Merksnodig at noe som en gang føltes så bra, i dag føles så tungt.
Før i sommer var den gode følsen i meg der, sammen med deg.
Nå som du er borte tok du med godfølsen, og jeg sitter igjen med en vond tomhet.
Helt ubeskrlivelig hvor brått været skiftet kurs, sol en dag, regn og torden dagen etter.

I vår og sommer;  mye lys og glede jeg så, nå ser jeg bare en tåke- som jeg ikke får puste i.
En gigantisk tokt av røyk og savn har trengt seg i mitt sinn.
Hver eneste dag er en kamp om å ikke kutte tråden med livet og fornuften.
For du er jo ikke død, takk Gud. Men savnet er likevel så sterkt.

Korte samtaler over nett og telefon er dog bedre enn ingenting.
Men du bedre som jeg savner lukten av deg, og alt annet jeg ikke kan se og føle nå.
Ja, avstanden er så stor, du bor her, og du bor der.
Jobb og forpliktelser har dukket opp, du har ikke lenger tid, og jeg forstår.

Til tross for alt sinne dette savnet meg har gitt, vil jeg ikke gi meg.
En dag må vi vel kunne møtes igjen, og en klem skal du da få, en lang klem.
Og så skal jeg heretter bli flinkere til å si til deg, ansikt til ansikt; jeg er veldig glad i deg,
i tillegg til at jeg som før vil fortsette å skrive det over nett og telefon.

Dessverre mye uklokt jeg har gjort og sagt i den siste tid, på grunn av savnet etter deg.
Det som har vært vondt, har jeg gjort verre med å pirke i mine egne sår.
Jeg vet du hvorfor du ikke har tid, jeg vet du er opptatt, og hadde møtt meg om du kunne.
Og jeg må igjen få beklage, alt det dumme jeg har sagt og skrevet den siste tid.

Unnskyld, til deg.
Og unnskyld til alle jeg har belastet den siste tiden, på grunn av mitt dårlige humør.
Håper dere alle kan tilgi meg, for at jeg litt for ofte er veldig ustabil og til tider depressiv og inpulsiv.
Takk, det var alt, for denne stund. Morgenfugl har ikke alltid gull i munn…
(Aylar Von Kuklinski, 14. september 2011)

Vi blogges!