Okey.. – skal jeg tisse eller skal jeg gjøre ferdig dette innlegget først? Ah, livets store kvaler!!! Greit, jeg velger å prioritere dette her først, kan alltids operere på meg ny blære senere hvis den gamle plutselig skulle sprekke.
HALLO alle søte og mindre søte følgesvenner opp gjennom høyt og smalt, gjett hvem som akkurat har nådd 224 abonnenter på Youtube da?? Dere skal få et ørlite hint: DET ER MEG!!
Og en sånn en fantastisk milepæl MÅ jo bare feires, eller hva sier dere?? Jo nemlig! Så derfor har jeg nå, som en stor takk til dere alle, valgt å lage en aldri så liten “224 abonnenter-spesial”!!
Det at jeg har et lite crush på Dr. Harleen Francis Quinzel er det vel samtlige som har tenkt er en liten underdrivelse når man først har greid å forville seg inn i leiligheten min. Og nå kunne jeg forsåvidt ramset opp det jeg klarer å huske i farta at jeg har og eier av div stuff, men så innser jeg at HVIS det er noen av dere som måtte ønske det, ja så kan jeg heller ta og lage et eget innlegg litt senere hvor jeg viser dere hva jeg har av Harley Quinn-effekter til per dags dato.
Enywaaay – jeg var ganske nettopp innom Spar en liten tur for å hente meg ei pakke (fra EMP-shop) som først og fremst inneholder en del klær jeg IKKE helt ser poenget i å skryte så mye av nå da de strengt talt minner en del om ting dere har sett meg gå i fra før av, PLUSS at dere sikkert kommer til å se de mer enn nok på randome bilder og videoer i fremtiden også, så ja.. Derfor har jeg ikke giddet å ta noen bilder av sånn 95% av det jeg har vært og hentet denne gangen xD
MEN de resterende 5 derimot, som igjen er litt, eller rettere sagt VELDIG apropos Harley igjen.. Jeg har rett og DELETE kjøpt meg en dørmatte som jeg nå har plassert utenfor soveromsdøra mi. Mulig den egentlig er mer beregna på å være plassert et litt annet sted, men akkurat der har jeg ikke så lyst til å ha den så lenge jeg bor her jeg fremdeles bor nå. Meeeen ja, slik ser den altså ut:
Er den ikke kul liksom? Eller er det nettopp det den faktisk EEEEEEEEEERR!! Alle som måtte finne på å svare “nei” nå fortjener herved å få slått ut hjernemassen med en dildo av stål!!!!!
Jeg har forhåpentligvis aldri noen sinne skrevet eller sagt noen steds at jeg er den skarpeste huggtanna i kjeften på noen som helst der ute – sorry for at nå er i ferd med å slite ut “noen”-ordet – og jeg har ingen skumle planer om å forføre dere bak en slik løgn nå heller. For jeg gjør stadig støtt mye dumt. Noe som jeg angrer på lenge i etterkant – disse tingene forekommer heldigvis stadig sjeldnere. Mens andre ting igjen er av et slikt sorti at jeg faktisk ender opp med å føle en viss takknemlighetsgjeld ovenfor meg selv, fordi NOEN “tabber” er i bunn og grunn så geniale at de simpelthen ikke skal eller bør omtales som annet enn gull. #theroom
Men den ene tabben jeg nå har begått DENNE uken vet jeg ikke helt hvordan jeg skal kategorisere. Enyways – jeg holder for tiden på med å lese meg gjennom “La den rette komme inn”, en blokk på litt over 500 sider som jeg hadde tenkt å lese i et par uker før jeg omsider kastet meg ordentlig over den. Og da jeg etter et par dager klarte å komme forbi de 120-130 første sidene bestemte jeg meg omsider for å se opp igjen den svenske filmversjonen (som jeg for første og til da siste gang så i 2011/2012). Ikkje bra.
For.. Jeg har altså sett denne filmen før, men det ligger så langt tilbake i tid at frem til jeg nå denne uken dro den frem igjen så var mye gått i glemmeboka. Men NÅ som jeg altså bestemte meg å unne meg selv et gjensyn med den igjen FØR jeg altså har blitt ferdig med lesingen… Ja, for å si det sånn – de siste par lesestundene etter denne tabben har ført til en hel del tanker som “åja, nei, stemmer det. Det har jo ikke skjedd enda.”. “Ah, ja riktig. Han fyren er jo delvis pedo her, det var han visst ikke i filmen.. Hmm.”. Og.. Ja, for å si det sånn.. De bildene jeg hadde å kose meg med oppi mitt eget hode i løpet av de 120/130 første sidene har nå blitt noe utfordret av det faktum at jeg plutselig midt i lesinga bestemte meg for å se opp igjen filmen, og *kremt*.. Ikke bare den svenske, men dagen etter at jeg gjorde det så så jeg faktisk den AMERICANSKE også, sååå..
Ja, nei.. Så, ja.. Budskapet mitt i dag må vel kanskje være som så: Hvis det finnes en bok av en film du liker, og/ eller omvendt – gå gjerne for begge delene. Men kanskje ikke begge delene SAMTIDIG.
Og det kan kanskje også være lurt å vente med den ene versjonen til det har gått en stund siden du først tok for deg den andre versjonen. For.. Slikt blir fort som alle de hersens ledningene du har gjemt vekk i et eller annet skap i boden til naboen til naboen til naboen din. De går veeeeeeldig lett inn i hverandre, og når DET først er et faktum… Lykke til med å skille dem fra hverandre igjen!! 😮
For noen måneder siden var tankene mine uten å overdrive noe som helst ikke akkurat en bestevenn med de nye forandringene inne på blogg.no. I desember skrev jeg vel ihvertfall fire-fem innlegg hvor jeg “hintet” frem om at jeg mildt sagt var noe misfornøyd, og at jeg var litt inne på tanken om å “skifte fil”. Det har derimot ikke skjedd. Rundt to måneder har nå gått siden “det store sjokket”, og mens samtlige av mine venner nå har valgt å gå over til andre bloggplattformer, har jeg valgt å bli værende.
For jo, forandringer kan være smertefulle. Særlig for en med dårlig tålmodighet, og SÆRLIG hvis en generelt har litt utfordringer med å fokusere på alt det som faktisk er positivt med noe, og i stede fokuserer på det man anser som negativt, SELV OM alt det negative kanskje er i et ikke helt ubetydelig mindretall. Vi mennesker flest er dessverre stort sett ganske pysete når det kommer til forandringer, og SÆRLIG i begynnelsen. Og ja, for å si det rett ut – akkurat i dag syns jeg faktisk at den kraftige reaksjonen min i startfasen var noe “overdrevet”.
Jeg skal ikke sitte her å påstå at blogg.no (eller noen andre plattformer for den saks skyld) er perfekt. Men etter at jeg faktisk har gitt det hele en feer sjanse, ja så syns jeg helt oppriktig at de aller fleste forandringene faktisk er TIL DET BEDRE.
Foreksempel så er det jo blitt en kjent sak at innleggene man publiserer i dag er MYE synligere på forsiden til blogg.no nå enn de har vært noen gang tidligere, sånn med mindre man har valgt å bruke litt penger da, noe man ikke kan lengre, og sånn sett så er det altså en hel del der ute (veldig inkludert meg selv) som nå vil spare en del penger fremover man ellers ville ha “sløst” på blogshouts.
En annen ting er at nå er det MYE enklere å redigere samt fikse ting via mobilen. Mobilappen Blogg.no er ikke lengre en greie, og det er igrunn HELT GREIT da den for å si det litt forsiktig hadde noen feil og mangler som man ikke lengre behøver å irritere seg sånn over i dag. Nå kan man i stede bare trykke seg rett inn på den internett-appen/nettleseren man måtte foretrekke, logge seg inn, forså å redigere og publisere på mer eller mindre samme måte som man også gjør gjennom en pc.
Og ja. Det er vel ingen hemmelighet at jeg personlig er mest glad i å gjøre ting på pc, men når det igjen er sagt er ikke det det samme som at jeg aldri sjekker blogg og visa versa på mobil heller. Og noen ganger hender det til og med at jeg bruker mobilen til å gå gjennom min egen blogg, lete etter skrivefeil, samt andre feil og mangler. Og når jeg da først kom over noe tidligere så måtte jeg enten kaste meg over pcen så og si med en eneste gang, slå den på igjen (da den gjerne var fullstendig avslått), for deretter å klikke meg inn på bloggen derifra da man før ikke hadde muligheten til å redigere innlegg på mobil som man opprinnelig hadde påstartet på pc. EVENTUELT satse på at jeg ikke glemte det til neste gang jeg skulle bruke pcen igjen for flere grunner enn bare disse skrivefeilene, eller hva enn det var jeg hadde oppdaget.
Så var det disse bildene da. Bildene man laster opp til blogg.no nå er enda penere nå, enn det var før den stadig omtalte omleggingen. Selve bildekvaliteten (altså skarpheten osv) er nok ikke så dramatisk endret for folk flest, men man slipper ihvertfall at farvene “forfaller” nå på samme måte som man dessverre gjorde før.
Og helt til slutt vil jeg gjerne dra frem det faktum at man nå kan svare på andres kommentarer. Og DET er virkelig noe jeg har etterlyst og håpet på skulle bli en greie i mange år nå.
Men ja. Til tross for en rekke positive forandringer (som alt for mange ser ut til å holde igjen øynene for..) så er det altså et og annet som mangler, og som rett og slett kan være litt utfordrende for en og annen sjel også nå i dag. I det dette innlegget blir skrevet har man blant annet ikke mulighet til å endre og skifte eget design. Legger man ut et video-innlegg med flere Youtube-videoer blir alltid den øverste videoen i perfekt størrelse, mens alle de andre blir bittelitt mindre hvis man åpner innlegget på pc, mens på mobil blir de gjerne større og går utenfor skjermen.
Så ja, nei. Jeg sier altså ikke at blogg.no er perfekt. Og det finnes forsåvidt enda flere feil og mangler her inne enn de to jeg valgte å dra frem nå. Men dette vet jeg er ting som blogg.no-folka er veldig klar over, og som de jobber med å få ordnet så fort det lar seg gjøre. Og DET er altså enda en grunn til at ihvertfall ikke jeg har flyktet herifra med halen mellom beina til fordel for et annet sted hvor man heller strengt talt aldri kan være helt sikker på hva fremtiden vil gjøre med! 😉
For lenge, lenge siden i en bygd så til de grader langt, langt borte at de aller fleste nok (høyst trolig) er i sin mest dyrebare tvil om den i hele tatt eksisterer hadde den unge opprørssoldaten Aylar Von Kuklinski natt til første juledag (2018) egentlig ikke tenkt at han skulle ta noen bilder I HELE TATT da han var ute og trasket litt i sin stadig evigvarige tankestorm og annenrangs “uvær”.
Men så nokså plutselig tok han både mobilen og godviljen sin frem, knipset seg en rekke helt brukbare bilder, og da han så var kommet trygt og vel hjem igjen ble det omsider til at han tok og redigerte seg frem til DETTE totalt forglemmelige vinterbildet:
et bilde som skulle vise seg å bli et av hans aller siste dette året, men før Instagram-monsteret hadde sagt seg ordentlig fornøyd ble han nok en gang beordret ut i kulden.
Denne gangen skulle dog ikke snøstormen bli et like hardt og reelt faktum, så da vår unge venn akkurat hadde kommet seg ut av huset igjen trengte han slett ikke noe paraply, og enda mindre noen vinterjakke som ikke var laget av skinn. Men lite visste unge Kuklinski der og da at han sporens kjempesnart skulle angre “litt” på denne ukloke avgjørelsen. For akkurat i det han hadde kommet seg et stykke vekk fra sitt kjære hjem begynte det å pøsregne, og der og da hjalp det ikke akkurat på at det attpåtil var bekmørkt der hvor han gikk, så han var simpelthen tvunget til å holde opp og frem mobiltelefonen atter en gang. Og denne gangen for å i hele tatt ha mulighet til å se hvor han gikk, samt å forminske mulighetene i å ende opp som dødslakt i den syndefulle, fortapte grøftekanten.
Når han etter en liten regnfull og meget søkkvåt stund var kommet seg trygt ut av den mørkeste og dypeste skogen, og gatelysene igjen hadde begynt å samle seg rundt han var vår gode venn aller mest keen på å bare haste seg hjem igjen. Men så hørte han omsider Insta-monsteret skrike opp fra høyrelommen, og han var bare helt nødt til å ta et siste bilde for det herrens året 2018:
De siste par dagene av det gamle og forlengst utslitte året gikk for det meste ganske smertefritt. Men da 2019 sto og vanket på dør var det slettes ikke bare en fryd, og absolutt ikke bare gammen. For den aller første natta skulle vise seg å bli svært, svært strevsom. Langt i fra den røffeste, men for en så nevrotisk og rastløs rebell som Aylar ble den altså likevel røff nok. Skulle han bare stå opp igjen? Skulle han kanskje prøve å sove litt til??
Vel, etter MYE frem og tilbake valgte Aylar derimot å innse at slaget var tapt – han kunne ikke vinne natteroens tillit denne gangen. Så etter tre temmelig drøye timer tok han og spurte sine kjære Insta-følgere om råd:
Det kan vel sies at vår gode venn på mange måter kunne ha hindret denne (strengt talt ikke alt for:) skjebnesvangerte natten i å bli et tema, da denne krigen mot seg selv absolutt ikke “poppet opp” helt tilfeldig. Men noe som derimot skulle vise seg å bli både en merkelig, men også litt morsom TILFELDIGHET var da han iskald helg i januar bestemte seg for at han skulle skryte litt av sitt ene nye Marilyn Manson-drikkeglass, forså å innse en liten stund etter publisering at… “Mr. Manson har jo faktisk bursdag i dag!” – så da ble det at han så trykket seg inn igjen, og endret bildebeskrivelsen “en smule”:
Akk ja, denne Aylar Von Kuk er utvilsomt en pussig, liten fyr. Opp gjennom sine mange og lange år som kjent og kjær influencer, opprørsrebell, jediridder, moteikon, barnas store superhelt og tidligere satanist har han gjort og forsøkt så meget, meget mye som de aller fleste neppe kjenner til.
For hvem kan vel med hånden på hjertet si at man kjenner til det grusomme sviket som senere skulle resultere i å bli en av de viktigste byggesteiner i Aylars eventyrlige karriere der og da? Og hvem kan vel egentlig si at man helt sikkert vet hvordan han i sin tid fikk inspirasjon til å dedikere sitt kjærlige kjærlighets-dikt til Leverposteiboksen av alle de forunderlige ting? Og ja, hvem kan vel egentlig forklare med den største selvfølgelighet hvordan denne gutten en dag nå i falne januar kom på at han plutselig skulle lage seg omelett med smak av Tine Iskaffe?:
“At fremtiden er usikker”, ja det hersker det igrunnen ingen særlig stor tvil om. Og i disse fremdeles nokså kalde vinterdager er det lett å tenke som så at “ja nå går alt rake veien til et sted så stygt at vi helst ikke en gang nevner dets navn”, så da er det forsåvidt best å gjøre som så, for helvete.
Men noen ganger titter optimismen plutselig frem igjen, og det kan selvfølgelig virke både vel og koselig. Men NOEN GANGER kan likevel selv de godeste hensikter simpelthen virke litt i overkant blendende. Ja, når jeg først nevner det. Nesten litt FOR blendende:
God tirsdag Norge, Utland samt Innland som enda ikke har erklært dere som en del av det aller første der, altså gamle skrukke-Norge. Jeg er et håpløst vesen. Som med oss alle går det bare ned med meg. NEIDA jeg har ikke falt uti deppa-gropa igjen, jeg bare sier det som det er. Det går nedover. Menneskets håp og tro er så og si intet-eksisterende. Eller tro har jeg forsåvidt et og annet av i massevis, ja håp også forsåvidt, men SJANS derimot? Joda, sikkert det også i noen vinkler og retninger. Men når det kommer til å ta meg sammen, begynne med de tingene jeg skulle ha gjort for “et par timer siden” fremfor å impuls-shoppe på EMP-shop, samt å mimre tilbake til den tiden “emoer” og “satanister” var mer in, og Dragens Hule var helvetes mye kulere enn det strengt talt er i dag (i særs for gutter!!!!)? Nei.. Det.. Går.. Visst.. Ikke.. An.. DET!!
Og hva skjer med at jeg plutselig akkurat klarte å ta et blogg-bilde her og nå som er MYE bedre enn det “drittbildet” jeg tok og lastet opp som profilbilde til Facebook i går ettermiddag, som tydeligvis ingen ser ut til å ha brydd seg en døyt om i likhet med.. Vel – basically alt annet jeg har lagt stoltheten og sjelen min i det siste halvåret.. FY F**N JEG ER SÅ MISLYKKET ALTSÅ!! Kinda. Bittelitt. Nei vet dere hva, det er ikke lengre meg det står på, sier vi. FOLK SUGER BALLEPIKK HERFRA OG TIL VOSS!! xD
Ikke at det er noe gæernt i å suge pikk forresten. Kjenner flere veldig allrighte folk som (ihvertfall mistenker) gjør det jeg. Så har vi det på den rene også.
Just as this sentence are getting down… Så følger jeg IKKE så skrekkelig mange bloggere at det gjør noe. Når jeg tar meg en raskt titt inn på Bloglovin ser jeg at jeg i tastendes stund følger totalt 12 stykk, og blant disse er det ikke engang alle som har oppdatert bloggen sin på en goooood stund.
I dag tenkte jeg omsider at jeg skal vie litt oppmerksomhet til de tre bloggene jeg per dags dato er MEST innom, kommenterer og generelt stalker ganske greit. Men FØR det kan jeg forsåvidt nevne de ni andre som dessverre ikke rekker helt opp til min “topp 3 liste” denne gangen, og blogge(r)ne dette gjelder er: Bikerpus, Albertine Vestvik, Andrea Sveinsdottir, Christina Legreid, Elevele (aka. mitt lengste bloggvennskap gjennom tidene som fortsatt blogger?), Julia, Marthe Sofie, Samfunnet og verden og Sara Janeeth.
Dette er alle sammen flotte og givende blogger som jeg følger,og er innom nå og da, nytt innhold eller ikkje, men det er ikke først og fremst disse jeg (lengre) besøker mest, for DET er DISSE tre individene!
Renate Lande
Livingdoll
Iselin Renée
Ja. Nå var det opprinnelig meningen at jeg skulle gi disse tre uslepne diamantene hver sin særegne, lille tekst, men siden jeg for en stund siden har innsett at ihvertfall hovedgrunnene til at jeg i skrivende stund har disse tre som mine absolutte favoritter er såpass like, at det fort ville blitt en del repetisjon, mye av den samme teksten om igjen med et par forandringer her og der, ja så tror jeg heller at jeg skal velge å gi de en såkalt “fellesanbefaling” som de bare får finne seg i å dele litt på. Noe som forsåvidt er litt risky, det er en viss sjanse for at jeg våkner opp død i mitt eget lik i morgen etter at dette innlegget er blitt publisert, MEN jeg tar sjansen.
Ved første øyekast kan alle disse tre jentene fra overflaten kanskje virke litt som de mindre skarpe knivene i skuffen hvis man sliter litt med et par temmelig retarde fordommer som sitter og skriker på roteloftet. For det er ikke til å legge under en grav at mange nok fort kan tenke “hår, kropp og sminke, og thats I.T lizzom – det er ALT disse jentene har oppi hodet”. Og jeg skal ikke nekte for at da jeg først sjekket innom Jessica (“Livingdoll”) for sånn.. 8 år siden? Ja uansett – da jeg først var innom den bloggen Jessica hadde den gang var alt jeg tenkte “dum barbie”. Men det var først og fremst fordi jeg aldri tok meg bryet med å lese bloggen hennes skikkelig. Så de første årene gikk jeg rett og slett glipp av alle de fantastiske kvalitetene av et ganske bredt og interessant spekter denne jenta så til de grader har.
Og da jeg for 1,5-2 år siden oppdaget Iselin sin blogg første gangen så var det også noen fordummer som slo inn ved første slengte øyeeple. For det jeg først lot merke til var farven rosa, ei veldig pen jente, og noen bilder av blomster og bier og så der. Nå hadde jeg riktignok rukket å modnes litt dengang kontra da jeg først “oppdaget Jessica”, så jeg var ikke like bastant på at “slik er det, ikke noe vits i å henge mer i denne gården”, men fordummene var der bittelitt. I starten.
Og det samme KUNNE jeg nok fort fortalt dere om mine førsteinntrykk av bloggen og personligheten til Renate også. Rent bortsett fra at den oppdagelsen er såpass fersk at da jeg først falt innom den bloggen så var det nok mer sånn at jeg tenkte “pen jente, og NÅ skal vi se hva ellers dette individet har å byda på”.
Så ja. Det er altså det første som jeg føler disse tre har til felles. Tre flotte bloggere det nok er litt lett for flere der ute å forhåndsdømme for å bare drive en overfladisk rosablogg – punktum – MEN som ihvertfall alle tre har klart å overraske og tilfredsstille MIN leselyst mer enn bare en gang oppgjennom den siste tiden om HELT andre ting enn jeg først trodde, eller kanskje skulle tro. For er det enda en ting disse har til felles, og som jeg liker så godt så er det det faktumet at de alle sammen er veldig gode til å skrive. Og en gang i blant så slår de alle sammen til med innlegg som faktisk får en til å tenke da de alle tre har en samfunnsdebattant i seg med skarrrrpe (Renate – de ekstra R-ene er herved dedikert til deg) klør, og et hjerte som virkelig pumper og slår på den rette “staden”.
Og helt til slutt den lille ekstra plastleken i det berømmelige Kinder-Egget. For til tross for at de som stadig nevnt ovenfor ved første blikk kan virke veldig rosa og lystige til sinns, ja så har både Renate, Jessica og Iselin ihvertfall SAMTLIGE litt mørke og morbide interesser lagt i felleskassa. Jeg tror foreksempel ingen av de direkte hater skrekkfilmer. Noen av de mistenker jeg riktignok er litt mer fascinert av det sinnsyke enn de to andre, men DET skal jeg være litt forsiktig å skrive mer om nå da jeg foreløpig har til gode å møte alle tre in persona, så nå tar jeg igrunn bare et og annet kjønnshår ut av rumpa som jeg ikke har så veldig lyst til å spise i fremtiden.
Men yes man hoggormdress – følger du ikke noen av disse 3/12 bloggene fra før av, ja så kan det kanskje være på tide å gjøre noe med det ASAP!! 😉
PS: Til dere farveblinde der ute – bildene i dette innlegget er ikke grønn.
2. Skulle jeg skrevet dette innlegget ville det vært mest fordi jeg ønsker å provosere for å provosere.
3. Jeg har de siste årene stadig fått mindre og mindre sansen for andre som provoserer først og fremst for å provosere, sånn uten å egentlig ha så veldig mye å si. Og ja.. Resten sier igrunn seg selv. Vær slik du gjerne vil at resten av verden skal være!
Så grunnet min stadig voksende selvrefleksjon og kjedsommelige modenhet *oppkast i nesa!!* må jeg bare beklage – dere får altså IKKE det innlegget jeg opprinnelig tenkte å gi dere for bare noen minutter siden! xD
Med mindre noen tilbyr meg en gratis dust-blow eller noe da.. Men selv da vil det bare være temmelig maibbi babbi.
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film
I det denne setningen blir skrevet er klokken 03.36. Det er lørdags natt og jeg har akkurat sett min aller første Lars von Trier-film – “Antichrist”. Og i det DENNE setningen blir skrevet er jeg enda litt spent på hvordan denne filmanmeldelsen kommer til å utvikle seg da jeg helt ærlig ikke helt vet hva jeg faktisk synes om FILMEN. Men jeg får bare gi det et ærlig forsøk.
Filmen åpner opp med noe av det fineste to mennesker kan ha og gjøre sammen. SEX!! Hvor lang denne sekvensen er kommer kanskje litt an på da jeg ihvertfall har hørt at det finnes to versjoner av denne filmen hvor særlig enkelte sekvenser er litt lengre (og drøyere) enn på den andre. Men i den versjonen jeg nå har sett varte denne akten i litt over 8 minutter. Det er en mann (spilt av Willem Dafoe) og en kvinne (spilt av Charlotte Gainsbourg) som har seg. Og for å ta det jeg liker med den først: Hele denne sekvensen foregår i sakte film, og hele denne scenen er dessuten i sorthvitt. Og ja, nå er det forsåvidt ikke egentlig noe jeg ikke skal påstå at jeg misliker ved denne sekvensen, annet enn at den i likhet med resten av filmen forøvrig føles bitte litt langtekkelig.
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film
Åja, så er det også kanskje greit å nevne det som skjer “litt bak kulissene” MENS de to voksne foreldrene(?) driver og peiser på. For det de (tilsynelatende) ikke legger merke til i det de holder på er at sønnen deres er på vei ut.. Gjennom et vindu.. Og kort fortalt: etter drøye åtte minutter med sakte sort-hvitt-sex er disse to foreldrene brått blitt noe barnløse.
Et tap som utvilsomt går “noe” inn på dem begge. Men kanskje spesielt denne kvinnen, som vi forresten av hva jeg kan huske aldri (i likhet med denne mannen) blir nevnt med noe navn. En måneds tid etter denne tragedien er hun blitt innlagt på sykehus, og i følge legen hennes er hennes sorgreaksjon av den mer atypiske typen. Dette er derimot ikke hennes man veldig enig i, som på et tidspunkt bestemmer seg for å gå fra å være hennes mann, til å bli mer og mer hennes terapeut – i den grad det lar seg gjøre.. *host, host*
Nå skulle jeg “gjerne” ha sagt at det var mer av denne filmens plot og historie som jeg har klart å forstå, men uten at jeg skal si noe NEI DESSVERRE (for en del av meg liker jo fremdeles å undre litt på enkelte ting..), så gjør jeg altså ikke det, annet enn at en VELDIG stor del av denne filmen fokuserer på gøyale ting som angst, depresjon og helsikes mye smerte. Og for å si det sånn – så fremt du ikke mangler hele følelsesregistret til et “vanlig”, “ordinært”, ikke-psykopatisk menneske, ELLER et kjønnsorgan, så er det ingen sjans i helvete at du på et eller flere tidspunkt ikke vil lide litt du også, uavhengig om du er en “han” eller en “hun”.
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film
For denne filmen er ikke bare litt tangtekkelig og til tider noe deprimerende, grå, psykisk vond og trist – den har også en del sekvenser som FYSISK SETT vil være noe i røffeste laget for folk å “lide seg gjennom”. Jeg har ikke så lyst til å gå så alt for mye inn på hva de mest ekstreme scenene inneholder, men jeg kan si såpass som at dette ikke er en sånn film man gjør veldig lurt å spise pølse eller smultringer til.
Men når DET igjen er sagt.. Selv om denne filmen helt udiskuterbart byr på mye som er både deprimerende, grotesk og jævlig, ja så har den også noen “finere” ting å by på også, i den grad man kan kalle noe ved denne filmen for “fint”. Og det første jeg vil trekke frem igjen da er åpningssekvensen. For hvis vi “bare” trekker fra den ganske triste finalen på denne scenen så er resten igrunn en veldig vakker sekvens. Vakker i den forstand at (frivillig) sex mellom to (eller flere for den saks skyld – jeg dømmer ingen!) er noe av det vakreste som finnes på jord. Og i tillegg så må jeg også få gitt litt ros til han/hun/de som har filmet denne scenen, og resten av filmen forøvrig. For DET skal “Antichrist” ha – den er meget godt filmet!
Og det andre jeg ønsker å trekke frem er samholdet mellom de to skuespillerne våre, altså Dafoe og Gainsbourg. Nå kan jeg forstå hvis noen av dere som alt har sett denne filmen før meg rynker litt på nesa, for når det kommer til forholdet mellom disse to karakterene så er det en hel del der man har lov å stille STORE spørsmålstegn bak. Men når det altså kommer til skuespillerne bak maskene, ja så syns jeg utvilsomt at de har gjort en satans god jobb. Nå er det godt mulig at også Dafoe og Gainsbourg hadde et viss hat-forhold til hverandre, slik som sine karakterer, men.. Jeg velger å tro og kinda håpe litt på det motsatte.
Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film
Ah!! Også var det en “siste ting” jeg gjerne vil nevne før jeg nå anserdenne anmeldelsen for komplett. Og igjen kommer jeg nå til å være litt vag, og det får dere bare tåle. Det er noen bilder i denne filmen som gjorde meg oppriktig ganske nysgjerrig på HVORDAN de egentlig har fått de til. Og det første jeg kommer på nå er en liten drømme/mareritt-aktig sekvens nokså tidlig i filmen som inneholder et rådyr. Og det er noe litt spesielt med det rådyret som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå (færrest mulig spoilere også videre), noe som for meg så veldig ekte ut, men som jeg ihvertfall tror og HÅPER var filmtriks på en eller annen måte.
Ja, og forresten.. Så var det altså dette spørsmålet om hva jeg egentlig syns om denne filmen.. FØR jeg begynte på denne anmeldelsen var jeg veldig usikker. Og helt ærlig er jeg ikke så veldig festet i verken den ene eller andre siden av skalaen nå heller. Men jeg kan si såpass som at etter at jeg nå har skrevet alle de ordene og setningene du nå (forhåpentligvis) har lest, ja så veier jeg litt mer mot å gi den en slags “like” enn en slags “deslike”.
Det er MULIG at jeg må tvinge meg til å se den igjen en eller annen gang!.. xD
Neimen SE hva som har kommet tilbake! “Måneden som gikk”, gitt!! Ja, nå får vi bare ta og se da hvor lang tid som vil gå før dette konseptet blir påkjørt av den store mangelen på gidd-traileren igjen, forså å bli liggende og blø i en skitten, stinkende grøft mens den sakte og svært smertefullt blir spist levende bit etter bit av MARK!
Enyhow, her har vi i korte trekk en liten oppzzZZZzummering av januar!!
Orgasme!: Ja.. Nå fikk dere kanskje med dere hvor utrolig glad jeg plutselig ble da “Hitman – Blood Money” og “Hitman: Absolution” sånn helt fra åpen, rød himmel falt ned på Playstation Store til PS4 for en liten stund siden, så.. Jeg trenger kanskje ikke si så mye mer enn det? ;-D
Turn off!: Heldigvis har jeg sluppet ganske billig unna denne måneden når det kommer til det mer negative. Men hvis jeg likevel skal trekke frem noe så må det nok bli de gangen jeg plutselig har oppdaget at jeg har ligget i senga i rundt 12 timer igjen, og døgnrytmen (som stort sett har veldig veldig stabil og god nå) omsider har skjært seg litt igjen.
Ah, også begynner jeg å bli litt lei av å fryse nesten samme hvor jeg befinner meg nå, PLUSS at mobilen min har begynt å slå seg av hvis jeg har gått utendørs med den en liten stund..
Forandring!: Ikke så mye som har forandret seg de siste 31 dagene BORTSETT fra at jeg har sluttet å bruke body lotion som fuktighetskrem til ansiktet og heller gått over til en ordentlig ansiktskrem fra La Roche-Posay, som btw lukter litt sexy <3 Mjauuuu!!
Blogginnlegg!: De to innleggene jeg er mest stolt av den siste måneden er den bildeserien jeg tok etter årets første søppeltømming, samt det lille diktet mitt “Han derre “midt i mellom”” – og apropos dikt. Jeg har et annet dikt som jeg ikke har publisert enda, som jeg skrev for snart to uker siden, og som jeg ihvertfall HÅPER på å få publisert i løpet av denne februar-måneden. 😉
Video!: Hmm, for meg personlig må det nok faktisk være årets andre episode av “Aylars videodagbok!” som jeg filmet 5. januar. Og da av den enkle grunn at det var den jeg hadde mest moro med å redigere, sett borti fra at jeg nå og da satt og irriterte meg litt over de svelge-lydene som jeg satt og hørte på og forsøkte å klippe bort så mange som mulig av etter at den var filmet.. xD
Foto!: Til tross for at det hittil bare er fire personer som har tatt seg bryet med å like det så er det nok faktisk likevel det profilbildet jeg la ut på Facebook for noen uker tilbake. Når det kommer til redigering og sånn så er det flere bilder fra den siste måneden som er bedre og som jeg har lagt mer sjel i, men personlig så syns jeg altså likevel at DETTE bildet…
… er det bildet jeg faktisk liker best! xD – Og JA, jeg er rar, bare LEV VEL med det først som sist som først som sist!!!!
Og JA jeg er klar over at dette bildet også ligner mistenkelig mye på det thumbnail-bildet i den videoen jeg har plugget inn like over, men…. SÅNN BLE DET BARE DENNE GANGEN HER!!!!!!! ;-D
Avhengighet: Assassin‘s Creed Odyssey og Tine Iskaffe – som BASICALLY er de to drittsekkene fra en annen verden som kan nest mest for at jeg har hatt litt trøbbel med døgnrytmen nå sånn helt på slutten!! 😮
HØYDEpunkt!: Kanskje litt kjedelig å dra opp noe som allerede er nevnt, men årets HELT ÆRLIGE number ONE-høydepunkt for meg må faktisk være da de to overnevnte Hitman-spillene fikk seg et helt nytt og litt penere liv, jeg ble altså SÅ glad da jeg oppdaget det den ene natta. Var så lite forberedt på det som jeg nesten kunne blitt
To ting jeg bare SKAL gjøre NESTE måned!: Gå på ski og spise maaaaaaasse Kvikk Lunsj. Haha, nei.. Det tviler jeg heller halvmeget sterkt på, meneh.. Jo! NÅ vet jeg det – DENNE februar måneden skal jeg: 1. ENDELIG få sett Lars Von Triers “Antichrist” (og KANSKJE skrive en anmeldelse her inne etterpå) 2. Spørre noen jeg har hatt litt sansen for en stund om hun/han vil skrive et aldri så lite gjesteinnlegg til den fantastiske bloggen dere sitter og smugleser på nå! 😉
