Jeg har alt innsett, før jeg begynte på denne linjen at jeg vil bli sett på som syk og oppmerksomhetsønskende, nok en gang ved dette innlegget.

I lang tid har jeg vært klar over at jeg har nok gått litt langt, med tanke på hva jeg faktisk velger å skrive offentlig av personlige tanker, betroelser og andre fakta om mitt og meg.

Og igjen, så blir det nå presset ut noen personlige, og dønn ærlige ord fra undertegnende.
Saken er, jeg gleder meg til jeg skal dø… Ja, jeg gleder meg til den dagen jeg dør. Aldri mer ensomhet, aldri mer depresjon, aldri mer slitsomme og vanskelige tanker som kommer frem og tilbake akkurat som om hodet mitt var et hotell for bekymringstanker og triste-tanker…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

(dette bildet har jeg funnet på google, IKKE MITT :p…)

Når det er sagt, jeg tenker ikke på noe selvmord eller noe, hver så snill å tro meg, det gjør jeg virkelig ikke.
Det finnes ting i livet mitt som gjør at jeg fortsatt klarer å stå opp, selv om jeg for tiden bruker mer tid på å huske på de tingene når jeg våkner, noe som var lettere før…

I dag foreksempel lå jeg nok under dyna i 2-3 timer etter at jeg hadde våknet, og jeg lå der ikke fordi jeg var trøtt lenger, da jeg våknet var jeg forsåvidt uthvilt, men jeg hælte ikke å stå opp på en stund… Har vært slik en stund, at jeg lurer på; hva er vitsen? Hva er vitsen med å stå opp? Jeg har alltids ting jeg kan finne på, men det er ting jeg har gjort så mange ganger før, som regel alene, jeg finner ikke store gleden av ting lenge. Følsen av å være så ensom…. Det er flere mennesker her i Oppdal jeg sikkert kunne ringt, folk som kunne funnet på noe om jeg hadde gjort det, folk som er snille og alt det… Men folk jeg likevel ikke har mye til felles med, folk jeg liker og aksepterer, men ikke har for mye til felles med… Og da er det likegreit å være alene, til en eller annen jeg har mer til felles med har tid…

Folk har lurt på hvorfor jeg ikke har flyttet? Godt poeng!
Først av alt, så sliter jeg med forandringer, og nok litt mer enn “folk flest”, blant annet på grunn av asperger syndrom, diagnosen min… De fleste vennene jeg føler jeg har mest til felles med bor faktisk ikke i Oppdal… Mesteparten av de mest likesinnede vennene mine bor andre steder, i nærheten av Oslo foreksempel.

Er veldig ofte ute og sykler og eller går, er faktisk ute og går eller sykler mange timer om dagen, så det er ikke det at jeg er så alt for mye inne, for det er jeg ikke….Som regel når jeg er ute så er jeg i sentrumsområde, i håp om at jeg skal møte på et av de utrolig få likesinnede vennene jeg kan møte på i Oppdal, som regel skjer det aldri… For de fleste likesinnede vennene i Oppdal, bor et stykke unna sentrum, og sjansen for at jeg møter på de i sentrum uten at vi har avtalt å møtes fra før er 10 prosent… Eller lavere.
Og det er som regel derfor jeg er ute, i håp om å se noen av disse, og føler derfor at jeg blir fortere deprimert enn om jeg er inne. Har mye mer jeg kan gjøre inne for å ha fokus på andre ting…

Inne har jeg plenty av filmer, bøker, tegneserier og blablabla… Likevel velger jeg å være ute, noe som i mitt tilfelle får meg som regel til å føle meg mer og mer ynkelig og deprimert. For ute er så mange påminnelser om at jeg savner noen! Inne er det lettere å glemme det… Selv om det er absolutt ikke lett da heller…

Skulle virkelig ønske at når jeg absolutt skulle være født, at jeg ble født som en mye mer vellykket person, en person som ble født på et annet sted med flere likesinnede venner, og samtidlig at jeg skulle vært en person som var psykisk sterkere enn jeg er, mer tålmodig, mer optimistisk, mer spessiell… Føler meg verken spessiell, sterk, tålmodig, eller noe særlig positivt nå…

Så, jeg gleder meg til døden, om ikke direkte gleder meg, så gruer jeg meg i hvertfall ikke. Da får jeg i hvertfall fred, for som regel så lever jeg mer i depresjonen enn i gleden, men når jeg er død før jeg ikke de få prosentene av gleden heller… Derfor vil jeg ikke dø, selv om jeg gleder meg til døden.
Inneforstått med at dette kanskje er litt komplisert å forstå, men det er slik det er.

Så please, ikke bli bekymret for dette innlegget, igjen jeg har ikke noen planer om å dø, jeg vil ikke gjøre det mot de få jeg har, spessielt ikke imot min beste venninne som jeg prissetter og aksepterer mer enn noe annet her i verden!

Jeg er sliten psykisk av å være så deprimert, av å må ligge i sengen 2-3-4 timer hver dag selv etter jeg er helt utvhvilt for å finne på en grunn til å stå opp, jeg er lei av å ikke ha noe spessielt å ta meg til, at folk flest ikke har tid til å finne på noe, eller at folk bor for langt unna, og at jeg er for feig til å ta turer utenfor Oppdal alene uten noen…
Men likevel, det er en ting jeg ikke har glemt, til tross for at det er flere uker siden jeg hadde en felles glede med en veldig god venn nå. Når de øyeblikkene er, så føles det verdt det, verdt all ventingen, verdt all depresjonen, tårene, lengselen, selvforakten og alt dette! Derfor vil jeg ikke dø, samtidlig som jeg gleder meg til døden.

Ønsker alle en god kveld videre.
Vi blogges!