Ærlighet varer lengst, og møkk skal vi trave i for alltid.
På forhånd av dette innlegget vil jeg konstantere og understreke at jeg er ikke helt på plass. Alerede fire eller fem ganger nå har jeg prøvd å skrive noen linjer på dette blogginnlegget, forså å hviske de ut igjen.
Det er veldig fort gjort at jeg tenker og bestemmer meg på forhånd at ting jeg tenker på å gjøre, og gjør ikke er noe vits i. At jeg fort gir opp før jeg har forsøkt.

I dag foreksempel så kunne det blitt slik. For som det er skrevet om før så har jeg en venninne jeg savner veldig, veldig sterkt. Ei venninne som har føltes som en mor for meg, og verdens beste bestevenn. Aldersforskjellen har jeg aldri brydd meg om, eller tenkt på. I sommer og vår var hun og jeg bestevenner, helt til jeg falt noe mer og mer ned i kjelleren, og snakket oftere og oftere om mørke ting jeg mente og tenkte om ting generelt.. Jeg skrev også veldig umodent over facebook-chat til henne om selvmordsting og slike ting jeg tenkte på også… Jeg vaiet frem og tilbake, og dro henne litt ned fikk jeg høre etter det hadde gått litt tid…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde også forelsket meg i henne, og på grunn av at forelskelsen en stund ble så intens så kuttet jeg kontakten med henne en ukes tid, og trodde det var det beste for oss begge. Eller trodde jeg egentlig det?…
Etter en uke la jeg henne til igjen på facebook og sånn, vi snakket litt sammen igjen, men noe var forandret.. Og jeg skjønner så inderlig godt hvorfor. Bestevenner i et øyeblikk, også plutselig tar jeg og kutter vennskapet helt vekk en ukes tid, og deretter vil være venner igjen… Vel, dette var i august eller noe… Vi snakket litt sammen, men ikke så mye som før… Etter en stund skjedde det faktum at jeg slettet facebook-kontoen min totalt. Og det er egentlig siden da at jeg ikke har hørt fra henne overhode. Og det har snart gått et halvår nå…

Jeg har sendt noen smser innimellom, julaften prøvde jeg å ringe henne 3-4 ganger for å ønske henne en god jul og fortelle at jeg er utrolig, utrolig stolt av henne og glad i henne.
Jeg fikk ikke svar da, og jeg har ikke fått et eneste pip fra henne siden august.
Hun er i tankene mine hver eneste dag. Terapauten min og noen andre mener at jeg burde tatt hintet nå, og jeg har for en stund siden innsett det selv at hun mest sannsynlig ikke vil ha mer med meg å gjøre, selv om jeg har forandret meg.. Saken er, jeg vet ikke om jeg klarer å akseptere det. I sommer lovde jeg henne, og hun meg at vi skulle være bestevenner i gode og onde dager, akkurat det uttrykket var hennes.

I dag tok jeg meg en dusj, og noe sånt. Psyket meg til å oppsøke henne på jobben, gi det et forsøk. Da jeg ankom spurte jeg en av kollegaene hennes om hun var på eller skulle på jobb i dag, nei; ikke før i morgen.

Saken er.. Da jeg var på vei i dag. Så skalv jeg, hele meg skalv. Og det var så vidt at jeg ikke svimte av da jeg var på Domus i dag for å finne henne. Jeg har kjempe dårlig selvtillitt på dette, og er livredd for å bli avvist av den beste vennen jeg noen gang har hatt. Frem til jeg mistet henne i høst.

Noen tenker at jeg kan bare besøke henne? Kanskje jeg kunne gjort det om hun bodde i samme distrikt som meg, og ikke “bare” jobber i Oppdal, da det faktum er at hun bor i nabokommunen cirka tre kvarter unna..
Flere ganger har jeg brått våknet av at jeg har drømt at jeg har oppsøkt henne, og fått tilgivelse og en ny sjanse, og klem, dette her sliter jeg med å legge fra meg. Alt jeg vil er at vi skal finne tilbake til hverandre som de bestevennene vi var!

Jeg gruer meg til i morgen. I dag gikk jeg på arbeidsplassen hennes og var usikker på om hun var på jobb.. Holdt på å svime av, og var veldig i ubalanse, skitnærvøs… Hvordan skal det da bli i morgen som jeg har fått beskjed om at hun faktisk skal ha vakt?

Vel, innlegget skulle egentlig ikke dreie seg om dette vennskapet i så stor fokus. Egentlig var planen den at dette innlegget skulle dreie seg om motivasjon, og å tørre!
Motivasjon sliter jeg med veldig generelt. Jeg våger nesten ikke gå ut blant folk, fordi jeg er redd for at det skal dukke opp en mer eller mindre tilfeldig episode som jeg skal missforstå negativt, eller at jeg skal såres. Senest i søndagskvelden hadde jeg uflaks, og min dårlige psyke spilte igjen en rolle blant andre.

Jaja, sånn ble det innlegget! Ikke helt planlagt, men.
Vi reblogges!