Talkshow kan være både interessant, spektakulært og riktig så underholdende – Særlig når gjestene faktisk ikke aaaaaaner hvem de er!
Helt siden Tv2s nye lørdags-konsept «Alt Er Lov» dukket opp på skjermen for noen uker siden har det vært en av mine store høydepunkter i hverdagen. Særlig har jeg likt “I kveld med hvem?”-delen så godt at jeg nå har latt meg inspirere til å lage et lite talkshow selv – hvor gjesten altså ikke vet hvem han/ hun er.
Slik gikk det til da jeg og Rune forsøkte oss på hverandre i går kveld!
De aller fleste av oss har gjerne gjort oss opp en mening på et eller annet tidspunkt om hvordan drømmepartneren vår skal se ut og ikke minst være. Og selvfølgelig ender vi gjerne opp med noen som, vel, ikke akkurat er sånn som vi så for oss på forhånd. Hvor mange gutter der ute har vel ikke drømt om en Lara Croft-lignende ting forså å endt opp med en Willow Rosenberg i stede?
I det siste har jeg sittet ved en dam og fisket. Foreløpig har det ikke vært mye liv i snøret og det ser ut som jeg må sitte her en stund til før jeg eventuelt får napp, men uansett.. Mens jeg venter tenkte jeg nå å gi dere et lite bilde. Jeg har det ikke på meg for øyeblikket, så fint om dere delvis klarer å skape et bilde oppi hodene deres selv, basert på diverse beskrivelser jeg nå skal komme med.
Først og fremst. Det må være en kvinne. Ikke bare nå, men helt fra fødselen av. Jeg har ikke noe i mot folk som har skiftet kjønn på et eller annet tidspunkt, jeg kunne sikkert hatt en bestevenn(inne) som har byttet kropp en eller annen gang… Hmm, og jeg kunne kanskje også klart å hatt en kjæreste som har gjort det også, men da skulle jeg virkelig vært forelsket i vedkommende. Spesielt mens vi hadde hatt sex tror jeg at hjernen hadde lurt meg til å tenke at jeg egentlig hadde hatt meg med en mann, og det tror jeg hadde vært litt turn off for min del. Det samme gjelder også bodybuildere. Kvinner som ser ut som menn – Ikke veldig tiltrekkende!
Når vi derimot legger kroppen litt til siden så skal det sies at jeg likevel ikke ønsker meg en kvinne som er kvinne 100%. For selv om hun skal se ut som en kvinne så kan hun samtidig godt tenke delvis som en mann. Jeg er foreksempel ikke interessert i en kjæreste som er alt for dramatisk av seg (altså – IKKE EN FUCKINGS DRAMAQUEEN!). Hun skal heller ikke være så redd for å si hva hun tenker, og hun skal ikke være en av de nekene dere ute som sier det hun tror at andre vil høre om det ikke er det hun faktisk mener. Noe av det mest irriterende jeg vet om er falske folk, og sier man det man tror folk vil høre fremfor sin egentlige mening, ja, så er man per definisjon FALSK! Eller søppel for å bruke et litt bedre ord..
Interessemessig hadde det vært en stor fordel om dama hadde en viss interesse for gaming. Hun verken trenger eller bør heller ikke være en fanatiker, men det hadde vært flott om hun ihvertfall var i stand til å nevne minst åtte spill som kommer ut i løpet av 2015. Også hadde det vært flott om hun ikke først og fremst bare var interessert i en spesifikk sjanger, men at hun er i stand til å prøve seg på litt av hvert. Ehm, og alt det jeg nå har skrevet angående gaming vil jeg også påpeke at jeg også mener når det kommer til film.
Hmm.. Hun KAN forresten være feminist (men trenger absolutt ikke), bare hun ikke kommer fra Ottar liksom xD Sånn, da har jeg fått med det også.
Ah, og ja. Hvis man skal være sammen med meg sier det seg selv at man trenger å være litte granne gal. Man trenger ikke nødvendigvis være det for å være venn med meg (men det er en fordel), men som dama mi er det et must. Og med gal så mener jeg ikke Breivik-gal, men gal på en litt mer “normal” og sunn måte.. Om det gir mening.
Altså. Hun skal foreksempel ikke være livredd for å prøve nye ting (men en viss skepsis skal hun selvfølgelig ha hun også), hun skal i likhet med meg selv være ganske spontan til tider og kort fortalt ikke ta seg selv og sitt alt for selvhøytidelig. Med andre ord – Gal på en kul måte.
Ehm, ja, så var det en ting til jeg gjerne ville legge til i denne kategorien. Jeg er jo som dere kanskje har skjønt ganske glad i å vise meg frem over sosiale media. Det hadde ikke vært noen bakdel om hun også var sånn, for å si det sånn, men akkurat det er ikke lengre et like stort must for meg lengre som for en stund siden. Altså, det er jo først og fremst en kjæreste jeg ønsker meg, ikke nødvendigvis en bloggpartner. Så dersom hun ønsker å være mer anonym og ikke nødvendigvis vil poppe opp i videoene mine og sånn “hele tiden” så er det helt greit for meg.
Og når jeg skrev at jeg hadde en ting til å legge til under denne overskriften i ste så mente jeg TO. For jeg må også legge til at drømmedama må ikke være 100% avholds, men er hun som gjennomsnittet av de på min alder når det kommer til alkohol, festing og sånt drit så hadde det vært like greit om hun fant seg en annen.
Helt til slutt skal jeg skrive litt om utseendet. Det sier vel seg selv at jeg ikke først og fremst leter etter en ork, eller et troll for den saks skyld. Når det er sagt så skal ikke jeg være sååå kresen akkurat der, men noen formeninger har jeg selvfølgelig. Om hun foreksempel har noen kilo ekstra så gjør ikke det noe, bare hun ikke er en flodhest (eller troll som jeg var inne på i ste xD). Jeg tror forresten at jeg heller ville vært sammen med noen som hadde var bittelitt “tykk” fremfor ei som er alt for tynn. Altså beinrangel, liksom.
Når det kommer til håret så er jeg heller ikke så kresen akkurat der, men for å si det sånn… Hun bør ha noe hår. Når vi snakker om kvinner uten hår så kommer jeg igjen litt tilbake til det med “kvinner som ser ut som menn”, og… Ja ok, jeg kunne kanskje vært sammen med ei som var skalla, men fy Sants Petersburg! – da skulle hun ha vært bra søt.
Da er det slik jeg ser det bare en ting som gjenstår. KLÆRNE. Og det er nå jeg nok en gang skal si “at akkurat på den fronten er jeg ikke så kresen”. Øverst på ønskelista mi har jeg ei som helst bare går i mørke og mer alternative klær, men om hun hadde handlet garderoben sin på Kappahl eller Cubus så skulle jeg klart å sett gjennom fingrene på akkurat det. Cubus selger i hvertfall heldigvis IKKE så mye burka at det gjør noe, sist jeg (ikke) sjekket.
I skrivende stund har undertegnende akkurat tatt seg en dusj etter å blant annet vært en tur i sentrum for å hente en pakke, og vil nå vise en hel verden hva det var som gjemte seg på innsiden av all pappen.
Først og fremst har jeg gått til innkjøp av noen nye sko/ sneakers. Det paret jeg har hatt til nå begynte å bli moden for dynga, så med andre ord et fornuftig kjøp jeg har gjort nå. Det nye paret passer føttene mine perfekt, MEN det er litt vanskelig å trø særlig den venstre sneakeren på. Høyre sneaker får jeg på foten tvert, men venstreparten måtte jeg slite litt med. Dumme hæl!
Før denne filmanmeldelsen virkelig skal begynne å våkne til live har jeg en litt pinlig innrømmelse å komme med. Jeg har lenge utsatt Warm Bodies. Jeg har til og med tenkt at jeg aldri skal komme til å se den. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for at denne filmen ikke var verdt en sjanse.
Heldigvis har jeg blitt litt yngre til sinns siden den gang. Den gretne, fordomsfulle, negative, kjedelige og pessimistiske gamle gubben i meg har gått og lagt seg. Og takk for det. Sånn! Da erklærer jeg herved denne filmanmeldelsen for åpnet.
Du…. Meg… Sammen. Hils på “R” (spilt av Nicholas Hoult). Et vandrende kadaver som så vidt det er kan snakke. En dag møter han den vakre jenta Julie (spilt av Teresa Palmer) som i motsetning til han selv ikke er død. I og med at “R” er et vandrende lik er det vel neppe nødvendig å si at Julie blir ganske så skeptisk når de møtes for første gang. Etter hvert som tiden går kommer “R” Julie stadig til utsetning ved å redde livet hennes et par ganger.
Etter en stund begynner hun å føle seg trygg på at han ikke anser henne som mat og de kommer stadig tettere innpå hverandre. Men som i et hvert (u)normalt vennskap og forhold vil det alltid være at en eller annen bærer på en og annen hemmelighet fra fortiden. “R” var nemlig den som åt Julies tidligere kjæreste.
Skal han fortelle det? Kommer hun til å forstå? Vil hun reagere med å plassere et krater i skolten på han? Og dersom vennskapet deres overlever denne litt morbide sannheten – hvor lenge skal de fortsette å gjemme seg for de andre? Og sist, men ikke minst… Hvordan er “R” egentlig i stand til å bry seg om Julie han som bare en råtten zombie?
Litt benskjør, men vandrer helt greit. Først og fremst. Historien om “R” og Julie er langt i fra original. Jeg mener.. “”R” og Julie”. Utenom akkurat det der med zombieapokalypsen så har vi sett og hørt det meste før. Han og hun møtes. De forelsker seg. Forholdet deres blir satt på prøve. De kommer begge fra to forskjellige “miljøer” hvor begge parter ikke akkurat slikker hverandre opp etter hælene. Begge går litt frem og tilbake (på hvert sitt vis). Og.. Ja, jeg tror dere forstår hvor jeg vil hen.
Warm Bodies utgir seg for å være en romantisk zombie-komedie. Når det kommer til komedie-delen må jeg innrømme at jeg ikke lo noe særlig. Faktisk kan jeg ikke komme på at jeg lo i hele tatt. Når det kommer til den romantiske delen har jeg heller ikke så mye å si, men mest fordi romantiske filmer bare ikke er helt min sjanger. Men når det er sagt, jeg vil heller se Warm Bodies om igjen fremfor å se.. Vel, en annen romantisk komedie xD
Likevel. Jeg synes ikke at denne filmen var så verst. Den kunne hatt litt mer kjøtt på beina enkelte områder. Den kunne vært litt mer spennende, den kunne ha vært litt morsommere og den kunne også vært enda litt mer romantisk. Men når det er sagt så må jeg innrømme at den var bedre enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Warm Bodies er ikke helt Twilight for å si det sånn, og takk for det. Selv de heldøde zombiene i denne filmen har flere ansiktsuttrykk enn Edward og Bella, for eksempel.
Hakk i plata Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.
Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.
Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.
Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..
Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.
Ondskapens impulsivitet Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.
Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…
Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.
Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.
Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.
Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.
Det var akkurat en ting som gikk opp for meg. Noe som nesten burde være selvsagt, men som jeg likevel kan forstå om enkelte ikke har tenkt på da jeg ikke har tenkt særlig på det selv før nå nylig.
Når jeg en sjelden gang bruker min Samsung Galaxy s5 til å være på forskjellige nettsider så holder jeg den som regel loddrett. Det er nesten bare når jeg har brukt den til å se videoer på f.eks Youtube at det har vært noen unntak.
Men når jeg tittet innom bloggen min med mobilen for litt siden så jeg at teksten blir litt annerledes oppdelt når man holder mobilen loddrett i stede for vannrett. Har tatt noen screenshoots for å vise dere hva jeg mener.
I går var jeg på en liten visitt hos min gode venn Rune. På veien hjem igjen fikk jeg med meg noe som jeg nå har tenkt å dele med dere. For noen dager siden kom jeg over en video hos Ole Johannes Ferkingstad. Han og hans søster hadde kort fortalt utfordret hverandre i noe så gøyalt som en hviskelek. Resten gidder jeg ikke forklare skriftlig siden dere kan høre meg si alt det andre muntlig ganske snart.
Det er laget alt i alt to videoer. Den andre videoen som jeg har valgt å kalle for “Alternative version” ble kort og greit til fordi jeg ikke syntes det var så gøy at jeg faktisk hørte såpass godt hva Rune sa den første gangen. Derfor gjorde vi hele “leken” to ganger hvor Rune var litt mer dempet i andre runde sånn at jeg fikk utfordret meg litt mer.
God morgen, god mandag og god 2. påskedag! – Ah, jeg kan forsåvidt også gratulere med dagen til dere som eventuelt har bursdag, navnedag og/ eller som feirer et eller annet jubileum – Gratulerer, hei og morn!
Ah, det er jammen meg ikke bare-bare å handle hele tiden. I skrivende stund har jeg akkurat kommet hjem igjen fra Kiwi, en handletur som skulle belønnet meg med minst en trophy om det hele hadde vært et spill.
Før jeg startet shoppingen sånn ordentlig tenkte jeg å pante noen flasker. Hadde en halvfull pose med helfulle tomflasker liggende i gangen, så var like greit å bli kvitt den med det samme. Når jeg var ved pantemaskinen tok ikke lang tid før den stoppet opp og mente at den var forsynt.
Jeg gikk herved og hentet en “betjent”, også sto jeg der da og ventet på at fordøyelsessystemet til denne grønne roboten skulle tømme seg, sånn at jeg kunne fôre den ferdig. For å snu ventetiden til noe positivt fikk jeg i hvertfall tatt et lite bilde til My Storyen min på Snapchat.
Ellers gikk handlingen mer eller mindre smertefritt. Jeg surret litt frem og tilbake som jeg alltid gjør mens jeg prøvde å være helt sikker på at jeg ikke skulle glemme noen ting. Etter å ha sjekket den virtuelle handlelappen min for tredje eller fjerde gang følte jeg meg trygg på at jeg kunne gå og betale.
Jeg hadde handlet en del og var knapt i gang med å legge på varene mine på det berømte rullebåndet da jeg plutselig oppdaget at ei dame bak meg hadde begynt å gjøre det samme. Plutselig ble det en slags kamp om plassen og jeg (+ hun i kassa, yes vi var et team) måtte flere ganger dytte varene til hun bak litt lengre bak. Men jeg skal ikke klandre henne, klokka var såvidt ni om morgenen. Folk flest har akkurat stått opp og alt sånn. Jepp, jeg har blitt mildere med årene. Saklig.
Alle gode opplevelser er som kjent tre, så da må jeg legge ved en historie til før jeg runder av dette innlegget. Og da passer det fint å nevne at jeg selvfølgelig måtte kjøre VISA-kortet mitt inn i den kort-maskinen et par ganger før jeg faktisk fikk til å betale. Det skal ikke alltid være så lett. Selv på Rema 1000 (“Det enkleste er ofte det beste”) er det ikke alltid at de enkleste sjelene der borte vet det beste for kundene sine. Øh, ehm, whaat?
Sånn. Med et “rykende”, ferskt blogginnlegg såpass tidlig på morgenkvisten kan jeg herved gå i dusjen forså å legge meg med god samvittighet. Jeg har vært oppe hele natta og trenger litt kjønnshårssøvn. Nemlig.
Åh – en absolutt siste ting! Dersom jeg klarer å stå opp tidlig nok i kveld (altså ikke ved midnatt…) så kommer jeg til å publisere intet mer enn TO videoer som jeg og Rune gjorde i gårkveld ^^ Gled dere, gled dere.
Under en stor, dyster skygge lå det en gang en ensom gutt. Skyggen var hans egen. Hans sinne ga den liv – det lot den vokse. Hjertet var så kaldt. Omgivelsene frøs det, hans valg holdt det på is.
Guttens forhold til vennskap var en evig strid. En sørgelig kamp. Flertallet lot seg skremme av hans sorte maske. Få turde bli. Fortvilelsen stakk og stakk. Hans hull var flere enn viljen ville lege.
Desperasjonen slo han så ofte ned. Gang etter gang, trapp etter trapp. Frykten ga han sjeldent rom til å lære. Kaoset lot seg ikke holde i sjakk. Så svak og så alene. Alt han hadde gjort… Var å bli født.
Under en stor, varm sol bor det nå en livsglad gutt. Solen er hans egen. Hans vennlige sinn holder den i glød. Guttens hjerte er godt som få. Støpt fast på det rette sted.
Guttens venner er ikke en hær. De er heller en liten flokk. Men de han står urokkelig som fjell – Kjærlige og god som gull. Viljestyrken følger han stadig til nye erfaringer og rikdommer.
Og selv om hver dag ikke er like blank er dog hans mot av stål. Selv den mørkeste sky har sitt glødende lys. Hvert regn har sin bue. Så lykkelig og så tilfreds. Og alt han hadde gjort var å bli født.
Håper at dere likte diktet. Ønsker alle en god kveld!
