Hei min lille venn, du som nå har funnet mine ord.
Jeg ser en verden, et land kalt for Norge. Jeg ser de som er forlatt. Jeg ser de som er bedratt.

Jeg ser de utellelige, de som gråter.
Jeg ser de utellelige, de som skjelver.
Jeg ser de utellelige, de som ler.
Jeg ser de utellelige, de som smiler.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg ser hun som har oppdaget at flere hun trodde var venner, har slettet henne fra facebook, fordi hun ikke var perfekt da hun lå med en som hun ikke visste hadde kjæreste fra før av.

Jeg ser de som utellelige som denne uken har blitt banket opp utenfor skolen av en gjeng. 10 mot 1, 10 like mot 1 unik… Han hadde kanskje ikke samme hudfarge, legning… Eller kanskje det var bare den ene meningen eller troen som gjorde han så hatet.

Vi lever i en verden, hvor det er slitsomt og risikabelt å være seg selv. Du kan miste venner på facebook… Enda verre, du kan miste de i virkeligheten. Rent bortsett fra at man mister ikke noe man aldri har hatt.

Jeg ser tåpen som bedrar èn annen. Jeg ser avskummet som har det vanskelig akkurat nå, og missbruker en annen til å høre på. Men når avskummet kommer seg opp igjen, og dagens lytter en gang vil tale om sine vonde vanskeligheter, da dukker skuffelsen opp. For det var ikke gjensidig, vennskapet gikk bare en vei. Missbruk kjenner ingen skam.

Jeg ser en verden med så mange mennesker. Så mange ensomme. Til tross for så mange mennesker på jorden, er så mange alene.

Jeg tenner et lys inni tankene mine for hvert eneste menneske på vår planet.
Skulle ønske jeg kunne gjort det til et faktum, men så mange lys som det finnes mennesker og dyr, det har jeg ikke.
Vi er alle like, egentlig. Vi har alle de samme følsene. Egentlig.

Ved fødselen er vi alle mennesker, uansett en eller tre føtter. Uansett, mørk eller lys hud. Uansett ikke noe, litt eller veldig, veldig mye hår… Enten du er født med pels, eller hud. Vi er alle individer.
Kun samfunnet rundt oss, og oppveksten gjør at vi har skilt oss mer ut fra hverandre i ettertid.

Igjen, vi er alle på samme planet. Jeg tenner igjen et tankelys for deg, og alle de du kjenner, alle de du har kjent, og alle du skal kjenne.
Jeg ønsker en verden med større samhold, mindre missbruk, mindre smerter, mindre ensomhet, mer kjærlighet, mer forståelse og respekt for alle og enhver!

God helg alle sammen <3
Vi reblogges!