Å brenne silke, tøystykker, papir er som regel ingen ting som vekker reaksjoner.
Dersom jeg brenner foreksempel Marilyn Manson-posterflagget mitt er det i alle fall få i Norge som bryr seg. Og jeg vil garangert slippe straff for det. Det er mitt eget, kjøpt det selv, ikke noe big deal.

Men norske flagg er jo også noe jeg kunne ha kjøpt selv om jeg hadde eid et flagg. Nå er faktumet det at jeg ikke har noe flagg. Ikke store, ikke små. Skulle jeg derimot brenne det norske flagget, eller i det minste skitne det til bitte litt, så kan jeg risikere en bot på noen kroner.

Så fortsetter tankene mine. Så lenge det ikke er et flagg så kan man skitne til eller brenne nesten hvilket som helst tøystykke man vil. Men er det egentlig symbol-brenningen som er straffbar?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nei, det er ikke det. Og jeg skal komme med et eksempel på hva jeg mener nå.
Dersom man tegner det norske flagget, på et aldri så stort papir. Om så man tegner flagget helt perfekt, så slipper man å straffes dersom tegningen skulle brennes opp eller noe. Så da er det heller ikke symbolet?

Fatter dere hva jeg stiller spørsmålstegn bak?
Et flagg kan man kun straffes for å skitne til eller ødelegge så lenge det er et flagg av riktig tøy, men er det et tegnet flagg så er det ikke straffbart uansett, mest sannsynlig, men hvis man der igjen tenner på helt samme tøytype som et flagg er laget av så er det heller ikke nødvendigvis straffbart så lenge det ikke forestiller et flagg?

Dette kan virke litt komplisert på slutten, men igjen! Hvorfor er det egentlig sånn?
Hvordan kan man bli straffet for å tenne på et tøystykke så lenge det er et flagg?
Hvorfor blir man IKKE straffet av å tenne på samme tøystykke så lenge det ikke er et flagg?
Og hvorfor blir man ikke straffet av å tenne på et flagg hvis det bare er på et stykke papir som en ramdom dude har tegnet?

© Bildet tatt fra vg.no

I guess, the world is a place of stupid people, and stupid laws!

Og igjen, dersom du skulle sitte på et toalett med mye dritt i rumpa… Det er tomt for toalettpapir, det eneste som ligger der er bibelen som du fikk for mange år siden. Bibelen eies kun av deg, og det er din egen. Du er ikke videre troende, du har veldig dårlig tid og må rekke noe som haster. Du har sykelig dårlig tid og det finnes ikke noe annet å tørke deg med, og du har null tid til å dusje eller noe sånt!

Ville du da:
A. Brukt noen sider av din egen bibel til å tørke deg med?
B. Faret ut, med en skitten bakdel?

Trenger jeg egentlig si hva jeg ville prioritert?

Vi reblogges!

I går skrev jeg et innlegg som jeg nå har fått et spørsmål på. Det spørsmålet kunne jeg ganske enkelt kun svart til enkeltpersonen som stilte det, men velger faktisk å besvare det enda mer synlig for alle sammen.

Innlegget jeg sikter til er hvor jeg skrev at jeg i gårnatt hadde tanker om spesielt to venniner av meg på det sexuelle plan som jeg vurderte å tilfredstille før jeg skulle sove, med en god gammeldags runk. Spørsmålet jeg da fikk låter som følger:
“kan jeg spørre om noe? er det ikke litt rart å tenke sexuelle ting om venninner? om du ikke føler noe mer for dem liksom :S”

Først og fremst så kan man spørre om hva som helst, så lenge det har noe med det jeg skriver å gjøre. Og dette spørsmålet har i høyeste grad noe med det jeg i går skrev, å gjøre, så på første spørsmål: Ja.
Når det kommer til om det er rart å tenke sexuelle ting om sine venner, så kan jeg love dere; Nei, det er ikke rart i hele tatt. Heller ikke noe uvanlig eller unaturlig. Som de sier i tv-serien Trekant, når det kommer til å fantasere om noen så kan man tenke på akkurat hvem man vil, hvor man vil, om hva man vil. Sex og forelskelse, eller sex og kjærlighet skal ikke alltid kobles sammen. Det å være sexuelt tiltrukket av noen, altså kåt, er ikke alltid det samme som at man har følelser for noen ellers.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I skoletiden var jeg foreksempel i lengre tid veldig småkåt på en viss lærerinne, men det var i grunn kun kuken som var “forelsket”, og ikke hjertet eller hodet mitt. Om dere skjønner. Så igjen, nei det er ikke rart å ha sexuelle tanker om noen av sine nærmeste venner. Og det er fult mulig og ikke minst, veldig, veldig lov å tenke sex om/med nære venner uten at man føler noe mer.

Vi mennesker er skapt slik. Rett og slett. Og det finnes ikke noe i dette å skamme seg over. Så mitt råd på slutten er som følger, lev ut følelsene deres, tørr å tilfredstille dere selv etter de fantasiene som kåter dere opp, og bare nyt livet som det er skapt til å gjøres! Ikke la noen fortelle dere at deres fantasier er noe galt med! Vi er alle som vi er.

Tror heller det er mer uvanlig å IKKE iblant tenke sexuelt om sine venner fremfor å gjøre det. Med mindre man da har noen veldig usexye og på grensen av stygge venner da.

Vi reblogges!

Verden er ikke lenger den skapte lekekassen for barn.
Barna våre må stadig vokse opp i en mer hensynløs, ond og tvilsom jord.
Overalt finnes det mennesker som er en trussel for deres fremtid og eget beste.

Det verste mareritt foreldre kan oppleve, er at det skjer noe grusomt menneskelig med det unge mennesket de har satt til verden.
Tanker om rettferdig hevn ligger i menneskets natur når loven ikke strekker langt nok til. I Norge strekker den ikke strengt nok til for de fleste som opplever groteske episoder som de pårørte må føle, kjenne på og huske resten av livet.

I dette innlegget vil jeg igjen ta dere med på en dykk ned i deres mørkeste tanker, dette er ikke for å vekke avsky i noen. Men for at i alle fall jeg finner det interesangt å vite hvor langt “de fleste” ville gått.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forestill deg følgende.
Ditt yngste barn som helst ikke skal ha fylt 16 en gang enda, forsvinner ut av bildet for en stund.
Du finner ikke det ikke igjen. Du spørr dine nærmeste venner og venninner, men nei, ingen av de har sett noe.
Etter en stund finner du igjen ditt eget kjøtt og blod, ditt kjære barn. I en grøftekant ligger det forlatt, levende og gråtende.
Du reiser han/henne opp og forsøker å trøste så godt du kan, og spør hva som har hendt. H*n klarer ikke få sagt noe.
Klærne er delvis ødelagt, revet opp, og mye tyder på at det har skjedd en voldtekt, og at gjerningspersonen har dopet ned barnet.

Etter en stund forsteller ditt kjære, lille barn noe i usammenhengende taler som kan tyde på at det har blitt bortført av en middelaldrende mann, h*n har blitt lurt til å drikke noe som viste seg å være noe helt annet enn det h*n trodde, og dermed ikke i stand til å forsvare seg fysisk. Til slutt, skamfult forteller h*n om noe som ikke kan tolkes som annet enn en voldtekt.

Du varsler politiet, og etter de få minnene barnet ditt klarer å ramse opp, blir det etterlyst en gjerningsmann.
Etter en ukes tid finner politiet den personen som har begått det umenneskelige, mot ditt eget barn.

Mannen er dessverre en ufattelig flink person i munnkunster, og klarer nærmest å få det til å høre ut som om barnet ditt har gjort alt selv, for å få mest mulig oppmerksomhet. Mannen blir riktignok dømt, for å sette dette på spissen får han 5 år. 5 år for å ha forandret ditt barn for resten av livet. 5 år for å gjøre at ditt yngste/eneste barn må gå gjennom flere ti år med terapi for å hele tatt kunne fungere noen lunde normalt i hverdagen. 5 år for at ditt yngste/eneste barn mest sannsynlig aldri vil kunne stole på noen igjen. 5 år for alle marerittene ditt barn må gjennomgå alt for ofte både om nettene og på dagtid, i minst 20 år.

Hvordan hadde du taklet denne “straffen” til gjerningspersonen? Hadde du funnet deg i det? Hadde du tatt saken i egne hender, for at udyret skulle få kjenne på kroppen hvordan det er å møtte lide med angst og skam resten av livet? Hva hadde du gjort?

Vi reblogges!

Kjære vakre eller ikke fult så vakre menneske som leser dette innlegget.
Enten du leser dette innlegget, fordi du leser bloggen min regelmessig, eller fordi du kanskje følte at overskriften traff deg på en eller annen måte, så skal dere vite en ting; Dette er et innlegg som først og fremst laget til dere som har en del haters der ute.

Jeg vet at dere fleste som leser dette, er unge mennesker.
Ja, jeg har lesere som er over 50 år, men dere fleste som følger meg vet jeg er fra 12-25 år, sånn cirka.

Jeg er 21, og har hatt en del personer som har hatet meg oppover årene.
Men nå skal jeg ikke skrive et innlegg som handler om det, for meg selv har jeg skrevet en del om før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en beskjed til alle som sliter med at dere føler dere misslikt av folk rundt dere. En melding til dere som blir plaget av andre, en melding til alle som ikke blir godkjent i samfunnet! Først av alt, du er IKKE alene.
Ja, tenkte meg at du hadde lest eller hørt det før. Og du er kanskje til og med lei av å høre at du ikke er alene?
For hva hjelper det at folk sier det til deg, når du føler deg helt alene? Jeg vet det, det hjelper lite.

Enten om du føler deg stygg, misslykket, ensom, ustrekkelig eller dum, merk deg mine ord nå.
Jeg er en gutt som helt siden barnehagen har gått alene, jeg var en outsider! Ble fysisk slått til tider, og psykisk rakket ned på.
Har hatt suicidale tanker, og ja, jeg har også forsøkt å gjort alvor ut av det, men ble stoppet, og fy faen som jeg hatet å leve videre, da jeg ikke klarte å dø!

Å føle seg tilside satt er noe av det verste man kan føle på. Å ville være noe man føler man ikke får lov av andre, det er tortur! Å være redd for å gjøre det man vil, fordi andre skal le, peke på deg og si stygge ting til deg, eller bak ryggen på deg, det er ikke til å holde ut.

Ja, jeg trenger ikke beskrive dette mer nå, for jeg er veldig sikker at vi forstår hverandre? Ikke sant?
Kjære menneske som leser dette! Du er ikke et verdiløst menneske, alle mennesker har flere verdier! Selv om du ikke funker i fotball, matematikk, ikke kan synge, ikke kan snakke mens mange hører på samtidlig, eller noe andre som “alle andre kan”, så betyr ikke det at du er verdiløs! Slett disse tankene fra hodet ditt med en gang!
Og igjen, ja det er så lett å skrive, så lett å si. Da jeg var 15 år, så HATET jeg hvis folk sa at jeg bare kunne glemme å tenke sånne negative tanker. Fordi det var jo det jeg følte selv, ikke sant?

Det viktigste er ikke hva man kan eller ikke kan. Det viktigste er å vite hva man liker å gjøre. Om man er flink til det eller ikke er ikke så viktig, det som betyr noe er at man trives i det man gjør. Omså man er verdens jævligste trommeslager, så får det så være om man elsker å spille på trommer! Mener jeg.

Det finnes ingen fasit på hva som egentlig er rett eller galt her i verden! Hvis du virkelig bestemmer deg for at noe funker, så funker det! Hvis du bestemmer deg for at det ikke er noe galt i å kle deg slik DU VIL, og hvis du klarer å få deg til å virkelig mene og tro på det selv, så betyr det lite hva andre sier!
For du er ikke stygg, de som sier det om deg er styggere enn deg, på innsiden! De som sier at du er en dust, er den verste dusten!

Tenk litt på en ting til. Hvem vil bli best husket om 10 år?
Deg, eller de som plager deg nå?

Du!
For det er de som blir plaget som folk husker. De som plager noen blir glemt! Ting som blir glemt er de minst viktige tingene i verden, det som blir husket er det viktigste! Min teori, DU er viktigere enn de som plager deg! Og de plager deg fordi du av en eller annen grunn har noe som de ikke har!

Uansett grunn til at du er hatet av noen! La de bare få hate deg!
For det å være hatet er også en form for oppmerksomhet! Og de som blir hatet vil med tiden bli sterkere enn de som hater!
Om kanskje 5 år vil du være et menneske som er sterkere enn de! Og da kan du ta igjen, ikke ved å plage de tilbake, men ved å vise hvem som er sterkest! Se sånn på det; Du er den populære, selv om du ikke ønsker den type oppmerksomheten du får nå selv!

Hold ut, aldri gi opp!
Og igjen, du er aldri alene der ute! Jeg har selv vært en totall outsider.
Uansett hvilken outsider vi er, så har alle outsidere noe felles! Vi har hverandre!

Vi reblogges!

Sjelden at jeg leser nettaviser eller nyheter generelt, og enda sjeldnere blogger jeg i ettertid om ting jeg leser.
I går døde 58 år gamle Tony Nicklinson med ordene “Farvel verden, tiden er inne”.

Ikke før i dag hadde jeg hørt om fyren. Men saken jeg nettopp leste i vg-nett satte meg i tillegg på noen tanker som ikke har med aktiv dødshjelp å gjøre i den forstand, skal komme tilbake til poenget litt lengre ned.
Nicklinson har i lengre tid kjempet en kamp om å få aktiv dødshjelp.

“Jeg er trist over at retten ønsker å fordømme meg til et liv med økende uverdighet og lidelse”, har han sagt til BBC News.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han har drevet en aktiv kampanje for å få sitt ønske om å dø i oppfyllelse, og har over 50 000 følgere på Twitter-profilen.
Tony var lam og kunne kun kommunisere med andre via øyelokkene.
For en ukes tid siden sa retten nei til å gi han det han ønsket, noe som resulterte i at han bestemte seg for å sulte seg.

Nå har han endelig fått fred, og er et mye bedre sted enn vår ondskapsfulle og smertefulle verden.
Aktiv dødshjelp er at man får hjelp av leger til å dø av foreksempel en enkel sprøyte, og passiv dødshjelp som er det eneste form for “henrettelser” vi har i Norge er at legen kan ta vekk maskiner som holder pasienter i livet.

Så kommer jeg til poenget.
Se litt skrått på det, hvor ironisk er det ikke at en del menneskeskjebner som på død og liv vil dø, og som faktisk veldig forståelig ønsker det, ikke får det. Mens derimot i en del steder så kan en pur jævlig drittsekk som fortjener å råtne langsomt være så heldig å i verste fall bli henrettet veldig fort og attpåtil smertefritt!

Jeg synes det er slike saker som virkelig inspirerer, og som setter en viss irritasjon i meg i kok. Jeg er for aktiv dødshjelp for de som absolutt ønsker det. Men da skal det virkelig være ille, og nei da holder det ikke “bare” at kona har gått fra noen og at man har mistet jobben og gått konkurs og har kjærlighetssorg og depresjon og sånn. Man skal virkelig være syk og hjelpesløs, og i Tony er virkelig et av de få eksemplene som jeg faktisk syntes skulle fått den aktive dødshjelpen. For dette er en man som virkelig har lidd og fått det mye bedre om han raskere fikk det han ba om.

Hvorfor skal gode mennesker som har det veldig jævlig være tvunget til å leve og få det verre og verre ettersom tiden går fordi det ikke finnes noe annen hjelp eller kur mot smerten, mens onde, onde mennesker får unnslippe smerte ved en sjapp henrettelse?

Til slutt vil jeg sitere Hotel Cæsar-dronningen Astrid Anker-Hansen: Et hvert menneske må få bestemme over sitt eget liv!

Vi reblogges!

… er egentlig lettere enn mange tror.
Å glede andre, er ikke alltid noe som man behøver veldig sterk kompetanse til.
De fleste mennesker, tror jeg, kan viss man virkelig vil. Eller, nei, alle kan, hvis man vil.

Dette innlegget jeg skal gi dere nå, kommer kanskje til å være litt fjernt fra det dere er vant til ellers, men la gå.

Å leve er en kort prosess i det store bildet, som for de fleste av oss kan føles lang.
Men livet er igjen egentlig alt for kort. Det er for kort til at vi kan gå rundt og hugge hodet av naboene våre hver gang bikkja deres bæsjer på vår plen. Livet er for kort til å hate. Livet er fort kort til å legge nag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rottene mine er for tiden en av de beste støttekompisene jeg har i livet mitt, da de er veldig sosiale og intelligente dyr <3

Alt for mange er innerst inne i seg selv så ensom, og redd at de kjenner bare til to følelser, frykt og hat.
Jeg snakker om erfaring. Jeg er bare 21 år. Og jeg har brukt alt for mye tid på å konkurrere ned andre, ydmyke folk som har gjort meg feil, kritisere de jeg ikke har hatt til overs for, og jeg skal ikke lyve ved å si at det ikke vil fortsette å skje i fremtiden.

Men akkurat i kveld, nå som jeg skriver dette innlegget, så føler jeg for å skrive et sjeldent innlegg, som ikke er skrevet fra mitt hjerte og mine hender så alt for ofte.

Å glede andre er så lett, og attpåtil så grusomt vanskelig.
Det er vanskelig å glede andre når man selv er nedtrykt i et stort, ensomt hull hvor man ikke har sett tegn til håp og klare tanker på lang tid. Verden er full av hindrer, ignoranse og trangsynthet. Det er ikke til å komme vekk fra.

Men nå skal jeg ikke skrive mer om det, for dette innlegget hadde jeg tenkt skulle handle om det motsatte av det mørke. Nemlig det lyse.

Å stille opp for andre er en god ting. Som jeg har skrevet før, kan man ikke alltid stille opp, da man også må finne en grense for sin egen del også. Men det å hjelpe andre når man kan, det er det lite i verden som virkelig slår.

Faktisk er det ikke alltid nødvendig å gjøre det så komplisert heller. Det å brenne av masse penger for å kjøpe oppmerksomhet og lykke til et annet menneske er egentlig ikke nødvendig i hele tatt. Å være der for andre innebærer heller ikke at man alltid må si så utrolig mye, og man trenger ikke alltid å forstå den som sliter hele tiden heller. Men det å være der. Å for eksempel sitte hos noen som har det vanskelig, det kan for mange hjelpe mer enn man får inntrykk av.

Bare å sitte i samme rom som noen som har det vanskelig kan gjerne være nok det. For om man ikke er enig i alt, så er man der i alle fall likevel, og det er en veldig god start på kjærlighet og vennlighet. Så skader det heller ikke å si at man er glad i de rundt seg, uansett om det er kjæreste, venn eller familie.

Vi er så absolutt forskjellig, og jeg vil dere skal ha det klart at det jeg skriver nå ikke gjelder for alle. For ja, det finnes også mennesker som får det best av å få ro og være alene. Jeg er mer et slikt menneske som har lært meg å sette pris på å få folk rundt litt på avstand, når det er noe, og for meg føles det ikke feil eller ensomt da, for meg føles det nødvendig.

Men samtidig synes jeg det er veldig godt å vite at det finnes folk i den fordømte verden som er der, hvis jeg vil det. Å det å få vite det, og innimellom få påmint det, det er ofte det beste plasteret en gutt som meg kan få på sitt blødende sår.
Jeg er ikke så glad i at folk ringer og maser på meg når jeg helst bare vil være alene, men det å likevel få en liten tekstmelding om at noen veldig gjerne vil og kan snakke med meg i timevis om det er det å gjøre, dersom det er noe, det er noe jeg setter veldig pris på. Og sånn tror jeg det er med de fleste av oss. Å vite at man ikke er alene og hjelpeløs, selv om man kanskje føler det der og da, er ofte en veldig god og sunn medisin.

Så kan man også sende et brev, en melding på facebook eller en sms til de som har det vanskelig. Og den trenger ikke være veldig lang. Det kan rett og slett være så enkelt som et eneste positivt komplement!
Menneskeskjebnene i verden er uendelige, og det er også måtene å hjelpe på. Så jeg har ingen fasit som gjelder alle.

Men det jeg har skrevet nå, det er i det minste ting jeg personlig vet funker på meg selv, i alle fall i blant.

Vi reblogges!

Forsvarsløshet får en annen bismak når det kommer til å falle for forelskelsens sverd.
Du snek deg inn i livet mitt, som en muslim i Norges land.

I starten var du bare ei av mange jeg hadde funnet på blogg.no.
Jeg hadde lagt deg til som venn, og du kommenterte der og da noe av det jeg la ut.
Lite visste jeg da hvilken venn du skulle bli for meg, i fremtiden.

Det var ikke før høsten i fjor at godtonen mellom oss begynte å gnitre, som lyden av et barn som åpner sine første pakker på julaften.
En god lyd, en følelse av vennskap. Noe magisk som ikke videre kan beskrives.

Natta ble lang, den aller første samtalen. Du satt der, og jeg satt et annet sted i vårt felles land.
Du skulle jo på skolen etterpå, lite hjalp det når samtalen ikke eide en stoppgrense.
Den første samtalen ble godt over 6 timer lang. Hva snakket vi om?
Jo, vi snakket om mase rart, mye tullball, litt alvor og mye kos.

Dagen etterpå hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg hadde holdt deg våken hele natta. Jeg skulle bare være hjemme som vanlig, men du hadde dine plikter på skolen å utføre.

Timene gikk, dagene gikk. Snart hadde vi kommet inn i et helt nytt år.
Siden den samtalen hadde vi begynt å kjenne hverandre mer og mer. Vi kommuniserte ofte sammen over nett.
Den aller første dagen i år snakket jeg med deg, og din tremening som også har blitt en uerstattelig god venn for meg.
Virkelig, helt fabelaktige venninner av meg begge to!

Våren komm og vinteren gikk.
Du hadde lagt planer. En av de var stikk i strid med din overkommende. Men du turte det likevel.
En vakker mai-dag i år løp jeg buksene av meg en tidlig morgen for å komme før ditt tog.
Jeg rakk det sånn akkurat. Husker du?

Du hadde sovet lite, og var trett etter timer med reising.
Ut av toget kom du, med lett bagasje og solbriller over dine magiske, små, uskyldige øyne.
Plutselig ble jeg smålig sjenert. Ikke sånn som på nettet. Jeg ville kose og klemme deg, men det var du som tok initiativet.
Dagene bare to før du måtte reise hjem igjen, langt vekk fra Oppdal. Du skulle hjem igjen til nasjonaldagen, 17. mai.
For meg ble de dagene så mye mer enn jeg kunne håpe og tro på å få oppleve. Jeg er glad jeg fikk dele de med deg.
Jeg hadde vansker for å ta farvel, desto større vansker med å skjule at jeg ville gråte.
Vi holdt rundt hverandre kanskje ett minutts tid på stasjonen, så kom toget. Du var litt stresset, og forsvant inn.

Jeg orket ikke å stå å se på at toget dro avgårde med deg. Så jeg snudde så fort du hadde gått inn.
Med det samme jeg snudde meg kom alle tårene, nå var du borte så nå kunne jeg omsider bare gi faen.
Jeg gråt som et sårbart barn hele veiene hjem, flere så meg, men jeg ga faen.

Impulsivt skjedde det noe da jeg kom inn døra. Det vil si etter at jeg hadde brutt sammen, og sittet på gulvet en stund.
Jeg fant frem videokameraet, og spilte inn en hilsen til deg, en takk for verdens flotteste dager.
Tårene kom mer enn tydelig med i videoen, men jeg brydde meg ikke. Jeg ville vise hvor ufattelig glad jeg var i deg.

Du er oppmuntringen i livet mitt. Jeg unner deg alt godt i hele verden. Du er for meg verdens flotteste menneske. Du er så ung, og har alt forran deg.
Du er smart, du er pen. Morsom og god, du har en varme som jeg aldri har kjent før.

Om det aldri kan bli du og meg som i parr, så vil du uansett alltid være den beste vennen jeg kan få.
Jeg unner deg den beste du kan få på kjærlighetens vei – Om det er meg eller noen annen, det vet bare fremtiden.
Hva du måtte føle, og tenke om dette her, er ikke det viktigste. Hvis du skulle finne noen andre enn meg, jeg forstår det.
Jeg vil aldri ønske å stå i veien for deg, jeg vil være den som hjelper deg, uansett hva!

Du fortjener den beste, og jeg er ikke sikker på om jeg er den, om jeg har nok å strekke til med, nok å tilby, om jeg er den rette for deg.
Igjen, det betyr ikke noe – For nok en gang, for alltid vil du uansett være min beste venn, og det er mer enn nok for lille meg.

Min bestevenn har du vært i snart ett års tid.
Jeg vil bare si noe helt til slutt. Uansett hvordan ting skulle ende, hvor vi måtte befinne oss på kloden. Uansett hvor stor avstanden måtte være rent geografisk.
Du vil alltid være i tankene mine, og jeg elsker deg som bare fy!

Stor klem fra den lille vennen din ^^

Å være god og alltid der for andre er vel og bra.
Virkelig, det er virkelig en god egenskap å være en som alltid stiller opp for andre, til tross for at en selv allerede har et veldig tungt lass med byder som gjør at ryggen din snart er i ferd med å knekke.

Å være en som folk regner med er der når de har sine behov er noe som også kan være litt selvdestruktivt innimellom.
Dessverre så er det innimellom ikke alltid mulig å være superman, 24/7. Det å ALLTID ha på telefonen i tilfelle noen skulle ringe det, det å alltid si ja til det folk ber deg om, det å generellt alltid være en god venn for andre, uansett hva, kan fort være å bli en god idiot mot seg selv.

For i det sekundet du bestemmer deg for å stille opp for folk, gang på gang, på gang er rollene satt.
De er blitt til de som herved er blitt avhengig av deg, mer eller mindre. Og du er den som finner deg i å fly fra det ene til det andre såre individet.
Det å plutselig bryte det brødet når det har stått der en stund, og blitt hardt – Er en jævlig vanskelig jobb.

Vonde vaner er vonde å snu, så også gode!
For å unngå de verste situasjonene der man ender opp i en slik situasjon, er det greit å bestemme enkelte grenser på forhånd.
Hva er det greit å si nei til? Hva kan du si nei til, uten at du er en sviktende, dårlig venn?

Man må nemlig trøste alle som gråter og trenger en arm å lene seg på.
Lasset kan til slutt bli veldig tungt å bære, og desto flere som lener seg på armen din, desto større er sjansen for at den snart brytes av.

Først bør du tenke på, hvem det er som er dine virkelige venner.
For den verste fellen mange går i når det kommer til dumsnillhet, er å hjelpe de som ikke gidder å hjelpe deg tilbake når rollene snues om, og det er du som er den mest sårbare som seiler på sjøen med et rødt flagg i hånden med ordet “Hjelp”.

For det andre, hvor alvorlig er situasjonen?
Trenger du foreksempel ryke ut en natt for at noen ikke finner igjen et par dvder, og gråter fordi han eller hun ikke får sett favoritt-filmen sin, som han/hun har sett minst 50 ganger før? Og om vedkommende har blitt syk, eller føler seg dårlig? Er det selvforskyldt?

La oss foreksempel si at noen er blitt syk fordi vedkommende av en idiot har pådratt seg noe, grunnet.. Tja, ta foreksempel drikking som et tema. I det tilfelle ville jeg kanskje tenkt at vedkommende hadde best av å ikke få alt for mye trøst, og heller burde lære bedre av sine egne feil – Fremfor å kreve at du orker å være trøstevenn på telefonen eller slave på andre måter…

Kort og enkelt, enkelt og kort: Sett deg en grense – Hold deg til den.
Å hjelpe andre er en veldig god sak, VIRKELIG.
Men ikke la noen kreve at du skal gidde, klare, orke eller gjøre alt.

Blir noen sure for at du ikke kan eller vil!
Ja, så er det ikke deg det sier mest om!

Vi reblogges!

Hva har Adolf Hitler, Jim Parson, Marilyn Manson, Tone Damli Aaberget og Justin TIMBERLAKE til felles.
Jo, de har på en eller annen måte klart å blitt kjendiser, bare i helt forskjellige grupper.

Så kommer vi til punkt nummer 2.
De er alle mennesker. Eller har vært.
Kjendishysteri har eksistert i flere århundre. Det er ikke noe nytt som har kommet, akkurat som det meste i samfunnet kidsa tror er helt nytt, men som egentlig er ELLGAMMELT!

© Bilde tatt fra z4webhosting.com

Der ute i verden finner vi all slags fans. Vi finner de mer “normale” fanskrypa som har noen helt spessielle forbilder som de setter høyere enn andre – Mer sånn som meg selv.

Så har vi også de som har som hobby å reise landet eller verden rundt, bare for å få flest mulig bilder av seg selv og en haug med kjendiser. Sier ikke det er noe galt i noe av det jeg har tatt opp nå. Faktisk så beundrer jeg på en måte de som har fått møtt så mange “store” “stjerner”, enten det er bare i Norge, eller også kjendiser utenom.

På en annen side. Og her kommer det “dype” poenget.
Hvorfor? Hva er greia? Hvorfor tenker så uendelig mange av oss “vanlige” på kjendiser som spessielle?
Den ENESTE grunnen er for at de på et eller annet tidspunkt ble oppdaget av en eller annen smart kis, som bestemte seg for å enten trykke fjeset deres i et eller annet blad, tv-program eller film… Eller spille inn stemmen til vedkommende på en eller annen maskin, forså å mainstreame det.

Folk som får ansiktet sitt vist i et blad, plaketer i byen, plakater på en buss, på tv o.s.v, blir automatisk sett på som noe vi ikke anser oss selv som.
Vanlige folk er liksom ikke sett på som like talentfull som kjendiser, av andre vanlige mennesker, bare fordi de er… Ja, mindre kjent.

Det er i bunn og grunn ganske synd. For det finnes SÅ utrolig mange ukjente mennesker i verden som er SÅ UTROLIG MYE MER talentfull enn mange som er eller har vært kjendis.

© Bilde tatt fra biip.no

Å være kjempekjent er ikke nødvendigvis en styrke eller noe positivt, og det å være anonym og ukjent er ikke nødvendigvis å være mindre verdt, en svakhet eller noe negativt. Tvert om!

Nå er det ikke lenge før flere tusen norske jenter vil ofre livene sine igjen, ene og alene på grunn av en homofil guttevalp som enda ikke har snublet ut av skapet. En fyr som ikke direkte har fremstått som om han er mot voldtekt, da han svarer at alt skjer for en grunn. Han(hun?) er en religiøs valp og heter for Justine.

Jeg er nok ikke en av de som kommer til å øke min suicidale evner ved å løpe ut i veien i 2013. Verken for Justin Bieber, Ozzy Osbourne, Marilyn Manson, Lady Gaga eller andre “STORE” mennesker som måtte finne på å dukke opp.

Missforstå meg rett. Budskapet mitt er kort og enkelt.
Kjendiser GENERELT er ikke mer eller mindre spessielle enn UKJENTE FOLK generelt!

Vi reblogges!

Å stå på sidelinjen, et godt stykke unna de andre er noe jeg har gjort hele tiden.
Det skulle være tøft å begynne på barneskolen. Lek og morro første året, alvoret økte etterhvert.

Noe av det tidligste jeg husker jeg strevde med, som alle andre fikk til.. Var å sykle.
På barneskolen gikk jeg i en klasse på rundt 16 elever. Jeg var den eneste som måtte kjøres til forskjellige steder de gangene det var sykkeltur på ferdet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det tok meg minst fire år mer enn alle de andre å lære meg dette.
Så og si alle kunne det fra 1.klassen av, om ikke tidligere. Jeg mestret ikke sykling uten at noen holdt rundt og støttet meg før 5. klassen sånn cirka. Det var ille. Ikke betyr det noe i det store bildet, men det føltes veldig sårbart der og da.

For meg var det ikke noe mål å lære meg å sykle for syklingens skyld. Årsaken til at jeg til slutt bestemte meg for å prøve en siste gang, var grunnet alle andre rundt meg. Spesielt min beste og eneste venn, farfar. Jeg ville ikke at han skulle dø før jeg kunne sykle. Og jeg klarte til slutt å sykle, og da var det første jeg gjorde å løpe rett fra der jeg bodde, til farfar og farmor. Bestemor satt på kjøkkenet, og jeg spurte hvor bestefar var. Bestemor svarte at han lå på rommet sitt og hvilte, og jeg pilte opp for å fortelle at jeg endelig hadde klart det.

Det var en stolt bestefar jeg vekket opp fra dypsøvnen den ettermiddagen. Og det var en stolt, liten gutt som vekket sin bestefar.
Sånn cirka ett år senere, døde han. Verden min braste sammen. Den eneste gode vennen jeg hadde var borte. Men, jeg rakk i alle fall å sykle før det var for sent. For hadde det ikke vært for det, så hadde jeg kanskje gitt faen i hele syklinga. Til tross for at jeg ble ertet for det på skolen. Men hva gjorde vel det, hva var det jeg ikke ble ertet av på skolen?

Det var ikke bare syklinga jeg hang alvorlig langt etter med.
Kan dere huske alle de gangeprøvene vi skulle gjennomgå på skolen? Eller drit i de, husker dere det med deling?
Jeg var den eneste i klassen min som ikke forsto hvordan man skulle sette opp, og regne ut deling.
Og vet dere hva, jeg kan det ikke enda. Jeg visste hvordan man skulle regne ut pluss, minus og gange. Men deling? Nei.

Jeg hatet det. Jeg hatet deling. Jeg ville forstå hvordan man regnet det ut, og jeg prøvde. Jeg strevde, jeg strevde. Men i en hver matteprøve på barneskolen, og i mattetentamen senere på ungdomskolen, så var nettopp det med deling det jeg bare skrev helt randome svar på, eller lot være å svare på i hele tatt! I tillegg til alt med vekt, gram, kilogram, meter, mil, centimeter og sånn… Kort sagt, jeg mestrer ikke ting som har med mål og deling å gjøre. Gjorde det aldri på skolen, gjør det ikke nå.

Men, det har ikke alltid vært jeg som har kommet sist.
Vist vi ser bort i fra at jeg i tillegg er den eneste av de jeg gikk i klasse med på barneskolen på 16-18 personer og også den eneste av de jeg gikk i klasse med på ungdomskolen på rundt 26 personer, som aldri har hatt kjæreste, så kommer jeg faktisk på noe jeg i alle fall var raskest av guttene på.

Yeahyeah, jeg var den første av guttene som kom i puberteten. Det vil si, jeg var den første av guttene som begynte å få skjegg, hår rundt kuken, kviser…

Vet dere, det forekom allerede i 6.klassa.
Kan si at det er noe opp-ned med hormonene mine. Er det ikke typisk, når jeg først skulle være førstemann i noe, så var det noe man helst ikke skal være den eneste og første på! Mens jeg ufrivillig ble kastet inn i det hysteriske morsomme helvete kalt stemmeskiftet, hadde fortsatt de andre guttene i klassen sin vanlige barnestemme. Hærlig! Nei, ikke egentlig..

Hvordan er det med meg nå?

Jo, jeg jobber ikke. Jeg er snart ung uføre. Jeg takler ikke å jobbe, i hvertfall ikke med noe av det som er av tilbud for meg i Oppdal. Jeg tilbringer mesteparten av livet mitt alene, dag for dag. De beste vennene jeg noen gang har hatt, etter min farfars død i 2002, bor milevis unna.

Jeg er enda jomfru, har aldri en gang vært litt beruset. Og jeg ligger veldig på sidelinjen. Aldri vært på mer enn en fest i hele mitt liv.

Det er så mye jeg vil prøve, mye jeg vil få til.
Jeg vil, jeg vil.. Men igjen, jeg får det ikke til!
Gjør du?

Vi reblogges!