Jeg har forhåpentligvis aldri noen sinne skrevet eller sagt noen steds at jeg er den skarpeste huggtanna i kjeften på noen som helst der ute – sorry for at nå er i ferd med å slite ut “noen”-ordet – og jeg har ingen skumle planer om å forføre dere bak en slik løgn nå heller. For jeg gjør stadig støtt mye dumt. Noe som jeg angrer på lenge i etterkant – disse tingene forekommer heldigvis stadig sjeldnere. Mens andre ting igjen er av et slikt sorti at jeg faktisk ender opp med å føle en viss takknemlighetsgjeld ovenfor meg selv, fordi NOEN “tabber” er i bunn og grunn så geniale at de simpelthen ikke skal eller bør omtales som annet enn gull. #theroom
Men den ene tabben jeg nå har begått DENNE uken vet jeg ikke helt hvordan jeg skal kategorisere. Enyways – jeg holder for tiden på med å lese meg gjennom “La den rette komme inn”, en blokk på litt over 500 sider som jeg hadde tenkt å lese i et par uker før jeg omsider kastet meg ordentlig over den. Og da jeg etter et par dager klarte å komme forbi de 120-130 første sidene bestemte jeg meg omsider for å se opp igjen den svenske filmversjonen (som jeg for første og til da siste gang så i 2011/2012). Ikkje bra.
For.. Jeg har altså sett denne filmen før, men det ligger så langt tilbake i tid at frem til jeg nå denne uken dro den frem igjen så var mye gått i glemmeboka. Men NÅ som jeg altså bestemte meg å unne meg selv et gjensyn med den igjen FØR jeg altså har blitt ferdig med lesingen… Ja, for å si det sånn – de siste par lesestundene etter denne tabben har ført til en hel del tanker som “åja, nei, stemmer det. Det har jo ikke skjedd enda.”. “Ah, ja riktig. Han fyren er jo delvis pedo her, det var han visst ikke i filmen.. Hmm.”. Og.. Ja, for å si det sånn.. De bildene jeg hadde å kose meg med oppi mitt eget hode i løpet av de 120/130 første sidene har nå blitt noe utfordret av det faktum at jeg plutselig midt i lesinga bestemte meg for å se opp igjen filmen, og *kremt*.. Ikke bare den svenske, men dagen etter at jeg gjorde det så så jeg faktisk den AMERICANSKE også, sååå..
Ja, nei.. Så, ja.. Budskapet mitt i dag må vel kanskje være som så: Hvis det finnes en bok av en film du liker, og/ eller omvendt – gå gjerne for begge delene. Men kanskje ikke begge delene SAMTIDIG.
Og det kan kanskje også være lurt å vente med den ene versjonen til det har gått en stund siden du først tok for deg den andre versjonen. For.. Slikt blir fort som alle de hersens ledningene du har gjemt vekk i et eller annet skap i boden til naboen til naboen til naboen din. De går veeeeeeldig lett inn i hverandre, og når DET først er et faktum… Lykke til med å skille dem fra hverandre igjen!! 😮
Aylar Von Kuklinski
Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!
Hehe har skjedd meg flere ganger også. Noen ganger har jeg lest første bok og tror det er trygt å se første film, men så har filmen tatt med noe fra bok 2 i tillegg også spoiler jeg for meg selv 😛 Liker som regel bøkene bedre enn filmene i de aller fleste tilfeller, men det har vært noen unntak innimellom. Tror jeg har sett filmen du snakker om for noen år siden, men klarer rett og slett ikke huske om jeg så den engelske eller svenske. Skal jeg gjette så var det nok den engelske, men har hørt at den svenske er mye bedre så må nok få sjekket ut den etter hvert også 🙂
Ah!! Det der med et nummer som spoiler et annet nummer har jeg også opplevd. Da sist med Ringenes Herre-bøkene xD
Jeg personlig syns forøvrig at begge utgavene er omtrent like gode. Syns ikke at den svenske er SÅ mye bedre enn den engelske eller omvendt. Liker begge sånn omtrent like godt! ^^