Det er mulig du bør stoppe å lese særlig mer av dette innlegget nå dersom du spiser eller har planer om å ete ganske snart. Det er også mulig du gjør lurt i å krysse ut dersom du er belastet med en litt for høy dose moral.. Og dersom du er idiot og har en uvane for å tolke ting veldig bokstavelig og tar ting veldig seriøst kan det også hende dette innlegget ikke er det beste du kan bruke de neste minuttene dine på.
Sånn, da burde dere være advart så det jodler etter!
For noen dager siden var jeg i en av mine ganske randome samtaler med Rune over Skype da hjernen min plutselig klarte å finne opp et nytt ultimatum. Jeg er som kjent ganske glad i å forsøke å sette ut folk på forskjellige vis, og jeg har sansen for å gi folk diverse ultimatum. Spesielt tilfredsstillende er det når jeg faktisk har klart å finne på dem selv.
Nå regner jeg med at det er de færreste som faktisk ønsker å måtte gjøre noen av disse tingene, og det er forsåvidt også litt av poenget.. Men dersom det foreksempel sto om liv og jeg måtte gjøre en av disse tingene for at mine nærmeste venner ikke skulle bli lemlestet, skalpert, torturert, flådd og drept… DA hadde jeg trolig endt opp med å gjennomføre alternativ b.
Ja, det er incest, men likevel syns jeg personlig ikke det er SÅ ille sammenlignet med å drukne i eget spy. For alternativ a er jo en smertefull død. Ironisk nok har ikke jeg så høye dødsønsker for tiden. DESSUTEN syns jeg oppkast er hakket eklere enn sperm likevel, samme hvem det måtte komme fra…
Og ja… Jeg hadde neppe kunne forholdt meg til foreldrene mine på samme måte i ettertid som nå, og det er mulig jeg på ingen måte hadde klart å tenke på seksuelle ting igjen uten at jeg hadde følt på en sterk ydmykhet, flauhet og kvalme… Men fremdeles ville jeg likevel gått for min fars sæd fremfor mitt eget oppkast.
Det å måtte leve med diagnosene add og aspergers er ikke alltid en gave. Pretty much kan det også være en ganske stor belastning, nærmest en forbannelse. I det siste har jeg virkelig greid å kløne det til for meg selv, uten at jeg en gang faktisk visste jeg gjorde det da det jeg gjorde ble gjort…
Det er ingen hemmelighet at mange autister kan ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet. Riktignok tror jeg ikke det står så aller verst til hos meg SAMMENLIGNET med en del andre med lignende diagnoser, men jeg har definitivt også mitt.
Likevel, det jeg skal skrive litt om nå handler kanskje ikke først og fremst om et noe trøblete ordforråd, men mer det at jeg i enkelte situasjoner, spesielt i de litt mer stressende omgivelser fort kan si eller skrive noe til noen som jeg ikke hører eller legger merke til selv..
Som regel har ikke det skapt de alt for store problemene for meg. Jeg husker godt da jeg hadde muntlig tentamen på ungdomskolen mot slutten av 10. klasse og da det var min tur fikk jeg spørsmålet om jeg ville stå eller sitte. Jeg tenkte at jeg ville sitte, men sa likevel at jeg ville stå, noe jeg selv ikke hørte før læreren sa: “Okei, da får du stå”.
Litt verre er det dog når du er i en samtale med en nær venn om et tema som kan være litt følsomt og vanskelig og du på et eller annet tidspunkt skriver at du har problemer med å forstå og akseptere det som det er snakk om, mens det du egentlig mente er at du har problemer med å høre om det, IKKE at du ikke aksepterer eller forstår det det er snakk om… For det er litt forskjellige ting.
Jeg verken kan eller vil gå nærmere innpå hva akkurat den siste saken dreier seg om, annet enn at jeg faktisk ikke hadde oppdaget før rundt 12 timer senere at jeg hadde skrevet at jeg ikke aksepterer eller forstår I STEDE for at jeg heller sliter å vite om når folk gjør det det var snakk om.
Hvor mye sånne feil-omtalelser har med aspergers å gjøre vet jeg ikke da jeg mistenker at akkurat denne type kløne er mer enn add-ting. Den siste uken har jeg vært veldig fortvilet over meg selv og virkelig ønsket at jeg kunne gjøre noe som helst for å rette på den feilen jeg har gjort… Dette kan nemlig ha kostet meg en veldig god venn.. En av de desidert beste jeg noen gang har hatt, i hvertfall har jeg trodd det en stund nå..
I skrivende stund vet jeg ikke hva eller hvem jeg egentlig har lengre. Det eneste jeg vet er at jeg er et komplett kaos, en tornado som alt for fort ødelegger det jeg kommer nært.
Hender det at du skriver/ sier veldig, veldig feil uten at du har vært klar over det selv?
Når jeg i dag gikk for å sjekke postkassa la jeg straks merke til en konvolutt det bare tok meg 2 sekunder å skjønne hvor den kom fra. ^^
Skal sies at jeg allerede har autografene fra Rudy, Nikis og Hilde, men det gjør ikke noe. De jeg allerede har fra Rudy og Nikis er forresten uten personlig hilsing så skal absolutt ikke klage ^^
Også var det disse bildene som dessverre ikke er signert, mest sannsynlig fordi det er en stund siden både Torgeir og Marte var på settet nå. Men hey! – Usignerte bilder er bedre enn ingen bilder i hele tatt ^^
Min kamp, mine sår! Innimellom kan livet føles brutalt vanskelig. Til tider er ting så mørkt og dystert at man føler man bare vil gi opp absolutt alt. Noen ganger kan man føle seg så håpløst ensom og mislykket at det virker som alt er totalt blottet for mening, tro og håp.
I de siste dagene har jeg igjen opplevd å fått et kjempeslag rett mot brystet som siden har gjort jævlig vondt i både kropp og sinn. Jeg har vært redd. Jeg har vært sint. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært lei meg. Ja, jeg har til og med vurdert å ta mitt eget liv igjen…
Jeg har enda ikke kommet meg skikkelig etter det som nylig har skjedd, men jeg har likevel nå bestemt meg for å ikke la dette bli slutten for meg. Selv om det fortsatt gjør ganske vondt og trolig kommer til å gjøre det en stund fremover så akter jeg å ikke la fortvilelsen, sinnet og all sorgen ta fullstendig overhånd.
Alt for mange ganger tidligere har jeg blitt liggende på bunn og nærmest nektet meg selv å reise meg opp igjen. Men hva har det egentlig vært godt for? Hva har jeg fått ut av alt den evige torturen, alle de uendelige hatske og nedbrytende tankene?.. Ok, jeg har nok gjennom en del innlegg her på bloggen kanskje vært en liten trøst for andre på en eller annen måte i den forstand at noen der ute har funnet en blogg å kjenne seg mer igjen i som bekrefter at man ikke er alene om lignende tanker og følelser. Men utenom det er det ikke særlig mer verdt å nevne på den positive siden.
“Ta deg sammen, ikke ta ting så seriøst. Det er de som har det verre enn deg!” Jeg skal på ingen måte komme med noen utspill nå hvor jeg kommer med en pekefinger på at det rett og slett “bare” er å ta seg sammen, at man ikke trenger ta ting så dønn seriøst og at det er alltids noen som har det verre. For det første… Slik jeg ser det er det ikke “bare” å ta seg sammen i en hver situasjon, vi er alle forskjellige og noen ganger er faktisk bedre å ikke stresse og heller tillate seg å være deppa, sint og lei seg en stund. Hastverk er som kjent lastverk og jeg tror at hvis man i enkelte situasjoner undertrykker diverse følelser og tanker og stresser for mye med at ting skal bli mest mulig “perfekt” igjen så er det lettere å få et større tilbakefall.
Og ja. Så var det det med at det alltid er noen som har det verre enn deg selv da. For noen kan det i samtlige situasjoner rett og slett hjelpe å se ting i perspektiv for at man lettere skal komme seg over ting eller i hvertfall prøve å fokusere litt mer på noe annet. Men igjen, vi er alle forskjellige. Sånt kan fungere for noen, men det er ingenting der ute som er for absolutt alle. Skal man først dra frem “det er de som har det verre”-fjøla så bør man først og fremst være litt forsiktig med hvordan man sier det, for sånt kan veldig fort gjøre vondt, mye, mye verre. Man skal være forsiktig med å løpe over et minefelt.
Jeg vil gjenoppstå! Som jeg nevnte ovenfor har jeg igjen slitt en del psykisk de siste dagene. Jeg har brukt mye energi og tid på å være alle de triste tingene, men… Jeg har også denne gangen bestemt meg for å ikke bli liggende lengre enn nødvendig.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å bekjempe det store, ondsinnede monsteret som har trengt seg inn i tilværelsen min nå, men jeg SKAL, SKAL, EGGESKALL komme seirende ut av hele fordømte situasjonen til slutt.
Kanskje har det litt å si at jeg har vært borti lignende situasjoner tidligere og at jeg med andre ord har et par erfaringer flere nå enn for noen år tilbake. I tillegg kunne situasjonen vært betydelighet mørkere enn den er per dags dato. Det finner jeg faktisk en liten trøst i, og det er faktisk noe jeg har klart å tenke ut og innse selv.
Dessuten er jeg redd for alt som kan skje dersom jeg tillater å la det fordømte monsteret dra meg lengre ned i en lengre periode. Jeg har mistet for mye i løpet av mitt 23 år lange liv på å være bitter, deprimert og sint. Det har på sikt gått utover blant annet evnen min til å være kreativ her inne på bloggen. Det har gjort at jeg har støtt fra meg langt flere enn jeg har ønsket. Jeg vil ikke brenne så intenst i mitt eget inferno en gang til.
På en eller annen måte skal jeg klare å gjenoppstå. Jeg kan på ingen måte love at det ikke blir et og annet deppe-innlegg fremover, men jeg nekter å bli værende der “for alltid”.
Jeg er ingen taper! Ja, jeg er en ganske så misforstått og ensom outsider med skremmende få venner, men jeg er igjen ingen taper. Jeg har vært gjennom så helvetes mange motganger, og jeg har enda aldri gitt opp helt. Det antar jeg betyr ihvertfall noe.
Gråsonens tango Bensin, teleskop, komfyr – Kan du føle det? De aner ikke hvor de er på vei. Raketter, hvitost, gråstein – Kan du høre det? De aner ikke hva de skal.
Lille Jon aner fred og ingen fare, men ute er det krig, Lille Kari forventer kjærlighet, men skal snart fordøyes i hat.
Omelett, plast, fyrstikk – Kan du kjenne det? De har ei en fremtid. Klementin, flystripe, furu – Kan du stoppe det? De har ei et liv.
Helt siden jeg var liten har jeg fra tid til annen fantasert om hvordan det ville vært å være usynlig. Jeg vet ikke helt hvilken “super-evne” som oftest har stått høyest opp, men det å kunne snike seg rundt hvor som helst i hele verden uten å bli sett har definitivt lenge vært blant de tre mest etterlengtende.
Vi mennesker er noen rare skapninger. Det er ikke alltid vi helt vet hva vi egentlig ønsker oss. Når vi oppnår noe og har fått beholde det en stund er det gjerne slik at mange av oss til slutt finner oss selv i å lengte tilbake til hvordan ting var før igjen. Mennesker er mestre på å fokusere på alt man ikke har.
Jeg skal fortelle dere en hemmelighet. Jeg har litt for ofte fått mitt gamle ønske om å være usynlig oppfylt. Jeg har foreksempel ikke tall på hvor mange friminutt på skolen jeg har sittet for meg selv i skolegården og bare sett alle de andre drive med sitt uten å en gang legge merke til at jeg var der.
Men i løpet av noen år begynte folk å legge merke til meg igjen, jeg hadde omsider klart å kvitte meg med usynlighetskappen – for en periode. Plutselig var jeg ikke bare litt synlig, men VELDIG synlig.
Jeg som gjennom nesten hele barndommen bare ble latt merke til av min bror, farfar, farmor, samt en av tantene mine på morsiden hadde omsider minst et øye fra stort sett hele Norge som så hvem jeg var, eller, hvem jeg i hvertfall trodde at jeg var…
Nå har det igjen gått noen år og synligheten har nok en gang begynt å forfalle. Og det merkes veldig at den berømte kappen ikke er særlig begeistret for at jeg på et tidspunkt klarte å ta den av… For per dags dato sitter kappen nå sterkere enn noen sinne. Per dags dato er det ingen som ser meg… Ikke en gang jeg.
Om jeg nå skulle forsvinne helt er det neppe noen som hadde latt merke til det likevel. For alt jeg vet finnes det en gravstein et eller annet sted i Oppdal med mitt navn på. For alt jeg vet kan det hende jeg nå er i helvete. Jeg har jo hørt historier om folk som har gått bort uten at de har funnet ut av det selv. Isåfall… Det å gå igjen er sykelig oppskrytt. Bare nok en idiotisk myte skapt av dere levende…
Ah.. Hvorfor gidder jeg.. Det er sikkert ingen som kommer å legge merke til dette innlegget engang. Men dersom det er noen som faktisk kommer til å lese dette innlegget noen gang – Hver forsiktig med hva du ønsker deg, i hvertfall så lenge det ikke har en av/på-knapp…
I skrivende stund har jeg mest lyst til å igjen bare slette Facebook for en periode, og rett og slett stenge helt ute folk ute og bare gi faen. Jeg er i skrivende stund noe sinna og jeg skal ikke legge skjul på at jeg nå mest bare ønsker å gjøre noe “drastisk”. Men.. Oppi all frustrasjonen jeg nå føler kom jeg på noe jeg tenkte på tidligere i dag angående noe litt annet, et blogginnlegg jeg tenkte å skrive tidligere i dag. Så i håp om at jeg i hvertfall skal klare å distrahere det som plager meg nå litte grann så skal jeg prøve å skrive det innlegget nå.
For ordens skyld, denne “Innledningen” har ingenting med resten av innlegget å gjøre. Jeg bare følte for å skrive det lille jeg nå har skrevet, i stede for å gi det et eget innlegg.
«I’m not man enough to be human but i’m trying to fit in and i’m learning to fake it» – Marilyn Manson
Jeg vil aldri føle med deg Satt i går og snakket litt med noen om det med sympati og empati, hva de to tingene egentlig er for noe. Og jeg skal innrømme at jeg ikke har vært helt sikker på hva som skiller disse to tingene fra hverandre før jeg akkurat NÅ bestemte meg å søke de opp på Wikipedia.
Det er først og fremst min mangel på sympati jeg skal prøve å la dette innlegget dreie seg om, og i den forbindelse ser jeg en flott anledning til å samtidig også nevne asperger igjen, for dette er etter det jeg har forstått veldig typisk når det kommer til autisme.
For meg høres det noe fjernt ut at det faktisk finnes mennesker der ute som er i stand til å føle med andre. Dersom jeg har opplevd noe lignende som et annet menneske nå gjør eller nylig har gjort kan jeg tenke tilbake og huske hvordan jeg hadde det da og utifra det ha en viss anelse om hvordan den andre personen forhåpentligvis føler. Men å føle med noen.. Nei.
Og det er altså det som skiller sympati fra empati, eller omvendt etter det jeg nå har lest og forstått. Med andre ord kan jeg være empatisk til tider, men ikke sympatisk.
Du syns jeg virker sympatisk? – Eksamen bestått! Hvis noen har hatt inntrykk av at jeg noen gang har vist medfølelse i en eller annen sammenheng så er det mest sannsynlig ikke fordi jeg egentlig har følt med vedkommende, men fordi jeg har gjort noe jeg har lært i en eller annen tv-serie eller film vil være riktig i en slik situasjon.
De fleste gangene jeg har gjort noe for at noen skal føle seg bedre i en vanskelig situasjon er det rett og slett fordi jeg har lært det på tv eller fra en film. Takket være noe jeg har sett på en skjerm har jeg foreksempel en viss anelse om hvilket ansiktsuttrykk jeg bør ha til en hver tid.
Hadde jeg bare brukt den masken som passet best til mine egne følelser i en hver sosial situasjon hadde jeg trolig sett ut som Kirsten Stewart i 99% av de samtalene jeg har hatt med andre enn meg selv.
Kristen Stewart er hun til høyre om noen skulle være i tvil.
Hver gang noen forteller meg at de oppfatter meg som en sympatisk mann med mye medfølelse folk føler jeg enten at vedkommende ikke kjenner meg godt nok, eller at jeg har bestått en eller annen eksamen i skuespill. Helst er det snakk om en kombinasjon.
For det er absolutt ingen jeg vil påstå kjenner meg alt for godt. Samtidig så syns jeg i hvertfall selv at jeg er en veldig flink skuespiller.
Dobbeltmoral? Nå er det sikkert noen som syns det er litt dobbeltmoralsk at jeg flere anledninger har gått hardt i mot folk som etter min mening er pretty much fake med tanke på at jeg nå innrømmer at jeg tidvis velger å ta på meg en maske når jeg kommuniserer med andre… Ja, dette gjør meg til en viss grad til en noe mer fake person. Likevel føler jeg at akkurat dette er innafor.
Når sant skal sies er det ikke så veldig ofte jeg bruker maske. De aller fleste gangene folk har vært deppa pga noe så har det helst vært situasjoner hvor jeg har tenkt at vedkommende kan veldig mye for at h*n har havnet i den situasjonen selv og at h*n absolutt burde ha visst bedre, og da gidder jeg ikke engang prøve å spille sympatisk.
De aller fleste er dessverre ikke like sterkt begavet når det kommer til fornuft og gjør etter min mening ganske tåpelige og tankeløse ting. Og da mener jeg folk heller kan ha det så godt og heller prøve å lære av den hendelsen som har oppstått, i stede for å klage og sutre og søke oppmuntring og trøst.
Jeg kan til og med finne det for godt å si akkurat dette rett ut til vedkommende der og da jeg, selv om h*n føler h*n kanskje har det vanskelig nok fra før av der og da og er lei seg.
Men ja.. Jeg kan kanskje være 5% fake til tider, men det føler jeg altså er langt bedre sammenlignet med så mange andre der ute som spiller, lyver og jatter med langt oftere enn hva jeg “føler for” å gjøre.
Etter min mening burde godt over gjennomsnittet i den norske befolkning fått et hardt slag i både ansiktet, maven og prostata for å jatte med såpass ofte som folk flest gjør…
For ordens skyld. Om noen nå skulle stille være i tvil. Det jeg skriver/ sier kan dere stole 110% at jeg mener. Ansiktet mitt kan dere innimellom strø med en liten klype salt.
Hvordan er du når det kommer til medfølelse og sympati?
Da har jeg akkurat kommet hjem igjen etter årets første time hos terapeuten. Det ble stort sett snakket om det vanlige som vi ellers pleier å snakke om, men det har også skjedd en liten endring som jeg syns er verdt å nevne.
Jeg har tidligere nevnt at jeg har bestemt meg for å prøve å ha aktivitetskontakt igjen. Egentlig var det planen at jeg, terapeuten min og den nye aktivitetskontakten skulle ha et møte førstkommende tirsdag. Men.. Saken er at vedkommende hadde sett for seg å enten jobbe med barn eller utviklingshemmede, så når h*n fikk vite at det var snakk om en ikke-utviklingshemmet gutt (i klassisk forstand) på 23 år, så ble altså det hele kansellert.
Personlig er jeg egentlig mest lettet over dette, for som jeg har nevnt før så syns jeg det er litt nedverdigende å henge med noen som gjør det fordi det er jobben deres. I tillegg hadde jeg måtte stresset mer med å holde en viss døgnrytme, og jeg er som kjent verken spesielt god eller glad i å måtte holde på slike rutiner i lengden. Jeg liker å selv kunne bestemme når jeg vil legge meg, og når jeg vil stå opp uten å bekymre meg for om det skal gå utover en og annen fast avtale.
Selvfølgelig. Det hadde sikkert vært et par fordeler også, jeg hadde i hvertfall vært litt mer sosial utenom sosiale medier et par måneder om dette hadde blitt noe av.. Men når det er sagt tror jeg egentlig innerst inne at det uansett ville endt opp som sist gang, at jeg til slutt hadde kuttet ut det hele pga de grunnene som jeg nevnte over.
Sånn. Nå skal jeg ta meg en forfriskende dusj – Noen som vil joine? ^^
