Du vet du har med å gjøre en noe scizofren enhjørning når mobildekslene hans de senere årene viser seg å dekke “alt” fra Freddy Krueger og Jigsaw til «Paradise (Hotel»). 🔪🦋
De dekslene som kan sees på bildene i dette innlegget er mine fire nyeste. Jeg har også hatt et med Chucky, men det er jeg usikker på om jeg fortsatt har. 🤔 Anyhow – her! har de av dere som måtte ønske å se det en aldri så liten link.
Mulig jeg har hatt enda flere, men jeg klarer i så fall ikke komme på hvordan de så ut. Men jeg troooor disse fem viste/ nevnte er de jeg har hatt. Punktum. Har ikke hatt SÅÅ mange smarttelefoner, og det jeg hadde av mobiler før “smart”-æraen var mobiler jeg aldri “kledde om”. Det var liksom ikke en greie back then.
Dekselet jeg bruker nå er det helt til venstre på bildet over, altså det med alle de forskjellige skrekkfilm-skikkelsene på. Dekselet helt til høyre derimot har jeg aldri brukt da jeg presterte å kjøpe deksel til en mobil jeg aldri, vel.. hadde. 💀 Sånt kan skje den aller beste, og i dette tilfellet gjorde det nettopp det.
Det dekselet jeg har vært mest “proud of” tror jeg må være «Paradise»-dekselet med palmer og plaskevann. Rent artistisk er det jeg bruker nå “kulest”/ “best”, men jeg har på følelsen av at det er litt mer unikt eller “sært” å ha et «Paradise»-deksel, enn det er å ha et horror movie-deksel. Og jeg BLØR for det “sære” og “unike”! Det blir automatisk enda litt kulere liksom av at det ikke er like mange som har det. Am I right, or am I RIGHT?”🤩
I går la jeg ut på årets første sykkeltur – og de morbide illusjonene hadde jeg pakket med! 🤪 Har ikke blåst luft i dekkene siden i fjor sommer, og mer skulle det ikke til for at jeg fikk det for meg at sykkelen plutselig skulle bråbremse og deige meg i asfalten som tidenes ekleste gruspizza med too much rød saus.
Hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle sykle til Gravfeltet på Vang (ca. 3 km (fra hjemmet)), for så å gå derifra til Vognildsbua (4,2 km (fra Vang)). Og som tenkt så gjort! En tur ble det, en tur som gjorde godt for kropp og psycho, men også Pogo.
Har generelt vært en del ute siste uka. Min “vanlige” Instagram-konto er i ferd med å bli en utelivs-konto!! 😂
I det dette innlegget blir skrevet har jeg enda ikke vært ute av huset, og det kjennes. For akkurat nå føler jeg meg………….. ja i hele tatt ikke like online som jeg har pleid å føle meg etter å ha vært ute en stund.
Så ja.. det å være ute og gå/ sykle hjelper som kjent på. Man må bruke energi for å få energi, osv. Skulle dog ønske at det hjalp på inspirasjonen også. 😝 For nå er det gått over en måned siden jeg la ut en Youtube-video sist. Og jeg går stadig rundt og håper at det snart skal “poppe opp” ideer og motivasjon til flere videoer. Jeg burde trolig slutte med det. For det å legge seg og tenke at nå skal man sove.. har en tendens til å føre til at det bare blir med alle tankene.
Blir det stort stillere fra meg nå enn det har vært de siste årene kan dere ta fanden og banne på at jeg snart kommer til å høre mine egne innvoller rumle, eller hva de enn tar for seg der inne. 😏
Jeg har knapt utrettet noe i sosiale media på lang tid, og det igjen har mye å gjøre med at jeg så vidt har gjort noe særlig i den “virkelige” verden. Og lite variasjon i lengden er som kjent DREPEN på det aller meste. Kreativitet, fantasi.. livsgnist. I just named it.
På flere måter føler jeg meg litt død. Om ikke død så i alle fall langt mer apatisk og flat enn jeg strengt talt liker. Jeg bruker mye tid på å kjede meg i stillhet. Bruker alt for lite krefter på å gjøre noe med det. Går stadig rundt om i den samme grå spiralen, igjen og igjen.
Jeg har også blitt betydelig dårligere på å holde kontakt med folk. 🎃 Og sender jeg først noen en melding så får jeg stort sett svar. Men så har jeg bygget meg opp en stadig større uvane som går ut på at jeg jo åpner meldingen, leser, men ikke svarer. 😖 Oftest ikke fordi jeg ikke bryr meg lengre, eller vil. Men i likhet med så mye annet tenker jeg at det kan vente. Og så har det brått gått såpass lang tid det blir for dumt å plutselig svare i det hele tatt.
Før var jeg superflink til å svare både folk og psykopater. Uansett hvor det måtte være. I dag er alt, og da mener jeg ALT, blitt i større grad mer tiltak. Generelt i livet. 💀
Jeg orker nesten ikke tenke på hvor langt uti 2020-tallet vi befinner oss allerede. Neida, vi er ikke en gang halvveis, men jeg syns likevel de siste tre½ årene har gått provoserende fort! 😳
Det til tross for at det ikke har skjedd så veldig mye (sett bort ifra alt “dommedag”-stuffet). Jeg sitter i alle fall med den følelsen at jeg skulle ha våget meg enda mer ut av komfortsonen enn det jeg har. At jeg rett og slett har sittet for mye for meg selv og stort sett gjort.. de samme tingene.. om og om igjen.
Men noen høydepunkter har det likevel blitt. De fleste har dog vært mer materialistiske. 🤭 Spillutgivelser, slipp av musikk, tv-sesonger, filmer, bøker etc. Men det gjelder å feire de lysglimtene man finner i livet, samme hvor “involvert” man har vært i de forskjellige “tingene” selv, om dere fatter hva jeg begriper.
Her er mine 8 viktigste høydepunkter fra 2020-tallet – så lang! (i kronologisk rekkefølge):
Marilyn Mansons følelsesladde kaos! 11. september 2020 slapp Marilyn Manson sitt 11te studioalbum «We Are Chaos». Et album som skulle bli mitt mest spilte album på Spotify de to påfølgende årene. Og dette albumet får fortsatt gjennomgå selv om jeg ikke spiller det av like intenst per nu lengre.
Få måneder etter at albumet ble sluppet ble Manson utsatt for noen veldig alvorlige anklagelser, og siden den gang har det vært uhyggelig stille fra han. Forståelig nok. Jeg har lenge vært redd for at han kan ha blitt “kansellert” for godt. Men nå ser det ut som ny musikk er på vei, ut ifra en noe kryptisk instagram-post som han publiserte tidligere denne måneden. Det burde nærmest være unødvendig å nevne hva jeg håper på i alle fall!!
“Ny” leilighet, nye muligheter! Etter nesten 9 år i en sokkel hvor jeg til tider ikke trivdes så alt for godt var det mildt sagt på tide at jeg fikk flyttet på meg sommeren 2021.
Og siden den gang har jeg knapt sett meg tilbake. Det føles litt rart å tenke på at jeg snart har bodd i “nyleiligheten” i to år allerede. Som tidligere nevnt burde jeg ha flyttet mye før. Men jeg fikk til slutt mot til meg til å faktisk gjøre det, og det er å blir et av de viktigste og beste valgene jeg har tatt for meg selv og min mentale helse!
Etter nesten to år har jeg fremdeles ikke noen negative følelser rundt stedet jeg bor i dag. Jeg bor simpelthen på det beste stedet jeg noen sinne har bebodd, og jeg håper jeg får muligheten til å fortsette å bo her veldig lenge.
Tik Tok-stjerne til 1000! Mars i fjor “peaket” jeg omsider 1000 stalkere på Tik Tok. Det etter en aldri så liten propaganda-periode hvor jeg hadde drevet og tigget om dette firesifrede tallet innen 1. april. Lyktes jeg skulle jeg shave begge øyenbrynene live, for deretter å kjøre nesen min i en boks med hornsalt i minst 1 minutt.
Vel, hva skal man si.. jeg lyktes. Og vipps satt jeg der en kveld live foran rundt 70 mennesker, mens jeg gjorde det jeg hadde lovet. En kveld jeg hadde grudd meg litt til, men som gikk ganske så bra når jeg bare fikk begynt. Dog hadde jeg det litt verre da jeg skulle gå og handle i butikken de neste påfølgende ukene.. Men jeg hadde gjort det igjen altså!
En klem til Playstation 5! Mot slutten av april 2022 ble det omsider MIN TUR til å sikre meg en playstation 5. Til da hadde jeg slavisk scannet Finn og diverse andre nettsider, uten å finne noe som ikke kostet opp til 50 000 kronasjer…….
Det smått ironiske er at nå har jeg hatt den i litt over et år, og jeg har stadig en tendens til å glemme at jeg faktisk har en i hus. Mest fordi ps5 fortsatt føles som en litt kraftigere ps4, versus en faktisk ny konsoll. Men med det sagt så vil jeg ikke “gå tilbake” – jeg hadde ikke reversert kjøpet om jeg kunne det. Alt i alt er jeg fornøyd, om enn ikke i like stor grad som forventningene før tilsa jeg skulle bli.
«Animal Crossing» med Renate! Animal Crossing var en stund bare et konsept jeg så vidt kjente til eksisterte, og som jeg var nokså usikker om kunne være noe for meg.
Men mai i fjor ga jeg «Animal Crossing: New Horizons» til Nintendo Switch en sjanse, og jeg har ikke angret (så veldig mye) siden. Når det kommer til de tre ordene i parantes så betyr de rett og slett at dette spillet til slutt ble en avhengighet for meg, eller skal vi si en tvangstanke! Men før jeg var der at jeg mer eller mindre spilte av gammel vane, mer enn at jeg egentlig hadde noe særlig glede av det lengre, så var det mange gode måneder hvor jeg hadde MYE glede av det, og da særlig sammen med verdens beste Renate.
Oslo 22! Den 16. mai 2022 gjorde jeg endelig noe jeg hadde ventet på i to og et halvt år – nemlig å reise igjen!
Mens flere hadde unnet seg en og annen reise under korona-perioden hadde jeg stadig holdt meg selv hjemme. Blant annet i frykt for at jeg skulle bli tvunget til å stenge meg inne på et eller annet karantene-hotell, i tilfelle ting skulle bryte ut igjen. Eller at jeg skulle bli en av de som ble smittet under de mer “grønne”/ “gule” periodene.
Da jeg til slutt fikk meg ut av Oppdal etter all den eviglange ventetiden var det mildt sagt på overtid! Og var turen verdt ventingen? Absolutt!! Mer om denne reisen kan dere lese i dette innlegget.
Dobbel dose «Paradise»! I løpet av det siste året har jeg ikke vært invitert til “bare” én, men TO av «Paradise» (tidligere «Paradise Hotel») sine finalefester!
Begge gangene har jeg vært rimelig spent i forveien. Ikke har jeg kjent noen av de som har vært til stede sånn kjempegodt fra før av. Og ikke har jeg til vane å befinne meg der det er flere folk på en gang heller – sånn utenom når jeg må ut å fylle kjøleskapet.
Jeg har dessuten mine utfordringer med det sosiale, spesielt hvis det er snakk om flere folk på et og samme sted. Og er det attpåtil mye støy/ bråk/ høy musikk gjør det hjernen min enda mer handlingslammet og “disconnected”.
Desto stoltere er jeg for at jeg har våget å si ja til BEGGE disse invitasjonene jeg har fått til nå. Og til tross for at jeg særlig før første festen lå våken og angstet så og si hver natt, så trakk jeg meg likevel ikke! Jeg dukket opp, igjen; begge gangene(!), og var der i litt over fire timer, IGJEN; begge gangene!!
Har tidligere sagt nei når jeg f.eks har blitt invitert til klassefest. Så det at jeg har sagt ja til disse festene.. vel, det sier vel sitt om hvor mye jeg fremdeles digger «Paradise» – uten at jeg har noe vondt å si om de jeg har gått i klasse med.
Fra Iphone SE (2020) til iPhone 11 Nok en gang kommer det ganske greit frem hvor materialistisk jeg er.. MEN når jeg først har nevnt de to «Paradise»-festene, så kommer jeg ikke utenom det faktum at jeg “måtte” kjøpe ny mobil like før jeg dro til Oslo for et par uker siden for å delta på den siste (men forhåpentligvis ikke siste) festen.
Dagen jeg skulle reise klarte jeg nemlig å miste min tre år gamle iPhone SE i vasken slik at jeg ikke fikk ladet den!!! Derfor så jeg meg nødt til å stikke innom Elkjøp en liten time før toget fartet av sted. Et uhell som kostet meg dyrt, men i det minste så sitter jeg med en hakket bedre mobil i dag, med enda bedre frontkamera og en enda større skjerm (skjermen på min forrige var “KNØTTLITEN” i forhold).
I likhet med flere av dere så bruker jeg grotesk mange timer på mobilen hver dag, og sånn sett så anser jeg det som en positiv greie å ha en mobil som man ikke egentlig skulle hatt kikkert for å kunne se “inn i”.
Gleder meg til å se hvordan dette tiåret fortsetter å utvikle seg, og hvor mange av disse punktene som måtte befinne seg på en eventuell ny liste når 2029 er i ferd med å brenne ut. 😁 Kommer jeg til å overgå disse highlightsa de neste syv årene? Eller har jeg allerede “peaket” dette tiåret?
Det er ikke alltid jeg er så heldig å ha hodet med meg, særlig ikke hvis jeg har sovet lite, og/ eller er stresset. 😏
Onsdag forrige uke skulle jeg ut på min korteste Oslo-tur noen sinne! Hadde opprinnelig planlagt en 2-3 netters i juni, men da jeg ble invitert til å være med på finalefesten til vårens «Paradise» så endte jeg med å booke en tur noe tidligere enn først tenkt, dog bare den ene natten. Jeg koste meg såpass mye forrige gang at da jeg først fikk denne muligheten igjen, noe jeg absolutt ikke hadde tatt forgitt, så var det bare å takke ja – rett og slett!
Natten før jeg skulle reise sov jeg minimalt. Minimalt med stor M!😅 Dessverre har jeg generelt sovet ganske dårlig den siste tiden. Det vil si.. den siste uka har jeg sovet helt greit, om enn ikke helt på “rett side av døgnet”. Men sånn før det.. jeg vil ikke snakke om det.
Og jeg vet ikke om jeg skal skylde på søvnmangel for at jeg på et boblende tidspunkt presterte å finne mobilen i vasken – UNDER VANN(!!) – men vipps så gjorde jeg nettopp det, og jeg klarer per i dag ikke å huske hvordan det gikk for seg. Plutselig så lå den der bare – og hjertet mitt sank med.. 🥵
Jeg klarte en gang å miste min gamle iPod Classic i vasken da jeg fortsatt bodde hos mamma, (12 år siden nå!) , men siden den gang har jeg ikke gjentatt denne typen tabbe uansett hvor geitost-Stølen hodemassen har vært.
Men onsdag morgen 10. mai 2023 skulle det altså skje min kjære iPhone SE (2020) som jeg har klart å beholde i hele 3 år (det er nok ny pers!), og jeg kunne sikkert hatt den i minst to år til da batteritilstanden ikke har tapt seg sånn alt for mye + jeg har hatt et ekstra batteri liggende ei lita stund nå, til den dagen et bytte skulle bli hakket mer aktuelt.
Anyway – hvor var “vi”, jo.. jeg STYRTLØP ned trappen etter håndkle! En stund virket det som alt gikk fint. Den fungerte fortsatt som normalt, så det ut til, men mens jeg satt og spiste frokost la jeg tilfeldigvis merke til at skjermen lyste opp. Her kunne jeg av vane ha ignorert den, tenkt at det ikke var noe viktig, for så å fokusere på å spise ferdig uten å tenke noe mer på mobilen til etterpå. Men “for en gangs skyld” er jeg glad for at jeg lot den få forstyrre.
For det den forsøkte å si fra om var at det lå væske i det lille hullet man putter laderen i. Og så lenge det var det er det IKKE forsvarlig av den å lade! Jeg hadde ca. en halvannen time på å finne en løsning!! Men i stede for å holde hodet over vann (pun intended) gikk jeg fullstendig i kjelleren, ikke bokstavelig talt.. på et tidspunkt var jeg på kanten av å gråte, og jeg tenkte at den festen bare var å glemme. HELDIGVIS var jeg kjapp med å trekke meg selv ut av denne tilstanden før jeg så løp rett ned til kjelleren igjen, denne gangen bokstavelig, og fikk rasket med meg det jeg kunne finne av ting på badet som enda ikke var pakket ned. 😩 Jeg hadde skikkelig utsatt pakkingen denne gangen..
Da jeg hadde løpt opp og ned trappa fire-fem ganger, stadig mer oppgitt, og stadig mer og MER STRESSET, anså jeg meg omsider ferdig pakket. Jeg beinet så ned og ut med sekk og koffert. Strak kurs mot Elkjøp!! Klokken var så vidt passert 9 da jeg ankom butikken, fortsatt litt tid igjen før jeg MÅTTE være på toget 09.57. Hadde et håp om å bruke maks 4000, men endte med å bruke til sammen 5478 kronasjer. En morgen som krise-kontoen min fikk kjenne ganske greit på, for å si det sånn.
Jeg endte med å kjøpe meg en iPhone 11, og så fort jeg var kommet meg på toget satte jeg umiddelbart i gang med å overføre data fra gammel til ny mobil. Forsøkte å sette i gang denne “operasjonen” allerede på stasjonen, men i og med jeg ikke var tilkoblet noe nett, så lot ikke det seg gjøre.
Ja så satt jeg der da med to telefoner som jobbet saaaaaakte med å overføre apper, innstillinger og visa versa over fra gammel til ny. Jeg kjente stadig på en noia over at gammeltelefonen skulle tømmes for strøm før alt var i orden på den nye, at kontrolløren skulle komme og sjekke (den digitale) billetten før alt var ferdig, at jeg eventuelt måtte avbryte, og starte det hele fra skratsj igjen senere med ENDA mindre strøm (igjen; på den gamle telefonen). Heldigvis gikk dette veldig fint. Brukte så og si hele reisen på fem timer på å laste ned alle de forskjellige appene, (+ sanger og spillelister inne på Spotify), men den delen som krevde at begge mobiler var påslått samtidig tok ca “bare” en times tid.
Det ble en langt mer stressende og ubehagelig start på dagen enn jeg hadde “håpet på”, men med det sagt så er jeg samtidig litt glad for at jeg ble tvunget til å oppgradere nå. For bildene som senere ble tatt på den etterlengtede finalefesten ble merkbart bedre enn de jeg tok på finalefesten til fjorårets «Paradise»-gjeng. Særlig bildene som er tatt med selfie-kamera er blitt MYE bedre! 😍 I tillegg har jeg fått større skjerm, og det settes også pris på da jeg lenge har irritert meg over at skjermen på iPhone SE 2020 har vært litt for liten etter min smak.
Fra det øyeblikket jeg ankom Oslo så raaaaste timene forbi i en rimelig høy hastighet. Jeg hang med med bror et par-tre timer før jeg måtte tilbake til hotellet og gjøre meg klar. Vi har ikke sett hverandre på godt over et halvt år, og jeg skulle ønske vi hadde litt bedre tid denne ettermiddagen, og at jeg ikke surret sånn med hvor vi skulle henge, eller hva vi skulle gjøre.. Og dessverre var jeg heller ikke helt til stede mentalt. 😜 Jeg var litt stille av meg, snakket ikke like mye som jeg skulle ønske jeg gjorde, men dette er noe jeg håper på å “rette opp i” neste gang.
På forhånd av festen hadde jeg blant annet litt spenning i tinningen rundt hvorvidt det skulle bli noe navne-styr ved innslipp. Siden invitasjonen til festen kom på Facebook ble det til at navnet jeg sto registrert med på gjestelisten var «Aylar»-navnet. Men i passet som jeg måtte ha med og vise frem så har jeg jo et annet navn. Dette gikk heldigvis veldig fint! Jeg forklarte at «Aylar» er et artistnavn, og jeg fikk gå inn uten at det ble noe kaos. Og hadde det blitt et “problem” så har jeg den fordelen at veldig mange av deltagerne vet godt hvem jeg er – men jeg slapp altså å tilkalle forsterkninger, denne gangen. 😎
Så fort jeg hadde gått ned en liten, smal trapp så jeg at en av fjorårets vinnere sprettet en champis sammen med vinnerne av vårens sesong. Flasken ble sprettet i sekundet jeg rundet hjørnet, og jeg var ikke langt ifra å bli sprutet på! Noe som ikke ville vært første gang.
Jeg ble der i litt over fire timer, og det ble for det meste noen veldig fine timer. 🦋🧡 Jeg hadde litt vanskelig for å gå bort til folk og sette meg ned nå og da. Jeg var heller ikke blant de som snakket mest av forskjellige årsaker. Har generelt litt vanskelig for å si noe særlig når jeg er blant større gruppe mennesker. Det var særlig ei som lot merke til dette ganske tidlig, og som var veldig flink til å “dra meg med” da hun så meg stå alene i en og annen krok. Dette var ei jeg på forhånd hadde et veldig godt inntrykk av på skjerm og some, og inntrykket tapte seg på ingen måte utover kvelden for å si det sånn. 💖
Til sammen var det rundt 300 folk som var meldt å komme. Det var folk både fra fjorårets og vårens sesong, og helt sikkert plenty av deltagere fra den kommende sesongen, noe som i alle fall var tilfelle på finalefesten i fjor. I tillegg var et og annet celebert fjes som Tix og Vidar Villa også på plass, bare for å nevne noen.
Alt i alt en kjempekoselig kveld med en KJEMPETRIVELIG gjeng som jeg har blitt veldig glad i! Og jeg håper på å treffe igjen samtlige om ikke alt for lenge. Jeg befant meg for det meste i andre etasje hvor musikken ikke var så høy at man konstant måtte skrike til hverandre, men før jeg forlot festen så danset jeg faktisk litt i første med ei som dessverre først støtte på på vei ut. Jeg var ikke superkomfortabel med denne dansesessionen (har ikke danset blant andre siden barneskolen), men hun jeg danset med var/ er superallright – og det har mye å si! 🥰😊
Sikkert skrevet det før, og jeg skrever så mer enn gjerne for dere igjen: Jeg ELSKER en god “kaffekopp”! ☕
Har allerede en del i hus, og i dag ble samlingen utvidet med fem til. Opprinnelig sendte jeg en bestilling på fire kopper da jeg var innom horror-shop.net og snoket her forleden. Men da pakken var ankommet og jeg i dag skulle pakke opp så oppdaget jeg at avsender hadde lagt ved én ekstra – og DET settes veldig pris på! 😃
I tillegg hadde jeg bestilt en poster som jeg ikke har ramme til enda, derfor har jeg heller ikke hatt lyst til å ta den ut av rullen sin, men for de av dere som er nysgjerrige og vil se den her og NÅ så er det fritt frem å trykke her! 😈
Jeg har en greie for buss. Ikke i like stor grad som da jeg var barn, men jeg har likefult fortsatt en greie for buss. I særs når jeg sover.
I natt (og nå mener jeg i natt da døgnrytmen er relativt normal for tiden, noe jeg helt sikkert ikke burde skrive, for da har jeg sikkert jinxet det, men allrighty then!) så drømte jeg nok en gang at jeg satt på en buss sammen med flere av de jeg gikk i klasse med på barneskolen.
Jeg tror turen for det meste var hyggelig. Jeg drev og flørtet litt med en av jentene, og hun flørtet selvfølgelig tilbake. Eller var det omvendt? 🤨
På et tidspunkt skulle sjåføren rygge. Og det er her idyllen omsider kolliderer rett i fjellveggen! For det som skjedde var at vedkommende (mest sannsynlig) drepte flere av de som befant seg bak bussen. Dette ble ekstra tydelig for oss som satt bakerst, som ble vitne til at den ene etter den andre bilen ble presset utenfor fjellveggen, og stupte ned i en eller annen elv, eller hva enn som befant seg under oss.
Av alle som befant seg på bussen var det JEG som gikk frem til sjåføren og sa ifra, noe som resulterte i at hen (jeg er noe usikker på kjønnet til vedkommende) ga meg en kraftig kraftsalve, og sa noe om at hvis jeg ikke setter meg tilbake i setet og holder kjeft så skulle det skje meg noe riktig ille.
Jeg gjorde som jeg ble “bedt om”. Men klarte ikke å holde igjen den berømte kjeften min da vedkommende stadig pushet flere bilister ned i døden. 💀 Til slutt klikket det maksimalt for vedkommende bak rattet som på et tidspunkt kom marsjerende mot oss som satt bakerst, og det er litt blury hvordan det hele utartet seg, men det jeg husker er at jeg endte med å kjøre en paraply tvers gjennom hodet på maniacen, og sånn sett ble dagens helt. 😎
I det siste har jeg hørt en del på podcasten «Spirituell Attitude» hvor de blant annet har tatt for seg drømmer i noen av epidosene. En av damene i denne podden, Saba Hatzimarkos, er selvlært(?) drømmetyder, og jeg er selv åpen for at drømmer kan bety noe, utover at det “bare” er hodet som bearbeider tanker, følelser eller ting man har gått gjennom/ sett/ opplevd den senere tiden. Så her sitter jeg “ones again” og lurer på hva denne drømmen egentlig ønsker å “si meg”.
Det skal sies at da jeg gikk på barneskolen tok jeg ofte buss til og fra skolen. Og rett ved skolens område er det en ganske trang bru som går over en elv, og jeg husker godt at jeg var litt bekymret for at den brua enten skulle kollapse på et tidspunkt, eller at bussen skulle kollidere med en annen bil, spesielt en morgen det var ekstra mørkt eller en del tåke. 😶🌫️ Og som følge av det har jeg flere ganger drømt at noe lignende har skjedd, kanskje spesielt mens jeg enda gikk der, men disse drømmene har også poppet opp nå og da i ettertid.
En faktor til at jeg hadde denne drømmen nå kan bunne i at jeg for tiden driver å planlegger ny Oslo-tur. Jeg har fortsatt verken bil eller lappen, så det blir nok til at jeg reiser kollektivt først som sist, dog med tog, men allikevel; jeg skal reise kollektivt! 🤘 Skjønner ikke helt hva de gamle klassekameratene mine gjorde i den drømmen. Særlig siden jeg dessverre ikke omgår de noe særlig lengre, og heller ikke har hatt til vane å tenke noe særlig på de heller, i våken tilstand. But it is what it is. Even if I dont know.. what it is?
Da Hotel Cæsar-settet skulle rives for 5-6 år siden kjøpte jeg like gjerne velkomstsøylene som sto i lobbyen. Jeg mener, jeghadde pengene, ergo var det intet rom for å la sjansen gå fra meg.
I videoen under viser jeg gledelig frem disse søylene, samt fire andre ting jeg ALDRI selger! 🥰
I går swipet jeg som vanlig Instagram opp og ned i mente, trykket «like» på en post, og kommenterte på en annen som den støttende stalkeren jeg er.
Stort sett nøyer jeg meg med disse teknologiske sporene, men da jeg klikket inn på storyen til verdens herligste Lovise fra årets Paradise som akkurat hadde lagt ut noen bilder av samtlige brettspill hun skulle vinne mot kjente og kjære denne påsken, ble blikket mitt fanget av særlig ett spill. «Realityspillet». 😍
Jeg husker jeg leste om det for en tid tilbake før det enda var blitt lansert, og at jeg videresendte en artikkel til bestevenninna mi (som jeg fortsatt har nedspammet med “for mye” Paradise/ reality-relatert de siste par ukene), og “lovet” både henne og meg selv at dette var et spill jeg skulle ha en dag! 😇
Og denne skjebnesvangre dagen skulle vise seg å være i dag. For etter at jeg så denne instastoryen var jeg rimelig kjapp med å legge inn en “klikk og hent”-bestilling hos Norli. Fikk sms kort tid etter om at det bare var å hente, men da jeg omsider fikk sendt rumpa mi ut fra “Solo” (aka. sofaen/ leiligheten) og var vel fremme så måtte jeg pent gå hjem igjen tomhendt siden det tross alt var skjærtorsdag, og de derfor hadde stengt tidligere enn normalt.
Men NU er det altså i hus 😃 og jeg har ingen planer om å backstabbe det i ryggen og sende det tilbake dit det kom fra. Det blir nok ikke spilt i løpet av (denne) påska – er ikke akkurat skjemt bort med likesinnede i Oppdalsreligionen – men det skal spilles en eller annen gang, bare jeg har funnet to venner, eller fem, å spille det med. 🎲
Det sies at for at man skal få best ut av vekke-alarmen så bør lyden skiftes ut annenhver uke. Jo lengre man har hatt den samme lyden, desto mer vandt blir man, og desto mer vandt man blir jo mindre effektivt, og du risikerer til slutt å ikke legge merke til den – på lik linje med så mye annet.
Noen unntak finnes det selvfølgelig. 🤪 Har du en skikkelig grusom, skjærende lyd, så vil det i alle fall ta lengre tid før du ikke lengre “legger merke til den” på samme måte som f.eks favorittlåta di – sett at vi ikke snakker om Melina Johnsens «Bitch, hør her!».
Men hvor lurt er det å bruke favorittlåta til vekking? For ganske mange er konseptet vekking noe negativt, samme hva, og sånn sett vil det være ganske så risky å bruke det som (inntil videre) er den beste låta du vet om. Til slutt forbinder du den sangen såpass sterkt med noe du ikke liker – å bli vekket(!!!!) – og for mange kan det føre til at det som for noen dager siden var den beste sangen i verden brått er blitt en låt du bare vil fortrenge i hele tatt eksisterer.
Jeg har lenge hatt «Time Is Up» av Poppy som alarm på mobilen. Har det per nå ikke som vekke-alarm, verken i helgene eller i hverdagen (for det er to forskjellige lyder hos meg), jeg har hatt det før, men nå er det først og fremst varsellyden for når jeg skal sette inn middagen i ovnen, ta ut av oppvaskmaskinen osv. Uansett: jeg har lenge kjent på at dette har ødelagt sangen litt for meg. Om det er fordi jeg har begynt å forbinde den med litt kjedelige/ “kjipe” ting, eller at jeg nå har hørt særlig refrenget SÅ mange ganger at jeg simpelthen har gått lei er dog en annen sak.
Konklusjon: det å bruke en sang du liker veldig godt kan brått føre til at du forpester den. Men hva med å bruke en låt, eller en lyd for den saks skyld, som du allerede før brukHATER?
Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke selvinnsikt nok på akkurat dette spesifikke spørsmålet, MEN jeg vet at skulle jeg bli vekket av en lyd jeg ikke har aktivert selv, så vil jeg mest sannsynlig mislike det same what! Og for meg har måten jeg blir vekket på ofte mye å si for hvordan resten av dagen blir. Derfor har jeg heller ikke aktivert barneskrik, flyalarm eller høylytte spiselyder til å vekke meg.
Men hvis man ikke bør aktivere favorittsangen, og heller ikke lyder/ låter man alt har et anstrengt forhold til? Hva sitter man egentlig igjen med?
Jeg har funnet en løsning!! Jeg har lenge vært veldig glad i Röyksopps «Eple», og per nå har jeg en utgave av den til vekking i hverdagen, MEN ikke originalen! Det jeg har tatt i bruk er en remixet versjon, som kan være en grunn til at jeg ikke har utviklet noe “hat” ovenfor den, enda. Samt at jeg ikke har den som alarm til “alt annet”, som den ene Poppy-låta.
Og et siste faktum er at enkelte låter/ melodier/ lyder er også lettere å gå fortere lei av enn andre, selv om det er den beste låta/ melodien/ lyden du vet om akkurat nå.
