For godt over fem og et halvt år siden publiserte jeg et aldri så lite ikke-høytidelig og ganske så lite forberedt MSN-intervju med min gode venn Rune. I og med at det var det aller første intervjuet jeg faktisk gjorde for denne bloggen, og at det nå har et slags jubileum (hvis man godtar tall i fem-gangen ikke blander seg oppi ti-gangen som jubileumstall) så tenkte vi, dvs. jeg at det var på høy tid å trekke tilbake naustet og se hva som har boltret seg i denne unghingsten siden den gang.
Håper dere likte dette såkalte “intervjuportrettet”, og som sagt så skulle jeg jo linke dere til det forrige intervjuet også sånn at den av dere som gidder og har tid kan sjekke ut det i tillegg mens dere først er så godt i gang, og det intervjuet finner dere ved å antaste musa deres ved å klikke helt i vinkel her.
Og sist, og kanskje for en gangs skyld også minst?.. Her har dere den veldig inaktive Youtube-profilen til Rune xD
Du vet at dommedagen er nær når både Doom og Ghostbusters plutselig kommer ranglende tilbake som om de aldri har vært borte. Kjære mennesker, kjære dyr – Jeg har igjen vært og sjekket opp, og sjekket ned min kjære postkasse, og ja, der var det jammen meg to pakkesanger. En litt middels tykk en fra Cdon og en litt tynnere utgave fra Platekompaniet.
Og dette var det som viste seg å gjemme seg inni. Pjo.. Ingen pornofilmer med fokus på de som har såkalt fot-fetisj i dag heller.. ;-p
Jeg har aldri vært sånn super-flink til å gjøre flere ting samtidig. Foreksempel er jeg en av de som stort sett foretrekker å kun ha en samtale gående i Facebook-chatten om gangen. Selvfølgelig, om det skulle være snakk om et par stykker som knapt er til stede, altså hvis det er noen som ikke er sånn veldig aktiv der og da, ja da skal det som regel gå fint med, vel 3-4 åpne vinduer om gangen. Så får jeg heller lukke et par av dem om det skulle bli gjennomtrekk, hehe.
Utfordringen her ligger i at det som hos mange andre også er sånn med meg at det er veldig begrenset hvor godt jeg klarer å fokusere på flere ting om gangen. Og en annen ting er at flere samtaler samtidig gjerne gjør meg stresset, samtidig som sjansen for at et svar som egentlig skulle vært sendt til Lars i stede for havner hos Kjell-Bente blir større og større desto flere jeg prater med.
Men så er det en annen ting som kanskje ikke dekker ordet multitasking like godt som jeg nå føler mitt forrige eksempel gjorde, men som ihvertfall ligger i samme “skuffe”.. Når jeg spiser så drikker jeg nesten aldri før etter at jeg har fått i meg all maten. Har jeg mekket meg fire brødskiver så venter jeg som regel til alle fire skivene er nede, før jeg så “skyller ned” med et eller annet drikkbart. Riktignok så hender det en sjelden gang at jeg klarer å variere litt, men som regel så er all mat borte før jeg i hele tatt har rørt det glasset jeg måtte ha ved siden av.
Også har vi kommet til det aller siste eksempelet for i dag. Når jeg en sjelden gang er ute og reiser vil jeg helst forholde meg den/ de jeg er på besøk hos der og da. Hvis jeg foreksempel besøker et vennepar jeg har i Bergen så møter jeg helst ingen andre under den turen, selv om jeg kanskje kjenner flere i det samme området som jeg er minst like gode venner med som de jeg er hos akkurat da.
Foto: Rune Heggvoll
Når jeg først er hos noen syns jeg blant annet det er ubehagelig og kleint å spørre de om de vil være med å møte noen andre som de kanskje ikke aner hvem er en gang. Og det samme gjelder også hvis jeg skulle dratt ut for å møte noen på egenhånd mens jeg allerede overnatter hos noen spesifikke. Haken ved å la være å møte de andre jeg vet av innenfor samme region er at jeg kan få litt dårlig samvittighet. Men det føler jeg nesten alltid uansett når slike ultimatum blir en realitet.
Uansett, det var alt jeg hadde for denne gang, kjøkken og stue. Det skal sies at det nok er flere ting hvor jeg, vel, helst foretrekker å forholde meg til den ene “tingen” før jeg eventuelt fokuserer på eller gjør noe annet også, men det er først og fremst de tre eksemplene jeg har skrevet om til nå som jeg føler er mest relevant å nevne, som sagt, for denne gang.
Det var en våt og fuktig morgen. Og våtere skulle den bli. Magnus satt alene og nøyt sin deilige, daglige kopp med kaffe. Det fantes nesten ikke noe bedre enn det. Denne morgenen var nesten helt perfekt. Himmelen var rosa og rett og slett bare flott, nesten like flott som hun han lenge hadde hatt et meget våkent øye til. Fuglene på taket sang de mest idylliske toner. Ah, hvor livet var herlig.
Sola var i likhet med han selv i ferd med å reise seg. Hadde han bare hatt noen å dele denne soloppgangen med. Magnus dyttet forsiktig den ene hånden ned i boksershortsen, grep tak i lemmets skjøre skinn og dro det sakte frem og tilbake. Frem og tilbake.. Frem og tilbake.. Sakte, men sikkert begynte hun å skimte til. Ingrid Therese, den vakreste jenta i verden.
Etter en liten stund kvakk plutselig Magnus til da han omsider hørte en stemme han kjente meget godt. Der, rett foran han sto hun med et lite, forsiktig smil. Et ekte stykke godt kjøtt, med en herlig dose fresende blod. Ingrid Therese, den deiligste jenta i hele galaksen, med den våteste, skjønneste musa i universet.
Hun sto der i ført en lang, vidåpen morgenkåpe av glatt og myk ull. Håret hennes hang som vanlig meget avslappet nedover hennes fantastiske vakre rygg. Det deilige, vakre og noe rufsete håret til den deilige, vakre og litt rufsete jenta han så lenge knapt hadde turt å hilse på.
De så på hverandre og visste at de begge hadde sto i med den samme tanken. Denne morgenen var simpelthen for fin til at de to, unge lovende ikke skulle få heise flagget sammen. De følte seg begge meget yr og klar for å kjenne og føle på hverandres klamme bris. Ingrid tok to skritt frem og spurte høflig om å få sette seg ned. Magnus svarte med et lite smil som ikke kunne tolkes som noe annet enn et endelig ja.
Han tok så boksershortsen av seg og lot henne få sette seg. Dette hadde han drømt om lenge. Ingrid snudde seg og satte seg sakte og forsiktig ned. Langsomt og forsiktig. Lot den gli ordentlig på plass, der den så lenge hadde hørt hjemme. Følelsen de nå begge kunne føle var nærmest helt ubeskrivelig.
Magnus festet så sine klamme hender mot Ingrids silkeglatte hud. Strøk henne rolig og varsomt mens han kunne kjenne hennes våte Kleopatra berøre hans nest beste venn Tyholt. Frem og tilbake.. Frem og tilbake..
Det som i utgangspunktet var en deilig, fuktig høstmorgen hadde nå nådd sitt absolutte klimaks. Den harde, mellomstore pitbullen hadde omsider fått stifte et meget intimt og tilfredsstillende “vennskap” med den myke og litt trange kattepusen, med den glatte og kjærlige høstpelsen. Frem og tilbake. Opp og ned. Sakte og forsiktig. Dette var en dag ingen av dem skulle glemme. Denne morgenen var perfekt.
De aller siste dagene har jeg rett og slett ikke hatt matlyst. Jeg har fått i meg et og annet sånn der og da. Jeg klarte faktisk å få i meg en ganske stor bolle med pastaskruer, kjøttboller og saus for noen dager siden, noe som i seg selv egentlig er litt rart siden jeg stort sett har slitt ganske hardt med å få i meg langt mindre porsjoner den siste tiden.
I dag hadde jeg foreksempel knapt matlyst i hele tatt når jeg skulle bryne meg på denne såkalte frokosten. Brødmat? Huff, nei… Det var nesten så jeg droppet frokosten totalt i dag, men jeg klarte likevel SÅVIDT DET VAR å få i meg sånne kinesiske nudler man får i en frossen-pose fra Findus.
Og det at jeg såvidt fikk det i meg føler jeg er en veldig passende beskrivelse, for jeg mener… Det er ikke skrekkelig mye i en slik pose. 600 gram. Det tok meg nesten en og en halv time å fullføre, normalt sett ville det gått mye fortere..
Så hva er det egentlig som står på for tiden? Jeg vet sødermeg ikke. Med unntak av den pastabollen for noen dager siden har jeg virkelig slitt med denne såkalte etinga en stund nå. Det skal ikke så mye til før jeg rett og slett kjenner at jeg ikke orker mer, og ja, det har vært tilfelle et par ganger i det siste at jeg bare har gitt opp, blitt lei, og kastet det jeg har påbegynt.
Jeg håper virkelig at dette går over snart, for dette er ikke akkurat særlig bra på noen som helst annen måte annet enn for vekta. Men på en annen side – det er ikke akkurat sånn at jeg trenger å slanke meg, enda.. Såeh, nei.. Jeg orker rett og slett nesten ikke mat lengre. Det å drikke går heldigvis ganske okey, men spise.. Niks.
Så kommer det store spørsmålet. Er det noen som har noen ideer og tanker om hva som kan være årsaken til denne noe leie situasjonen jeg nå har havnet i? Eller kanskje enda bedre.. Er det noen som har noen gode tips til hvordan jeg kan “lure” meg selv til å få i meg noe mer enn det bitte lille jeg nå klarer å orke på stående fot?
August?? Er det virkelig deg? Hvor har du vært det siste året? Deilig å endelig ha deg tilbake, med dine nydelige farger og ditt alltid så like sjarmerende vesen. Måtte du våge å bli en stund denne gangen.
Ja, mine kjære lesere, venner, erkefiender og fans. Tiden går jammen brutalt fort til tider. Nå er påsken så og si like rundt hjørnet, enda jeg ikke syns det er så lenge siden sist. Men sånn er det bare, tiden går som den går, og vi med den.
Forhåpentligvis blir dette en bedre måned enn den forrige. Jeg skal ikke klage så alt for mye på juli nå, for det har vært en del bra som har skjedd de siste 31 dagene også, men når det igjen er sagt skal likevel ikke forrige gamle juli være så alt for hard å slå.
Det er ihvertfall lov å håpe at august er snillere enn juli har vært dette året her når det kommer til såkalte vennskap. At ingen av de som fremdeles sitter på karusellen ikke plutselig bare heelt uten forvarsel hopper av på samme måte som de to forrige som akkurat stakk.
For min del må det gjerne også bli færre solskinnsdager de neste fem ukene, mer vind, flere skyer, ja takk, gjerne litt mer regn også. Det er ikke sånn at jeg hater solen, sola er fin å ha den, men i det siste har den bare vist seg litt for mye.
Hva er det ellers jeg håper på for august, mon tro? Hmm, media må gjerne skrive mindre om skadedyr som Pokémon Go, Donald Trump og SPORT… Så kan de heller skrive litt mer om ting som betyr noe. Livet foreksempel. Hva er egentlig livet? Den kan dere godt suge litt på.
Neida, ellers så har jeg ikke så mye mer å legge til akkurat nå. Juli har når sant skal sies ikke vært så verst. Jeg kommer mest sannsynligvis til å overleve denne gangen også. Kanskje jeg til og med har pulsmaskineriet gående innen 17. mai er tilbake også, hvem vet?
Næh, skal man ta og runde av mon tro? Si at det var det for denne gang? Heller komme tilbake med et nytt innlegg litt senere? Jeg tror rett og slett at vi sier det sånn jeg..
I skrivende stund er klokken 01.03, det er natt, det har akkurat blitt søndag, jeg kjeder meg, tankene prøver jeg så godt jeg kan å sortere etter beste emne, men det er ikke så lett da det rett og slett er ganske mye som går på kryss og tvers over hverandre nå..
Kort fortalt har jeg mest sannsynligvis for godt mistet to av de “beste” vennene jeg har hatt de 2-3 siste årene, ene og alene på grunn av det jeg ihvertfall selv ser på som en veldig lei og tåpelig misforståelse, men av diverse årsaker føler jeg ikke for å skrive noe mer om det. I hvertfall ikke nå..
Det jeg derimot har tenkt å bruke dette innlegget på er å komme med noen enkle ord og tips til dere der ute som måtte gå rundt og være usikker på om dere kan ha diagnosen asperger syndrom. Nå kunne jeg lett listet opp de aller vanligste trekkene man bør være aller mest oppmerksom på ved denne diagnosen, men siden jeg for noen år siden laget en video som jeg er ganske fornøyd med en dag i dag vil jeg heller ta og legge til den her og nå.
Som det blir sagt en del ganger i videoen over så er det ganske individuelt fra person til person med denne diagnosen hva vi sliter mest med. Men det aller vanligste som går mest igjen hos de fleste er gjerne det med et noe smalt interesseområde, utfordringen i å forstå sosiale spilleregler (“rett og galt” hos folk UTEN as kan ofte vise seg å være noe forskjellig fra det mange av oss MED as anser som “rett og galt”), problemer med å tolke spøk og ironi, og sist, men ikke minst det å måtte forholde seg til forandringer, alt det uforutsigbare som livet ofte har å by på.
Jeg leste for litt siden et innlegg på et slags forum jeg er medlem i. Et innlegg skrevet av et medmenneske som rett og slett har begynt å blitt mer oppmerksom på enkelte ting ved seg selv og denne diagnosen, og som nå lurer på om han/ hun rett og slett burde gå til utredning eller ikke. Jeg personlig kan på ingen måte svare for alt og alle der ute som nå av en eller annen grunn måtte sitte og spekulere i dette. Først og fremst fordi at selv om jeg jo har asperger selv, så er det likevel ikke min jobb å bekrefte eller eventuelt avkrefte hvem som kan ha denne diagnosen, eller ikke.
Det jeg derimot kan og veldig gjerne vil si er at når JEG går rundt og er usikker på noe, nesten samme hva det måtte være, så har jeg stort sett funnet ut at det har vært bedre å simpelthen finne ordentlig ut av det, fremfor å gå rundt over lengre tid og bruke energi på å lure og spekulere til jeg nærmest har fått helt vondt i hodet.
Så med andre ord.. Føler du deg ganske annerledes i dette såkalte samfunnet.. Mistenker du at du rett og slett kan ha et eller annet syndrom (eventuelt sykdom), så er det nesten alltid bedre å gå til noen som virkelig kan disse tingene og eventuelt få stilt en ordentlig diagnose, og i ettertid få den hjelpen og støtten du måtte ha rett på, fremfor å gå gjennom hele livet usikker og uviten, og i verste fall gå glipp av mye god hjelp som kunne gjort at en hel del vanskelige utfordringer i hverdagen i hvertfall ville blitt litt enklere.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive dette innlegget siden jeg har følt at jeg kanskje har sagt og skrevet og generelt brukt nok energi på dette de siste dagene andre steder, men jeg har muligens ikke vært så alt for flink til å formulere hva jeg egentlig føler og ikke minst hvorfor, før nå.
For ja, det skal handle litt om Pokémon Go igjen. Eller, skal det egentlig det? Nei, ikke egentlig. For det problemet jeg har nå er vel egentlig ikke først og fremst dette mobilspillet, men mer meg selv. “Problem” blir vel forresten å ta i litt, men jeg får bare bruke det ordet nå i ren mangel på noe bedre.
Forrige uke gledet jeg meg stort sett bare til å reise til Voss igjen for å få treffe de vennene jeg har der. Jeg gledet meg til å få se de igjen, jeg gledet meg til mange forskjellige ting, ja blant annet Pokémon Go.
Og Pokémon-spilling – det ble det, i aller høyeste grad. Og etter min smak ble det dessverre litt i overkant mye. Allerede fredag kveld begynte jeg å kjenne på kjedsomheten, og at jeg var blitt lei. Mellom 5-6 timer holdt vi på da, og særlig de to siste timene kunne for min del vært brukt til noe annet.
Misforstå meg ikke, jeg har kost meg med dette spillet, det er altså doseringen som først og fremst har blitt alt for stor. Og dette var jeg ærlig på allerede denne kvelden. Jeg innrømmet at jeg var blitt litt lei, og at jeg hadde begynt å kjede meg. Likevel skulle det spilles enda mer Pokémon igjen på søndag.
Så nå sitter jeg og lurer.. Kunne jeg på noen som helst måte unngått de nye timene med Pokémon på søndag? Kunne jeg sagt rett ut at jeg virkelig IKKE hadde lyst til å spille dette spillet mer akkurat da? Ja, jo.. Muligens, men da hadde jeg slitt med dårlig samvittighet nå i tillegg til at jeg føler meg litt lei meg for at jeg faktisk er såpass utenfor i dette samfunnet som jeg jo er, og at det ikke ser ut til å være så mye jeg får gjort med det heller.
Og igjen.. Det er vel egentlig helt greit at jeg ikke var enda tydeligere enn jeg var denne helga. For jeg sa det rett ut flere ganger når jeg fikk spørsmål om det at jeg faktisk var lei, at dette spillet hadde begynt å kjede meg og at jeg ikke egentlig hadde så veldig lyst til å spille enda mer igjen på søndag.
Likevel ble det altså mer Pokémon på søndag. Altså, jeg kunne jo tross alt bare ta frem 3DSen min om det ble for ille.. Jeg har ikke sagt dette før nå, men akkurat på søndag var jeg mot slutten av kvelden litt lei meg, lettere deprimert og jeg følte meg ganske utenfor. Og følelsen av at mine meninger og ønsker akkurat der og da betydde såpass lite har nå igjen fått meg innpå tanker som hvorfor jeg i hele tatt gidder å være her lengre (altså i live).
Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg følte rett og slett da at det var egentlig det samme hva jeg mente og følte. Om jeg var til stede og spilte med de andre, om jeg var til stede og gjorde noe helt annet, eller om jeg bare hadde gått min vei og bokstavelig talt vært helt for meg selv føler jeg ikke hadde gjort noen forskjell for verken meg eller de jeg var med. De hadde knapt merket det og jeg hadde likevel vært litt lei meg og følt at jeg var på sidelinjen.
Men.. For å se litt lyst på det så er jeg glad for at jeg klarte å holde de aller verste tankene og meningene for meg selv. Jeg føler ihvertfall selv at jeg var tydelig nok på at jeg ikke egentlig ville mer, samtidig som jeg klarte å unngå å bli for sutrete eller klagete, for DET hadde ihvertfall ikke følt særlig bra med seg.
Sånn, nå har jeg skrevet alt jeg hadde på hjertet for denne gang. Før jeg runder av dette innlegget helt vil jeg nok en gang påpeke at jeg IKKE nødvendigvis hater Pokémon Go eller Pokémon generelt. For det gjør jeg virkelig ikke.
Og det er ikke helt utenkelig at jeg kommer til å installere spillet igjen noe senere (av-installerte tidligere i dag), men akkurat nå er jeg ganske forsynt på dette universet, og særlig med tanke på at jeg kjenner jeg blir litt lei meg bare noen nevner Pokémon igjen nå er det nok like greit at jeg ikke har denne appen liggende på mobilen akkurat nå..
I løpet av helgen som var tok jeg meg en aldri så liten tur til Voss for å blant annet treffe de flotte vennene mine som jeg har der borte. Etter at jeg dro dit i juli i forfjor endte jeg til slutt opp med et lengre skriftlig blogginnlegg med en del bilder. Denne gangen blir det ikke fult like mye tekst, eller stillestående bilder, rett og slett fordi jeg nå har såpass mange frames med LEVENDE bilder og lyd dere nå kan kose dere med i stede.
For denne helgen valgte jeg nemlig å dokumentere mye av det viktigste på video. Det dere nå har i vente er faktisk intet mer (eller mindre) enn en 57 minutter lang videodagbok, så lykke til med å orke å se absolutt hele, hehe.
Jeg har i skrivende stund akkurat vært ute på et lite eventyr, for hell yes, jeg har fått et kall. Fremover SKAL jeg fange noen rare dyr som dukker opp litt sånn over alt. Jeg reiser gjerne over land og strand, men kan ikke garantere at jakten blir evig.
Pokémon-feberen er altså tilbake. Det er årevis siden sist jeg var rammet på et eller annet nivå, og nå er det altså et faktum igjen. Det har nok vært noen som har sett litt rart på meg i dag når jeg har vandret gjennom Oppdal sentrum svært håpefull, men det bryr jeg meg fint lite om. Særlig så lenge jeg ikke legger merke til det selv! xD
Foreløpig har jeg ikke klart å fange så alt for mange, men noen har det jo blitt. Jeg kan ikke love at jeg kommer til å holde dere alt for oppdaterte på dette alt for ofte, men skal prøve å komme med noen innlegg innimellom. Ihvertfall om det ligger en ekstra god historie bak.
Enyway. Disse Pokémonene har jeg klart å fange hittil!
