Å stå på sidelinjen, et godt stykke unna de andre er noe jeg har gjort hele tiden.
Det skulle være tøft å begynne på barneskolen. Lek og morro første året, alvoret økte etterhvert.

Noe av det tidligste jeg husker jeg strevde med, som alle andre fikk til.. Var å sykle.
På barneskolen gikk jeg i en klasse på rundt 16 elever. Jeg var den eneste som måtte kjøres til forskjellige steder de gangene det var sykkeltur på ferdet.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Det tok meg minst fire år mer enn alle de andre å lære meg dette.
Så og si alle kunne det fra 1.klassen av, om ikke tidligere. Jeg mestret ikke sykling uten at noen holdt rundt og støttet meg før 5. klassen sånn cirka. Det var ille. Ikke betyr det noe i det store bildet, men det føltes veldig sårbart der og da.

For meg var det ikke noe mål å lære meg å sykle for syklingens skyld. Årsaken til at jeg til slutt bestemte meg for å prøve en siste gang, var grunnet alle andre rundt meg. Spesielt min beste og eneste venn, farfar. Jeg ville ikke at han skulle dø før jeg kunne sykle. Og jeg klarte til slutt å sykle, og da var det første jeg gjorde å løpe rett fra der jeg bodde, til farfar og farmor. Bestemor satt på kjøkkenet, og jeg spurte hvor bestefar var. Bestemor svarte at han lå på rommet sitt og hvilte, og jeg pilte opp for å fortelle at jeg endelig hadde klart det.

Det var en stolt bestefar jeg vekket opp fra dypsøvnen den ettermiddagen. Og det var en stolt, liten gutt som vekket sin bestefar.
Sånn cirka ett år senere, døde han. Verden min braste sammen. Den eneste gode vennen jeg hadde var borte. Men, jeg rakk i alle fall å sykle før det var for sent. For hadde det ikke vært for det, så hadde jeg kanskje gitt faen i hele syklinga. Til tross for at jeg ble ertet for det på skolen. Men hva gjorde vel det, hva var det jeg ikke ble ertet av på skolen?

Det var ikke bare syklinga jeg hang alvorlig langt etter med.
Kan dere huske alle de gangeprøvene vi skulle gjennomgå på skolen? Eller drit i de, husker dere det med deling?
Jeg var den eneste i klassen min som ikke forsto hvordan man skulle sette opp, og regne ut deling.
Og vet dere hva, jeg kan det ikke enda. Jeg visste hvordan man skulle regne ut pluss, minus og gange. Men deling? Nei.

Jeg hatet det. Jeg hatet deling. Jeg ville forstå hvordan man regnet det ut, og jeg prøvde. Jeg strevde, jeg strevde. Men i en hver matteprøve på barneskolen, og i mattetentamen senere på ungdomskolen, så var nettopp det med deling det jeg bare skrev helt randome svar på, eller lot være å svare på i hele tatt! I tillegg til alt med vekt, gram, kilogram, meter, mil, centimeter og sånn… Kort sagt, jeg mestrer ikke ting som har med mål og deling å gjøre. Gjorde det aldri på skolen, gjør det ikke nå.

Men, det har ikke alltid vært jeg som har kommet sist.
Vist vi ser bort i fra at jeg i tillegg er den eneste av de jeg gikk i klasse med på barneskolen på 16-18 personer og også den eneste av de jeg gikk i klasse med på ungdomskolen på rundt 26 personer, som aldri har hatt kjæreste, så kommer jeg faktisk på noe jeg i alle fall var raskest av guttene på.

Yeahyeah, jeg var den første av guttene som kom i puberteten. Det vil si, jeg var den første av guttene som begynte å få skjegg, hår rundt kuken, kviser…

Vet dere, det forekom allerede i 6.klassa.
Kan si at det er noe opp-ned med hormonene mine. Er det ikke typisk, når jeg først skulle være førstemann i noe, så var det noe man helst ikke skal være den eneste og første på! Mens jeg ufrivillig ble kastet inn i det hysteriske morsomme helvete kalt stemmeskiftet, hadde fortsatt de andre guttene i klassen sin vanlige barnestemme. Hærlig! Nei, ikke egentlig..

Hvordan er det med meg nå?

Jo, jeg jobber ikke. Jeg er snart ung uføre. Jeg takler ikke å jobbe, i hvertfall ikke med noe av det som er av tilbud for meg i Oppdal. Jeg tilbringer mesteparten av livet mitt alene, dag for dag. De beste vennene jeg noen gang har hatt, etter min farfars død i 2002, bor milevis unna.

Jeg er enda jomfru, har aldri en gang vært litt beruset. Og jeg ligger veldig på sidelinjen. Aldri vært på mer enn en fest i hele mitt liv.

Det er så mye jeg vil prøve, mye jeg vil få til.
Jeg vil, jeg vil.. Men igjen, jeg får det ikke til!
Gjør du?

Vi reblogges!