Ærlighet varer lengst, og møkk skal vi trave i for alltid.
På forhånd av dette innlegget vil jeg konstantere og understreke at jeg er ikke helt på plass. Alerede fire eller fem ganger nå har jeg prøvd å skrive noen linjer på dette blogginnlegget, forså å hviske de ut igjen.
Det er veldig fort gjort at jeg tenker og bestemmer meg på forhånd at ting jeg tenker på å gjøre, og gjør ikke er noe vits i. At jeg fort gir opp før jeg har forsøkt.

I dag foreksempel så kunne det blitt slik. For som det er skrevet om før så har jeg en venninne jeg savner veldig, veldig sterkt. Ei venninne som har føltes som en mor for meg, og verdens beste bestevenn. Aldersforskjellen har jeg aldri brydd meg om, eller tenkt på. I sommer og vår var hun og jeg bestevenner, helt til jeg falt noe mer og mer ned i kjelleren, og snakket oftere og oftere om mørke ting jeg mente og tenkte om ting generelt.. Jeg skrev også veldig umodent over facebook-chat til henne om selvmordsting og slike ting jeg tenkte på også… Jeg vaiet frem og tilbake, og dro henne litt ned fikk jeg høre etter det hadde gått litt tid…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde også forelsket meg i henne, og på grunn av at forelskelsen en stund ble så intens så kuttet jeg kontakten med henne en ukes tid, og trodde det var det beste for oss begge. Eller trodde jeg egentlig det?…
Etter en uke la jeg henne til igjen på facebook og sånn, vi snakket litt sammen igjen, men noe var forandret.. Og jeg skjønner så inderlig godt hvorfor. Bestevenner i et øyeblikk, også plutselig tar jeg og kutter vennskapet helt vekk en ukes tid, og deretter vil være venner igjen… Vel, dette var i august eller noe… Vi snakket litt sammen, men ikke så mye som før… Etter en stund skjedde det faktum at jeg slettet facebook-kontoen min totalt. Og det er egentlig siden da at jeg ikke har hørt fra henne overhode. Og det har snart gått et halvår nå…

Jeg har sendt noen smser innimellom, julaften prøvde jeg å ringe henne 3-4 ganger for å ønske henne en god jul og fortelle at jeg er utrolig, utrolig stolt av henne og glad i henne.
Jeg fikk ikke svar da, og jeg har ikke fått et eneste pip fra henne siden august.
Hun er i tankene mine hver eneste dag. Terapauten min og noen andre mener at jeg burde tatt hintet nå, og jeg har for en stund siden innsett det selv at hun mest sannsynlig ikke vil ha mer med meg å gjøre, selv om jeg har forandret meg.. Saken er, jeg vet ikke om jeg klarer å akseptere det. I sommer lovde jeg henne, og hun meg at vi skulle være bestevenner i gode og onde dager, akkurat det uttrykket var hennes.

I dag tok jeg meg en dusj, og noe sånt. Psyket meg til å oppsøke henne på jobben, gi det et forsøk. Da jeg ankom spurte jeg en av kollegaene hennes om hun var på eller skulle på jobb i dag, nei; ikke før i morgen.

Saken er.. Da jeg var på vei i dag. Så skalv jeg, hele meg skalv. Og det var så vidt at jeg ikke svimte av da jeg var på Domus i dag for å finne henne. Jeg har kjempe dårlig selvtillitt på dette, og er livredd for å bli avvist av den beste vennen jeg noen gang har hatt. Frem til jeg mistet henne i høst.

Noen tenker at jeg kan bare besøke henne? Kanskje jeg kunne gjort det om hun bodde i samme distrikt som meg, og ikke “bare” jobber i Oppdal, da det faktum er at hun bor i nabokommunen cirka tre kvarter unna..
Flere ganger har jeg brått våknet av at jeg har drømt at jeg har oppsøkt henne, og fått tilgivelse og en ny sjanse, og klem, dette her sliter jeg med å legge fra meg. Alt jeg vil er at vi skal finne tilbake til hverandre som de bestevennene vi var!

Jeg gruer meg til i morgen. I dag gikk jeg på arbeidsplassen hennes og var usikker på om hun var på jobb.. Holdt på å svime av, og var veldig i ubalanse, skitnærvøs… Hvordan skal det da bli i morgen som jeg har fått beskjed om at hun faktisk skal ha vakt?

Vel, innlegget skulle egentlig ikke dreie seg om dette vennskapet i så stor fokus. Egentlig var planen den at dette innlegget skulle dreie seg om motivasjon, og å tørre!
Motivasjon sliter jeg med veldig generelt. Jeg våger nesten ikke gå ut blant folk, fordi jeg er redd for at det skal dukke opp en mer eller mindre tilfeldig episode som jeg skal missforstå negativt, eller at jeg skal såres. Senest i søndagskvelden hadde jeg uflaks, og min dårlige psyke spilte igjen en rolle blant andre.

Jaja, sånn ble det innlegget! Ikke helt planlagt, men.
Vi reblogges!

Yoeæ!
Førsteordet i dette innlegget var bare fordi jeg er lei av innlegg som begynner med ord som “Det”, “jeg”, “Sånn”, “En”, “Så”, “Da”, “Nå”, “Når” og slike veldig oppbrukte, kjedelige ord som jeg som regel starter et hvert innlegg med.

Folkeskikk skal jeg kanskje trå litt varsomt i, når det gjelder meg å utale meg om temaet.
Men, vet dere hva, jeg gjør det likevel! For, helt ærlig, hva slags bygd er Oppdal egentlig blitt? Eller hva slags land er Norge egentlig blitt?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel, jeg skal forholde meg til Oppdal i dette innlegget. For fy faen, overlegenhet, trøtte typer, surpumper, bedrevitere og feiginger skal man ikke lete lenge etter. I mitt tilfelle kan det holde med å se ut av vinduet mitt så er det 70% sjanse for at jeg kommer til å se en som godt passer min beskrivelse. Nærmeste naboen min Tare Teksum, kjent fra Nrk-serien “Ingen grenser” med Lars Monsen er så og si eneste unntaket, siden han er nesten blind og i tillegg døv.

Men, de jeg holder pekefingeren på nå, er folk jeg engang har pratet litt mer med og som jeg vet er veldig oppegående folk med godt syn og god hørsel. Med det mener jeg IKKE at Teksum ikke er oppegående!
Ok, tilbake til flertallet som faktisk godt kunne hilst og vært litt mer høfflig!
På ingen måte vil jeg si at jeg tar meg selv svært selvhøytidlig, og de som virkelig kjenner meg tror jeg kan holde en lengre tale om at jeg setter andre forran meg selv som oftest! Faktisk, og det er ikke noe jeg innbiller meg og skryter på meg. Jeg prioriterer de nærmeste vennene som regel forran meg selv, med enkelte unntak som basseres på situasjoner.

Tilfeldig bilde av “Domus-trappa” som er så skinnende, tilfredstillende vakker..

Til de prosentene av leserne av dette innlegget som bor i bygda mi, som dette innlegget gjelder; Koster det så mye å si “hei” tilbake, eller å vinke, eller i hvertfall gi et lite smil?
Jeg kjenner til unge jenter i bygda som dette gjelder, og også voksne menn for den saks skyld, og omvendt!

Den mest populære og best likte personen i Oppdal vet jeg selv at jeg langt i fra er, og det driter jeg i. Om dere vil bruke meg til hverdagsprat, og slarv for å dekke sosiale samtaler med andre, så er det greit. Men, når du helt overtydelig har sett meg, noe som veldig mange ganger er tilfelle hos en del i denne bygda; hvorfor har du så problemer med å hilse tilbake!

Med hånden på hjertet, og lilletåa godt plantet i navlen kan jeg bekrefte at de absolutt, absolutt fleste dette gjelder er mennesker jeg ikke har gjort noe vondt! Jeg kan selvfølgelig foreksempel ha fornærmet enkelte med å skrive noe som oppfattes nedsettende om foreksempel et idol, en religion, eller ytret en mening som mange har fått med seg foreksempel på bloggen, og gjerne vil ta avstand fordi vi er forskjellige der! Men seriøst!

Hehe, det beste med dette er at jeg kan få bekreftet daglig at det finnes flere enn meg i Oppdal og resten av verden med småpatetiske sider og “uvaner”. For når man velger å ikke hilse tilbake, uten at noen har gjort deg eller dine noe vondt, blir en patetisk uvane i mitt syn. Kanskje jeg er alene om å mene nettopp dette, men jeg mener det fortsatt like sterkt uavhengig av hvor mange jeg har i ryggen, eller i hælene for den saks skyld når jeg er ute og lufter lakkskoa mine! Hey, kanskje er det de som tar vekk fokus! For jeg har merket meg at veldig mange faktisk fester blikket på skoene mine når jeg en sjelden gang våger å gå ut døren!

Tilfeldig bilde av Røtveivegen i Oppdal – Her holder jeg til et sted! 😉

I såfall skal jeg neste gang hive skoene mine etter dere! Pass dere Oppdal! Jeg er klin gæern!
Vi reblogges!

En stund siden sist jeg nå skrev noe mer om den såkalte boka mi.
Som skrevet før skriver jeg altså på en bok. Det er nå enda en gang en god stund siden jeg var aktiv med det prosjektet sist, og det går treigt, mildt sagt.

Har så vidt gått over litt av det jeg siste kapitlet jeg har skrevet på. Herregud, så rotete skrevet mye av det er. Ord og gramatikkfeil, og som om det ikke er nok så er det enkelte ord som er så oppbrukt og veldig gjentagende.
Boken er i skrivende stund på 42 390 ord. Panthera Publishing har et miniumskrav på 70 000 ord, “bare” litt mindre enn 30 000 ord igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så tenker jeg litt nå, ikke på grunn av miniumskrav på ord og slike ting.. Men generelt:
Phantera Publishing eller Cappelen Damm? Foreksempel!
Phantera satser riktignok mer spesifikt på yngre forfattere under 23 år, men hvis boken blir bra nok så er vel Cappelen det selskapet som vil gjøre boken mest mulig synlig av disse to?

På en annen side så skriver jeg ikke denne boken fordi jeg håper på så og så mange solgte eksemplarer, jeg vil egentlig bare skrive en bok som setter fokus på asperger syndrom, diagnosen min!

Men hva tenker dere? Altså angående selskap? Noen skrivekåte sjeler der ute som har vært borti begge to?
Vi reblogges!

Født på bestilling av to andre mennesker.
Der er jeg som alle andre, jeg er et resultat av noe som to andre mennesker gjorde for over 20 år siden.

Som en del andre bestillinger føler jeg meg som et feilprodukt, rett og slett født for å kastes.
Det er spessielt enkelte sider med meg som jeg rett og slett ikke er stolt av. Foreksempel de veldig impulsive sidene som gjør at jeg til tider skriver, sier og gjør umodne og dumme ting som har gjort at tidligere venner nå er mennesker jeg ikke får kontakt med igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, også er det en annen ting i tillegg til de impulsive, intense uvanene mine som akkurat det.
Psyken min. Hvis noen bare ante hvor svak jeg føler meg pyskisk. En ting er at jeg er overfølsom for å motta kritikk. Jeg missforstår veldig fort mange situasjoner i samfunnet generelt, og jeg føler meg utilpass. Utilpass er bare den milde beskrivelsen. Jeg missforstår veldig, veldig mye, og takler som sagt veldig dårlig motgang.

Men, det var faktisk ikke akkurat helt det heller jeg tenkte å rippe opp i nå..
I går kveld fikk jeg en hyggelig telefon fra en god venn som lurte på om jeg ville stikke innom om et kvarters tid. Ja, det ville jeg, så det ble til at jeg gikk avgårde.

Besøket ble dessverre det korteste besøket jeg har vært på, hos vedkommende. Og det er ikke hennes, eller andres skyld… Som jeg har nevnt før så er det noen ting som jeg fort blir svimmel av, en fobi eller kall det også for tvangstanker om du vil, som jeg ikke har funnet ut at andre enn meg selv har. Så og si alt som har med kroppskunst utenom neglelakk og vanlig sminke er jeg så ogsi fortapt ovenfor; Tatovering, frisør og hårting, piercing, nåler og videre… Kort sagt, det er virkelig bare neglelakken og vanlig ansiktsminke jeg ikke blir uvell for…

I går så jeg noe på det besøket som jeg egentlig bare så på i 2-3 sekunder. Jeg prøvde å ignorere synet og tankene mine ved å fokusere på tven som sto på, jeg hadde på meg hetten og hadde også den ene arma mi i veien, men det hjalp ikke.

Jeg forsøkte å snakke med de to som jeg var hos om diversje ting, men det funket ikke. Uansett hvor mye vi snakket om andre ting enn akkurat det som plaget meg, så klarte jeg ikke å gjøre noe med følelsen jeg hadde i hele kroppen, spessielt i hodet og magen.. Til slutt kom det veldig impulsivt ut av meg… “Er jeg veldig blek akkurat nå?”…
Jepp, jeg fikk bekreftet at jeg var det.

Uten å gå noe konkret på hva det var som gjorde meg så urolig, skjelven, kvalm, svimmel og liten så sa jeg at jeg trodde det var best at jeg bare gikk ut en tur, for å få frisk luft. Og at jeg kom sikkkert inn igjen om noen minutter. Det virket som om de hadde god forståelse for det, altså at jeg trengte å ut, og selv om jeg ikke så veldig klart der og da, så mener jeg å huske at de så litt bekymret ut for meg..
Vel, jeg gikk utenfor. Trasket litt frem og tilbake på en vei. Ventet på at hudfargen skulle komme tilbake, på at suselydene i hodet skulle gi seg.. Etter en liten stund følte jeg at telefonen vibrerte i lomma mi, og det var en av de som ringte.

H*n var redd for meg, og lurte først og fremst på om det gikk bedre. Så spurte h*n litt forsiktig om hva det var, og om det er noen som har gjort noe mot meg, eller noe i den durr. Sant som det er, så er det ingen som har gjort det. Jeg ville ikke fortelle hva det var som var årsaken, men jeg sa at det ikke er noe andre trenger å være bekymret for, det er bare noe som går utover meg i den forstand at det ødelegger for en god del sosiale settinger, når jeg i slike situasjoner må vekk og ut. I tillegg var jeg redd for at en av de to skulle føle dårlig samvittighet eller noe skyld for at jeg måtte ut. For jeg vil bare gjenta dette, det er noe innenfor kroppskunst jeg fikk øye på i 2-3 sekunder, som gjorde jeg klistret meg helt fast til akkurat det, og slet med å fokusere meg ut i andre tanker.

Jeg skammer meg sånn.. Jeg beklaget meg og sa at jeg var lei meg. H*n svarte at slik skulle jeg ikke tenke, og at uansett hva så var det viktigste at jeg gjorde det som føltes best for meg, og at h*n er der om det er noe jeg ville snakke om..

Dessverre så ente kvelden med at jeg gikk bare hjem igjen, og at det siste jeg sa var at jeg var veldig lei meg for dette.. Noe jeg virkelig også var, og virkelig også er nå..

Trasket hjemover igjen, og la meg. Jeg var ikke der mer enn kanskje 10 minutter, og jeg skulle så sårt ønske at jeg kunne være hos de lengre, for jeg er så lei av det ensomme livet som jeg føler at jeg nesten er dømt til å forbli i. Klokken var omtrent ikke mye mer eller mindre enn 21 da jeg hjemme hos meg selv gjorde sofaen om til ei seng, krøp meg helt sammen, og kjente at det kom tårer der og da…

Illustrasjonsbilde; tatt i dag..

Jeg føler meg så utrolig liten, og ensom. Selv om jeg har flere venner rundt om kring i Norge, og også noen få her i Oppdal, så føler jeg meg så utrolig alene, hjelpesløs og fortapt. Og det er ikke noe som har med andre å gjøre, men det ligger enkelte ting inn i mitt hode som er så motbydelig sært og vanskelig at jeg har ikke ord.

Når jeg våknet i dag, var det så vidt jeg klarte å tvinge meg opp til ny dag igjen…
Vi reblogges!

Dette innlegget er fortsettelsen på “Rikdommens sønner – Ærens glorie, del 1.”

Skepsisen hos Eilert var udiskutabelt til stede, selv faren visste at det var noe de gangene han spurte og fikk høre at det var ikkenoe.
“Hva har vi egentlig å tape? Omså vi blir ydmyket og lurt så har ingen av oss noe som helst å miste. Vi bor på gata, ler noen seg halvt i hjel av oss i natt så har vi i det minste gitt noen en latter, selv hvor dårlig den måtte være, selv hvor skitten den gleden måtte være.”, kommer det forsiktig fra Holm som nettopp har vært ved en fontene og renset skjegget best mulig for skitt.

Sønnen ser på han, prøver seg på et smil for at stemningen ikke skal være for negativ.
Ord mellom disse to har ikke alltid vært nødvendige, når man har gått gjennom så mye og hatt så intentst venneforhold som sønn Eilert og far Holm, da lærer man å kjenne hverandre.

“Du har vel rett”, skyter Eilert ut, uten å helt motta farens store “jeg tror deg”, i retur.
Når man engang har blitt ordentlig sviktet av ignorert av samfunnet, så er det ingen som bør kreve at man skal tro for mye på det èn enda ikke har fått sett med egne øyne av såkalt lys og forbedringer.

“Hva om de skiller oss fra hverandre?”, spørr Eilert omsider etter et minutt med stillhet.
“Vi er uadskillelige, ingen skal ta deg fra meg. Og jeg skal heller aldri forlate deg sønn, det er du og meg for all tid. Det skal du ikke tenke på en gang”…

Før Eilert rekker å svare faren skvetter han til når noe tar han på skulderen, bakfra. Begge snur seg og der står Svekk Sviklerud, den personlige assistenten for Rikingdal AS`s overhode og sjef.

“Sjefen min vil veldig gjerne ha dere begge to på kontoret sitt. Reisen ble fremskyvet, bli med meg så skal jeg kjøre dere dit med det samme”.

Holm ser på sønnen sin, og deretter på Sviklerud.
“Reisen?”.
“Ja, reisen til et bedre liv”, svarer Sviklerud, og legger til et betryggende, vennlig smil.

De begynner å gå mot Svikleruds Porche.
I det Sviklerud åpner den ene døren skvetter Eilert til når han ser det noe blodige lommetørkledet som stikker ut av Svikleruds lomme. Ved et raskt øyekast på bilens front legger han merke til noe han finner som hakket mer alvorlig..

(Fortsettelse følger i annet innlegg)
klikk her for fortsettelsen!

Helt totalt tom for ord.
Før kunne jeg bruse dere ned.
Før kunne jeg komme med flere lange innlegg om dagen.

Temaer med diskusjonskraft, dikt og historier med synligheter.
Jeg har prøvd nå en stund å komme på noe.. Jeg vil blogge.
Jeg liker å blogge.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kommer på et og annet, men jeg vil gjerne bruke mine egne bilder.
Jeg liker svært dårlig å bruke andres bilder, som jeg har lastet ned fra nettet.
Samtidlig er jeg lei av bilder som er tatt inne på hybelen. Jeg vil lage en enda mer variert blogg.

Hvor faen er bloggeren blitt av?
Antall unike lesere og sideanvisninger bryr jeg meg lite om.
Men jeg savner sånn den gleden av å ha ideer til å blogge, variert, nyskapende.

Hadde det bare vært sommer så skulle jeg ut og tatt flere bilder, utenfor hybelen.
Fått større variasjon. Lekt Aylar Von Aspergersyndrom enda litt bedre enn jeg gjør nå.
Faen altså, håper dere bare er tålmodig!

Engang så skal jeg som Arnold S.
– I will be back!
(But right now, my life suck cocks!)

Vi reblogges!

Hei min lille venn, du som nå har funnet mine ord.
Jeg ser en verden, et land kalt for Norge. Jeg ser de som er forlatt. Jeg ser de som er bedratt.

Jeg ser de utellelige, de som gråter.
Jeg ser de utellelige, de som skjelver.
Jeg ser de utellelige, de som ler.
Jeg ser de utellelige, de som smiler.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ser hun som har oppdaget at flere hun trodde var venner, har slettet henne fra facebook, fordi hun ikke var perfekt da hun lå med en som hun ikke visste hadde kjæreste fra før av.

Jeg ser de som utellelige som denne uken har blitt banket opp utenfor skolen av en gjeng. 10 mot 1, 10 like mot 1 unik… Han hadde kanskje ikke samme hudfarge, legning… Eller kanskje det var bare den ene meningen eller troen som gjorde han så hatet.

Vi lever i en verden, hvor det er slitsomt og risikabelt å være seg selv. Du kan miste venner på facebook… Enda verre, du kan miste de i virkeligheten. Rent bortsett fra at man mister ikke noe man aldri har hatt.

Jeg ser tåpen som bedrar èn annen. Jeg ser avskummet som har det vanskelig akkurat nå, og missbruker en annen til å høre på. Men når avskummet kommer seg opp igjen, og dagens lytter en gang vil tale om sine vonde vanskeligheter, da dukker skuffelsen opp. For det var ikke gjensidig, vennskapet gikk bare en vei. Missbruk kjenner ingen skam.

Jeg ser en verden med så mange mennesker. Så mange ensomme. Til tross for så mange mennesker på jorden, er så mange alene.

Jeg tenner et lys inni tankene mine for hvert eneste menneske på vår planet.
Skulle ønske jeg kunne gjort det til et faktum, men så mange lys som det finnes mennesker og dyr, det har jeg ikke.
Vi er alle like, egentlig. Vi har alle de samme følsene. Egentlig.

Ved fødselen er vi alle mennesker, uansett en eller tre føtter. Uansett, mørk eller lys hud. Uansett ikke noe, litt eller veldig, veldig mye hår… Enten du er født med pels, eller hud. Vi er alle individer.
Kun samfunnet rundt oss, og oppveksten gjør at vi har skilt oss mer ut fra hverandre i ettertid.

Igjen, vi er alle på samme planet. Jeg tenner igjen et tankelys for deg, og alle de du kjenner, alle de du har kjent, og alle du skal kjenne.
Jeg ønsker en verden med større samhold, mindre missbruk, mindre smerter, mindre ensomhet, mer kjærlighet, mer forståelse og respekt for alle og enhver!

God helg alle sammen <3
Vi reblogges!

Så godt som så og si nesten aldri bryr jeg meg spessielt om hva andre måtte mene om foreksempel min pengebruk som mange sikkert mener går under en av de syv dødssyndene: Fråtseri!
Bruker en gooood del penger som går på meg selv, av filmer, musikk, stæsj og knæsj. Hehe.

Men nå skal jeg faktisk vise at jeg også en sjelden gang kan bruke penger som faktisk skal brukes til en anledning som faktisk innebærer og angår en til, i tillegg til meg selv!
I går var jeg på Oppdal kulturhus nemlig, og fikset kinobiletter. Ikke èn, men to! Fredag i neste uke, skal jeg og Siri nemlig på kino for å se “Star Wars – The phantom menace” fra 1999, i 3D!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skal også innrømme at jeg PRØVER å spare til en tur til enten Svelgen eller Sandane for å få møtt mine to bestevenninner Sara og Camilla. Problemet der er at da må jeg mest sannsynlig spare til hotell i tillegg til tog og eventuelt også buss, siden de ikke er myndig og sånne ting. Hehe.

Også har jeg også veldig, lyst til å besøke min venninne Miriam også, som jeg ikke trenger å spare til hotell for, siden hun bor alene uten foreldre og slik som regel. 🙂

Hm, ja… Blabla.
Går og slenger meg i dusjen, håper jeg ikke lander på såpa og faller! Hehe!

Vi reblogges!

Personlig anser jeg meg ikke som den minst åpne skapningen på “Guds” globus.
Jeg liker å ha gjester, og det må ikke nødvendigvis være individer innen den og den alderen, og det og det kjønnet.
Neida, jeg har venner som er under min egen alder, sånn 13, 15, 16, 16 og snart 17, 18 og 19..
Har også gode venninner som er i midten av 20-åra også. Ja, også de som er i midten av 30-åra og snart 40.
Faktisk så har jeg også venner som levde før onkel Adolf brettet opp armene og sa adjøss også!

Jeg har venner som er seriøst heterofile, og på dråpen til å være fordomsfulle, kjedelige kjipinger. Jeg har venner som er 100 prosent homse, og de som også har plassert legningen sin midt på.
Rusmisbrukervenner har jeg også hatt. Jeg har venner som kan synge, også har jeg venner som ikke bør melde seg på Idol om de ikke vil knuse absolutt all form for respekt de har i dag.D

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er sjelden jeg har noen av mine venner overhode på besøk. Mest fordi at de fleste ikke bor i Oppdal, men miiiiiilevis unna. Jeg har også “venner” i Oppdalområdet som jeg har snakket om å møtes;
“Ja, det kan vi godt gjøre!”, men neeeeeida, blir aldri noe av besøk eller møte verken den ene eller andre veien, og det er faktisk ikke min skyld… Nok om det.

Men vet dere hva? Det er noen jævler som dukker opp, som ikke er mine venner. Noen som jeg ikke har invitert, never ever! Og det er noen individer som har vondt for det, rett og slett! Aner ikke hvor de kommer fra, om de bruker døren eller hva faen det er…
Skulle tro at de lider av ett eller annet syndrom som gjør at de tenker, oppfører seg og har litt anderledes oppfattelse og moral enn en del andre. Nei, jeg sikter ikke til folk med down syndrom, tungt pregete autister eller andre mennesker med en eller annen form for sykdom eller diagnose! Riktig, jeg vil gå så langt å faktisk si at det ikke er folk. Downs er folk, autister er folk, mokkamenner er folk, folk med tourettes er folk, homser er folk.. Ja, til og med svensker og muslimer er folk!

De gjestene jeg skal utpeke er de gjestene som får tålmodigheten til å koke over, hakekorset til å passe kledelig på min arm…
De gjestene jeg nå skal sikte på, og faktisk utføre en real omgang, kraftig blowjob mot for å skremme vekk for en stund er: De jævla hybelkaninene!

Så: Die motherfucker die!
Vi reblogges!

I dont normally belive in ghost!
Vi reblogges!