Heisann, hoppsann og fallerallera! Sola skinner og jeg er faktisk gla(d). Det er i bunn og grunn ingen spesiell grunn til det, annet enn at jeg ikke har noen særlig gode årsaker til å være deppa.
Okei. Det skal faktisk sies.. Jeg har fått min aller første match på Tinder i ettermiddag. Flott jente, absolutt, men dersom jeg en eller annen gang skulle få lov til å besøke henne så tar det fort åtte timer en vei med kollektivtransport. To timer og et kvarter om jeg bare hadde hatt lappen.
Men, det er i hvertfall koselig med en match likevel. Selv om jeg ikke har alt for store forhåpninger her og nå så, ja, det at jeg i hele tatt har fått en match er i hvertfall noe. Da kan jeg ikke se så gæern ut likevel. Eller? ^^
“Hun sa, så da sier jeg det samme!” Si meg, hvem er det egentlig som bestemmer hva som er bra eller ikke? Hvem er det som bestemmer hva som smaker godt og hva du bare kan styre unna?
Det sies at mange mennesker er både vanedyr og slaver av flokkmentalitet. Vi skal helst ikke skille oss for mye ut og dersom mesteparten av vennegjengen din mener at den filmen som går akkurat nå er dritt, ja så er den det. Eller?
For en stund siden spurte jeg en venn av meg om h*n hadde prøvd den nye Coca Cola Life. Jeg fikk til svar at nei, det har h*n ikke og det skulle h*n heller ikke fordi h*n hadde hørt at den smaker drit. Med andre ord – der hadde noen andre tatt en avgjørelse om hva h*n skulle mene om den saken.
Og det er helt greit. Jeg mener, dette angår jo ikke meg eller noen andre for den saks skyld. Om et enkelt individ selv står for sine egne valg, og hva hun/ han skal tenke i livet er kun opp til han/ hun selv. Men samtidig må jeg få si at jeg syns det er litt trist når noen lar andre få tenke for seg. Slike mennesker kommer sjeldent alt for langt her i verden.
Andres synspunkter er ingen fasit Personlig har jeg aldri vært særlig god på å la andre “fortelle” meg hva jeg skal mene, gjøre og tenke, er det noe enkelte der ute har fått høre gjennom åra så er det det. Likevel så ignorerer jeg ikke totalt hva andre synes om noe. Eller noen.
Jeg kan foreksempel lese diverse anmeldelser om en film som ikke får alt for gode kritikker, være forberedt på at filmen ikke nødvendigvis er så bra som jeg hadde håpet, men likevel gå for å se den. Noen ganger viser det seg at kritikerne har “rett”, men andre ganger helt “feil”. Jeg mener, det finnes ingen fasit der ute på hva som er bra og hva som er dårlig.
En anmeldelse er jo først og fremst anmelderens individuelle mening om noe og slettes ikke svaret på hva du kommer til å mene, eller dine venner for den del. Som det står med litt tykkere skrift over – Andres meninger er ene og alene, andres meninger. Punktum finito.
Og selvfølgelig. Man skal ikke kutte av seg ørene helt heller. Noen ganger kan det være lurt å ha andres ord i hvertfall lagret litt i bevisstheten. For det finnes jo situasjoner hvor det beste kan være å lytte til andre, bare ikke andres meninger overdøver dine egne tanker helt og i verste fall blir til “dine” meninger og tanker.
I hvor stor grad påvirker andres meninger dine valg? I hvilke sammenhenger mener du det er lurt å lytte litt til andre?
I Amazonas jungel kan ingen høre deg kvalt Når et amerikansk TV-team (samt en antropolog) tar turen gjennom Amazonas i båt i håp om å få lage en dokumentar om en indianer-stamme som i følge ryktene skal befinne seg i nærheten aner de først lite om hvilke utfordringer de etterhvert få slange seg i.
På veien støter de på jegeren Paul Serone (spilt av Jon Voight) som ser ut til å være strandet på båten sin etter at noen røtter har ødelagt båtens propell. De “plukker han opp” og lar han bli med på turen videre. Noe de snart skal få angre på.
Serone viser seg etterhvert å være psykopat av en slangejeger som ikke ser ut til å sky noen midler for å få kloa i det han vil ha. Og hva er det han har øverst på ønskelisten? Jo – en gigantisk anakondaslange. Turen blir stadig mer grufull og ekstrem, og det som skulle bli nok en fascinerende dag på jobben har brått forvandlet seg til en kamp på liv og død.
Slakt eller klem? Noe av det første denne filmen fikk meg til å tenke på er Ruggero Deodatos noe kontroversielle “Cannibal Holocaust“. “Anaconda”s åpningssekvens byr nemlig på en ganske idyllisk og vakker kjenningslåt som fremdeles ikke er en alt for vanlig kost i den filmsjangeren denne filmen går under.
Musikken er laget av Randy Edelman som blant annet også har stått for soundtracket til filmer som “The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor” (2008) og “The Mask” (1994), for ikke å snakke om at han også skapte den legendariske kjenningsmelodien til tv-serien “MacGyver” i sin tid. Jeg føler disse titlene taler for seg. Soundtracket i “Anaconda” er ganske greit awesome.
Når vi først er inne på musikk passer det nå godt å nevne at det heller ikke er noen hvem som helst som spiller en av hovedrollene da det faktisk er Jennifer Lopez som spiller på en av de største strengene. Med seg har hun blant annet Owen Wilson, Ice Cube, Jonathan Hyde og en noe yngre versjon av Danny Trejo.
Men… Hvordan er egentlig denne filmen når det kommer til det som bør være det mest vesentlige? Er “Anaconda” en spennende eller en skummel film? Vel, særlig skummel er den absolutt ikke da blant annet anakondaens ære synker noe når det kommer til måten den stadig viser seg på. Hadde den enorme kjempeslangen sneket seg litt mer unna kameraene og ikke vært så til de grader synlig såpass ofte så kanskje.. Men dessverre, den “skumle” slangen har en svakhet – den er en linselus uten like, akkurat som de fleste “monstrene” på film i nyere tid.
Likevel, det finnes fremdeles enda et ikke helt ubetydelig “men”. For selv om “Anaconda” ikke finnes skummel så er det likevel en til tider spennende film vi har med å gjøre. Selv om man aldri helt får følelsen av å være særlig knyttet til noen av karakterene så skal man samtidig være noe sær for å gi mer eller mindre blaffen.
Det er først og fremst spenningsnivået her som er med på å redde filmen fra å ikke drukne. Det er stadig noe som skjer og flere av scenene er utvilsomt spektakulære og nervepirrende. Så selv om man aldri helt får følelsen av å komme særlig nær noen av de vi møter på ferden vil vi likevel merke at hjertepumpa våkner når noen av de havner i fare, og DET forekommer altså ikke alt for sjeldent i løpet av de 89 minuttene vi er med på tur.
For en og halv uke siden etterlyste jeg noen ultimatum fra dere som jeg kunne svare på i ny video. Nå er jeg jammen ikke sikker på hvem det er som har å svare for seg.
Vi mennesker har alle hver våre mål og drømmer i livet, men er det noe vi har til felles så er det at absolutt ingen ønsker å mislykkes. Jeg har virkelig vondt for å se for meg at det faktisk finnes noen der ute som ønsker å være mislykket. Joda, det finnes vel de som faktisk ønsker å være en taper, men da antar jeg at man i hvertfall ønsker å lykkes i det, og ikke vil mislykkes ved å ikke være en taper?
Uansett. Samme hvilken vei vi velger å gå vil det alltids finnes både opp- og nedoverbakker, det er det ingen som kommer utenom. En hver løype har sine hindre, også videre.
I kveld tenkte jeg å lage en liten liste til ting man kan tenke på og/ eller gjøre når noe plutselig ikke føles så jævla allright. Se gjerne på dette innlegget som en guide ut av grøfta og tilbake til hovedveien.
I. Tidsperspektiv-maskinen Noen ganger hjelper det å se ting i perspektiv. I perioder hvor jeg føler meg nede prøver jeg å se litt tilbake. For bare 3-4 år siden var jeg foreksempel veldig usikker på meg selv når det gjelder reising og visste ikke helt om jeg noen gang ville tørre å dra noe sted utenfor Oppdal alene. Siden den gang har jeg vært og besøkt både Nordfjordeid i Sogn og Fjordane og Voss (to ganger) i Hordaland, helt uten at jeg hadde med meg noen på selve reisen.
I dag tidlig gikk jeg forresten gjennom et par eldre blogginnlegg og la raskt merke til hvordan jeg har utviklet meg de 5 årene jeg har hatt blogg. Ikke bare har jeg blitt flinkere til å skrive og bedre til å ta bilder, jeg har også utviklet meg ganske betydelig som menneske. Blitt mer moden, men samtidig klart å beholdt identiteten min, om det henger på grep.
Det er viktig å ta vare på fortiden, sånn at man lettere kan se ting i perspektiv. Men også for å lettere unngå å gjøre de samme feilene på nytt.
II. Musikk Lite er like inspirerende, oppmuntrende og motiverende som musikk. Det finnes minst en låt for en hver situasjon i livet. Kjærlighetssorg? Føler du deg ignorert av vennene dine? Har du forspist deg? Er videoen med deg og naboen kommet på avveie? Eller er kanskje Destiny-kontoen blitt hacket? Samme hva saken er, det finnes en sang for det.
Noen ganger kan det virkelig lønne seg om man har en egen motivasjons/ trøste-spilleliste liggende klar.
III. Ta deg en tur Noen ganger når man enten føler seg litt nede eller bare noe umotivert og/ eller uinspirert trenger det ikke være så mye mer som skal til enn å rett og slett gå seg en tur. Man trenger ikke nødvendigvis gå/løpe/jogge/krype/kjøre/sykle (etc) så langt heller, ofte er det gjerne mindre som skal til enn hva man skulle tro.
Ta deg en tur til nærmeste kjøpesenter foreksempel, du trenger ikke handle noe, men bare ha det kjøpesenteret som et mål du skal gå frem og tilbake til og fra. Finnes det flere veier til dit du har tenkt å deg så gå gjerne for en av de veiene du har benyttet deg av minst tidligere.
Du trenger ikke en gang å ha et spesifikt sted å gå til. Å la føttene/ hjulene “overraske” deg kan være minst like forfriskende!
Hva pleier du å gjøre når humøret, motivasjonen eller inspirasjonen ikke er på topp?
Nå eller aldri! Det er aldri helt lett å vite om det egentlig skal være spørsmålet, eller om det faktisk er selve svaret..
På lørdag filmet jeg og Rune noen scener til en splitter ny videoblogg jeg har jobbet litt med de siste dagene, i går kom de aller siste bitene som manglet for å kunne ferdiggjøre prosjektet på plass – Mine damer og herrer, rovdyr og kjøtere, snobbefanter og prostituerte – Her har dere resultatet:
Nok en gang vil jeg takke min gode venn Jan Dalchow for at jeg har fått lån av stemmen hans! Tusen takk for stemmen din Jan, du skal snaaaart få den tilbake ^^
Ikke le, aldri le. Ok NÅ kan du le. Oh le, oh le, oh le.. Det er en kjent ting at selv i filmbransjen går ikke allting alltid som smurt. Noen ganger er det fordi statisten med skiene har glemt å smøre, ehm… Wienerbrødet? Andre ganger går det simpelthen bare ikke. Og ja, det jeg prøver å si er at hvis dere fremdeles har litt tid til overs så kan dere kanskje unne dere noen bloopers også?:
En ny tid er kommet – “Fullstendigkaos” er ikke som før! Nå håper jeg dere legger merke til en “liten” forandring, hvis ikke er det muligens jeg som blir nødt til å fortelle deg at du bør gå og sjekke synet. Eventuelt er det bare første gangen du titter innom og isåfall er innom tanken om hvor jeg har vært i hele ditt liv.
For en liten stund siden tok jeg kontakt med en veldig kreativ og flink jente som heter Albertine. Noen fikk kanskje med seg at jeg la ut en etterlysning på Facebook hvor jeg spurte om noen kjente til noen som er flink når det kommer til header, design og koding? Det tok ikke lang tid før en trofast Facebook-venn av meg da foreslo albiss.blogg.no (bloggen til Albertine) og så fort jeg hadde klikket meg inne på bloggen hennes skjønte jeg raskt at det ikke var noe stort poeng i å lete lengre.
Jeg tok så og skrev en aldri så liten mail til henne for å høre om hun var interessert i å gjøre en jobb for meg og det tok ikke lang tid før jeg fikk den tilbakemeldingen jeg håpet på.
Siden da har vi hatt ganske jevnlig kontakt de siste dagene og nå ser dere resultatet av hva de dialogene og det samarbeidet har ført til. Jeg vil så absolutt anbefale alle som ønsker seg en ny header og/ eller et nytt design å ta kontakt med Albertine, for da får man det man ønsker seg. Her snakker vi om en ung, seriøs, meget dyktig og profesjonell skredder som ikke gir seg før de siste trådene sitter ordentlig på plass.
Om dere ønsker å sende henne en bestilling kan det lett gjøres her!
Hva er nytt? Så, hva er det egentlig som er forandret på?
Først og fremst er ikke den nye headeren og det nye designet like ekstremt og dystert som det forrige. Jeg er fremdeles en person som er veldig glad i mørke og morbide ting, men når det er sagt så er jeg likevel ikke så mørk, dyster og “ekstrem” som jeg f. eks var for 3 år tilbake. Så når det nå skulle komme nytt design og ny header ønsker jeg å få frem at det er ikke bare bloggen min som er forandret “siden sist”, men også mannen bak.
Slik så bloggen min ut før:
NÅ!:
I tillegg til at den “nye bloggen” er litt “snillere” enn den forrige så er også skrifttypen i innleggene og overskriftene nå helt nye. Det skal sies at jeg ønsket en noe mer spennende skrifttype på det gamle designet da det ble laget i sin tid også, men det dukket opp noen utfordringer den gang som gjorde at det var noe begrenset hvilke skrifttyper som ville fungere i de fleste nettleserne. Enyway, det var FØR ^^
Så er det forhåpentligvis også noen som har merket seg at bloddråpene har flyttet seg fra høyre til venstre i innleggene, samtidig som de er blitt litt mer gammelt-sykehus-aktige enn hva det var før ^^
Helt avslutningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at det er kommet to nye følge-knapper under profilbildet mitt for dere som har lyst til å følge meg på bloglovin og Instagram I TILLEGG til Youtube, blogg.no og Facebook.
Da tror jeg at jeg har fått fortalt dere om det aller meste. Resten kan dere i grunn fint utforske selv. Men… En siste ting. Ta og trykk høyreklikk, vær så snill 😉
Hva synes du om den nye headeren og det nyeste designet mitt? 🙂
Neimen hei! Sitter du her og leser du da på selveste lørdagskvelden? Nå kan du tro at jeg ble glad. Her sitter jeg med et helt blankt innlegg fordi jeg tenkte at ingen vil ta seg tid til å lese nå i kveld – Også kommer du jammen innom og ser hvordan det står til med meg. Nå ble jeg jammen meg glad. Takk skal du ha 🙂 Og forresten, det står ikke så veldig til i kveld, jeg sitter 😉
Som du kanskje har hørt og til og med sett rykter om så trenger vi mennesker mat (og drikke) for å fungere best mulig. Dersom vi slurver bort maten kan det få fatale følger og man kan i verste fall bli oppsøkt av Jesus som drar fram tryllestaven sin og gjør deg om til en fyrstikk. Og du vet hva man sier om fyrstikker? De er temmelig lett å knekke!
Konsentrasjon, Helse og Fokus vil så veldig gjerne være venner med deg, men dersom du fryser ut Mat og Drikke så… Ja, så kan de rett og slett bli litt usikre på deg, og redd for at det samme skal skje med dem, og da kan det fort hende at de trekker seg litt unna.
Det er nemlig sånn at Konsentrasjon, Helse og Fokus står Mat og Drikke veldig nærme. Hvis den ene blir behandlet dårlig og føler seg skyvet vekk.. Ja, så trekker altså de andre i gjengen seg mer og mer unna etter en stund også. Som du skjønner, denne gjengen vil helst være sammen. Bestfriends forever og alt det der – Da står de sterkest, og det samme gjelder også deg.
Og tro meg… Du trenger flest mulig av disse gutta i livet ditt for å overleve best mulig. For dersom du mangler noen av dem og du står mer eller mindre alene, ja så kan det fort hende at Sykdom, Svima, Blek og Gretten kommer bort til deg, og de er jammen ikke god å ha med å gjøre.
Selvfølgelig, noen ganger hender det dessverre at de kommer bort til deg og bare “må” plage deg likevel.. For som sagt, disse gutta er virkelig noen drittsekker, men du står likevel sterkere i kampen mot dem hvis du har invitert noen av de godguttene jeg nevnte ovenfor inn (og ut) i livet ditt.
Det er de færreste som overlever en slik krig alene. Og ta ikke dette personlig, men jeg tviler på at du er et av unntakene. Selv guder og demoner trenger Påfyll for å holde Ork i sjakk i lengden, og da sier det seg selv lille du virkelig trenger noen å alliere deg med samme hvor lite lyst du skulle ha på de til tider. For klart. Noen ganger kan de være ganske ufyselige og teite av seg, men tro meg når jeg nå skriver – De mener det godt innerst inne, og er god på bånn. Ok, på bånn kan de være litt bæsj til tider, men heller bæsj enn fyrstikk si.
Og med de ordene håper jeg at du får en fortreffelig god kveld. Og husk: Ikke glem å spise 🙂
Akkurat nå, i denne skrivende stund føler jeg meg noe tom på visse områder. For de som følger meg på Facebook og Snapchat har det neppe vært noe tvil om hva jeg syntes om den episoden av Hotel Cæsar som ble lagt ut på Tv2 Sumo i går kveld, altså den episoden som vises på tv mandag. Store deler av gårsdagen gikk i hovedsak ut på å slå ihjel mest mulig tid til klokken ble 19.30. Nå som jeg har sett episoden er jeg veldig fornøyd fordi den nådde så til de grade mine forventinger, og litt til.
Men samtidig som jeg er veldig glad for at den episoden ble så innmari spennende, nevrotisk og samtidig også littegrann trist så føler jeg meg også noe tom nå. Jeg antar at dette er min dagen derpå-dag. Jeg trenger ikke alkohol eller andre hjernedøde rusmidler for å koble skikkelig av i noen timer, jeg har jo Hotel Cæsar. Store deler av kvelden i går var jeg veldig hyper, virkelig i ekstase, lenge. Men så kom det til et tidspunkt hvor jeg begynte å føle meg litt sliten ut mot midnatt og jeg tenkte… “Hva nå?”.
Jeg har sett sånn frem til denne episoden ikke bare noen timer, ikke bare noen dager, men måneder. Nå som det hele er “over” og jeg har sett den, FLERE GANGER XD, så føles det plutselig noe tomt i den grad at jeg plutselig ikke føler at jeg har noe som er like svært å glede meg til lengre.
Det vil si. Jeg har fremdeles en god del ting jeg virkelig ser frem til nå også, men akkurat nå føles ikke disse tingene SÅ store som den Hotel Cæsar-episoden dere vanlige dødelige får sett på tv mandag. Akkurat før jeg nå begynte å skrive på dette innlegget så jeg om igjen store deler av denne spesielle episoden, og følelsene er minst like sterke fremdeles som de var i går. Hjertet pomper og pomper gjennom de aller fleste minuttene, så kommer det noen velmodige tårer i løpet av de aller siste minuttene som dessverre er litt triste.. Men samtidig også litt fin.
Jeg elsker Hotel Cæsar så inderlig masse. Jeg skjønner om mange av dere nå tenker at jeg må være gal eller noe, og kanskje må man være autist eller noe for å selv skjønne hvor mye en viss interesse man har og har hatt såpass lenge virkelig betyr og rører en når man har det sånn som meg. Men… Pytt, pytt. Jeg har det i hvertfall som regel veldig bra når jeg får kost meg med Cæsar og så vidt jeg vet har jeg ikke skadet eller plaget noen andre med det, i hvertfall ikke så veldig, så da kan folk bare tenke og synse hva de vil xD
