I det denne setningen blir skrevet er klokken 03.36. Det er lørdags natt og jeg har akkurat sett min aller første Lars von Trier-film – “Antichrist”. Og i det DENNE setningen blir skrevet er jeg enda litt spent på hvordan denne filmanmeldelsen kommer til å utvikle seg da jeg helt ærlig ikke helt vet hva jeg faktisk synes om FILMEN. Men jeg får bare gi det et ærlig forsøk.
Filmen åpner opp med noe av det fineste to mennesker kan ha og gjøre sammen. SEX!! Hvor lang denne sekvensen er kommer kanskje litt an på da jeg ihvertfall har hørt at det finnes to versjoner av denne filmen hvor særlig enkelte sekvenser er litt lengre (og drøyere) enn på den andre. Men i den versjonen jeg nå har sett varte denne akten i litt over 8 minutter. Det er en mann (spilt av Willem Dafoe) og en kvinne (spilt av Charlotte Gainsbourg) som har seg. Og for å ta det jeg liker med den først: Hele denne sekvensen foregår i sakte film, og hele denne scenen er dessuten i sorthvitt. Og ja, nå er det forsåvidt ikke egentlig noe jeg ikke skal påstå at jeg misliker ved denne sekvensen, annet enn at den i likhet med resten av filmen forøvrig føles bitte litt langtekkelig.
Åja, så er det også kanskje greit å nevne det som skjer “litt bak kulissene” MENS de to voksne foreldrene(?) driver og peiser på. For det de (tilsynelatende) ikke legger merke til i det de holder på er at sønnen deres er på vei ut.. Gjennom et vindu.. Og kort fortalt: etter drøye åtte minutter med sakte sort-hvitt-sex er disse to foreldrene brått blitt noe barnløse.
Et tap som utvilsomt går “noe” inn på dem begge. Men kanskje spesielt denne kvinnen, som vi forresten av hva jeg kan huske aldri (i likhet med denne mannen) blir nevnt med noe navn. En måneds tid etter denne tragedien er hun blitt innlagt på sykehus, og i følge legen hennes er hennes sorgreaksjon av den mer atypiske typen. Dette er derimot ikke hennes man veldig enig i, som på et tidspunkt bestemmer seg for å gå fra å være hennes mann, til å bli mer og mer hennes terapeut – i den grad det lar seg gjøre.. *host, host*
Nå skulle jeg “gjerne” ha sagt at det var mer av denne filmens plot og historie som jeg har klart å forstå, men uten at jeg skal si noe NEI DESSVERRE (for en del av meg liker jo fremdeles å undre litt på enkelte ting..), så gjør jeg altså ikke det, annet enn at en VELDIG stor del av denne filmen fokuserer på gøyale ting som angst, depresjon og helsikes mye smerte. Og for å si det sånn – så fremt du ikke mangler hele følelsesregistret til et “vanlig”, “ordinært”, ikke-psykopatisk menneske, ELLER et kjønnsorgan, så er det ingen sjans i helvete at du på et eller flere tidspunkt ikke vil lide litt du også, uavhengig om du er en “han” eller en “hun”.
For denne filmen er ikke bare litt tangtekkelig og til tider noe deprimerende, grå, psykisk vond og trist – den har også en del sekvenser som FYSISK SETT vil være noe i røffeste laget for folk å “lide seg gjennom”. Jeg har ikke så lyst til å gå så alt for mye inn på hva de mest ekstreme scenene inneholder, men jeg kan si såpass som at dette ikke er en sånn film man gjør veldig lurt å spise pølse eller smultringer til.
Men når DET igjen er sagt.. Selv om denne filmen helt udiskuterbart byr på mye som er både deprimerende, grotesk og jævlig, ja så har den også noen “finere” ting å by på også, i den grad man kan kalle noe ved denne filmen for “fint”. Og det første jeg vil trekke frem igjen da er åpningssekvensen. For hvis vi “bare” trekker fra den ganske triste finalen på denne scenen så er resten igrunn en veldig vakker sekvens. Vakker i den forstand at (frivillig) sex mellom to (eller flere for den saks skyld – jeg dømmer ingen!) er noe av det vakreste som finnes på jord. Og i tillegg så må jeg også få gitt litt ros til han/hun/de som har filmet denne scenen, og resten av filmen forøvrig. For DET skal “Antichrist” ha – den er meget godt filmet!
Og det andre jeg ønsker å trekke frem er samholdet mellom de to skuespillerne våre, altså Dafoe og Gainsbourg. Nå kan jeg forstå hvis noen av dere som alt har sett denne filmen før meg rynker litt på nesa, for når det kommer til forholdet mellom disse to karakterene så er det en hel del der man har lov å stille STORE spørsmålstegn bak. Men når det altså kommer til skuespillerne bak maskene, ja så syns jeg utvilsomt at de har gjort en satans god jobb. Nå er det godt mulig at også Dafoe og Gainsbourg hadde et viss hat-forhold til hverandre, slik som sine karakterer, men.. Jeg velger å tro og kinda håpe litt på det motsatte.
Ah!! Også var det en “siste ting” jeg gjerne vil nevne før jeg nå anser denne anmeldelsen for komplett. Og igjen kommer jeg nå til å være litt vag, og det får dere bare tåle. Det er noen bilder i denne filmen som gjorde meg oppriktig ganske nysgjerrig på HVORDAN de egentlig har fått de til. Og det første jeg kommer på nå er en liten drømme/mareritt-aktig sekvens nokså tidlig i filmen som inneholder et rådyr. Og det er noe litt spesielt med det rådyret som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå (færrest mulig spoilere også videre), noe som for meg så veldig ekte ut, men som jeg ihvertfall tror og HÅPER var filmtriks på en eller annen måte.
Ja, og forresten.. Så var det altså dette spørsmålet om hva jeg egentlig syns om denne filmen.. FØR jeg begynte på denne anmeldelsen var jeg veldig usikker. Og helt ærlig er jeg ikke så veldig festet i verken den ene eller andre siden av skalaen nå heller. Men jeg kan si såpass som at etter at jeg nå har skrevet alle de ordene og setningene du nå (forhåpentligvis) har lest, ja så veier jeg litt mer mot å gi den en slags “like” enn en slags “deslike”.
Det er MULIG at jeg må tvinge meg til å se den igjen en eller annen gang!.. xD
Har DU sett “Antichrist”?
Aylar Von Kuklinski
Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!