Opplevde i dag en situasjon jeg synes var noe unødvendig. Følte at mine grenser ble tråkket på, av like utenfor Inngangen til Domus Oppdal/Claussulen i dag…
Gikk meg såvidt noen runder frem og tilbake gjennom Oppdal sentrum i dag, for å komme meg ut bare. Ikke for å se igjen andre denne gangen, for akkurat i dag har jeg egentlig mest behov for å bare være for meg selv, trekke meg tilbake.
(bilde tatt fra: createyourownrealitynow.com)
Men samtidlig, jeg trenger jo litt sol og frisk luft jeg også som alle andre. Ikke det at jeg er ute så veldig sjelden, er jo egentlig veldig mye ute og går, noen mener til og med jeg går for mye rundt og frem og tilbake. Årsaken til at jeg velger å være i sentrum, er at jeg så lett blir plaget av pollen andre steder, enda.
Vel, til poenget. Utenfor inngangen på fremsiden av Domus, samme side som trollet står, stå det først og fremst et par voskne kvinner, kanskje 8-15 stykker. De var alle kledd i hvitt så vidt jeg kunne merke, hadde lange kjoler/kjørt og danset, og var generelt det jeg kaller for overdrevent positiv og i godt humør. Stilt mot veggen ved inngangen sto det et par tilfeldige mennesker å klappet, kunne vært omtrent 15-20, kanskje litt mindre.
Jeg valgte selvfølgelig, for å spare meg selv for tid, å gå fort gjennom tilskuerne og disse voksne damene som sto og laget liv og slik. Og det var da det skjedde noe jeg ikke helt har klart å legge fra meg enda, selv om det er noen timer siden, la så vidt merke til at cirka 2-3 av disse dansende og hoiete kvinnene danset etter meg i noen sekunder mens jeg prøvde å gå rett gjennom, og fortsatt hadde sterke ønsker om at folk skal akseptere mine grenser og vise litt hensyn. At de sto der og danset, hoyet og lo, og fikk folk til å gi fra seg penger og klappe i takt med musikken deres, det hadde jeg ikke noe i mot, det som altså plaget meg var at jeg ble danset etter, like bak ryggen min i noen sekunder. Det var for meg en noe traumatisk og vanskelig situasjon, og jeg skulle ønske at de ikke hadde gjort det, fordi jeg har nå tatt dette personlig, og blitt noe lei meg, for at folk ikke kan akseptere at jeg ikke er like happy og sånn som en del andre for tiden. I tillegg til at jeg generelt synes det er traumatisk med flere mennesker på en gang, med tanke på diagnosen jeg har.
I alle mine tanker så klarte jeg ikke registrere om det var noen der jeg kjente til,verken blant tilskuerne eller dansekjærringene, men det driter jeg forsåvidt i. Folk lo med de, og sikkert ikke av meg, heller ikke da jeg bare gikk gjennom i farten, og to-tre av damene fulgte dansende etter meg noen menter. Men jeg føler meg tråkket på, og såret likevel, hver så snill. Ha litt respekt for andres grenser. Jeg skjønner at ingen sikkert ikke mente noe vondt med det, og sikkert trodde jeg også skulle synes det var greit, men nei… Unnskyld, det er slik jeg er, og ja, jeg tåler mindre enn mange andre for tiden, fordi jeg sliter veldig med meg selv. Savner noen få venner veldig sterkt, blant annet, og jeg sliter med å være positiv. Jeg smiler kanskje ute blant andre, men det smilet skjuler dessverre noe annet…
.
(Dette bildet tok jeg tidligere i sommer. Samme sted hvor disse voksne, hvittkledde, kjoledamene sto og danset og dummet seg ut, rett ved trollet. Mens publukum sto på en rekke langs veggen ved inngangen hvor postkassen der står)
Jeg vet at jeg i det siste generelt har skrevet noen grinete innlegg, om at jeg har ikke fått sove fordi noen har skrevet om ting som har hatt med fest/bryggeriet/pubb/drikking/øl og lignende på feks facebook, at jeg generelt har skrevet en del innlegg om at jeg blir veldig urolig vist jeg vet at noen koser seg med øl, og at jeg generelt også har vansker med større gruppe mennesker… Men slik er jeg. Unnskyld, jeg skulle sikkert aldri vært født, men jeg er nå en gang dessverre blitt tvunget til å leve i denne verdenen, som jeg føler meg veldig ensom i for tiden! Får tydeligvis aldri noen som er likesinnede nok til å være mine venner… Og det er bare min skyld, det vet jeg! Og jeg innrømmer at jeg er svak!
Takk, var bare det jeg ønsket å få ut for i kveld. Skulle ønske flere visste litt mer om det å leve daglig med aspergers syndrom..
Vi blogges.
Ps: Jeg har ikke noe i mot at andre har det bra, og koser seg og ler. Men jeg synes ikke noe om at folk skal lage glede på andres bekostning, som jeg nå føler at noen har gjort mot meg og min person! Føler meg æreskrenket, og ikke-akseptert for de grensene jeg har! Jeg er ikke så glad i alt for sosiale ting, og jeg freaker ut og blir fort redd ved for mange i nærheten. VISS RESPEKT FOR ANDRE, GJØR MOT ANDRE SOM DERE VIL AT ANDRE SKAL GJØRE MOT DEG!
