Her om dagen, dvs. i overigår, så snublet jeg over noe på Youtube. Kunne det ha vært et gammelt anker som lå i sanden sort som natten? Tja, ihvertfall.. da sjalet som var blitt knyttet rundt det i håp om å skjule det for meg, og den store hemmeligheten til slutt ble avslørt kunne jeg knapt tro mine egne ører.
Noe som derimot er til å tro, og som neppe er en særlig godt gjemt hemmelighet heller er at jeg er å anse som en nokså stor Sabeltann-fan. Ikke så veldig av det nye og mer moderne Sabeltann, men det riktige gamle-gamle.
Og det jeg skal dele med dere nå kjære landkrabber er noe av det kuleste jeg har sett og hørt på Youtube på en god stund!!
Er først og fremst disse to jeg har hørt på (på repeat!!) til nå. Men har tatt en liten rask titt innom menyen, og ser at det er litt forskjellig å finne. Og med det mener jeg at alle låtene ikke bare er Sabeltann-relatert, hehe.
Jeg har selvfølgelig abonnert og lever nå i spenning på hva denne fyren har å tilby fremtiden.
Av en eller annen grunn har jeg relativt ofte på en søndag tenkt at jeg kan utsette å handle til tidligst i morgen. Hvorfor det?? Jeg finnes ikke religiøs. Jeg ble delvis “forsøkt hjernevasket” noen ganger da spesielt mormor gjorde det tydelig at hun aller helst ville jeg skulle konfirmeres kristelig (jeg var for øvrig den eneste i søskenflokken som var sta nok til å holde ut, og krangle meg til den borgerlige varianten).. men ingen har per nå lykkes – og for det er jeg meg selv evig takknemlig. Jeg har ikke noe i mot at folk er troende selv – flere av mine beste venner er kristen – men for meg er ikke “et liv med gud” et liv jeg ønsker å leve. Nuvell, kanskje ikke helt sant, for til syvende og sist er vi alle vår egen gud. Jeg foretrekker å leve mest mulig etter slik jeg selv vil (lenge leve synden!!), er også en grunn til at jeg stadig velger å holde meg singel, for å si det sånn. 🥴
Men nå var det i grunn ikke noe av dette her jeg tenkte å skrive om i utgangspunktet, men det faktum at jeg har vært og unnet meg en søndagshandel. Kanskje den aller beste varianten eller? 😊 Jeg syns i alle fall det er så herlig befriende å kunne gå ut når det knapt er en annen sjel å syne. Når sjansen for at jeg støter på noen jeg kjenner, eller som vet hvem jeg er, er såpass minimal at jeg mest sannsynlig får gå og vandre i fred og ikke la meg distrahere på den ene eller andre måten. Når jeg kan gå utendørs og samtidig anstrenge meg minst mulig om å spille med på et eller annet sosialt skuespill, og simpelthen bare sveve i min egen deilige såpeboble.
Idet nye spor stadig blir til slår det meg mer og mer hvor heldig jeg på sett og vis var den gangen bekymringene og problemene som blåste rundt meg var lokale. Så lokale at de i bunn og grunn handlet om meg selv, for det meste. Det ironiske er at jeg har det mye bedre per i dag enn veldig mange andre perioder i livet. Og psykisk helse – som først og fremst har vært min sterkeste motvind og tøffeste motbakke – skal man så absolutt ikke kimse av, eller ta for gitt.
Men «den gang da» var det i det minste så mye jeg kunne gjøre for at det faktisk ville blitt mye bedre. 🙃 Igjen – når man virkelig er fanget i det er det mildt sagt mye lettere skrevet enn faktisk gjort, misforstå meg ikke der!! Men de siste 3 årene; først en epidemi som er som tatt ut fra en kjip katastrofe-film, og nå tidenes mest unødvendige WTFf(!!)-krig i Europa, som tatt fra annen en kjip film.. jeg savner rett og slett da bekymringene mine kinda var mer innen for min egen rekkevidde. Jeg savner mer av det jeg faktisk kunne gjøre noe med og “avslutte”, samtidig som virkelig håper at verden snart får mindre av.. alt det faenskapet verden i bunn og grunn har dreid seg om “i det siste”.
For nøyaktig ti år siden i dag så skjedde det noe ganske trist og nedrig i mitt liv.
Jeg hadde døgnet. Hadde vært oppe hele natta. Ut på ettermiddagen var jeg og besøkte ei venninne for å holde meg våken noen timer til. Jeg husker vi satt i vær vår stol – eller hun satt vel strengt talt i en sofa – vi så «Snakes on a Plane» – dvs. hun gjorde det, mens jeg sleit seriøst med å holde øynene oppe. 😳
Etter som timene hadde gått stadig lengre i sitt løp var det også på tide at jeg tuslet hjem. Sånn like før slaget 17 kunne jeg melde her inne på bloggen at jeg snart skulle kose meg med lasagne før jeg siden skulle ta avskjed med nok en laaaaang og dels slitsom dag.
Lite visste jeg der og da at det var lasagnet jeg skulle si adjøs til først.. En halvtime etter dette innlegget hørte datidens blogglesere (som jeg lurer fælt på om jeg fremdeles har noen igjen av?) fra meg på nytt. Lasagnen jeg der og da skulle ha spist hadde gått rett i gulvet.. og det samme gjaldt også tallerkenen – vi må aldri glemme 🖤
I dag er det altså 10 år siden denne hendelsen, og i nå sitter jeg her på ny og utfordrer skjebnen.
La oss bare krysse fingrene for at jeg ikke sitter her og blogger igjen om et kvarters tid, men at jeg i stede sitter og hygger meg i fred og fortrolighet!
Og ja, forresten. Litt mer tilfeldig har jeg også tenkt at jeg også i dag skal se en gammel filmklassiker som jeg enda ikke har “fått” sett.
Blir dog litt mindre slanger denne gangen, for om snart er det nemlig «Scarface»-jomfruhunna mi som skal ryke. Ehm.. Jeg håper ikke dette skjebnesflørtende ordvalget knuser kvelden min fullstendig nå!
Blitt mye mas om Tik Tok fra meg nå, og det vil jeg bare beklage ovenfor de av dere som nå måtte være litt lei. 😌 Skal prøve å roe ned det maset her inne fremover, meeeen;
I dag har jeg en liten nyhet jeg vil dele med dere, samt en oppfordring å komme med før jeg roer ned Tik Tok-praten her inne litt..
Jeg trenger deres hjelp til å nå et mål som ikke bare vil hjelpe meg med å nå visse mål inne på Tik Tok, men som jeg tror OGSÅ vil lønne seg for de som liker å følge med på både denne bloggen, samt Youtube-kanalen.
For noen uker siden slengte jeg meg på den vågale utfordringen det er å tegne hele blogg-Norges Frodith. Det hele ble gjort i Paint, og alle syntes at resultatet bare ble helt nydelig. Særlig Bunny Thrash var helt over seg i ekstase og misunnelse for mine gudommelige skils, og til slutt så spurte han meg om jeg ikke kunne printe ut en diger plakat som han kunne henge over sofaen i stua. 💜🖤 Da svarte jeg at verken jeg eller mine kunstverk ikke er til salgs, men takk som byr.
Og det tok ikke lenge før jeg også fikk en forespørsel fra selvfeste Lenalykke. Jeg sa i hovedårsak klart og bestemt nei da hun lurte på om jeg ikke ville tegne henne også. Svarte sant som det var at jeg var sliten etter alle de harde og konsentrerte timene jeg hadde brukt på å portrettere Frodithen, men etter å fått fylt opp inboxen på både Instagram, Tik Tok, Facebook og Vipps over flere uker nå med den ene på gråten trygle-videoen etter den andre, ja så hadde jeg ikke samvittighet til å si nei lengre.
Lenas originalbilde:
Foto: lenalykke.blogg.no
Mitt paintbilde: Ikke helt sikkert det er nødvendig å poengtere hva som er hva, men siden jeg vet at mine ferdigheter er så faretruende god så tenker jeg det er best å være på den sikre siden – hvis noen ikke skulle makte å se forskjell.
Jeg liker meg best når jeg har et mål å strekke meg etter. Og akkurat som Egon Olsen er det stort sett ikke pengene som betyr noe, men planleggingen og kuppet i forveien. Samt å av og til bevise hva jeg virkelig duger til, og får til.
Nå har jeg lenge gått og følt på en meningsløshet som har sluket til seg det ene etter det andre. Og jeg har blitt sittende og bare sett på mens dagene har blitt til måneder, og månedene har passert.
Foto: pixabay.com
For noen dager siden så jeg noe som kunne minne om håp. Ta den ring-restriksjonene ble dynket ned i sitt eget sorte hull. Først var jeg litt skeptisk, kjente på en ikke helt uvesentlig følelse av déjà vu. Men så tillot jeg meg å endelig glede meg over det hele. Til jeg så gikk tilbake til sluket som nå virker bare mer og mer evigvarende.
For til tross for at påbud om munnbind og avstand nå er “tilbakelagt” så er smittetallene ganske høye. Enkelte steder. De fleste jeg kjenner som har “fått den ring” for så å latt den vandre, har kjent på milde forkjølelsessymptomer. De fleste. Ikke alle.
De siste dagene har jeg nemlig observert flere beskrive sin opplevelse med “ringen” som mildt sagt helt jævlig. Vil igjen minne om at dette er ikke de fleste av de jeg kjenner til. Men samtidig er disse menneskene nå blitt mange nok til at jeg på ny sitter og lurer på om livet mitt og min verden aldri skal gå videre fra der ting er nå.
Én stemme i hodet sier at jeg bare bør dra nå dit jeg aller helst vil. Jeg tenker at hvem som reagerer hardest på “ringen” har en viss sammenheng med hvem som også har reagert verst på nåla. Jeg har hilst på nåla tre ganger, og har knapt følt på noe som helst av “ringvirkninger”, sammenlignet med andre. Og jeg tror dette også vil være tilfelle om jeg en dag skulle bli smittet.
Samtidig er det en annen del av hodet som får meg til å tenke.. hva vil de som har advart mot å reise føle hvis jeg nå trosser deres råd? Eller hva vil jeg selv tenke dersom jeg reiser, blir syk, og siden skulle bli temmelig syk til tross for at jeg er relativt ung med relativt god helse per nå?
Foto: pixabay.com
Men så var det det med å ta sjanser igjen. Det har jeg generelt blitt for dårlig på de siste par årene. Er det én ting jeg vet for sikkert så er det hvor kort og skjørt livet er. Jeg vet at de fleste som jeg kjenner har blitt syke har vært veldig heldige. Jeg vet at påbudene og reglene akkurat nå er ganske “chill”, og jeg tviler på at det er “uten grunn”. Og sist, men ikke minst: jeg vet at det stort sett er bedre å angre på gjort, enn ikke gjort.
Kort oppsummert er spørsmålene jeg igjen nå sitter med..
Vil en potensiell reise i veldig nær fremtid bli et av de ytterst få unntakene? Og om ja – av hvilke unntak?
Hvis jeg fortsetter å “bli hjemme” – hvorfor har jeg så egentlig å valgt å bli?
