Fikk i dag en aldri så liten invitasjon til en såkalt reunions-fest på Facebook. Det er visst nå 11 år siden jeg gikk ut av barneskolen og nå ser det ut som om noen prøver å samle sammen klassen igjen til et opplegg i løpet av mai/ juni. Festen skal isåfall foregå på Vollan, altså barneskolen vi holdt ut sammen i 7 år, og jeg sitter i skrivende stund å lurer på hva jeg egentlig føler rundt det hele.

For dere som har fulgt med på bloggen i lengre perioder kommer det neppe som noen overraskelse at jeg er noe skeptisk. De syv årene er for min del sterkt forbundet med mobbing og ensomhet, sinne, angst og frustrasjon. Men på en annen side er det ingen av de jeg gikk i klasse med som har “skylden” for noen av disse tingene.

Klart, det finnes episoder mellom meg og enkelte i klassen også. Men de hendelsene har jeg heller et mer avslappet forhold til sammenlignet med hva andre elever i andre klassetrinn utsatte meg for. Den verste mobbingen var det andre som sto for, og at jeg var såpass mye alene var jo noe jeg for det meste tok initiativet til selv..

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Det jeg er mest redd for er at jeg skal bli sittende eller stående i et eller annet “hjørne” på sidelinjen og bare observere alle de andre. Det er jo faktisk ingen av de jeg gikk i klasse med som jeg har hatt kontakt med i senere tid. Det har bare blitt til et og annet “hei” når vi har passert hverandre i butikkene.

Jeg mener… Hva har jeg egentlig til felles med de jeg gikk i klasse med på den tiden? På en annen side, hva vi har til felles i dag trenger ikke nødvendigvis bety noe særlig, for det er jo utvilsomt en del ting jeg og samtlige har å snakke om fra de årene vi gikk på skole sammen. Og.. Det er vel også først og fremst det en reunions-fest er for – snakke om det som var den gang?

Dessuten, hva er det absolutt verste som kan skje? Jeg tenker at jeg allerede har vært inne på det. Ja, det kan hende jeg igjen stort sett blir sittende på sidelinjen og observere de andre sosialisere seg, men hva så? Jeg kan jo bare dra igjen DERSOM det skulle bli slik.

Dette bildet ble tatt første dagen i 1. klasse.

Dette bildet tror jeg ble tatt en eller annen gang i 6. klasse. Noen som klarer å se hvor jeg står plassert?

Faktisk, og dette hadde jeg ikke trodd at jeg skulle skrive eller si noe sted… Men akkurat nå virker det som mesteparten av innvollene mine er mest for å gi det hele en sjansen. For igjen… Det er ingen av disse folka jeg egentlig har noe i mot.. Lengre. Og blir det for kjipt er det altså bare å dra hjem igjen. Eventuelt bite hode av dem alle sammen, legge likene i en liten dynge og avslutte det hele med et koselig, lite bål.

Eggeskall, skall ikke, eggeskall, skall ikke… Jeg antar at dere ikke har lest det siste rundt denne saken med det første.

Hva slags forhold har/ hadde du til klassen på barneskolen?

Vi reblogges!