Hehe, mens jeg satt og ventet på at denne videoen skulle gjøres ferdig i dag, så gikk det en kald rosa-blogger i meg som tvang meg til å blottlegge kjøleskapet mitt for resten av verden, så hver så god, forsyn dere med private bilder fra den spennende, og kritiske situasjonen i kjøleskapet mitt i dag, helt ferske bilder som alle har ventet på!:
2 stk brød, 2 pakker fiskegrateng, samt noen isbiter.
1 ost fra norwegia, en pakke jubelsalami! HURRA, HURRA, HORRA! OPS… Shit, sorry pus!
13 flasker neglelakk, en tube blåbær-syltetøy, en tube jordbær-syltetøy.
Husholdningsaft med solbær-smak, husholdningsaft uten tilsatt sukker, h-melk, en mindre flaske blåbærsaft.
6 cola-bokser, 16 pølser og en flaske ketsjup.
Innser alerede nå at jeg aldri vil komme inn i himmelen ved å ha hjulpet til for rosablogg-Satan, men pyttsann, vi lever jo bare en gang i livet. Og selv sortbloggere kan tråkke feil innimellom. Håper i hvertfall at jeg tross alt, fortsatt kan få en pakke til jul også i år, eller i det minste et lite falsk smil, så holder det mer enn nok til at jeg også neste år skal gå rundt med smilets maske.
Hilsen en som syns det kan være trivelig med et bilde av han selv på alle andres julekort i år, tatt utenfor KJØLESKAP-LAND! Ja, smilet er tilgjort!
Ønsker alle sammen en god og fin natt, ta godt vare på dere selv, og de vennene og andre dere har rundt dere! Life is not forevah!
VI BLOGGES! PS: I tilllegg, for dere som måtte lure, så er det også fortsatt noen andre matprodukter på kjøkkenbenken jeg ikke har gidda å ta bilde av, som feks frokostblanding, sokker, te, en pose macaroni, samt et ekstra brød og en boks Nugatti! Og seff; pølsebrød! Sånn, da håper jeg alle rosabloggere får sove godt! Har vært utrivelig snill nå i natt!
Mine damer og herrer… Som dere fasteste, seigeste og mest gjenngående leserne her inne har lest, så sliter jeg for tiden. For bare noen dager siden klarte jeg å ødelegger flere minutter og timer av mitt liv på å tenke for mye på ting som plaget meg med Folkefestivalen i Oppdal, samt drikking og lignende, jeg går rundt nærmest hele tiden og tenker på og savner noen enkelte venner, og jeg kan av mange andre grunner som for tiden plager meg veldig, og gjør meg sterkt deprimert si, at jeg ikke akkurat lenger frykter døden.. Jeg skal til og med være så ærlig å innrømme at jeg innimellom tenker at det beste er at jeg hadde forduftet fra verden, og at da hadde alt vært mye bedre for alle, spessielt nå som jeg er mer mas og til bry for folk, enn glede og støtte. Skal skrive mer om dette senere, men først vil jeg dele en liste over 5 tilfeldige ord jeg kom på ved å først tenke på “Liv”/”livet” forså å skrive de 5 første ordene som falt meg inn i den skrivende stund, angående “død”/døden.
Fem innfallende ord om livet: Langt Smertefult Ensomt Varierende Utfordrende
Fem innfallende ord om døden: Uendelig Smertefritt Frigjørende Stille Enkelt
Til tross for at døden mange ganger kan friste mer enn livet, så ser ikke jeg noen grunn til å snike i køen. Vi skal alle sammen dø en gang, og selvmord blir uansett i mine øyne alt for lettvint. Personlig lever jeg i en vanskelig tid, men det er mange som har det vanskeligere, og ikke har gitt opp. Daglig sliter jeg med ensomhet, depresjoner, svekket selvtilitt, vanskelige tanker knyttet til meg selv og venner, redd for at det jeg har skal forsvinne og rakne, tenker til tider at folk bare er hyggelig, og venn med meg for å være det. Og at årsakene til at jeg som regel er veldig mye alene, til tross for at jeg har venner, er nettopp at ingen vil være i lag med meg.
Ikke så uforståelig, om det hadde vært sånn. Jeg vet selv at jeg, spessielt nå for tiden er en veldig inntens person, veldig sårbar, dramatisk, selvopptatt og masete. Den svake, svake trøsten er at jeg i hvertfall prøver å gjøre noe med deg, skal foreksempel igjen til terapauten min i dag. Selv om jeg har mange vonde timer i uken, for tiden, jeg gidder ikke gi opp. Jeg hater meg selv, greit nok. Oftere enn det motsatte føler jeg at ting ikke går noe særlig bra, og at forhåpninger nesten alltid viser seg å være sårende å stige for høyt.
Blåser meg fort opp, stenger meg fort inne i meg selv, Likevel, jeg gidder ikke gi opp. Selv om jeg til tider er bombesikker på at jeg snart vil miste alt og alle jeg har, jeg har enda ikke gjort det, så hvorfor gi seg mens man enda har noe. Når man har så lite igjen, så kan det umulig bli verre. Kan sikkert gå en god del lenger ned, jeg vet. Men forhåpentlig vis går det vel opp igjen.
I døden får jeg ikke noen nedturer, men jeg får heller ikke de få gledene og oppturene som livet byr på,- en sjelden gang. Så, igjen,- døden skal jeg jo inn i uansett en gang, så hvorfor ikke bare leve til døden kommer av seg selv? Omså jeg har igjen 80 år, hvor alt er bare deprimerende, vondt og smertefult, og jeg bare skal ha 1 minutt glede igjen av de gjennlevende 80 åra… Poenget er; det er 1 minutt mer glede, enn jeg får oppleve etter jeg er død, uansett, og når jeg først er død så har jeg jo glemt alle de fleste smertefulle minuttene og timene, og dagene og årene uansett.
I tillegg til at jeg en gang i uken/måneden går til terapaut, så vet jeg at med min medfødte diagnose aspergers syndrom, har rett på enkelte medisiner som kan gjøre livskvaliteten min litt enklere, det er noe jeg enda ikke har prøvd. og vil i hvertfall ikke gi meg før jeg har prøvd ALT!
Gjenntagende konklusjon/poeng: I livet har jeg dog mye smerte, ensomhet, alenetid, og depresjoner. Og noen få ganger gleder, og da spessielt med de vennene jeg er mest glad i. I døden før jeg ikke noe av delene, ingenting. Og jeg er fortsatt mer glad i “bittelitt” fremfor “Ikke noe”…
I 01-tiden i natt skrev jeg et blogginnlegg like etter at jeg hadde kommet hjem igjen etter en jogge-og-gå-tur. I natt var det også Folkefestivalen i Oppdal, noe som har gjort noe med meg. Jeg har selv ikke vært på festivalen, men jeg hørte blant annet lydstøyet fra scenen metervis unna.
Dette innlegget her er for å omformulere noe av det jeg skrev i natt, jeg mente hvert ord jeg skrev, men har forstått at noen har missforstått enkelte linjer, vet selv at jeg godt kan være flinkere med å formulere meg, og at jeg spessielt i slike stunder som i natt, når jeg blir så engstelig, usikker og redd, at jeg har en lei tenndens til å innimellom bruke feile ord.
Som foreksempel skrev jeg på min klønete måte i overskriften at jeg hater fulle folk, og det ble feil skrevet. Det jeg mente med det, er at jeg ikke liker at folk er beruset, spessielt ikke de få vennene jeg har igjen i livet, og er veldig glad i, og superutrolig redd for. Jeg hater IKKE fulle folk, men jeg blir redd og engstelig hvis jeg leser om, vet om, hører om at noen koser seg med alkohol, uansett om det bare er et lite glass eller mer. Vet jo at folk flest ikke bare drikker et glass, når de drikker…
Jeg kunne gjort mye anderledes for å gjøre det bedre for meg selv i natt, og det er jeg veldig inneforstått med selv, foreksempel hadde jeg aldri trengt å gå/jogge gjennom sentrum i hele tatt, jeg visste godt at det er helg, og at det er mye folk ute og drikker, og jeg har i flere uker vært smertelig klar over festivalen som var denne helgen i Oppdal. Likevel ble det så jeg tok meg to eller tre runder gjennom sentrum ved midnatt, og da kjente jeg at jeg ble stresset, gikk mye fortere, med blandede følser av sinne, frustrasjon og angst. Støyet fra musikken på selve Folkefestivalen føler jeg selv at jeg klarte å ignorere ganske godt, i hvertfall så lenge jeg ikke var i Oppdal sentrum, hadde stort sett Ipoden-musikken min på begge ørene, så den musikken fra Folkefestivalen hørte jeg som regel bare når en låt tok slutt på Ipoden min, og jeg ventet på at en ny skulle spilles av. Men å ignorere og glemme ting knyttet til den dumme festifalen helt, det var uansett umulig, blant annet så var det noen lys fra den som vistes veldig godt oppe på himmelen, langt unna..,. Så det å glemme at jeg har venner der som drakk, festet, og sikkert koste seg… Det klarte jeg aldri HELT å legge fra meg…
Ble nesten ikke noe søvn i natt, og det å sende enkelte personer sms, om de var der eller ikke, og om hvordan de har det nå, det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre, for dette jeg skriver her er nok ikke noe jeg kommer til å ta opp med noen, blir bare til at jeg skriver det her, for å få ut tankene mine….
Fikk en kommentar på innlegget mitt i går, fra ei/en som mente at jeg mest sannsynlig faktisk mente at jeg hater folk som drikker og fester. Og igjen, det er veldig feil. Mine absolutt kjæreste og beste venner, i hvertfall de fleste, de drikker. Og for siste gang, det er nettopp på grunn av at jeg IKKE hater disse menneskene, men faktisk er så utrolig glad i de få menneskene jeg tenker på, at jeg dessverre klarer å plages så mye. Og ja, det har gått inn for meg at folk faktisk koser seg med alkohol, og ikke drikker for å plage seg selv, eller noe. Jeg forstår at folk liker rus, men jeg forstår ikke hvorfor, og hva som er så bra og stort med å drikke noe så trist og vondt som alkohol!
Og med de ordene må jeg prøve å fortsette denne dagen, å kanskje prøve å komme meg ut, noe som jeg må innrømme at jeg gruer meg til… Har veldig sosial angst i dag, kjenner jeg har småvansker for å puste normalt og tenke positive tanker om meg selv og mitt liv. Men det må gå på en måte denne gangen også sikkert….
Da er klokken omsider blitt 01, det er natt og det er søndag. Jeg har vært ute i natten og gått siden litt ca. klokken 22. I nesten tre timer har jeg gått rundt, som regel på diversje skoleveier, skoger og andre gågater, helst lengst unna sentrum, i natt er det nemlig festifal i Oppdal sentrum, og jeg må bare beklage for at jeg er så ærlig, men jeg må få det ut før jeg legger meg; jeg hater festivaler!
Først og fremst, hva i helvete er vitsen med å spille musikken så jævla høyt? Jeg var som regel et godt stykke unna der festivalen er i natt, og det høres veldig langt unna. Utrolig dumt å spille så høyt, vil folk virkelig bli døve? Akkurat det driter jeg i, hvis folk er så tragiske så greit!
Jeg var ikke spessielt mye i nærheten av sentrum i natt, trivdes mye bedre på en vei i et skogområde i Oppdal, hvor det forsåvidt er noe flaggermus i lufta, men det gjør ikke meg noe….
De virkelige ubehagelige følsene kom de to gangene jeg var dum nok til å gå gjennom sentrum… Vet ikke helt hvorfor, det er ingen som har gjort meg noe, sagt noe eller noe.. Men når jeg går i nærheten av foreksempel Oppdal sentrum på nattetid, så starter det smått med at jeg blir noe usikker, redd, smådeprimert, engstelig, forså klarer jeg meg å hisse meg opp over tanken på at så mange absolutt må drikke i helgene, og hvor teit jeg syns det er at folk spiller så alt for høy musikk, drikker alkohol, hoyer og bråker. Idioti. Dette hater jeg virkelig, og det verste er, at det angår ikke meg, hvis folk absolutt skal drikke, røyke og spille høy musikk, så har jeg jo egentlig ikke med det, men likevel, jeg klarer å provosere meg sterkt over det, og bare jeg får med meg at det skal være festival, eller lignende så klarer jeg faen meg ikke å tenke snile tanker.
Hva meningen med dette innlegget er, har jeg ikke mer svar på enn at jeg må få ut mitt sinne og hat, altså det får jeg ikke, for bare jeg leser at noen koser hjemme med en liten øl foreksempel så kjenner jeg at jeg blir frustrert og nedtrykt uten å vite hvorfor.
I sikkert to timer nå har jeg gått som regel på forskjellige gåveier lengst unna sentrum og tenkt på festival, masse folk, at folk koser seg og har det bra med eller uten alkohol, og at det er så jævlig høy musikk som spilles på den festivalen som egentlig ikke er såååååå stor, så jeg fatter ikke det ekstremt overdrevne lydnivået.
Jeg fatter IKKE at folk må drikke og kose seg med alkohol, som med tiden bare er med på å sløve og rive ned kroppen, for å sette det på spissen, at folk sliter ut hørselen sin på sååå unødvendig høy musikk som Postgirobygget, Plumbo, Texum, To Far Gone, også videre… Jeg har ikke noe imot de artistene og bandene, Postgirobygget har jeg faktisk liggende på Ipoden min selv.
Igjen, jeg fatter ikke hvorfor folk må være på steder der det spilles så høyt, koster faen med 350 kroner for å være der en kveld. Forbanna suppeidioti-land :p Hehe, sorry.
(bilde tatt fra:cosybbdtc.blogspot.com)
Generelt vet jeg at jeg ikke liker for tanken på at for mange folk og slik, og at jeg med tanke på min diagnose nok er noe andereldes enn “folk flest”, spessielt med tanke på depresjoner og tanker angående øl, alkohol generelt, mange folk og slik..
Håper ingen gidder å hate meg for dette innlegget, jeg hater ikke noen av de enkeltmenneskene som gidder å betale 350 kroner eller 550 kroner på festival(er), pluss enda mer penger på alkhol og annet faenskap… Jeg bare forstår det ikke og jeg blir dessverre lei meg av dette. Og skulle ønske jeg ikke var født til tider, spessielt i helger hvor jeg på facebook leser om ting som har med at folk tar seg en øl, skal ut og treffe mange andre, drikke, spille høy musikk også videre…
Jeg innser at jeg nok er et ondt menneske som skriver slik, og det er ikke rart at jeg nesten alltid er så ensom som jeg er, beklager dette. Vil understreke at jeg ikke hater noen av enkeltpersonene som har disse vanene. Heller tvert i mot med tanke på enkelte, og det er kanskje en av grunnene til at jeg lar meg slite i stykker som jeg føler at jeg kan fint gjøre i kveld. Unnskyld.
(bilde tatt fra: adressa. no)
Jeg innrømmer det; jeg har nesten ingen venner, og føler meg veldig ofte ensom. Og med tanke på så sær jeg er så er det ikke rart jeg har store problemer med å finne roen med å finne noen likesinnede venner, noe jeg sikkert aldri helt vil klare. Jeg er sliter også med sjalusi, og tanker på at andre heller vil være på festival og ødelegge hørselen og helsa si på å drikke og eller røyke ogsåvidere, i stede for å være på besøk hos meg i min lille hule. Unnskyld for at jeg er så dårlig menneske. Det beste hadde vært om jeg hadde bodd langt oppå fjellet, langt fra folk, da hadde folk slippet å late som de brydde seg om meg, og jeg hadde sluppet å kjenne noen som jeg hadde vært så redd for…
For utenom frykten og ubehaget og redselen med å være i nærheten av så mange mennesker, og være redd for å bli utsatt for erting eller noe av fulle folk, så er jeg veldig plaget av å være veldig redd for de vennene jeg vet om som er på festival. Blir veldig trist og lei meg av å tenke på at mine venner drikker og sakte, men sikkert ødelegger helsen sin på det. Snart har jeg vel ingen igjen….
Vi har alle sammen en gang vært veldig små og uvitende barn. Desto yngre man er, desto mindre har man enda funnet ut, og dessto mer i livet er det å forske på.
Vi mennesker kan aldri forske og finne ut nok, man har som regel funnet flere svar på spørsmål når man er eldre, enn når man var ung, og det er jo nesten en selvfølge, men ikke nødvendigvis, en 15-åring kan faktisk vite mer enn foreksempel enn 20-åring. Men det er ikke kveldens tema.
Kveldens tema, er noe jeg har tenkt litt på etter å sett “Kos og kaos”, vitenskapprogrammet med Klaus Joachim Sonstad på Nrk.
Hva bør man fortelle barna om, når det gjelder vanskelige ting? Hva forteller man foreksempel angående døden, og hvordan legger man frem ting?
Selv husker jeg ikke hvor gammel jeg var når mne foreldre og jeg snakket om døden første gang. Og jeg husker heller ikke i detaljer hva jeg har blitt fortalt, men det jeg husker er at mine foreldre har vært flinke med å ikke lyve for mye om døden.
Veldig få liker å tenke på døden, kanskje er det ingen som egentlig gjør det, og derfor er det nok også litt vanskelig å snakke om, fordi vi er redde selv, og føler oss triste ved å snakke om det.
Men å la være å snakke om ting, generelt, vet jeg av egne erfaringer, at det ikke er helt bra. Jeg har min tro og mening på at jo tidligere et barn blir informert, dessto bedre vil det være på sikt, for hvis foreksempel foreldre eller andre foresatte venter for lenge, så tror jeg at det øker sjansen for at barna kan få høre det fra noen andre, at man i verste fall kan overhøre noe, og bli veldig skremt og ikke tørre å snakke om det man har hørt, og i verste fall kan ha bygget et eget bilde som ikke helt stemmer, noe som kan falle litt tilbake på en senere.
Så hva sier man til barna om døden, og hvordan?
Så, hva sier vi? Jeg mener at dette er noe vi bør tenke gjennom. Vi bør først og fremst ikke lyve for barna, men samtidlig kunne bruke litt fantasi til tider. Det å fortelle barna at noen som er død, bare sover i det uendelige, det kan fort skape forvirrig, og gjerne føre til at barna får en redsel for å sove. Da mener jeg personlig at det er bedre å heller si det som det er, at den eller de det gjelder er død, men at vedkommende ikke har det vondt, og at det kan se ut som om h*n sover.
Og, så er det veldig fint om man kan si at selv om noen er død, så vil personen på en måte alltid være her fordi, i hjertene våre, og minnene.
(bilde hentet fra: 1-2-30.no)
Jeg vet i hvertfall at hadde noen sagt til meg som barn, at de døde bare sover, så hadde i hvertfall jeg blitt redd for å legge meg å sove, og hadde heller mye heller likt å høre den mer ærlige sannheten, selvfølgelig på en noe skånsom måte, men samtidlig ikke for skånsom. For det er det jeg tror mange foreldre og foresatte gjør feil, at vi holder for mye tilbake. Dessto mer vi beskytter andre, dessto svakere og mindre åpen kan noen bli for vanskeligheter senere i livet.
Når jeg en gang tidligere blogget generelt om barneoppdragelse, så fikk jeg en kommentar om at jeg ikke visste noe om hvordan det er å oppdra barn, og det å være for overbeskyttende, og det er riktig, jeg har ikke barn selv. Men jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og være redd for at noen og føle at jeg aldri får passet godt nok på noen, har det sånn med noen venner, skal selvfølgelig være litt forsiktig med å sammenligne det å beskytte barna sine, med det å beskytte sine nærmeste venner, men jeg vet i hvertfall hvordan det er å ha noen å være glad i, og kanskje være redd for å fortelle for mye, Og jeg vet også, fordi jeg en gang har vært barn, at det å være for beskyttet mot virkeligheten, kan gjøre det vanskeligere når man er eldre.
Så nå lurer jeg på, hva mener dere om disse linjene og tankene jeg har skrevet? Hva har dere blitt fortalt om døden, som barn? Og hva og hvordan forteller dere mindreårige om døden?
Ønsker alle sammen en god og fin lørdagskveld! Håper at alle sammen har det bra, og at dere tar godt vare på dere selv, og deres nærmeste venner og familie.
Onsdag, 3. august, altså onsdagen for tre dager siden, flyttet jeg omsider hjemmefra, og bor nå på min egen hybel helt alene.
Bor fremdeles i samme bygd, Oppdal. Hybelen jeg bor på er ikke den største, men stor nok for meg likevel. Det er kun et rom i den, i tillegg til badet selvfølgelig. Litt stusselig sikkert for noen, men for meg er det akkurat nok 🙂
I hybelen så er det blant annet et sovesofa, som er sofa pådagtid, også på kveldstid så tar jeg ned ryggen på den og da har jeg en seng, eller faktisk, EN DOBBELTSENG, stor nok til at to kan ligge der, så er mer enn nok plass i den 🙂 Sovesofaen er med blant noen av de møblene som er med i hybelen.
Kjøleskap, ovn, lamper, kleskap og støvsuger var også alerede med i selve hybelen da jeg flyttet inn, i tillegg til glass, kopper talelkner, og andre slike kjøkkenutstyr. Som dere skjønner – kjøkken, stue, soverom er på et og samme rom, hehe 🙂
Første dag på nettet i dag. I går var jeg forresten og kjøpte meg tråløst tastatur og datamus, samtidilig som jeg har bestemt meg å bruke 42 tommer tv-skjermen min som dataskjerm, så med andre ord; det gamle tastaturen og den gamle musa med ledning blir kastet, samt som dataskjermen min sikkert blir solgt eller noe. Trenger å spare mest mulig plass! 🙂
HYBELEN MIN I BILDER:
Bordet og tv-hylla er med i hybelen, og er noe jeg leier, og ikke eier. Men alle filmene samt alt som ligger på og under bordet er mine egne ting, tven og ps3-maskinen er også selvfølgelig min. Var en annen tv som var med i hybelen, men den har jeg fått eieren av hybelen til å ta ut siden den er mindre enn min egen 😉 Gardinene er heller ikke mine, men hybeleieren sine, det samme gjelder lampene.
BADET: Vaskemaskinen min, som jeg enda ikke har brukt, siden jeg har asperger syndrom og trenger litt mer hjelp enn “vanlige” mennesker, så har jeg folk som er innom meg noen ganger i uken til å hjelpe meg med ting jeg trenger som foreksempel vasking av klær. Jeg gjør ting selv, bare at jeg trenger noen som kan vise og fortelle hvordan, dette er folk som kan være med og hjelpe meg med alt, vasking av klær, innkjøp av mat, det økonoiske, ta kontakt med lege…. Og mye mer, kort sagt alt det jeg føler behov for.
Forresten speilet, over vasken er også et skap, så bak speilet finner vi blant annet såpe, axe-spray, neglekakkfjerner og andre ting 😉 Selve neglelakkflaskene har jeg plassert i kjøleskapet.
Dusjen min og dassen min, samt en kurv med klær som skal vaskes 🙂
Nettet koblet jeg meg alså på i dag ja, og startet med å lese e-postene mine. Da fikk jeg så og si litt panikk, fikk en mail fra tv2. Min konto på Tv2 web-tv ble fornyet klokken 10.00 i dag, det vil si at de også trakk meg for 899 kroner i dag, skulle ha stoppet dette løpende abonomanget for en stund siden, for jeg har ikke råd til dette nå. Etter at disse kronene ble trekt fra i dag har jeg såvidt litt over 400 kroner igjen, og jeg får ikke lønn igjen for mandag 15. august, altså mer enn en uke til. Og 400 kroner på mat til da er ikke nok. Sendte derfor en mail til tv2 i 11-tiden i dag, hvor jeg ber om å få pengene tilbake snartest, og at abonomanget mitt der blir stoppet. Ellers er det krise! :-O
Men tilbake til hybelen; trives veldig, veldig godt her. Selv om det er litt lite, og litt innestengt luft til tross for at jeg har opp vinduene hele døgnet og at ingen ovn står på, så trives jeg likevel veldig bra. Er også en tv-boks her fra Canal Digital som også er med i leieprisen på hybelen, med HDMI-kabel og hele pakka, så har en god del tv-kanaler som jeg ikke betaler et eneste øre ekstra for, i tillegg så er også strøm og trådløs internettt inkluderti leieprisen! 🙂
I det siste så er det bare to ting som tynger meg, det første er ensomheten, har ikke veldig mange nære venner i Oppdal, savner å ha noen på besøk, av de beste vennene jeg har. De fleste bor jo ikke i Oppdal av de jeg trives best i lag med. Det andre er tanker som at jeg skal ha nok penger til neste lønning med tanke på mat og sånn. Selve leieprisen er delt opp, slik at jeg betaler 2 ganger i uken, og da blir det alltid det som betales med en gang jeg får pengene, så akkurat det tenker jeg ikke mye på. Bare jeg får tilbake til 900-kronene fra tv2 nå, som jeg virkelig håper skjer fort, så klarer jeg å leve til neste lønning for å si det sånn.
Nå som jeg bor alene bestemmer jeg alt selv, jeg bestemmer når jeg skal ha besøk, hvem jeg skal ha til besøk, når jeg skal legge meg, kan være ute og inne når jeg vil, rydde og vaske når og som jeg vil, ja alt. Eneste regelen er at det skal være noenlunde stille etter klokken 23, det står i kontrakten, også får jeg ikke ha dyr eller røyke, men det er helt greit 😉
Kan hende jeg legger ut videoblogg om hybelen senere, men nå må jeg ha tak i frokost.
Da var datoen her, 1. august, til skrekk og advarsel kanskje, for noen. Noen kan kanskje tenke idag; “Huff, nå er juli over for dette året, nå kommer høsten”…
Det blir etterhvert mørkere om kveldene, sola forsvinner tidligere og tidligere, ting rundt oss visner, kulden kommer for å bli.
For meg så har dette ikke store sorgene å by på, jeg blir først og fremst kvitt pollenallergien for en stund, dessuten at jeg faktisk foretrekker mørke fremfor lyset. Er mye hyggeligere å kunne sitte inne å se film, og mange andre ting. Lettere å få sove om nettene, forrige høst så gjorde jeg stort sett ikke mer enn å sove, sove, sove, deppe, og sove.
Nå så sier jeg ikke at depping er noe bra-ting, men… Jeg depper mye hele året så for meg så er det ikke noe forskjell på høst, vinter, vår og sommer på den måten.
Jeg kunne kanskje skrevet noe om at vinteren kommer også, om noen måneder, men det tørr jeg ikke spå gitt, vi i Norge er ikke akkurat lenger helt garangtert noe vinter lenger, i hvertfall ikke med noe snø, så for meg er det i hvertfall ikke vinter vist det ikke er snø. Mye vann langs veiene og mørk himmel, og klissklass uføre telles ikke nødvendigvis som vinter i mitt hode, sorry pus.
(bilde tatt fra: cva.stanford.edu)
En annen positiv ting jeg ser med høsten, er at da slipper jeg mer av de intense småfuglene som så alt for ofte kommer så alt for tett innpå en. Og fuglene er sjelden noe jeg savner når det er høst og vinter for å si det sånn.
Vil ønske alle sammen en riktig fin start på august, ta godt vare på dere selv, og deres venner og familie. Kos dere!
På en gård på landet sitter en ung mann ved sin far, som ligger for døden en tåre renner ned fra hans skinn, ingenting vil bli som før – han er helt alene
En soldat står sammen med hundre og ti vokter kongens borg, sammen med mange andre, likevel – han er helt alene
En kattunge har nettopp kommet hjem etter nattens lille jakt en mus har den i sin munn, for å dele med sine søsken – som alle er alene
I store Aftrika bor lille Akambo, 11 år, og tynn som så alt for mange, helt alene, men likevel – alene, sammen med alle andre (Skrevet av Aylar Von Kuklinski (meg), den 31. juli 2011)
(Dette bildet har jeg tatt fra abcnyheter.no)
Fikk bare veldig lyst til å skrive noen linjer, om en tilstand jeg i hvertfall føler at jeg lever i for tiden, prøve å gjøre noe positivt fremfor å miste all form for håp og optimisme. Ønsker alle sammen en god søndag videre.
For en måned siden startet jeg med “Månedens blogg”. Det er så enkelt som at jeg hver måned kårer den bloggen som har et spessielt blogginnlegg som har gjort mer inntrykk på meg, enn noe andre innlegg for den måneden.
(copyright: bildet eies av: happypain.blogg.no!) For noen dager siden kom jeg over et blogginnlegg til min kjære og gode venn “Happypain”. Et innlegg om hvor grensene går før hun velger å slette en kommentar, dette innlegget synes jeg var så utrolig bra, at jeg velger å kåre “Happypain” til månedens blogg! Synes ALLE bør lese det innlegget, og tenke litt på det som står skrevet.
Når jeg leste dette innlegget, så minte det meg på hvor utrolig mange uvitende mennesker det er her ute, det er utrolig mange her i Norge som kan finne på å skrive så utrolig mye teit, mye er det bare å ignorere etter min mening, men ikke alt, og dette før “Happypain” etter min mening veldig godt frem.
At en så ung person som bloggeren bak denne bloggen kan skrive så utrolig godt, samtidlig som bloggen generelt er veldig, veldig tankevekkende på en positiv måte, synes jeg er utrolig godt gjort. Det er det nesten ingen på denne alderen som er i stand til, og jeg tror man helst skal ha opplevd en del for å skrive så godt forklarende, tydelig og voksent! I tillegg er det nesten ingen skrivefeil.
“Happypain” er en blogg som tar for seg mye av det å lide, være deprimert, men at man likevel ikke må gi opp. Som det står i banneren på bloggen: “- tap er ikke når du faller, men når du nekter å reise deg igjen”
Jeg er veldig stolt av å være nettvenn med vedkommende bak denne bloggen, og jeg ønsker vedkommende alt godt i hele verden, og synes at vedkommende er et av de beste menneskene jeg noen gang har kommet i kontakt med! Og jeg er virkelig blitt glad i denne personen bak denne bloggen! Noe annet burde vært umulig!
Ønsker alle sammen en god og fin helg! Ta godt vare på dere selv, og nyt livet så godt dere kan! VI BLOGGES!
Veldig mange mennesker i dette universet skulle ønske de hadde superevner, og at de kunne være på flere steder, på samme tid.
Samtidlig som mange kan ha kroppen sin på jobben, så kunne man samtidlig ønske at man i tillegg var på barnehagen og hentet barna, samtidlig som man var ute på en kaffe med venner, samtidlig som man også satt hjemme i sofaen og så på tv.
Ingen kan fysisk sett være på flere enn ett sted om mangen. Eller jo, du kan alltids ha en fot i Norge og en fot i Sverige, men da snakker vi jo halve kroppen på et sted og den andre halvparten på ett annet sted.
Nå føler jeg at innledningen min ble litt usakelig med hensyn til temaet jeg egentlig tenkte på, men shitt au.
Vi mennesker er ofte slik at vi er mentalt til stede en plass, og fysisk til stede en helt annen plass. Når jeg sitter inne på mitt kjære rom så er jeg ALLTID fysisk til stede… På rommet, men jeg kan godt være mentalt til stede i Oppdal sentrum, foreksempel. At jeg godt kan bli sittende på rommet og egentlig ikke gjøre så mye enn å tenke på et helt annet sted jeg skulle vært på, enten alene eller med noen.
Også kommer jeg meg kanskje fysisk til det stedet, og da kan jeg fint tenke på at jeg heller skulle vært alene. Så da blir jeg gjerne fysisk til stede i Oppdal sentrum, som et eksempel, men mentalt til stede på rommet mitt, hjemme.
Hvorfor er det i veldig mange situasjoner litt vrient å være både mentalt og fysisk til stede på et og samme sted? I denne skrivende stund kommer jeg bare på en løsning hvor jeg er både mentalt og fysisk til stede, garangtert hele tiden, og det er når jeg får være i lag med min beste venn som jeg dessverre ikke har fått se på en jævlig tung og lang måned nå, men det er en annen sak.
Jeg vil gjerne komme med et eksempel til. Vi fleste drømmer som regel om å reise bort på ferie. Og vi mange er slik gjerne at når vi forlater foreksempel Norge, og kanskje er i England foreksempel (eneste feriestedet jeg har vært i, som IKKE er i Norge), så tar man seg tid til å finne et postkort, og skrive til venner og/eller familie i Norge. Da blir man som regel fysisk til stede i England, men samtidlig litt mentalt til stede i Norge.
(bilde fra: tu.no)
Dette med å sende postkort til de hjemme når man er maks 14 dager på ferie et annet sted har jeg ikke helt forstått, jo, det er fint å gi livstegn fra seg og minne de hjemme på at vi fortsatt ikke har glemt dem. Hadde det holdt med bare et postkort, også at man gjerne kan sende en sms om dagen til de ABSOLUTT NÆRMESTE så hadde jeg forstått det, for jeg hadde ikke likt vist foreksempel min absolutt beste venn hadde reist langt bort og ikke gitt lyd fra seg i hele tatt på en uke foreksempel. Meeeen; mange kan fint dra det lengre med å sende noen smser i uken til de kjære, “ååå denne skulle Lars ha sett”, “ååå, her skulle Lars ha vært”, Lars er bare en person jeg fant på nå som bor i Norge mens noen andre er i Syden. Poenget er at vi også er veldig gjerne, veldig ofte mentalt i Norge fortsatt selv når vi er på ferie, og er ikke det litt vitsen med å dra på ferie, at man skal være på ferie?
Det verste med å sende postkort til de hjemme, når man er på ferie er at det som regel er et bilde på baksiden som sier “HER er JEG, men det er IKKE DU! :-P”, hehe. (bilde tatt fra: stylehive.com) Selv om jeg vet at jeg ikke hadde likt at det hadde tatt for mange dager uten et eneste livstegn fra de kjæreste i livet mitt, så hadde jeg samtidlig ØNSKET at vedkommende skulle ha det bra, slappet mest mulig av DER de er uten å være mentalt til stede i feks Norge, vist det da er hjemlandet. Er man på ferie så er man på ferie.
Hva er deres tanker og erfaringer rundt å være på to steder samtidlig, et sted mentalt og ett annet fysisk? Ønsker alle sammen en fin og god kveld!
