Hva synes dere om videoen? ^^
Vi reblogges!
Ondskapens impulshakk
Hakk i plata
Alle er litt impulsive fra tid til annen. Det er ikke noe galt i det. Ikke nødvendigvis. Men når dine impulsive handlinger gjentatte ganger har laget store, stygge riper på den blanke platen merket “Livet – med Aspergers syndrom”, da er det ikke lengre bare gøy.
Livet mitt kan i veldig stor grad oppsummeres som en plate med hakk i. Jeg har lært meg spesielt et vers sykelig godt nå, både forlengs og baklengs. Det gjentar seg igjen og igjen. Det tar aldri stopp.
Særlig er låta “Vennskap” blitt temmelig hakkete med åra. Jeg klarer liksom aldri å hoppe til neste spor. De første minuttene spilles om og om igjen. Nå virker det som jeg igjen begynner å nærme meg den delen hvor vennskapet tar slutt, og da er det på`n igjen.
Jeg kommer aldri til den delen hvor ting blir bra igjen og faktisk bedre enn noen gang. Det er bare to første minuttene jeg får, gang på gang. De siste tolv minuttene får jeg aldri på grunn av alle hakkene..
Har lenge prøvd å overdøve denne sangen ved å spille andre låter på så høyt volum som mulig. Men før eller siden må jeg tilbake til den siden av rommet som platespilleren med den hakkete plata står og spiller. Og jeg kan ikke bare slå den av… For stopper den å spille, stopper jeg å spille. Det er mitt livs forbannelse.
Ondskapens impulsivitet
Så er jeg der igjen. De fleste uønskede tankene og følelsene er tilbake. De er blitt like uforutsigbare som julekvelden på kjæringa. Jeg sitter inne med så mye slitasje, angst og frustrasjon. Frustrert over ting som har skjedd i fortiden, engstelig for ting jeg er redd for at jeg skal komme til å si, skrive eller gjøre.
Jeg er redd for at jeg skal gjøre alvor av en eller flere av de mest ekstreme tankene jeg har båret på de siste ukene. Lar jeg de tankene jeg har nå få vinne så må jeg igjen starte fra bunn av. Da har alt jeg har oppnådd de to siste årene vært ganske forgjeves…
Jeg frykter mine egne spontane handlinger. Akkurat nå føler jeg at jeg klarer å holde den verste aggressive delen av meg i sjakk, men det kan forandre seg i løpet av brøkdelen av et sekund. Jeg er ikke sterk nok til å bekjempe beistet i meg på egenhånd i evigheter. Det er bare et tidsspørsmål før det bryter seg løs igjen og raserer alt jeg har bygget opp den siste tiden.
Heldigvis har jeg et par venner i skrivende stund som sliter med noe av det samme selv og som jeg kan skrive med fra tid til annen… Men jeg har ingen her fysisk som kan oppmuntre meg til å holde hodet kaldt. Det har jeg aldri hatt. Jeg trenger så sårt en venn i nærheten nå, men det ønsket lar seg tydeligvis aldri helt oppfylle.
Før eller senere vil jeg sovne fra vaktposten jeg nå sitter på, og da har jeg ingen kontroll på hva som kan komme til å skje. Alt jeg vet er at byen jeg har bygget opp igjen kommer til å bli terrorisert ned til grunnen.
Jeg er lei nå. Lei av å være til, lei av å leve. Men samtidig har jeg verken motivasjon eller guts til å reise over til den andre siden.
Vi reblogges!
Blogg på mobil
Det var akkurat en ting som gikk opp for meg. Noe som nesten burde være selvsagt, men som jeg likevel kan forstå om enkelte ikke har tenkt på da jeg ikke har tenkt særlig på det selv før nå nylig.
Når jeg en sjelden gang bruker min Samsung Galaxy s5 til å være på forskjellige nettsider så holder jeg den som regel loddrett. Det er nesten bare når jeg har brukt den til å se videoer på f.eks Youtube at det har vært noen unntak.
Men når jeg tittet innom bloggen min med mobilen for litt siden så jeg at teksten blir litt annerledes oppdelt når man holder mobilen loddrett i stede for vannrett. Har tatt noen screenshoots for å vise dere hva jeg mener.
Loddrett – Dette er FEIL:
Vannrett – Dette er RIKTIG:
Pleier du å holde mobilen vannrett eller loddrett når du leser blogg?
Vi reblogges!
Whispering Q&A
Hepp-hepp!
I går var jeg på en liten visitt hos min gode venn Rune. På veien hjem igjen fikk jeg med meg noe som jeg nå har tenkt å dele med dere. For noen dager siden kom jeg over en video hos Ole Johannes Ferkingstad. Han og hans søster hadde kort fortalt utfordret hverandre i noe så gøyalt som en hviskelek. Resten gidder jeg ikke forklare skriftlig siden dere kan høre meg si alt det andre muntlig ganske snart.
Det er laget alt i alt to videoer. Den andre videoen som jeg har valgt å kalle for “Alternative version” ble kort og greit til fordi jeg ikke syntes det var så gøy at jeg faktisk hørte såpass godt hva Rune sa den første gangen. Derfor gjorde vi hele “leken” to ganger hvor Rune var litt mer dempet i andre runde sånn at jeg fikk utfordret meg litt mer.
Her har dere den opprinnelige versjonen:
Og her har dere “The alternative version”:
Har du lekt hviskeleken før?
Har du hatt en bra påske?
Vi reblogges!
Kampen om rullebåndet!
God morgen, god mandag og god 2. påskedag! – Ah, jeg kan forsåvidt også gratulere med dagen til dere som eventuelt har bursdag, navnedag og/ eller som feirer et eller annet jubileum – Gratulerer, hei og morn!
Ah, det er jammen meg ikke bare-bare å handle hele tiden. I skrivende stund har jeg akkurat kommet hjem igjen fra Kiwi, en handletur som skulle belønnet meg med minst en trophy om det hele hadde vært et spill.
Før jeg startet shoppingen sånn ordentlig tenkte jeg å pante noen flasker. Hadde en halvfull pose med helfulle tomflasker liggende i gangen, så var like greit å bli kvitt den med det samme. Når jeg var ved pantemaskinen tok ikke lang tid før den stoppet opp og mente at den var forsynt.
Jeg gikk herved og hentet en “betjent”, også sto jeg der da og ventet på at fordøyelsessystemet til denne grønne roboten skulle tømme seg, sånn at jeg kunne fôre den ferdig. For å snu ventetiden til noe positivt fikk jeg i hvertfall tatt et lite bilde til My Storyen min på Snapchat.
© Bildet er tatt fra aftenposten.no
Ellers gikk handlingen mer eller mindre smertefritt. Jeg surret litt frem og tilbake som jeg alltid gjør mens jeg prøvde å være helt sikker på at jeg ikke skulle glemme noen ting. Etter å ha sjekket den virtuelle handlelappen min for tredje eller fjerde gang følte jeg meg trygg på at jeg kunne gå og betale.
Jeg hadde handlet en del og var knapt i gang med å legge på varene mine på det berømte rullebåndet da jeg plutselig oppdaget at ei dame bak meg hadde begynt å gjøre det samme. Plutselig ble det en slags kamp om plassen og jeg (+ hun i kassa, yes vi var et team) måtte flere ganger dytte varene til hun bak litt lengre bak. Men jeg skal ikke klandre henne, klokka var såvidt ni om morgenen. Folk flest har akkurat stått opp og alt sånn. Jepp, jeg har blitt mildere med årene. Saklig.
Alle gode opplevelser er som kjent tre, så da må jeg legge ved en historie til før jeg runder av dette innlegget. Og da passer det fint å nevne at jeg selvfølgelig måtte kjøre VISA-kortet mitt inn i den kort-maskinen et par ganger før jeg faktisk fikk til å betale. Det skal ikke alltid være så lett. Selv på Rema 1000 (“Det enkleste er ofte det beste”) er det ikke alltid at de enkleste sjelene der borte vet det beste for kundene sine. Øh, ehm, whaat?
© Bildet er tatt fra wikimedia.org
Sånn. Med et “rykende”, ferskt blogginnlegg såpass tidlig på morgenkvisten kan jeg herved gå i dusjen forså å legge meg med god samvittighet. Jeg har vært oppe hele natta og trenger litt kjønnshårssøvn. Nemlig.
Åh – en absolutt siste ting!
Dersom jeg klarer å stå opp tidlig nok i kveld (altså ikke ved midnatt…) så kommer jeg til å publisere intet mer enn TO videoer som jeg og Rune gjorde i gårkveld ^^ Gled dere, gled dere.
Har du noen planer for i dag?
Vi reblogges!
Gutten
Under en stor, dyster skygge lå det en gang en ensom gutt.
Skyggen var hans egen. Hans sinne ga den liv – det lot den vokse.
Hjertet var så kaldt. Omgivelsene frøs det, hans valg holdt det på is.
Guttens forhold til vennskap var en evig strid. En sørgelig kamp.
Flertallet lot seg skremme av hans sorte maske. Få turde bli.
Fortvilelsen stakk og stakk. Hans hull var flere enn viljen ville lege.
Desperasjonen slo han så ofte ned. Gang etter gang, trapp etter trapp.
Frykten ga han sjeldent rom til å lære. Kaoset lot seg ikke holde i sjakk.
Så svak og så alene. Alt han hadde gjort… Var å bli født.
Under en stor, varm sol bor det nå en livsglad gutt.
Solen er hans egen. Hans vennlige sinn holder den i glød.
Guttens hjerte er godt som få. Støpt fast på det rette sted.
Guttens venner er ikke en hær. De er heller en liten flokk.
Men de han står urokkelig som fjell – Kjærlige og god som gull.
Viljestyrken følger han stadig til nye erfaringer og rikdommer.
Og selv om hver dag ikke er like blank er dog hans mot av stål.
Selv den mørkeste sky har sitt glødende lys. Hvert regn har sin bue.
Så lykkelig og så tilfreds. Og alt han hadde gjort var å bli født.
Håper at dere likte diktet.
Ønsker alle en god kveld!
Vi reblogges!
Dagens lille eventyr
God kveld.
Nå er det sikkert mange av dere som venter spent på om jeg har tatt en konklusjon når det kommer til om jeg skal oppsøke lege eller ikke etter det lille eventyret jeg visstnok skal ha hatt forrige uke. Eller ikke.
Som jeg har en følelse av at de fleste av dere allerede har klart å gjette så var det eventyret ikke noe mer enn, vel, et eventyr. En oppdiktet historie, eller aprilsnarr om dere vil.
Helsa mi både står, ligger og sitter det bra til med. I hvertfall såvidt jeg vet. Det kan jo hende jeg har en eller annen sykdom som jeg ikke vet om. Det er meget mulig siden det er såpass sjelden jeg går til lege i hele tatt og visa versa, men noen kjønnssykdom tror jeg vi trygt kan utelukke for å si det sånn.
Har du blitt lurt i dag?
Vi reblogges!
Etter den søte kløe…
Hepp.
Tenkte jeg skulle være så høflig og ta en liten pause fra gamingen sånn at jeg får gitt litt livstegn fra meg igjen. Sannheten er at jeg trenger noen gode råd.. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke akkurat er så glad i å gå til legen, men i løpet av de siste dagene har det vært litt vanskelig å ikke tenke på akkurat det…
Jeg føler meg så utrolig slapp, varm. Det føles som om kroppen er i ferd med å brenne opp. Særlig hodet. Det merkelige er at jeg ikke hoster noe særlig. Normalt når jeg blir forkjølet (noe jeg så og si aldri blir lengre), eller er blitt rammet av influensa (noe jeg heller ikke har blitt på en god, god stund) så pleier jeg å hoste mye, og lenge…
Så kommer vi til den delen som uroer meg aller mest… For i tillegg til at kroppen føles som en gedigen varmeovn så klør det samtidig på et viss sted. Altså, der nede…
For en liten uke siden var jeg på besøk hos en veldig god venninne av meg og jeg overdriver på ingen måte når jeg nå sier skriver at det var veldig, veldig hyggelig. Vi så The Texas Chain Saw Massacre og The Hills Have Eyes (originalen) sammen, spilte noen spill, snakket sammen, og… Eksperimenterte litt med hverandre. Vi hadde sex..
Det var ikke planlagt kan du si.. Det bare skjedde. Uansett, jeg skal ikke akkurat si at jeg angrer, det tror jeg heller ikke hun gjør. Men som dere sikkert har klart å gjette dere til er jeg nå litt urolig for at dette kan ha noe med den formen jeg har vært i de siste dagene.
Jeg har så utrolig lite lyst til å gå til lege. Hadde jeg hatt tannpine hadde jeg ikke nølt et sekund siden jeg fikk kurert det lille jeg måtte ha av tannlegeskrekk da jeg var hos spesialisttannlege så og si månedlig i 4-5 år mens jeg hadde regulering… Men vanlige leger og sånn.. Nei.
Er det noen der ute som kjenner seg litt igjen i de beskrivelsene jeg har kommet med nå? Er det mulig at det kan være noe annet enn det jeg frykter det kan være? Helt avslutningsvis kan jeg vel legge til at det ikke ble brukt beskyttelse. Eller, ikke fra min side i hvertfall.. Som sagt, det var ikke planlagt…
Hadde satt uendelig stor pris på alle gode råd jeg kan få. På forhånd. Takk.
Vi reblogges!
Her, nå og da
Omvendt dårlig samvitthet
I og med at det nå er påske så tenkte jeg å skrive noe så kriminelt kjedelig som et slags hverdagsinnlegg. Så blir det opp til dere å finne en løsning i slutten av uka på hvorfor jeg nå velger å gjøre akkurat det.
Nå, hvordan står det til med onkel Kuklinski i dag? Jo takk, for det meste bra. Det er som alltid noe støy som jeg ikke får vekk, men samtidig føler jeg at kvaliteten for det meste er såpass grei at jeg ikke gidder klage. Jeg har den siste tiden vært überflink til å prioritere meg selv. Vært flink til å gjøre det JEG har lyst til. Vært flink til å holde meg aktiv med noe. Vært flink til å stort sett fokusere på positive fremtidsprosjekter, fremfor negative fortidselementer…
Men det er altså noe som plager meg der og da nå også.. Dere er helt sikkert begynt å gått lei av alle de innleggene hvor jeg føler meg ignorert av folk, også videre… Til dere som er det kan jeg berolige med at dette innlegget skal ikke bli et av de. Derimot har jeg litt lyst til å heller klage litt på meg selv denne gangen.
For akkurat nå er det faktisk sånn at det er jeg som går rundt og føler dårlig samvittighet ovenfor andre. Har vært flere tilfeller de siste ukene hvor noen har tatt kontakt, også har jeg vært opptatt.. Som regel er det jo alle de andre som er opptatt eller av en eller annen grunn ikke kan svare. Så litt rart at det faktisk har vært jeg som har gitt de fleste avslagene akkurat nå..
Til alle dere som har forsøkt å fått til en samtale uten særlig hell den siste tiden: Jeg håper dere forstår at det ikke er sånn at jeg ikke vil snakke med dere, men de gangene dere har mislykket har jeg rett og slett hatt hodet helt andre steder. Og for å si det sånn, hadde det vært slik at jeg faktisk ikke ville snakke med dere hadde dere foreksempel ikke vært blant mine Facebook “venner” og venner.
Jeg, meg og de andre
Ah, også en liten gladnyhet. Lenge har terapeuten min, foreldrene mine og et par til forsøkt å oppmuntre meg til å f. eks gå i et og annet møte hvor det går andre med lignende diagnoser som meg. Først og fremst asperger. Og jeg skjønner tankegangen, det hadde jo vært flott om jeg hadde funnet noen andre aspergere der ute å bli kjent med. Men jeg har aldri giddet å gå i noe møte eller forening…
Derimot har jeg en stund vært medlem på en Facebook-side som heter “Asperger(s) Syndrom”.. For å gjøre det hele kortest mulig er det spesielt tre stykker jeg har fått ganske god kontakt med den siste tiden. Ei av de har jeg riktignok visst om en stund, men vi har liksom aldri pratet noe særlig for nå nylig.
To av de andre ble jeg presentert for forrige uke, og særlig ei av de har jeg funnet ut at jeg har en god del felles med, og DET syns jeg er ganske så herlig. Er veldig glad for dette for med disse tre personene føler jeg at jeg ikke trenger å forklare meg like mye når det kommer til diverse ting som “normale” mennesker uten as ikke helt skjønner.
Selvfølgelig. Det kan oppstå misforståelser oss aspergere i mellom også, men tror likevel det er litt lettere for andre med min diagnose å forstå når det skulle forekomme noe, enn for en person uten.
Nok en gang er det bare for meg å si skrive: Livet er herlig! ^^
Hvor viktig for deg er det å ha likesinnede venner?
Vi reblogges!
Reunions-fest med klassen? – Avgjørelsen
Det begynner nå å bli en liten stund siden jeg fortalte dere at jeg hadde fått en invitasjon på Facebook til en såkalt reunions-fest med klassen fra barneskolen. Siden den gang har tankene mine vært en del frem og tilbake. Eggeskall, skall ikke, eggeskall, skall ikke… Men nå har jeg endelig tatt en avgjørelse, og jeg har kommet frem til at jeg IKKE kommer til å gå.
Som jeg allerede har skrevet så tror jeg det hadde gått bra, og det er heller ingen av de jeg gikk i klasse med som jeg har noe særlig i mot per dags dato. Samtidig er det vel en grunn til at jeg ikke har hatt kontakt med noen av de i nyere tid.
Jeg har lenge tenkt og følt at jeg har vært mest positiv innstilt til det hele, men skal jeg være 100% ærlig med meg selv så har det vært mest fordi jeg vil overraske vennene mine med å gjøre noe de ikke helt hadde forventet. Og det mener jeg hadde vært feil grunnlag for å gå. Skulle jeg gått burde det vært ene og alene for min egen del, ikke fordi jeg ville gjøre noe som fikk vennene mine til å bli stolte over meg.
Den gamle klassegjengen tilhører fortiden. Selv om det helt sikkert ville helt greit å være der så er jeg bare ikke gira etter å være med. Dessuten har jeg nok av andre sosiale planer for 2015, så da gjør det enda mindre at jeg bare dropper hele denne festen, tenker jeg.
Hva ville du gjort om du var invitert til klassefest nå?
Vi reblogges!