For noen dager siden spurte jeg min utrolig gode, trofaste og helt fantastiske bloggvenninne Mira fra “Mira`s gotiske verden”, om hun hadde lyst, anledning og tid til å skrive et gjesteinnlegg for meg om det med døden og evig liv.
Det har hun nå gjort, og jeg må få lov å si at jeg er grådig inponert. For å besøke bloggen hennes klikk her! 🙂 Den er så ABSOLUTT VERDT EN TITT! 🙂
EVIG LIV – IKKE BARE EN DRØM… (Bildet eies av Mira -mihrah.blogg.no!)
Jeg bråvåkner av mitt eget skrik, gjennomvåt av svette og med pulsen på høygir. Nok et mareritt! De siste 3 månedene har vært et rent helvete! Jeg snur meg i sengen bare for å få bekreftet nok en gang at du er borte – min elskede, som alltid pleide å sove tett inntil meg. Hånden min stryker over puten din mens tårene triller… kaster meg ned i puten din og gråter sårt, hvorfor – skriker jeg – hvorfor måtte du dø fra meg?? Vi som pleide å spøke og le om at vi skulle bli to gamle kråker sammen!! Jeg gråter og gråter til jeg er tom for tårer, tom for alt… Lysten til å stå opp er borte, jeg vil bare forsvinne, slutte å eksistere, for det er det jeg gjør – bare eksisterer! Jeg orker snart ikke mer – savnet og lengselen etter deg er så uutholdelig at jeg holder på å kveles! Så jeg sleper meg ut av sengen til dagens rutiner, dagens kjedelige grå rutiner, akuratt som været denne dagen – grått, trist, øsende regnvær… Blir omsider ferdig og løper ned til bilen, der blir jeg sittende å stirre tomt ut i luften. Hva skal jeg gjøre? Jeg har det så forferdelig vondt!! Tankene raser rundt i hodet… Holder jeg på å bli gal?? Jeg starter bilen og kjører avgårde til jobb – nok en rutine… Regnet pøser ned akuratt som mine tårer… og det er da det skjer…jeg er ikke oppmerksom nok og klarer ikke å unngå den møtende bilen… Det siste jeg husker er et kraftig smell…så blir alt svart….
Plutselig åpner jeg øynene, fortumlet og ør kommer jeg til meg selv, begynner å huske – alt er så lyst, gikk dette bra?? Er jeg i live?? Og jeg som bare ønsket og dø!! Det tar en stund før jeg får samlet meg og tankene farer igjennom hodet – hva er dette?? Og hvorfor er det så lyst?? Hvor er regnet – bilen? Hvor er jeg?? Jeg fokuserer og klarer endelig å se at jeg befinner meg på en grønn eng, full av de nydeligste blomster, luften er så klar og ren og solen skinner fra skyfri himmel… Jeg skvetter til – for nede ved føttene mine ligger en løve og hviler seg.. Dette er en drøm farer det i hodet mitt og må klype meg hardt i armen, men nei, jeg er faktisk i live! Like levende som før det smalt og alt ble svart… Så – blir jeg var en skikkelse som kommer mot meg, jeg stivner, blir totalt forskrekket, stum og totalt overrasket over det jeg er vitne til…kjenner nakkehårene reiser seg – nei – dette kan ikke være sant – for der foran meg kommer du min elskede med utstrakte armer og et stort smil om din munn! Jeg kaster meg i armene dine og hylgråter av glede og lykke!! Dette er ikke til å tro?? Men det er deg min kjærlighet som står her og holder rundt meg som om du aldri mer vil slippe taket!
Og da – sakte men sikkert kommer minnene tilbake – så var det altså sant alikevel – det bibelen hadde forutsagt – oppstandelsen av de døde – livet som skulle komme etter at Gud hadde renset jorden for all ondskap, krig og elendighet – for ikke å snakke om døden!! Jorden skulle bli et paradis igjen som var hensikten helt fra det første mennesket – Adam – ble skapt! Jeg kommer til å møte mine kjære igjen, familie og venner, alle de jeg var og er så glad i. Lykken er så ubeskrivelig – gleden og vissheten om en ny begynnelse på en fredet jord! En trygg og kjærlig fremtid… Min elskede og jeg tar hverandre i hendene og sammen går vi hånd i hånd inn i det evige liv – inn i evigheten….
(Bildet eies av min gode venn Mira, som dere ser så flott her) Joh. Åpenbaring 21 : 4 …Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte – for det som før var, er borte…
TUSEN TAKK TIL MIRA FOR DETTE FLOTTE, RØRENDE OG OPPSIKTSLYSENDE INNLEGGET! 🙂
Hva syns dere om Mira sitt innlegg? Jeg er uten tvil helt inponert og utrolig stolt over min gode venninne som har tatt seg tid til å skrive ned denne fantastiske historien, som jeg må si at jeg ble storfan av med en, eneste gang! Nok en gang, ta en tur innom bloggen hennes: http://mihrah.blogg.no/
Dere vil så absolutt IKKE angre! 🙂
Ønsker alle sammen en utrolig fengende, god, finfin og flott kveld!
Det er ikke størrelsen som teller, sies det. Og det kan hende, men vist det ikke er størrelsen som teller på en manns penis, hva er det da?
Selv så er jeg ikke så opptatt av størrelsen på min egen penis, har en penis jeg selv er veldig fornøyd med, og det syns jeg godt jeg kan si, har en kuk på ca. 13 cm lengde og den er cirka 4,5 cm tykk, når den ikke er erigert/stiv (målte nettopp), litt vanskelig å måle, i og med at jeg ikke er 100% sikker en gang på hvor jeg skal starte å måle lengden, men, det er ikke poenget.
Mine spørsmål, spessielt til dere jenter/kvinner, hvor lang bør en kuk være eller ikke være? Er det pent med for lang kuk, og er det bare søtt med en kuk på foreksempel 2 cm? 😛 Og telles størrelsen, og om ikke, hva er det da som telles under et knull? Og hva sier dere; kuk, penis, pikk, lillemann eller noe helt annet? Og HVORFOR sier dere det dere sier?
Jeg sier som regel kuk fordi jeg synes det er enklest å si, og på andreplass kommer pikk.
Og et siste spørsmål, hva syns dere om penis uten forhud, er det hot or not” for å si det på blogg/fjorTISSspråket? (bilde hentet fra www.soc.ucsb.edu)
Og til dere gutta, er dere fornøyd med penisen deres, og i såfall ikke; hvorfor? Og hvorfor er dere fornøyd om dere er det? Størrelsen eller helt andre ting?
Jeg er som sagt veldig fornøyd med min egen pikk, og det kan nok synes noen ganger på selvtillitten min i tillegg til andre ting som trekker selvtillitten opp, uten at kofferten skal dras frem pga “trekker opp”. Er selv jomfru, har kun “ligget med meg selv”, men er likevel fornøyd med den kuken jeg har selv om jeg ikke har fått brukt den enda, for å si det sånn. 😛
Og helt siste spørsmål; er snakk om penis et tabu tema i 2011? Jeg syns ikke det bør være det, penis er en like naturlig del av kroppen som foreksempel fingrene mine, håret eller nesten, eller noe som helst annet, så hvorfor er det fremdeles sensur i enkelte land og tv-kanaler når man foreksempel viser eller snakker om kuk, eller vagina for den saks skyld? SEX GENERELT? ER DET TABU? Nei, mener jeg.
Ønsker alle sammen en riktig fin og god kveld videre! 🙂
Lørdag så begynte jeg å skrive på en historie kalt “Arne og Heidis tragiske historie”, i går la jeg jeg fortsettelsen, altså kapittel 2, og nå kommer omsider tredje og absolutt siste del av tragi-historien, som jeg selv har skrevet!
ADVARER ALLE MOT EN STERK OG SJOKKERENDE AVSLUTNING, LES PÅ EGET ANSVAR! Samtidlig håper jeg at alle vil lese hele historien i håp om at de får med seg budskapet jeg har.
KAPITTEL 3: ARNE OG HEIDI – SISTE KAPITTEL! (FINALE) Dette var den absolutt verste situasjonen i Arne sitt unge liv, hittil. Han hadde opplevd mye rart før, men ikke i nærheten av noe så nervepirrende, alvorlig og farlig. Kroppen var helt rystet og utmattet fremdeles, det fikk ikke hjelpe, han kunne ikke bli liggende å vente på at hun skulle komme inn med noen slags form for våpen.
Arnes hode klarte så vidt å bøye seg for å se hvordan gulvet som sengen sto på var, han merket at der lå det en tykk, myk matte – hvis han forsiktig rullet seg ned på gulvet så kunne det hende at ingen hørte han…
Lett var det ikke, men i løpet av noen sekunder klarte han likevel å rulle seg på gulvet, litt lyd ble det, men han trodde det gikk bra, hun kom ikke igjen enda. Møtet med gulvet skulle han likevel planlagt i to sekunder til, det gjorde ikke akkurat smerten han alerede hadde stort bedre. Han krøp forsiktig og svært treigt mot døren, i håp om å komme seg løs. Dette var det mest spennende og jævlige han har opplevd…
Da han kom ut tok han tak i en feierkost som sto på trappen, han klarte å bygge seg opp, og bruke den som en slags gå stokk, samtidlig som han også rappet med seg en til fra naboen – bare en kost som stav ble litt vel utfordrende.
Han beveget seg så fort han kunne mot parken i håp om å finne hjelp, hadde Heidi utryddet hele nabolaget, han fant ingen, bare noen katter og fugler som lusket i nærheten. “Greit nok, det er tidlig på morgenen enda, og folk flest er enten hjemme og sover, eller på skole eller på jobb nå”, tenkte han for seg selv.
Etter to minutter var han nesten fremme til parken, kanskje kunne han prøve å drikke noe når han var kommet frem, ved parken var det nemlig en elv som rant, men han hadde sine tanker om at den var frosset til is.
“Hvor i all verden har du tenkt deg hen da??” hørte han en kjent stemme si høyt noe bak han, han snudde seg langsomt, og forskrekket, men noe lettet da han så hvem det var – Hans beste venninne Wenche, sammen med sin fetter Kristoffer.
“Jeg vet dette høres helt sykt ut, men dere må hjelpe meg. Jeg har noen etter meg, noen som alerede har skadet meg alerede, som dere ser. Jeg har ikke tid til å forklare, men kan dere være så snill å hjelpe meg bort herfra?” spurte Arne og så mest på Wenches bekymrede blikk. Wenche, kjente Arne godt, og visste at han ikke tullet med slikt, hun så seg raskt rundt, og svarte; “Æehm, ja, Ford`en min er like i nærheten, jeg kan kjære deg til politistasjonen”. “Takk Wenche, å jeg er så glad i deg, du er og forblir min beste venn” smilte Arne.
Wenche og Kristoffer tok tak i Arne og bar han bortover så forsiktig de kunne for å ikke gjøre vondt verre for kroppen, plutselig satte de opp farten, Arne var den siste som så hvorfor. Bare få meter bak dem var Heidi, med en hagesaks og stiftpistol, og ett par neglefiler som hun hadde stappet i den rosa Volcom-buksen, som stakk ut av høyre lomme.
Heldigvis hadde Wenche glemt å låse bilen så de klarte å kaste seg inn i bilen alle tre. Arne trodde han skulle få hjertestans da han skjønte at Wenche hadde problemer med å starte bilen på grunn av kulden.
Mens hun forsøkte å starte bilen kom det mange banneord ut fra munnen på henne… “Jeg går ut og tar meg av henne, hun er bare en tenåring med store problemer”, utbrøt Kristoffer. “Ta en titt på Arne, og ta en titt på hva den fitta bak oss har i hendene, ikke gå ut!”, ga Wenche klar beskjed om, men Kristoffer hørte ikke på det, han stormet ut av døren, og bestemte seg for å ta den falske, psykiske ustabile platineblonde-fjortissfalske drittmegga.
Arne flyttet blikket sitt fra bestevenninen Wenche, til speilet i bilen. Han så en mildt sagt irritert Kristoffer storme mot Heidi Rosa. Kristoffer pekte på Heidi og sa. “Jeg kjenner ikke deg, men du skal vite at jeg har hørt mye om deg!”. “Hører du på rykter så har du et problem”, svarte Heidi mens hun så stygt på han, med hagesaksen og stiftpistolen fremdeles godt plantet i hver sin hånd.
“En ting er at du er en falsk, overlegen, selvopptatt, innpåklengende, frekk fjortissfitte som stadig drikker deg fjortissfull hver helg og klenger deg på alt av både det samme og motsatte kjønn, noe som er lavmål i seg selv. Og en annen ting er at du er falsk og aldri helt snakker sant. Men hva faen mener du med å knuse kroppen til min kusines bestevenn?” knurret Kristoffer. “Haha, bestevenn faktisk! Hun er jo 14, 15 eller 16 år eldre enn han, de kan umulig være bestevenner, det er bare for fjærnt liksom! Og hva faen mener du med å si det du nettopp sa, jeg har ikke skadet Arne, han koliderte selv med den forbanna emosykkelen sin, så det selv. Han må ha slått hodet sitt så kraftig da han krasjet at han har fått dere til å tro ett eller annet sykt”, utbrøt Heidi. “Hvorfor bærer du rundt på en hagesaks og stiftpistol da?” “Jeg er for sent ute til å rekke skolen. Jeg skulle egentlig hjelpe Arne da han skadet seg, men da jeg kom tilbake var han borte. Så da bestemte jeg meg for å heller dra til skolen. Det er naturfag om en time, og jeg hadde lovet å ta med denne hagesaksen og stiftpistolen i dag.” svarte Heidi.
Arne som nærmest lå i bilen hørte såvidt hva som ble sagt, og begynte å tenke. “Wenche… Jeg vet dette høres fjernt ut, men Heidi ble faktisk spurt av Åge Samlesen, altså naturfaglæreren om hun kunne ta med hagesaksen og stiftpistolen, jeg tror faktisk hun har lånt begge delene fra Åge en uke for å gjøre noe arbeid for storesøsteren sin mens hun har vært på ferie en uke. Jeg mener godt å huske at Åge spurte henne i går om han kunne få tilbake utstyret til naturfagtimen igjen i dag…” mumlet Arne fortvilet.
Wenche rullet ned vinduet på bilen og ropte på Kristoffer: “Kristoffer! Jenta snakker sant, i følge Arne så hørte han vist selv at læreren deres ba Heidi om å ta med begge delene til skolen.
Etter det beklaget en nølende Kristoffer seg for Heidi, og gikk så inn i bilen igjen. Arne ble kjørt til legesenteret, og fikk leget de fleste av sårene sine. Mens han var hos legen tenkte han fremdeles på de tegningene han så hos Heidi.
Noen timer senere satt han i parken sammen med Wenche, de hadde nesten sittet der i to timer alene med fuglene, begge to var ikke så veldig fan av fugler, spessielt ikke visst de kom for nær. Men så lenge de fikk prate sammen, noe de egentlig følte selv at de som bestevenner får tid til alt for sjeklden, så hadde ikke fuglene så mye å si.
“Huff, nå er jeg dessverre nødt til å gå jeg” fortvilet Wenche, om 8 minutter måtte hun på jobb, “men tusen takk for to veldig koselige timer, som igjen har gått alt for fort.” la hun til. “Mm, vi får snakkes på skype eller noe i kveld da” smilte Arne, og ga bestevenninnen sin en god og lang klem, før hun gikk.
Han tok på seg øretelefonene og hørte på musikk mens han ble sittende på benken alene i ti minutter. Plutselig så han noen han hadde sett tidligere den dagen, Heidi, til Arnes overaskelse gråt Heidi. “Heidi! Kan du komme hit, det er bare noe jeg vil spørre deg om!” ropte Arne til Heidi som ikke før da så at han satt der, hun var dessuten noen meter unna. “Trenger ikke det… Jeg skjønner at du bare vil være snill, og at du hater meg… Jeg fortjener ikke noen venner lenger, jeg er bare en falsk, usikker og skandaleskadet, selvopptatt fjortiss” gråt Heidi. Han hørte nesten ikke hva hun sa på grunn av avstanden men la til; “Unnskyld for alle de gangene vi har kranglet i det siste, jeg vet jeg ikke burde vært så krass, jeg skulle heller unngått å ta telefonen og sånt, fremfor å svare deg som jeg har gjort.”. “Jeg skjønner deg godt, jeg har alltid gjort om på sannheten. Alltid brukt deg, vært frekk i munnen mot deg, og også sviktet deg når du selv har trengt en venn”, Heidi var helt knust av samvittighetssmerter.
Arne ålet seg opp fra benken, og gikk langsomt mot en helt annen Heidi enn han hadde sett tidligere. “Hver så snill Arne, ikke utsett deg selv for å ha mer med meg å gjøre, jeg har som faen dårlig samvittighet nå, men i morgen har jeg helt sikkert blitt meg selv igjen. Igjen en overlegen, manipulerende, løgnaktig, intens og overkåt, selvopptatt megge…” gråt hun. “Noe sånt har jeg aldri sagt til deg” fortvilte Arne, mens han kom på at han faktisk hadde sagt noe til en annen nær venninne, Ingunn, som var en av Heidis nærmeste venninner. “Ikke til meg, men jeg skjønner at du mener det. For du har rett, jeg har gjort så mye dumt, spilt mitt eget løp… Og nå har jeg mistet deg, du har alltid vært den beste guttevennen jeg noen gang har hatt. Du har alltid vært så tålmodig, og til tross for at du noen gang har sagt hva du mener om ting jeg har gjort til meg, så har du til syvende og sist, alltid vært her som regel likevel” fortsatte hun, mens tårene hennes vasket bort den mørke, lilla øyenskyggen hennes, som rant nedover kinnene.
Arne skulle til å gi holde rundt henne og gi henne en klem, i det hun trakk seg unna. “Unnskyld, du hadde helt rett angående sykkelulykken. Men jeg ville aldri skade deg…. Du skulle bare visst hvor forelsket jeg har vært i deg. Alle gangene jeg har snakket dritt om deg til vennene mine så har det vært for at jeg var redd for at de skulle forstå det, siden de har et annet syn på gutter som klær seg i slike mørke klær som du gjør, og i tillegg til at du som gutt bruker sminke. Jeg har alltid likt deg veldig godt, du har alltid gitt faen i hva andre mener, uansett… Skulle ønske jeg var som deg, stabil og viljesterk” hulket hun og la til, ; “Jeg hadde planlagt sykkelulykken din i en uke, i håp om at jeg lettere kunne få deg innpå rommet mitt alene, for å fortelle deg hva jeg følte. Da jeg gikk ut av rommet for å lete etter medisiner og lignende, så prøvde jeg samtidlig å psyke meg opp til å fortelle deg det, derfor tok alt så lang tid. Da jeg skjønte at du hadde kommet deg ut så skjønte jeg at du hadde sett de tegningene mine, og da turte jeg i hvertfall ikke se deg i øynene”.
Arne ble helt svimmel. Var alt virkelig sant? Var Heidi Rosa forelsket i han? Han kjente at han hadde behov for å sette seg ned.
”Det er en ting til… Familien min skal flytte i morgen. I sommerferien fikk pappa høre alle ryktene som folk slenger rundt om meg, og vi har bestemt oss for at vi skal flytte, så jeg får startet et nytt liv. Jeg hadde bare håpet at jeg skulle klare å fortelle deg dette før jeg reiste fra deg. Jeg skjønner at du hater meg, og tro meg, jeg hater meg selv også. Vil bare du skal vite at jeg aldri innerst inne har ønsket å gjøre deg noe vondt, men så er det kun det jeg har oppnådd… Jeg elsker deg så høyt, og har ikke klart å tenke på stort annet på et halvår…”, nå klarte hun nesten ikke å vite hvor hun skulle gjøre av seg, hun brøt totalt sammen og falt i bakken så Arne som sto en og en halv meter unna, godt hørte det.
Han beveget seg mot henne, senket seg ned og tok skikkelig tak i henne, holdt rundt henne og lot hun få gråte ut. Armene hennes hang nærmest, hun var veldig forsiktig med å holde rundt han, hun følte at hun fortjente ikke dette, Arne var for god for han, tenkte hun, men etter noen minutter tok hun bedre tak rundt han og klemte han.
Slik holdt de rundt hverandre i tre kvarter, uten å si noe. Til slutte hjalp de hverandre med å reise seg. Ingen av de visste helt hva de skulle si. Det var så mange tanker som surret rundt i tankeboksen hos de begge. “Jeg antar at dette er farvel” sukket Heidi. Han så på henne, lettet over at de nå hadde skværet opp, og funnet ut av ting, mens han tørket noen tårer på kinnet hennes med den ene fingeren sin.
“Nei, dette er ikke farvel… Du flytter riktignok i morgen, men det blir bare to mil, jeg sykler lett to mil på en times tid. Vist du vil så vil jeg gjerne være venn med deg, vil ikke krangle mer. Selv om vi begge har vært irritert på hverandre og sagt og gjort mye dumt, så bryr meg meg om deg, faktisk.” svarte han. “Takk, det hadde betydd veldig mye for meg, og du… Jeg kommer ikke til å snakke dritt om deg lenger, jeg har nettopp fortalt venninne mine om hva jeg føler for deg, og nå gadd de ikke være sammen med meg lenger… Jeg har ingen jeg nå…” sukket hun igjen… Svært tungt.
“Jo, du har meg, meg mister du aldri. Jeg har ikke som vane å kutte ut folk, jeg er nok for snill, klarer aldri helt å dumpe venner uansett. Og dessuten fortjener alle en sjanse til, også du” sa han og ga henne en klem til.
“Tusen takk Arne”, nå kjente hun at hun følte seg litt bedre, først og fremst hadde hun ikke lenger de falske vennene å ta vare på lenger, og dessuten hadde hun også klart å fortelle gutten hun elsker om sine følelser for han, og likevel hadde hun han fortsatt, som en venn. De bestemte seg for å fortsette å være venner, i hvertfall en stund til, før de gikk hver sin vei.
Da Arne gikk hjemover tenkte han mye, men denne gangen gode tanker. Han var så lettet over at ting hadde gått så bra, og samtidlig var han veldig rørt og stolt over Heidi for første gang, hun hadde tatt oppgjør mot sine falske venninner og tatt konsekvensen av det, og samtidlig hadde hun tatt mot til seg å fortelle han at hun elsket han mer enn bare en venn.
Mens han tenkte og fortsatte å bevege seg hjemover hørte han plutselig masse bråk bak han. Han snudde seg og så noen fortvilte og sjokkerte mennesker ved elven som var frosset. Han slengte fra seg krykkene og klarte å løpe på sin måte mot den frosne elva.
“Hva er det som skjer?” spurte Arne til en av de fortvilede menneskene. “En jente skulle nettopp gå over isen for å ta en snarvei eller noe, også falt hun… Gjennom isen” svarte en eldre dame skalv i hele kroppen.
Arne så bare et hull i isen, og fryktet det verste. To minutter senere kom det politi, ambulanse og dykkefolk. Dykkerne skar opp et større hull i isen og dykket. Etter noen sekunder kom de opp…
Arne hatet det han så, opp fra isen kom dykkerne, med en ihjelfrosset, og død Heidi.
Heidi ble lagt på en båre, et laken ble lagt over henne, og hun ble kjørt vekk. Arne sto der, helt sjokkert, og lammet av sorg, plutselig tok en hånd forsiktig tak i skulderen hans, det var Wenche. “Jeg beklager. Jeg fikk nettopp en telefon mens jeg var på jobb, og fikk høre det hele…” sa hun. “Hun… Hun hadde vært forelsket i meg hele tiden… Hun…”, Arne var helt sjokkert. “Jeg skjønner, nå er hun i hvertfall på et bedre sted. Jeg kondolerer så masse” sa Wenche og ga Arne en varm og lang klem.
Denne dagen lærte Arne noe. Han lærte seg at han selv om jenter kan være aldri så utspekulerte, falske og utspekulerte, så er det som oftest fordi de er veldig usikker på seg selv. Og han bestemte seg for at han skulle hjelpe flere som Heidi fremover, til å tro på seg selv, bygge de opp, og kanskje klare å vise seg som den de er og hva de står for, før det er for sent. Man vet aldri hvor lenge et menneskeliv varer, og de alle fortjener en ny sjanse, og klare å stå frem og være den de er, uten å måtte skjule seg og spille hard og tøff, for å skjule sin usikkerhet og frykt…
Aldri før hadde det vært en begravelse på Arnes hjemplass, som under Heidi sin begravelse. Samme kveld som hun gikk bort skrev Arne et langt innlegg på bloggen sin, og i lokalavisen om Heidis skjebne og hvem hun egentlig var.
Hundrevis av tenåringsjenter og gutter med svekket selvtillitt hadde møtt opp for å hedre Heidis minne, hun hadde gjort opp for sine feil, tatt et oppgjør mot de fisefine venninnene sine, og levd sin siste dag uten for mye sminke å skjule seg med.
Resten av Arnes liv jobbet han med og mot fordommer, usikre mennesker i alle aldre, mobbing og vold. THE END!
Michael Jackson – You are not alone:
Og for å lette stemningen litt legger jeg til “Postgirobygget – Under isen”:
Hva synes dere om historien? Håper alle sammen liker den, og at dere legger igjen en kommentar om hva dere synes.
Ønsker alle sammen en riktig god og fin tirsdag videre. Ta godt vare på dere selv, og de rundt dere! VI BLOGGES!
Sitter og tenker smått igjen. Ikke de helt store tingene i kveld, men plutselig tenker jeg på… Hvis Gud hadde vært et dyr, hva ville han ha vært om han hadde funnes, og hvis mine inntrykk og bilder av Gud hadde hatt noe å si på hva han skulle vært.
Jeg personlig tror ikke på noe Gud, jeg har respekt for de som tror, men jeg selv tror overhode ikke på Gud, Jesus og den hellige ånd for å si det på den måten.
Men la oss si at Gud finnes, og at han lever i dag. Da vil jeg tro at han er et esel eller en hund. Det med esel er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg tenkte på, men det med hund kommer fra at Gud virker utrolig bjeffete, sinna og liker å vise at det er eller var han som var sjefen en gang.
Vi har jo flere historier om Guds vrede, syndefloden for å si det sånn. Mitt bilde av Gud er en utrolig sint og oppmerksomhetssyk person, som vil ha oppmerksomhet, og samtidlig er opptatt av rettferdighet og at folk ikke skal kødde med det han har skapt og funnet på.
Vet noen kan mene dette er noe drygt, men dette er mine meninger og tanker. Jeg aksepterer at folk tror på Gud, og jeg har stor respekt for det. Jeg syns heller ikke at jeg er drøy som tar opp dette, for jeg mener at alt skal kunne diskuteres, selv “den hellige mannen i himmelen”.
Den tanken jeg fikk om eselet gikk nok mest ut på staheten jeg har et inntrykk av at han måtte være, om han hadde eksistert. Noe jeg selvfølgelig ikke vet, sier bare at jeg selv ikke TROR DET 😉
Så hva mener og tenker dere om dette? Hva slags dyr forbinner dere med Gud, og hvorfor? Til enkelte religiøse som eventuelt måtte ha noe tungt for det; jeg vet hva blasfemi er, men jeg vet også hva ytringsfrihet er. Jeg spøker ikke med troen deres, jeg bare sier min egen mening, og stiller spørsmål, noe som er lov 🙂
Ønsker alle sammen en veldig fin og god kveld. Håper at alle får en god og fin natt 🙂
I går skrev jeg en historie som jeg selv har skrevet og diktet opp, kalt “Arne og Heidi”, nå har jeg tatt meg bryet å skrive fortsettelsen til dere:
KAPITTEL 2: ARNE OG HEIDI Det hadde gått noen dager, det var blitt august og skole og jobb var blitt et faktum igjen. Arne sto forran speiliet og pusset tennene sine en tidlig morgen, noe han gjør alt for sjelden. Mens han sto der og pusset tennene tenkte han på Heidi.
Alle de patetiske diskusjonene han har hatt med henne, og samtlige venninner av henne som hun har sladret til når hun har trengt støtte i sin sak. Hvor mye han hadde funnet seg i, foreksempel de gangene hun hadde brukt han som en slags søppelbøtte til å selv tømme seg selv for problemmer og triste tanker, for ikke å snakke om hva som skjedde da han selv stolte på henne og åpnet seg, da alt til slutt gikk videre til Heidis venner.
“Fy faen”, tenkte Arne, mens han sto og pusset de siste tennene i øvre del av munnen. Slike jenter som bruker andre, men som selv ikke kan holde tett, og som i tillegg er så utrolig falsk og frekk genererelt, slike jenter hadde han lite til overs med.
Arne var ferdig med å pusse tennene da han la fra seg tannkosten og gikk ut, forså å sette seg på sykkelen. Det var kaldt, og surt i luften. Arne hatet det. Men han brukte heller sin energien sin på å irritere seg over å tenke på den falske og tragiske platinablonde-rosa-bimboen; Heidi Rosa.
Mens han syklet avgårde til skolen tenkte han på alt han hadde lyst til å gjøre med henne. Ting som å kjøre henne i en gedigen kjøttkvern for så å gi restene av henne til hundene til naboen Fred. Eller hva med å henge henne opp i et tak etter det falske platinablonde håret hennes opp i taket på en tunnel, en togtunnel…
De sadistiske voldstankene dempet forsiktighetsnivået til Arne mens han syklet, plutselig klarte han det helt fantastiske; å kjøre rett inn i en stor korktavle med masse reklame og etterlysninger på.
Arne blacket ut i noen minutter. Da han omsider våknet igjen sto hun der! HEIDI ROSA! – Den platinablonde bitcha! Arne var sikker på at han var død, og kommet til helvete, for det han så måtte være djevelen selv! “Hvordan gikk det?, spurte Heidi, og til Arnes overaskelse så hun faktisk ut som hun brydde seg. Han klarte ikke helt å si noe, han prøvde å reise seg, men han hadde for vondt i hele kroppen, Heidi rakte frem en hånd, Arne prøvde å ta tak i den, men bevegelsen som skulle til gjorde så alt for vondt, skadene etter kolisjonen var blitt for hard.
Heidi bestemte seg for å løfte han opp, hun bøyde seg, satt seg på huk, tok forsiktig rundt omkring han, og reiste han forsiktig og langsomt opp.
Hun plasserte han forsiktig på en benk i nærheten og satte seg ved han. “Kjære vennen, går det bra? Jeg så kolisjonen ut fra vinduet mitt, jeg bor jo her i sentrum, og tilfeldigvis fikk jeg med meg det hele. Vil du jeg skal ringe ambulansen?” sa hun mens hun så bekymret ut på han. Endelig klarte han å få frem noen ord; “Æehm… Neida, det går bra, bare jeg får sittet litt i ro i noen minutter så…”- “Du brukte ikke hjelm en gang, du kunne ha dødd. Hva om du får en hjernerystelse eller to?”, nei Heidi var ikke den skarpeste kniven i skuffen. “Har ikke det, jeg kjenner at jeg bare trenger å-…” “Kom, du skal i hvertfall bli med hjem til meg, jeg nekter å vite at du er skadet uten å hjelpe deg” avbrøt hun, tok tak i han for andre gang, og dro han opp av benken, Arne klarte ikke å si noe, ikke tenkte han på å gjøre motstand heller, hva om hun virkelig var god og snill innerst inne?
Da hun fikk låst opp døren til huset, dro hun han rett inn på soverommet sitt, og la ha forsiktig og skånsomt ned i sengen.
“Ligg helt i ro, jeg skal bare hente noen kluter og noe annet…. Bare ligg helt i ro, ikke rør en finger, pust rolig, og sørg for Guds skyld for at du ikke sovner”, sa hun fort i det hun forsvant som en vind ut av rommet.
Dette var sært. Jenta som han hadde nærmest lagt for hat i løpet av sommerferien var nå jenta han lå i sengen til. Helt spontant uten å tenke seg om tok han å forsiktig å åpnet en skoff i på en komode ved sengen han lå i. Han visste dette var galt, men det stoppet han ikke. Plutselig var den ene hånden hans godt plantet inn i skoffen, han tok opp noen tegninger og trodde ikke sine egne øyne.
Noen av tegningene var av han… Han bladde, og bladde. Dette var ingen tegninger, dette var planer! Heidi hadde planlagt alt sammen, hun hadde stått bak sykkelulykken hans, og bare Gud visste hva som skulle skje med han nå.
Han lå der helt forsvarsløst, klarte så vidt å bevege noen fingrer, og nå skulle han altså vente seg noe helt umenneskelig fra plotinablondinen!
Fortsette følger…
Ok, vet jeg har skrevet noe om at dette skulle være andre og siste del, men det ser stygt ut til at dere må vente litt til for å få med dere den absolutte finalen! SE HVA SOM SKJER! 🙂
Gooood morgen alle vittigperer, haner og det som er og ikke er. Våknet nettopp etter å nettopp ha drømt at jeg satt på bilen med ei venninne og to av døtrene hennes, som skravlet og skravlet, hm… Mon tro om det er derfor jeg er litt trett og sliten nå? Hehe, neida…
Men dere, noen som vil kjøpe en Bob Dylan-billett for 29. juni, i Bergen? Er en venninne av en venninne som har bedt meg om å spørre om jeg kan legge ut denne forespørselen, om noen er interessert i dette kan dere ringe 40 60 01 95, som altså er telefonnumret til hun som ønsker å selge billetten.
Satt å tenkte på det med døden, livet etter døden, “døden – tur-retur”. Så en dokumentar på “Schrödiners katt” på nett-tv i dag om folk som har hatt nær døden opplevelser. Sett igjen hele livet som på en filmrull, møtt igjen avdøde bekjente, og kommet i en verden som er flottere enn de noen gang har sett før.
Folk som har gått ut av kroppen sin, vært helt død, både hjertet og hjernen har stoppet totalt, forså å opplevd å gått inn i kroppen sin igjen, fordi man valgte å returnere til de man er glade i på jorden, og heller vente noen år til med å komme til det vakre stedet de har fått sett i noen sekunder.
Hva tenker dere om dette? Kjenner dere noen som har hatt en såkalt nær-døden-opplevelse, har noen av dere hatt det? Hvordan føltes det i såfall, hva skjedde?
Mens jeg satt og tenkte på alle disse spørsmålene jeg fikk under å se dokumentaren i kveld som kom jeg på en MacGyver-episode, hvor han dør, kommer til en annen verden og senere returnerer tilbake.
Har funnet hele episoden på youtube, og her kan dere se den.
MacGyver – Passages (Del 1)
MacGyver – Passages (Del 2)
MacGyver – Passages (Del 3)
MacGyver – Passages (Del 4)
Selv har jeg lenge tenkt at når man dør, så er alt over. Man føler ikke lenger noe, man ser ikke noe, man hører ikke noe. Alt er stille. Men i den siste tiden har jeg helt alvorlig av flere årsaker begynt å tro andre ting. Jeg tror fremdeles ikke på noe Gud, himmel eller helvete, men tror likevel at når man dør så er det en helt ny verden, at det alltid vil være noe.
Og at det ikke gjør noe om du er lat, røyker, drikker, hører på mørk musikk, onanerer og slikt. Så lenge du er snill med andre og ikke dømmer, er voldelig og sånn, så kommer du likevel til en god verden med masse kjærlighet uansett for sterk faen du har gitt mens du har levd, så lenge du ikke har såret eller skadet andre med sterk vilje.
Jeg er ikke redd for døden, for jeg tror nå at det alltid vil være noe. Men det jeg ikke liker, er tanken på å reise fra denne verdenen for tidlig, for det er ikke sikkert alle vennene jeg har vil finne meg igjen med en gang, og at noen av mine nærmeste venner vil jeg ikke finne igjen i hele tatt, fordi den verdenen er så utrolig stor, og har samlet opp så mange døde mennesker i uendleig lang tid.
Det kan jo enda at vi får noen evner til å reise og finne igjen alle de vil vil møte igjen også, men man vet jo ikke. Ingen ting vet man sikkert, men dette er tanker jeg har gjort meg. Og som jeg vil dele med dere, i håp om å få deres synspunkter og meninger i retur!
Selv om jeg tror at det er noe etterpå, så vil jeg leve så uendelig lenge jeg kan her, i hvertfall slik som forholdene er nå; gode. Jeg trives her på jorden, jeg liker å leve, og det er her jeg har de fleste vennene jeg elsker så høyt!
Vil at alle mine venner skal vite at uansett hva som skjer så er jeg utrolig glad i dere, og om jeg ikke skulle leve i morgen så er det ingen er i verden jeg bærer nag til, og har tilgitt alt og alle!
Sender en stor vennlig klem til alle som leser dette, i håp om at alle vil få en fredelig, idylisk og god kveld.
Til slutt vil jeg legge ved noen låter som jeg liker, og som også har fått meg til å tenke litt på det med døden og livet i det siste:
Dope – My funeral:
Sissel Kyrkjebø – Deilig er jorden
Ronan Keating – If tomorrow never comes
Marilyn Manson – They said hell`s not hot
Ønsker igjen alle en sterkt idyllisk og god kveld. Ta godt vare på det og de dere har, dere vet ALDRI hvor lenge ting varer! Det vet jeg!
I går skrev jeg historien om Albert, siden jeg ikke har mer å gjøre akkurat nå, så har jeg like så godt bare skrevet enda en historie, denne gangen en historie jeg kaller “Arne og Heidi”.
KAPITTEL 1: ARNE OG HEIDI Vi kjenner alle en Heidi Rosa, og en Arne Svart. Om vi ikke kjenner personlig, så vet vi av, om ikke så har du sovet hele ditt liv, og har mye å oppdage.
La oss begynne med Arne Svart. Arne Svart er ofte kledd i sorte og røde klær, han har nesten ikke noe hår på hodet, han er 18 år, 180 centimeter høy, normal tynn og går med en piercing i tunga. Mange tror Arne Svart er en overlegen kald faen, men innerst inne er han et følsesmenneske som veldig få, han bare viser det ikke så mye. Han holder seg en god del i ro og er veldig opptatt av rettferdighet, fred og ro.
Heidi Rosa er en 16 år gammel jente med platinablondt-farget hår. 160 cm lang, godt innklint med sminke, klesstilen varierer en del, og er litt ustabil akkurat som humøret hennes, noen ganger kan hun gå i hvitt og rosa, andre ganger i blått og fiolett. Heidi Rosa er veldig inntim, hun er en klegg, på fester kan hun klenge seg innpå alle, uansett hvem og hva, og lett virke utrolig kåt og helt vill. Hun trenger ikke å være beruset en gang, det holder med at noen gir henne en flaske som egentlig er totalt alkoholfri, men så lenge Heidi Rosa selv TROR det er alkohol i drikken, så blir hun fort det vi kan kalle fjortissdritings- full uten alkohol!
Arne og Heidi er to helt forskjellige personligheter, og egentlig var det nok heller aldri helt Guds mening at de skulle møttes. Men det gjorde de til slutt, via felles venner. Siden Arne er en person som liker å gi alle en sjanse, og Heidi er en person som snakker med alle i håp om å bli likt av alle så ble det til slutt til at de ble venner, for en stund.
Sommerferien 2011 hadde nettopp startet, det var slutten av juni-måneden, og Arne var i skogen og gikk seg en tur i fred og ro, som han gjør en del. Da var det at telefonen hans ringte, han så på displayet at det var Heidi som ringte.
Arne hadde bestemt seg for at han ikke skulle bruke noen multimedier på denne turen, han ventet på at hun skulle stoppe ringingen, før han slo telefonen på lydløs.
Da han kom hjem igjen, og skulle til å ta seg en dusj sjekket han telefonen, 8 ubesvarte anrop, og 4 uleste meldinger, alle var fra Heidi Rosa.
“Hvorfor tar du ikke telefonen?” sto det i melding 1. “Er du sur på meg for noe eller, i såfall vil jeg vite hvorfor?”, sto det i melding 2. “Bare tulla altså, sorry om du ble sur for den siste meldinga. Tror ikke du er sur altså. Men ta telefonen? Vil bare snakke” sto det i melding 3. “Din overlegne døvelg, ta telefonen da kompis!” sto det i den siste meldingen, etterfulgt av tre smileyer.
Dette var ikke første meldingene han hadde fått fra Heidi. Han visste godt at Heidi var en person som var sykt opptatt av å alltid snakke med noen, veldig klengete, inntens og oppmerksomhetssyk.
Han var ikke blant de hun førsteprioriterte i det hele tatt, var kun de få gangene at de andre vennene hennes ikke hadde tid at han plutselig var grei nok å spørre om han ville finne på noe.
Han ringte henne opp, og fikk bare telefonsvareren, han visste ikke helt hvorfor han gjorde det, men etter å ha prøvd å ringe, sendte han en melding om at han godt kunne møte henne og finne på noe. Arne hadde egentlig ikke noe i mot Heidi, men hun var ikke akkurat hans type venn, han hadde hørt flere si at hun er noe falsk, manipulerende og innerst inne veldig redd, selv om det absolutt aldri virket slik. Arne likte ikke falske mennesker, men han visste veldig godt hvordan det var å være redd og ønske å alltid ha noen ved seg.
Noen timer senere lå Arne i sofaen og så film. Da telefonen ringte igjen, det var Heidi. Han lot telefonen ligge, nå var han opptatt, og dessuten var det sent. Men telefonen sluttet ikke å ringe. Etter to minutter tok han telefonen.
“Hvorfor har du egentlig telefon som aldri tar den da?” hørte han Heidi si. “Æehm, selv om noen eier en telefon så er man ikke nødt til å ta den til en hver tid. Jeg føler selv at jeg tar telefonen veldig ofte, men akkurat i dag har jeg bare hatt en dårlig dag”, svarte Arne. “Jaja…” svarte Heidi, uten å egentlig virke som hun brydde seg om hvordan Arne har det i det hele tatt, “Men, du lyst til å finne på noe eller?”, fortsatte hun. “Nå? spurte Arne. “Ja. Med mindre du er syk da, du har da aldri noe å gjøre uansett, så du kan godt finne på noe med meg”, sa Heidi.
Arne kjente at han ble noe småirritert, men valgte å ikke synke på hennes nivå. “Sant nok, men akkurat nå ser jeg på en film, og er dessuten litt trett, hva med i morgen?” spurte han. “Arne, Arne, Arne. Bare si det, skjønner at du er sur på meg. Ikke hver så feig og dramatisk da, please”, svarte hun, etterfulgt av den lyse fjortiss-fnise-latteren sin. “Sorry, men jeg er egentlig ikke i form. Er ikke sur på deg Heidi, men jeg skal tidlig opp i morgen også, jeg skal møte Wenche klokken halv elleve i morgen”.
Wenche var Arnes bestevenninne, det mennesket som betydde mest for Arne. De var ikke sammen, de var bestevenner, hadde mye til felles, og selv om Wenche var 19 år eldre enn han så gjorde det aldri noe de to imellom.
“Jesus… Skjønner du ikke bare at hun bruker deg da? Hun har barn også. Og dessuten er jo hun for gammel for deg” sa Heidi, og lo falskt. “Hver så snill ikke snakk dritt om bestevenninna mi…”. “Jaja, skjønner du er sur sjø… Hade” sa Heidi og la på før Arne rakk å svare noe som helst.
Resten av denne kvelden kjente Arne at han var irritert. Selv om han så på favorittfilmen sin, så klarte han ikke å la være å irritere seg.
Etter at filmen var slutt la han seg for å sove…
Fortsettelse følger….
Vist dere ønsker å lese hvordan dette utvikler seg så må dere følge med på bloggen. Når jeg bestemmer meg for å skrive og legge ut del 2, vet jeg ikke, det kan skje om noen timer, det kan skje i morgen, eller litt senere. 🙂 Vet starten er noe kjedelig, men jeg lover å speede på mer i del 2. 😉
Fikk forresten bare lyst til å legge inn en random låt fra “Jokke og valentinerne”:
HAR SKREVET OG DIKTET OPP EN HISTORIE JEG HÅPER DERE VIL LIKE! Skrev for noen dager siden den triste historien om Cathrine som jeg hadde skrevet og diktet opp selv. Fikk veldig mange fine kommentarer på den, og har nettopp hentet inspirasjon og lyst til å skrive en ny historie igjen, denne gangen historien om Albert, enda en som ikke var som alle andre.
Albert. A-l-b-e-r-t. ALBERT! Albert ja, alle kjente han og Albert kjente alle. Ingen var som han, han var spessiell. Han var 174 centimeter høy, og veide 87, kilo. Han gikk med kontaktlinser, hadde halvlangt, bruntfarget hår, og gikk ofte i slitne sportsklær, arvet etter sin far. Utenom dette så han helt normal ut, men det var bare utenpå.
På skolen ble han ofte mobbet, ikke fysisk, men psykisk. Han ble forsåvidt ikke mobbet så mye, mobberne ga opp etter en stund. Det så ikke ut som om Albert tok seg nær av det, ikke så mye i hvertfall.
Albert hadde bare to venner i livet, Beate og Adrian Kloppen, naboene hans. De var de få som visste om Alberts hemmelighet, en hemmelighet ingen andre visste om, unntatt noen veldig få.
En dag gikk Albert ned gaten på veine for sin mor Elise. Elise var nokså skrøpete, treig og veldig senil. Hun var ikke så veldig gammel, hun var bare 53, men etter for mange sigaretter og flasker med øl på for mange lørdagskvelder hadde hun seg selv å takke. Albert var sunn og fornuftig, han verken drakk eller røykte, eller snuste, ikke i helgene en gang. Det hadde han av sin far som var avholdsmann, oppegående og frisk frem til han ble drept våren 1999 under en blodig protestaksjon mot politivold i USA.
Men nok om det. Mens Albert spaserte nedover gaten kom han borti en plakat. Det skulle arrangeres en veldig spessiell og HARD konkurranse i byen om bare tre dager. En konkurranse hvor det var om å gjøre å krype helskinnet gjennom en underjordisk tunnel fylt av farer. Først lurte Albert på hvorfor i all verden noe sånt ble reklamert for så offentlig, og hvorfor ingen hadde plukket ned plakaten, den hadde nok nettopp blitt hengt opp. Men Albert valgte å ikke henge seg for mye oppi nettopp dette, han hadde bestemt seg for å delta, fritid hadde han nok av, veldig redd i livet var han ikke heller. Albert bestemte seg for å være med, og tenkte ikke mer på det.
Dagene gikk, og dagen kom, dagen for å vinne. Han hadde møtt opp i undergangstunnelen 1 time før, for han likte alltid å være tidlig ute, stress hatet han, blant annet fordi han visste det kunne forkorte livet hans med en tomme, som han fikk høre av sin far. Hva det måtte bety, og om det stemte, det visste han ikke.
Klokken begynte å nærme seg, og mange møtte opp. Det var minst 80 publikomere i den trangetunnelen, og 12 deltakere, blant annet Albert. De andre deltagerne hadde sterkere muskler enn Albert, så tøffere ut, og var litt eldre, ja Albert var forresten bare 17… De andre gutta så ut til å være cirka 23 år, og var definitivt litt sterkere, og barskere. Tatoveringer hadde de også, og så generelt veldig velltrent og farlige ut. Men det tenkte ikke Albert så mye på, uten at han selv visste hvorfor. Han kunne jo ikke vite hvorfor, når han ikke tenkte på det!
Dommeren kom omsider, litt småforsinket, men det hadde nok sin grunn, som alt annet. Dommeren var høy, minst to meter. Han var tynn, og kledd i militærdrakt, han måtte være i 40-årene, for han hadde bart!
Dommeren ba deltagerne om å gjøre seg klar ved en målstrek som var laget i den våte, klissete gjørma. Albert så mot den lave tunnelen som han og 11 andre snart skulle krabbe gjennom, han så det var glasskår noen steder, og skjønte ikke hvorfor det var arrangert en konkurranse hvor levende individer skulle krabbe seg gjennom slik. Han hadde sett på film hva som skjer når noen berører glasskår, og det likte han ikke så godt.
Plutselig så han at dommeren løftet opp sin høyre hånd, tre fingre var opp i luften. Tre fingre ble til to fingre, som igjen ble til 1 finger. Da den siste fingeren var nede begynte Albert og de 11 andre å krabbe avgårde. Alle kjente fort ubehag, et snev av klaustrofobi, og fort smaken av smerter. Det var trangt og glasskårkutt gjorde ikke saken lettere.
Publikum ropte at de kom aldri til å klare det. Etter bare to minutter hadde fire av deltagerne stoppet opp, snudd og begynt å krabbe tilbake. De hadde gitt opp, Albert var ikke en av de. Albert fortsatte å krype og krabbe seg bortover gjennom søle, glasskår og illeluktende stank. Nå hadde 2 til gitt seg og de gikk ikke lang tid før fire til gjorde det.
Nå var det bare Albert og mannen med mest muskler igjen. Alberts gjennstående motstander var 2 meter forran han.
Publikum ropte at Albert kom aldri til å klare å vinne mot motstanderen, som var 2 meter fremfor han. Tiden gikk, til slutt hadde de krypet og krabbet en hel halvtime. Nå var de nesten likt, motstanderen hadde begynt å blitt noe mer sliten enn Albert, enda motstanderen var mer veltrent.
Til slutt skjedde det helt store, Alberts motstander ga opp. Og Albert hadde bare en halvtime igjen. Publikum var selvfølgelig overassket over at motstanderen hadde gitt opp, han hadde da større muskler. De fortsatte å rope at Albert ikke var i stand til å komme seg i mål. Det var montert høytalere i tunnelen som spilte av publikums negative holdninger, og kamera som gjorde at publikum fikk sett det hele, direkte.
Albert var begynt å blitt veldig sliten, sår og klar. Men han ga ikke opp. Den siste halvtimen, ble Alberts lengste, men til slutt var tiden forbi, og Albert hadde kommet seg gjennom!
Han reiste seg veldig langstomt, det kom to leger bort for å rense sårene og kuttene som han hadde i kroppen, han blødde en del, og var noe hvit i ansiktet.
Ingen skjønte hvordan Albert hadde klart det. Ikke Albert selv heller, de eneste som visste hvorfor var Adrian og Beate, de visste at han var døv, og at han ikke kunne høre publikums nedvergende kommentarer. Albert visste selv at han ikke kunne høre, han kunne kun lese på leppene og hadde ikke hørt negativitetene som kom fra publikum sine munner.
Albert var riktignok ikke sterkest av de 12, men han var den eneste som ikke kunne høre, og det var nok grunnen til at han aldri ga opp!
Håper at dere likte historien, og at dere ignorerer enkelte skrivefeil som godt mulig eksisterer i historien, har ikke orket å gått gjennom og rettet opp, er litt lat i sommervarmen, hehe. Håper dere ser budskapet i historien min, og at dere gjerne kommenterer hva dere syns.
Det skjer stadig veldig viktige ting her i verden. Nyheter som verden stadig stopper opp for om de får høre den, og går av skaftene vist de ikke får høre den, hm…. Bytt om på de to setningene så blir det riktig.
Greit, la oss gå litt rundt og lete opp dagens viktigste nyheter. Nei, det trenger “vi” ikke, for JEG har funnet de absolutt med nødvendige og viktigste nyhetene FOR DEG! 🙂 Hva hadde vel verden vært uten en så flott og hjelpsom fyr som meg.
Sheryl Crow mistet trusa! Sangerinnen kom i skade for å vise undertøyet under en sceneopptreden, les mer her hos tv2.no! Helt syk nyhet da! Heeeelt syk! Tenk på hennes nærmeste, herreguuuuddd, de må være helt rystet, tror ikke det er lenge nå til flere kjendiser vil gå sammen og lage en musikkvideo, hvor pengene går til Crow og hennes familie. Så får hun kanskje råd til mer klær også!
Stjernepar feirer skilsmissen Rocker Jack White (35) og modellkona Karen Elson (32) har invitert til fest for å feire både seks års bryllupsdag – og brudd. Oh my God, sier jeg som Jan Thomas ville sagt. Les mer om denne totalt respektløse festen, på vg.no. Tenk på hvordan andre nyskilte vil føle seg da! Tenker ingen på det? Dumminger! 😛
Sigbjørn (60) “er verdens rikeste mann” Denne nyheten er jeg helt sikker på at mange vil sette stor pris på å lese, så slipper dere også hver dag å innom skattelistene og sjekke om du er det, for nå melder dagbladet at det ikke er DU som er verdens rikeste, men en fjott som kaller seg “Siggen”, og ser ut som spøkelseskladden.
Her er kongen av Dovrefjell! Nei, du er ikke kongen av skattelistene og økonomi. Og jeg fant dessverre ut i dag, til min store sorg, takket være lokalavisen OPP i bygda mi Oppdal, at jeg ikke heller er kongen av Dovrefjell 🙁 Det er det også en annen fjott som har tatt fra meg gleden av å være.
BBC viser Wimbledon i 3D BBC vil for første gang sende i 3D under årets Wimbeldon-finale. Men her i Norge vil ingen gjøre det samme. Da vet vi hva vi skal se på, BBC, takk til nrk.no som blant annet kunne bringe oss denne fenomenale nyheten.
Men heldigvis er det ikke bare veldig viktige nyheter i media, det er også noen andre nyheter som ikke er fult så viktig, det er vist litt flom i Norge, flere steder. Og sånn går det når folk drikker for mye brus, og for lite vann. Drikk vann så flommer vi ikke over!
(Ps: Dette er et ironisk blogginnlegg – det jeg har skrevet i dette innlegget er det motsatte av hva jeg egentlig mener…)
