Helt ærlig så burde jeg vel egentlig ha funnet senga nå. Eller, jeg vet jo hvor den er, jeg har bare ikke giddet å lagt meg i den riktig enda. Tenkte jeg skulle det for 5-10 minutter siden, men så dukket det opp noe, igjen. Nemlig den aller siste høst-promoen til Hotel Cæsar. Altså – den aller siste promoen som serien kommer til å publisere noen gang.
For som kjent så er jo hotellet godt inn i sin aller siste sesong nå, dessverre.. Enyway, det er ikke noe grunn til å gråte så alt for mye over akkurat det riktig enda, for frem til midten av desember skal vi som ihvertfall har råd til det få servert både det ene og det andre av heftig dramaturgi, se bare på dette her:
Her snakker vi heftige greier altså. Til alle dere som helt har sluttet å se på serien, og som heller ikke har tenkt å ta det opp igjen etter å ha sett på denne videoen her – SKAM DERE!! Retten og sletten.. Retten. Og. Sletten.
Vel, ja, nå tror jeg altså at jeg skal gå og lade batteriene litt. Har sittet og vurdert litt om jeg skal holde meg våken helt til Game of Thrones i natt, men har kommet frem til at jeg heller tar sjansen på å se episoden i morgen en gang, og at det går helt fint uten at jeg får slengt noen spoilere i trynet før jeg altså har sett den siste episoden selv.
Vet dere hva som fort og gæernt KAN ende opp med å bli det absolutt verste med å vente for lenge når det kommer til å grabbe fatt i noe man virkelig, virkelig ønsker seg i livet? Vel – at man ALDRI får tak i det!.. Kraften er gjerne med oss en stund, men en dag vil den som alt annet bare falle hen, og bli borte. Akkurat som bestemor Slemmerud og hennes onde klonehær. Og apropos borte, i mange år har jeg nå tenkt at jeg ALDRI ville få muligheten igjen til å få kloa i den norske bokutgaven av “Star Wars: Episode I – The Phantom Menace”, dere vet – det Star Wars-kapitlet som særlig blodfansen roser sånn opp og ned i mente, og som folk flest har som sin absolutte favoritt. Okei, mulig jeg overdriver pittelitt her nå, men hey! – hvem er dere til å dømme?
Da denne boka var å finne i vanlige butikker var jeg kort fortalt ikke store mannen, og foreldrene mine syntes av en eller annen grunn IKKE at de trengte å kjøpe den til meg.. Ihvertfall ikke før det var for sent. Men det er lenge, lenge siden nå, så jeg antar at jeg ikke “trenger” å bære alt for mye nag til dem på grunn av akkurat det, akkurat her og nå. For hey, vet dere hva jeg fant på det fantastiske internettet forrige uke? Jepp, den selveste boka. Brukt vel og merke, men godt brukt. Altså.. I den forstand at den forrige eieren har passet godt på den, altså “godt brukt” i motsatt måte av slik man vanligvis velger å bruke akkurat det uttrykket der. Enyway – nok en gang har en av mine store, store drømmer her i livet gått i oppfyllelse! Mesa ganske fornøyd.
Gjennom årenes løp har jeg både svettet og strevet, ledd og grått, hatt et par raserianfall, nesten kastet opp, og attpåtil nesten DØDD mens jeg så har jobbet med å få til en og annen Youtube-video som jeg ihvertfall har HÅPET at noen av dere skulle ha ork til å se på i ettertid. Noen ganger har jeg endt opp med å treffe spikeren noe så VELDIG på det såkalte hodet ved bare et eneste slag. Andre ganger har jeg forsåvidt truffet ganske greit, men uten å helt få den ordentlig inn, og ja.. Så har det jo vært et par episoder hvor jeg først og fremst BARE har truffet mine egne fingre, og vel, kun det.
For man skal jammen prøve og feile en del før man til slutt sitter igjen med drømmeslottet. Og det er nettopp den feilingen vi skal “unne oss” en liten titt på i dag. For JA – jeg har helt klart et par videoer liggende ute på Youtube som jeg ikke bare-bare er helt fornøyd med lengre i dag, for å så det sånn. Noen av de sliter jeg med å se ferdig først og fremst fordi jeg rushet for mye med å få de på plass litt for tidlig, også finnes det et par snutter som jeg finner noe ubehagelige nå mest på grunn av enkelte minner fra fortiden som jeg kanskje helst mest skulle ønske at jeg bare kunne glemme.
… “Tomskalle på tomgang” … Først ute er en slags vlog som glatt er med på å understreke at min ikke-tilstedeværende døgnrytme ikke akkurat er noe helt nytt. “Tomskalle på tomgang” er en video jeg ikke er helt sikker på hvorfor jeg faktisk filmet i utgangspunktet, men jeg antar at jeg kanskje gjorde det bare for å ha noe nytt til kanalen og bloggen akkurat den dagen. Videoen er ikke bare klein fordi jeg er såpass ute, men den er også veldig, veldig kjedelig, og ganske repetitiv, jeg mener… “Emmmmm…”.
Funfacts!!!: En liten stund ETTER at denne videoen ble publisert hørte jeg noe om at det var enkelte elever ved Oppdal videregående som brukte friminuttene sine på å sitte i kantina og diskutere om jeg hadde begynt med narkotika. Om det hadde så alt for mye med denne 4 minutters snutten å gjøre er uvisst, men jeg vil i hvertfall ikke utelate det for å si det sånn.
… “Hvis jeg ble borte, ville du…” … “Selvmedlidenhet er en synd” var det en gang en død, gammel rocke-artist som sang noe om. Og det skal jeg om ikke synge, så ihvertfall si meg ganske enig i. Og det er bare å erkjenne det med en eneste gang, først som sist – jeg kan virkelig være nokså så selvopptatt og for ikke å snakke om selvmedlidende til enkelte ikke-tider, og “Hvis jeg ble borte, ville du…” er det perfekte eksemplet på nettopp det.
På den tiden jeg laget denne “snutten” var jeg ganske langt nede i en alt for lang og mørk periode av livet mitt. Jeg følte meg såret langt inn i hjerterota og ville mest av alt bare påføre diverse folk rundt meg ubehag og smerte, nettopp fordi jeg følte at noen andre hadde gjort det mot meg selv. Så akkurat den siden ved meg selv er jeg ikke så alt for stolt av, men når DET igjen er sagt så syns jeg likevel at diktet jeg skrev dengang da ikke ble så alt for verst, selv om altså hensikten med det ikke var av den aller beste..
… “”BOTEN ANNA”-miming” … Okei, før jeg sier noe særlig mer nå så vil jeg bare få sagt det at jeg fortsatt står for det jeg har skrevet ganske mange ganger før – jeg blir ikke egentlig så veldig lett flau på vegne av meg selv. I think.. Men det er likevel NOE med vår neste video som gjør at jeg ikke bare-bare klarer å se gjennom den helt uproblematisk. For greit – det var aldri hensikten at denne “seansen” skulle ende opp med å bli et av mine livs stolteste øyeblikk. Jeg laget faktisk denne videoen for å drite ut meg selv, totalt frivillig og med fullstendig viten om at det var nettopp DET jeg også gjorde.
Men ja, jo.. Selv om jeg faktisk laget denne videoen for å nettopp drite ut meg selv så.. Ja så gjør ikke det nødvendigvis denne “saken” så mye bedre fordiom. Så.. Jeg antar at jeg virkelig lyktes med noe denne gangen her. Skål for det i det minste. SKÅL!!
… “Ting som irriterer – Part 9” … Så har vi omsider kommet til den videoen som nok er den som faktisk plager meg aller mest sånn per dags dato. For i løpet av sommerferien 2014 laget jeg og det som ihvertfall den gang da var en av mine beste venner totalt fire videoer sammen, blant annet en “Ting som irriterer – Part 9”. En video som i seg selv ikke ble så aller verst, så det er ikke videokvaliteten jeg skal pirke på her nå, men det som derimot faktisk plager meg er hvordan jeg oppførte meg ovenfor Camilla på den tiden, altså hun jeg laget denne videoen med.
For selv om jeg ofte pleier å spøke litt vennskapelig med folk uten at jeg mener noe vondt med det så skal jeg likevel mene at ikke alt bare var helt uskyldig ment fra min side der og da. Det var særlig den gangen en del ting som gnagde litt i meg, ting som jeg hadde irritert meg en del over uten å ta det opp ordentlig på en voksen og hederlig måte, som altså resulterte i en oppførsel jeg ikke helt kan stå inne for en dag i dag. Jeg har aldri helt sagt unnskyld til Camilla for hvordan jeg var mot henne akkurat der og da, og nå er det også for sent siden hun ikke lengre er blant oss..
… “SKREMSELSPROPAGANDA!!” … Helt til slutt syns jeg vi kan avslutte med å ta for oss en av de litt mer enklere frustrasjons-videoene mine, som også er blant de aller nyeste jeg har laget. For tidligere i sommer laget jeg og lillesøster Sigrid nok en humor-video sammen, som går rett inn i “bokstavelig talt”-skuffen. Og jeg skal ikke røpe helt konkret HVA det er som blir sagt i denne videoen i tilfelle dere ikke har sett den før. Men det jeg derimot kan si er at det jeg sier mot slutten, samt det klokka faktisk viser burde vært byttet litt om.
Hmm. Ja, det er vel egentlig det jeg har å si om den saken. SNURR FILM!
Oh yes – da var lageret nok en gang tømt for denne gang. Håper dere har satt ihvertfall noe pris på denne kleinhetsreisen, og at den ikke har skremt dere fra å ta turen innom igjen i den nærmeste fremtid. Helt, helt til slutt kan jeg forresten legge til at JEG HAR planer om å lage flere videoer igjen, men akkurat nå er ikke motivasjonen sånn helt på topp siden jeg FREMDELES har en pc som plutselig bare slår seg av når den prøver å rendre enkelte videoer med et viss innhold, og/ eller på en viss lengde. Og for å si det sånn – Det er nesten litt rart at jeg ikke har fått blodpropp enda…
Jeg skiftet blant annet til et bedre minne tidligere i år, maskina har fortsatt enkelte problemer, så akkurat her og akkurat nå vet jeg faktisk ikke hva jeg skal gjøre for å fikse dette MILDT SAGT frustrerende problemet. Såå.. Hvis det er noen der ute som har noen som helst formening om hva som kan være problemet, så vær så vennlig – SKRIK UT!!
Hvilke av mine videoer synes DU er mest ubehagelig å se på?
Så, god morgen, ettermiddag eller kveld alle sammen, alt etter når dette innlegget faktisk blir publisert, og ikke minst når du måtte finne på å lese det. I skrivende stund er klokken 01.28, det har alt rukket å bli onsdag og ventetiden til det ene og det andre har allerede blitt et helt døgn kortere. Jeg sitter som vanlig i den mørke stua mi, nærmere bestemt på min faste plass i den noe slitte og delvis forfalne sofa-faen.
Jeg har faktisk AKKURAT NÅ bestemt meg for at jeg mest sannsynlig ikke bare skal skrive dette innlegget AKKURAT NÅ som du leser på AKKURAT NÅ, men også publisere det AKKURAT NÅ (dvs. så fort jeg har skrevet det ferdig, tatt noen bilder, redigert de og lagt de inn), så får jeg heller vente med å dele det i alle buer og kanter til flesteparten av dere er oppe og stå igjen. Jeg mener, med tanke på statistikk, besøkstall og visa prompepute.
Vel, så.. Har jeg noe å fortelle dere, eller bare skriver jeg det som måtte falle inn og ut av hodet på meg akkurat nå? Kinda begge deler, men kanskje mest det siste. I skrivendes stund sitter jeg mest og venter på at klokken skal bli to eller noe sånt, da tipper jeg nemlig at mobilen min har ladet seg ferdig, slik at jeg så kan tre på meg en jakke – og et par sko – forså å gå ut og brenne bort et par nye kalorier som min “nye” “favorittapp” for øyeblikket – Samsung Health – skal få lov å telle for meg. For ja, jeg har virkelig fått spikret fast et par sunnere vaner igjen i det siste, noe som virkelig er på tide, for å si det sånn.
Jeg mener, jeg blir jo ikke akkurat yngre med årene, og desto eldre man blir desto lettere er det å gå opp i vekt, har jeg forstått. Og er det noe jeg virkelig ikke er så sabla keen på så er det å bli tykk. Jeg har ikke noe i mot andre individer som har noen kilo ekstra på kroppen, men jeg vil altså bare ikke ha det selv. Jeg liker å være tynn, og skulle jeg gå opp noe særlig i vekt må jeg nok en gang stresse med å finne riktig buksestørrelse også videre. Jeg mener, jeg har “AKKURAT” funnet den perfekte buksestørrelsen min. Nå vet jeg hva jeg skal se etter når jeg er inne på nettet og handler, og jeg vil altså ikke måtte finne de bestemte tallene på nytt igjen.
Men tja, ellers så har jeg ikke så mye mer å tilføye. Eller, det er et par ting som plager meg litt for tiden, men siden dette innlegget begynner å bli langt nok nå og lange innlegg sjeldent pleier å bli kommentert noe særlig – og jeg fortsatt elsker når folk faktisk gidder å kommentere – så får det heller komme senere i et eget innlegg, eventuelt. Vet dere, jeg tror jammen at jeg faktisk skal gjøre som jeg skrev i ste. Publisere innlegget nå, midt på natten, forså å heller vente litt med blogshouts, deling på Facebook også videre. Jeg vet forresten ikke hvorfor jeg nevner akkurat dette for dere i hele tatt nå, men, på en annen side – hva gjør vel det?
*en liten tid senere*: – Ah! Nå har klokken snart rukket å bli halv tre, og jeg har enda ikke kommet meg over dørstokken og ut i nattemørket som jeg skrev for snart en time siden.. Jaja, jeg har jo tatt de berømmelige bildene nå, alt som gjenstår nå er å trykke på “Lagre og publiser”, så er det bare for meg å gå ut og brenne litt kalorier. Folk er vel ikke SÅ nøye på det likevel. Folket elsker meg nok uansett… Eller gjør de de?.. Hmm. Okei, se til å få lagt ut denne innlegget nå, så går vi ut!
Gjennom årenes løp har jeg ligget fastbundet til den hvite seng. Samfunnet har holdt meg som sitt gissel, våket over meg dag og natt. Det var min kjære bror som lot det skje, ja greit, delvis meg selv også. Men nå er jeg endelig fri. Jeg måtte naturligvis slå ihjel et par individer på veien, men det var det verdt. Etter alt de lot meg gå igjennom, etter all den lidelsen de sprøytet inn i mine årer – Jeg angrer ikke en eneste dråpe. Ikke et eneste kragebein. Jeg er nesten litt skuffet over hvor lett det hele var. Det tok sin tid, det er sant. Det kostet helt klart en del krefter, tok nesten livet av meg et øyeblikk. Men.. Tatt det store bildet i betraktning var det hele som å ta penger fra en prostituert.
I helvete, min tid begynner visst å ebbe ut. Gode planer legger sjeldent seg selv så jeg må straks løpe avgårde. Men vit en ting – Dere har verken SETT eller HØRT det siste av meg enda. Jeg kommer tilbake før soloppgang. Dere trodde kanskje at dere var trygge? Men så fort jeg har fått frosset vannet, og slangen har kvittet seg med det råtne eple. For å si det sånn – dere har ikke vært bevitnet noe som helst, enda. Alt til i dag har bare vært en lek. En patetisk barnelek. Men veldig, veldig snart skal de små museføttene virkelig få sin grunn til å løpe. Storesøster kan se deg, og det eneste du kan gjøre er å le. Alt annet vil være til absolutt ingen nytte. Så smil vesle gris, smil.
Riktig så god morgen alle sammen – enten dere måtte befinne dere i Nordfjordeid, Finse eller i Drammen. Jeg har faktisk noe “nytt” å melde dere i skrivende stund, og det er faktisk litt sånn ikke-apropos skriving. For SAKEN er at JEG HAR BEGYNT Å LESE (igjen!).. Jepp, jaggu meg på tide, for nå har jeg jammen meg klart å karve sammen mer enn nok ulest på en stund, ja, dere husker kanskje at jeg skravla litt om det tidligere i sommer, så jeg trenger forsåvidt ikke skravle så mye mer om det akkurat NÅ.. Akkurat nå… Akkurat nå.. Akkurat nåååå..
Og den boka som jeg for tiden ligger og leser litt på heter “Forbannelsens hus” (originaltittel: “The House Next Door”), er skrevet av Anne Rivers Siddons og er det sjette bidraget til Hjemsøkt-serien som slipper ut en ny gammel bok litt sånn nå og da. Og tja, hva skal jeg si.. Jeg liker boken sånn foreløpig. Har ikke kommet så skrekkelig langt enda da jeg “bare” har kommet meg til kapittel 4, det vil si at jeg har lagt 43 sider bak meg og har vel omtrentlig 250 sider igjen.
MEN når det igjen er sagt – jeg skulle vel egentlig ønske at jeg heller kunne starte et litt annet sted når jeg nå først skulle begynne å slanke den etterhvert så høye bunken med bøker og blader som jeg så alt for lenge har latt vokse og vokse ved siden av senga mi. For jeg merker at jeg sliter litt med en del ord og uttrykk som jeg ikke helt skjønner hva betyr og sånn – boken er nemlig opprinnelig skrevet/ utgikk tidlig på 70-tallet – samt at jeg har litt vanskeligheter med å huske hvem som er hvem også. Men det går seg vel til etterhvert..
Men ja, selv om det helt sikkert gjør det – altså går seg til – så må jeg likevel fortsatt få lov til å lure litt på HVORFOR jeg ikke begynte på en av de mange tegneseriene jeg også har liggende ved siden av meg i stede. Får skylde på at jeg er oppdratt til å spise frokost og middagen først, altså før jeg begynner på den berømmelige desserten. Åh forresten, en ting til sånn apropos dessert… Jeg hadde en litt småsexy drøm i natt… Så akkurat her og nå kjenner jeg at jeg har litt lyst til å pule..
Ja, her sitter jeg altså da. En del av meg har litt lyst til å skrive noe til bloggen igjen, en annen del av meg, ikke så mye. Jeg ser gjennom notatene mine, joda jeg har gjort meg opp noen ideer det siste året til ting jeg alltids KAN skrive om hvis jeg bare gidder. Og vips var vi tilbake til det som går på lyst igjen. For jeg vil veldig gjerne produsere noe helt utrolig bra for dere. Noe jeg kan se tilbake på i etterkant, gang på gang, og fremdeles være stolt av minst 5 år senere.
Men vet dere hva “problemet” med slike innlegg som ofte er? De tar gjerne så forbaska lang tid å lage. Vel, ikke for det. Jeg har klart å lage forbaska god kvalitet utav kvantitet noen ganger også. Det finnes alltid unntak, men de er som oftest ikke i flertall. Kanskje er det heller best å legge bloggen litt på is i noen dager, inntil lysten har kommet mer tilbake mener jeg. For akkurat nå, i skrivende stund blogger jeg vel egentlig mest for bloggingens skyld. Men det er vel okey det også, sånn en gang i blant?
Verden er og blir full av grenseløse frekkheter. For selv om mange av oss stadig får det bedre og bedre, finnes det fremdeles likevel nok av de som på en eller annen måte ligger såpass langt utenfor i samfunnet at de av en eller annen grunn ser seg nødt til å bryte loven. Og i løpet av sommeren har jeg vært offer for nettopp det opptil flere ganger da noen har brutt seg inn via soverommsvinduet mitt gang på gang, på gang.
Foreløpig kan jeg ikke se at noe har blitt stjålet, men jeg synes likevel at det hele er noe ubehagelig. For jeg mener, i Norge 2017 så burde det jo strengt talt ikke være sånn at enkelte så seg nødt til å bryte seg inn hos andre, samme hva motivet deres måtte være. Vi liker å tro at vi lever i et så jævlig flott og godt land, men er Norge egentlig så forbaska fantastisk som vi skal ha det til? Vel, det kommer vel an på øyet som ser, og hvilke andre land vi eventuelt sammenligner oss med eller ikke, I guess.
Men.. Nå er det sikkert noen som lurer.. Hvis ikke noe har blitt borte, hvordan vet jeg da at det faktisk har vært innbrudd her? For jeg kan jo også legge til at jeg heller enda ikke har observert noen skader noe sted som tyder på at noen har brukt makt for å komme seg inn. Men greia er derimot at jeg faktisk har SETT de ubudne gjestene. Og for dere som absolutt føler at dere må ha bevis nå for at dere skal tro meg så klarte jeg faktisk å ta bilde av en av de her om dagen..:
Vel, dette var altså bare EN av de, men jeg lover dere, det har faktisk vært flere av dem i det siste. Og med fare for å virke noe rasistisk her nå så syns jeg egentlig at de aller fleste av de har virket utrolig like. Og jeg sitter nå og tenker, hvem er det egentlig som har sagt ja til å la disse krypene få komme inn i landet vårt? IKKE MEG!! Så.. Akkurat her og nå sitter jeg faktisk og tenker at det hadde kanskje vært på tide med en ren FRP-regjering til høsten, for er det noen jeg virkelig har troa på kan få gjort noe med dette så er det de som faktisk tenker som folk flest.
Så kjære Siv, Carl og Sylvi: Hvis dere mot alle odds skulle klare å kapre og ikke minst VINNE årets valg, forså å sette en endelig stopp for alle disse grenseløse frekkhetene som blant annet jeg har blitt utsatt for i den siste tiden, ja så skal jeg ihvertfall vurdere å trekke tilbake noen av de slemme tankene jeg har tenkt om dere i de siste årene. #sylvilisthaug4primeminister
Det å en dag få lov til å gjeste et talkshow er en drøm som ganske mange går rundt og bærer på. Men det å bli kjendis derimot, er mulig en drøm som deles av enda flere. Akkurat det vet jeg ikke for sikkert, jeg mener.. Hva vet vel jeg? Men likevel.. Når begge disse drømmene en dag faktisk har gått i oppfyllelse, men du ikke lengre vet det selv. Ja, hva da?
Særlig i den siste tiden så har jeg virkelig pushet meg litt ekstra når det kommer til å knipse bilder. Både når det kommer til fra speilrefleksen, men også fra mobilkameraet. I tillegg har jeg også blitt litt mer nøye på mine resultater. Blitt flinkere til å ikke nødvendigvis alltid gå god for et av de første bildene jeg tar, men faktisk jobbe litt ekstra for å oppnå ENDA litt bedre bilder. Og det samme gjelder også arbeidet mitt i ettertid av at et bilde er tatt – altså redigering og sånn.
Jeg har kort fortalt latt perfeksjonisten i meg få vokse litt igjen, noe som virkelig kan by på en del hodebry og frustrasjon mens jeg først holder på. Men når alle de indre kampene mellom meg selv så er over og jeg endelig føler at det jeg da har ofret en del tid og krefter på omsider er godt nok, ja da er det så absolutt STORT SETT verdt det. Og det jeg vil vise dere sånn her og nå er noe av det jeg har jobbet med å oppnå på Instagram i løpet av den siste måneden:
DERSOM du nå sitter og tenker litt som meg at her var det jammen meg et par veldig kule bilder, ja DETTE vil du veldig gjerne se mer av, ja så er akkurat det rett og slett noe som veldig lett lar seg gjøre. Alt du trenger å gjøre er bare å gå inn på Instagram-siden min, forså å klikke helt i vinkel på den knappen hvor det står “Følg” på – og vips har du høynet din egen livskvalitet enda et lite hakk. Du kommer neppe til å angre for å si det sånn. – @aylarkuklinski
