Det ville vel vært en liten underdrivelse å si at jeg fra tid til annen kan være litt sær. I løpet av de siste minuttene har jeg nå tatt en dykk i det endeløse bildearkivet og funnet ut at jeg skal kjøre en liten konkurranse igjen. Det jeg vil ha deg til å gjøre burde være såre enkelt. Ta en titt på de 10 forskjellige bildene jeg har lagt til under og fortell meg i kommentarfeltet hvilket av dem du personlig finner mest forstyrrende, og ta gjerne med hvorfor.
Etter en stund kommer jeg til å kåre en tilfeldig vinner. Den “heldige” vinneren kommer jeg deretter til å “reklamere” for mot slutten av hvert eneste innlegg etter at “kåringen” er gjort. Det vil si, hvert eneste innlegg, ti innlegg på rad, ikke hvert eneste innlegg resten av livet xD
Så, dersom du har en blogg vil det kanskje være en fordel om du legger igjen en adressen til bloggen din, hvis ikke så kommer jeg bare til å skrive “**** (navnet du legger igjen) er kul” eller noe i stede i de ti innleggene 😉
PS: Jeg kommer ikke til å gå rundt og drepe alle og en av dere (som overskriften hinter om) som ikke måtte bli den “heldige” vinneren, DET er et løfte. Jeg mener, det får være grenser for hvor mye dødtid og sadisme selv jeg skulle “sitte på” xD
I stundens nesten-ikke-eksisterende skrivekløe er det like før jeg begynner å gå på veggen. I 3-4 døgn har jeg kjent på en kjedsomhet og rastløshet som jeg knapt klarte å kjenne igjen da de dukket opp hand i hand her om dagen. For altså, jeg har jo hilst på dem begge tidligere, men ja, hva skal jeg si.. Det begynner å bli en stund siden.
Men nå er det altså et faktum, igjen. Jeg føler meg som et bortskjemt lite barn. For det er fremdeles ikke slik at jeg ikke har noe å gjøre. Jeg har jo alle de spillene jeg aldri blir ferdig med fordi samlingen av det uprøvde og uåpna fortsatt bare vokser og vokser. Men akkurat nå er jeg mett. Får jeg i meg stort mer på en stund nå så spyr jeg.
Jeg prøvde å få til en sosial distrahering på mandag. Det funket liksom ikke helt det heller. Kort fortalt kunne det besøket like gjerne vært spart til en annen gang. For akkurat nå så er ikke motivasjonen særlig til stede heller. Nesten hva enn det er snakk om, og det er nå jeg godt kan tusle litt tilbake til det barnet jeg nevnte i ste.
For… Uansett hva jeg måtte komme av forslag så er det ikke godt nok. “Kjedelig!”, “Neeeeiiii, gidder ikke…”, “Naaaiii!”. For å gi dere et mer konkret bilde av hvor ille tampen har blitt nå i natt.. Jeg har begynt å oppsøke Finn Kalvik på Spotify for god sake. Vel, vel, når det igjen er sagt. NÅ kan det vel ikke bli verre?
Jeg mener, hva er det absolutt laveste bunnivået for kjedsomhet sånn egentlig? Finnes det et punkt på skalaen som går lengre ned enn “Lille vackra Anna?”. Forresten, ikke svar på det. Jeg merker at jeg sånn egentlig helst ikke vil vite det likevel.
På en skala fra brødskalk til majones, hvor mye kjeder du deg akkurat nå?
Jeg har talenter!!! Et av dem er å ligge i sengen skikkelig lenge bare jeg enten:
A:Ikke føler jeg har noen grunn til å stå opp i hele verden, what so fucking ever. B:Føler jeg har en veldig god grunn til å snu døgnrytmen fordi jeg om et par dager skal noe jeg gleder meg en del til.
Heldigvis skulle det vise seg å være B som står og trekker i trådene denne gangen. For neste uke skal jeg ihvertfall forhåpentligvis møte noen. En person jeg aldri har møtt face2face tidligere, men som jeg utifra de inntrykkene jeg har foreløpig syns virker veldig kul og allright. Og så er det jo blitt sånn igjen nå at jeg har faktisk ikke møtt noen jeg har gledet meg sånn til siden sarping-besøket i september. Altså er det åtte måneder siden sist jeg møtte noen nå som jeg har gledet meg en god del til å møte, med mindre man trekker brodern inn i regnestykket, da blir det isåfall bare noen uker siden sist. Men utenom broren min/ nærmeste familie, så er det altså 8 måneder siden nå at jeg har fått møte noen überawesome folk utenom altså min bror.
Såeh, ja, førstkommende uke skal jeg altså møte noen jeg foreløpig bare har skrevet litt med over nett, en person jeg ser ganske så frem til å finne ut hvordan hun er i det virkelige liv også. For Facebook er jo som kjent bare en illusjon, right? Litt sånn Jesus og Galtvort, sant? En ting er jeg ihvertfall sikker på allerede, hun jeg skal møte snart er faktisk noen vinkorker kulere enn Jesus! 😀
Ah, jeg tenker forresten at det nå er på tide å fortelle dere litt om de siste timene fra mitt liv. Jeg har som sagt akkurat sovet, og jeg har også som sagt ligget i sengen veldig lenge (vet ikke hvor lenge jeg har ligget der våken, men blitt noen timer det også, tror jeg). Nærmere bestemt fra 10-tiden i går (på dagtid, hvis ikke hadde det nemlig stått 22.) til klokken 04.05 nå i dag tidlig. Med andre ord, jeg var “bare” seks timer unna å ha ligget der et helt døgn når jeg omsider fant det for godt å forlate soverommet. Så, det er bare å beklage til dere som har prøvd å fått kontakt med meg de siste timene, Eline og Gnoomy. Håper dere kan tilgi en stakkars synder.
Ekstremt klar over at jeg på dette bildet er litt i ufokus, men slapp av, kunst kalles det da dette bildet var ment til å gjenspeile virkeligheten xD
Hva er det forresten som har snudd sånn på rytmen denne gangen? Vel, like etter midnatt i går (06.05.16) så klarte jeg endelig å runde gode gamle Resident Evil 4. Et spill jeg særlig mot slutten ikke trodde jeg skulle klare siden det spillet ikke er blant verstingene i serien når det kommer til å skjemme bort spillerne med ammo, og jeg hadde kort fortalt ikke så mye krutt igjen når jeg nærmet meg de to siste bossene. Likevel, for å gjøre en litt lengre historie kort: Jeg greide det!! PS: Sistebossen i RE 4 viste seg å være sjokkerende lett, det er særlig to litt tidligere i spillet som var minst to trailere med brunost verre.. -_- Og da tenker jeg særlig på Salazar (jævla inngrodde drittunge!!!) siden Verdugo kan man i teorien “bare” stikke av fra.
UANSETT. Da jeg omsider hadde rundet dette spillet vurderte jeg å legge meg, men jeg visste at det ville ikke gå likevel. Liksom, jeg hadde akkurat rundet et spill jeg totalt hadde brukt litt over 22 timer på de siste 3-4 dagene. Jeg vet ikke med andre, men jeg sliter litt med å få sove rett etter noe sånt. Så jeg bestemte meg plutselig for å kaste meg over et annet spill i stede xD Nærmere bestemt indie-spillet The Park (som er delvis “norsk”), som jeg også klarte å runde den natten. Men når det er sagt, The Park er et veeeldig kort spill, hvis man virkelig går inn for det kan man fint fullføre det på en liten time. Jeg brukte litt i underkant av to, da det var en del småting jeg fant en del glede av å undersøke og sånn.
Okei, nå begynner dette å bli et litt smålangt innlegg igjen. Beklager det (ikke så veldig). Når jeg omsider hadde rundet The Park så var vel klokken omtrent det den er i skrivende stund nå (04.52), så jeg kunne ha lagt meg da også, men neida, for da skulle jeg ordne meg med ostesmørbrød, forså å se på det ene etter det andre jeg fant av spill-trailere og visa versa på Youtube. Sååå, med andre ord ble klokken altså 10-etellerannet når jeg endelig hadde lagt meg i sengen, og snipp snapp snute så tok det plutselig 18 timer før jeg av sengen igjen var ute.. xD
Ah, Star Wars ja. Hittil føler jeg at jeg har feilet bittelitt med å “feire den” dagen slik den kanskje “burde” vært “feiret”. Jeg kan godt komme med et musikalsk eksempel. Når jeg f.eks gjorde unna oppvasken for noen timer siden ble det gjort mens jeg nøt et viss soundtrack. Nærmere bestemt soundtracket til den tredje sesongen av Game Of Thrones (FANTASTISK serie!!!).
Tror ikke det var før etter at jeg hadde tappet ned vannet og hengt fra meg tørkekluten at det først slo meg at jeg kanskje heller “burde” høre på den legendariske musikken til John Williams igjen der og da i stede. Men på en annen side.. Når var det sist jeg egentlig brydde meg noe særlig om hva slags dato vi befinner oss på? Eller hva slags periode vi måtte “leve i”? xD
Uansett, jeg har akkurat vært ute og hentet intet mer enn to pakker nå, og et av de tingene som befant seg i den ene pakka kan i hvertfall gjøre litt opp for denne “tabben” fra i dag tidlig. Mine kjære disipler – dette er hva jeg har fått av post i dag:
Og nei, den dongen (som i bunke, haug – IKKE KONDOM xD) jeg har på sofaen med uspilte spill og usette filmer ser visst ikke ut til å bli stort slankere med det første. Har tenkt på å rydde den litt bort en stund nå, men hittil har den stort sett vært som en feit spekkhogger som lover å gå ned i vekt snart, men som stadig fortsetter å tilbringe vært eneste måltid på MacDonalds.
NÅ mine kjære forfølgere skal dere snart få komme tettere under huden på en av mine beste venninner som akkurat har begynt å streame spill på Youtube. Nei, vet dere, dere skal faktisk få lov til å finne frem kirurg-lekene deres allerede nå. Det vil si, hvis dere klarer å finne henne da hun har skaffet seg litt av noen erfaringer i å gjemme seg fra diverse monstre fra Outlast-universet de siste dagene. Da lar vi galskapen starte. Klar, ferdig – jakt!
… Og forresten, jeg håper virkelig ikke dere tar denne presentasjonen 100% bokstavelig xD
Eline, kjempehyggelig at du ville stille opp! Før vi starter sånn helt ordentlig, hvordan har du det for tiden? – Takk for at du spør, og jeg har det bra! Ser veldig frem til sommeren og fint vær!
I det siste har du vært aktuell med en forholdsvis fersk gaming-kanal på Youtube. Hva var grunnen til at du valgte å starte med dette? – For noen år siden begynte jeg å se på slike videoer på YouTube av andre som hadde gjort det samme. Redwulfgamer var han jeg så på, og jeg syns det var kjempe moro!
Etter hvert så merket jeg at jeg hadde kjempe lyst til å prøve dette jeg også. Jeg syns det er spesielt moro å se på at andre spiller horror spill, og siden jeg ikke tør å spille horror spill alene så var det jo selvsagt dette som måtte gjøres! Så da ble det innkjøp av kamera og spill 🙂
Foreløpig er det først og fremst Outlast det har gått i på kanalen din, hvilke andre spill kan man vente seg å se deg spille i fremtiden? – Etter Outlast tenkte jeg å prøve The Evil Within, og deretter Soma. Hvilke spill det blir etter det er jeg ikke helt sikker på, men det blir nok mange fler! Har veldig lyst til å prøve meg på et spill som heter Rides With Strangers, men det kommer ikke ut før om ett år.
Har du noen umiddelbare tanker om spill du ikke kommer til å streame? Og isåfall hvorfor ikke de spillene? – Hmm. Det første jeg tenker på er vel sånne spill som Fallout og FarCry. Jeg har ikke helt tenkt til å legge ut en video av det, men samtidig så har jeg ikke bestemt meg for ikke å gjøre det heller.
Det er fordi jeg syns ikke det er noe særlig spennende å skulle sitte og se andre spille det, så da tenker jeg at det er nok ikke like interessant og se på at jeg spiller det heller. Men hvis det er noen som kommer med et ønske om et spill, så skal jeg selvfølgelig laste opp 🙂
Per dags dato er ikke kanalen din så veldig stor med tanke på følgere og abonnenter, men hvis den skulle bli en ganske big deal en dag, og du får en god del yngre seere – I hvor stor grad tror du det vil påvirke hva du f.eks sier? – Hehe, helt ærlig så håper jeg ikke at jeg kommer til å få så mye seere. Det høres kanskje litt dumt ut iogmed at jeg har lasta det opp på YouTube, men først og fremst liker jeg best å bare ha de nærmeste vennene mine som ser på. Hvis det blir noe mer enn det er det selvfølgelig i orden.
Med tanke på hva jeg sier så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal begrense meg, jeg har for eksempel prøvd å gi meg litt på den banninga mi, men det kommer like lett som pustinga mi! Så da får jeg nok bare sensurere de styggeste ordene mine 😉
Når vi først er inne på temaet spill og unge har det i flere tiår nå vært en debatt i media om hvor vidt særlig volden i diverse spill er skadelig eller ikke. Hvilke tanker har du om dette? – Jeg tror nok det er noe skadelig. Spesielt hvis de er veldig unge. Men det er nok forskjellig fra person til person hva som er mest skadelig for dem tenker jeg.
For min del så syns jeg Amnesia var helt forferdelig, og det er pga hele atmosfæren i spillet. Det bare kryper opp under huden på deg, og du er konstant redd for hva som er rundt neste hjørne. Men det er nok også mange som tar fra spillene. Altså at de har sett at hovedkarakteren gjør sånn og sånn. Snakker stygt og er veldig eplekjekk og er glad i å slå, så da vil også de være sånn.
De fleste vet nok at det er en skille mellom spill og virkelighet. Og de som ikke er helt klar over det må rett og slett få en god oppfølgning fra foreldrene syns jeg.
Når du ikke lager videoer til kanalen din, hvilke spill koser du deg først og fremst mest med mer privat? – Akkurat nå er det FarCry Primal. Fantastisk spill! Eller så er det såklart favoritten over alle favoritter, Fallout! Det kommer veldig an på hva det er jeg har lyst til å spille den dagen, så det er godt mulig det blir Tomb Raider på Ps1 eller Sherlock Holmes spill på PS3. Jeg er veldig glad i gåteløsende spill, men favoritten er Open World RPG.
Hvilke holdninger har du til juks? Er du en som kan tillate deg å jukse i hele tatt, eller er du mer blant de hardcore-gamerne som prøver og prøver til du får det til helt på egenhånd? – Juksing er jeg ikke noe spesielt glad i, så det prøver jeg å unngå. Hvis jeg sitter fast og blir rimelig frustrert tar jeg en pause, og ser på det igjen senere. Hvis jeg fortsatt sitter fast etter pausen og virkelig ikke finner ut av det og begynner å bli sint, da tillater jeg meg å jukse.
Men jeg er ikke noe fornøyd med det når jeg endelig kommer videre for da føler jeg ikke det er helt fortjent å komme videre. Mye bedre å finne ut av det selv!
Hva er ditt aller første spillminne du har fra da du selv var barn? – At jeg satt og så på søstra mi som spilte Tomb Raider 1. Hehe. Da husker jeg ho var helt på begynnelsen hvor du ser ulvene første gang.
Har du noen spesifikke forbilder innen spillverdenen? – Det må vel være Lara Croft. Tøff og intelligent!
Og hva med skikkelser du ABSOLUTT ikke ser opp til, har du noe svarteliste et sted? – Hmm. Det var et vanskelig spørsmål. Det er nok noen karakterer i forskjellige spill som jeg ikke liker, men jeg kommer ikke på noe annet egentlig.
Duke Nukem syns jeg er teit.
I likhet med det meste annet på denne jord så er også spillindustrien stadig i forandring. Hva syns du om dagens spill sammenlignet med hvordan det var før f.eks 10 år siden? Er det noe spesielt du savner nå, som du føler det var mer av da? – Hmm. Generelt så savner jeg ikke noe særlig. Er det en ting jeg savner så er det gamle Lara. Det er vel alt. Jeg syns de har ødelagt henne.
La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Du blir plutselig tvunget til å flytte til en helt annen planet på ubestemt tid, kanskje for alltid. Du får lov til å ta med deg kun tre spill, fra hvilken som helst konsoll som finnes og har eksistert til nå. Du får også med alt som måtte eksistere av oppdateringer og DLC per dags dato til de spesifikke spillene, men fra og med den dagen du reiser (la oss si i morgen), så blir det stopp på eventuelt kommende oppdateringer til de spillene du har valgt. Hvilke tre spill ville du tatt med, og hvorfor? – Hehe.. Det var ikke et lett spørsmål!
Førstevalget mitt er helt klart Fallout 4. Fallout blir jeg aldri lei av, og her er det uendelige muligheter! Jeg elsker å lage flere forskjellige karakterer med hver sin personlighet for så å spille utifra det. Og alle de spennende menneskene man møter på, og stedene man kan bygge på.
Andrevalget mitt er Tomb Raider 3. Tomb Raider har jeg vokst opp med, og 3’ern er favoritten. Så det må selvfølgelig med!
Tredjevalget mitt.. Hmm.. Jeg tror nok jeg må velge FarCry Primal som tredjevalget. Jeg elsker det spillet. Det er så deilig å bare gå rundt i naturen og se på dyrene. På Primal så er jeg beastmaster så jeg har jo alle dyrene mine der som jeg er blitt glad i. Der er der også masse gøy å gjøre.
Vi nærmer oss nå tampen på dette intervjuet, men før vi avslutter skal du herved få avgjøre om det skal gjøres med et smell eller ikke. Du får herved ansvaret for en atombombe som ligger plassert i en eller annen random by med mange mennesker til stede, men ingen som du kjenner eller vet av. Du er den eneste som kan desarmere den, men også detonere den. Samme hva du velger vil det ikke gå ut over deg annet enn at du eventuelt vil få noe dårlig samvittighet i etterkant, det er det eneste. Så, hva vil du velge, redde eller utrydde? – Jeg gjør som min gode venn og karakter på Fallout 3. Jeg faller for fristelsen å utrydde!
Og midt i den enorme askeskyen vil jeg herved si tusen takk til Eline for et veldig flott og herlig intervju! ^^
Sååå, tenker dere nå kanskje. Hvordan finner vi denne skjønnheten på Youtube? DET mine kjære disipler er såre enkelt, man kan foreksempel gjøre et aldri så lite søk (kanskje hørt om?), eller så kan man også komme seg inn på kanalen hennes ved å trykke her.
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
“… it’s true. The force. The Jedi. All of it. It’s all true.” Vi har alle hørt om det, og de aller fleste av oss har fått et eller annet forhold til det, frivillig eller ei. Gjennom et helt liv er det nærmest ikke til å unngå – med mindre man flytter til en annen galakse langt, langt borte. Jepp, jeg snakker selvfølgelig om Star Wars.
Før jeg nå starter sånn ordentlig med denne filmanmeldelsen er det et par ting jeg ønsker å klargjøre. For det første: Har du ikke sett “Star Wars: The Force Awakens” enda, kan det være lurt å stoppe lesingen her og nå. Hovedårsaken til at jeg velger å skrive dette innlegget er først og fremst i håp om å få luftet noen meninger. Få utløp for samtlige følelser. Eventuelt skape en debatt blant oss som allerede har sett den.
Nummer to: Elsker du denne filmen fanatisk, og har lett for å bli i dårlig humør dersom noen skulle komme med kritikk… Da vil jeg også anbefale å finne noe annet å gjøre på her og nå enn å lese videre på denne anmeldelsen. Jeg er ikke ute etter å ødelegge dagen for noen, og det er heller ikke noe alternativ for meg å lyve. Jeg trenger å få ut de meningene jeg har om denne filmen, her og nå. Sånn, da begynner jeg.
“There has been an awakening.” Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Jeg har vært fan av Star Wars så lenge jeg kan huske. Når foreldrene mine endelig sa ja til at jeg skulle få se min første film slet jeg med å få sove, hadde vanskeligheter for å fokusere på skolearbeidet, i hele tatt hadde jeg vansker for å fokusere på noe som helst annet. For min del tror jeg mitt forhold til dette uendelige universet startet da jeg for første gang spilte pc-spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II” en eller annen gang i det forrige århundret. Herregud for et fantastisk spill!!
Okei, nå skal ikke dette bli en biografi om min Star Wars-fortid, men jeg syns det er viktig å understreke at jeg har en ganske lang bakgrunn som nokså ihugga fan.
Når jeg i november 2012 fikk vite at Disney hadde kjøpt Star Wars, og at de hadde planer om å lage minst tre (som nå har blitt til ti eller noe sånt) nye var jeg først og fremst glad. Selvfølgelig kunne jeg ønske at den første nye filmen skulle være ute med en eneste gang, men jeg hadde i det minste noe å glede meg til fremover. Heldigvis, og dessverre. Desto lengre tiden gikk, desto flere store forventninger lot jeg det balle på seg forså å bli en ganske stor greie til slutt.
Like rundt juletider i fjor var tiden endelig kommet. ENDELIG skulle jeg få sett en helt ny Star Wars-film. De siste ukene hadde jeg diskutert litt med meg selv om jeg skulle vente helt til den kom ut på blu ray, eller om jeg skulle våge å se den på kino. Herregud, jeg vurderte til og med helt seriøst å droppe kinovisningen, forså å holde det meste av sosiale medier deaktivert i noen måneder i håp om at jeg skulle få den aller beste førsteopplevelsen av filmen UTEN spoilere og hele pakka i min egen stue.
Men så ble det altså til at jeg kjøpte kinobilletter forså å faktisk se den på kino. Damn, det skulle jeg ikke ha gjort. Alt for tidlig begynte jeg å henge meg opp i at dette føltes først og fremst som en lat og uoriginal remake av “SW: A New Hope” (1977). Og det faktum at jeg satt i en sal med noen mindreårige som ikke klarte å være stille nok gjorde ikke at jeg fikk det lettere med å fokusere på de faktisk positive elementene som også i aller høyeste grad er der.
Kort fortalt. Første gangen jeg så denne filmen var jeg mildt sagt skuffet, provosert, sint og nesten også litt lei meg. Faktisk var førsteopplevelsen av denne filmen en såpass stor nedtur at jeg endte opp med å isolere meg fra resten av omverdenen noen dager senere. Men heldigvis tok det ikke alt for lang tid før jeg kom på bedre tanker igjen. Det var jo ikke akkurat sånn at jeg HATET filmen heller, selv om det nok føltes litt sånn de dagene. Det var jo som sagt ting jeg likte og som jeg fremdeles LIKER også, og NOEN av de tingene skal jeg skrive litt mer om nå.
Sett fra den lyse siden av kraften Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
For ja, dette er en film som absolutt kan defineres som en retro-film (men ikke en remake, for det er det ikke). Og J.J. Abrams (filmens regissør og produsent) legger absolutt ikke skjul på at det nok er den første filmen fra -77 som er hans personlige favoritt. Men selv om denne filmen godt kunne vært mer original enn hva den er så skal jeg likevel innrømme at all den endeløse nostalgien episode 7 bringer med seg også klarer å gjøre meg glad. (Jeg nevnte kanskje tidligere at jeg har noen år bak meg som fan?)
Det er mange, og da mener jeg MANGE artige referanser til de tidligere filmene. Ikke bare fra episode 4 (A New Hope), men også de fem andre filmene. Mange av de er ganske (over)tydelige, men det er også mer enn nok “easter eggs” man nok må se filmen en del ganger for å oppdage. Jeg har foreløpig sett denne filmen tre ganger nå, og det er stadig noe nytt å oppdage. Så sånn sett kan filmen altså kalles for en skattejakt uten like.
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Også er det på tide å dra frem ihverfall noe av det nye denne filmen har å tilby (for det er en del det også). Og i den forbindelse vil jeg starte helt øverst på desserthylla – Nemlig med Rey (spilt av Daisy Ridley). OMG! – for en mildt sagt perfekt skapning. Dette er en karakter som jeg uten å overdrive elsker. Vi vet foreløpig ikke alt for mye av forhistorien hennes. Hun er på mange måter et mysterium, men det lille vi får vite syns jeg er spennende, absolutt ikke uinteressant, og jeg vil gjerne vite mer (men da helst uten at man overdriver slik som George Lucas særlig gjorde med Darth Vader/ Anakin Skywalker i episode 1-3).
Ikke bare er hun et mystisk vesen, men hun er i tillegg også utrolig kul å se på i diverse kampsekvenser. Hun er også UTROLIG PEN, samtidig som hun ikke er blitt spesielt seksualisert (enda. Noen som husker samtlige av scenene til prinsesse Leia under episode 6?). Og sist, men ikke minst: Hun så og si eier hele denne filmen. Hun er jo for god sake hovedrollen i denne filmen, mest sannsynlig skal hun også være det i hele denne nye trilogien. Og spør dere meg er det jammen på tide.
Jeg kjenner jeg kunne dedikert minst to hele innlegg til dette vesenet, det er så mye å ta tak i, men jeg skal prøve å ikke la det bli stort mer enn med et avsnitt til nå for denne gang. For, det er jo to ting til jeg føler for å nevne nå før jeg går videre. I tillegg til å være pen, ikke-overseksualisert, mystisk, og kul så er hun heller ikke en hjelpeløs skikkelse. Joda, hun får naturligvis hjelp av andre i en del sammenhenger. Men hun er på ingen måte totalt avhengig av det. Hun er smart, hun er absolutt i stand til å tenke og handle selv, ja, også var det en ting til. Hun har fadderrullan meg britisk aksent. Rey, vil du gifte deg med meg?
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
En annen skikkelse som også stikker seg ganske bra ut er den nye droiden BB-8 som godt kan kalles for denne generasjonens svar på R2-D2, som forsåvidt også er med, men da stort sett i en slags komatilstand før den helt mot slutten finner det for godt å slå seg på (eventuelt at det er noen som lusker litt i “bakgrunnen” gjennom stort sett hele filmen som på det tidspunktet syns det er greit at R2 kan “våkne” igjen).
Enyway. BB-8 er en utrolig søt (i den grad man kan si det om en rullende datamaskin) droide. Den snakker ikke menneskespråket, men likevel lager den lyder titt og ofte som ikke er til å ta feil av. Det er foreksempel en scene hvor Rey feller en stormtropper, noe BB-8 tydeligvis får med seg forså å komme med en lyd som høres litt ut som et “wow!”. Skal jeg være helt ærlig tror jeg faktisk at jeg har begynt å like denne nykomlingen hakket bedre enn jeg liker både C-3PO og R2-D2. Ikke mer enn jeg liker de to til sammen, men hver for seg. Så ja, BB-8, du er en ganske utrolig søt og sjarmerende ting.
Jeg tenker nå snart å gå litt tilbake til de mer kritiske sidene jeg føler denne filmen har, men før jeg gjør det er det fremdeles en positiv ting igjen jeg føler jeg ikke kan la være å dra frem i en slik anmeldelse som jeg ønsker at dette skal ende opp som.
For når det gikk opp for meg at det var Disney som George Lucas hadde solgt blant annet alle Star Wars-rettighetene til så tenkte jeg først og fremst to ting: “Kult, nå blir det garantert en hel del nye Star Wars-stuff fremover”, men også “Jeg håper bare ikke de nye filmene blir alt for preget av at det er Disney som står bak dem”. Nå har jeg allerede ikke lagt skjul på at, jo “SW: The Force Awakens” kunne definitivt ha våget litt mer på å skille seg enda mer ut, så akkurat DER var ikke bekymringene jeg har hatt på forhånd akkurat grunnløse.
Likevel føler jeg Disney heldigvis har klart å berolige meg på det andre feltet jeg har vært litt bekymret på, ja jeg snakker selvfølgelig om frykten for et alt for barnevennlig Star Wars. Man kan si hva man vil om diverse karakterer og generelt TING som nok først og fremst er plassert i denne filmen i håp om å tjene best mulig på en rekke spin off-produkter (som f.eks hjelmen til Kylo Ren/ Spoilerwarning: Ben Solo spilt av Adam Driver), men en alt for barnevennlig Star Wars-film er likevel The Force Awakens på mange måter ikke. Det er jeg veldig glad for av en del årsaker jeg trooor jeg skal spare til en senere anledning.
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Bildet tilhører: The Walt Disney Company
Åpningsekvensen er det ingen ting å si på her. Den er MØRK, den er riktignok noe “sensurert” i den forstand at vi ikke får sett det aller mest grusomme som foregår i de verste detaljer, men det er likevel ingen tvil om at en rekke uskyldige blir massakrert av en gjeng iskalde stormtroopere. Det er også en scene hvor Kylo Ren helt nådeløst tar livet av den noe eldre og forsvarsløse mannen Lor San Tekka (spilt av Max von Sydow), som man har grunn til å mistenke kan være et av Kylos egne familiemedlemmer. Alt dette i løpet av de aller første minuttene etter den ikoniske introen som HELDIGVIS også er på plass denne gangen.
Og tro meg, det virkelige helvete har knapt startet. For det lille jeg dro frem nå blir likevel peanøttsmør i forhold til den enorme kransekaka fansen nærmest får forsøkt trådd gjennom halsen senere. Det er vel ingen hemmelighet at Harrison Ford er en av flere gamle veteraner som har sagt ja til å returnere i denne filmen, og etter en viss sekvens et godt stykke uti er plutselig mulighetene for at han gjør comeback i episode 8 og 9 temmelig forminsket. Altså, så vidt jeg vet så har Han Solo aldri helt vært inn i de jedi-greiene, så sannsynligheten for at han tar en “Yoda” eller “Obi Wan” ser jeg også som ganske liten. Og ja, for dere som måtte være i tvil: Han Solo blir faktisk drept i denne filmen.
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Ah, EN SISTE TING på den derre “the light side of the force”-greia før jeg ganske snart nå skal bevege meg litt over til “the dark side”… Jeg vet det har blitt en del tilfeller av blasfemi nå, men TAKK GUD for at det nok en gang er selveste John Williams som står for det musikalske. John er og blir en legende innen sitt yrke. Jeg vet at “legende” er først og fremst noe man er etter sin død (og John Williams er en av de mer heldige kjendisene som har overlevd 2016 foreløpig..), om man skal være litt pirkete på det, men… AH, John Williams har altså nok en gang laget musikken til Star Wars, og han har på ingen måter sure noter i stjerneboka denne gangen heller. Heller tvert i mot.
Sett fra den mørke siden av kraften Men som nevnt et par ganger nå. Det er ikke alt som tilfredsstiller meg like mye. La oss nok en gang gå inn på det faktum at dette i veldig stor grad er en retro-film. Man kan si mye rart om George Lucas, men han klarte faktisk å få vær bidige film til å skille seg godt ut fra hverandre. En annerledes story i hver film, samtidig som de seks første kapitlene i stor grad foregikk på helt forskjellige steder. Han gjorde IKKE alle filmene like bra (jepp tenker spesielt på episode 1 og 2), men han gjorde dem i det minste unik.
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Nå er “SW: The Force Awakens” riktignok ikke en remake av verken “SW: A New Hope” (selv om det i ganske stor grad føles sånn enkelte ganger) eller andre filmer. Og jeg kan forstå litt hvorfor de har valgt å gjøre det de nå har gjort, men nok en gang føler jeg for å understreke at jeg ikke helt klarer å like det. Alle de mer skjulte “easter egg”-tingene digger jeg, men den overdosen av alle de stadig overtydelige referansene syns jeg stort sett er noe irriterende, jeg vil nærmest gå så langt å kalle det litt feigt.
Altså, folk flest har jo for pokker allerede tilgang til de tidligere filmene. De er ikke spesielt vanskelige å få tak i verken på dvd eller blu ray, og særlig nå i 2016 kan man ved noen få klikk også streame de over nett. Hadde det vært sånn at de gamle filmene hadde vært supervanskelige å få tak i og at de færreste hadde de, DA hadde det vært noe annet. Men nå som det ikke er sånn syns jeg ikke alt for mye om at denne ene filmen har “rappet” såpass mye fra de andre i såpass stor grad som den har gjort. Det er irriterende, jeg syns det er noe unødvendig. Nok en gang, ja jeg skjønner hvorfor de har gjort det, men igjen, jeg liker det ikke. Så kjære Disney, i neste film FORVENTER jeg at dere har turt å ta litt flere sjanser enn det dere har gjort denne gangen.
Men sånn alt i alt… Sånn, da hadde jeg faktisk ikke mer negativt å komme med. Så i det store bildet har jeg heldigvis langt flere positive ting å trekke frem enn negative. Bare så synd at den ENE tingen jeg finner negativt til tider er i stand til å irritere meg såpass som den gjør..
Sånn alt i alt skal det jo sies at jeg liker denne filmen ganske så godt. Jeg har jo tross alt sett den tre ganger allerede. Første gangen så følte jeg på det aller verste at jeg nærmest hatet den (da jeg så den på kino). Andre gang så koste jeg meg gjennom så og si hele filmen og hadde knapt et eneste “mørkt øyeblikk” (første gangen jeg så den helt alene, hjemme på blu ray). Tredje gangen ble det litt mer fokus på de visse irritasjons-momentene igjen, men lot det likevel ikke plage meg alt for mye, jeg så den faktisk ferdig den gangen også, hehe (og da var det også her hjemme på blu ray-formatet).
Bildet tilhører: The Walt Disney Company/ Lucasarts
Og selv om jeg altså ikke heldigger dette retro-opplegget så altfor masse så har jeg ihvertfall et nytt håp (see what I just did?) om at de kommende filmene fra den enorme produksjonsmaskinen våger å stå litt mer på egne bein. Og om de ikke gjør det så kommer jeg garantert til å se alle sammen likevel, for jeg er jo fan, tross alt. Det tror jeg kanskje lengden på denne anmeldelsen nå har visket bort all mulig tvil om. Meg og Star Wars er og blir et evig kjærlighetsforhold. Det vil alltid være noen gode, og onde dager, men jeg kommer nok ikke til å svikte likevel, inntil døden skiller oss ad.
Ikke lest første del av “Karsten og Petter – Nesten perfekt” enda? Fortvil ikke, klikk her for å lese den.
Torsdag 18. februar 2016 – Klokken 08.59 “Hehe, nei jeg er nok ikke din kjære far. Og takk for det. Petter, dette vil komme som et lite sjokk for deg. Og jeg skal være helt ærlig, jeg vet akkurat hvordan du føler og hva du tenker nå. Når sant skal sies så..”, mer rakk ikke den mystiske skapningen å si før Petter fant det for godt å avbryte.
“Hvordan kan du si noe sånt? Hvis du altså ikke er min far så må du være noen jeg aldri har møtt før, og isåfall så kjenner du meg ikke og har ingen rett i hele verden til å si noe sånt som at du vet hva jeg føler, aller minst hva jeg tenker!”.
“Nå vel, la oss si at du har rett, og at jeg nå har tatt grundig feil. Du påstår altså at jeg ikke kjenner deg? Du har selvfølgelig helt rett. Jeg er bare en helt tilfeldig person, som suser inn på rommet ditt på et såpass spektakulært vis som du ikke er i nærheten av å finne en logisk forklaring på hvordan jeg har fått til enda. Jeg vet selvfølgelig ingen ting om de tre føflekkene du har på venstre lår, jeg bare antar at du har en fetisj for silkebukser med røde striper, og jeg tar selvfølgelig helt feil når jeg nå bare påstår at årsaken til at du skulket bort halve første skoledag i niende klasse var fordi du hadde knekt Final Fantasy-linjalen din, som igjen førte til at du brukte flere timer på å finne en helt maken. Det var jo slettes ikke sånn at alt måtte være perfekt. Et helt komplett penal, eller ikke noe skole. Og forresten, du stjal så absolutt ikke den nye linjalen din fra Frida Storgmo.”.
Petter ble helt paff. Hvordan kunne denne fremmede mannen vite disse tingene? Okei, de tre føflekkene hadde han jo lagt ut på Instagram i fjor, men dog på en privat konto som bare Karsten har tilgang til, i tillegg til han selv. Karsten ville aldri vist noen de bildene uten Petters tillatelse. Og hadde han likevel gjort det hadde Petter visst om det nå. Men man vet jo aldri.. Noen kunne alltids ha hacket han.. Men hvilken syk jævel er det som har interesse av de bildene der? På en annen side. Hvilken syk jævel dukker opp på soverommet til to fremmede såpass tidlig på dagen? Og hvordan i all verdens land og rike kjenner han til den fetisjen? Det er selv ikke noe Karsten vet om, enda. Og.. Nei. Mannen foran han kunne ikke være noe annet enn en gal, genial og svært ensom stalker.
“Du er gal!”, utbrøt Petter. “Javisst!”. “Jeg ringer politiet. Nå!”. “Gjør det du, så bare lener jeg meg tilbake og nyter de siste minutter av frihet i mens”. “Fy faen, hvordan er er mulig å bli så syk?”. “Skulle ikke du ringe politiet?”.
Plutselig gikk det opp en ting for Petter igjen. Ikke bare var denne mannen skummelt lik hans egen far, men det var også noe med den stemmen. Der og da kunne Petter sverge på at han hadde hørt den før. Det vil si. Han ville ikke ha veddet bort Play Station Vitaen på det, for det var jo NOE annerledes ved den. Men igjen virket den såpass kjent at han ihvertfall var villig til se en kvart fotballkamp om han skulle ta feil. Kunne han simpelthen ha en onkel? En ukjent onkel. En GAL, ukjent onkel. Men dog hans onkel.
“Nei… Ikke enda.”. “Vel, du har i hvertfall nok av tid. Klokken er ikke engang rukket å blitt ni enda.”.
Hva? Var ikke klokken 08.59-etellerannet sist han sjekket? Klokken viste fremdeles 08.59. Petter stirret febrilsk inn i øynene på den fremmede, gale mannen som muligens skulle vise seg å være hans egen onkel. Petters far var et teknisk geni en gang i tiden. Riktignok så stupte ferdighetene etter at han ble rammet av slag for noen år tilbake, men.. Herregud. Petter kjente at hjertet slo i et helt sinnsykt tempo. Kunne denne mannen rett og slett ha “frosset” alt som var at teknisk utstyr i det han kom inn i rommet. Klokken måtte jo være 09.05 nå, minst.
“Hvis du ikke er pappa – som forsåvidt gir mening siden han neppe har klart å hale seg opp av sengen enda – Hvem er du?”.
Ja, hvem var så denne mystiske mannen? Det er bare et av flere spørsmål vi forhåpentligvis vil få svar på i episode 3 av “Karsten og Petter – Nesten perfekt”.
Forandringer fryder sies det, vel, ikke alltid.. I dag har jeg sett meg nødt til å skaffe meg ny støvsuger. Ikke fordi den gamle støvsugeren egentlig er ødelagt, men fordi ledningen til den er blitt skadet (ok, SÅNN SETT kan man vel si at støvsugeren er skadet også da ledningen er en vesentlig del av den..).
Det var blitt et bittelite hakk på den helt nederst, nærmest usynlig, men likevel et hakk. Så derfor følte jeg i dag at det var best å kvitte meg med hele den gamle støvsugeren med tanke på brannfaren den skadde ledningen fører med seg, forså å skaffe meg en ny.
Normalt hadde jeg sett på dette med et smil. Jeg har jo hatt den gamle støvsugeren i noen år. Ikke veldig lenge, men som sagt, noen år. Tror jeg kjøpte den august 2012, på samme tidspunkt som jeg flyttet inn i den leiligheten jeg bor i en dag i dag. Og etter 4 år er det normalt sett helt greit for meg å bytte ut tekniske ting da jeg vanligvis nærmest elsker å skaffe meg nye ting, forså å kvitte meg med det gamle.
Det er bare et liten hake denne gangen her. Økonomien min er ikke akkurat så veldig rabarbra her og nå. Det er ikke noe hemmelighet at jeg er glad i å bruke en del penger, og jeg har egentlig brukt opp det jeg har til “ekstra-stuff”-denne måneden. Med andre ord, – jeg har nå måtte tappe noen tusenlapper fra flytte-spare-kontoen, for å få tak i ny støvsuger.
Ikke en veldig big deal, det vil ikke ta meg alt for lenge å tilbakebetale disse pengene, men det er likevel noe surt da jeg har hatt som prinsipp i nesten to år nå å så og si ALDRI røre flytte-spare-kontoen. Vel, med mindre det skulle dukke opp noe spesielt da, sånn som nå. Det er bare at jeg egentlig ikke hadde regnet for mye med at det ville skje, litt naivt, jeg vet.
Uansett.. Vil dere se den nye støvsugeren min? Vel, her er den:
Håper denne varer minst like lenge som den forrige. At ledningen, eller andre ting ihvertfall ikke blir skadet/ ødelagt under en litt pengeskrapet periode sånn at jeg må stikke litt hull i diverse sparekontoer igjen, for det liker jeg altså dårlig xD
Tror du på kjærlighet ved første blikk? Tror du at to mennesker kan møtes, forelske seg fra første stund, innvie et nærmest uproblematisk forhold med bare et par smuler på fjøla, og leve lykkelig alle sine dager inntil døden kommer og tar dem? Ikke? Vel, du kan ikke akkurat klandres.
Karsten og Petter er to flotte gutter i sin beste alder. De er begge akkurat middels opptatt av dataspill, veltrente gutter, og morsomme historier med et visst budskap og poeng. Ja, også er de stormende forelsket i hverandre, det har de vært helt siden de møttes på Vikingskipet i Hamar for fem år siden under en gigantisk spillmesse.
Men en dag begynte merksnodige ting å skje. Ting som sørget for at mye aldri helt skulle bli som før. Ting som virkelig satte de to samboerne og kjærestene på en prøve. Ting som aldri i etterkant kunne sees tilbake på som om bare ting.
Torsdag 18. februar 2016 Petter lå og holdt ordentlig godt rundt Karsten denne morgenen. Som regel var det omvendt. Normalt var det Petter som sov lengst og Karsten som hadde våknet først forså å bli liggende å holde rundt Petter, men ikke i dag. Denne dagen var annerledes.
Petter følte seg veldig glad på innsiden og gledet seg masse til å overraske Karsten senere på dagen i forbindelse 5 års-jubileet. Han og noen felles venner av Karsten hadde nemlig planlagt et heidundrende cosplay-party i toppetasjen på selveste North Tech Hotell i Dundrefoss, og ikke nok med det, de hadde til og med lykkes med å overtale Karstens store forbilde Hill Dem til å komme.
Klokken var snart 9 og det var bare sekunder før mobilalarmen til Petter kom til å ringe. Plutselig kom han på at det var noe han hadde glemt. Han skulle jo overraske Karsten med tidenes nerdefrokost denne dagen. Maten hadde han allerede ordnet natten før, men den skulle jo ligget ved sengen. NÅ!
Hvordan i huleste skulle han klare å snike seg ut, hente frokosten forså å vende tilbake til soverommet før alarmen begynte å mase? UTEN å vekke Karsten? Venstrearmen til Petter lå jo så og si under Karsten. Ikke at Karsten var tung på noen måte, men en liten feilberegning og den perfekte frokostoverraskelsen Petter hadde planlagt i ukevis ville ikke lengre bli fult så perfekt som planlagt.
Hvordan skulle han klare dette? 30 sekunder igjen. Det var nå eller game over. Før han rakk å tenke stort lengre kjente han brått en iskald vind som snek seg oppover langs føttene. Lyset i rommet senket seg og det var akkurat som om tiden han hadde frosset. Hadde strømmen gått? Nope. Den stasjonære felles-pcen sto fremdeles på.
“Vær hilset!”. Petter skvatt. Hvor kom den stemmen fra? Petter så seg forsiktig rundt, men kunne ikke se noen. Bortsett fra Karsten da. “Karsten, er du våken?”. Petter fikk ikke noe svar. “Haha, veeeldig morsomt. Du tok meg nesten der.”, sa han og prøvde å virke så rolig som mulig.
“Ja, gjorde jeg ikke det?”. Nei, dette var ikke Karstens stemme. For det første, Karsten har mange talenter, men buktaler er ikke en av dem, denne gangen kunne Petter se med sine egne øyne at leppene hans ikke var i bevegelse.
“Ja, jeg er her borte..”. Nå var det ikke morsomt lengre. Ikke at det var det for litt siden heller, men nå var det ihvertfall ikke noe moro. Det var bare en ting å gjøre. Eller, der og da fantes det flere ideer som suste opp i hodet på Petter, men han følte likevel på seg at den mest logiske ville være å vekke Karsten sånn at de sammen kunne lokke dette gale vesenet ut av hus.
Men før han rakk å gjøre noe skimtet han til et ansikt han ikke hadde sett på svært mange år. Nei, nå hadde det klikket for Petter. Det kunne da ikke være… Petter skalv og etter 2-3 sekunders stillhet kunne han høre sin egen stemme: “Pappa?”.
I dag tror jeg jammen at jeg endelig klarte å få på plass det som nå har blitt årets første ordentlige gåtur, HVIS vi ser bort i fra alle de gangene jeg går til et viss sted 45 minutter unna for å skille meg fra den mengde søppel jeg har klart å samle på i en ukes tid. Ikke sikker, men jeg tror ihvertfall at turen jeg har tatt nå er den aller første “ordentlige” gåturen for 2016.
Eller, ordentlig og ordentlig. Jeg hadde jo opprinnelig en annen hensikt enn å “bare” komme meg ut litt. Jeg har nemlig BLANT ANNET fått tatt noen bilder som kommer til å bli brukt i fremtidige innlegg her på bloggen. Men dagens vandring føltes ihvertfall mer hyggelig og “frivillig” enn de 45 minuttene jeg vanligvis bruker en vei hver uke for å kaste søppel.
Såeh, ja. Jeg har vært ute og tatt noen bilder. Like etter at jeg hadde kommet meg ut av leiligheten slo det meg at det er noen uker siden jeg har vært alt for hyggelig og sosialisert meg med Rune. Det har nemlig vært et par tilfeller nå hvor jeg ikke har hatt alt for mye “tid” da jeg heller har prioritert andre ting, så når jeg likevel først var på vei ut og ikke skulle gjøre noe som krevde en for mye konsentrasjon så bestemte jeg meg like gjerne for å invitere han med.
Ooog SLIK så han sånn omtrentlig ut da han åpnet døra for meg rett før vi begynte å gå i lag:
Da har jeg intet mer å melde for denne gang. Hva de nevnte bildene som har blitt tatt i dag skal brukes til har jeg ikke lyst til å avsløre enda. Men jeg kan si såpass som at det ikke vil ta veldig lang tid før dere i hvertfall får sett snurten av samtlige av de 😉
