I skrivende stund sitter jeg og venter, og venter på at klokka skal bli sånn ca. 19. For da skal jeg forhåpentligvis få hentet ei pakke som ankom Oppdal for to dager siden. En Hotel Cæsar-pakke!! Nærmere bestemt de velkomst-stolpene som har stått på settet helt siden første episode som de bestemte seg å kvitte seg med for noen uker siden, i og med at serien nå mest sannsynlig ikke skal produserer mer..
Av forskjellige årsaker har jeg ikke gått for å henta pakken selv da jeg ikke har bil, og jeg tenker at pakken nok er litt for tung og sånt. Så denne gangen har jeg spurt pappa om han kan være med å hente den for meg. Noe som ikke gikk onsdag for da var han bortreist, og i går var det jo Kristi himmelprumpsdag. Men i dag derimot, for ca. to timer siden ga vi det et forsøk, men da bare for å bli fortalt at de har litt tekniske problemer eller noe der borte på posten akkurat nå. Så alle god ting er tre, my ass.
Så derfor har vi nå bestemt oss for å heller gi det et forsøk i kveld, en times tid før stengetid. Så, i mellomtiden sitter jeg nå her da og blar litt gjennom Facebook. Og i den forbindelse fant jeg noe som ihvertfall JEG syntes var, veldig, veldig søtt. Nemlig en Facebook-eksklusiv scene som kun er å se på, vel, nettopp Facebook (og nå blogg.no *kremt* *kremt* xD). Se bare på dette her: <3
Kjære lille troll bak tastaturet der, hvem er den flotteste, kuleste og lureste i landet her? Slibrig sitter du foran din trygge skjerm og klemmer ut dine innerste fordommer, giftigheter, og hat. Du KUNNE brukt tiden din på så mange andre ting, ting som muligens ville fått deg til å føle deg bedre over lengre tid, men hva er poenget med det da? Nei det er klart, hvem gidder vel å gjøre nytte for seg her i verden når det koster en så lite å ødelegge andre menneskers selvtillit og idyll ved et par såpass enkle og raske tastetrykk.
For det er herlig når flyktninger ikke kommer frem i trygghet, men blir sprengt, druknet og skutt ihjel på veien. Det gjør at du føler deg bitte litt tryggere der du sitter. Og sørg for guds skyld å fortelle de to litt lubne saccosekkene i klasserommet hvor jævlig stygge de er, og at det ikke er rart at de ikke har fått seg noe enda, ihvertfall utifra din egen teori. Og glem ikke å fortell den spinkle, usikre gutten i klassen under at ingen er glad i han, og at det beste han kan gjøre er å rett og slett å legge seg paddeflat og dø.
For i DIN verden er det aller meste som ikke er som DEG SELV ynkelig, stygt, barnslig, og ja, kort fortalt bare helt, helt feil. Og DET skal folk jammen få høre, bare ikke fra DEG. For hva er egentlig poenget med det? Hva skulle det være godt for at folk fikk vite at det var nettopp DU som skrev disse tingene litt over alt, sånn her og litt der. Jeg mener, det er jo ikke sånn at du egentlig innerst inne er veldig usikker på deg selv eller noe, at du egentlig ikke har det så bra selv. Alle vet jo det at folk med dårlig selvbilde skriver ikke sånt til andre.
Og det er jo ganske mange som misforstår det der.. Så det er best å være på den tryggeste siden. Passe på at ingen får noen falske mistanker om at det måtte være noe som manglet der inne. Ja, der har vi det, unngå misforståelser, det er det anonymiteten din handler om i bunn og grunn. For igjen, DEG feiler det slettes ingen ting. Verken når det kommer til selvbildet, selvinnsikten eller de oppbyggende aktivitetene dine. Nei, for all del, fortsett det gode arbeidet du gjør. Tramp ihjel det som trampes på kan, for det er akkurat det som gjør at du har det så fantastisk godt med deg selv her og nå også.
Og man skal ikke se bort ifra at om du bare fortsetter dette flotte mesterverket litt til så vil du også snart få deg noen gode venner. Ah, nei, det glemte jeg. Du trenger jo ingen venner, hvem trenger vel venner når man har en såpass god og trygg venn innerst i seg selv?
Nei altså, jeg tviler på at jeg er blant de første folk trekker frem om man tilfeldigvis skulle bli spurt om hvem man forbinder mest med reising her i verden. Det er ikke det at jeg misliker å reise, men det skjer ikke så skrekkelig ofte, og når det først forekommer, ja så skjer det helst innenfor de norske grenser.
Favorittreise-stedene mine i verden her og nå er Sogn og Fjordane, og Hordaland. Det skal sies, jeg har jo vært i England (Plymouth) en ukes tid også, men enn så lenge må jeg stå på det at jeg rett og slett trives best i mitt eget hjemland. No offense England, men sånn er det bare. Please ikke grin.
Og det er altså reising dette innlegget indirekte skal handle om nå. Eller, mer spesifikt: Forskjellige steder jeg godt kunne tenkt meg å besøke, en eller annen gang før jeg ruller ned i grava som en eller annen tulling med sprukken lever, ødelagte tenner, innskrukken hud, og hundre tusen tette blodårer.
Dette kommer nok ikke som en bombe på noen, men det stedet jeg kunne tenkt meg å besøke aller, aller mest er først og fremst kulissene til Hotel Cæsar. En herligere tv-serie finnes ikke, det er rett og slett bare ikke mulig. Man kan på en måte si at jeg allerede har vært der i snart 20 år nå, men faktum-faen er at jeg ALDRI har vært der fysisk. Det vil si, jeg har vårt utenfor fasade-bygget, men jeg har aldri vært der serien faktisk stort sett har blitt spilt inn. Altså i studio. Bare så synd at det området er i ferd med å “forsvinne” nå..
Tipper at det neppe er noen som blir fra seg av sjokk her heller, men det stedet jeg har nest mest lyst til å besøke (i hele verden) er det som opprinnelig het Lier Asyl og Lier Psykiatriske Sykehus, altså de delene som ikke lengre er i drift, om det skulle være noen tvil. Jeg har sett en rekke bilder fra dette stedet oppgjennom årene, og desto flere oppsiktsvekkende og fæle historier jeg har fått høre, desto mer grufulle og marerittvekkende bilder jeg har sett, desto mer har lysten for å besøke dette stedet bare vokst.
Se der ja, jeg klarte å flytte meg litt utenlands til slutt jeg også. For det tredje stedet jeg godt kunne tenkt å ta meg en tur til er Bonbon-land i Danmark. HVIS jeg hadde fått med meg ei god venninne da, vel og merke. For dette er det kanskje ikke så mange som vet, men Bonbon er faktisk blant de jeg har mest respekt for i hele universet når det kommer til snop. Ikke så fan av det pinlige dårlige Bonbon-utvalget som Oppdal har å by på da det går mest i harde drops og sånt her, og dessverre nada av gele og skum-ting som JEG personlig liker best, men dog: BONBON-LAND jeg kommer gjerne og besøker deg en dag.
Okei, vet ikke om dette er helt innafor, men vi skal fortsatt holde oss litt i fornøyelsespark-land-faen, nemlig Tusenfryd. Grunnen til at jeg ikke er helt sikker på hvor innafor det er å ta med dette stedet på listen er.. Jeg har nemlig vært der en gang før. Men det var for så mange år siden at vi godt kan si at jeg var en annen person da enn nå. Jeg likte meg ganske godt der når jeg var der den gang. Spiste noe god mat, og mener å huske jeg også ble påspandert et ganske så smakfullt sukkerspinn-ting, samtidig som jeg fikk utfordret diverse grenser når det blant annet kom til høyde og denslags.. Ja, kort fortalt: Hvis ei god venninne inviterer meg til å bli med til Tusenfryd en dag skal jeg ihvertfall vurdere det.
Hehe, nå måtte jeg faktisk tenke meg litt om før jeg kom på femteplassen, men etter litt frem og tilbake har jeg nå funnet ut at det siste stedet jeg kunne tenkt meg å besøke en dag er Los Angeles. Rett og slett fordi at to av de beste og kuleste spillene jeg noen sinne har spilt på en måte foregår der, altså GTA: San Andreas og GTA V. Det hadde virkelig vært noe å dratt til denne store byen en dag og blant annet fått sjekket ut hvor godt jeg FAKTISK “kjenner” stedet, med tanke på alle de hundre timene jeg blant annet har i GTA V online. Så, ja.. Los Angeles, hvorfor ikke liksom?
Livet er fort kort til å ta ting så alt for alvorlig hele tiden. Jeg er (fortsatt) en person som mener at det aller meste, om ikke absolutt alt kan spøkes med, bare man gjør det foran det rette publikummet, på det rette tidspunktet, og så fremt man helst kjenner til sin begrensning.
Så.. For noen uker siden kom jeg på et nytt ultimatum. Et ultimatum som jeg i utgangspunktet tenkte å sende inn til en av mine favoritt-podcaster “Saft og Svele”, men foreløpig så har disse gutta rett og slett ikke husket å ta det opp, eventuelt ikke giddet. Og ja, jeg har pushet det bitte litt et par ganger siden første gang jeg tok kontakt med de xD Så.. Siden de er litt trege, og mest sannsynlig har glemt det helt nå tenkte jeg at jeg heller kunne prøve det ut på dere! 😀
Ultimatumet låter som følger:“Hvis dere MÅTTE velge, ville dere enten fått utslett i hele ansiktet hver gang dere tok for dere noe som helst av seksuell aktivitet, ELLER motta et passe aggressivt støt i det ene håndleddet hver gang noen av deres foreldre/ foresatte unnet seg litt kos?”.
Denne tirsdagen hadde jeg tidlig bestemt meg for å prøve meg på noe jeg ihvertfall ikke TROR at jeg har gjort tidligere. For i dag formiddag kom jeg over et innlegg på bloggen din den svært så nydelige og skjønne skapningen Vilde Unnli, som i går kveld hadde postet et lite glainnlegg med en liste over ti ting som gjorde nettopp dagen i går til en god og fin dag for henne. Så etter å ha lest det ferdig tenkte jeg; hvorfor ikke prøve meg på det samme?
Nå skal det sies at jeg må nok likevel nøye meg med fem ting akkurat i dag. For denne tirsdagen har nok blitt en av de mer roligere dagene hvor det rett og slett ikke har skjedd så ekstremt masse som jeg anser som positivt ihvertfall. MEN noe har det altså blitt på meg i dag også (høh-høh), og NÅ akter jeg omsider å fortelle dere hva de fem tingene faktisk er for noe:
1. Kommentarer på gårdagens dikt I går ettermiddag skrev og postet jeg diktet “Når livet slår sprekker” her inne på bloggen. Det viste seg å bli et dikt som skulle leses av ganske mange på nokså kort tid. Faktisk hadde innlegget blitt sett av intet mindre enn 189 personer innen dagen var over, men uten at noen hadde lagt igjen noen ord og tanker om hva de faktisk mente om det.
MEN når jeg så våknet i dag oppdaget jeg at det ihvertfall var ei som hadde kommentert diktet litt over midnatt, og DET syntes jeg var både litt koselig og faktisk også en lettelse. Fordi.. Jeg blir kort fortalt litt smådeppa når folk ikke gidder å kommentere noe som helst xD Så tusen takk til både Elise Jørgensen, Sisselgu, by charlotte, og Celina som har tatt dere tid til å kommentere det siste diktet mitt i dag – dere er awesome! 😀
2. Jeg har barbert meg Sagt det før og jeg kan så gjerne si det, eller i dette tilfellet, skrive det igjen: Jeg kan like langt hår og skjegg på andre, men IKKE på meg selv. For mitt eget vedkommende er det som støv. Det må bort etter et par dager, hvis ikke så blir jeg gæern. Altså, ja, jeg kan faktisk bli et par hakk verre enn det jeg virker å være til “vanlig”. Så, i dag fant jeg ut at det var på tide med et lite ansikts-oppgjør igjen, og det føltes helt ærlig bare godt!
3. Pakke fra Cdon Ikke så veldig spennende, men jeg har igjen fått ei pakke fra Cdon i dag. Eller “fått” og “fått”.. Jeg har jo betalt for den, men, argh.. Dere skjønner hva jeg mener!! xD Men HVA var det som var i den berømmelige pakka, lurer du kanskje på? Jo, det kan jeg godt fortelle deg. Hele første sesong av Tv2-serien “Nattskiftet” (Otto Jespersen, yeah-yeah <3), samt den ganske så nye skrekk-filmen “The Autopsy of Jane Doe”. Førstnevnte så jeg da den var rykende fersk for et par år tilbake, sistnevnte har jeg dog enda til gode.
4. Polarbrød til frokost Her er det nok ikke så veldig mye mer å legge til annet enn det den tykke skriften over allerede har fortalt dere. Jeg er egentlig ganske glad i polarbrød, men av forskjellige årsaker så er det ikke noe jeg slafser og tafser i meg så alt for ofte. Men i dag derimot syntes jeg det var på tide å unne meg hele fire stykk deilige, fristende “skiver” med gulost. Ja, jo, det var i grunn en ganske allright start på dagen det. Er vel derfor den er nevnt her og nå, si.
5. The end of Little Nightmares Dette her vet dere kanskje allerede hvis dere har vært innom bloggen tidligere i dag, men jeg kan si det igjen jeg sånn likevel: I dag rundet jeg omsider det lille, korte, rare og forunderlige skrekk-spillet “Little Nightmares” på Ps4. Et spill jeg ikke hadde sånn kjempegod tone med når jeg først startet på det for noen dager siden, men som jeg klarte å bli litt mer kompis med i ettermiddag. Alt i alt et helt okei spill SOM dere kan lese pitte litt mer om hvis dere gidder å klikke her!
Jah! – Det var dagen i dag det. Har ikke vært en av de absolutt beste dagene i mitt liv, men det har på ingen måte vært en av mine desidert verste heller, heldigvis. Men.. Apropos ikke fult så hyggelige og positive ting.. Som dere nok har lest eller hørt et eller annet annet sted i dag så er det nå blitt kjent at Roger Moore ikke lengre er blant oss.. Og når jeg kom over den nyheten i dag må jeg faktisk innrømme at det føltes som et lite sjokk..
Det burde nok ikke ha gjort det, for hallo, mannen rakk jo nesten å runde 90 år.. Men det er liksom noe med den mannen som likevel lenge har fått meg til å tenke på han som en nærmest udødelig person. For jeg mener – det er jo selveste 007 vi snakker om her. The one and, well.. Not only, i og med at det har blitt et par til de siste 60 åra, men, blæh.. xD
Okei.. Mulig dette kanskje er en litt “upassende” eller “feil” måte å avslutte dette innlegget på, men jeg vil likevel på tampen her nå bare få lov til å dedikere noen ord til dette fantastiske vesenet som faktisk har betydd en del for meg gjennom oppveksten: – Kjære Moore, Roger Moore. Tusen takk for alle den uforglemmelige humoren du ga oss. Du er og blir en uslåelig legende som jeg tviler sterkt på vil bli glemt med det aller første. En mann med så mange talenter, en mann med så mye kunnskap og mot, og ikke minst, en mann med et vannvittig stort, og varmt hjerte. Må du hvile i fred.. <3
Såå, noen husker kanskje at jeg postet et innlegg her om dagen hvor jeg gjorde det ganske klart at jeg ikke bare-bare var helt fornøyd med det nye skrekk-spillet Little Nightmares på Ps4. Jeg står fortsatt for det jeg skrev der og da, men nå som jeg akkurat har spilt det ferdig har jeg litt jeg ønsker å tillegge.
For selv om jeg fremdeles ikke skjønner helt hva vedkommende som bestemte knappe-oppsettet på dette spillet tenkte på når visse avgjørelser ble tatt (for PS4-spillere) så skal det sies – alt er en vanesak. Og ja, jeg klarte etter en del om og men å venne meg til dette jeg også. Etter at jeg var kommet meg gjennom den første halvdelen tenkte jeg nesten ikke på det i hele tatt mer.
Og som jeg også var inne på forrige gang så mener jeg fortsatt også at oppgavene man får dessverre er alt for enkle. Jeg er ikke noe særlig tilhenger av ting skal være så brutalt vanskelig, men ikke for lett heller, noe som dessverre er tilfelle med Little Nightmares. Man trenger ikke å ha mye i IQ for å komme seg gjennom dette spillet, for å si det sånn.
Men, ja. Så var det det mer positive jeg ville legge til nå som jeg faktisk har runda det hele. Og det er slutten. Nærmere bestemt den siste timen (jeg tipper jeg brukte ca. 3 timer på dette spillet sammenlagt)… Oh store bitemester, for en creepy atmosfære man må liste seg gjennom der.. Og nei, jeg vil faktisk ikke si noe mer enn akkurat det. Annet enn: FOR en stemningsfull slutt!!
Helt mot tampen vil jeg også benytte anledningen til å skryte litt av soundtracket til Little Nightmares. Ja, faktisk tror jeg at jeg vil gå så langt som å si at det er noe av det beste jeg har hørt i et skrekkspill noen sinne, kanskje bare bortsett fra musikken til The Evil Within, eventuelt. Så fort jeg er ferdig med å poste dette innlegget nå skal jeg gå rett inn på Spotify og se om jeg finner musikken der!! (fant det ikke xD)
Ah, også kan jeg forsåvidt rulle litt terning igjen. Jeg ser egentlig ikke på dette innlegget som noe særlig til anmeldelse, men jeg kan godt komme med et litt utradisjonelt terningkast likevel.
Vet jeg spurte om dette sist også, men: Har DU prøvd Little Nightmares?
God søndag morgen alt og enhver! – For det er en god søndag morgen, sant? Det er det? Enyway.. Jeg skal straks gå i dusjen nå, men aller først tenkte jeg å dele et par bilder med dere som jeg har tatt i dag tidlig når jeg bestemte meg for å gå meg en liten tur. Gadd ikke å ta så veldig mange bilder, og av de få bildene jeg tok var det ikke så alt for mange jeg syns ble gode nok til at de er verdt å dele heller, men jeg har i hvertfall fått tatt ut noen nå som jeg syns dere kan få ta en liten titt på.
Det er helg, det er lov å fråtse – det er lov å kose seg!! Ja okei, greit, det er ikke det at jeg bryr meg så veldig om hvilken dag vi befinner oss på når jeg først virkelig vil nyte, men de to siste ukene har jeg faktisk vært ganske god til å holde meg på “normalen” da jeg FAKTISK har holdt meg stort sett til helgedagene når det kommer til det aller “verste”. Jeg har blitt flink!! 😀
Og eh, ja, her får dere altså et aldri så lite innblikk i DENNE helgas fremtidige fråtseriteter!!
Vær så god, jeg vet at ingen har spurt om det, men her har dere likevel et par gøyale spill-relaterte fakta om meg og mitt. Ikke noe å takke for!! 😀
– James Bond 007: Blood Stone er det eneste spillet jeg til nå har rundet under en og samme spilløkt første gang jeg spilte det. – Til nå har jeg hatt totalt to Play Station 2-maskiner, to Play Station 3- maskiner, en Play Station 4, en Xbox 360 og en Nintendo 3DS. – Jeg har ødelagt kun et fysisk spill i løpet av livet med vilje, og det er Superman: Shadow of Apokolips som også var det aller første playstation-spillet jeg fikk.. Fy faen som jeg hatet det ene brettet hvor man skulle stoppe en viss demning fra å lekke.. – Jeg er en håpløs trophy-jeger. Spill uten trophys blir gjerne satt på vent inn i det uendelige. Saints Row II foreksempel.. xD – Pokémon Go har delvis skylden for at jeg i fjor sommer mistet det som jeg en gang så på som to ganske gode venninner av meg. – Selv om jeg som kjent er ganske glad i horror når det kommer til film og sånt, så er det likevel en sjanger jeg helst unngår akkurat i gaming-sammenheng. Da særlig spill hvor man ikke har noe og forsvare seg med, og hvor det stort sett er mørkt hele veien. Outlast er bare et av flere spill jeg aldri helt har forstått hvorfor enkelte folk faktisk liker å spille, da jeg simpelthen HATER å føle meg liten og hjelpeløs. Kan ha litt med barndommen min å gjøre… – Selv om jeg altså STORT SETT ikke gidder å fullføre de aller fleste skrekkspilla som jeg måtte prøve meg på har jeg faktisk noen få jeg liker ganske godt likevel. Resident Evil 4 (og 7), The Evil Within og Until Dawn er faktisk et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene, helt uavhengig av hvilke sjangre vi snakker. Så joda, NOE skrekk kan jeg like innenfor gamingens verden også. – Når jeg var veldig liten fikk jeg en daværende kompis av meg til å hylgråte da jeg klarte å slette/ ødelegge et eller annet han hadde brukt en del krefter og tid på å oppnå i et eller annet Zelda-spill. Det var forresten IKKE med vilje, om noen lurte. – Før i tiden spilte jeg nesten bare spill basert på kjente film-univers jeg likte. LOTR: Two Towers og 007: Nightfire var to spill virkelig fikk kjørt seg når det kom til konsoll-spill jeg spilte en gang i tiden, for å si det sånn. – “Still Alive” fra Portal er foreløpig min absolutte favoritt-låt når det kommer til spill-soundtrack, til tross for at jeg aldri har spilt noen av Portal-spillene selv enda. – Når et spill lar meg få bestemme hvordan karakteren(e) skal se ut går jeg nesten ALLTID for pene, tynne jenter med langt, rødt hår. Hvis det lar seg gjøre. And please, dont ask why. – Jeg spiller nesten “aldri” online. Men er det et spill jeg likevel har godt over flere 100 timer på (online) så er det GTA V!! – Jeg foretrekker stort sett å spille alene. Rett og slett fordi jeg suger så balle når det kommer til multitasking. Det å snakke med noen samtidig som jeg skal game går utover spill-skillsa mine, og det gjør meg gjerne noe frustrert. Og det samme gjelder også om noen bare sitter og ser på og holder kjeft. Så med andre ord er det egentlig ingen som har sett hvor god jeg faktisk kan være i diverse spill. Og nå vet dere også hvorfor jeg ikke oppdaterer gaming-kanalen min på Youtube lengre. – Første gang jeg ble skikkelig jump scared av et spill var når jeg møtte på et brunt kjøttkake-lignende monster i pc spillet “Star Wars Jedi Knight: Dark Forces II”. Dere vet, et sånt monster som er i kjelleren til Jabba the Hutt.. – Til nå er det faktisk bare et spill som har fått meg til å gråte.. Jepp, vi snakker selvfølgelig om den ene avslutningsekvensen til Life is Strange.
Yes!! Det var mine såkalte morro-samme spillrelaterte faktaopplysninger det gitt. Før vi ruller den helt inn vil jeg først bare få lov til å takke den nydelige og fantastiske gledesprederen Sharon bak bloggen Vuvevu som skulle vise seg å bli inspirasjonskilden min akkurat i dag. Ei flott jente med en flott blogg som etter min mening fortjener å bli latt merke til! 🙂
Har du noen artige gaming-relaterte fakta om deg selv?
