Så var det å skrive et blogginnlegg igjen da. I skrivende stund sitter jeg som vanlig i min sofa.
Jeg sitter innendørs, men føler meg uttafor! Og, nei, jeg sitter ikke med hodet lent ut gjennom et vindu!
Hele meg er inne, likevel føler jeg meg uttafor! Med det mener jeg ikke utendørs!
Hele meg føler meg helt uttafor, eller utenfor om du vil, rent sosialt!
Skal jeg skrive noe som helst om dette noe sted? Jeg vil så gjerne få ut så mye jeg holder kjeft om!
Men så er det ett par hinder i veien, frykten for hva folk rundt meg skal tenke er eksisterende. For det kan være så mye forskjellige, selv mine nærmeste kan tenke og lure på.
I den siste tiden har jeg brukt en god del tid til sammen på å tenke på å bare få skrive ut om noe som plager meg, og bare la alle ordene komme ut akkurat slik som de er plassert oppe i hode. Men kjære vene, det kan jeg ikke. I hvertfall ikke helt usensurert. For det er så mye som jeg tenker akkurat nå som jeg ikke bør forklare noen at jeg føler, tenker eller mener.
Jaja, jeg vet at ekte venner snakker om ALT! NEI! Faktisk ikke!
Ekte venner stiller opp for hverandre i tykt og tynt, ild og vann, sot og rot!
Men jeg har virkelig mine grunner til å forfalske meg som jeg dessverre gjør en del.
“Hvordan har du det?”- “Bra!”.
“Er det noe du tenker på? – “Ingenting” (oppfulgt av et smil jeg har trent på lenge)
“Men hvis du vil så vet du at du kan snakke, ja?”
Svaret på det siste er helt ærlig som regel dette, i ærlig version:
“Jeg tviler ikke på at du bryr deg om meg, det er ikke det, men det er kanskje litt også derfor at jeg velger å skåne deg, som alle andre, ved å si minst mulig lenger”.
Jeg føler meg ensom når jeg er alene, og i det siste har det vært en del situasjoner at jeg har følt meg eeenda mer ensom blant andre. I enkelte steder jeg ikke føler jeg passer inn, selv om jeg er hjertelig invitert, og noen prøver å få meg med i samtaler innimellom. Jeg føler meg så utrolig uttafor, i hele verden.
Også noen tanker om å legge lokk på ensomheten har jeg i boblende grader nå, uten at de skal skrives ned her, eller andre steder!
Jeg er veldig redd for at folk skal være urolig, og jeg forstår at noen sikkert blir litt bekymret nå også… Men jeg trenger bare å bekrefte at jeg sliter, men dessverre vet jeg ikke om jeg tørr gå nærmere innpå noe mer konkret. Ikke en gang i private samtaler over 4 øyne med en eller annen nær venn.. Hver dag prøver jeg å nå opp i samfunnet, være en best mulig venn for andre. Jeg liker å gi, hjelpe og gjøre som andre spørr om jeg kan gjøre for dem… Jeg vil ikke svikte, og selv om jeg føler at jeg står ved en klippe selv, så bruker jeg heller energien min på å ikke svikte andre, fremfor å ikke svikte meg selv. Jeg liker å låne bort ting, gi, stille opp, jeg bryr meg veldig mye om folk rundt meg, og også derfor er det ingen som kjenner meg: Fordi jeg gjør gjerne som folk spørr om, enten det er fysiske tjenester, eller snakk for andres psykiske bedringer. Men når det kommer til meg selv; jeg slipper ikke noen til lenger. Jeg ser på meg selv som død sånn sett, har gitt meg selv opp…
Kortversion: Jeg er et dødt spøkelse som svever rundt de få gangene folk kan bruke meg til noe. Ellers er jeg bare en stor sorgfull dans inn i livets smerte og fortapelse. En outsider som har venner, men føler seg totalt ensom i seg selv, og mange ganger ute blant andre.
Blæh!
