Jeg bryr meg ikke så mye om hvor populært det jeg legger ut måtte være på det ene eller andre viset. Jeg har flere ganger publisert noe jeg visste ikke ville få nevneverdig kommentarer/likes, og jeg har også lagt ut en rekke innlegg som jeg visste ville sette meg i konflikt med en og annen. Og selv om det i enkelte tilfeller har ført til krangling, trusler og “tap” av “venner” – dere kan ta dere i tåa på at jeg kommer til å gjøre det igjen!
Alle mine kreative sider! Jeg har en veldig unik og spesiell fantasi som har vært med meg hele livet. Fra jeg knapt var i stand til å gå spilte jeg improteater for nærmeste familie. Og i dag skriver jeg historier og dikt, lager videoer, designer surrealistiske bilder og animasjoner.. også videre.
Det faktum at jeg stadig er blitt mer og mer impulsiv og tenker “fuck it! – i beste verste fall får jeg en god historie å dele”, enten det gjelder å oppsøke helt nye steder, si ja til en eller annen reality-fest, holde et eller annet “skummelt” dyr, tørre å spørre folk om å finne på noe SELV OM jeg er noe usikker på hva vedkommende egentlig syns om meg. Listen er lang!
Im a freakin good looking guy!
Jeg er definitivt et av de mer intelligente “der ute”!
Jeg er en god venn! Og jeg får fort sympati og empati for folk. Til tider kan det hele bli i meste laget, noe som er en nokså vanlig “bivirkning” med å ha asperger og ad(h)d. Det har hendt at min dårlige samvittighet har gått for langt, men stort sett anser jeg denne godheten som en styrke heller enn en svakhet.
Størrelsen på herr “lille” Kuklinski. Titter dere “litt” tilbake i arkivet vil dere se hva jeg mener. (igjen; det jeg skrev på punkt 1)
Jeg liker meg selv og vegrer meg ikke like mye for å vise det. Janteloven – suck off!
Jeg har en økende evne til å tiltrekke meg noen helt uberfantastiske enhjørninger! Jeg er blitt SÅ flinkere til å styre unna troll, orker og “psykiske vampyrer” nå enn før. Og skulle det først dukke opp noe ugress venter jeg ikke like lenge med å luke de ut.
.. apropos nr. 9: Til tross for at jeg til tider kan være noe skeptisk til enkelte, sågir jeg likefult folk en sjanse! – med mindre de røde lampene blinker noe helt vilt.
Livet er ikke alltid like snilt med oss som lever det, og det er ikke alltid at vi som lever det er like flinke til å fatte hvordan vi skal forholde oss til, og takle det livet presser mot oss.
Unge Besarta lever et relativt vanlig og trygt liv. Hun er glad i familien sin, som hun av og til småkrangler med. Hun går på skole og gjør det greit der. Hun elsker å henge med bestevenninnen Elise som hun dessuten har en filmklubb med, EA Films, helt alene.
Men en dag begynner de trygge rammene i Besartas liv å settes på prøve. Moren viser seg å være diagnostisert med kreft, og som ikke dette var nok begynner Elise å henge mer og mer med to andre jenter, Johanna og Helene, som Besarta ikke helt vet om hun liker eller ikke.
Besarta vil så gjerne fortelle venninnen om moren, men får det ikke helt til når Elise kommer henne i forkjøpet med en annen kjip nyhet: Foreldrene til Elise skal skilles! Blir det riktig av Besarta å fortelle om sin egen mor nå? Kreft er jo tross alt enda vanskeligere enn en skilsmisse. “Leit det med dine foreldre, men min mor har kreft”, liksom. 😒
Tiden går og dagene fra Besarta fikk den nedslående beskjeden blir flere, og lengre. Det blir stadig vanskeligere å fortelle noen som helst om alt det vonde hun går rundt og bærer på, alene. Særlig ovenfor bestevenninnen som hun nesten aldri får ha i fred mer uten at Helene og Johanna “henger etter på slep”.
«Hvis dette var en film» er debutromanen til Teuta Dibrani (f. 1993), og den tar for seg det å være et medmenneske med alt for mye å bære på, dårlig samvittighet ovenfor seg selv og andre, frykten for å tråkke feil, og et stadig behov for å gjøre “det rette”.
Det er lett å kjenne seg igjen i, og bli kjent med Besarta – som ofte bare blir kalt for Arta. 💖 Og selv hvor frustrert jeg måtte bli over at hun stadig holder ting inni seg i frykt for å si, eller gjøre noe feil, så har jeg samtidig ingen problemer med å forstå hvor alt kommer fra – selv om jeg heldigvis aldri har vært i samme situasjon selv.
For til tross for at jeg av og til gjennom lesingen tenkte tanker som “men du må bare..”, “de kommer sikkert til å forstå om du..”, “det er ikke sikkert de tenker sånn..”, så føles like fult alle tankene og valgene hennes veldig naturlige og troverdig. Hele Bertas tankemønster og måte å reagere, og ofte ikke reagere (utenpå) på, virker veldig ekte, og dette er en av bokens desidert sterkeste sider, ved siden av at den generelt er bra skrevet.
Jeg tror mange kan finne en trøst i å lese denne. Og jeg tenker at dette er ei bok som kan få flere som har litt vanskelig for å tørre og våge, og som av en eller annen grunn anser seg selv som “feig”, og sammenligner seg med hvor modig han, hun og de er i forhold, til å reflektere over at.. dette er så mye vanligere enn man gjerne tror. Og stort sett så går ting bedre enn man frykter. Til slutt.
Hvor alle problemene til Arta ender opp skal jeg selvfølgelig ikke røpe her. Det håper jeg at du som leser dette innlegget nå vil finne ut av selv ved å lese denne fine boken som ikke er på mer enn 133 nokså lettleste sider. For min del har det vært både ubehagelig, vondt, fint, gøy og trist å “henge” med Arta fra vi først “ble kjent”. Men det har vært verdt det! – akkurat som et og annet vennskap der ute i virkeligheten 🖤
Jeg gir «Hvis dette var en film» 7,5 av 10 stjerner!
Jeg vet ikke om nyttårsyr er et uttrykk eller ord, det fikk i alle fall en rød strek slengt under seg i det jeg skrev det nå. Men det er noe jeg vil skal være et ord, fordi det er noe jeg ER NÅ! 😁 Jeg er så, SÅ klar for nye prosjekter, nye motbakker, nye meg!!
Allerede i løpet av de tre første dagene har jeg greid å gjenta en rekke svakheter fra “tidligere liv”. I går kveld la jeg ut en Tik Tok i hu og hast som jeg endte med å slette igjen i formiddag. Det som irriterte meg mest med den var at jeg spilte den inn med tørr munn, og det klarte bare ikke lydsensitive meg å forholde seg til. 😖 Dessuten var ikke lysforholdene gode heller, og i hele tatt.. Alt dette kunne vært unngått om jeg bare ikke hadde rushet slik med å få den ut innen “det ble for seint”.
Jeg har jo satt meg som mål å runde 5000 følgere innen året er omme. Og jeg husker at en kompis gjentatte ganger har fortalt meg at det anbefales å legge ut mellom 2-4 videoer daglig – hvis man ønsker å bli “stor og sterk”! Så det er pretty much den taktikken jeg har kjørt på med nå.
Selv syns jeg det er synd at dette er en realitet. Eller altså, det er ikke den eneste fasiten på suksess. Men det gir mening at dette virker!
Nå skal jeg allikevel ikke være så negativ til denne strategien å opparbeide seg på. Hvis jeg bare blir flinkere med å produsere flere videoer på rappen når inspirasjonen og forholdene virkelig er “der”, som jeg så kan spre utover siden, så tenker jeg mye er gjort fremfor at jeg brått finner ut at jeg “har dårlig tid”, og begynner å stresse med å få laget og lagt ut noe innen “deadline”.
Utover den ene videoen fra i går er jeg ellers ganske fornøyd med Tik Tok-prestasjonene mine. De andre tingene jeg har “gjort feil” ligger nemlig andre steder, ehm, som at jeg har brukt litt mer tid på å scrolle Tik Tok enn jeg både burde og “ønsker” at jeg hadde.
Men det har i det minste ikke noe med mine produksjoner å gjøre! .. utover at inspirasjon har en tendens til å dale fra om livet generelt føles for “ensidig” over tid.
Ja, nei – året er enda puuuuur ungt så det er enormt med muligheter til å virkelig forbedre seg!! 🤪
I fjor klarte jeg å sette flere mål enn jeg presiserte å huske da jeg på nyttårsaften skulle oppsummere hvordan alt hadde gått. Derfor har jeg nu satt opp en litt kortere liste igjen, (dette gjøres visst annethvert år! 🤨) slik at det blir mindre å huske på i denne nye runden!
Nytt av året er de rosa målene i listen under, mens de to i rødt har jeg valgt å gjenoppleve fra fjoråret – da jeg dessverre ikke lyktes den gang da.
I videoen ovenfor er det først og fremst det nye jeg prater om. 😊 Og der går jeg også nærmere inn på hvorfor jeg har satt meg de forskjellige målene – og hva jeg tenker om hvorvidt jeg vil lykkes eller ei!
Et nytt eventyr av et år sniker seg frem med drastiske skritt. 🥰 Men før jeg penetrerer det nye med brask og bram er det på tide å se hvorvidt jeg har lykkes i å nå alle de forskjellige målene jeg i januar satte meg for 2022.
Kan allerede nå avsløre at ikke alt har gått som jeg håpet på, og at det er mulig jeg overfører et par av årets mål og menigheter inn i 2023.
“Runde 400 subs på Youtube!” – Dette målet begynner det å bli en stund siden jeg nådde. Dog har ting gått nokså tregt siden da jeg per nå ligger på 406 abonnenter. Men jeg har nådd målet – og det er i grunnen det “viktigste” av det vittigste!
“Involvere flere folk i mine videoer igjen!” – Jeg har på sett og vis lyktes med dette også, men ikke på den måten jeg tenkte da jeg skrev ned dette i januar. Men i den grad jeg har klart det så har jeg ene og alene Paradise-vloggen fra i august å takke! (altså, jeg har laget noen videoer til hvor jeg ikke har vært “alene”, men ikke nok til at de alene har overgått innsatsen fra i fjor)
Mulig jeg kommer til ta vare på dette målet videre inn i 2023. Så får vi krysse fingrene for at det blir flere videointervjuer, challenges og lignende med kjente og fjerne da i stede.
“Få en nærmere relasjon til folk!” – Her vil jeg absolutt si at jeg har fått til ting! Mens jeg hadde noen få jeg snakket av og på med i fjor er 2022 blitt et år hvor jeg faktisk har snakket en hel del med flere. Da spesielt live på Tik Tok.
“Adoptere en tarantell!” – Er redd vi får ha dette til gode.
“Besøke Hunderfossen!” – Er “redd” jeg må gjenta det jeg just skrev i målet ovenfor. MEN jeg har sett Hunderfossen på film da jeg så “Troll” ganske nylig! En film jeg for øvrig sterkt vil anbefale ALLE om er gamle nok til å se. Jeg ble i alle fall troll.. bu… sorry.
“Gå opp Allmannberget!” – Igjen er jeg “redd”.. at det ikke har blitt noe fjelltur på meg i år.
“Lære å vaske vinduer!” – YES!! Det skulle ta tid, men i høst gikk jeg ut med den rosa bøtteballaden min og fikk shinings på noen av vinduene i første etasje.
Jeg får de fortsatt ikke like pene så effektivt som jeg skulle ønske, men teknikken jeg prøvde på denne “nå” var utvilsomt mer vellykket enn da jeg forsøkte å vaske noen vinduer UTENDØRS sist, for typ 8-9 år siden.
“Skaffe ramme til Marilyn,Eva og Adolf!” – Marilyn Manson-posteren som har ligget sammenrullet i over et halvannet år fikk seg omsider rammet inn på veggen for bare noen dager siden. Men Eva og Adolf ligger fortsatt urammet på lageret.
“Bli nøyere på å se gjennom ting før publisering!” – Litt usikker. Jeg har fortsatt et evig forbedringspotensialet, men jeg tror jeg har blitt litt flinkere i år sammenlignet med i fjor.
“Smake vin!” – Er blitt en del cider, pittelitt øl, samt en og annen rusbrus. Men er per nå fortsatt jomfru på VINmonopolet.
“Vinne 10 000 kroner!” – Har ikke vunnet så mye penger TIL SAMMEN en gang! hmm.. men jeg har “vunnet” en rekke uforglemmelige opplevelser verdt MINST så mye, om ikke mer.
“Få tilbake blogg-statistikkene!” – Vet stadig ikke hvor mange som har vært innom det og det spesifikke blogginnlegget mitt. I likhet med alt det andre som har “feilet” over har heller ikke dette til syvende og sist sånn egentlig vært så viktig for meg.
Jeg har funnet, jeg har funnet 😃 – hva har jeg funnet?
Rett før jul bestemte jeg meg for å gå til innkjøp av en poster som jeg har vurdert en stund. En 100 x 70 svær plakat med bilde av samtlige av Ivo Caprinos kjente og kjære eventyrskikkelser. SE HER!!
… det er visst ikke bare-bare å få fokuset til å virke slik som jeg vil når jeg på død og liv skal være med på bildet selv..
Vi prøver igjen!! 😁
… denne gangen uten den svært så sjarmerende favorittbloggeren deres.
Elsker så og si ALT her!! 😍🥰
Det eeeeeneste jeg stusser over er hvorfor de har brukt bamseversjonene av Solan og Ludvig, og ikke dukkene.. Syns det er et noe snodig valg spesielt med tanke på at alle andre ser ut til å være i “riktig” dukkeutgave. Men alt i alt blir dette bare småpirk.
Posteren er likefult amazing, og i den overlegne kvaliteten man skal kunne forvente fra Caprino Studios. Elsker at i tillegg til å ha lagt inn alle de kjente figurene så er det også noen her som nok ikke er like kjent for “folk flest”.
ALLE figurene Caprino har skapt er dog ikke med. For i tillegg til å ha laget en rekke udødelige eventyrfilmer så produserte Ivo Caprino også en drøss med reklamefilmer for forskjellige bedrifter (blant annet Stabburets leverpostei <3) For ikke å snakke om Televimsen (en liten mann som dukket opp på skjermen da NRK hadde tekniske problemer i gamle gamledager) som nok er den jeg savner aller mest, men igjen, han er ikke en del av eventyrriket til Caprino.
Kjøpte plakaten gjennom nettbutikken til caprino.no, og hvis det skulle være flere som ønsker å sikre seg et eksemplar vil jeg anbefale å ikke vente for lenge da den bare er trykket i et viss antall eksemplarer. Den koster 160 kroner. Rammen måtte jeg kjøpe utenom.
Og sist, og i dette tilfellet også minst; jeg har faktisk hengt opp en enda en poster i dag. Og denne her har jeg dessuten hatt liggende i en plastrull i over et år.. Mest fordi jeg har slitt med å finne en passende ramme noe steds.
Når sant sies skal så fant jeg vel aldri en ramme som passet helt. Plakaten er akkurat litt for smal – det kan dere kanskje se hvis dere ser helt til venstre? Og så var den opprinnelig 1-2 cm for høy, så jeg endte med å skru på min indre Max Mekker (hvil i fred <3), og klippe den litt i høyden slik at den til slutt passet likevel.
Man kan si jævlig mye om Marilyn Manson, per dags er jeg fortsatt litt usikker på hvor vidt jeg tror på de grusomme anklagelsene han har måtte forholde seg til særlig de senere årene. men han er fortsatt en sann SATAN i mitt syn når det kommer til det artistiske, altså i posihiv forstand 🖤💜 Han har vært den mest spilte artisten på Spotify to år på rad nå, og det er en stor sannsynlighet for at 2023 heller ikke blir noe unntak.
Ja så kan jeg jo legge til en liten funfact til de av dere som ikke allerede vet dette; da jeg fant ut at jeg skulle hete Aylar Kuklinski i sosiale medier så var oppskriften på dette aliaset ganske likt Marilyn Manson og hans opprinnelige band.
Dog har jeg ikke kombinert to navn som var viktig under det tiåret jeg ble født, men jeg har i det minste smidd sammen fornavnet til en kvinnelig skjønnhet med etternavnet til et mannlig uhyre. Aylar Lie og Richard Kuklinski.
I dag har jeg lyst til å hylle noen helter som den siste tiden har lagt inn en enestående innsats for å gi diverse kjente norske (og ikke fult så kjente) kulturskatter et nytt liv. For i løpet av særlig de siste to årene har en rekke norske filmer og musikk-album blitt relansert.
Norske filmskatter
“Skal jeg smile BREDT eller skal jeg smile NATURLIG? Nå får du nesten bestemme deg!”
Det som har vært mest givende å følge med på for meg personlig har vært relanseringen av gamle filmer som enten har vært vanskelig å finne på dvd/ blu ray i en lang, lang tid, eller som aldri har vært gitt ut noen steds etter at de gikk på kino for så og så mange år siden.
Nasjonalbiblioteket jobber for tiden i samarbeid med Norsk Filmdistribusjon om å få restaurert og gitt ut over 350 filmer!! 😳 Per dags har jeg sikret meg to blu rayer hvor det første jeg kjøpte var Wam & Vennerøds kultklassiker «Lasse og Geir» fra 1976. En film jeg “aldri” tidligere har sett, men som jeg har hørt en del om. En film som i likhet med mer eller mindre alt Wam og Vennerød skapte sammen, ikke har rykte på seg å være spesielt bra, og som ble hyppig parodiert, da særlig av Harald Eia og Bård Tufte Johansen i NRK-programmet “Åpen Post” på slutten av 90-tallet.
Eller.. det er ikke helt sant at jeg ikke hadde sett denne filmen før. 🤫😅 For jeg har sett en versjon av den på Youtube hvor film- og spillentusiastene Karl Martin Hogsnes og Bjørn Magnus Midthaug (begge kanskje mest kjent fra Level Up Norge) har kommentert over som et innslag til deres særs lite høytidige serie “Kozekveld“. Men jeg har aldri sett eller hørt filmen slik den egentlig var ment..
Norsk film har dessverre lenge hatt rykte på seg å være dårlig, kjedelig, selvhøytidelig og det som verre måtte være. Og når det har vært snakk om hvor “rævva” norsk film er/ har vært, så har «Lasse og Geir» hyppig blitt brukt som selve krem-, eller skal vi si “gelé-eksempelet” på hvor “håpløst” det kan bli.
Selv syns jeg filmen absolutt har noe for seg. Misforstå meg rett, jeg tar meg i å le en rekke steder hvor det neppe var ment at folk skulle le. Og det er vanskelig å heie noe særlig på noen av karakterene vi blir presentert for, SÆRLIG selve hovedkarakterene som fremstår som noen usympatiske, bortskjemte drittunger gjennom nærmest hele filmen.. 😖🤮 Ja, jeg kan i grunn fortsette ganske lenge, men da blir det bare repeteringer av ting som er blitt sagt og skrevet så mange ganger andre steder tidligere.
Poenget mitt; filmen HAR noe for seg til tross for alt dette. Jeg tror jeg skjønner sånn ca hva Wam og Vennerød ville med filmen, så kan man diskutere ut i det uendelige hvor bra de forskjellige regi og manus-valgene faktisk var. En ting er rimelig sikkert. Om ikke «Lasse og Geir» kan kalles for en spesielt bra film, så er den om annet nokså underholdende – spesielt hvis den sees med en god venn.. eller fem.
Og i dag kom den andre blu ray-utgaven jeg hadde bestilt, «Stumme filmspor». En samling med norske stumfilmer fra 1910-tallet. Dessverre er ikke alle filmene komplette. To av filmene er dog nesten fult bevart: «Under forvandlingens lov» (1911) og «Revolutionens datter» (1918). Jeg så førstnevnte til frokost i dag, og selv om jeg fort kjente at jeg ble litt rastløs og begynte å tenke på alt som godt kunne vært klippet vekk, eller kortet betraktelig ned, så koste jeg meg likevel. Og jeg følte kinda at jeg hadde reist 100 år tilbake i tid med en eller annen tidsmaskin.
I tillegg inneholder denne utgivelsen også «Dæmonen» (1911) og «Paa jagt efter landets skjønneste kvinde» (1918) og «Historien om en gut» (1919). Og som ikke det er nok så byr utgivelsen OGSÅ på litt informasjon og sjeldne stillbilder fra noen flere filmer fra 1910-tallet, som dessverre er gått tapt for alltid.
Skulle man ha lyst til å se hvilke filmer som er blitt reutgitt på dvd og blu ray kan det gjøres her, og alle filmer som er gitt ut til nå, eller som vil komme ut senere kan enten bestilles direkte via nettbutikken til Nasjonalbiblioteket, eller Platekompaniet. 💗
Norske albumklassikere Men det er altså ikke “bare” norsk film som det nå blir tørket støv av. “Hele norges” Christer Falck har de senere årene sørget for at nokså mange norske musikkalbum vil være lettere tilgjengelig enn de har vært på leeeeenge. Både CDer, LPer og bøker har han gitt ut gjennom prosjektet «Norske albumklassikere», og her også er det snakk om ting som enten har vært ganske utfordrende å få kjøpt noe steder, eller som ikke har vært utgitt på cd tidligere.
Jeg har ikke kjøpt noe av dette selv enda, men jeg er fristet til å blant annet kjøpe “Kaptein Sabeltann og Skatten i Kjuttaviga” som opprinnelig ble utgitt på CD og kassett i 1992 – og som ble reutgitt på LP i 2022. “Problemet” er bare at jeg per dags ikke har noen LP-spiller. 😌
Og for de spesielt interesserte så finnes det en podcast som heter «Norske Albumklassikere på LP» hvor Christer Falck og Andreas Leine Jakobsen snakker om de forskjellige albumene.
Lenge leve Platekompaniet! Og helt til slutt. Platekompaniet er altså blitt nevnt både i filmdelen av dette innlegget, men også i albumdelen. Så det er ganske åpenbart at det jobber noen ildsjeler der som virkelig brenner for å bevare mye av det gamle, fremfor at ting skal forbli utilgjengelig for folk og tannfe.
I den forbindelse vil jeg også informere om at i tillegg til å ha et samarbeid med de overnevnte aktørene så kan man inne på Platekompaniets nettbutikk søke opp en rekke titler som per nå ikke finnes/ er å få kjøpt, men ved et par tastetrykk øke muligheten for at de blir det en vakker dag.
Man kan f.eks finne «Hotel Cæsar – Den Komplette Serien», en utgivelse som verken har eksistert, eller som jeg har kjempetroa på vil komme ut av forskjellige årsaker – MEN hvis man legger igjen en epostadresse på de forskjellige til nå ikke eksisterende titlene, så bidrar man til at sannsynligheten for at de faktisk vil bli til øker en del allikevel. 😃🥰
Undertegnede hadde ikke hatt i mot å utvide denne samlingen enda “litt” til! <3
Det er ikke verst når man etter passerte 30 fremdeles er i stand til å få nye kallenavn, tenker jeg. 😊 I løpet av året har jeg nemlig fått høre en viss frase samtlige ganger: «er ikke du han fra Tik Tok??».
Jo jeg er visst han fra Tik Tok. Og den eneste skulle man tro ut i fra spørsmålet. Det skal tydeligvis ikke så mye til, for jeg har ikke vært så aktiv der det siste året. Det har jeg for så vidt ikke vært noen steds i år..
Jeg skulle fremdeles ha vært “han fra blogg” eller “han fra Youtube”, men tidene forandrer seg, og jeg får heller nyte at jeg enn så lenge er “han fra Tik Tok”. I morgen er det en annen plattform som gjelder, det er bare å glede seg.
Det kunne vært så mye verre tenker jeg dessuten. Jeg kunne vært “han fra Twitter”. 😜 Jeg har ikke noe i mot Twitter – hvis vi snakker anno noen år tilbake. Ryktene skal ha det til at for å bli latt merke til på Twitter 2022 må man (mis)bruke ytringsfriheten! Helst ha noen riktig så friske meninger om de minoriteter, nasjoner, kulturer og religioner man ikke er en del av selv. Eventuelt hvorvidt det bare finnes to kjønn eller ei.
Nei, jeg kan godt være “han fra Tik Tok”! Heller det enn et antisemittisk rasshøl med nesa alt for godt plantet i egen magesyre. Eller en kvinnefiendtlig rasstapp som mener det er greit å slå det såkalte “svake kjønn” når man omsider er gått tom for verbale argumenter. Jeg kunne også vært en amøbe uten internett som syns det er helt innafor, ja til og med min plikt å erobre andre land, drepe sivile, voldta kvinner og barn fordi de forskjellige landene og menneskene var en del av “mitt land” under det forrige årtusen.
Verden er alltid i endring. Og det må man bare anerkjenne først som sist. Det er ikke alt man trenger å like, det er ikke alt man “bør” eller kan like. Men man trenger ikke være en idiot av en rass fra en annen verden fordi om.
Jeg har brukt mye tid på å klage og være misfornøyd, men satan i julegatan så heldig jeg er!! Og det er vel grunn nok i seg selv til at jeg virkelig bør fortsette å dokumentere livet såpass som jeg har gjort de siste 12 årene. For når jeg skråller gjennom det jeg har publisert det siste året, her eller der, så slår det meg hvilken eventyrisk reise 2022 har vært!
Og akkurat som i de beste eventyrene har dette også bydd på visse elementer av skrekk og gru. Men som den helten jeg jo er i min egen historie så har jeg kommet meg gjennom hva enn det har vært som har forsøkt å hindre alle sauene i å komme seg trygt over gjerdet, i det jeg har ligget på (s)engen og søkt “skogens ro”..
Skal vi snakke om hva som har vært årets downer er ikke det spesielt vanskelig. Men jeg vil ikke fokusere på det mørke og jævlige nå, så la oss kaste solbrillene litt til side og stirr så inn mot sola til det ikke er mer igjen å lese på. For hva har egentlig vært det absolutte høydepunktet?
Ikke lett like lett å svare på. For det er MYE som kommer til minne! Blant annet ble det to Oslo-turer hvor jeg endelig fikk møtt flere jeg har ventet SÅ, SÅ lenge på å få treffe, enten for første gang, eller for første gang på ja.. Lenge. Paradise-tiden har helt klart betydd mye for meg, herresatan – jeg var jo faktisk på FINALEFESTEN!! Samtidig er det en rekke mer hverdagslige, og materialistiske gleder å plukke og vrake i.
Jeg kan faktisk ikke velge bare én ting. 🤪 For det er så mye av det som har betydd noe positivt for meg dette året som har vært så fantastisk på vidt forskjellige vis. Det blir liksom som å sammenligne det beste tv-spillet opp mot det beste musikk-albumet, jeg mener – HALLO PÅ KUKEN! Jeg vet hva jeg har pratet mest om gjennom året til venner og lovers, men det er ikke nødvendigvis det samme som at det må være fasiten.
Nå skjønner jeg at jeg irriterer enkelte av dere. Ikke at det plager meg sånn nevneverdig, og ikke at det skal så mye til heller. MEN siden jeg (stort sett) lever veldig for å skape det type contentet jeg selv ville lest/sett/hørt, og jeg, tro det eller la være, ikke er en person som liker å være irritert selv, så skal jeg sette opp en liste over de fem “tingene” som har gitt meg mest glede. Rekkefølgen på listen er etter når ting skjedde, og IKKE etter hva som har vært “det beste”.
Da jeg bikket 1000 følgere på Tik Tok og fikk muligheten til å gå live med folk fra og med slutten av mars! *to minutts stillhet for de to øyenbrynene som måtte vike som bivirkning av det*
Har skrevet og sikkert også sagt dette tidligere år, men jeg skjønner liksom ikke helt hva jeg skal ha i vente neste år som skal toppe disse hendelsene. Jeg kommer på en hel del som hadde vært innmari gøy, men som jeg ikke helt tør å tro vil skje i realiteten.
Og dette igjen er nok en av årsakene til at jeg fortsatt mestrer det å “overraske” meg selv over at jeg gang på gang på gang på gang ender opp med å gjøre, oppnå og oppleve det ene og det andre som, ja.. jeg for “litt siden” bare trodde jeg kunne drømme om.
Nå skal jeg være forsiktig så jeg ikke jingzzzzer noen verdens ting, men høyst sannsynlig sitter jeg høy på livet om cirkus 365 dager med mer eller mindre de samme tankene som jeg sitter med nå.
For de av dere som ikke kunne være med å bevitne juledekorasjonspyntingen live på Tik Tok forrige uke, eller som simpelthen ikke kan få nok av den rosa søppelhaugen 😍;
