For lenge, lenge siden i en bygd så til de grader langt, langt borte at de aller fleste nok (høyst trolig) er i sin mest dyrebare tvil om den i hele tatt eksisterer hadde den unge opprørssoldaten Aylar Von Kuklinski natt til første juledag (2018) egentlig ikke tenkt at han skulle ta noen bilder I HELE TATT da han var ute og trasket litt i sin stadig evigvarige tankestorm og annenrangs “uvær”.
Men så nokså plutselig tok han både mobilen og godviljen sin frem, knipset seg en rekke helt brukbare bilder, og da han så var kommet trygt og vel hjem igjen ble det omsider til at han tok og redigerte seg frem til DETTE totalt forglemmelige vinterbildet:
et bilde som skulle vise seg å bli et av hans aller siste dette året, men før Instagram-monsteret hadde sagt seg ordentlig fornøyd ble han nok en gang beordret ut i kulden.
Denne gangen skulle dog ikke snøstormen bli et like hardt og reelt faktum, så da vår unge venn akkurat hadde kommet seg ut av huset igjen trengte han slett ikke noe paraply, og enda mindre noen vinterjakke som ikke var laget av skinn. Men lite visste unge Kuklinski der og da at han sporens kjempesnart skulle angre “litt” på denne ukloke avgjørelsen. For akkurat i det han hadde kommet seg et stykke vekk fra sitt kjære hjem begynte det å pøsregne, og der og da hjalp det ikke akkurat på at det attpåtil var bekmørkt der hvor han gikk, så han var simpelthen tvunget til å holde opp og frem mobiltelefonen atter en gang. Og denne gangen for å i hele tatt ha mulighet til å se hvor han gikk, samt å forminske mulighetene i å ende opp som dødslakt i den syndefulle, fortapte grøftekanten.
Når han etter en liten regnfull og meget søkkvåt stund var kommet seg trygt ut av den mørkeste og dypeste skogen, og gatelysene igjen hadde begynt å samle seg rundt han var vår gode venn aller mest keen på å bare haste seg hjem igjen. Men så hørte han omsider Insta-monsteret skrike opp fra høyrelommen, og han var bare helt nødt til å ta et siste bilde for det herrens året 2018:
De siste par dagene av det gamle og forlengst utslitte året gikk for det meste ganske smertefritt. Men da 2019 sto og vanket på dør var det slettes ikke bare en fryd, og absolutt ikke bare gammen. For den aller første natta skulle vise seg å bli svært, svært strevsom. Langt i fra den røffeste, men for en så nevrotisk og rastløs rebell som Aylar ble den altså likevel røff nok. Skulle han bare stå opp igjen? Skulle han kanskje prøve å sove litt til??
Vel, etter MYE frem og tilbake valgte Aylar derimot å innse at slaget var tapt – han kunne ikke vinne natteroens tillit denne gangen. Så etter tre temmelig drøye timer tok han og spurte sine kjære Insta-følgere om råd:
hm tja, om ikke annet så ihvertfall noe kryptisk.
Det kan vel sies at vår gode venn på mange måter kunne ha hindret denne (strengt talt ikke alt for:) skjebnesvangerte natten i å bli et tema, da denne krigen mot seg selv absolutt ikke “poppet opp” helt tilfeldig. Men noe som derimot skulle vise seg å bli både en merkelig, men også litt morsom TILFELDIGHET var da han iskald helg i januar bestemte seg for at han skulle skryte litt av sitt ene nye Marilyn Manson-drikkeglass, forså å innse en liten stund etter publisering at… “Mr. Manson har jo faktisk bursdag i dag!” – så da ble det at han så trykket seg inn igjen, og endret bildebeskrivelsen “en smule”:
Akk ja, denne Aylar Von Kuk er utvilsomt en pussig, liten fyr. Opp gjennom sine mange og lange år som kjent og kjær influencer, opprørsrebell, jediridder, moteikon, barnas store superhelt og tidligere satanist har han gjort og forsøkt så meget, meget mye som de aller fleste neppe kjenner til.
For hvem kan vel med hånden på hjertet si at man kjenner til det grusomme sviket som senere skulle resultere i å bli en av de viktigste byggesteiner i Aylars eventyrlige karriere der og da? Og hvem kan vel egentlig si at man helt sikkert vet hvordan han i sin tid fikk inspirasjon til å dedikere sitt kjærlige kjærlighets-dikt til Leverposteiboksen av alle de forunderlige ting? Og ja, hvem kan vel egentlig forklare med den største selvfølgelighet hvordan denne gutten en dag nå i falne januar kom på at han plutselig skulle lage seg omelett med smak av Tine Iskaffe?:
“At fremtiden er usikker”, ja det hersker det igrunnen ingen særlig stor tvil om. Og i disse fremdeles nokså kalde vinterdager er det lett å tenke som så at “ja nå går alt rake veien til et sted så stygt at vi helst ikke en gang nevner dets navn”, så da er det forsåvidt best å gjøre som så, for helvete.
Men noen ganger titter optimismen plutselig frem igjen, og det kan selvfølgelig virke både vel og koselig. Men NOEN GANGER kan likevel selv de godeste hensikter simpelthen virke litt i overkant blendende. Ja, når jeg først nevner det. Nesten litt FOR blendende:
Fortsettelse følger?
Aylar Von Kuklinski
Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!
Kul Marilyn Manson glass! Hadde jeg fortsatt vært fan av han i dag, så hadde jeg nok skaffet meg sånn glass, hehe.
Hehe, ja ikke sant! 😁