De unge følelsene
«Min første kjææææææææærlighet, gjorde mer for meg enn du noen gang kan forestille deg», sang en gang et beinrangel av en norsk artist som verken Satan, Lucifer, Belial, Leviathan har tatt med seg nedenunder enda.

Jeg skal surfe på de bløthjertedes blod i dette innlegget. Jeg skal skrive om det motsatte av hat, men som likevel ofte forveksles med nettopp det.
Kjære vene, dette innlegget skal handle om kjærlighet, enda mer konkret, jeg skal brette ut om forelskelse.

For meg har forelskelse alltid vært en kvelende slange, som har tatt så mye fokus fra meg når den har vært til stede, at jeg har hatt store vanskeligheter med å henge fingrene mine i andre tråder mens det har vært et tilstedeværende faktum.

Vi kan godt gå så langt tilbake i tid, som da jeg begynte i barnehagen.
Det var ei søt lita jente, på min egen alder da. Jeg husker hver morgen før mamma og pappa skulle komme på rommet mitt å “vekke meg”, jeg tenkte svært mange dager på den tiden, “at i dag skal jeg fri”.
Frieriet ble utsatt og utsatt, og utsatt. Jeg ble som de mest oppegående av dere sikkert har forstått, aldri gift i barnehagen.

Jenta og meg fortsatte å vokse opp sammen da vi gikk over fra barnehagen til barneskolen.
Vi hadde i utgangspunktet et ganske ok/bra vennskap. Vi kunne leke sammen med dukker under et bord en gang vi begge var de eneste som var syk, så vi fikk være inne på klasserommet mens resten av skolen var ute i friminuttene.
Vi plukket blomster en gang bak værandaen hjemme, og ga dem til mamma… Men, alt jeg tar i skal en gang slukne.
Jeg skulle selvfølgelig tøffe meg, og bli bråkjekk. Egentlig visste jeg kanskje ikke så mye om hva det med sex var, vi snakker fortsatt barneskolen, 2-3. klasse.

Jeg skulle tøffe meg, og jeg skulle fortelle de fleste gutta i min egen klasse, og helst de over meg også; Hva jeg håpet på og tenkt at jeg og denne jenta kunne gjøre i en viss seng når vi en gang skulle bli kjærester. Ryktene spredde seg som brann i en tørr IKEA-skjede, og hun ble noe irritert da. Bedre ble det ikke senere da jeg skulle tøffe meg i et bursdagsselskap hjemme hos meg, hvor hun var en av gjestene. Jeg tok opp en gjennomsiktig pepperkakeboks, gravde i en maurtuve, fylte boksen med maur, og skulle skremme henne fordi jeg ville jo tøffe meg da, for henne.

Man kan si at å jage de man liker med maur, dersom de har ekstrem fobi for insekter og smått generelt, ikke er noe genialt sjekketriks i boka.
Det venneforholdet som en gang var, forsvant til slutt.

Hva jeg følte og tenkte på den tiden, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg likte den jenta noe godt. Men etter at jeg gjorde en del dumme ting, så ble vi heller mer gjort om til fiender. Vi kranglet, og slåss og, ja… Vi gjorde kjipe ting mot hverandre som ingen av oss syntes var noe hyggelig den gang da.

Senere, etter barneskolen, kom jeg til å oppdage ei annen jente. Vi snakker nå førsteåret på ungdomskolen.
Det var ei jente som jeg aldri ble kjent med da. Hun var veldig av og på skolen, skulket en del, og flyttet også veldig frem og tilbake.
Men jeg kan huske at hver gang vedkommende var i nærheten av meg, så hadde jeg alltid et ønske om å bare si “hei”, i det minste, vel det fikk jeg faktisk bare til en eneste gang….

Forelskelse i nyere tid
Så kan vi gjerne hoppe enda noen år frem i tid…
Våren 2010 ble jeg venn med en utrolig kul dame, som kunne vært min mor, aldersmessig.
Vi fikk veldig god kontakt, ryktene gikk også om at vi hadde hatt oss og var kjærester.
Vel, ingen av de ryktene stemte. Men jeg var om ikke forelsket, så i alle fall ulovlig betatt.
I begynnelsen gikk vennskapet oss i mellom faktisk ganske så knirkefritt, men det skulle bekke over for meg til slutt.

Sjalusi skulle gro opp i toppene på meg, knyttet til andre menn hun fikk oppmerksomhet fra. Så jeg bilen hennes i sentrum, fulgte jeg med på hvor den skulle parkere. Og gikk hun inn på et kjøpesenter, ja da gikk jeg frem og tilbake, rundt det kjøpesenteret og lot som jeg tilfeldigvis møtte på henne da hun kom ut igjen. Bare for å få en klem og en samtale på noen minutter. Hvor lang de samtalene ble, var avhengig i hvor mye tid hun hadde, og hvor lenge dette hadde vart.
For hun ble mer og mer misstenksom med etterhvert, og til slutt fikk hun bekreftet sin misstanke, og da ble det ikke bare-bare å være meg, igjen.

Året etter det igjen ble jeg kjent med enda en kvinne som kunne vært min egen mor.
Denne kvinnen var året eldre enn hun fra året før. Jeg og denne personen ble faktisk bestevenner vi. Hun spurte om vi kunne møtes når hun var på jobb. Altså, HUN sendte MEG meldinger om det. Jeg ble overlykkelig hver gang, og sørget for å barbere meg to ganger for sikkerhetsskyld! Vi kunne snakke, le, kose oss som aldri før. Det er vel nesten få jeg har skrevet så mange dikt om i senere tid som denne personen jeg skriver om nå. Hun brukte fire timer av sitt liv på bursdagen min, bare for å være i lag med meg. Hun tok faktisk toget ekstra tidlig fra der hun bor, til Oppdal for å gjøre det.

Vi var så utrolig gode venner, og vi var også veldig gode venner etter at jeg en dag fortalte henne at jeg var forelsket i henne. Men så kom det også en mørk sky over denne lyse duetten, hun fortalte at hun hadde blitt litt forelsket i en mann i Trondheimsområdet. De paranoide tankene tok over… Hva om hun flytter til Trondheim? Hva om jeg mister henne for godt? Også videre; Alle de dumme fryktene resulterte i at det var det jeg gjorde!

Jeg ble motbydelig og urettferdig mot henne på facebook, jeg ble svært svartsyk… Jeg peste også ut en rekke selvmordstanker, og dette ble for mye for henne som alerede hadde en del å tenke på, blant annet barn å fø på, jobb og familie.
Høsten 2011, forsvant hun mer og mer, ettersom jeg sa mer og mer dumme ting.
Og nå, så har vi ikke hatt kontakt på over ett år, uten om at vi er facebook-venner.

Ja, og så nå da…
Nå er jeg veldig forelsket verdens hærligste jente. Hun er faktisk en av de som ikke kunne vært moren min, da hun faktisk er noen få år yngre enn meg. Jeg elsker henne. Vi er bestevenner, eller hun er i alle fall min beste venn.

Litt usikker på hvor jeg står hos henne, men jeg vet at hun i alle fall prioriterer meg fremfor det meste andre, noe hun har skrevet selv.
Nå er vedkommende på hytta, og borte fra nettet noen dager, og jeg merker at det er noen dager siden jeg har “snakket” med henne.

Har store ønsker om å få besøkt henne i høst, noe jeg har lovet henne, og meg selv.
Saken er at etter jeg lovde å besøke henne en gang i høst, etter sommerferien, så har det dukket opp noe.
Jeg får nemlig fire jenterotter i august etter jeg flytter. Og de trenger jo noen til å passe på dem mens jeg er bortreist. Så, jeg vet virkelig ikke om jeg får overtalt noen i nærheten til det. Veldig få kvalifiserte slik jeg ser på det.. Så frykter det kan bli en uhyggelig lang stund til jeg får se min elskede bestevenninne nå.

Moralen i dette innlegget er at for meg har forelskelse som regel vært en belastning, en fiende, et problem.
Jeg frykter hver eneste dag nå, at noe skal skje mellom meg og min bestevenninne som jeg virkelig mener at jeg ikke kan miste!

En person som har alt av godhet og klokhet i seg, selv om hun ikke mener det selv.
For meg har forelskelse som regel bare banket ut de negative sidene; som hat, sjalusi, angst og Mr. Dramaking!

Har også for en stund tilbake skrevet om ei jente som dukket opp mellom de to eldre damene som kunne vært min mor.. Ei bærte fra Kristiansand, har rett og slett utelatt den historien i dette innlegget siden jeg alerede har skrevet om henne. (Klikk her for å se det innlegget om “Pink Helsey” fra Kristiansand)

Så, er det egentlig rart jeg ikke kan fordra det romantiske? At jeg har utviklet et hat mot det bløte, det rosa og det barmhjertelige?
Er det rart jeg forholder meg til det jeg er god på; Kyniskhet, hat og negativitisme?
Trokke det, gitt!

Hva er deres ærfaringer med forelskelsens slange?

Vi reblogges!