Da har jeg akkurat kommet hjem igjen etter årets første time hos terapeuten. Det ble stort sett snakket om det vanlige som vi ellers pleier å snakke om, men det har også skjedd en liten endring som jeg syns er verdt å nevne.
Jeg har tidligere nevnt at jeg har bestemt meg for å prøve å ha aktivitetskontakt igjen. Egentlig var det planen at jeg, terapeuten min og den nye aktivitetskontakten skulle ha et møte førstkommende tirsdag. Men.. Saken er at vedkommende hadde sett for seg å enten jobbe med barn eller utviklingshemmede, så når h*n fikk vite at det var snakk om en ikke-utviklingshemmet gutt (i klassisk forstand) på 23 år, så ble altså det hele kansellert.
Personlig er jeg egentlig mest lettet over dette, for som jeg har nevnt før så syns jeg det er litt nedverdigende å henge med noen som gjør det fordi det er jobben deres. I tillegg hadde jeg måtte stresset mer med å holde en viss døgnrytme, og jeg er som kjent verken spesielt god eller glad i å måtte holde på slike rutiner i lengden. Jeg liker å selv kunne bestemme når jeg vil legge meg, og når jeg vil stå opp uten å bekymre meg for om det skal gå utover en og annen fast avtale.
Selvfølgelig. Det hadde sikkert vært et par fordeler også, jeg hadde i hvertfall vært litt mer sosial utenom sosiale medier et par måneder om dette hadde blitt noe av.. Men når det er sagt tror jeg egentlig innerst inne at det uansett ville endt opp som sist gang, at jeg til slutt hadde kuttet ut det hele pga de grunnene som jeg nevnte over.
Sånn. Nå skal jeg ta meg en forfriskende dusj – Noen som vil joine? ^^
Omelett, Omegle og onani. De tre O’ene hvor akkurat som i det virkelig liv den ene viser seg å være litt større enn den andre. Og det er den lille o’en det skal dreie seg om i dag – Onani-o’en!
Det siste året har lille meg hengt mye med hodet og det har ikke vært lett å OPPmuntre den. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde la den være mer i fred, har den ikke lyst så har den ikke lyst.
På en annen side så er det ikke sånn at den er blitt inkompetent heller, den er bare som resten av familien blitt litt eldre og har trolig bare ikke den samme ungdommelige entusiasmen som før.
Jeg antar at det rett og slett har blitt en vanesak. Det store hodet er jo fortsatt vandt til å leke med det lille hodet to-tre ganger i døgnet og forsøker fortsatt å gripe tak i den tradisjonen. Men nå i det siste har det altså begynt å innse at det er litt dumt å holde på en tradisjon bare for at den skal fortsette. Særlig når det lille hodet ikke er like keen lengre som før.
Skal jeg være helt ærlig er ikke det store hodet egentlig like keen lengre heller. Alt for ofte i det siste har det blitt til at det har prøvd å måke snøen bare for å måke den, selv om det altså ikke trengs…
En annen ting.. Det store hodet har ikke akkurat gjort det lett for seg selv og kompisen den siste tiden heller. Det har blitt så mye mer politisk korrekt nå enn før, og for mye regler og styr har en kjent tendens til å ødelegge moroa.
“Nei, ikke hun. Hun er jo sammen med noen”. “Næh, det er ikke realistisk at hun vil være med på leken med tanke på hvilket forhold vi har hatt til henne det siste året”. “Ærlig talt, har du fått med deg hvordan hun faktisk ser ut nå for tiden? Hun så kanskje helt ok ut før, men skal vi holde oss til nåtiden eller?”.
Ok, det siste der var kanskje ikke så politisk korrekt, men det er likevel blitt en av svært mange grunner til at det bare ikke skal ha gått… Ok, nå finnes det flere måter å få snømåking til å bli gøy på. Man kan jo foreksempel sette på en motivasjons-film.
Problemet der i gården er “bare” at det store og det lille hodet føler de har sett de beste filmene som er å finne der ute så mange ganger nå at de ikke er like motiverende lengre, og alle de andre filmene er bare ikke.. Ja riktig, ikke motiverende nok.
Også er det en absolutt siste ting til. Det er ikke bare-bare å konsentrere seg om måking når det blåser som verst rundt deg og du aller helst bare vil inn i varmen og gjøre… Vel, alt annet enn å måke snø.
Min lille venn har rett og slett blitt til prinsen som nesten ingen kunne tankebinde. Men når det er sagt. Hvis noen der ute har lyst til å beseire den lille rakkeren, så er du hjertelig velkommen til å prøve. Men! Fint om du har overlevd minimum atten vintre først…
I disse dager skal det godt gjøres å finne noen over 4 eller under 30 år som ikke har Snapchat. Snapchat har for veldig, veldig mange blitt en minst like stor selvfølge som rennende vann, og man kan ikke akkurat klandre folk for det.
Jeg greide selv å bli en slave i løpet av året som gikk. I begynnelsen før jeg selv fikk applikasjonen var også jeg som en del andre skeptisk. Jeg så på det hele som noe pubertalt og umodent, men i dag vet jeg bedre. Snapchat er akkurat som livet selv, det er hva DU selv gjør det til.
Men.. Nå som denne introduksjonen til dette schni schna snappi-innlegget omsider ser ut til å være på plass ser jeg ingen gode grunner til å lengre utsette det dette innlegget egentlig skal bli. Listepop!
Enkelt å bruke! Først og fremst, Snapchat er sabla lettvint å lære seg å bruke. Det er noe av det mest brukervennlige jeg har vært borti, det er faktisk enklere enn å sette sammen leker fra Kinder Egg.. Ok litt dårlig eksempel, for noen av Kinder-lekene er faktisk noe utfordrendes til tider. Uansett. En hver idiot kan lære seg å bruke Snapchat etter bare noen få minutter!
Du vet hva folk gjør! Selvfølgelig, dette punktet kan også ha sine negative sider til tider, men det kan jeg heller spare til et annen innlegg.
Takket være Snapchat trenger man nå enda sjeldnere enn før å lure på om de vennene du eventuelt har er i live eller ei. Det kan man takket være Facebook og Twitter også? Ikke nødvendigvis! De statusene du ser der kan for alt du vet være skrevet av noen andre, og det siste profilbildet h*n akkurat la ut kan godt være et utdatert et som ble tatt i går!
Med Snapchat derimot så har man en større garanti for at bildene du åpner i hvertfall ikke er eldre enn 24 timer, i hvertfall om vi snakker om bildene folk har lagt ut under My Story.
Selvfølgelig, man kan alltids ta bilde av et eldre bilde forså å sende/legge ut, men med mindre du er helt idiot/ full (same shit) og/ eller vedkommende har en 2-3 år gammel Nokia så avsløres sånt rimelig lett. Dessuten, hvem vil være venn med noen som går rundt med en 2-3 år gammel Nokia?
PS: Glemte jeg å nevne at takket være Snapchat så har dosen med se-hva-jeg-spiser-oppdateringer på Facebook trolig minsket litt?
Du får dyrket egoet! Igjen et punkt, som også kan ha sine negative sider, men når det er skrevet… Hva faen er det egentlig som er helt perfekt? Utenom øynene mine da selvfølgelig. Og den høyre delen av pungen min.
Med mindre du tillater drittsekker å være en del av ditt Snapchat-liv og i hvertfall har ti venner så er det minst en og annen som kommer til å gjøre deg oppmerksom på et og annet ved deg som er vakkert, tiltrekkende eller sexy. Eller i mitt tilfelle, alt på en gang. Yoda, man må ikke ta bilder av seg selv i hele tatt, man kan foreksempel bruke hele Snapchat-karrieren på å kun ta bilder av (Han) Solo, og det er ikke noe gæærnt i det, annet enn at det høres litt trist ut. Og sært xD
En annen ting som i hvertfall til tider er med på å bygge opp MITT EGO er det flotte tallet som viser hvor mange “poeng” man har. Altså det tallet som har regnet ut mattestykket Hvor mange snapper du har sendt til andre + Hvor mange snapper andre har sendt til deg.
Så sånn sett kan man også se på Snapchat som et spill hvor man skal utkonkurrere flest mulig om hvem som klarer å være den mest populære (eventuelt slitsomme).
Det er gratis! Akkurat som hun flotte brunetten som pleide å sitte på tredje rad i klasserommet ditt på ungdomskolen før hun døde av AIDS så er også Snapchat helt gratis å både legge inn, eie og bruke. Det skal ikke koste deg en krone, og apropos penger: Snapchat er også reklamefritt!
Det er gøy! Helt til slutt, kanskje det viktigste av alt – SNAPCHAT ER GØY!
Med Snapchat og at par hundre venner (eller er 26 som jeg har i skrivende stund) så trenger du i prinsippet aldri å kjede deg igjen. Skulle du begynne å føle et aldri så lite tegn til kjedsomhet, SNAP noen ^^ Snapchat is love, Snapchat is live.
O store positivitet, så mye det er å se frem til for tiden!
For en liten stund siden var jeg så vidt innpå dette i et tidligere innlegg (lurer på om det var i det jeg postet i går) og lovet der og da at jeg skulle komme nærmere innpå hva jeg har å glede meg til bittelitt senere.
I dag føler jeg er en nydelig anledning til å holde det løftet, og jeg antar det er greit å være tidligst mulig ute med dette innlegget mens det enda er såpass mye å nevne. Altså, det hadde vært litt dumt om jeg hadde ventet til f.eks 50% av de tingene jeg ser frem til i dag allerede har skjedd, liksom.
På Vossevangen der vil eg bu – Del 100 Jeg kan vel egentlig starte med noe av det siste jeg nevnte i går, nemlig at jeg snart vender nesa vestover igjen. Nærmere bestemt Voss. Med mindre den turen skulle bli flyttet på igjen (noe jeg er 95% sikker på ikke skjer) vil det akkurat være 178 døgn siden sist når jeg omsider går av bussen. Gleder meg kjempe, kjempemasse til å se igjen Helge og Ari, det var så utrolig vellykket sist og det vil komme til å bli minst like awesome denne gangen også!
Du store multimedia! – SPILL Ellers så er det meste andre jeg ser frem til ting som kan omtales som hobbyrelaterte ting. Det er utrolig mye lovende som kommer ut i løpet av 2015, SÆRLIG på spillfronten. Vel, noen av spillene har jeg en viss anelse om kan bli utsatt til 2016, men dersom de datoene som jeg har fått oppgitt til nå ikke blir flyttet lengre frem i tid så har jeg i hvertfall åtte spill å se frem til dette året.
Disse spillene gleder jeg meg til å forhåpentligvis få spille i 2015: – Batman: Arkham Knight – Dead Island 2 – Dying Light – Resident Evil: Revelations 2 – Saints Row IV – Re-Elected – Silent Hills – Star Wars Battlefront – Until Dawn
Du store multimedia! – MUSIKK Og det er ikke bare på spillfronten det ser meget lovende ut i år da det også er et og annet å glede seg til fra musikkbransjen. Allerede i løpet av slutten av denne måneden slipper Marilyn Manson ut sitt nyeste album “The Pale Emperor”, nesten tre år etter hans forrige album “Born Villain”.
Foto er hentet fra: loudersound.com
Når vi først er inne på en og annen rockegud så har jeg også hørt noen rykter om at også Ozzy Osbourne planlegger å komme med ei ny plate, men akkurat det har jeg ikke fått bekreftet 100%, enda. Men HVIS det stemmer så tror jeg også at den plata vil komme til å bli helvetes bra. Det er tross alt the prince of darkness!
Noe jeg derimot har fått bekreftet er at One-Eyed Doll har ei ny skive på gang, det er ikke lenge siden de slapp ut sin siste singel “Crush” på blant annet Itunes Store, og utifra den ser det ut som om også det nyeste albumet vil rocke helt ut til verdensrommet.
Du store multimedia! – FILM Helt til slutt kan jeg nevne at det også er et par filmer jeg gleder meg til å få se, og i år er det spesielt en film jeg er minst 10 ganger så spent på sammenlignet med alt det andre, jeg snakker selvfølgelig om “Star Wars – The Force Awakens”. Jeg skal innrømme jeg ble bittelitt skuffet da de slapp den første traileren, jeg hadde håpet på litt mer nytt, noe mer vågalt og spektakulært..
Etter min mening ser det litt ut som man har vært mest opptatt med å tilfredsstille den noe eldre garden av tilhengere, men jeg kan ta feil. Uansett, det å dømme en hel film utifra en trailer blir som å dømme en bok utifra første side.
Se traileren til Star Wars – The Force Awakens her:
Uansett, jeg har troen på at også de tre nye filmene vil bli bra, men det er først og fremst på hvilke måter jeg enda er litt usikker på. Ellers er det ikke så skrekkelig mye annet på filmfronten jeg ser så veldig frem til dette året, med mindre det er riktig at “The Human Centipede III” kommer ut i år. ELSKET de to første filmene, og dersom det tredje kapitlet faktisk kommer ut i år… Ja, da har jeg i hvertfall to filmer jeg ser meget frem til i 2015.
Men utenom det skal jeg være ærlig å innrømme at jeg ikke har engasjert meg så veldig mye i filmens verden det siste året, har først og fremst prioritert meg gaming. Så akkurat der får jeg heller satse på å bli positivt mer overrasket i år over en og annen film jeg ikke har umiddelbare planer om å nevne her og nå, men som jeg likevel kan finne på å gi en sjanse mer eller mindre noe spontant en eller annen gang før jul xD
Foto: Six Entertainment Company
Oooog, nå vet jeg at dette ikke telles som noe film, men jeg vil likevel nevne at årets to sesonger av Hotel Cæsar ser veldig lovende ut. I og med at det faktisk ikke er mer jeg har å trekke frem på tv-serie fronten dette året så tok jeg meg altså friheten å nevne Cæsar under samme overskrift som de to filmene her og nå.
Teaseren for vårens Hotel Cæsar-sesong kan man se her:
Ny aktivitetskontakt! Sånn, da tror jeg at jeg har nevnt alt som generelt er verdt å nevne hittil… Åh, nei, vent. Det er en ting til. Jeg fikk for et par uker siden vite at jeg har fått meg aktivitetskontakt igjen, og vedkommende vet jeg faktisk litt av fra før, så det kan også hende det blir en og annen herlige stunder der. Vi får se ^^
I hvertfall per dags dato har jeg som dere kan se en del ting å se frem til som gjør smilebåndet verdt å trekke på. Jeg tror virkelig at 2015 kan bli mer eller mindre fantastisk, fra en tid til en annen, og jeg ser også frem til å dele et og annet med dere, som alltid!
Bloody new year alle sammen – noen som har savnet meg?
I skrivende stund har undertegnende akkurat spist årets første frokost og bestemt seg for å returnere i diverse sosiale media en dag tidligere enn han (altså meg) hadde planlagt. Har siden lille julaften latt Facebook-kontoen min være deaktivert og da bestemte meg like gjerne å ta en pause fra bloggen i tillegg, vel, i ihvertfall offisielt. For selv om jeg ikke har publisert noe den siste uken så har jeg likevel skrevet to innlegg som jeg trolig kommer til å publisere i morgen og på lørdag.
Men nå skal ikke dette innlegget handle så veldig mye om verken den siste uken, eller fremtiden. Det er på tide at jeg ser meg litt tilbake, rett og slett åpne minnebanken litt. For 2014 ble absolutt et år som er verdt å skrive litt om før vi tar ordentlig fatt på det nye.
Venner kommer… Det er kanskje ikke så veldig originalt, men jeg velger likevel å starte med noe som skjedde for akkurat et år siden i dag – altså jeg velger å starte med starten. Den 1. januar 2014 skrev og postet jeg et noe klagete blogginnlegg om hvor mye forakt og hat jeg hadde for nyttårsaften generelt og andre menneskers bråk.
Etter at innlegget var ute tok det ikke lang tid før jeg fikk en og annen pekefinger med en moral om at jeg ikke burde ta livet så jævla seriøst. Før jeg fortsetter kan jeg i dag avsløre at jeg egentlig ikke tok den kommentaren spesielt seriøst, men jeg hadde likevel bestemt meg for at dette året skulle jeg ikke finne meg i at andre skal fortelle meg hva jeg skal tenke, føle og gjøre.
Jeg valgte å svare tilbake, og samtidig sørge for å gjøre det tydelig at den slags tanketomme kommentarer finner jeg meg ikke i. Det som er litt morsomt å tenke tilbake på i dag er at en av de kom med denne pekefingeren 1. januar 2014 var noen jeg absolutt ikke visste noe om der og da, men som i dag er blitt min beste venn.
Men den dagen visste jeg null og niks hvordan vedkommende så ut, visste ikke hvordan vedkommende var som person og jeg kunne heller ikke være 100% sikker på om vedkommende var gutt, jente eller kjøleskap (kjøleskap= noe man kaller noen som ikke har et spesifikt kjønnsorgan).
Ikke bare fikk jeg en ny bestevenn dette året, jeg fikk to, og man kan trygt si at den andre fulgte med den første. Så… Jeg antar at jeg kind off ble belønnet med et Kinder Egg da jeg skrev det spesifikke innlegget den dagen. Kjære dere to som jeg nå skriver om, hvis dere leser dette innlegget – Vit at jeg gleder meg MASSE til å se dere begge igjen om ikke så skrekkelig lenge og jeg er pretty much glad i dere begge to! ^^
…. venner går! Men.. Når det er skrevet skal det også skrives at 2014 ikke bare har valgt å legge til nye medlemmer i venne”gjengen”, det har også trekt fra en og annen. Nå skal jeg være hakket mer forsiktig å skrive om akkurat disse hendelsene da særlig to av de ikke er helt vel bevart (og det først og fremst på den mer negative måten) og særlig en av de tror jeg er i stand til å gjøre ganske drøye ting for å gjøre ting pretty much jævlig for meg om jeg forteller om noe som helst, samme hvor lite jeg skulle skrive som kan hinte om hvem vedkommende er.
For å gjøre et par historier ganske kort. Jeg har måtte kutte ut en og annen også i 2014. Og de fleste (ikke at det var så mange av dem) av veldig god grunn. Men når det er sagt, selv om det altså har blitt trekt fra en og annen “venn” i gjengen i løpet av året som gikk… Er det egentlig et minus? Jeg mener, er det ikke noe om at minus til tider også kan gi pluss? ^^
Familiedrama! Vel, nå er det ikke akkurat bare på vennefronten det har skjedd pluss og minus de siste 365 dagene. Det har også skjedd minst like mye i familien. I løpet av bare en drøy måned i sommer dukket det opp ikke bare et dødsfall, ikke to, men tre.. Først døde to av pappas eldre brødre med bare 4-5 dager mellomrom, deretter døde farmor omtrent en måned senere.
Man skulle kanskje tro at dette var nok, men nei. Ikke veldig lenge etter farmors død skjedde det enda en tragisk ting innenfor nærmeste familie, men av forskjellige årsaker kommer jeg ikke til å skrive noe spesifikt om akkurat det i sosiale media med tanke på at jeg ikke tror at den det gjelder og at andre som er mer følelsesmessig berørt enn det jeg er kommer til å like det noe særlig.
Men. Hvordan har JEG hatt det med tanke på alt som har skjedd? Det var en periode i høst hvor jeg nesten var redd for å bli stilt akkurat det spørsmålet, særlig etter at jeg fikk en viss pekefinger fra ei viss venninne om hva hun mente jeg burde gjøre, føle og tenke oppi det hele.
Faktumet er at jeg følte meg ikke berørt i hele tatt. Ingen av de tragiske hendelsene har gjort meg verken lei meg, sint, frustrert, deprimert eller noe som helst annet på noen som helst måte. Jeg har verken da eller siden følt noe som helst og jeg har heller ikke tenkt noe særlig på noe av det, eller vært nevneverdig preget på noen som helst andre vis.
Det eneste som plaget meg var altså at hun ene venninna mi hadde “skjelt meg ut” litt fordi det i hennes verden var feil at jeg var såpass uberørt og ikke en gang brydde meg om å gjøre noe særlig for å vise enkelte i familien min støtte også videre. Men akkurat den frustrasjonen jeg har hatt der har jo altså ikke noe med hendelsene i familien i gjøre, men at jeg altså er heller dårlig på å motta kritikk som jeg ofte tolker som personlige angrep mot meg.
2014 – Det beste året hittil, takket være… MEG! Til tross for et og annet drama så har også 2014 vært en eventyrlig fornøyelse. Faktisk er 2014 blitt det beste året for min del på veldig mange år.. Eller jeg skal være 100% ærlig med dere. 2014 er ikke bare blitt et av de beste årene i livet mitt så langt, det ER det beste året i mitt liv! Så langt.
For selv om det også har vært en del mildt sagt ensomme og depressive perioder og at jeg også i år jevnlig har slitt med blant annet selvmordstanker og vrangforestillinger så og si hver eneste måned så har det også vært mye bra.
Jeg kan nå være beskjeden forså å skrive at det er takket være andre, men det ville vært verken riktig eller 100% sant. Selvfølgelig, uten et par gode venner hadde jeg neppe kunne kalt 2014 for det beste året i livet mitt hittil, men først og fremst er dette MIN fortjeneste!
For man er selv ansvarlig for sin egen lykke og sitt eget liv, hadde det ikke vært for MEG, min VILJE, min DØMMEKRAFT, min evne til å bestemme over mitt eget liv og endelig begynne å ta litt mer ansvar enn jeg har gjort tidligere år så hadde ting vært veldig annerledes, og til det bedre.
Jadda, jadda. Jeg skal snart komme inn på forskjellige opplevelser som har vært med på å gjøre dette året såpass awesome som det har blitt, men jeg skal først gi meg selv litt mer skryt. Det er ingen hemmelighet at jeg lenge har slitt med tunge, vonde og destruerende følelser som har vært knyttet til noen andre.
Til tross for at jeg fremdeles har visse følelser for noen der ute har jeg likevel klart å innse nå at det å ha for mye å gjøre med folk jeg har ugjensidige følelser til er mer ødeleggende og destruerende enn oppbyggende.
I løpet av det siste året har jeg klart gi disse følelsene minst mulig oppmerksomhet, og det at jeg nå har blitt mer selvbevist og blitt flinkere til å holde visse mennesker som på en og annen måte ikke er veldig bra for meg tror jeg kanskje er hovedgrunnen til at jeg har fått et såpass mye bedre år nå enn på veldig lenge.
Lykkepillene mine! Sånn, da skal vi omsider se litt tilbake på et par spesifikke hendelser som var med på å gjøre 2014 til det fantastiske året det altså ble. Da året startet hadde jeg som et litt uoffisielt nyttårsforsett å bli bedre på å lage videoer på Youtube, et mål jeg klarte å nå med glans!
Faktisk tror jeg ikke at jeg har vært så produktiv, effektiv og kreativ på Youtube noen gang som det siste året. Klassikerne har vært mange, responsen har vært over all forventning og jeg kan ikke si annet enn at jeg igjen er fornøyd med meg selv. Det er vanskelig å si hvilken video jeg personlig er mest fornøyd med, men skal jeg likevel nevne noen må det være “Mannen som bare tenkte på…”, “Black, White and Blue” og “So happy togeater”. Hmm, og kanskje også “Kjære leverposteiboks 2014”, hvis den telles.
Av andre ting som absolutt også er verdt å nevne så skaffet jeg meg en Play Station 4 i mars og selv om det fremdeles ikke akkurat kryr av spill til denne konsollen enda er det likevel en maskin jeg allerede har fått mye, mye glede av. På spillfronten tror jeg The Evil Within og inFAMOUS: Second Son er de to spillene jeg har likt best og hatt mest glede av av de spillene som da var helt nye.
Det har også blitt noe film i løpet av året som gikk, ikke så veldig mye som før, men noe. Jeg kan ganske raskt nevne at jeg for første gang var på Ramaskrik i høst, Oppdals egen skrekkfilm-festival. Sånn, da har jeg nevnt det og trenger egentlig ikke skrive mer om det siden det bare var helt ok og jeg egentlig syntes det var en skuffelse og en nedtur at jeg ikke ble kjent med noen…
Ehm, ja, også må jeg ikke glemme å nevne at Tommy Wirkolas “Død Snø 2” kom ut på kino i februar, en film jeg “bare” gikk for å se fire ganger på det store lerretet. Om noen lurer har jeg per dags dato sett filmen totalt 6 ganger nå ^^
Men, de absolutt beste minnene for 2014 fikk jeg likevel ikke takket være noe spill eller film, Youtube eller blogg. De absolutt beste minnene for 2014 har jeg fra da jeg var og besøkte mine to bestevenner Helge og Ari på Voss i sommer. Tror ikke det har gått en dag uten at jeg har tenkt på den helga i ettertid og kjent på hvor mye jeg savner det stedet og ikke minst de to lykkepillene mine. Heldigvis er det mest sannsynlig ikke lenge igjen nå før jeg får tatt de igjen ^^
Hmm… Dere… Hva sier dere til at jeg nå avslutter dette innlegget med et par lister? Det er på tide å kåre årets skuffelser, årets nykommere og årets høydepunkter!
Topp 5 skuffelser: 1. Problemene jeg hadde med PS4 i starten 2. Ramaskrik 3. Da Voss-turen for 8. januar 2015 (neste uke) ble flyttet på 4. De gangene jeg har bestilt klær i feil størrelse 5. Little Big Planet 3
Topp 5 nykommere: 1. Helge og Ari 2. Play Station 4 3. Netflix 4. Buffy the Vampire Slayer 5. Mobilen min (Samsung Galaxy S5)
Ok, jeg vet at utenom det siste punktet så er det ingen av de andre tingene som verken ble publisert, skapt, gitt ut eller født i 2014, men det var likevel dette året disse tingene dukket opp i mitt liv!
Topp 5 høydepunkter: 1. Voss-turen 2. Gaming!!! 3. Youtube-videoene mine 4. Død Snø 2 5. Diskusjonen jeg hadde med ei som mente at flere unge i dag heller vet hvem Marilyn Manson er enn Pewdiepie – en diskusjon det ikke akkurat kom som noen overraskelse hvem folk flest mente hadde rett i ^^
Helt til slutt vil jeg bare få takke samtlige av mine disipler for å ha medvirket til å gjøre 2014 til det fantastiske året det har vært, til tross for også et par ganske seriøse depresjoner, selvmordstanker og nedturer.
Sånn, NÅ skal jeg omsider begynne å leve ut 2015! ^^
Først og fremst vil jeg ha en ting klinkende klart. Selv om jeg nå har skrevet viss ønskeliste har jeg så absolutt ikke forandret mitt syn på den forkastelige juletiden. Som den hatefulle, ondsinnede og slemme grinche-gutten jeg er er det simpelthen ikke plass til noen positive tanker om julen i mitt iskalde, steinharde hjerte.
Likevel! Jeg har dog bestemt meg for å lage en liste for hva jeg hadde ønsket meg dersom jeg hadde sett noe mening i å ønske meg noe og om jeg hadde tillatt folk å gi meg gaver også videre langt inn i hutteteita.. Jeg kjeder meg uansett, så hvorfor ikke.
Såååå kjære disipler, over- og undermennesker – her har dere min “ikke-eksisterende” ønskeliste!!!!!!!:
Jeg skal ikke påstå at jeg absolutt ikke trives der jeg bor nå. Likevel er det en del ting som kunne vært bedre. Det hender at jeg hører en og annen plagsom lyd fra en og annen jøk i nabolaget. En og annen gressklipper, et eller annet stereoanlegg, en og annen snøfreser, en eller annen som synger… Som oftest varer det ikke lenge, men innimellom kan det være jævlig irriterende, og jeg har hatt en og annen tanke om å binde samtlige fast til et tre forså å bare kutte de opp i småbiter med min fantastiske, trofaste venn – Motorsaga!
Dessuten er det et faktum at jeg per dags dato bare leier og ikke eier, noe som også har sine begrensninger. Det hadde foreksempel vært lettere å male soverommet mitt blodrødt om jeg totalt hadde vært gud over hele forbanna huset.
Hadde jeg bodd skikkelig langt unna folk hadde jeg kanskje til og med kommet unna med det om jeg dekorerte hagen min med et og annet kadaver som bare ikke var i stand til å skjønne at man rett og slett ikke kødder med meg uten å komme ustraffet fra det… Ah, så mye bedre enkelte ting hadde vært hvis jeg bare hadde hatt mitt eget hus laaaaaaaangt vekk fra andre individer…
Litt tidlig for en gutt på 23 år å se etter gravkister allerede, tenker du?.. Ok, for det første… Man vet aldri når livet (hvis man skal ta standpunkt i at det finnes et liv i mitt tilfelle) tar slutt. Og for det andre – Hvem er det som har bestemt at det bare er de døde som skal få sove søtt i kister?
Personlig ser jeg en rekke fordeler med å ha en kiste å sove i fremfor en vanlig seng, i hvertfall om man skaffer seg en ordentlig kiste og ikke en sånn billig-variant som Uma Thurman ble begravd i under “Kill Bill: Vol. 2”.
Skaffer man seg en kiste fremfor en seng blir det forhåpentligvis lettere å holde varmen, for ikke å snakke om at man også unngår uønsket lys enda lettere. Når jeg skal sove vil jeg rett og slett ha det mørkt som i graven.
Alle med et viss prosent fungerende hjerneceller har fått med seg at jeg har en forkjærlighet for edderkopper. Hadde det ikke vært for at Oppdal ikke lengre har noe dyrebutikk og at jeg enda ikke føler meg trygg nok på at jeg kan reise til f.eks Trondheim på egen hånd og kjøpe levende fôr der så hadde jeg hatt minst 10 stykker i hus nå. Og da telles ikke de såkalte husedderkoppene som allerede har bosatt seg her og der i leiligheta, hadde de gjort det hadde antallet edderkopper i hvertfall vært oppe i 50 nå.
Det er så uendelig mange skjønne varianter der ute i verden av både stort og smått. Vi har de som er så mikroskopisk små at de er nærmest usynlige. Så har vi de som lett vil skremme livskiten av selv den største og tøffeste vaktbikkja i hele verden. Og selvfølgelig er det også en enorm variasjon på dødeligheten hos de forskjellige typene som eksisterer.
Den aller dødeligste typen som er oppdaget hittil er den vi i Norge kaller for “Sort enke”, og det er den typen jeg har lagt til et bilde av over, rett og slett fordi jeg så gjerne skulle ønske at jeg hadde en selv. Dessverre er det visse lover og regler som ikke tillater at man kan ha noe “Sort enke” her i Norge, nettopp fordi den så drepende lett kan ta liv.
Nå skal det sies at det også er en rekke andre mer “lovlige” edderkopper jeg kunne tenkt meg, men når jeg først bestemte meg for å lage denne listen var det ikke meningen at jeg skulle ta noe særlig hensyn til hva som er lov og ikke av ting å eie.
Jeg finner denne skapningen utrolig fascinerende! Den er så utrolig vakker og det at den er i stand til å drepe er ikke egentlig noe minus for min del sett bort ifra at det er jeg som må grave ned likene etterpå om det skulle forekomme en og annen “ulykke”. Trenger jeg si mer? <3 <3 <3
Advarsel: Hvis du eier en lett sårbar hodebunn eller har en lei tendens til å skade deg i baken eller bare har PMS for øyeblikket kommer dette innlegget som hjula på den ihjelkjørte kjæringa for din del.
Jeg er som kjent ute etter å provosere deg og alle du kjenner mest mulig i håp om at dere skal bruke den kostbare tiden deres på å irritere dere mest mulig og jeg tar selvfølgelig hat som en bonus.
Er du derimot et mer oppegående og hardere rustet (rom)vesen er jeg redd dette innlegget kan virke noe kjedelig og jeg ville heller ha satset popcornet på kommentar(mine)feltet.
Hva jeg personlig syns er morsomt varierer veldig fra dag til dag. Du trodde den høygravide nabokjerringa var ustabil? Pøh! En ting jeg kan forgude og føle at jeg setter enormt pris på en dag kan jeg ha null interesse av dagen etter, eventuelt mislike.
Man skal ikke mange ukene tilbake før jeg kjente på paranoia om jeg oppdaget at jeg hadde en “venn” færre eller flere enn for litt siden på Facebook. Men så er det ofte sånn at hvis noe gjentar seg ofte nok lærer man etterhvert å gi mer faen, ja, kanskje til og med finne ut at det går an å le av det hele.
Jeg vet ikke helt hva som er årsaken til at flere har slettet meg som “venn” på kortere tid nå den siste tiden fremfor det som er vanlig. Kanskje er det en epidemi som går som gjør at de som rammes blir lettere “butthurts” enn de ellers ville blitt, eller så er det jeg som har blitt ekstra offensiv..
Nei, jeg kan ikke akkurat si at jeg stemmer for det siste der… Det er nok en vandrende epidemi som gir folk lettere sårbar hodebunn for ikke å snakke om ræv. Nå har forsåvidt Ylvis “synget” nok ræv en stund, men dette innlegget er foreløpig bare skriftlig og ikke fremført musikalsk såvidt jeg har notert.
Så… “What does the ass say??”, “Fy-fy-fy-fy-fy, fy-fy-fy-fy-fy-fy, rass-rass-rass-rass-rass-rass-ist, rass-rass-rass-rass-rass-ist!”.. På en annen side, det er ganske mange vers i min versjon av denne hjernedøde “poplåta” så jeg råder dere heller til å ta en telefon til sekretæren min så sender hun et eksemplar av den fulle og hele sangen så lenge hun ikke er for opptatt med å spre sine to fordeler til himmels for meg som den kvinnen hun er.
Ok, men tilbake til det som var det egentlige temaet. Folks ekstremt lette tendenser til å hisse seg opp. Som jeg skrev tidligere syntes jeg altså før at det ikke var så kult å oppdage at antallet “venner” på Facebook var blitt lavere. Nå derimot har jeg snudd helt og nærmest begynt å gjøre et reality-show av det.
Hvem er det av tilhengerne og disiplene mine som kommer til å sitte igjen og dermed kan stikke av med den store premien som er den første dildoen som Adolf Hitler dengte løs på Eva Braun med før han stakk mini-Hitler inn i henne og skapte et kadaver som dessverre for menneskeheten døde under en spontanabort? Kanskje blir det deg, kanskje blir det meg. Kanskje blir det tralla lei?… Det ble det i hvertfall for de to turtelduene!
Vil til slutt runde av med å si skrive at det kanskje ikke blir særlig mye blogg eller video fra min side i julen, forvent dere ingenting!.. Og nei, jeg har ingen planer om å feire jul, eller være med venner og såkalt familie. Forhåpentligvis kommer jeg til å holde meg for meg selv i noen dager og gi mest mulig faen i resten av dere, også kalt omverdenen.
Håper at absolutt ingen får en god jul og at dagen deres så langt har vært helt forjævlig.
Vi reblogges – KANSKJE!
PS:Hvis du fant dette innlegget offensivt eller respektløst på noen måter beklager jeg på vegne av din mor, hun har virkelig hatt sine prøvelser.
Da er det herved offisielt, jeg er IKKE lengre medlem av den norske kirke. Har lenge tenkt på å melde meg ut, men latskapen samt det faktum at jeg ikke har visst hvordan har gjort at det har blitt utsatt en stund. Uansett, NÅ er jeg utmeldt og det føles helt jævlig greit.
Jeg ble ikke frivillig døpt som barn, jeg er et av mange, mange som ikke hadde noe jeg skulle ha sagt av en eller annen idiotisk årsak. Jeg har aldri sett på meg selv som kristen (eller religiøs på andre vis), det finnes ene og alene bare EN gud i mitt liv – Meg selv!
Er det flere der ute som har meldt seg ut av kirka den siste tiden?
Tidligere i dag publiserte jeg en status som stort sett har fått god respons, men det er tydelig at ikke alle deler den samme begeistringen. Jeg kan egentlig bare legge til et bilde som viser hva det hele går ut på:
Først og fremst vil jeg nok en gang få sagt at jeg er fullstendig inneforstått med at ikke alle mine venner og “venner” på “Facebook” deler den samme humoren som meg selv, og at jeg som vanlig var forberedt på at noen ville reagere og kanskje til og med fjerne meg som venn.
At man ikke nødvendigvis har den samme humoren og interessen for ting er en ting, det er jo sånn det skal være. Ingen er og ingen skal være like. Men over til noe annet. Jeg kan forstå at enkelte anser vitsen min som rasistisk, men må man være rasist for å fortelle rasistiske vitser?
Jeg er en person som har ganske, ehm, mørk humor xD Jeg kan dra vitser om det aller meste. Ikke spør meg hva jeg kan finne på å vitse om, ta heller å spør hva jeg absolutt ikke kan vitse om (ikke at jeg aner hva det er for øyeblikket).. Listen over ting jeg har tullet med gjennom årene har vært lang, men jeg har sjeldent ment noe vondt med det. Jeg har ALDRI ment å såre noen.
Jeg har f.eks ved flere anledninger postet en og annen “død baby”-vits, noe som heller ikke er like populært alle steder, men likevel så ser det ut som den slags vitser er hakket lettere å “komme unna med”, enn såkalte rasist-vitser. Forteller man rasistiske vitser er man lettere rasist enn man er psykopat ved å komme med den kjente “hvor mange babyer skal til for å male en vegg”-vitsen (svaret er: Det kommer an på hvor hardt man kaster).
Har forståelse for at det er veldig lett å bli misforstått av folk som ikke kjenner deg så godt om man slår av slike vitser. Samtidig syns jeg det er noe trangsynt og i overkant lettvint å bare stemple et annet menneske som rasist på grunn av at man har kommet med en og annen vits som den jeg la ut på Facebook i ettermiddag. Hadde det vært sånn at jeg hadde hatt som vane å legge ut vitser om mørkhudede, da hadde det vært en annen sak, da kunne jeg forstått det.
For meg blir det litt som å kalle en person som dreper mange mennesker i GTA og som finner det underholdende for en psykopat. For min del blir det bare for dumt.
Hva mener du? Må man være rasist for å komme med rasistiske vitser?
