Skrev tidligere i dag, at jeg kom til å bli borte fra bloggen en stund, og også facebook. Ting blir stadig verre, og meningen med livet blir stadig mer og mer lav… Vil forberede alle på at denne bloggen, og også min facebook-side vil mest sannsynlig bli slettet innen en uke fra og med i dag.
I dag avsluttet jeg venneforholdet til en kvinne jeg er veldig, veldig glad i. Som aldri har gjort noe galt, men siden jeg savner henne så intenst på grunn av for mye jobbing og litt avstand, så holdte jeg ikke ut savnet lenger, og har nå kuttet kontakten med personen jeg noen gang har hatt sterkeste venneforhold med noen sinne av de som bor nærmest. Har nå mistet det aller beste jeg hadde, valgte å kutte kontakten selv… Og nå ser jeg ikke lenger noen grunn til å fortsette med noe… Håper alle forstår.
Det har vært et greit og fint år på bloggfronten, men nå orker jeg ikke lenger drive denne. Eller noe som helst.
Fra og med i dag så kommer jeg til å forsvinne for en stund. Om det blir for alltid, eller noen dager vet jeg ikke… Mest sannynlig kommer jeg nok tilbake…
Men slik som ting er nå, så orker jeg ikke mer. Er helt tom for alt. En veldig stor nedtur har akkurat kommet, uten at jeg skal gå mer innpå hva.
Ønsker bare alle en god uke videre.. Ta godt vare på dere selv, og ta livet på alvor får det er for sent.
Rett og galt er slettes ikke alltid like lett å skille mellom, hva gjør en god handling god, og hva gjør en dårlig handling dårlig, og er dårlige handlinger som regel ond?
Var nede på Kiwi-butikken i Oppdal i dag, for å egentlig bare kjøpe en pakke pølsebrød i utgangspunktet, noe jeg gjorde. I tillegg så jeg at det var kommet et nytt Nemi-blad på markedet, så jeg gikk for å kjøpe det også. Som vanlig stilte jeg meg i kø, og betalte når det var min tur. Det eneste jeg hadde kjøpt var altså et blad og en pakke pølsebrød. Da jeg sto og pakket de to tingene jeg hadde kjøpt og betalt, ned i en handlepose så jeg en tyggispakke som noen tydeligvis hadde glemt å ta med seg etter å ha betalt. Den lå klin inntil mine varer, på min side og alt det der. Flere hadde kanskje på ren automatgir gitt den til den som satt i kassa på butikken, men ikke denne karen. Jeg valgte å ta den med selv.
Så kommer det store moralspørsmålet? Var jeg en tyv i dag? Har denne handlingen jeg begikk på Kiwi i dag gjort meg til et dårligere menneske enn før? I mine øyne så er jeg ikke mindre verdt eller et dårligere menneske til tross for denne handlingen. Skal sies at jeg er slettes ikke noen “tyv” til vanlig, men er morsomt å høre hva andre individer i verden mener! Det er jo en av de grunnene til at jeg skriver her!
Forresten, denne boken fant jeg (og betalte for :P) på Domus i dag. Dette er en barnebok faktisk: Denne boken heter “Jon Demon” og er skrevet av Reider Kjelsen. Fant denne altså blant barneavdelingen blant bøker på Domus i dag. Gleder seg til å lese <3 🙂 Symbolet på forsiden fakket min interesse med en eneste gang! Hehe, jeg er det svake mennesket, jeg vet.
Mens jeg har lagt ut bilde av boken, kan jeg vel for morro skyld legge ut bilde av det nyeste Nemi-bladet også, som endelig har veldig mange nye striper! Lise, tegneren har jo tatt permisjon eller noe en stund nå, og er nå endelig tilbake med kjempemange nye, ferske og uviste striper om og med Nemi!:
Og så har jeg en liten beklagelse å komme med i natten. Det er nå tirsdag, så da blir det jo først og fremst galt at jeg skriver i dag, når det egentlig var i går jeg tok den tyggegummien og alt det der… Men, egentlig skulle jeg skrevet et blogginnlegg om homofili i GÅR, altså mandag. I skrivende stund er det altså tirsdag og klokken er såvidt 01 på natten. Vel, jeg hadde virkelig planer om å følge det løftet jeg hadde lovet, men lover å prøve å komme med det innlegget i dag i stede, i tillegg til at jeg skriver det blogginnlegget som jeg også hadde lovet for denne dagen! Skrev for noen få dager siden en bloggliste over temaer jeg skulle ta opp denne uken, for dere som vil se listen så kan dere trykke her!
Greit, da tar jeg snart natta jeg! 🙂 Men først… Da jeg filmet videobloggen ovenfor i dag, som tok sinnsykt lang tid å legge ut på youtube, siden jeg valgte høyere oppløsningen på denne videoen enn tidligere videoblogger. Vel, da jeg filmet denne ved Oppdal Videregående skole i dag, så tok jeg også et bilde, helt sånn tilfeldig. Eller random som noen sier, selv om det er ikke et norskt ord :P:
Dette bygget av en skole passerer jeg hver eneste dag jeg. Er så og si så nær videregående skolen i Oppdal som det kan gå ann, bor like ved. Bare en liten skog mellom, og den er ikke tykk 🙂
Kan noen forklare meg hvorfor det alltid er flere individer fra denne skolen, som andre steder i verden som glor så tåpelig når jeg er ute og går i mitt fredlige sinn? Hehe, neida, bare hyggelig. Takk til alle som tar seg bryet! Godt at dere har noe fint å se på, til dere som går på denne skolen og gloooor! 😀 Hahahaha! *lættis* Jeg bor jo tross alt, FORTSATT i Oppdal! Trenger ikke si mer da! Her her vi alle litt tilbakestående… Ikke alle, men de fleste ja! (håper enkelte skjønner at jeg bare ønsker å provsere nå, noe jeg er sikker på at jeg får til igjen 🙂 !).
Neida, joda, så… Da tar jeg natten jeg! 🙂 Ønsker alle sammen en god tirsdag!
Det er noe jeg har tenkt på, ikke bare i det siste, men faktisk ganske ofte. Det er virkelig ingen i verden som kjenner meg, ikke en gang min nærmeste familie.
Folk flest virker til å tro at jeg bare må ut med alt, og jeg tar den. Jeg er veldig personlig og åpen om mer enn gjennomstnittet av Norges land. Fremdeles må jeg ærlig innrømme at det er så og si ingen som kjenner meg. Innerst inne i meg ligger det fremdeles skjulte hemmeligheter, som selv mine beste venner, og nærmeste familie ville bli veldig oppgitt og overasket over. Dere vet alerede at jeg nærmest er det man kaller suicidal, jeg tenker stadig flere tanker som ikke er av de letteste. Dere vet også om legningen min, dere vet at jeg har asperger syndrom, og ADD. Ja, det er jo en del dere vet, hva jeg liker av filmer, musikk, klær og at jeg elsker å sminke meg, og ja, det er jo en del dere vet.
(bilde tatt fra: www.flickr.com)
Men jeg tørr å skyte et spørsmål i luften. Selv om en vet mye om en person, kjenner man en? For å omformulere meg enda bedre, hva er definisjonen av å virkelig kjenne noen? Er svært godt mulig at jeg har et helt annet syn på det også, som alt annet. Men jeg føler virkelig med hånden på mot hjertet og en slakterkniv mot pulsårene mine at jeg trygt kan si; nobody know me! Hadde det vært kjent det faktisk ingen har blitt fortalt, for å si det slik det er en grunn til at jeg holder kjeft om de siste større detaljene som ikke en gang terapauten, bestevenninnen min eller en gang dagboken min vet.
Og jeg skal også innrømme, jeg kjenner ingen. Jeg vet av flere, og det er igjen langt flere som vet av meg. Vet hva jeg heter, hvordan jeg ser ut, men kjenner meg, det gjør altså ingen. Og det kommer ingen noen gang til å gjøre. Jeg skal dø jeg, med de siste detaljene ingen får vite, bare kanskje min beste venninne får vite det den gangen jeg ligger på mitt dødsrede, hvis jeg skal dø først. Men i og med at jeg ikke vil tynge noen verken før eller etter min død, mer enn jeg alt har gjort med alt for mange dystre og mørke betroelser om meg selv, så ser jeg det svært lite sannsynlig.
(bilde tatt fra trehugger.com)
Det man ikke vet, det skader ikke. Det er når man virkelig vet noe, at man virkelig har tatt skade av det. Enten man vet lite eller mye om noe, så gjør det vondt hvis det er en ting som ikke er noe man egentlig ønsker å vite, fordi det mørklegger stadig det virkelighetsbilde man engang hadde. Jeg vet mye mer om verden i dag, enn da jeg var barn, og jeg var lettere til sinns den gang. Jeg skal holde kjeft nå om hvor mye jeg virkelig hater mye av dagens samfunns forandringer, hvor mye jeg missliker at folk ikke er i stand til å leve livet sitt, hvor mye jeg missliker at folk ikke har tid til å leve med de som egentlig betyr noe lenger, hvor mye jeg hater at folk fucker med kroppen sin med rusmidler og gjerne sier at det fins verre ting, hvor mye jeg hater folk som beskytter pelsoppdrett, hvor mye jeg missliker når folk utaler seg om det de ikke vet noe om, og hvor mye jeg missiliker de som snakker dritt om andre når de som alle andre har mer enn nok med seg selv.
Jeg henger i hvertfall ikke ut enkeltpersoner, og de som anklager meg for mobbing, og føler seg støtt av det jeg skriver er ikke noen jeg kan forklare ting bedre for likevel. Og det skal jeg heller ikke beklage meg for. Vi lever i et svært uvitende samfunn, hvor vi stadig kødder mer og mer til for oss selv. Håper på at alle kan leve med seg selv, for det de gjør, jeg kan det, fordi jeg vet hvem jeg er, og har tatt de valgene jeg selv vil. Men det vet jeg at svært mange enda ikke har gjort, og mange kommer ikke til å tenke tanken godt nok, før det er for sent. Takk dere selv, når den angrefylte dagen vil komme, til dere som en gang skal oppleve det. Da kan dere tørke dere bak med de få minnene dere har fra det patetiske og fattige livet dere trodde var rikt. Vil dere skal være stolte av dere selv, og det er langt flere som har større grunn til å være det, enn mange sikker vil tro at jeg mener, igjen fordi alt for mange har en ufattelig stor evne til å missforstå. Dere fleste har faktisk gode grunner til å være stolte av dere selv, og det er ikke det, men det er alt det andre som jeg har skrevet. 😉
Et sted for alle Et sted for alle Et sted for deg, et sted for meg
Når vi på jorden vandrer rått Kjenner vi sjelden til våre verdier Og hjertets handlinger forfaller brått
Penger, jobb, forpliktelser og avtaler Så mye vi skal rekke før dagen tar slutt Vi gifter oss med jobben, statusen og ryktet og skiller oss stadig mer fra det som betyr noe
Kanskje 50 timer hver uke til vår jobb, kanskje bare 4 til våre venner og familie. Ja, enten du er en vaskefille eller en snobb, det er ikke til å unngå, livets korte tid blender oss fra å leve.
Så mange vi fryser ut på vår vei, noen vi velger, noen vi glemmer, men på et sted er likevel alle samlet til syvende og sist. Under jorden vi føler oss ikke lenger trist.
For under jorden skal vi alle en gang samles igjen Når vi engang gror inn i hverandre igjen som jord, Ja, først da er verdens ensomhet igjen ikke stor (Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
Fy søren! 🙂 Så nettopp at alle bildene som jeg har ventet på en stund, nå er ferdige! For cirka en måned siden var jeg på fotosession, og nå er endelig alle bildene i havn! 🙂 Er sykt, sykt, sykt fornøyd!
Nettopp tegnet dette til noen som betyr sykelig mye for meg. <3 Litt dårlig bilde, med tanke på blitsen i kameraet som ødelegger, og at bilde er såpass lite… Men, dette har jeg altså tegnet i dag.
Stor klem og varme tanker til alle sammen som ikke har det helt greit for tiden. Og også stor klem de som har det veldig bra, og fortener fortsatt å ha det bedre. Dere er alle fantastiske mennesker, glem aldri det. Hver gang noen forsvinner, mister vi alle noe helt uerstattelig…
Det er så mye som er så mye, men dog så lite. Og Gud ja, det er så lite på denne jord, som egentlig er så mye. Jeg finner ikke ord, jeg finner knapt meg selv, hva annet skal jeg si?
Titusen timer, det er det jeg lever på i døgnet. Sju lange dager, hver uke, helt alene i ensomheten. En stikkende kniv har jeg i mitt bryst, den vill ikke la seg rikke.
Å våkne til verdens nye dag, føles lite meningsfult og gledlig. Alt er som i reprise, jeg kjenner mine replikker, jeg vet hva som skjer. Forutsigbarhet er vel og bra, men tomhet er dog noe helt annet.
En trapp jeg ramler ned og slår meg i, gang på gang. Forhåpninger om at en venn har tid, jeg ofte bygger til tider. Smerte som en ildtang mot mitt bryst, jeg kjenner, hver gang fordi jeg tar fei.
Var det virkelig Guds villige at jeg skulle fødes til denne jord? At jeg skulle bo på et lite sted som Oppdal, uten en eneste likesinnede. Alle jobber og skole går på, jeg går bare på meg selv, og på veggen hjemme.
Vel, så lenge det er liv, er det vel fremdeles håp. Men som ting er nå, vil jeg bare gråte, slå og hyle. Jeg får bare håpe i 2-3 måneder til, på at noe snart vil skje…. (Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
(Dette bildet av meg er tatt av Line Marlene Torvik)
Finvær i dag ja! Har alle sammen fått med seg det nå? Flott! Er liksom det som har stått skrevet på facebooken til folk i dag, at det er fint vær i Oppdal.
Himmelen er blå, det er helg, mange har fri og sola skinner! Så flott, virkelig, jeg er glad på andres vegne. Jepp, leste riktig, jeg er ikke særlig glad i sol og skyfrihimmel. Sær er jeg, det trenger ingen fortelle meg. Først nå kjenner jeg at jeg kan slappe litt mer av i dag, enn tidligere. Nå er det endelig mørkt, og det er ikke fult så mange folk i sentrum som jeg må møte på og veksle samtaler med lenger. Ja, jeg er for tiden deprimert, og spesielt da kan enkelte ting som mange synes er fint, virke forbaska provoserende på meg. Fordi; jeg enten ikke forstår harmonien til andre, eller fordi jeg ikke føler meg som en del av den selv… Så og si venneløs…
Min bestevenn bor alt for langt unna… Og det er synd for det er virkelig en person jeg har blitt veldig, veldig glad i. 🙂 <3 Vel, nok uttømming for i kveld, vil vise dere tre bilder fra en fotosession jeg var på, for ca. 1 måned siden. Kommer flere bilder, er bare at fotografen, som også er hun som redigerer de har en del å gjøre for tiden 🙂 Er selv veldig fornøyd med bildene, og mest sannsynlig kan det hende at jeg lager meg en ny header igjen snart, med ett eller flere av de bildene, venter bare på at de andre bildene av meg skal komme i havn først! 🙂
Ønsker alle sammen en fin kveld. Selv om jeg egentlig synes at det er vanskelig å se andre kose seg “for mye”, så vil jeg virkelig at alle sammen skal ha det bra. Er bare at livet mitt føles veldig ensomt, noe det har gjort nesten konstant i 2-3 måneder nå. Og da er det ikke alltid lett å se at andre har det bedre enn seg selv, i mitt tragisk, forstyrrede hode.
Februar 2003 ble universitetsprofessor og palestinaaktivist Sami Al-Arian arrestert i Tampa i Florida, anklaget for å støtte en palestinsk terroraksjon. I to og et halvt år ble han stengt inne, isolert fra omverden i alt fra 23, og noen ganger også 24 timer i døgnet, mens han ventet på rettsaken.
“Usa mot Al-Arian” er en dokumentar-film jeg nettopp har sett, som handler om denne saken. Sami Al-Arian er en av flere uskyldige aktivister som har stått frem for sin sak, det man tror på, og brukt ytringsfriheten til det fulle. “Usa mot Al-Arian” er et skrekkeksempel på hvor sterk og vondt fremmedfrykt, hat, rasisme, uvitenhet og fordommer kan gjøre mot de det gjelder.
Tidlig i filmen får vi se et stort lager med mange kasser som inneholder cder, med opptak av telefonsamtaler. Ikke bare fra Sami, men også er hans kone, døtre og sønner blitt spionert på i cirka 10 år. Det som også er verdt å nevne, er at det var ikke før etter 11. september 2001 at USA virkelig begynte med å anklage, misstenke og i dette tilfelle arrestere aktivister som de fryktet kunne være en trussel mot resten av verden.
Over 472 000 samtaler er tatt opp, og 400 av de ble brukt i retten. Og som da sønnen til Sami sier i filmen, når man har så mange samtaler på bånd, er det veldig lett å velge de samtalene som lettest kan missforstå. Det er ikke mye som skal til for å missforstå, og lettere tenke det verste. Tonefall og måten ting blir sagt på, er noe vi alle sikkert vet veldig godt kan bli veldig tolket på forskjellige måter, utifra hva vil selv vil høre, og tro. Om noen sier “Jeg skal på skolen i dag”, så kan det tolkes på flere måter utifra hvordan man sier det, en alvorlig og dyster stemme, eller en litt lettere og blidere stemme kan fort bli gjøre at det tolkes på en en helt annen måte.
Jeg håper og tror de fleste av meg forstår hva jeg mener. Saken denne dokumentaren tar opp er altså saken om den aktive aktivisten Sami som er arrestert. Sami er blitt utsatt for 200 anklagelser. Media og pressen vrir om på det de vil vri om på, forså å presentere det verste. Myndighetene finner det de selv vil finne, og i denne saken velger de å fokusere på terrorisme og at han er utlending. Heldigvis kommer rettferdigheten, og når dommeren til syvende og sist leser opp sin tale på slutten, kommer det frem at Sami er funnet IKKE SKYLDIG i noe av de 200 anklagelsene han har lidd for, og også familien hans som har måtte lide veldig mye hver eneste dag, kort og enkelt fordi alt for mange i denne verden er alt for preget av hat mot det de vet for lite om, som foreksempel muslimer.
Vil rådføre alle til å ta seg tid i 1 time og 47 minutter og se denne filmen som jeg nettopp har sett. Gjør dere opp deres egne meninger, og håper dere vil like den, å få ett par tankevekkere. Ikke alle muslimer er like, ikke i hele tatt. Slettes ikke alle muslimer er terrorister, og heller ikke alle terrorister er muslimer. Jeg har selv dessverre vært noe rask i enkelte situasjoner med å tenke det verste om muslimer og lignende. Under Utøya-skytingen og Oslo-eksplosjonen i år var jeg alt for rask til å tenke at det var muslimer, vi vet alle i dag at jeg, og også alt for mange flere tok grundig feil da det faktisk var en etnisk nordmann.
(Sami Al-Arian og hans kone Nahla Al-Arian) (Dette bildet er hentet fra www.usamotalarian.no)
Men tilbake til denne saken filmen dreier seg om. Synes verden generelt bør bli flinkere til å se litt mer åpent på ting, ikke dra alle under en kam. Og selv politisk aktive muslimer er slettes ikke nødvendigvis terrorister eller drittsekker i hele tatt! Er møkkalei av slike ting. Folk som sier at alle muslimer er like, har jeg rett og slett til å gi en kraftig en midt i tryne…
