Først og fremst, jeg vet at noen stusser litt om at jeg som 21 år gammel jomfru nå skal blogge litt kort om noen sexuelle fetisher, men på en annen side hvor mange skoleelever har ikke hatt fremføring om krigen uten å nødvendigvis ha vært med i krig selv?
Tenkte vi bare kunne starte. Jeg er langt i fra noen sexekspert, men jeg vet likevel litt om hva enkelte sexuelle ord betyr, som foreksempel:
Analsex Analsex er veldig enkelt å ha sexuell omgang med/i rumpa. Analsex kan være så enkelt som at en gutt eller jente stikker en finger forsiktig i sitt eget rumpehøl, og koser seg på den måten. Det lureste ved analsex for nybegynnere kan være å starte med fingeren, før man tar bruk i andre redskaper eller kuk.
Oralsex Oralsex er når tunge eller munn gjør sexuelle handlinger med et annet menneskes kjønnsorgan. Når det kommer til å gi blowjob til menn/gutter kalles det gjerne for blowjob. Et veldig klassisk råd før oralsex er gjerne at det kjønnsorganet som skal møte en trut, helst skal barberes, siden fåtallet har veldig store ønsker om å plukke ut og telle x antall lange og korte hårstrå i munnen etter å smakt på sukkertøyet.
Bdsm Bdsm står først og fremst for bondage og disiplin, dominans og underkastelse, sadisme og masochisme. Bdsm handler om at en part skal ta kontroll over en annen pant, hvor den ene altså dominerer, mens den andre blir dominert. Eksempler på ting man kan gjøre under Bdsm er å binde fast partneren sin og påføre h*n smerte ved foreksempel pisking. I bdsm gjelder det som alle andre ting, å også ha respekt for hvor hverandres grenser går, og det er lurt å gjerne ha noen kodeord for pause og/eller stopp! Som foreksempel rosa for pause og rød for total stopp!
Onani Onani går som regel helst ut på at en person tilfører seg selv sexuelle nytelser ved å gjøre forskjellige håndlige bevegelser med sitt eget kjønnsorgan. Runk og fingring er også en veldig typisk. Man kan også onanere andre, og noen kan også onanere sammen med andre også. At en gutt runker en annen gutt, at en jente fingrer en annen jente, at en gutt fingrer en jente, eller at en jente runker en gutt. Innen onani kan man også bruke hjelpemidler som foreksempel dildoer, noe som er mest vanlig for jenter. Men det er ikke mange år siden en velkjent norsk mannlig musiker ble ufrivillig reklame for at også menn kan la noen andre trø sexuelle hjelpemidler inn i bamsefars mørkeste hi.
Gruppesex Dette bør kanskje være den mest selvfølgeligelige tingen i dette innlegget. Gruppesex kan ikke gjøres alene! Veldig enkelt! Gruppesex er når man er flere, og hvor mange man blir kommer an på hvor mange man er konfortabel med, og hvor mange man får invitert. Man får det ikke enklere fortalt: Gruppesex er en gruppe mennesker som har sex sammen/samtidlig.
Fetisj Fetisj er kort fortalt noe som man tenner på. Og da tenker jeg først og fremst ikke på bål, lys, peis, kirker, hus eller Nav-kontor. En fetisj er en eller flere spessielle ting som gjør et menneske kåt. Det finnes minst like mange fetisjer i verden som det finnes udugelige duppedingser, selgere, falske mennesker, fisker i havet og avføringsceller i et badebaseng. Og jeg skal ikke lage en alt for lang liste i denne beskrivelsen, i og med at jeg har planer om å lage et innlegg med bisarre fetisjer som svever høyt og lavt i verden. Noen blir kåt av å tenke på noe så enkelt som pupper, noen kan bli kåt av tanken på å ha sex på offentlige steder, noen kan ha som fetisj at man blir kåt av å se malerier av hjembyen sin og det finnes også de som blir sexuelt kåt av klovner, ballonger, føtter og Pikachu.
Lærte du noe nytt av mitt lille skriveri? Uansett, jeg tror ikke de fleste fant noe særlig “nytt” i dette innlegget, annet enn kanskje min måte å fortelle det på. Skulle det være noen som fant svar på noe de har lurt på som de kanskje ikke visste at de lurte på, så er det selvfølgelig en orgasme(= som regel høydepunktet i en akt, når man får utløsning ved at mannens/kvinnens sæd/saft kommer ut) i høytaket!
Ok, bare å pese det ut; Jeg synes sunnhet er skikkelig usunt vettbruk! Ved å proppe i seg masse sunne og ambefalte produkter, og ved å trene, trene, trene risikerer man enten: A. Å leve så lenge at man opplever at de fleste rundt seg før før seg selv. B. Man risikerer også å uansett få kreft noe alle kan få, og da fint angre på at man ikke hadde mindre strenge regler. C. Haha, man risikerer rett og slett å bli det man spiser: Grønnsak!
Nemmen, sier du.. Man trenger ikke nødvendigvis spise grønnsaker eller frukt bare heller, finnes så mye annet som også er sunnere enn en god del ting, legger du til.
Jeg skal si deg en liten ting. Man kan grønnsakere seg selv så mye man vil, man kan leve på de riktige fullkorn-produktene, drikke de rette drikkevarene, og spise de sunnere matproduktene til det renner ut av nesen.
Men nå er det din tur til å merke deg noen anmerkninger! For det første vil jeg komme med den anmodningen at det å leve mot sine innerste fristelser og følelser er jævlig dumt. Og nå snakker jeg ikke til alle sunnisser!
Dette innlegget er først og fremst dedikert til de som har en del av hjernen som handler på vegne av det sunne som samfunnet har fortalt er bra for deg, fremfor det som “offeret” egentlig har mest lyst på selv. Hvis faktumet er at de største fristelsene og de største behovene faktisk er å trene, leve sunt og sånn – Og hjernen ikke kommer med andre signaler, da er det greit!
Men nå snakker jeg faktisk om de gangene alt for mange finner ut at de skal prioritere noe annet fremfor det de egentlig vil selv, innerst inne! Kjære alle sammen, ikke bekymer dere så masse! Alle kan ikke alltid få og bli det man har lyst til! Vet dere GRUNNEN TIL nettopp det? Det er nettopp fordi alt for mange har for mange sperrer som har akkurat den holdningen.
Uten holdning kommer man heller ikke gjennom porten som inneholder det man drømmer om. Ytterst få er det som har tatt til vettet og som handler etter det man kun gidder og vil selv. Har to venner jeg som faktisk har funnet ut at de ikke skal gjøre det som de kanskje burde, fremfor det de har endt opp med å gjøre!
Det kanskje ikke alle tenker på er at man også sparer mye mer tid på å kun tråkke dit man vil. Her har dere en problemstilling:
Noen står på butikk og har to alternativer. For å spare seg selv for penger har vedkommende bestemt å velge, fremfor å ta begge deler. Den ene tingen er en sunn drikkevare, den andre er en mindre sunn drikkevare. Begge drikkevarene er på noe lik pris, og mengden er også den samme. Du vil velge det usunne, men du vurderer å ta det andre alternativet fordi det bare er sunnere.
VELG ETTER HJERTET, IKKE HODET! Hodet bare forvirrer deg! I mange tilfeller er det mest å la resten av kroppen handle, fremfor hodet!
Kan komme frem til grunnen til at jeg har funnet frem til dette! Jeg har prøvd å leve som en sunn person som ser lysere filmer enn jeg liker. Jeg har prøvd å kjøpte sunne matvarer fremfor de jeg egentlig har lyst på. Jeg også KJØPT en del sunn mat i det siste. Det har bare ført til at den har blitt stående! Jeg kan ikke leve sunt slik som dere deffinerer som sunt! For det er usunt for meg!
Får jeg ikke i meg det jeg vil ha blir jeg et jævlig dårlig menneske å ha med å gjøre. Får jeg ikke den dosen mørk rock, sadistiske filmer, og den dosen som er på grensen av junk-food så blir jeg faen meg rene katastrofemaskina. Det er ikke bra for sjela mi, rett og slett! Det finnes en person som har skjønt dette for lenge siden, han oppfant LaVey-Satanismen, og er en av de mest intelligente menneskene som er skapt på denne jord.
Og nå sitter det en del pripme, bedrevitere fra peanøtthjerne-bransjen og tenker at jeg er en jævla egoistisk idiot! Vel, dere er noen jævla selvbedragere!
Sånn! Da skal jeg kose meg resten av kvelden. Måtte nemlig bare følge et BEHOV om å skrive ut noe til alle dere skallene som ikke klarer å ta livene deres seriøst med å nettopp ta det JÆVLA SERIØST! Man skal ikke ta NOE seriøst. Ikke annet enn det som egentlig betyr noe.
For meg er det eneste som betyr noe meg selv og mine følelser, og mine venner! Og nei, det betyr ikke at jeg sitter og passer meg for å ikke såre noen av mine venner ved å foreksempel holde tilbake det jeg egentlig mener, bare fordi jeg vet at noen er uenig! Det er alt for mye forsiktighet i verden i dag.
Norge er blitt et veldig ironisk, jantete, putesnilt land. Vi er noen pusefanter av tøffelhelter, vi skal ikke kunne si at vi er bedre enn andre i noe, og vi fleste er alt for opptatt av moral, folkeskikk og normer fremfor å leve ut livets kall om det faktisk behovene skriker mest etter!
Det å kunne være en blogger som har som krav til seg selv om å komme med minst to innlegg daglig for at han skal fungere er ingen enkel lek. Vanskelighetsgraden stiger når du også har et prinsipp om at de innleggene du deler med leserne, ikke skal være for enkelt laget.
Å legge ut et innlegg med et simpelt bilde, blir for lett utvei. Og ikke minst, det er ikke en særlig stor sugen oppmerksomhetskraft i å gjøre det.
Jeg lurer rett og slett på om jeg skal fjerne det kravet om minium to innlegg daglig. Eller om jeg skal la det bestå. For det er ikke til å legge skjul på at en del innlegg blir gjort noe umotivert. De innleggene jeg har fått best respons på, uten å ty til midler som å blotte meg, er de innleggene jeg har skrevet når jeg har hatt mest følelser kokt inn i meg.
De innleggene jeg har skrevet på en vanlig dag, uten de helt spessielle følsene med meg, har jeg heller ikke fått den samme responsen på. Forskjellene merkes!
Hvilke følelser? Jeg snakker nå om følser generelt man har når man skriver. Følsen man har etter å nettopp sett en jævlig god film man elsker, når man skriver om den. Følsen man har etter å sett en jævla DÅRLIG film som man virkelig skal slakte. Følsene jeg bærer når jeg er stygt forelsket og skriver om det. Følsene jeg har når jeg har blitt såret og dypt skuffet, og skriver om det. Følsene jeg har når jeg nettopp har opplevd noe fantastisk…
GENERELT! Det å skrive om noe man verken føler hat eller elsk for, det å skrive om noe som er sånn helt ok, eller bare bra, det fanger ikke like stor troverdighet, respekt og medfølelse fra dere som leser.
Aldri gjør noe halvveis! GJENNOMFØR MED GOD TID, OG HELT HJERTE! Man skal virkelig hate eller elske det man blogger om for at det skal være håp for at noen andre gidder å bruke tiden sin på å lese/se det. Gjør man noe uten følelser blir man gjennomskuet, og man tjener heller ikke de bedre lesertallene og kommentarene man kanskje skulle ønsket seg.
Hva er det som er populært i verden i dag? Det burde man egentlig drite i, for det er der mange gjør en feil. Nemlig å blogge om det som er populært for andre, fremfor det som er mest populært for en selv.
Folk flest vil helst ha en god positiv følelse av å lese. Folk vil helst ha idoler som lever så bra som de selv skulle ønsket at de kunne, idoler å se opp til. Folk vil ha SUNNE forbilder som skriver lange saker om de gode tingene i samfunnet. Jeg tror FOLK FLEST vil heller at en blogg i dag skal være mer som et magasin fremfor dagbok. Et magasin med problemløsninger, med hvordan du kan løse den og den saken.
Hvis jeg skal levere en sunn og positiv blogg, kan jeg likegjerne ta selvmord med en gang, jeg klarer ikke legge hjertet mitt troverdig nok på den slags. Derfor får dere heller aldri en positiv-glad-blogg med bare positive budskap! Derimot får folk det jeg tjener best på, fordi det er det jeg kan best: Skremme, provosere, og fokusere på det mørke!
Når det kommer til magasin Vs. dagbok-blogg så har jeg variert en del. For det er noen ganger at jeg har de beste følelsene til å skrive et magasin-aktig innlegg (slik som nå), og det er andre ganger at jeg foreksempel heller har en helt sinnsykt god, irritert, deprimert eller vanvittig glad eller vanvittig sur følelse hverdagsmessig, som da gjør at jeg føder et dagbok-innlegg eller personlig dikt bedre.
Poenget mitt er. Det er ikke så farlig om du vil ha en ren magasinblogg, ren hverdagsblogg, eller ren freakshow/tulleblogg! Det viktigste er å kjenne seg selv godt nok, og finne ut, hva er jeg i dag? Er jeg en dagbok? Er jeg et magasin? Er jeg et freak?
Finn ut av det spørsmålet, og velg sjanger utifra det svaret du finner! Det er også sånn, i alle fall jeg har hatt størst suksess!
Aldri gjør noe halvhjertet! Ikke blogg for å blogge!
Ikke gå i den farligste gravfellen av alle: Nemlig frykten for å ikke blogge en dag fordi at leserne forventer at du har noe! Skriver du på en tom dag, får du også så godt som lav respons. Da hjelper det ikke om du skriver lange eller korte innlegg, om du lager en eller annen video og legger ut, så lenge du legger null og niks personlig i det!
For at jeg ikke skal risikere å kjede dere ut av dette innlegget, skal jeg nå avslutte. Dere som har en gjennomsnittelig bra hjerne, har forstått meg. De som ikke gjør det, kan jeg glemme å prøve å forklare det bedre til, uansett.
Èn siste ting: “Beklager for at jeg ikke har fått blogget så mye i det siste”-innlegg, er utrolig døvt, og et tidsovergrep uten respekt for fansen, rett og slett uintresangt, og det finnes INGEN grunn for å legge ut et slikt innlegg!
Noen er redd for svigermor, andre er redd for aper! Og noen har Bjørn Eidsvåg som sin store frykt! Vel, jeg vet ikke hva frykter som det kan kalles, men jeg kan si deg hva de 10 mest utbredte fobiene i Norge er!
Obontofobi Obontofobi er den angsten som gjør at de som har den er livredd for tannleger. I følge en undersøkelse er det rundt 70-100 000 mennesker i Norge som unngår å gå til tannlegen, fordi angsten er blitt for stor. Jeg kan selv huske da jeg var liten, jeg kan ikke huske at de bildene som hang på venteværelset av folk som har vært i ulykker, tryna på sykkel også videre, var bilder som hjalp meg stort der og da. Har selv veldig liten tannlege-skrekk i dag, men litt smånervøs er jeg jo fremdeles.
Socialfobia Tenk deg følgende. Du blir tvunget til å holde et foredrag i et rom med minst 100 mennesker. Du frykter selvfølgelig at dine negative sider skal komme totalt ut for alle, og alle kommer til å le av deg, og rett og slett være ekle. Dette skal bli forjævlig. Hmm, kort fortalt; Socialfobia er navnet på det å ha sosial angst for å være i nærheten av flere mennesker samtidlig, og du er gjerne også redd for å drite deg ut fra din verste side.
Akrofobi «Ah», tenker du, «Akrofobi, vet jeg hva er. Det er sånne som har angst for edderkopper og sånn»! Vel, nei. Akrofobi er angst for høyder. Denne frykten er selvfølgelig med på å holde en del mennesker i live, som de fleste fryktene. Akrofobi gjør at færre foreksempel klatrer opp et stort fjell og i verste fall faller ned. Har du akrofobi så er du kort fortalt engstelig for høyder!
Araknofobi Sånn, da er vi kommet til den frykten som hindrer enkelte av mine venner til å besøke meg. Jeg har som kjent en chilean rose hair tarantella, og det er et dyr som de med araknofobi ikke tåler. Mennesker med akarknofobi har som regel en agressiv og/eller konsekvent fobi for edderkopper. Med andre ord er ikke “Petter Lille Edderkopp”, den sangen som de fleste med den fobien satte høyest på barnehagen!
Hematofobi Dette er som den over, enda en angst som faktisk kan hindre enkelte i å tørre å skikke innom bloggen min. Hematofobi er nemlig den angsten som betegner de som foreksempel frykter at de skal begynne å blø. Folk med hematofobi besvimer gjerne tvert de ser en bloddråpe, og jeg går utifra at de med denne lidelsen ikke har Sweeny Todd som sin favorittfilm nummer 1.
Laliofobi Laliofobi kan kanskje minne litt om socialfobia. Men uten at det nødvendigvis har alt for mange sammenhenger. Laliofobi er nemlig en angst for å snakke. Andre kallenavn for laliofobi er også taleskrekk eller talefrykt. Det trenger ikke nødvendig vis å være angst for å holde taler, men faktisk angst for noe så “enkelt” som å snakke med et annet menneske generelt.
Achluofobi Det begynner å bli sent, det er høst, og MØRKET ER KOMMET! Akkurat, mørket er det som plager disse stakkarne som har achluofobi. De har en angst for å være ute i natten, eller i mørket, denne fobien har også andre navn som å være mørkeredd eller å ha nattskrekk.
Klaustrofobi Klaustrofobi er det som plager mennesker som ikke for noe som helst i hele verden har lyst til å være i trange rom. Ikke bare trange rom, men også viss rom er lukkede. En angst for innesperrelse. Med andre ord, fengsel er ikke den største drømmen for folk med klaustrofobi, eller klaus og cleisiofobi som det også fint kan kalles.
Aichmofobi Gud, husker dere den store sprøyta vi tok for noen år siden. Jeg har store smerter i den arma enda, jeg. Og den nåla var kjempetykk, og jeg holdt faktisk på å dø… Ok, jeg skal være snill! Aichmofobi er en angst for det å ta sprøyter, eller en angst for nåler, noe som gjør at fobien også kan kalles nåleskrekk eller nålefobi.
Fonofobi «Mats, kan du ringe til legen? Jeg tror ungen er på vei»!!!!!!! Nei, kjære lesere, fonofobi er verken en fobi for kjærringer, fødsel, barn eller leger. Fonofobi er en angst for å snakke i telefonen. Tenk deg det; Du hører summetonen, hjertet ditt banker seg nesten ut av brystet på deg, og på andre enden kommer det snart en skummel stemme som du skal kommunisere med. Ha, jeg kjenner faktisk ei venninne som hadde så angst en gang, hun ringte til en kompis, også kasta hun telefonen i veggen da han tok den! Andre navn for fonofobi kan også være: Telefonfobi!
Har du noen av disse fobiene? Har du andre fobier som ikke er nevnt ovenfor? Selv sitter jeg faktisk med en angst som jeg fortsatt ikke vet hva kalles: Angst generelt for frisørting, ting som går ut på å pleie, farge eller endre noe med håret. Samt tatoveringer og piercinger! Uten at det er nødvendigvis nåla jeg er redd for da sprøyter for meg, og blodprøver går veldig bra! Kort sagt, har jeg kroppskunst-fobi! Uten at jeg har funnet noe mer om akkurat det.
De unge følelsene «Min første kjææææææææærlighet, gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg», sang en gang et beinrangel av en norsk artist som verken Satan, Lucifer, Belial, Leviathan har tatt med seg nedenunder enda.
Jeg skal surfe på de bløthjertedes blod i dette innlegget. Jeg skal skrive om det motsatte av hat, men som likevel ofte forveksles med nettopp det. Kjære vene, dette innlegget skal handle om kjærlighet, enda mer konkret, jeg skal brette ut om forelskelse.
For meg har forelskelse alltid vært en kvelende slange, som har tatt så mye fokus fra meg når den har vært til stede, at jeg har hatt store vanskeligheter med å henge fingrene mine i andre tråder mens det har vært et tilstedeværende faktum.
Vi kan godt gå så langt tilbake i tid, som da jeg begynte i barnehagen. Det var ei søt lita jente, på min egen alder da. Jeg husker hver morgen før mamma og pappa skulle komme på rommet mitt å “vekke meg”, jeg tenkte svært mange dager på den tiden, “at i dag skal jeg fri”. Frieriet ble utsatt og utsatt, og utsatt. Jeg ble som de mest oppegående av dere sikkert har forstått, aldri gift i barnehagen.
Jenta og meg fortsatte å vokse opp sammen da vi gikk over fra barnehagen til barneskolen. Vi hadde i utgangspunktet et ganske ok/bra vennskap. Vi kunne leke sammen med dukker under et bord en gang vi begge var de eneste som var syk, så vi fikk være inne på klasserommet mens resten av skolen var ute i friminuttene. Vi plukket blomster en gang bak værandaen hjemme, og ga dem til mamma… Men, alt jeg tar i skal en gang slukne. Jeg skulle selvfølgelig tøffe meg, og bli bråkjekk. Egentlig visste jeg kanskje ikke så mye om hva det med sex var, vi snakker fortsatt barneskolen, 2-3. klasse.
Jeg skulle tøffe meg, og jeg skulle fortelle de fleste gutta i min egen klasse, og helst de over meg også; Hva jeg håpet på og tenkt at jeg og denne jenta kunne gjøre i en viss seng når vi en gang skulle bli kjærester. Ryktene spredde seg som brann i en tørr IKEA-skjede, og hun ble noe irritert da. Bedre ble det ikke senere da jeg skulle tøffe meg i et bursdagsselskap hjemme hos meg, hvor hun var en av gjestene. Jeg tok opp en gjennomsiktig pepperkakeboks, gravde i en maurtuve, fylte boksen med maur, og skulle skremme henne fordi jeg ville jo tøffe meg da, for henne.
Man kan si at å jage de man liker med maur, dersom de har ekstrem fobi for insekter og smått generelt, ikke er noe genialt sjekketriks i boka. Det venneforholdet som en gang var, forsvant til slutt.
Hva jeg følte og tenkte på den tiden, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg likte den jenta noe godt. Men etter at jeg gjorde en del dumme ting, så ble vi heller mer gjort om til fiender. Vi kranglet, og slåss og, ja… Vi gjorde kjipe ting mot hverandre som ingen av oss syntes var noe hyggelig den gang da.
Senere, etter barneskolen, kom jeg til å oppdage ei annen jente. Vi snakker nå førsteåret på ungdomskolen. Det var ei jente som jeg aldri ble kjent med da. Hun var veldig av og på skolen, skulket en del, og flyttet også veldig frem og tilbake. Men jeg kan huske at hver gang vedkommende var i nærheten av meg, så hadde jeg alltid et ønske om å bare si “hei”, i det minste, vel det fikk jeg faktisk bare til en eneste gang….
Forelskelse i nyere tid Så kan vi gjerne hoppe enda noen år frem i tid… Våren 2010 ble jeg venn med en utrolig kul dame, som kunne vært min mor, aldersmessig. Vi fikk veldig god kontakt, ryktene gikk også om at vi hadde hatt oss og var kjærester. Vel, ingen av de ryktene stemte. Men jeg var om ikke forelsket, så i alle fall ulovlig betatt. I begynnelsen gikk vennskapet oss i mellom faktisk ganske så knirkefritt, men det skulle bekke over for meg til slutt.
Sjalusi skulle gro opp i toppene på meg, knyttet til andre menn hun fikk oppmerksomhet fra. Så jeg bilen hennes i sentrum, fulgte jeg med på hvor den skulle parkere. Og gikk hun inn på et kjøpesenter, ja da gikk jeg frem og tilbake, rundt det kjøpesenteret og lot som jeg tilfeldigvis møtte på henne da hun kom ut igjen. Bare for å få en klem og en samtale på noen minutter. Hvor lang de samtalene ble, var avhengig i hvor mye tid hun hadde, og hvor lenge dette hadde vart. For hun ble mer og mer misstenksom med etterhvert, og til slutt fikk hun bekreftet sin misstanke, og da ble det ikke bare-bare å være meg, igjen.
Året etter det igjen ble jeg kjent med enda en kvinne som kunne vært min egen mor. Denne kvinnen var året eldre enn hun fra året før. Jeg og denne personen ble faktisk bestevenner vi. Hun spurte om vi kunne møtes når hun var på jobb. Altså, HUN sendte MEG meldinger om det. Jeg ble overlykkelig hver gang, og sørget for å barbere meg to ganger for sikkerhetsskyld! Vi kunne snakke, le, kose oss som aldri før. Det er vel nesten få jeg har skrevet så mange dikt om i senere tid som denne personen jeg skriver om nå. Hun brukte fire timer av sitt liv på bursdagen min, bare for å være i lag med meg. Hun tok faktisk toget ekstra tidlig fra der hun bor, til Oppdal for å gjøre det.
Vi var så utrolig gode venner, og vi var også veldig gode venner etter at jeg en dag fortalte henne at jeg var forelsket i henne. Men så kom det også en mørk sky over denne lyse duetten, hun fortalte at hun hadde blitt litt forelsket i en mann i Trondheimsområdet. De paranoide tankene tok over… Hva om hun flytter til Trondheim? Hva om jeg mister henne for godt? Også videre; Alle de dumme fryktene resulterte i at det var det jeg gjorde!
Jeg ble motbydelig og urettferdig mot henne på facebook, jeg ble svært svartsyk… Jeg peste også ut en rekke selvmordstanker, og dette ble for mye for henne som alerede hadde en del å tenke på, blant annet barn å fø på, jobb og familie. Høsten 2011, forsvant hun mer og mer, ettersom jeg sa mer og mer dumme ting. Og nå, så har vi ikke hatt kontakt på over ett år, uten om at vi er facebook-venner.
Ja, og så nå da… Nå er jeg veldig forelsket verdens hærligste jente. Hun er faktisk en av de som ikke kunne vært moren min, da hun faktisk er noen få år yngre enn meg. Jeg elsker henne. Vi er bestevenner, eller hun er i alle fall min beste venn.
Litt usikker på hvor jeg står hos henne, men jeg vet at hun i alle fall prioriterer meg fremfor det meste andre, noe hun har skrevet selv. Nå er vedkommende på hytta, og borte fra nettet noen dager, og jeg merker at det er noen dager siden jeg har “snakket” med henne.
Har store ønsker om å få besøkt henne i høst, noe jeg har lovet henne, og meg selv. Saken er at etter jeg lovde å besøke henne en gang i høst, etter sommerferien, så har det dukket opp noe. Jeg får nemlig fire jenterotter i august etter jeg flytter. Og de trenger jo noen til å passe på dem mens jeg er bortreist. Så, jeg vet virkelig ikke om jeg får overtalt noen i nærheten til det. Veldig få kvalifiserte slik jeg ser på det.. Så frykter det kan bli en uhyggelig lang stund til jeg får se min elskede bestevenninne nå.
Moralen i dette innlegget er at for meg har forelskelse som regel vært en belastning, en fiende, et problem. Jeg frykter hver eneste dag nå, at noe skal skje mellom meg og min bestevenninne som jeg virkelig mener at jeg ikke kan miste!
En person som har alt av godhet og klokhet i seg, selv om hun ikke mener det selv. For meg har forelskelse som regel bare banket ut de negative sidene; som hat, sjalusi, angst og Mr. Dramaking!
Har også for en stund tilbake skrevet om ei jente som dukket opp mellom de to eldre damene som kunne vært min mor.. Ei bærte fra Kristiansand, har rett og slett utelatt den historien i dette innlegget siden jeg alerede har skrevet om henne. (Klikk her for å se det innlegget om “Pink Helsey” fra Kristiansand)
Så, er det egentlig rart jeg ikke kan fordra det romantiske? At jeg har utviklet et hat mot det bløte, det rosa og det barmhjertelige? Er det rart jeg forholder meg til det jeg er god på; Kyniskhet, hat og negativitisme? Trokke det, gitt!
Kjære alle fallne engler som måtte rote dere borti bloggen min nok en gang. Det er ingen hemmelighet at jeg er noe morbid av meg (Morbid betyr at man har veldig “usunn” interesse og humor knyttet til bl. a døden), og at jeg elsker ting som har med død og fordragelighet. Blant de beste filmene jeg kan se om og om igjen har vi Evil Dead, Saw, Hostel, Orphan og selvfølgelig Child`s Play-serien. Jeg elsker låter med døden i fokus, og er heller ingen avsløring at jeg elsker låter som Coma Black (Marilyn Manson), The Black Parade (My Chemical Romance) og My Funeral (Dope).
Jeg er sykisk opptatt og glad i det som har med det helt mørke å gjøre. Dokumentarer syns jeg er kjedelig, og den siste dokumentaren jeg faktisk GADD å se ferdig var en dokumentar om folk som hadde “dødd” og stått opp igjen, og etterpå fortalt om sin nær-døden-opplevelse, og at de har vært på den andre siden, og også svevd over og utenfor kroppen og husket i detalj hva folk rundt den “døde” kroppen har sagt. Slikt syns jeg er utrolig fasinerende.
Men kjære vennen, blir du ikke utrolig deprimert og dratt ned av disse interessene, tenker du? Njai, jeg blir heller mer glad på en måte som ikke kan forklares da den må oppleves. Jeg kan personlig ikke forstå meg på de som prissetter liv og et nytt liv etter døden. De som elsker å gå i lange lyse kjoler, spise jordbær i sola, og de som missliker regn… Slike folk skjønner igjen ikke jeg meg på. Skulle jeg levd sammen med et idyllisk, konstant optimistisk og sunt menneske tror jeg at jeg hadde oppsøkt hjelp etterpå.
Vel, så til moralen. Før var jeg veldig bekymret og veldig “mamma” for vennene mine. Jeg ville ikke vite av viss de drakk, for da kunne de bli så full at de gikk inn i døden ved å foreksempel ikke tenke seg om, og sette seg inn i bilen til en enda mindre edru sjåfør. Jeg tror min morbidhet er en gave! For desto mer jeg elsker det sorte, desto mindre bekymrer jeg meg, desto lettere er livet blitt for meg. Jeg lengter etter døden, uten at jeg vil se på meg selv som en selvmordskanditat. Jeg prøver ikke å ta livet av meg, jeg har alt for mange ting på jorden jeg fortsatt skal oppleve.
Men nå har mitt blod holdt energi i kroppen min akkurat nok til å pese ut mitt budskap. Morbidheten i meg har gjort meg mindre bekymret og mindre deprimert. Ja, jeg kan klemme ut en og annen depresjon fremdeles, men etter at jeg ble så morbid og lært å prissette mørke, så har depresjondosene blitt adskillig mindre enn de noen gang har vært tidligere!
Så dømm gjerne mitt sorte fårr, men jeg syns likevel det blir feil så lenge du ikke er meg!
I de årene jeg har herjet her inne har jeg flere anledninger lekt meg med blasfemi og fornærmet på met x-antall kristne. Nå skal jeg komme med noen tanker om hva jeg tror, eller ikke tror. Den eneste bibelen jeg eier er den satanistiske som kom ut på 60-tallet. Om jeg er satanist eller ikke, finner ikke meg som interesangt. Merkelapper er jeg ferdig med, tror jeg.
Såå, hva er min filosofi og mening om livet? I følge min teori er ingen mennesker helt like. Ikke en gang fra fødselen. Det er ingen som foreksempel bare blir homofil, pedofil, bifil, heterofil etter som man blir påvirket av det rundt. Man er født med den legningen man har. Man kan ikke bare drive ut en legning.
Kristne fanatikere forteller åpenhjertelig om homofile som har fått født seg selv på nytt, og at de hadde så mange fæle tanker som homse. Det at mange homofile har hatt det vanskelig med seg selv er ene og alene fordi enkelte idioter i samfunnet ikke har godkjent de, og det er slike mennesker som gjør at mange homofile får en ide om at det de tenker, føler og gjør er feil, skittent og umoralsk! Jeg sier ikke at det er kun religiøse mennesker som har skylden for dette, men svært mange uåpne mennesker generelt.
Hadde bare samfunnet hatt et ENDA mer åpent sinn for at vi alle er forskjellige, så hadde vi ikke hørt om folk som tar livet sitt fordi de ble så grundig hatet av mange ignorante vampyrer!
Skal ikke peke fingeren mot noen! For det er ikke bare kristne fanatikere som kveler mange grupper i samfunnet, det finnes ikke-troende også som ikke klarer å ha et åpent og frisk sinn til andre som er unike enn dem selv.
Så, til mitt synspunkt på øvre makter? Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv så tror jeg ikke på noen Gud, djevel eller andre makter som ligner, enten ondt eller godt. Jeg tror heller på glede og tilfredstillelse på jorden, enn en himmel etter døden. Jeg tror heller på smerte og depresjon på jorden, fremfor et helvete etterpå. Nøkkelen til det glade liv er en svært individuell kode. Fellen til depresjon er også minst like individuell.
For meg er nøkkelen til “himmelen” på jorden å ikke kjede meg, jeg må ha noe å gjøre. Dersom jeg stopper opp og slutter med det som opptar meg, og bare lar den ene drømmen etter den andre gå forbi når jeg har sjansen, da blir jeg til slutt deprimert og faller i “helvete” som vi har mens vi lever på jorden. For meg er depresjon det som oppstår hvis jeg foreksempel ikke får lov til å være meg selv, hvis jeg foreksempel ikke får sett de jeg elsker og er glad i. Hvis jeg ikke får omløp for å tømme mitt beger av meninger og tanker. Hvis jeg metaforisk sett blir sittende og bare stirre på alt jeg tenker på, alt jeg har lyst til og drømmer om… Hvis jeg for lenge utsetter alle mine prosjekter og kort sagt utsetter alt jeg tenker på å gjøre – samma hva – så blir jeg til slutt plassert i det mentale helvete på jorden.
Så jeg lever for å tilfredstille mine egne drømmer, håp og ønsker. Jeg lever for å fortelle DERE hva jeg tenker og gjør på. Det er min filosofi. Det er jeg som er min Gud. Og det er jeg som er min djevel.
Satan og Gud som beskrevet i religiøse bøker, finnes ikke. Ikke for meg! Jeg er min egen herre, det er jeg som bestemmer om jeg skal lide, eller ha det bra.
Slik burde det også være for deg, og de rundt deg. Noe annet for meg finnes ikke sunt, eller rett.
Aspergers Syndrom kan virkelig til tider virkelig suge. For meg kan til tider aspergers syndrom gi meg en form for shopoholikerisme.
Med tanke på at det er en stund siden jeg sist gang skrev om aspergers syndrom, så er det godt mulig en del nyere lesere som vet nada om hva det innebærer og er. Og så er det kanskje en del trofaste lesere som har holdt ut her en stund, som kanskje har glemt litt.
Det er ikke ofte jeg får spørsmål om aspergers syndrom i dag. Kanskje er det rett og slett fordi det er så lenge siden det ble nevnt også. Det har kommet stunder hvor jeg har tenkt på å opprette nye spalter om diagnosen min igjen, sist gang var da det kom opp i media at Anders Behring Breivik kan ha aspergers. Ble jeg overasket over dette? Hvis jeg forteller dere at jeg selv har misstenkt at massemorderen har aspergers lenge før det kom opp i media, så betyr vel det; Nei, jeg ble ikke overasket.
Det er mange typiske trekk med den mannen som kjennetegner asperger. Jeg har selv asperger, så jeg vet virkelig hva diagnosen innebærer. Det er ikke sikkert han har det, men for det første.. Han er VELDIG opptatt av hvordan ting skal være og ikke være, han har veldig egne meninger om ting. Kort sagt han er en psykelig perfeksjonist på de tingene han er opptatt av, og mener er viktig og rett. Det er noe jeg selv kjenner meg skummelt igjen i… For det andre, han har tydelig vært veldig oppsluket av enkelte type spill, det er veldig vanlig om man har asperger. For det tredje, han er ikke den beste på sosiale spilleregler, uten at det trenger å utdypes noe nærmere.. Og for det fjerde; Det kan i alle fall virke som han ikke har hatt store behov for å ha mange mennesker rundt seg en stund, noe jeg også kjenner meg igjen i da jeg nærmest avskyr å være blant mange, og heller vil isolere meg for meg selv…
Ja, listen over likheter mellom meg og Breivik er faktisk ikke så få. En av forskjellene på oss er at jeg er ikke rasist, og jeg kunne aldri tenkt meg å drept noen, eller skadet noen. Jeg tror ikke på at Norge blir et bedre sted i fremtiden, og jeg synes også han har en god del rett i mye av det han mener, men hans teknikker og måten hans å komme “i mål på” er totalt uaksebtabel og umenneskelig.
Men nå ble det veldig mye sammenligninger mellom meg og en rave gal seriemorder her. For å gjøre det kort, jeg finner det ikke utenkelig over hode at ABB har aspergers syndrom, heller veldig sannsynlig… Dessverre. Så skal jeg nå bevege meg til det som i utgangspunktet var nøkkelen til dette innlegget. Asperger suger, ikke bare for at nå er det kjent at Norges mest forhatte psykopat har trolig samme diagnose som meg selv (i tillegg til sikkert enda mer rart av diagnoser), men også fordi at asperger delvis gjør meg litt “svak” på en negativ måte.
For noe som ikke er hemmelig blant de som kan litt om autisme: Folk med diagnosen har gjerne ikke veldig mange interesser, men de interessene man har er man veldig oppslukt av, og i mitt tilfelle sluker også det en del penger. Horror er et ord som gir meg reisning! Jeg elsker det horrible innen for film, stil og kunst. Senest i dagtidlig sendte jeg atter en bestilling til platekompaniet, på 5 skrekkfilmer. Dere som leser bloggen min titt og ofte nok har merket at jeg suger min egen “lomme” når det kommer til mørke, skrekkbaserte, rocka ting fra dragenshule, cdon, Black-Widow, også videre.
Jeg brenner virkelig for sånne ting. Og spørsmålet mitt til meg selv er, hvor langt skal det gå før jeg blir fornøyd? Svaret er; jeg blir aldri fornøyd. Samtidlig som jeg brenner i overkant masse kroner ukentlig på bøker, filmer, møbler, t-skjorter, klær, musikk og andre ting innen for interessen, så har jeg en annen ting som også tar veldig mye energi. Jeg er så sykelig forelsket i en jente, som jeg vil besøke. I dag sendte jeg henne en melding på facebook, for å fortelle litt om følelser. Problemet mitt er bare at hun bor hjemme, og sånn sett er det lettere at hun besøker meg enn omvendt. For om det blir omvendt må jeg spare til enten hytte eller hotell, noe som jeg har prøvd på snart et år nå, men det har aldri latt seg gjøre på grunn av min kontroll over selvbeherskelse innen økonomi og sparing som rett og slett ikke eksisterer. Jeg klarer det rett og slett ikke.
Hadde hun bodd for seg selv sånn at jeg kunne vært hos henne, så hadde det ikke vært noen sak i hele tatt, for da hadde det bare vært penger til tog/buss å tenke på, og det hadde jeg klart brilant uten problem.. Så inntil videre, er dette en veldig vanskelig sak. Da jeg våkna i dag.. Jeg klarte ikke få henne ut av tankene, hun er som jeg har skrevet til henne selv; nesten det eneste for tiden som får meg til å føle meg menneskelig. Og jeg lurer hver dag på om vedkommende har noe av slike følelser for meg også, jeg har aldri turt å spørt sånn ordentlig, fordi jeg er livredd svaret… Men akkurat nå sporet jeg litt av asperger-temaet igjen…
Uansett, jeg tror dere har forstått meg. Aspergers suger, i mitt tilfelle suger det bort en del muligheter og penger som kunne vært spart slik at jeg kunne sittet med verdens beste gojente akkurat nå…
Det er alltid noe som endres, så og si hele tiden. Det er slik verden er skapt. For 20 år siden var det ikke helt uvanlig at folk kanskje kunne sette seg, bruke lang tid med en penn eller blyant, forså å skrive et fysisk brev som noen et annet sted i landet, eller kanskje til og med noen i utlandet skulle få.
Tidevannuhyret er alltid i bevegelse, og fysiske brev ser for hvert tiår som går, ut til å bli mer og mer utryddelsestruet? Hvem vet, kanskje er det ingen lenger som skriver fysisk brev om 50 år?
På Oppdal sin lokalnett-side opp.no kan man akkurat nå lese at postkontoret i bygda skal nedlegges, sammen med en rekke andre i Sør-Trøndelag. Postkontorene flyttes herved til butikk, i alle fall her!
Dette er noe jeg egentlig driter litt i. For så lenge jeg kan fortsette å motta mine bestillinger fra inn og utland som normalt, så gir jeg egentlig faen i om postkontoret går et stevnemøte med helvete. Og så lenge jeg også har muligheten til å sende pakker og brev til folk, om jeg absolutt vil det, så ser jeg liksom ikke noe vits i å heise flagget på halv stang.
Jeg tror den siste jeg skrev et fysisk brev til var min beste venninne Sara, sammen med en a3-tegning jeg tegnet til henne..
Men over til det jeg tenkte å ta opp, som egentlig ikke var postkontorenes skjebne, men nettopp dette med fysisk brev. Hva syns folk egentlig om det?
Kan forsåvidt innrømme at det er hyggeligere med fysisk brev som noen har skrevet helt selv, fremfor en mail eller sms hvor noen et eller annet sted bare har trykket på noen taster eller knapper. På en annen side, jeg hater papirer. Er det noe som fort kan gi meg litt hodebry så er det papirer som fort ender opp med å flyte som et blodhav etter et hissig oppgjør mot ett eller annet. Så sånn sett er jeg litt glad for at folk har modernisert seg mer og mer. Samtidlig er det fort gjort å henge seg mer opp i fortiden ved å ta vare på masse gamle papirer, brev og lignende.
Minner er vel og bra, men det er jo helst i fremtiden vi skal leve. Jeg skjønner at det er en og annen sentimental kødd der ute, gammel eller ung, som måtte være noe uenig. Men… Jeg mener, de beste minnene har vi i hodet likevel. Trenger vi egentlig masse bilder, fotoalbum, brev og faens oldemor for å huske? Har vi så dårlig hukomelse? Det absolutt beste husker vi uansett, og det holder for meg!
Bare blogg.no ikke sletter bloggen min så skal jeg ikke drepe noen jeg i alle fall!
Vi reblogges! (grunn til mangel på bilde i denne artikkelen er at jeg sliter veldig med å finne igjen fotokameraet mitt, og jeg er egentlig i mot å ta bilder som andre har tatt)
Innledning før storyen Det er en mulighet for at enkelte av dere vil lese denne teksten med helt forskjellige meninger om at jeg i hele tatt legger den ut som jeg nå skal gjøre. Det er en historie jeg vil dele med dere, som for en gangs skyld ikke er diktet opp og ikke fri fantasi. Som jeg skrev i innlegget mitt fra i natt så sliter jeg med en dose dumsnillhet, og jeg vil nå dele en historie med dere som kanskje kan gi et lite innblikk i hvor dumsnill jeg har vært.
Vedkommende som jeg vil beskrive vil forholdes delvis anonym. Til tross for at det er et kvinnemenneske uten like, som jeg overhode ikke har noe til overens med lenger, så skal jeg holde meg smart nok til å ikke nevne verken hva hun heter eller noe annet som gjør at folk kan spore opp hvem jeg skriver om. Men for at historien skal leses litt bedre skal jeg gi henne et kallenavn, herved kaller jeg henne for Pink Helsy, Pinky Helsy dramatikeren fra Kristiansand!
Frekklusa fra Kristiansand Jeg kan ikke sette fingeren på hvor lenge det er siden første gang jeg og Pink Helsy fikk kontakt. Etter størst sannsynlighet begynte historien høsten eller vinteren 2010. Vi hadde egentlig alerede da hatt hverandre på msn-listen vår i 2-3 år på forhånd. En av oss hadde helt tilfeldig lagt til den andre fra et diskusjonsforum på nettet som vi begge var medlem på en stund. Men det ble bare til at vi la hverandre til på msn og facebook, uten at vi skrev til hverandre eller noe før det altså hadde gått noen år etter at vi hadde lagt til hverandre.
Det var altså ikke før høsten/vinteren 2010 at vi begynte å kommunisere med hverandre, til tross for at vi kunne gjort det 2-3 år før.
På dette tidspunktet var jeg nokså langt nede psykisk, grunnet sjalusiproblemer og delvis kjærlighetssorg knyttet til ei venninne som da sto meg ganske nærme. Jeg var faktisk i min aller mest depressive periode den vinteren. Og jeg sank så dypt at jeg skrev flere statuser på både msn og facebook som hintet til at jeg faktisk hadde planer om å begå selvmord. Det var først da at Pink Helsy tok kontakt med meg ved å skrive et lengre brev via facebook.
I mailen uttrykket hun sin bekymring, og hun kunne også nevne at hun hadde hatt problemer med å sove de siste nettene på grunn av de depressive og suicidale statusene jeg klemte ut av meg. Hun skrev også noe om at det var utrolig egoistisk av meg å skrive sånne ting, noe jeg i ettertid kan si meg enig i. Jeg brydde meg ikke om å svare før det kanskje var gått en dag eller to etter jeg mottok mailen. Altså, jeg kjente henne ikke, hun kjente ikke meg, så hvorfor skulle hun bry seg?
Jeg svarte omsider over msn 1-2 dager etter mailen hennes. Kvelden ble en god del hyggeligere enn på en stund. Vi fikk veldig, veldig god kontakt. Og faktisk fikk vi så god kontakt at jeg burde fatte litt misstanke om at dette var for godt til å være sant. Men siden jeg hadde vært så langt nede, så tenkte jeg ikke den tanken i hele tatt, akkurat da.
Etter 2-3 dager hadde vi plutselig en samtale som kunne minne om to unge tenåringer i sin mest sukkersøte forelskelse. Vi satt over msn, og burde egentlig ha lagt oss for en stund siden. En samtale der det siste kvarteret gikk ut på at vi sa hade til hverandre så mange ganger at det nesten er utellelig. Ikke nok med det, jeg ble kalt for skytsengelen hennes, og hun kunne også prestere i å skrive at hun elsket meg. Eller for å være mer konkret; at hun elsket meg mest av alt og alle!
Jo, jeg skal ta selvkritikk i at her burde jeg reagert! Men naiviteten og en slags godfølelse tok overhånd og blendet fornuften. Mange påstår at man kan ikke forelske seg i folk man aldri har truffet ansikt til ansikt. Så jeg beskriver heller situasjonen som at jeg ble litt i overkant… Betatt.. Noe som også er litt kleint å tenke på snart 3 år senere, etter alt som har skjedd i ettertid!
Som sagt, hun elsket meg mest av alle (skrev og sa hun), og jeg var hennes beskyttende skytsengel som skulle vokte hennes trygghet når hun var våken om dagen, og også i hennes drømmer om natten. Sukkerkvalmt? Ja, egentlig!
Det tok heller ikke lang tid før vi hadde vår aller første videosamtale over msn. OG DEN BLE LAAAAAAANG! Noe jeg av en eller annen merksnodig grunn syntes var veldig flott og stort da, herresatan, jeg var jo betatt av monsteret… Jeg tror ikke det tok mer enn en ukes tid fra vi fikk “ordentlig” kontakt for første gang, til vi plutselig hadde en videosamtale som kanskje ble rundt 10 timer lang… Og nå er det lov å spørre seg om noen av oss hadde noe liv den gangen!
Vi snakket ikke om noe spessielt interesangt, den første lange videosamtalen gikk veldig mye ut på at vi viste hverandre ting vi hadde hjemme på rommene våre, av veldig sære og egentlig uviktige ting. Gamle parykker fra barneskolen, tomme smurfedrops-esker, også videre.
Pink Helsy hadde/HAR dessuten en blogg. En blogg som hun egentlig ikke oppdaterte spessielt ofte, men der og da. Designet på bloggen var et design hun delte med 1000 andre jenter i Norge. Bloggen hennes gikk for det meste ut på å fortelle verden at hun hadde hatt en fin dag på skolen, at hun hadde hatt en tøff dag på skolen, eller at hun egentlig ikke hadde hatt noen fin dag i hele tatt. Joda, også kunne det også gå mye i outfit og at hun var syk eller bare for å fortelle at hun var frisk.
Hvorfor nevner jeg at hun har en blogg? Jo, det nevner jeg fordi jeg ganske tidlig ble spurt om å kommentere og stemme på ditten og datten. Hun begynte litt i det små, og vips ble det mer og mer. Herregud, jeg har vært slave for en rosablogger! Det er egentlig ikke så ille, for det blir verre. Bare les litt videre, til jeg kommer til poenget!
Det nærmet seg jul, og jenta som over msn i flere uker hadde sagt at hun elsket meg mest av alt og alle, kunne jeg nå avsløre i at hun hadde funnet seg en annen gutt å veksle ord og tanker med over nettet. Den nye gutten kom fra Trondheim, og er faktisk en fyr som jeg i dag er mye bedre venn med enn henne, til tross for at jeg ikke egentlig har snakket med han heller på flere måneder.
Jeg oppdaget på en av de totalt 3 facebook-profilene hennes at hun og han hadde skrevet en god del veldig kleine og flørtete ting på hverandres facebook-sider. Og det var da jeg sendte HAN en venneforespørsel på facebook, bare for å fiske litt etter hva som egentlig skjedde.
Han, som jeg fra nå av kaller for Trondheimeren, godkjente ikke forespørselen med en gang. Derimot sendte han meg en mail, og lurte på om hvem jeg var. Jeg og Trondheimeren utvekslet ett par mailer, og jeg klarte på en klumsete måte å gi inntrykk for at jeg var forelsket i Pink Helsy, og han skjønte tegninga. Trondheimeren som er en veldig trivelig, oppegående og snill gutt, han forsto at jeg egentlig ikke mente noe vondt med å spørre og grave, og han mente også at han fort kunne gjort noe i samme banene selv.
Han godkjente meg på facebook etter kort stund, og vi ble faktisk kompiser i løpet av natta. Det skal sies, jeg følte meg veldig, veldig dum der og da. For egentlig var jeg ute etter å finne noe dritt på han, som jeg kunne bruke til min egen fordel, for å få Pink Helsy for meg selv…
Trondheimeren var ingen drittsekk. Og det var ikke noe jeg naivt fikk til inntrykk kun da, det er noe jeg står for selv i dag 2 år etterpå! Jeg følte meg veldig dum og egoistisk. Dagen etter hadde Pink Helsy oppdaget av vi var venner, og var veldig brå med å komme med paranoide anklagelser. Vel, det skal sies at jeg kunne faktisk forstå at hun reagerte på det. For, jeg kjente jo ikke Trondheimeren.
Da hun spurte meg om jeg var ute etter å ødelegge for dem, svarte jeg at jeg bare ville hennes eget beste, og forsikre meg om at han ikke var en drittsekk som ville gjøre henne noe vondt senere. Jeg fikk veldig klart svar om at han ikke var noe drittsekk, og at jeg også burde skamme meg! Noe jeg som sagt gjorde.
Det faktum at jeg følte meg litt lurt av henne, og at hun tydeligvis ikke elsket meg mest av alle så høyt som hun beskrev, var tross alt ingen unnskyldning. Men samtidlig; hadde jeg gjort noe galt? Sånn egentlig? Jeg hadde ikke snakket noe særlig om henne med han, og etter at jeg faktisk skjønte hvor god fyr det var snakk om så forsvant til og med sjalusien og det var akkurat som om jeg håpet at det skulle bli noe av de to. Til tross for at jeg syntes det var litt vanskelig.
Jeg syntes rett og slett at Trondheimeren var en så bra fyr, at jeg rett og slett unnet han en kjæreste, selv om det måtte bli Pink Helsy – Jenta som jeg hadde småslavet for, på bloggen hennes, og også hadde begynt å låne bort noen småbeløp penger til – Uten å få igjen!
Da julaften 2010 var et faktum, var det et aldri så lite nederlag for meg. Jeg sjekket msn med mobilen min og der kunne jeg lese den kleine msn-statusen hennes, som tydet på at hun virkelig elsket Trondheimeren, eller hun ga i alle fall inntrykk av det. Julaften kom, og det ble en lang dag hvor jeg ikke gadd å gå ut av sengen, åpnet ikke en pakke. Lå i sengen hjemme hos pappa og gadd ikke røre en finger, til helvete med jula tenkte jeg da.
Jula kom, jula gikk, og det gjorde også 2010. 2011 kom omsider, og forespørslene fra Pink Helsy kom oftere og oftere. Kunne jeg låne bort Tv2 Sumo-kontoen min til henne, slik at hun kunne få med seg en legedokumentar? Jeg ga etter, og lot henne få gjøre det, endret passordet mitt, mot at hun sa i fra når hun var ferdig.
Historier om at hun hadde rotet bort penger til medisiner kom også oftere og oftere. Hun hadde begynt å ta det forgitt at jeg alltid skulle hjelpe henne. Snart hadde hun også bursdag og spurte meg rett ut om å få PENGER på forskudd, sånn 2 måneder før… Hvem er det egentlig som spørr folk man ikke kjenner og ikke har truffet før om så mye penger, så ofte, på så kort tid? Til slutt begynte jeg å gå lei…
Stort bedre ble det ikke da jeg bestemte meg for at nå skulle jeg bruke en kveld til å se på noen serier på Tv2 Sumoen min, jeg endret tilbake passordet mitt, som lenge hadde vært det passordet hun kjente til. Den kvelden endte igjen med at hun kjeftet, kjeftet og kjeftet på meg fordi hun mente at jeg var barnslig og småslem fordi jeg hadde tatt tilbake kontoen min.
Det var også min skyld at lillesøsteren hennes nå gråt fordi HUN hadde lovet HENNE at hun skulle få se et program på Sumoen min før hun skulle legge seg. Det hadde hun ikke en gang sagt i fra til meg om! Hun prøvde seg, men jeg hadde bestemt meg, nå var det nok, og jeg skulle ikke forandre passordet mitt slik at hun (og lillesøstra) skulle få bruke min WebTv igjen, det var min konto! Hun ble rasende, og kjeftet, det fikk så være.
Situasjonen ble ikke bedre dagene som fulgte. Jeg hadde i løpet av våren 2011 begynt å fått noen nye venner i Oppdalsområdet. Hadde dessuten ikke verken lyst eller tid til å sitte å være der for Pink Helsy hele tiden mer. Det var en god del ganger hvor vi satt og småsnakket, og jeg brått skrev at nå måtte jeg gå, og deretter logget jeg av for å møte noen venner jeg hadde avtalt å treffe i Oppdal sentrum. Hun likte ikke at jeg bare forsvant slik, til tross for at jeg sa i frapå forhånd. Hun sendte sms`er og maste om at jeg skulle komme på msn igjen, fordi hun trengte meg..
Da jeg kom på msn igjen senere på kvelden var det igjen for å få kjeft fordi at man gjør bare ikke sånne ting som å svikte henne når hun trenger det. Jeg var på grensen av å bli mektig lei, og sa rett ut at jeg syntes hun var veldig, veldig utakknemlig. Fikk øyeblikkelig en lang regle tilbake om alt hun hadde gjort for meg, og at jeg skulle stille meg selv spørsmålet om hvem den utakknemlige egentlig var.
Vel.. Hvem er det som har lånt masse penger som aldri hadde kommet tilbake? Hvem var det som satt og kommenterte de og de blogginnleggene som den andre parten maste om? Det var jeg! Hun hadde riktignok vært vennlig med ord og sånn i starten, men det var ikke veldig ofte.
Jeg fikk til slutt nok, slettet henne fra facebook, msn og det som var. Man skulle kanskje lært nå? Jau, men i år så tok jeg henne tilbake på facebook igjen. Det var nå gått nesten ett år siden sist vi snakket, og bare en uke etter at jeg la henne til igjen, spurte hun meg om jeg kunne låne henne enda en sum penger, men hun lovet at jeg skulle få de tilbake neste gang hun fikk penger. Hun spilte igjen på samvittigheten min, og klarte til slutt å få enda et ja! Det vil si, jeg skulle overføre pengene så snart jeg fikk mer på konto!
I siste liten ombestemte jeg meg, og sendte henne en sms om at jeg var lei meg, men jeg kunne dessverre ikke låne henne enda mer penger. Og jeg fikk den omgangen på facebook-chatten! Jeg prøvde å holde en mest mulig saklig diskusjon, og på et tidspunkt sa jeg rett ut: «Du har problemer, og bør seriøst oppsøke hjelp!»
Jeg skrev det rett ut! Hun har problemer og trenger seriøst å oppsøke hjelp! For dere som har (smug)lest denne teksten bør det ikke være nødvendig å forklare hva jeg la i de ordene!
Dette gjorde at hun ikke så helt lyst på meg igjen, og nå skulle hun politianmelde meg! Hun hadde fått nok av meg! Hun hadde fått nok av han som hun skylder over 1000 kroner til,han som aldri har spurt om å få pengene tilbake.Han som hadde lånt bort Sumo-kontoen sin, han som hadde stemt på henne i forskjellige votinger på bloggen hennes.Også videre. Ja, meg skulle hun anmelde. Jeg følte meg egentlig ikke veldig truet, men for sikkerhets skyld tok jeg og lagret hele den siste samtalen vi hadde i februar eller mars i vår, og sendte den til en kompis i politiet.
Enden på visa er at jeg slettet henne igjen (for godt!). Jeg gikk ned på politistasjonen en uke senere, og han jeg snakket med var enig i meg utifra det lille han så fra den siste facebooksamtalen! Hun er ikke vel bevart, og han mente helt klart at hun bare var ute etter å utnytte meg, følsene mine og samvittigheten. Han sa jeg heller ikke skulle se bortifra at hun hadde flere som hun drev og plaget og utnyttet!
Det ble ikke noen anmeldelse fra noen av partene, men hvis en av oss hadde anmeldt den andre tror jeg ikke jeg er den som hadde kommet dårlig ut. For det er greit at det er ikke hyggelig å høre at man har psykiske problemer og trenger hjelp, men i det store bildet ser jeg på det som rimelig uskyldig i motsetning til oppførselen hennes og terroren hun nesten holdt på å ødlegge meg med, like etter at hun hadde “reparert” meg vinteren 2010 fra en tidligere depresjon!
Budskapet mitt er klart! Ikke finn dere i alt, og ALDRI lån bort NOE til folk du ikke kjenner! Det hjelper ikke om du har snakket med de over telefon eller facebook, og uansett hvor fattig vedkommende og vedkommendes familie er, og uansett hvor synd du syns i dem; Det får ikke hjelpe!
Når det gjelder Trondheimeren som fortsatt er venn med meg på facebook, så kan jeg legge til at hun har beskøkt han i Trondheim en helg for en god stund siden nå, og at han også ble spurt om å låne bort penger. Og at han for et år siden hadde et større nederlag psykisk sett på grunn av henne som hadde kommet med den ene anklagelsen etter den andre. Blant annet hadde hun anklaget han for å gjøre det han kan for at hun ikke skal ha venner…. Need I say enymore?
