One against the world
Før denne anmeldelsen trer i kraft er det en ting jeg vil gjøre klinkende klart. Jeg er en stor fan av Buffy the Vampire Slayer – tv serien. Jeg er veldig takknemlig ovenfor Joss Whedon for at han i sin tid ga føde til denne fantastiske jenta og det morbide universet hun lever i. Dessverre var ikke første forsøk på å gi Buffy et verdig og respektabelt liv helt vellykket…

Noen år før en hel verden knyttet Sarah Michelle Gellar til sitt hjerte i rollen som Buffy i den høyt elskede tv-serien ble det laget en film om den blonde vampyrjegeren, en film med nøyaktig samme navn som serien.

Denne filmen har et par likheter med serien, men ikke mange. Vi møter den blonde studenten Buffy (her spilt av Kristy Swanson) som lever et ganske normalt liv inntil hun får vite at hun er “den utvalgte”. Som “den utvalgte” har Buffy helt spesielle evner. Hun har en styrke og vilje til å kjempe for det gode i verden som er ganske unik. Hun finner etterhvert ut at hun faktisk er ganske sterk og har en evne til å reagere raskt når det virkelig trengs.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Buffys oppgave i livet er å redde verden fra de mørkere makter, spesielt fra vampyrer. Samtidig forsøker hun også å ha et mest mulig kjedelig og normalt liv på si, det hadde jo ikke vært så veldig heldig dersom folk flest visste hvem hun egentlig er.

Storesøster – Ikke alltid sterkest
Denne klossmajoren av en film er kanskje det beste eksemplet jeg har kommet over noen gang om at “storesøster” ikke alltid trenger å være sterkest, penest eller den mest morsomme. For sammenlignet med tv-serien er denne filmen virkelig blek, og ikke på den kule måten.

Humoren vi får servert i løpet av en halvannen time er nesten sånn at den får Schumachers “Batman & Robin” til å virke morsom. Måten denne filmen er regissert på får nesten Ed Wood til å virke som et geni. De fleste skuespillerprestasjonene i denne filmen er på grensen til å få gjestekarakterene i “Hotel Cæsar” til å fremstå som profesjonelle.

Jeg er veldig klar over at når man en stund har hatt sterkere forhold til en ting i en lengre periode så kan det virke både uvant og rart når det kommer noe “nytt”. Men denne filmen er virkelig ikke en av de som man bare må venne seg til. “Buffy the Vampire Slayer”-filmen fra 1992 er virkelig ikke mye å skryte av på noe plan.

Skal jeg først dra frem en positiv ting så må det være at Donald Sutherland (fra blant annet The Hunger Games-filmene) har en ikke helt ubetydelig rolle her som Buffys vokter Merrick. Og tja, okei, Kristy Swansons tolkning av Buffy er ikke så ille den heller, selv om jeg foretrekker Sarah Michelle Gellars versjon et par år senere.

Er det noen som har denne gojenta til gode enda så er kort fortalt filmen ikke det beste å begynne med. Se heller tv-serien, den er bare SÅ mye bedre… Igjen, storesøster er absolutt ikke alltid sterkest da storesøster denne gang er litt i overkant… Blodfattig.

Terningkast

Vi reblogges!