Enkelte røster skal fortsatt ha det til at man blir det man spiser. Vel, jeg har de siste 5-6 dagene følt meg som en overstekt, dårlig blandet, ekkel pizza. OG JEG HAR IKKE SPIST NOE JÆVLA PIZZA PÅ DAGEVIS!!!!.. Oversatt til “godt norsk”: Jeg er fremdeles syk. Forkjøla. Og i mentalt ubalanse. Men DET har jeg jo vært hele livet, og det er dessuten en “sykdom” jeg kan sette pris på. Men denne hersens motherfuckings forkjølelsen… I går, like før jeg la meg var jeg sikker på at “NÅ er det hele straks over, bare sove litt nå også er jeg helt frisk igjen som en nypult rose når jeg står opp igjen i dag”. Haha – skjedde ikke det.. Våknet heller opp som en halvveis overkjørt løvetann, igjen. Herlig.. Flott.. Slik som ungdommen liker det og bla-bla-bla.
– Bildet er tatt av: Arvid Storli.
Og… Egentlig gjør det ikke så mye, sånn egentlig-egentlig, for jeg er jo en del bedre nå enn jeg var for et par dager siden. Det skal litt mer til i dag før jeg blir sliten og bare må legge meg ned på sofaen foreksempel. Men det er litt plagsomt likevel, for jeg har så lyst til å gå ut, kaste på meg emo-jakka og gå skikkelig, skikkelig langt. MEN det blåser som et sant HELVETE, og vel, jeg er fortsatt syk. Så.. Jeg mener, det er ikke sånn at noen holder meg igjen her, men ja.. Jeg er jo fortsatt syk da om noen skulle ha glemt det, og jeg er ikke så keen på noe forlengelse av det akkurat.
TAKK GUD(!!), VLADEMIR PUTIN, SYLVI LYSTHAUG OG DONALD TRUMP FOR AT JEG I DET MINSTE HAR ET NOEN LUNDE STABILT NETT HER JEG SITTER!!.. Og at begge PlayStation-maskinene mine fremdeles virker.. Ellers hadde jeg nok gjort noe INGEN ønsker å tenke på akkurat nå…. Jepp, gått over til Xbox. Okei, nå var jeg jeg litt for drøy her, er bare å beklage…
PS: Om noen har lyst til å be en liten bønn eller to så er det bare å gjøre det. Jeg trenger hver en bønne og hver en bonde jeg kan få nå… Amen.
God kveld alle sammen. Har dere hatt en okey dag i dag? Jeg håper dere har hatt en okey dag i dag, for det har ihvertfall jeg. I hvertfall hvis vi bare totalt tar og glemmer den forbaska natta som jeg mer eller mindre måtte lide meg gjennom for å komme til den. For greia er at jeg har ikke sovet noe spesielt godt natt til i dag i hele tatt. Halsen min har nemlig begynt å klø, noe jeg særlig kjenner på når jeg svelger. Og jeg er jo selvfølgelig en av de som gjerne blir liggende å svelge flere ganger i løpet av en time, sånn selv om jeg egentlig ikke trenger det eller vil det, så, ja… Akkurat i dag har jeg faktisk vært mer kjær i selve dagen enn den berømmelige natten.
Når jeg omsider bestemte meg for å gi opp søvnen helt oppdaget jeg at pappa hadde sendt meg en sms hvor han lurte på om vi skulle møtes for å ta noen bilder i ettermiddag som jeg hadde spurt han om han ville hjelpe meg med like før helgen. Og sånn med tanke på hvor dårlig og hvor lite jeg har sovet i natt så skal jeg ikke lyve.. Jeg VURDERTE å bare droppe det hele en stund før jeg til slutt svarte, men heldigvis klarte jeg å komme på bedre tanker litt etterhvert. Så alt i alt har DAGEN i dag ikke vært så verst. Jeg og pappa har tilbragt en del tid sammen, og han har hjulpet meg med å ta en hel del kule, skumle og mystiske bilder som jeg gleder meg til å vise dere.
Noen ganger skjer det at man nærmest snubler over gode serier som har dukket opp fra mer eller mindre det store intet. For meg har det skjedd bare oftere og oftere nå da særlig Netflix og HBO spyr ut den ene fantastiske kvalitetsserien etter den andre. Så for å si det sånn, hvis noen i 2017 påstår at han (eller hun) har absolutt ingenting å se på så er det enten sånn at vedkommende lyver, at vedkommende er temmelig uinformert, ELLER så sliter vedkommende med det økonomiske og/ eller har dårlig nett. For man kan si mye rart om 2017, men mangel på god og bred tv-underholdning er ikke lengre et faktum. Og det er helt uavhengig av hva slags smak man måtte ha.
Nå i kveld tenkte jeg at jeg skulle ta en titt på et av Netflix sine nye satsinger, “Atypical”. En serie på totalt 8 30-minutters episoder som handler om den unge fyren Sam Gardner (spilt av Keir Gilchrist) som er autist. Hvilken diagnose det faktisk er han har innenfor det vide autisme spekteret er ikke blitt nevnt noe sted foreløpig av det jeg har sett eller hørt, og det er en mulighet at skaperne av denne serien heller ikke har “gitt han” en noe mer spesifikk diagnose, sånn for å være på den mer sikre siden når det kommer til å ikke “tråkke noen på tærne”. Men for å si det sånn, det er ikke utenkelig at Sam kan ha aspergers syndrom.
Men ja, jo. Nå har jeg altså bare sett den første episoden av denne serien, så jeg har ikke så alt for mye å si dere enda. Men det jeg derimot KAN si er at jeg liker det jeg har sett til nå ganske så godt. Jeg kjenner meg en god del igjen i noe av det som Sam har å stri med, samtidig som det også er et og annet som jeg ikke kjenner meg like mye igjen i. Men enn så lenge er det ingenting jeg ikke kjenner meg igjen i i hele tatt. Den største forskjellen jeg har plukket opp hittil er nok at jeg er flinkere til å forstå når folk bruker humor, sarkasme og ironi enn det Sam er i stand til foreløpig i serien. Samt at jeg tuller og er sarkastisk en hel del selv, noe Sam ihvertfall foreløpig ikke har begynt med.
Alt i alt likte jeg episode 1 veldig godt og jeg gleder meg til å kunne gå løs på de syv resterende episodene. Jeg liker de aller fleste av karakterene som jeg har blitt introdusert for til nå, og det er ikke bare Sam jeg kan relatere til der og da for å si det sånn. Nei, kort fortalt så syns jeg at Atypical har et flott og fargerikt karakter-galleri, og jeg er spent på hva som vil skje med disse forskjellige skikkelsene etterhvert som jeg kommer meg lengre i serien. Jeg bryr meg om de aller fleste, så der har jeg ingenting å utsette.
Ah, også var det en ting til jeg gjerne vil nevne. Hovedpersonen Sam har som sagt en eller annen diagnose innenfor autismen. Nå er det ikke første gang at en film eller serie har med en karakter som er autistisk, og i veldig mange filmer eller serier med en og annen autistisk karakter så har gjerne disse skikkelsene en tendens til å fremstå veldig stereotypiske. Det føler jeg derimot ikke er tilfellet her da jeg som sagt kan relatere til Sam på mer enn bare en måte, for å si det sånn.
Så ja, hvis du skulle ha litt tid til overs og du har Netflix tilgjengelig så vil jeg så absolutt anbefale dere å gi Atypcal en sjanse, enten dere har en eller annen diagnose innenfor autismen selv, dere kjenner noen som er autistisk, eller dere ganske enkelt bare setter pris på gode og flotte serier.
Jeg vet ikke om det er noen som har tenkt over det i det hele tatt, men fakta er at jeg har glimtet bittelitt med mitt fravær de siste par dagene. For etter at jeg byttet profilbilde på Facebook “her om dagen” og ikke helt fikk den responsen jeg hadde håpet på, mente, og som jeg fremdeles mener at bildet fortjener, så har jeg rett og slett vært og trasket litt for meg selv igjen i den berømmelige kalde og sure kjelleren. Og jeg har vært en hel del frem og tilbake på om jeg egentlig skal orke å utsette meg for flere slike nedturer. For med tanke på hvor tungt og jævlig det føles når jeg først mislykkes slik som jeg gjorde denne helgen, så er jeg helt oppriktig litt i tvil om det egentlig er spesielt verdt det lengre. Så både Youtube, bloggen og Facebook har jeg de siste døgnene faktisk vurdert å gi totalt slipp på nå, MEN jeg har omsider kommet frem til at jeg skal prøve ihvertfall litt til før jeg eventuelt ikke gidder mer og heller finner meg noe helt annet å bruke tiden min på.
Fordi.. Jeg har jo fortsatt igjen et par drømmer og planer som jeg enda ikke har prøvd skikkelig ut. Så det å avslutte min “karriere” som blogger, showman og Youtuber akkurat nå ville sånn sett vært litt synd, i og med at det er ihvertfall NOEN av disse fortsatt ugjorte prosjektene mine som jeg helt oppriktig tror dere vil komme til å like så fort jeg bare får muligheten til å realisere dem. Såå.. Dere blir altså ikke kvitt meg riktig enda. Når jeg faktisk måtte gjøre alvor av å trekke meg fra det såkalte “rampelyset” er enn så lenge uvisst, men slik jeg ser ting nå så TROR jeg ihvertfall ikke at det blir så alt for lenge til før sceneteppet omsider lukkes, publikum blir bedt om å forlate salen, og jeg mer eller mindre forlater den store, skumle scenekanten, for evig og alltid. Men igjen, hva vet vel jeg?.. Bare tiden vil vise, og den som enda lever med synet i god behold får se.
Så var jeg tilbake her igjen da, tilbake i det mørke, vanskelige hjørnet som innimellom kommer og tar meg som sitt skjøre gissel når jeg rett og slett har feilet en del over en viss tid. De siste par timene har jeg nemlig vært i en ganske røff og hard brytekamp med meg selv og mitt, en kamp som ingen av partene har en særlig god sjanse til å komme godt ut av. Jeg og meg kunne alltids valgt å ikke bry oss, men på en annen side, hadde vi ikke gjort det så.. Ja, jeg vet ikke helt, men jeg tror ikke det hadde vært helt heldig heller.
Nå i kveld er jeg rett og slett veldig skuffet over meg selv. Jeg KUNNE valgt å være skuffet over en del andre, men til syvende og sist er det meg det hele står på. I ettermiddag tok jeg nemlig og lastet opp et helt nytt profilbilde til Facebook, et profilbilde jeg opprinnelig var ganske fornøyd med både når jeg tok det, og når jeg akkurat hadde redigert det ferdig. Men etter at jeg så hadde lagt det ut og oppdaget at så og si ingen brydde seg med å reagere har jeg bare blitt mer og mer sint og skuffet over meg selv, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt følgende de siste timene nå: – Jeg BURDE virkelig ha kjent Facebook-følgerne mine bedre nå.
Men det gjør jeg tydeligvis ikke. For som sagt så hadde jeg ganske god tro på dette nye bildet mitt selv i dag, helt inntil det altså ble offentlig, helt til det ble allemannseie. Og helt ærlig, og med en fare for å virke veldig egoistisk her nå – jeg klarer ikke helt å forstå hva det er med dette nye bildet mitt som gjør at det i skrivende stund kun er 3 stykker som har reagert på det såpass mange timer etter publisering. Så ja.. I dag har jeg rett og slett gått en del runder med meg selv, gitt meg selv en del blodige piskeslag både her og der, mens jeg har gjentatt for meg selv gang på gang.. At jeg burde ha klart noe bedre..
Kan du se hva som skjuler seg i det våte gresset? Kan du se hva som sniker seg mot ditt skjøre sinn? Den ligger der klar for sitt svært etterlengtede bytte. Den ligger der for sitt sårt, høyst nødvendige skinn.
Løp nå mot tiden og dens allierte vil dekke ditt fat. Løp så mot havet og dine tårer vil tørke seg mett. Du vil aldri mer høre mauren synge sitt refreng. Du vil aldri mer se skorpa som spinner sitt nett.
Og nå er det på tide at dine dyster gir seg hen. Og nå er det på tide at mørket frir sitt orkester. For aldri før har løgnens toner skreket så falskt. For aldri før har dydens pakt vært slik en mester.
Så knus den usynlige vegg og la sinnet stige frem. Så knus det uærlige speil og la realitetene fosse inn. Vær ikke lengre redd, for ditt behov er nå vår frelse. Bær ikke lengre skam, din glød er nå verdens grind.
I løpet av den siste tiden har jeg stadig latt meg terge og irritere av mine egne nerver. Jeg kan til tider være en nokså paranoid person, og nå har nok en gang denne utgaven av meg selv tatt fak, og ristet fatt akkurat som jeg var en jævla drink eller noe. Og noen ganger kan jeg kinda litt for det selv. I dag f.eks har jeg fått i meg tre kopper kaffe ved siden av frokosten. Men selv på dager hvor jeg IKKE har rørt noe med koffein eller en nevneverdig mengde sukker, taurin etc. så kan altså disse nervene fremdeles være en ganske slitsom utfordring.
Det aller verste er kanskje når jeg skal lage meg et eller annet spiselig som krever at jeg bruker kjøkkenovnen. For NOEN GANGER bestemmer røykvarsleren seg for at den skal være et jævla rasshøl sånn like etter at jeg har åpnet ovnen og tatt ut det jeg skal snart skal til å spise. Og når DET skjer får jeg rett og slett litt panikk. For hvis den går for lenge så TROR jeg ihvertfall at alarmene hos de som bor over meg begynner å skrike også, og sånne ting syns jeg faktisk er litt vondt. Men selv når jeg vet at de i overetasjen er bortreist, så kan faktisk dette være noe jeg sliter litt med. Så nei, lett skal det absolutt ikke være bestandig.
En annen plage jeg har er en generell frykt for at ting skal falle sammen over meg. Hvis jeg sitter i en kinosal foreksempel så blir jeg lett sittende og tenke “hva hvis noe av det store og tunge utstyret som henger rett over meg nå plutselig bestemmer seg for å falle ned”. Okei, nå er jeg som kjent ikke så ofte på kino og sånn, så akkurat de tankene blir ganske sjeldent tenkt.. På en måte. For tror dere ikke at hjernen min har funnet en måte å plage meg på her hjemme også? Tro meg, DET har den.. For en frykt jeg også kjenner litt på er frykten for at taket i min egen leilighet bare skal rase sammen. Jeg tuller absolutt ikke litt en gang her nå.
Hmm.. Så, ja.. Ellers kan jeg også nevne at jeg går rundt og anstrenger meg en del for at et eller annet av det tekniske her hjemme plutselig skal bestemme seg for å ta kvelden. Bare i dag, mens jeg sto og tok oppvasken tittet jeg bort på pcen min minst fire ganger for å sjekke om den fremdeles var på. Dette er dog en av mine nyere plager, som dessverre har blitt større og større etter at maskina mi gjentatte ganger har krasjet/ slått seg av mens den har forsøkt å rendre diverse videoer for meg det siste året. Som forresten også er en av grunnene til at jeg ikke har orket å produsere noe særlig med videoer til dere i det siste. For NÅR det først skjer så blir jeg som regel så veldig påvirket av det, særlig om det skjer flere ganger på rad, så ja, ikke gøy.
Og nå skulle jeg virkelig ønske at det var det, men dessverre er ikke listen over ting som terroriserer og uroer meg i hverdagen helt ferdig eksponert for dere enda. Men nå har jeg i det minste gitt dere “best of”-delen, så jeg tenker egentlig at jeg kan gi meg nå. Poenget mitt har dere nok ihvertfall tatt – jeg er et aldri så lite nervevrak for tiden – både med og uten koffein, taurin og sukker hversågod . Og jeg er mildt sagt litt lei nå, og jeg antar at det ikke er så mye å gjøre med. For NEI, medisiner er IKKE aktuelt. Desto flere medisiner man tar, desto mer av seg selv mister man, tenker jeg. Så inntil det eventuelt blir enda litt verre enn det allerede er – ikke noe smågodt på meg, nei.
Da har jeg plassert rumpa mi trygt og godt tilbake i sofaen igjen etter det jeg vil kalle for en nokså idyllisk og flott tur fram og tilbake gjennom Oppdal sentrum. For etter at jeg hadde lest meg gjennom nok et kapittel av “Forbannelsens Hus” i dag grytidlig så tok jeg på meg klærne og gikk ut. Og i løpet av denne turen har jeg kjent på flere følelser jeg ikke har kjent så alt for mye på sånn ellers den siste tiden. For da klokken begynte å nærme seg halv åtte bestemte jeg meg for å gå forbi og gjennom de forskjellige skolene som ligger mest sentrert i sentrumsområdet. Og når jeg da observerte og tittet bort på alle elevene som sto og var opptatt med hverandre eller bare seg selv var det plutselig en del av meg som faktisk savnet å gå på skole igjen.
Vel, det var ihvertfall det jeg trodde der og da, men etter en liten stund innså jeg at det kanskje innerst inne var noe annet jeg sånn egentlig savner mer. Folk. Eller enda rettere sagt – jeg savner det å kunne dele hverdagen min litt med andre enn “bare” meg selv igjen. Misforstå meg rett, jeg setter veldig stor pris på alle dere som leser bloggen min og sånn, men det blir jo likevel noe litt annet å faktisk være i samme rom som en og annen. Hmm.. Nå kom jeg til å tenke på noe igjen.. Kanskje jeg bare skulle gjort som min gode bloggvenn Due foreslo for meg i går.. Skal jeg rett og slett bare ta og melde meg på et reality-show? Mon tro om jeg fremdeles er ung nok for å være med i Paradise Hotel?
Ah! NÅ kom jeg forresten på hva jeg EGENTLIG tenkte å fortelle dere ved å blogge igjen i dag. For etter at jeg var ferdig med å traske meg gjennom de forskjellige skoleområdene vendte jeg så snuten mot Domus. Ved den ene inngangen oppdaget jeg fort en mørkhudet mann som satt alene på den harde asfalten med en hvit kopp foran seg. Da jeg begynte å nærme meg selve inngangen la jeg merke til at han forsøkte å snakke til meg, så jeg tok av meg øreklokkene og sa noe som “Sorry, but I only have card”, for jeg antok jo at han bare ville mase om noen penger. Vel, så feil kan man faktisk ta. For brått og vennlig svarte han meg: “no, no. The door is closed”. Ja selvfølgelig.. Jeg hadde jo akkurat gått forbi de forskjellige skolene i nærheten og studert alle elevene som straks skulle starte på en ny skoledag, og da var klokka enda bare sånn halv åtte-isj. “Ah, the clock is not nine yet!”, svarte jeg. Mannen nikket vennlig med et litt forsiktig smil. Jeg takket så for at han var så snill og sa i fra, sa “thanks!”, smilte litt, og gikk så videre.
Og moralen min er følgende – SELV OM folk sitter på gata med en kopp foran seg og plutselig begynner å snakke til deg er det ikke sikkert at de gjør det for å mase om penger fra deg. Ta dere gjerne litt tid å hør hva de faktisk har å si først, før dere svarer dem. For det kan gjerne være et vennlig råd eller en påminnelse de har å komme med i stede for det mange av oss velger å umiddelbart tenke og tro. Vi mennesker har fortsatt en vei å gå når det kommer til å ikke la fordommene våre komme oss i forkjøpet, for det var i hvertfall det som igjen skjedde med meg i dag tidlig. Så nå sitter jeg her, og skulle ønske at jeg faktisk tok meg tid til å faktisk lytte til hva han hadde å si, før jeg bare åpnet min egen munn for å svare han et eller annet.
Er du flink til å høre etter når ukjente prater til deg?
Det sies at vi mennesker stort sett er meget enkle når det kommer til hvordan vi er sammensatt. Og det kan godt være. Jeg mener – selv de mest uforutsigbare av oss er nokså forutsigbare sånn på sikt, og det er vel også slik det skal være. Vi lever, vi gjør vårt, vi dør, og vi glemmes. Det vil si, noen ytterst få av oss blir husket et par hundre eller tusen år i etterkant, men de aller, aller fleste av oss er ikke en gang lengre et minne sånn 50-100 år etter vår patetiske bortgang.
Og se det – se HVEM som nå har greid å skifte spor igjen. For nå er jeg nok en gang på vei til et HELT ANNET STED enn jeg oppriktig hadde planer om å dra til da jeg først startet på dette innlegget, på tide å komme meg til det “stedet” jeg egentlig hadde tenkt meg.. Okei sånn! – NÅ er jeg back on track xD.. For bare noen måneder siden gikk jeg og bar på flere ganske store drømmer og ønsker som alle har gått i oppfyllelse for meg nå. Ønsker som jeg faktisk har gått og dratt rundt på veldig lenge, og som nå altså har blitt til sanne realiteter.
Det er blant annet ikke noen hemmelighet at helt siden blogg.no stengte meg ute fra forsiden sin våren 2012 så har jeg ønsket og drømt om å få en ny sjanse, det fikk jeg i vår.. Og helt siden jeg startet på denne bloggen har jeg fantasert om å nå ganske høyt oppe på topplistene, det klarte jeg også å få til i år da jeg på mitt aller beste greide å strekke meg opp og frem til en pen 37. plass. Og på toppen av det hele fikk jeg ENDELIG sett igjen bestevenninna mi i sommer, flere år siden sist.
2017 har på mange måter vært som en drømmeoppfyller for meg, men til tross for at ihvertfall tre av de største drømmene og ønskene jeg har gått rundt og båret mest på de siste årene nå faktisk har gått i oppfyllelse så er jeg likevel ikke helt fornøyd. For etter at disse ønskene nå har blitt fullbyrdet så har de omsider blitt erstattet med andre ønsker og behov. Og en del av meg er selvfølgelig litt glad for det. For det er viktig å alltid ha noe å strekke seg til, noe å drømme om, noe å kjempe for, noe å stå opp for, også videre.
Men når alt det er sagt så er det også en del av meg som skulle ønske at jeg kunne blitt flinkere til å glede meg OVER ting, fremfor å nesten “bare” glede meg TIL ting “hele tiden”. Misforstå meg ikke, jeg ble veldig glad når jeg fikk lov av blogg.no til å blogshoute og sånn igjen, det var ganske gøy å omsider havne på topplisten, og de dagene Sara var her og besøkte meg igjen, vel.. Akkurat de dagene nøyt jeg virkelig, og er fortsatt en langhelg jeg ser tilbake på med et ærlig smil en dag i dag.
Likevel, sånn bortsett fra akkurat det så er jeg dessverre ikke særlig flink til å sette pris på det som jeg har ved meg akkurat HER og NÅ. Til tross for min ENORME filmsamling (haha, trodde dere at jeg skulle skrive noe annet? xD) så ser jeg nesten ALDRI på noe av det jeg faktisk EIER og HAR, men bruker heller masse tid på å tenke på hvilke filmer og serier jeg vil kjøpe NESTE GANG jeg får råd og mulighet til det. Bare for å nevne et lite eksempel. Poenget mitt er kort og greit – det er alltid NOE. Noe jeg ikke er helt tilfreds med, noe jeg stadig vil ha mer av. Og har jeg mot alle odds fått “for mye” klarer jeg ikke helt å bli fornøyd da heller.
Men ja, jo.. Jeg antar at det er sånn det skal være, nettopp fordi vi mennesker skal gidde å leve. Vi må ha noe som oppholder oss, et mål, en hensikt. Men jeg skulle likevel ønske at vi altså kunne blitt ihvertfall LITT flinkere til å faktisk prissette det vi har gjort, det vi eier, og det vi har oppnådd akkurat her, akkurat nå. Men det kommer vel aldri til å skje, gjør det vel? Og en ting til – for en ting er at ihvertfall JEG fokuserer så mye på stuff jeg vil oppnå en eller annen gang i fremtiden, men en annen ting er at jeg OGSÅ bruker vel mye tid på å se meg tilbake på ting som en gang var. Og det også kan være vel og bra, en gang i blant. Men for mitt vedkommende forekommer nostalgien en del mer enn “en gang i blant”, for å si det sånn.
Så.. HVORFOR skal det være så fordømt vanskelig å sette pris på det som faktisk er akkurat NÅ? Hvorfor ser jeg meg så mye frem og tilbake, HVORFOR kan jeg ikke bli ihvertfall LITT bedre på å faktisk leve i øyeblikket, fremfor å så konstant befinne meg inn i fortiden eller fremtiden? Vel, nok en gang – vi mennesker er nok ikke konstruert til å kunne bli fornøyde. Det er alltid NOE som skal endres på, aspergers eller ei. Sånn er vi bare, og vel, sånn kommer vi vel også alltid til å være. “NÅ” må bare finne seg å stå på skyggesiden sånn først som sist. Det suger å være det mellomste barnet i ulveflokken, retten og sletten.
