fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

© Bildet er tatt fra testedich.de

Jeg er sint. Sint, deprimert og helt utenfor. Det har nå gått en stund hvor jeg har tenkt en hel del frem og tilbake, men samme hva jeg tenker så blir alltid sluttkonklusjonen den samme. Det er ingen vits. For en stund siden prøvde jeg å gi et lite hint til enkelte over Snapchat om at jeg kunne trengt noen å snakke med. Ingen respons. Ingen som bryr seg. Enten det, eller så er jeg bare blitt helt elendig på å bli latt godt nok merke til for tiden. Generelt veldig elendig i det aller meste.

Men mest sannsynlig har de jeg prøvde å signalisere nødskriket til skjønt greia, men uten å bry seg. Liksom.. Dette er på ingen måte noe nytt. Folk er mest sannsynlig, og veldig forståelig drittlei, og tenker at om et par dager, kanskje bare noen timer så går det sikkert over.. (Som jeg alt har vært inne på: Det er ikke noe vits…) Og jeg kan ikke akkurat klandre noen for å ikke bry seg om meg lengre sånn utenom den korte “hvordan går det”?-late-som-man-bryr-seg-bittelitt-der-og-da-fordi-man-ikke-har-noe-annet-å-gjøre-på-likevel-samtalen..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så.. Hvorfor skriver jeg nå DETTE innlegget? Helt ærlig.. Jeg er sint.. Såpass sint nå at jeg i skrivende stund ikke bryr meg om enkelte av en eller annen grunn måte føle dårlig samvittighet eller noe i ettertid at av å ha lest dette innlegget.. Når folk tydeligvis ikke bryr seg om meg lengre så gidder ikke jeg bry meg om folk lengre heller… Jeg gidder ikke mer. Jeg vil så gjerne få ut noe… Og jeg vet innerst inne at dette absolutt ikke er den lureste måten å gjøre det på.. Men på en annen side har jeg egentlig ikke troen på noe akkurat nå sånn uansett, så spesielt derfor gir jeg nå rett og slett litt faen i hva folk måtte føle og tenke etter dette innlegget her. Jeg har rett og slett ingen eller noe å tape lengre. Så tror jeg heller ikke det er noen av de jeg skulle ønske at jeg hadde litt bedre kontakt med som faktisk leser bloggen min lengre heller, så.. Med mindre jeg ber de om det, så hva er egentlig vitsen?

Jeg er sint… Sint fordi jeg føler meg så jævla forbisett, ignorert, tatt forgitt og i hele tatt.. Utenfor. Sint på meg selv først og fremst, men også litt sint på samtlige av de jeg har prøvd å fått kontakt med de siste ukene, uten særlig hell. Sint og lei av at det stort sett fortsatt er jeg som må ta det jævla initiativet, og fordi folk knapt svarer når jeg gjør det, hvis de i hele tatt gjør det. Og sint fordi hvis jeg først får startet en viss samtale så tar det ikke lang tid før den bare dør ut da jeg rett og slett STORT SETT er helt elendig på å finne ting å snakke om som vedkommende på den andre siden også har en viss interesse av/ for… 

Og.. Sint fordi det fortsatt i så veldig stor grad er min egen skyld at jeg ha det sånn. Fordi.. Ingen av de jeg har prøvd å fått særlig kontakt med bor jo spesielt nærme. Og jeg antar at det er vel lettere for folk å heller bry seg om de som bor nærmere geografisk enn om en slitsom taper som ikke en gang holder til i samme distrikt… En man stort sett bare chatter med og leser fra over nett der og da.. En som har snakket om å flytte en god stund, men som aldri helt ser ut til å få det til fordi han er så jævlig mislykket også når det kommer til det økonomiske. Flyttehjelp er som det meste annet nå ikke akkurat gratis..

Jeg føler så mye på sinne, hat og fortvilelse.. Gjort det i en god stund, som i mange timer.. Eller, nærmere bestemt et par dager, men nå føles det spesielt ille, igjen.. Hvorfor skal jeg aldri komme meg videre? Hvorfor lærer jeg aldri av det som stadig holder meg tilbake? Hvorfor får jeg aldri til å gjøre noe særlig med det? Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt snart, en gang for alle…? Rett og slett… Jeg er sosialt tilbakestående, mislykket og generelt helt utenfor.

Så, igjen.. Faen ta absolutt alt og alle.. Og faen ta meg selv som bare fortsetter og fortsetter å være den forbanna tilbakestående idioten som jeg er.. Denne ondskapsfulle karusellen ser aldri ut til å ta slutt. Jeg er så jævlig lei.. Jeg vil av… Nå..

#depressed #pissed #honestly #nofilter #fuckit 

– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Noen ganger kan de små gledene i livet være akkurat store nok til at smilebåndet trekkes opp og humøret like så. Innimellom trenger ikke din aller verste fiende ha blitt rammet av en uhelbredelig sykdom for at du skal føle deg bedre. Noen ganger holder det rett og slett bare å vinne et par millioner, kanskje bare noen hundre tusen.

Andre ganger ikke det en gang. For en gang i blant kan selv jeg nøye meg med det som i den store verdensammenhengen er så utrolig mikroskopisk at halen til Donald Trump ville blitt omtalt som enorm i forhold. Eller kanskje ikke.. Hadde den havnet på Ebay nå så ville den nok blitt solgt for en skrekkelig høy pris, da den til tross for størrelsen altså tilhører det som i dag er et av verdens mest kjente mennesker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ser visst ut til at jeg virkelig klarte å kuke til denne innledningen, eller hva? Hmm. Hva med at jeg nå heller tar en liten titt på hva det altså er av litt mer enkle ting som iblant kan være med på å gjøre en litt guffen kaffe om til en deilig nytappet Red Bull rett fra springen?

Hotel Cæsar-koppene mine

Tidligere i vår ble jeg en lykkelig eier av intet mer enn to Hotel Cæsar-krus. I skrivende stund har jeg faktisk ikke tatt i bruk noen av de da det først og fremst er varm drikke jeg drikker fra kopp (sommer nå), men jeg har likevel latt de fylle sjela mi med sol og varme flere ganger de siste ukene, ved å rett og slett bare passere de.

Noen ganger når jeg av en eller annen grunn skal gjennom kjøkkenet så hender det at jeg stopper opp i noen sekunder, åpner den ene skapdøra, bare for å se på de litt, før jeg så lukker skapet igjen og går videre. Jeg tror virkelig at jeg aldri har vært så forelsket i noen kopper før i hele mitt liv. Hotel Cæsar er å blir livet mitt.

Når folk jeg ikke liker (så veldig der og da) driter seg ut
Før man eventuelt legger meg til i livet sitt er det et par til man godt kan bemerke seg. 1. Jeg kan være en nokså grei venn å ha om vi har nok til felles og jeg av en eller annen grunn liker deg 2. Hvis vi skal diskutere, sørg for at du har ditt på det rene både før og etter “krangelen” 3. Når jeg vinner liker jeg å minne deg på det i LANG tid fremover 4. Jeg har alltid rett.

Greit, på noen av disse punktene finnes det en sjelden gang et unntak: Du er den beste vennen jeg har for øyeblikket ELLER utenom denne ene diskusjonen vi har der og da så er det ikke noe ellers den siste tiden ved deg som har irritert meg. (Stort sett så har jeg en tendens til å bli litt irritert dersom folk ikke skulle være enig, eller tro at noe annet er fakta enn det som i virkeligheten er den store realiteten). Igjen, med MINDRE jeg virkelig liker deg har jeg mest sannsynlig rett.

En ting er de gangene jeg har rett. Men en annen ting er når jeg VIRKELIG har rett, når det ikke er noe tvil, når du plutselig innser at det er en like stor selvfølge at du akkurat har tatt feil som at flere unge i dag heller vet om Pewdiepie enn at de i hele tatt har hørt om Marilyn Manson, DA er det godt å være inni den store egobobla mi i noen timer.

Så kan jeg også legge til at jeg generelt kan være noe skadefro når det kommer til enkelte mennesker, så iblant holder det å bare få opp et Snapchat-bilde fra vedkommende om at han eller hun har fått deler av dagen “ødelagt” etter å ha blitt vekket av naboen som spiller det nyeste albumet til Lasse Stefanz på høyt volum klokken ni på dagen. JA, jeg er et råttent menneske xD

“Du har oppnådd et trophy”
Men det er ikke bare etter en og annen diskusjon mot en og annen muldvarp jeg liker å bli belønnet med en ekstra belønning, jeg har også en viss svakhet for den tilfredsstillelsen det ligger i å låse opp diverse trophys i forskjellige spill på enten Play Station 3 eller 4.

Jeg er en fyr som lever litt etter ordtaket “hvis ingen har sett det har det heller ikke skjedd”, og jeg liker å bli latt merke til. Jeg liker å se at folk faktisk har mulighet til å se at jeg får til ting, at jeg har oppnådd noe. Greit nok, hvis man aldri vasker eller støvsuger kommer man mest sannsynlig til å bli kvalt til slutt, men det gir likevel mer glede i å gjøre det om man faktisk har venner som kommer på besøk og kan bevitne de skinnende krystallene.

Det jeg sier nå er IKKE at spillet i seg selv ikke kan være tilfredsstillende nok. Men for min del har muligheten til å låse opp trophyes som du deretter kan synkronisere og blottlegge foran hele verden gjort det som i utgangspunktet kan være en helt grei runk om til noe enda litt mer… Orgasmisk.

Game Of Thrones-låta
Duuuuuuuuuuuuuuuuu-duuuuuuuuuuuuu-dududu-duuuuuu-duuuuduuuuuuduuuuuuduuuuuuuuuuu!!!!!

Ah, thema-låta til “Game Of Thrones” er og blir noe av det mest episke og fantastiske som noe menneske noen sinne har komponert. Hvis jeg BARE skulle høre på en eneste melodi resten av livet hadde det måtte bli nettopp den. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt denne låta nå, men du kan vedde minst et par drager og en dverg på at det har blitt en kvart Westeros.

En ting er at jeg har sett alle episodene som har kommet ut til nå, og at jeg har fått hørt den en del ganger på den måten. Men jeg har også hatt låta på repeat en god del ganger via både Spotify, Itunes, samt på Ipoden min. Hvis man ikke føler noe når man har denne låta på, ja da er man rett og slett enda mer råtten i sjela si enn en zombie som har ligget fastmost til en vegg i solvarmen i 3-4 uker.

Energidrikker

Så var vi kommet til den mest usunne synderen av dem alle. De kjære energidrikkene. Red Bull, Red Bull Summer Edition, Monster, Rockstar, Burn… Samme det, bare jeg har noe. Jeg er ikke helt nødt til å ha i meg noe hver eneste dag, men jeg merker lett forskjellen på en dag med og en dag uten, for å si det sånn.

En dag uten kan fort bli hakket mindre effektiv, kreativ og i hele tatt oppegående dag. Og en dag uten nok effektivitet, kreativitet, samt følelsen av å ikke være oppegående nok er for meg en mindre bra dag å leve på. Nå foreksempel, akkurat når disse linene her blir skrevet har jeg heller forholdt meg til iskaffe (de små) da jeg så og si har hatt en sosial avtale hver eneste dag. For med en større boks Red Bull innabords f.eks er det fort gjort at døgnrytmen blir noe skjøvet på, og det er ikke helt heldig når jeg en sjelden gang har en såpass “opptatt” uke som jeg har i skrivende stund Jon Blund.

Det skal også sies. Iskaffe smaker helt greit. Men jeg er som kjent også ganske glad i det mer søte. Og før jeg glemmer å nevne det. Det er ikke “bare” energien til disse forskjellige energiboksene som er med på å fylle den bekmørke sjela mi med rosa krokofanter og sånt, det er noe med de forskjellige smakene som gleder mitt hjerte også, også er jeg ikke så glad i “vanlig” brus lengre..

SHOPPING!
Og helt til slutt… Jeg er en selvdiagnosert shopoholiker. Jeg er veldig glad å bruke penger, og siden jeg er en såpass spontan lykkejeger som jeg tross alt er så er dette en glede jeg ikke har kjent på alt for sjeldent de siste årene. Noen ganger er gjerne det å opprette og sende en eller annen bestilling et eller annet sted oftest mer pirrende enn å i etterkant benytte seg av selve produktene man har kjøpt.

Ah, for ikke å snakke om å ta bilder av det jeg har bestilt når jeg omsider har fått det forså å legge det ut på Instagram, Facebook og/ eller bloggen etterpå og forhåpentligvis motta noen deilige likes og kommentarer i tillegg. Så om det jeg har bestilt egentlig skulle vise seg å være kjedelig så har jeg ihvertfall fått litt ut av det dersom sosiale media har hjulpet meg med et par tomler opp.

Når det igjen er sagt. Jeg er ikke så skrekkelig på dette viset nå lengre. Før gikk jeg gjerne så amok som økonomien kunne tillate det, og litt til, nå går jeg mer sånn amok basert på om det ihvertfall er 75% sjanse for at jeg kommer til å bruke det. Hvis det gir noe som helst mening for dere. Og hvis ikke så går det helt greit. Nesten.

– Bildet er tatt av Rune Heggvoll.

Hvilke små, enkle gleder har du i ditt liv?

Vi reblogges!

– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Er det ikke litt rart å tenke på at fra selv noe så stygt og trist som en grøftekant kan det en gang iblant dukke opp noe vakkert? Noe som i teorien nesten ikke skulle hatt livets rett, men som på en eller annen måte har klart å komme seg opp og frem likevel.

En påminnelsen om at selv i det mest meningsløse finnes det et håp, en mulighet, et liv. En påminnelse om at det er ikke nødvendigvis hvor vi kommer fra, men hvor vi sakte, men sikkert strekker oss som til syvende og sist avgjør hva vi blir.

Noen ganger skal det ikke så mye til. Noen ganger kan man faktisk dyrke noe ut av “ingenting”. Det gjelder bare å ha troen på seg selv. Aldri gi opp samme hvor håpløst “alle andre” stadig måtte mene det er. Alt i alt er det bare deg selv som setter den avgjørende grensen. Du og bare du.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvor ligger dine begrensninger?

Vi reblogges!

– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Gul eller brun ost? Cola eller Pepsi? First Price eller helt “vanlig”? Livets liste med ultimatum er uendelig.

Som jeg såvidt skal komme nærmere innpå i et kommende innlegg (spoiler alerts!!) så er jeg ganske glad i energidrikker. Jeg holder meg ikke lengre til en spesifikk sort, når jeg er ute for å fylle opp kjøleskapet tar jeg gjerne med meg minst en boks av vær type som Oppdal har å by på. Ingen diskriminering her i gården.

Jeg har ingen absolutt favoritt lengre. Derimot så kan jeg nevne et par smaker som jeg foretrekker ovenfor et par andre. Foreksempel liker jeg stort sett Battery Twisted fremfor vanlig Battery og jeg må også innrømme at jeg foretrekker det som nå har fått tittelen Red Bull Yellow Edition (som i fjor het Red Bull Summer Edition) fremfor vanlig Red Bull.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men. Så er det noe jeg lurer på.. Hva syns DERE er best av vanlig Red Bull og vanlig Battery? Er det noe forskjell, eller er det mer et fett? (på vegne av lavkarboens venner og foreningen for overvektige, beklager det siste uttrykket der, virkelig!)

The choice is yours!

Vi reblogges!

– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

På tide å klage litt på sommeren – Igjen.

Hva syns du er mest irriterende med sommeren?

Vi reblogges!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Like før forrige måned var ferdig med sin siste dans kastet jeg lys på noen gamle bilder jeg har tatt for denne bloggen for en stund tilbake. Jeg ba dere pent og truende om å peke ut det bildet dere personlig fant mest forstyrrende, mot at jeg på et eller annet vis i gjengjeld skulle kåre en av dere som herved skulle få litt reklame-tid i hele ti innlegg fremover (fra og med det du leser på nå).

Nå er den heldige vinneren kåret, og det ble ingen andre enn Ann Helen Selveste Selvesen som mente at følgende bilde var mest “forstyrrende” av følgende årsak:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Vinner av mest forstyrrende blir *trommevirvel* bilde F. Hvorfor? Fordi det tydeligvis er en mannegreie å være naken, men fortsatt ha sokkene på.” – Ann Helen Selveste Selvesen.

Takk for alle innspill som kom inn, Ann Helen og Anne Grethe.
Til alle dere andre som valgte å ikke delta og som nå angrer bittert som en sitron.. Det kommer alltid en ny sommer etter går dagens vind.

Vi reblogges!

– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Den 22. august 2013 la jeg ut en video som ga et visst inntrykk av hvordan jeg har det i leiligheten min. Siden den gang har jeg fått en del nye ting, samtidig som det også er et og annet jeg har kvittet meg med. Det ser med andre ord litt annerledes ut her nå, ikke så mye, men nok til at jeg i dag har valgt å gi dere som måtte ønske det en aldri så liten oppdatering ^^

Hva syns dere?

Hadde jeg bare visst…. Da jeg var 15 år…. Da skulle jeg ikke ha….

For en ukes tid siden havnet jeg i en samtale med en kompis om hva vi ville sagt til en yngre utgave av oss selv om vi fikk muligheten. Vel, det var strengt talt jeg som sto for det meste av den samtalen, men..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett. Siden forrige mandag har jeg tenkt litt mer på dette og jeg har kommet frem til at det sånn egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på lengre i livet. Likevel er det et par ting jeg godt kunne sett var annerledes.

Så.. Hvis jeg hadde fått muligheten til å møte en yngre utgave av meg selv. Hva ville jeg ha sagt? Hvilke råd, av- og anbefalinger ville jeg ha kommet med? Jeg setter meg herved inn i krystallrommet, skrur tiden tilbake til 30. mai 2006, og shzwopp!!!

– Bruk mer tid på kvalitet fremfor kvantitet! –

© Bildet er tatt fra universitetsavisa.no

Per dags dato (30. mai 2016) har jeg laget opptil 61 filmer som selv de aller færreste som kjenner meg i dag har sett snurten til. Om bare 2-3 uker er det akkurat 10 år siden jeg og småsøsknene mine filmet den aller første scenen til det som skulle bli en filmserie på totalt 58 episoder, en filmserie med den kanskje ikke så veldig kule tittelen “Ken og Morten”.

Det skal sies, de aller siste filmene jeg laget ble ikke så ille. Og det er forsåvidt noe igjen i de eldste filmene jeg kan være ihvertfall litt stolt av en dag i dag, men likevel… Det meste av det som ble produsert anser jeg nærmest som dritt nå.

Hovedårsaken til dette er klar som i måneskinn. Jeg har i alt for mange tilfeller produsert for å produsere. Kort fortalt så har jeg aldri vært en veldig tålmodig sjel. Ting skal helst skje med en gang, og det skal gjerne gjøres så fort som mulig. Jeg har heldigvis blitt flinkere på å prioritere kvalitet ovenfor kvantitet i dag, jeg tar meg mer tid til ting, jeg stresser mindre, og jeg har blitt flinkere til å planlegge litt før jeg setter sånn ordentlig i gang.

Særlig i oppstartfasen av de rundt 61 filmene jeg produserte for Oppdal Movie Makers (“filmselskapet” jeg “hadde” før i tiden), så var det oftest sånn at jeg inviterte et par folk til å møtes et eller annet sted i Oppdal sentrum, så skulle vi når vi møttes bestemme oss for hvor vi skulle gå for å filme, også bare filmet vi noe som vi fant på der og da. Okei, jeg hadde skrevet noen stikkord som vi skulle forholde oss til, men mesteparten var altså bare noe veldig impulsivt tull.

Dette har ikke bare vært i forbindelse med de filmene jeg har laget (og nei, de ligger ikke på Youtube xD), men i veldig stor grad en del andre ting også. Bloggen. Shopping. Tegneserie-produksjon. Venner. Så, et av de aller første rådene jeg kunne gitt til en yngre meg ville med andre ord være å investere mer tid til vært enkelt prosjekt jeg på et eller annet tidspunkt setter i gang. Ikke forhaste meg så veldig. Jeg vet ikke om jeg ville ha hørt så veldig etter, men det ville ihvertfall vært verdt forsøket.

– Pass deg for Pink Helsy! –

© Bildet er tatt fra Sexydevil

Som folk flest har også jeg støtt borti en del blodtørstige vampyrer som ikke evner å gjøre stort annet enn å tappe livskraften ut av deg. “Pink Helsy” er definitivt en av dem..

Høsten 2010 var for meg en ganske sort og dyster høst. Jeg hadde tidenes verste kjærlighetssorg etter at jeg utrolig nok hadde klart å forelske meg i en bilfanatiker av alt i hele verden. Det meste jeg kjente av følelser på et viss tidspunkt var hat, fortvilelse og sjalusi. Men.. En dag dukket det opp en rosablogger fra Kristiansand som ihvertfall for en stund skulle fargelegge tilværelsen litt, altså Pink Helsy.

Jeg husker en dag i dag små glimt fra en drøm jeg hadde den høsten mens jeg enda var på mitt aller mest suicidale. I denne drømmen var det mye klatring opp langs en nærmest endeløs stige som gikk helt opp i himmelen, om ikke lengre. Den dagen følte jeg meg klar. Klar til å dø. I ukevis hadde jeg tenkt på det, men nå var tiden endelig kommet for å forlate alt og alle.

Ironisk nok skulle også dette vise seg å være den eksakt samme dagen Pink dukket opp. Pink hadde fulgt med på meg en stund, for det meste fra avstand, men nå følte hun for å bryte inn, og gjøre noe med det. Og det gjorde hun også, mildt sagt.

Etter bare noen timer var det aller meste jeg hadde av følelser som sinne og hat byttet ut med glede. Glede, og grenseløs naivitet. I begynnelsen føltes alt veldig bra. Men dessverre… Når ting synes å være for godt til å være sant, ja, så er de som regel det.

For en ting var at Pink Helsy ga en god del av seg selv (for å si det litt forsiktig), men hun tok også med seg en del etterhvert. Okei, nå skal jeg ikke gi dere hele denne historien akkurat her iom at jeg faktisk har skrevet om dette forholdet tidligere, men poenget er at hvis jeg hadde hatt muligheten i dag så ville jeg altså advart meg selv om blant annet dette grenseløst frekke kvinnemennesket som hun etterhvert skulle vise seg å være.

Ønsker du å lese mer om min historie med Pink Helsy, kan det la seg gjøre ved å trykke her.

– Vær snill med Sjiraffen! –

© Bildet er tatt fra opplevafrika.no

Og ja, så var det en ting til. Alt i alt tror jeg at jeg ville holdt meg for god til å fortelle for mye til meg selv da det er vel en grunn til at de tingene man opplever i livet faktisk skjer.. Så kort fortalt har jeg sittet jeg med en viss skepsis under hele skriveprosessen av dette blogginnlegget hvor jeg fra tid til annen nå har tenkt at selv de aller verste tingene jeg har gjort i livet likevel har ført noe bra med seg, som de erfaringene jeg har nå som jeg kanskje ikke ville hatt ellers om livslinjen min generelt hadde sett annerledes ut.

Likevel, når jeg først er inne på temaet “hva ville jeg sagt til mitt yngre jeg?”. Det er fremdeles en ting til jeg nå føler for å legge til. I innledningen skrev jeg noe om at det egentlig ikke er noe særlig jeg angrer på, men en del jeg ville skulle vært annerledes, og det er ikke et påstand jeg vil endre på, for det er helt sant.

Faktisk er det egentlig bare EN eneste ting jeg fremdeles angrer noe særlig på en dag i dag. Eller, det er ihvertfall en ting som fortsatt plager meg litt mer enn noe annet, og det er hvordan jeg for noen år tilbake behandlet det beste vesenet som noen gang har vært i livet mitt. Min gode venninne Sjiraffen.

Sjiraffen er utvilsomt den beste vennen jeg noen gang har hatt, ever. En utrolig god venninne som har stilt opp og vært der for meg, og som har valgt å fortsette med det selv om jeg overhode ikke har fortjent det. Hva var det egentlig som skjedde? Oh, kort fortalt: Følelsene i meg tok nok en gang overhånd. Jeg forelsket meg på et tidspunkt i Sjiraffen og den snille, “harmløse” bamsen i meg ble sakte, men sikkert forvandlet til en sint og farlig gorilla.

Jeg har ikke tall på hvor mange dumme ting jeg i den gloheite fortvilelsen klarte å gjøre mens jungelen brant som verst, men det har rett og slett blitt en del… Heldigvis endte denne historien ihvertfall noen lunde bra til slutt, vi er fortsatt venner en dag i dag, men det er absolutt ikke en selvfølge.

Så skulle jeg av en eller annen årsak bare ha mulighet til å gi meg selv et eneste råd hadde jeg nok valgt å droppe de to øverste ganske fort, og forholdt meg ene og alene til dette: Vær god og snill med Sjiraffen!

Hvilke råd ville du gitt til en yngre utgave av deg selv?

Vi reblogges!

© Bildet er tatt fra newton.ac.uk

Kall meg gjerne en snurrekukk, men angående det innlegget jeg postet i går om mobilvennlig design – Jeg har ombestemt meg!

Jeg har gått noen runder med meg selv (hvem ellers?) siden da og kommet frem til at jeg liker det “mobilfientlige” designet bedre enn alternativet. Okei, ja, det går dessverre utover enkelte deler av innleggene mine som da blir tildekket av reklame (snikreklamisering ass..), og det er egentlig ille nok…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men dessverre så er realiteten sånn at med dette såkalte “mobilvennlige” designet (synes ærlig talt det ikke er så mobilvennlig det heller nå..) så er det første man blir møtt med når man åpner bloggen et hav av det som ser ut som koder. En drøss med tall og bokstaver som ihvertfall ikke sier meg noe særlig.

Man må liksom bla seg tre loddrette sider ned før man omsider finner blogginnholdet, og når man finner det er det ikke det aller vakreste synet. Greit nok, det er ingen reklame som blottlegger seg foran selve innleggene lengre, men i denne alternative utgaven hadde det nesten vært like greit. For du store ramadan så stygt og kjedelige det “mobilvennlige” designet blogg.no har ordnet er…

Så, kort fortalt. Jeg har nå gått tilbake til det “mobilfiendtlige” igjen, dere som er mer utsatt får heller se om dere finner en app som kan gjøre susen. Noe ala AdBlock eller noe..

Jeg kunne sikkert funnet noe spesifikt for dere, men jeg har en mørk følelse av at de verste naziene som styrer denne bloggplattformen ikke hadde satt så inderlig mye pris på det, derfor får dere ingen slike linker av meg her og nå.

Vi reblogges!

© Bildet er tatt fra youtube.com

Tenkte bare å komme med en kort oppdatering angående et valg jeg nettopp har tatt med tanke på dere som foretrekker å bruke mobil når dere titter innom bloggen. Eller som kanskje ikke har noe annet valg.

Den siste tiden har det vært noe problematisk å kunne lese enkelte av mine innlegg, samt enkelte kommentarer da den fordømte reklamen rett og slett har stilt seg foran. Dette kommer av at jeg ikke før nå har valgt å hake av for å gi denne bloggen et mobilvennlig design. For jepp, det er et alternativ.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Årsaken til at jeg har latt være er kort fortalt at jeg syns det såkalte “pc-designet” denne bloggen har er så fantastisk at jeg vil at ALLE skal kunne se det uansett om man er på pc, mobil, nettbrett eller whatever.

Men dessverre så lar ikke det seg gjøre per dags dato, MED MINDRE man altså velger å akseptere at deler av det jeg har skrevet blir tildekket av den skamløse reklamedritten.

Jeg håper at dette bare er veldig midlertidig, at jeg snart kan velge å gi tilbake dere mobilbrukere det “ikke mobilvennlige designet” igjen, UTEN at det går på bekostning av innholdet i innleggene og kommentarfeltet. Men inntil da ser det ut som vi må holde ut med den gråe, stygge veggen. Til syvende og sist er det vel fortsatt ikke det ytre som er det viktigste?

Vi reblogges!