Vi har alle sammen en gang vært veldig små og uvitende barn.
Desto yngre man er, desto mindre har man enda funnet ut, og dessto mer i livet er det å forske på.
Vi mennesker kan aldri forske og finne ut nok, man har som regel funnet flere svar på spørsmål når man er eldre, enn når man var ung, og det er jo nesten en selvfølge, men ikke nødvendigvis, en 15-åring kan faktisk vite mer enn foreksempel enn 20-åring. Men det er ikke kveldens tema.
(Bilde hentet fra: pointblog.no)
Kveldens tema, er noe jeg har tenkt litt på etter å sett “Kos og kaos”, vitenskapprogrammet med Klaus Joachim Sonstad på Nrk.
Hva bør man fortelle barna om, når det gjelder vanskelige ting? Hva forteller man foreksempel angående døden, og hvordan legger man frem ting?
Selv husker jeg ikke hvor gammel jeg var når mne foreldre og jeg snakket om døden første gang. Og jeg husker heller ikke i detaljer hva jeg har blitt fortalt, men det jeg husker er at mine foreldre har vært flinke med å ikke lyve for mye om døden.
Veldig få liker å tenke på døden, kanskje er det ingen som egentlig gjør det, og derfor er det nok også litt vanskelig å snakke om, fordi vi er redde selv, og føler oss triste ved å snakke om det.
Men å la være å snakke om ting, generelt, vet jeg av egne erfaringer, at det ikke er helt bra. Jeg har min tro og mening på at jo tidligere et barn blir informert, dessto bedre vil det være på sikt, for hvis foreksempel foreldre eller andre foresatte venter for lenge, så tror jeg at det øker sjansen for at barna kan få høre det fra noen andre, at man i verste fall kan overhøre noe, og bli veldig skremt og ikke tørre å snakke om det man har hørt, og i verste fall kan ha bygget et eget bilde som ikke helt stemmer, noe som kan falle litt tilbake på en senere.
Så hva sier man til barna om døden, og hvordan?
Så, hva sier vi?
Jeg mener at dette er noe vi bør tenke gjennom. Vi bør først og fremst ikke lyve for barna, men samtidlig kunne bruke litt fantasi til tider. Det å fortelle barna at noen som er død, bare sover i det uendelige, det kan fort skape forvirrig, og gjerne føre til at barna får en redsel for å sove.
Da mener jeg personlig at det er bedre å heller si det som det er, at den eller de det gjelder er død, men at vedkommende ikke har det vondt, og at det kan se ut som om h*n sover.
Og, så er det veldig fint om man kan si at selv om noen er død, så vil personen på en måte alltid være her fordi, i hjertene våre, og minnene.
(bilde hentet fra: 1-2-30.no)
Jeg vet i hvertfall at hadde noen sagt til meg som barn, at de døde bare sover, så hadde i hvertfall jeg blitt redd for å legge meg å sove, og hadde heller mye heller likt å høre den mer ærlige sannheten, selvfølgelig på en noe skånsom måte, men samtidlig ikke for skånsom. For det er det jeg tror mange foreldre og foresatte gjør feil, at vi holder for mye tilbake. Dessto mer vi beskytter andre, dessto svakere og mindre åpen kan noen bli for vanskeligheter senere i livet.
Når jeg en gang tidligere blogget generelt om barneoppdragelse, så fikk jeg en kommentar om at jeg ikke visste noe om hvordan det er å oppdra barn, og det å være for overbeskyttende, og det er riktig, jeg har ikke barn selv. Men jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og være redd for at noen og føle at jeg aldri får passet godt nok på noen, har det sånn med noen venner, skal selvfølgelig være litt forsiktig med å sammenligne det å beskytte barna sine, med det å beskytte sine nærmeste venner, men jeg vet i hvertfall hvordan det er å ha noen å være glad i, og kanskje være redd for å fortelle for mye, Og jeg vet også, fordi jeg en gang har vært barn, at det å være for beskyttet mot virkeligheten, kan gjøre det vanskeligere når man er eldre.
Så nå lurer jeg på, hva mener dere om disse linjene og tankene jeg har skrevet?
Hva har dere blitt fortalt om døden, som barn? Og hva og hvordan forteller dere mindreårige om døden?
Ønsker alle sammen en god og fin lørdagskveld! Håper at alle sammen har det bra, og at dere tar godt vare på dere selv, og deres nærmeste venner og familie.
Vi blogges!
