Født på bestilling av to andre mennesker.
Der er jeg som alle andre, jeg er et resultat av noe som to andre mennesker gjorde for over 20 år siden.
Som en del andre bestillinger føler jeg meg som et feilprodukt, rett og slett født for å kastes.
Det er spessielt enkelte sider med meg som jeg rett og slett ikke er stolt av. Foreksempel de veldig impulsive sidene som gjør at jeg til tider skriver, sier og gjør umodne og dumme ting som har gjort at tidligere venner nå er mennesker jeg ikke får kontakt med igjen.
Vel, også er det en annen ting i tillegg til de impulsive, intense uvanene mine som akkurat det.
Psyken min. Hvis noen bare ante hvor svak jeg føler meg pyskisk. En ting er at jeg er overfølsom for å motta kritikk. Jeg missforstår veldig fort mange situasjoner i samfunnet generelt, og jeg føler meg utilpass. Utilpass er bare den milde beskrivelsen. Jeg missforstår veldig, veldig mye, og takler som sagt veldig dårlig motgang.
Men, det var faktisk ikke akkurat helt det heller jeg tenkte å rippe opp i nå..
I går kveld fikk jeg en hyggelig telefon fra en god venn som lurte på om jeg ville stikke innom om et kvarters tid. Ja, det ville jeg, så det ble til at jeg gikk avgårde.
Besøket ble dessverre det korteste besøket jeg har vært på, hos vedkommende. Og det er ikke hennes, eller andres skyld… Som jeg har nevnt før så er det noen ting som jeg fort blir svimmel av, en fobi eller kall det også for tvangstanker om du vil, som jeg ikke har funnet ut at andre enn meg selv har. Så og si alt som har med kroppskunst utenom neglelakk og vanlig sminke er jeg så ogsi fortapt ovenfor; Tatovering, frisør og hårting, piercing, nåler og videre… Kort sagt, det er virkelig bare neglelakken og vanlig ansiktsminke jeg ikke blir uvell for…
I går så jeg noe på det besøket som jeg egentlig bare så på i 2-3 sekunder. Jeg prøvde å ignorere synet og tankene mine ved å fokusere på tven som sto på, jeg hadde på meg hetten og hadde også den ene arma mi i veien, men det hjalp ikke.
Jeg forsøkte å snakke med de to som jeg var hos om diversje ting, men det funket ikke. Uansett hvor mye vi snakket om andre ting enn akkurat det som plaget meg, så klarte jeg ikke å gjøre noe med følelsen jeg hadde i hele kroppen, spessielt i hodet og magen.. Til slutt kom det veldig impulsivt ut av meg… “Er jeg veldig blek akkurat nå?”…
Jepp, jeg fikk bekreftet at jeg var det.
Uten å gå noe konkret på hva det var som gjorde meg så urolig, skjelven, kvalm, svimmel og liten så sa jeg at jeg trodde det var best at jeg bare gikk ut en tur, for å få frisk luft. Og at jeg kom sikkkert inn igjen om noen minutter. Det virket som om de hadde god forståelse for det, altså at jeg trengte å ut, og selv om jeg ikke så veldig klart der og da, så mener jeg å huske at de så litt bekymret ut for meg..
Vel, jeg gikk utenfor. Trasket litt frem og tilbake på en vei. Ventet på at hudfargen skulle komme tilbake, på at suselydene i hodet skulle gi seg.. Etter en liten stund følte jeg at telefonen vibrerte i lomma mi, og det var en av de som ringte.
H*n var redd for meg, og lurte først og fremst på om det gikk bedre. Så spurte h*n litt forsiktig om hva det var, og om det er noen som har gjort noe mot meg, eller noe i den durr. Sant som det er, så er det ingen som har gjort det. Jeg ville ikke fortelle hva det var som var årsaken, men jeg sa at det ikke er noe andre trenger å være bekymret for, det er bare noe som går utover meg i den forstand at det ødelegger for en god del sosiale settinger, når jeg i slike situasjoner må vekk og ut. I tillegg var jeg redd for at en av de to skulle føle dårlig samvittighet eller noe skyld for at jeg måtte ut. For jeg vil bare gjenta dette, det er noe innenfor kroppskunst jeg fikk øye på i 2-3 sekunder, som gjorde jeg klistret meg helt fast til akkurat det, og slet med å fokusere meg ut i andre tanker.
Jeg skammer meg sånn.. Jeg beklaget meg og sa at jeg var lei meg. H*n svarte at slik skulle jeg ikke tenke, og at uansett hva så var det viktigste at jeg gjorde det som føltes best for meg, og at h*n er der om det er noe jeg ville snakke om..
Dessverre så ente kvelden med at jeg gikk bare hjem igjen, og at det siste jeg sa var at jeg var veldig lei meg for dette.. Noe jeg virkelig også var, og virkelig også er nå..
Trasket hjemover igjen, og la meg. Jeg var ikke der mer enn kanskje 10 minutter, og jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne være hos de lengre, for jeg er så lei av det ensomme livet som jeg føler at jeg nesten er dømt til å forbli i. Klokken var omtrent ikke mye mer eller mindre enn 21 da jeg hjemme hos meg selv gjorde sofaen om til ei seng, krøp meg helt sammen, og kjente at det kom tårer der og da…
Illustrasjonsbilde; tatt i dag..
Jeg føler meg så utrolig liten, og ensom. Selv om jeg har flere venner rundt om kring i Norge, og også noen få her i Oppdal, så føler jeg meg så utrolig alene, hjelpesløs og fortapt. Og det er ikke noe som har med andre å gjøre, men det ligger enkelte ting inn i mitt hode som er så motbydelig sært og vanskelig at jeg har ikke ord.
Når jeg våknet i dag, var det så vidt jeg klarte å tvinge meg opp til ny dag igjen…
Vi reblogges!
