fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

Ikke lest første del av “Karsten og Petter – Nesten perfekt” enda? Fortvil ikke, klikk her for å lese den.

Torsdag 18. februar 2016 – Klokken 08.59
“Hehe, nei jeg er nok ikke din kjære far. Og takk for det. Petter, dette vil komme som et lite sjokk for deg. Og jeg skal være helt ærlig, jeg vet akkurat hvordan du føler og hva du tenker nå. Når sant skal sies så..”, mer rakk ikke den mystiske skapningen å si før Petter fant det for godt å avbryte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Hvordan kan du si noe sånt? Hvis du altså ikke er min far så må du være noen jeg aldri har møtt før, og isåfall så kjenner du meg ikke og har ingen rett i hele verden til å si noe sånt som at du vet hva jeg føler, aller minst hva jeg tenker!”.

“Nå vel, la oss si at du har rett, og at jeg nå har tatt grundig feil. Du påstår altså at jeg ikke kjenner deg? Du har selvfølgelig helt rett. Jeg er bare en helt tilfeldig person, som suser inn på rommet ditt på et såpass spektakulært vis som du ikke er i nærheten av å finne en logisk forklaring på hvordan jeg har fått til enda. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om de tre føflekkene du har på venstre lår, jeg bare antar at du har en fetisj for silkebukser med røde striper, og jeg tar selvfølgelig helt feil når jeg nå bare påstår at årsaken til at du skulket bort halve første skoledag i niende klasse var fordi du hadde knekt Final Fantasy-linjalen din, som igjen førte til at du brukte flere timer på å finne en helt maken. Det var jo slettes ikke sånn at alt måtte være perfekt. Et helt komplett penal, eller ikke noe skole. Og forresten, du stjal så absolutt ikke den nye linjalen din fra Frida Storgmo.”.

Petter ble helt paff. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite disse tingene? Okei, de tre føflekkene hadde han jo lagt ut på Instagram i fjor, men dog på en privat konto som bare Karsten har tilgang til, i tillegg til han selv. Karsten ville aldri vist noen de bildene uten Petters tillatelse. Og hadde han likevel gjort det hadde Petter visst om det nå. Men man vet jo aldri.. Noen kunne alltids ha hacket han.. Men hvilken syk jævel er det som har interesse av de bildene der? På en annen side. Hvilken syk jævel dukker opp på soverommet til to fremmede såpass tidlig på dagen? Og hvordan i all verdens land og rike kjenner han til den fetisjen? Det er selv ikke noe Karsten vet om, enda. Og.. Nei. Mannen foran han kunne ikke være noe annet enn en gal, genial og svært ensom stalker.

“Du er gal!”, utbrøt Petter.
“Javisst!”.
“Jeg ringer politiet. Nå!”.
“Gjør det du, så bare lener jeg meg tilbake og nyter de siste minutter av frihet i mens”.
“Fy faen, hvordan er er mulig å bli så syk?”.
“Skulle ikke du ringe politiet?”.

Plutselig gikk det opp en ting for Petter igjen. Ikke bare var denne mannen skummelt lik hans egen far, men det var også noe med den stemmen. Der og da kunne Petter sverge på at han hadde hørt den før. Det vil si. Han ville ikke ha veddet bort Play Station Vitaen på det, for det var jo NOE annerledes ved den. Men igjen virket den såpass kjent at han ihvertfall var villig til se en kvart fotballkamp om han skulle ta feil. Kunne han simpelthen ha en onkel? En ukjent onkel. En GAL, ukjent onkel. Men dog hans onkel.

“Nei… Ikke enda.”.
“Vel, du har i hvertfall nok av tid. Klokken er ikke engang rukket å blitt ni enda.”.

Hva? Var ikke klokken 08.59-etellerannet sist han sjekket? Klokken viste fremdeles 08.59. Petter stirret febrilsk inn i øynene på den fremmede, gale mannen som muligens skulle vise seg å være hans egen onkel. Petters far var et teknisk geni en gang i tiden. Riktignok så stupte ferdighetene etter at han ble rammet av slag for noen år tilbake, men.. Herregud. Petter kjente at hjertet slo i et helt sinnsykt tempo. Kunne denne mannen rett og slett ha “frosset” alt som var at teknisk utstyr i det han kom inn i rommet. Klokken måtte jo være 09.05 nå, minst.

“Hvis du ikke er pappa – som forsåvidt gir mening siden han neppe har klart å hale seg opp av sengen enda – Hvem er du?”.

Ja, hvem var så denne mystiske mannen? Det er bare et av flere spørsmål vi forhåpentligvis vil få svar på i episode 3 av “Karsten og Petter – Nesten perfekt”.

Fortsettelse følger!

Vi reblogges!

Forandringer fryder sies det, vel, ikke alltid.. I dag har jeg sett meg nødt til å skaffe meg ny støvsuger. Ikke fordi den gamle støvsugeren egentlig er ødelagt, men fordi ledningen til den er blitt skadet (ok, SÅNN SETT kan man vel si at støvsugeren er skadet også da ledningen er en vesentlig del av den..).

Det var blitt et bittelite hakk på den helt nederst, nærmest usynlig, men likevel et hakk. Så derfor følte jeg i dag at det var best å kvitte meg med hele den gamle støvsugeren med tanke på brannfaren den skadde ledningen fører med seg, forså å skaffe meg en ny.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Normalt hadde jeg sett på dette med et smil. Jeg har jo hatt den gamle støvsugeren i noen år. Ikke veldig lenge, men som sagt, noen år. Tror jeg kjøpte den august 2012, på samme tidspunkt som jeg flyttet inn i den leiligheten jeg bor i en dag i dag. Og etter 4 år er det normalt sett helt greit for meg å bytte ut tekniske ting da jeg vanligvis nærmest elsker å skaffe meg nye ting, forså å kvitte meg med det gamle.

Det er bare et liten hake denne gangen her. Økonomien min er ikke akkurat så veldig rabarbra her og nå. Det er ikke noe hemmelighet at jeg er glad i å bruke en del penger, og jeg har egentlig brukt opp det jeg har til “ekstra-stuff”-denne måneden. Med andre ord, – jeg har nå måtte tappe noen tusenlapper fra flytte-spare-kontoen, for å få tak i ny støvsuger.

Ikke en veldig big deal, det vil ikke ta meg alt for lenge å tilbakebetale disse pengene, men det er likevel noe surt da jeg har hatt som prinsipp i nesten to år nå å så og si ALDRI røre flytte-spare-kontoen. Vel, med mindre det skulle dukke opp noe spesielt da, sånn som nå. Det er bare at jeg egentlig ikke hadde regnet for mye med at det ville skje, litt naivt, jeg vet.

Uansett.. Vil dere se den nye støvsugeren min? Vel, her er den:

Håper denne varer minst like lenge som den forrige. At ledningen, eller andre ting ihvertfall ikke blir skadet/ ødelagt under en litt pengeskrapet periode sånn at jeg må stikke litt hull i diverse sparekontoer igjen, for det liker jeg altså dårlig xD

Vi reblogges!

Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.

Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.

Torsdag 18. februar 2016
Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.

Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.

Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!

Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt. 

Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over.
Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.

“Vær hilset!”. Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. “Karsten, er du våken?”. Petter fikk ikke noe svar. “Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.”, sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.

“Ja, gjorde jeg ikke det?”. Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.

“Ja, jeg er her borte..”. Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.

Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være… Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: “Pappa?”.

Fortsettelse følger!

Vi reblogges!

I dag tror jeg jammen at jeg endelig klarte å få på plass det som nå har blitt årets første ordentlige gåtur, HVIS vi ser bort i fra alle de gangene jeg går til et viss sted 45 minutter unna for å skille meg fra den mengde søppel jeg har klart å samle på i en ukes tid. Ikke sikker, men jeg tror ihvertfall at turen jeg har tatt nå er den aller første “ordentlige” gåturen for 2016.

Eller, ordentlig og ordentlig. Jeg hadde jo opprinnelig en annen hensikt enn å “bare” komme meg ut litt. Jeg har nemlig BLANT ANNET fått tatt noen bilder som kommer til å bli brukt i fremtidige innlegg her på bloggen. Men dagens vandring føltes ihvertfall mer hyggelig og “frivillig” enn de 45 minuttene jeg vanligvis bruker en vei hver uke for å kaste søppel.

Såeh, ja. Jeg har vært ute og tatt noen bilder. Like etter at jeg hadde kommet meg ut av leiligheten slo det meg at det er noen uker siden jeg har vært alt for hyggelig og sosialisert meg med Rune. Det har nemlig vært et par tilfeller nå hvor jeg ikke har hatt alt for mye “tid” da jeg heller har prioritert andre ting, så når jeg likevel først var på vei ut og ikke skulle gjøre noe som krevde en for mye konsentrasjon så bestemte jeg meg like gjerne for å invitere han med.

Ooog SLIK så han sånn omtrentlig ut da han åpnet døra for meg rett før vi begynte å gå i lag:

Da har jeg intet mer å melde for denne gang. Hva de nevnte bildene som har blitt tatt i dag skal brukes til har jeg ikke lyst til å avsløre enda. Men jeg kan si såpass som at det ikke vil ta veldig lang tid før dere i hvertfall får sett snurten av samtlige av de 😉

Har du unnet deg en spasertur i dag?

Vi reblogges!

Jeg har alltid, og da mener jeg ALLTID sett på meg selv som en fyr som er flink når det kommer til å betale regninger. Det gjør jeg fortsatt. Jeg har aldri noen sinne hatt gjeld noe sted, aldri mottatt et inkasso-varsel. Før nå.

Var for en liten stund siden en tur innom Kiwi for å handle inn litt mat til kommende uke. På vei inn igjen sjekket jeg om det var noe post i postkassen fra i går. Det var det. Blant annet et inkasso-varsel fra cdon.

Når jeg åpnet det og så hva det var ble jeg både litt oppgitt og fortvilet. Først og fremst fordi forfallsdatoen allerede har utgått for to dager siden. Og delvis fordi jeg fremdeles ikke har fått den første fakturaen, hadde jeg fått den hadde denne orderen vært betalt for flere dager siden. Og nå har jeg altså endt opp med et inkasso-varsel, hvor fristen allerede har gått ut.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har nå betalt dette inkasso-varselet. Siden det er søndag i dag satte jeg betalingsdatoen til i morgen. Jeg HÅPER så inderlig at den betalingen jeg nå har registrert via nettbanken telles, sånn at jeg ikke kan vente meg nok et inkasso-brev om noen dager..

Har også sendt en mail til Cdon nå hvor jeg så ryddig og saklig som mulig har forklart alt sammen så godt jeg kan. Håper bare de tror meg, og at jeg slipper å betale på nytt. Huff, dette syns jeg er litt ubehagelig..

Har du mottatt inkasso før?

Vi reblogges!

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Da det hele startet
Når jeg først startet denne bloggen januar 2010 trodde jeg neppe at den fremdeles ville være sånn noen lunde i drift seks år senere. I oppstartsfasen tror jeg ikke at jeg egentlig hadde særlig troen på at jeg ville bli særlig aktiv på bloggfronten i hele tatt.

Før jeg “sjekket inn” hos blogg.no hadde jeg i en liten periode en blogg på msn.no sine sider, og jeg tror at på den tiden (når jeg opprettet blogg.no-bloggen) så var jeg egentlig litt lei av det konseptet. Og når jeg ser tilbake så var jeg ikke akkurat superaktiv de første månedene her inne. Jeg var faktisk mye mer aktiv på msn.no den perioden jeg blogget der enn den aller første perioden jeg hadde her inne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så skjedde det noe magisk. Jeg oppdaget en tidlig morgen det fantastiske fenomenet kalt bloggshouts. Jeg kunne betale 15-30 kroner for å få akkurat de innleggene jeg ville på forsiden av blogg.no for en viss periode. Genialt. (Det er forresten ikke en mulighet jeg har lengre, men det er en annen historie..)

Plutselig var det flere som la merke til det jeg gjorde. Kommentarene strømmet inn, besøkstallene steg, og egoet mitt like så. Det som først bare var en liten ting jeg hadde å skrive til der og da (som “ingen” visste om) var nå nærmest blitt en avhengighet, et daglig høydepunkt, en venn.

Ikke “bare” ble jeg “sett” av en rekke forskjellige folk rundt om kring i “hele” Norge, jeg ble også mer lagt merke til i bygda enn jeg var før. Folk stoppet i plutselig opp og spurte om jeg ville være med på bilder, folk stoppet meg for å fortelle at de digget det jeg gjorde. Ja, også var det de som ikke var like stor “fan” og som valgte å signalisere det ved å blant annet rope mindre hyggelige ting etter meg. Men enkelte tilbakestående vil man alltid møte på fra tid til annen.

Bloggens rolle gjennom tidene
Okei. En ting er at denne bloggen de siste seks årene med jevne mellomrom har vært et gedigent egoløft for meg, et tidsfordriv og innimellom en oppslukende hobby, men den har også bringet med seg noe helt uerstattelig.

Jeg er ikke helt sikker på antallet, men takket være denne bloggen har jeg fått noen helt awesome venner som jeg har hatt noen ganske fantastiske stunder med. De fleste vennskapene har dog vært veldig midlertidige, men det er likevel noen som fremdeles står her en dag i dag, Bestevenninna mi f.eks, som jeg nå har kjent i ca. 5 år.

Men la oss nå se litt tilbake og fokusere på hva det egentlig er denne bloggen har fått av innmat de siste årene. Først var den bare en nokså kjedelig dagbok som jeg kun oppdaterte der og da når jeg husket på det.

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Så hadde den plutselig blitt til et slags magasin og en prekerstol som tok for seg alle verdens forskjellige temaer som toppbloggere, incest, mobbing, falske venner, folk flests forskrudde syn på nakenhet i forhold til f.eks vold, og selvfølgelig ble det et og annet innlegg om satanisme også.

Det er vel heller ikke feil å si at bloggen fra tid til annen har vært et freakshow. For, joda, jeg har blogget om ganske mange viktige temaer gjennom tiden, og flesteparten av de innleggene syns jeg en dag i dag at jeg har gjort på en veldig konstruktiv og god måte også.

Men det har jammen vært mye tull her også. Hvis dere tar en titt på samtlige av kommentarene jeg har fått på noen av de innleggene jeg har linket til over (med rød og tykk skrift) så ser dere hva jeg mener. Med mindre dere er en av de som er enige i det som er blitt skrevet, da.

Men.. Det har også vært et og annet sirkusnummer fra undertegnendes side også, helt klart uten tvil. Først og fremst på en god måte etter min egen mening, men det har og vært et og annet som ikke har vært like bra også. Og nå tenker jeg først og fremst på den ene lange perioden som brang med seg en del selvmidlidenhet og depressive skriverier.

Men når det igjen er sagt så angrer jeg ikke egentlig på det heller, for jeg syns man skal få lov å “syte” litt INNIMELLOM, og det å “tømme” meg i offentligheten har faktisk vært noe som har funket for min del, INNIMELLOM. Men det er først og fremst når jeg har latt det gå for langt, og det har blitt for mye av det i for lange perioder at jeg mener at det ikke har vært bare like “greit”.

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Jeg forstår om i hvertfall samtlige er litt forvirret og kanskje ikke helt skjønner hva jeg mener nå. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å forklare det siste der litt bedre. Det jeg mener er at jeg er GLAD jeg har vært såpass ærlig, usensurert og direkte som jeg har vært i de mest depressive og suicidale periodene mine med tanke på at det faktisk har gjort at enkelte der ute har følt seg mindre alene om ting, som igjen har ført til at i hvertfall samtlige har tatt kontakt, fortalt at de også har det sånn, også har plutselig jeg følt meg mindre alene om ting for en stund også.

Men all den dokumenteringen jeg har gjort har også gjort det lettere for meg å huske på i senere tid at jeg tross alt har vært gjennom vanskeligheter tidligere, men at jeg har kommet ut av det, og det igjen har altså gjort enkelte utfordringer i nyere tid litt enklere å takle.

Ta vare på minnene!
Men litt tilbake til de mer “morsomme” innleggene mine igjen. Dækern jeg har gjort og skrevet mye rart. Ikke bare har jeg skrevet ganske så rett frem-innlegg om veldig mange forskjellige ting, jeg har også skrevet en hel del dikt, fan fictions, originale historier, og i det hele tatt.

Jeg er fullstendig klar over at jeg nok en gang bryter janteloven her nå, men mye av det jeg har gjort syns jeg faktisk en dag i dag er jævlig bra. Spesielt med tanke på at jeg enda var såpass ung når jeg skrev mye av det. Jeg vil anbefale dere som liker dikt og sånn å ta en titt innom bloggkategoriene Dikt og Selvskrevne historier. Som sagt, det er mye rart å finne der om man bare gidder å lete litt.

Jeg skal snart runde av nå, men først må jeg få frem til selve baktanken med dette innlegget. Jeg vet det er mange blogger der ute som har blitt slettet, mange av bloggeren selv. Noen av årsakene folk har hatt for å gjøre det kan jeg forstå, mens andre ikke.

Uansett. Budskapet mitt er fremdeles følgende – Tenk deg GODT om før du sletter en blogg. Særlig om det er noe du har lagt en del tid i. Hvis bloggen din bare har 2-3 innlegg som du har rablet ned i farten, og det er en stund siden nå kan jeg forstå det. Men hvis bloggen din har rundt 15 innlegg eller mer, og det er i hvertfall noe av det du har gjort som du innerst inne ihvertfall tror kan ha den minste verdi å se tilbake på om noen år – IKKE LEGG DEN NED!

Jeg har ikke tall på hvor mange venner og bekjente jeg har vært litt irritert på de siste seks årene fordi de har lagt ned bloggen sin. En ting er at de selv ikke har trodd de ville savne den i ettertid, men en annen ting er leserne. For å si det på en annen måte, det er et par blogger til et par venner av meg jeg gjerne skulle likt å gått innpå igjen nå, men som jeg ikke kan fordi de ikke finnes mer xD

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Sånn. Nå har dette innlegget blitt lengre enn langt nok. Jeg har for en stund siden fått stemplet på plass alle poengene jeg hadde med å opprette dette innlegget i utgangspunktet. Til syvende og sist tror jeg ikke at jeg nå krymper sannsynligheten så veldig for at enkelte av dere medbloggere der ute måtte finne på å faktisk fjerne bloggen deres om dere først får det for dere at dere vil gjøre det. Men jeg kan ihvertfall håpe på at noen av dere vil tenke dere om tre ganger ekstra.

I hvertfall, selv om jeg også har vært på tanken en del ganger, også i nyere tid så er jeg likevel sjeleglad for at bloggen og dens syke innhold fremdeles lever i beste velgående. Det er rett og slett utrolig hva man kan begynne å huske (både i positiv og negativ forstand) når man først ser seg litt tilbake.

Hva har din(e) blogg(er) betydd for deg?

Vi reblogges!

– Bildet er tatt av Arvid Storli.

Det er påske, det er turister, og det er også en økt sannsynlighet for å bli frastjålet et og annet. Egentlig hadde jeg ikke tenkt at jeg skulle til sentrum denne uken da jeg tok meg noen skikkelige handlerunder i helgen. Fortsatt ganske lite begeistret for store folkemengder, og i hele tatt.

Men i dag fikk jeg likevel en god nok grunn til å gå ut. Tannbørste-koppen som jeg bestilte forrige uke hadde omsider ankommet. På vei til Domus (som er det stedet jeg vanligvis henter pakker fra) tenkte jeg at jeg kanskje skulle benytte meg av de lave prisene på snop mens jeg først skulle dit likevel. Så da ble det til at jeg også gikk inn til selve butikken etterhvert.

Etter at jeg hadde fylt opp en pose smågodt, funnet et blad jeg ville ha, samt en cola og noe Dent var det på tide å betale. Når jeg neesten var ferdig med å taste pinkoden min oppdaget jeg noe på høyre side. Noen ungjenter sto og pakket ned MINE varer.

Det første som slo meg var at jeg der og da hadde fått øye på et utrolig frekt og ganske amatøraktig forsøk på tyveri. Før jeg egentlig rakk å tenke stort over det skjøt jeg opp den ene hånden, pekte på de og sa med en noe streng og mulig stresset stemme: “Hey, den der er min!!”.

– Bildet er tatt av Arvid Storli.

Heldigvis skulle jeg fort finne ut at det hele var langt mindre dramatisk enn først antatt. “Ja, men de bare hjelper til med å pakke det ned”, kom det raskt fra han som satt i kassen. Ah, jeg burde ha skjønt det. Jentene satt der tross alt med noen trøyer hvor det sto Coop Mega på, og etter at jeg gikk ut igjen så jeg at det var tilfelle ved de andre kassene også.

Men der og da, da jeg enda ikke var klar over dette føltes det hele litt ubehagelig, og jeg skal ikke nekte for at jeg ble bittelitt provosert de første sekundene. Men det hele endte altså heldigvis bra. Jeg ble ikke SÅ skrekkelig stresset, og jeg sa også takk til de søte jentene etter at jeg tok i mot posen og gikk. Uten ironi, og kanskje til og med med et smil, akkurat det husker jeg ikke.

På veien hjem igjen ble det til at jeg analyserte det hele noen ti-talls ganger. Og kort fortalt har jeg kommet frem til at jeg først og fremst er glad for at Coop nå har egne folk som hjelper kundene med å pakke ned varene.

Jeg er som nevnt tidligere ikke veldig glad i å omgi meg alt for mange folk om gangen, og det faktum at denne butikkskjeden har egne folk som gjør det de kan for at påskehandelen skal gå enklest og fortest mulig unna er jeg glad for.

Men.. Så er det heller ikke til å komme bort fra at jeg også har tenkt litt på at den jobben disse menneskene har nok er en litt utakknemlig en. Nå er det helt sikkert en del som har klart å tenke ut på egenhånd at de faktisk er ansatte for Coop og ikke tyver, men det er garantert flere som meg der ute også som har, og som kommer til å “kjefte litt” på de fremover. Huff.

Helt avslutningsvis vil jeg bare i tilfelle disse jentene på et eller annet tidspunkt skulle komme over dette innlegget få benytte anledningen til å beklage at jeg “kjeftet litt” på dere “i ste”. Og så vil jeg nok en gang få takke for den gode jobben jeg nå syns at dere gjør med å redusere det verste påskerushet best mulig. Takk.

Vi reblogges!

Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment

Så fort jeg fikk vite at det skulle komme en tredje film i I Spit On Your Grave-serien kan dere tro jeg ble begeistret. Jeg elsket den første filmen og jeg digget nummer to (høhø). Men så er det store spørsmålet.. Stemmer det at alle gode ting er tre?

I “I Spit On Your Grave 3 – Vengeance Is Mine” møter vi igjen Jennifer fra film 1. Siden sist har hun flyttet til New York og skiftet navn til Angela. Fritiden bruker hun blant annet til å gå i gruppeterapi hvor hun etter kort tid får en ny venninne, nemlig den nokså rebelske og hevntørste Marla.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment

Når det en dag viser seg at Marla har blitt drept av eks-kjæresten vekkes det naturligvis avsky og sinne i den lille terapigruppen, særlig hos Angela som bestemmer seg for å gi svinet det hun mener han fortjener etter at det også blir kjent at han slipper fri. Noen få scener senere er Marlas eks minst like død som Marla selv som bot for det han angivelig skal ha gjort.

Og det er først og fremst det faktum at folk “bare” ANGIVELIG skal ha gjort fæle ting som er det største problemet jeg har med denne filmen her. For mens film 1 og 2 var veldig flink til å faktisk vise de grusome overgrepene som gjorde at hevnsekvensene i ettertid av de ble såpass tilfredstillende som de ble så nøyer film 3 seg heller ved å fortelle om overgrepene ved hjelp dialog og trist musikk.

Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment

Det faktum at vi ikke får sett overgrepene denne gangen resulterer altså i at hevnsekvensene ikke lengre tilfredstiller like sterkt som før… Men det gjør også at jeg faktisk sitter og lurer på om de som Angela hevner seg på denne gangen egentlig kan være “uskyldige”. Mest sannsynlig ikke, men siden jeg ikke har sett overgrepene selv klarer jeg ikke å føle meg 100% sikker på at alle som Marla sender i graven får som de fortjener denne gangen.

Okei, joda, det er tydelig at ihvertfall samtlige av de som Angela bestemmer seg for å gi rettferdighet har et ganske forskrudd kvinnesyn og noen generelt elendige holdninger.. Men selv om folk har et forkastelig verdensbilde og ganske motbydelige holdninger er det ikke forgitt at de har voldtatt, torturert eller drept noen..

Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment

For meg holder det altså ikke at vi blir fortalt om en rekke voldtekter denne gangen hvor overgriperne har sluppet unna, jeg skulle helst ha sett de.. Ikke fordi jeg liker å se voldtekt, for det gjør jeg absolutt ikke. Men når jeg ikke har sett det selv er det altså vanskelig å vite 100% om historiene er sanne. Og da er det også vanskeligere å hate de såkalte overgriperne, og uten det hatet (som film 1 og 2 var meget flink til å bygge opp) så klarer jeg ikke å kjenne på noe tilfredstillelse når de slaktes heller.

Ellers er det også en ting til som skuffet ganske denne gangen. Hevnsekvensene er langt ifra like kreative og spektakulære som sist. Denne gangen er de fleste hevnscenene så alt for… Repeterende og uoriginale. Jeg har ikke telt så mulig jeg tar feil, men jeg mener ihvertfall å huske at det denne gang er tre scener som innebærer at de såkalte voldtektsmennene får elektrosjokk i balla. Blant annet.

Bildet tilhører: Anchor Bay Entertainment

Så tilbake til det spørsmålet jeg stilte litt tidligere. Er alle gode ting tre? Nei!.. For min del kunne de latt være å lage denne filmen. Det er synd å si det, men I Spit On Your Grave 3 føles rett og slett stort sett ganske unødvendig. Den er ikke i nærheten av så god som forgjengerne på noen som helst plan.

Men det finnes likevel noen lyspunkter. Sarah Butler gjør nok en gang en god jobb som Jennifer/ Angela, selv om jeg føler troverdigheten dessverre faller noe mer fra denne gangen, noe som forsåvidt ikke er hennes (Sarah Butler) feil, men manusforfatternes.. Og så skal det sies at jeg DIGGET bestevenninnen Marla. Bare så synd at hun takket for seg så alt for tidlig på en så alt for elendig måte. Også er den heldigvis langt ifra like kjedelig og generelt elending som Reinert Kiils “Hora”, uten at det skal særlig mye til..

Sånn. Nå føler jeg at jeg har skrevet nok om denne filmen. Jeg kan alltids repetere meg selv litt til, men jeg føler at jeg har falt langt nok ned på denne filmens nivå allerede ved å gjøre det nok fra før nå. Så derfor ender denne filmanmeldelsen rett og slett her da jeg ikke har noe mer vesentlig å legge til likevel.

Vi reblogges!

Den 7. desember 2012 slapp jeg ut en video med navnet “10 ting man aldri trodde jeg skulle si“. Før jeg derimot filmet den videoen spurte jeg ti forskjellige venner og bekjente om de kunne gi meg en litt random setning hver som jeg kunne si i den videoen.

Dette er et konsept jeg synes funket veldig godt den gang. Jeg hadde det gøy under forberedelsene, det var spennende å lese hva folk kom med av bidrag, og det var generelt ganske morsomt å filme og redigere den.

I nyere tid har jeg tenkt tanken på å en dag gi den en oppfølger. Den dagen er nå kommet. Konseptet er akkurat det samme som sist. Prosessen bak er akkurat som sist, og i hele tatt. Ja. Dere skjønner tegninga ^^

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Folkens, etter 3 år. Her har vi endelig “10 ting man aldri trodde jeg skulle si – Part II”:

Tusen takk til alle som har bidratt i gjøre denne videoen mulig å gjøre, altså dere 10 som har bestemt hva jeg skal si. Takk Ida, takk Mari, takk Håkon, takk Hege, takk Stian, takk Sara, takk Anne-Torill, takk Aud-Helen, takk Rune og takk Hanne. Takk, takketti, takktakktakk!! ^^

Og sist, men absolutt ikke minst, tusen takk også til deg Jan som nok en gang har sagt deg villig til å voice litt for meg igjen.

Før jeg nå runder av dette innlegget har jeg faktisk en liten video til å vise dere. Nemlig en liten, beskjeden samling av litt tabber som oppsto formiddag når jeg gjorde “den store hovedvideoen”. Og her får dere den:

Sånn, da vil jeg bare avslutte det hele med å takke alle sammen nok en gang for deres oppmerksomhet. Håper alle sammen får en riktig så fjong kveld videre ^^ Det var da faen så mye takknemlighet det ble nå forresten, nesten over kanten. Er det flere enn meg som holder på å brekke seg? xD Ah, der knakk visst Knerten.

For ja, jeg har de jeg også. Vaner. Uvaner. Hele den pakka der. Jeg har klart å eliminere samtlige av de med årene, mens noen har jeg bare delvis krympet. Og noen er akkurat like hårete som før.

I dag, her og nå skal jeg ikke ta for meg hele familien, men derimot de fem mest aktuelle medlemmene av dem som fremdeles er ganske så.. Levende. Ehm, ja, en ting til før vi starter sånn ordentlig. Det blir mye soverom og doss denne gangen her. Er bare å leve med det først som sist.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forresten, er du ikke så keen på å lese så “mye” akkurat i dag kan du heller høre og ikke minst SE meg snakke om de i videoen jeg har lagt til over. Undertegnende vil herved anbafale nettopp DEG å gjøre det, rett og slett fordi han er ganske fornøyd med den videoen. Men fritt valg.

I. Går fort forbi sengen
Jeg er ikke så fryktelig overtroisk, og jeg tror heller ikke på monstre under senga lengre. Når sant skal skrives så tror jeg ihvertfall at det er heller aldri noe jeg har gjort.

Uansett. Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Men når jeg skal noe på soverommet og jeg må gå forbi sengen (som er 100% obligatorisk hvis jeg først er på det rommet) så skal det helst skje fort som svin(n). Som oftest går det ganske automatisk. Jeg bare “suser” forbi.

Innerst inne vet jeg at det ikke er noen under den (hvem skulle det vært?) som ligger og bare venter på å gripe tak i foten min. Det er ikke akkurat sånn at hybelkaniner faktisk har fått puls heller.. Likevel.. Nei sengen, den skal man fort forbi.

II. Tre-minutters sang ved tannpuss
I fjor vår oppdaget jeg at deler av tannkjøttet i øverste kjeve på venstre side var noe “skrapet”. Det var rett og slett litt kjøtt som plutselig ikke var der lengre.

Da ble jeg naturligvis noe bekymret, littegranne skremt, så jeg begynte fort med noe som strengt talt burde vært forbudt. Jeg begynte å selvdiagnosere meg selv ved god hjelp av Google. Ikke lurt.

For når man begynner med den slags blir resultatet ALLTID det verste du kan få. I mitt tilfelle ble det kreft. Såå, jeg bestemte meg etter en stund for å heller maile tannlegen min i håp om å få på plass en time, så kunne heller han bestemme hva som var galt.

Perfeksjonisme samt det faktum at jeg er høyrehendt viste seg å være svaret. I og med at jeg altså er høyrehendt så har jeg hatt en tendens av å pusse venstre side TO ganger per tannpuss, og gjerne litt for hardt også. Ikke bra.

Så jeg bestemte meg etter litt råd og tips fra tannlegen om å IKKE pusse tennene like hardt mer, og samtidig også redusere pusse-tiden litt. Men hvordan gjøre det? Stoppeklokke? Næh.

Stoppeklokke fungerer sikkert stjerneskudd for noen, men for meg så er det musikken som er svaret. Når jeg pusser tennene mine nå leter jeg frem til en sang på Ipoden som helst skal vare i ca. 3 minutter.

Så da er det bare å guide tannbørsten rundt i munn og satse på at den har gjort jobben sin ordentlig innen låta jeg har funnet frem er spilt ferdig. Kanskje ikke så sært, men jeg valgte likevel å ta det med på listen.

III. Tar av headsettet på do
Musikk er inspirasjon. Musikk er kreativitet. Musikk er helse. Musikk er (under)liv. Men som alt annet må også musikken ta en pause innimellom, og når jeg trykker rumpa ned mot doskåla finner jeg herved en fisefin anledning for nettopp det. En pause.

Før jeg nå skriver noe mer… Jeg har IKKE et fetisj som går ut på at jeg må høre lyden av min egen avføring. Men det er likevel derfor jeg velger å legge vekk musikken der og da. Jeg MÅ høre når det store skjer. Også det lille.

For hvis ikke så har jeg lettere for å “glemme” om jeg har vært på do i det siste. Og det er for meg IKKE en veldig herlig ting å lure på. Da er veien til nok en runde med selvdiagnosering rimelig kort. Er det bare meg, eller er denne listen i ferd med å fremstå meg som litt syk?

IV. Fjerner klokka på badet ved onani
Vi skal bli sittende på doskåla vi. Ihvertfall for en stund. Eller, dersom du vil at vi heller skal forflytte oss til dusjen så går det faktisk an. Helt opp til deg.

Ihvertfall. Neste punkt ut er onani på badet. Jeg er som nevnt før en noe lydsensitiv fyr. Jeg har lett for å la meg distrahere, så sånn sett er det egentlig bare teit at jeg har en vekkerklokke på badet som jeg aldri har brukt til noe særlig, som bare står der og tikker og takker.

Når jeg skal nappe laksen må den simpelthen ut av rommet. Jeg fjerner den fra sin faste hylleplass, og plasserer den ut i gangen. Jeg har prøvd å gjøre feierarbeidet med den til stede. Noen ganger har det gått greit, men som regel er det nærmest et must at den må forflyttes til et annet rom.

V. “Senga”-angst når det ringer på døra
Ved litt nærmere ettertanke innser jeg nå at dette kanskje ikke helt kan defineres som en (u)vane, men mer som en.. Jo, ok greit, vi bare kaller det for det denne gangen. Jeg kan ikke noe for “angsten” selv, men handlingene mine som følger av den er ihvertfall innenfor (u)vane-gruppen.

Hva er det jeg snakker om? Jo, nå skal du få høre.. Hvis det mot all formodning skulle ringe på dørklokka når jeg ligger i sengen er det akkurat som jeg føler på et snev av angst. Kanskje litt overdrevet å kalle det for det, men jeg bare gjør det nå i mangel på et bedre ord.

Det er det samme om jeg akkurat har lagt meg, om jeg har lagt meg for en stund siden, eller om jeg har lagt meg for en god stund siden, sovet godt og lenge og egentlig hadde tenkt meg opp fra sengen veldig umiddelbart uansett.

Når jeg først ligger der og noen ringer på.. Nei, jeg bare liker det ikke. Jeg står rett og slett ikke opp da. Selv om jeg altså hadde tenkt å gjøre det uansett. Så lenge noen står utenfor døra mi, og jeg ligger vannrett. I sengen.. Da kan du vedde ungen din på at jeg utsetter å reise meg en liten stund til. Haha, “reise meg” xD

Irrelevant hva klokka er. Irrelevant hvor lite eller mye jeg har sovet. Det finnes bare to unntak som kan få meg til å likevel åpne døra i denne settingen.. Og det er hvis jeg ligger ved siden av noen, altså har overnattingsbesøk. Eller hvis jeg på forhånd visste at dørklokka skulle plinge der og da, og vedkommende er informert om at jeg kanskje kunne være sengeliggende på det tidspunktet.

Dersom jeg ikke er forberedt en viss stund på forhånd… Nei. Bare nei. Jeg virkelig misliker når noen ringer på døra når jeg ligger i sengen. Ikke noe mer å si på det. Er forresten ikke SÅ happy hvis dørklokka brukes når jeg er på kjøkkenet heller, men det får vi heller ta en annen gang.

Hvilke litt sære (u)vaner har du å stri med?

Vi reblogges!