Musikksmaken er IKKE som baken. Baken, er hos de fleste kun delt i to. Når det gjelder folks forhold til musikk så er den delt i langt flere meninger.
Men hva er det JEG setter mest pris på, og leter etter i musikk?
For det første er det viktig at det bandet eller artisten jeg skal høre på har variasjon i låtene sine. At ikke alle melodiene, eller tekstene er alt for identiske. Blir det for ensformig blir jeg fortere lei, og da er det naturlig større sjanser for at jeg ikke gidder å høre mer på det i fremtiden.
Som dere vet er en av mine favoritter Marilyn Manson, som etter min mening har ganske god variasjon i låtene han har sunget og skrevet. Både med tanke på lyric, innhold, rytme, melodi og bruk av instrumenter. I tillegg til en del sanger med fokus på rus, så finner vi også de mer seksuelle låtene, vi finner de som er religionkritiske, vi finner de som er depressive og suicidale, og vi finner også faktisk en barnesang da jeg tenker på coverversionen av “This is halloween”, som originalt er fra Tim Burton-filmen “Nightmare before christmas”.
Det er også en fordel at det er mulig å høre hva som blir sunget, eller eventuelt skreket. Såkalte growlere har jeg heller ikke noe problem med, men jeg er veldig bestemt på hva jeg gidder å høre på da mange growling/skriking-band er nesten umulig å tolke. Men det finnes growlere som er mulig, og også lett å forstå. Mitt absolutte favorittband er faktisk et growlerband, Arch Enemy.
Til slutt er det også viktig at det er noe helt spesielt, en x-factor. Jeg liker folk som sjokkerer, eller noe som har noe som skiller seg veldig ut. Noe som gjør Arch Enemy såpass spesielt er at vokalisten som growler er en kvinne, i tillegg til at hun er jævlig flink i det hun gjør. Hva som gjør Manson til spesiell trenger jeg vel neppe forklare.
Så skal det også være sagt at det meste jeg hører i lengden er noe mørkt og innen en litt tung sjanger rock. Jeg kan også høre på annet enn rock, Lady Gaga fungerer der og da, men hun er ikke blant favorittene lengre. En av tingene som gjør at jeg liker Gaga er at hun har en tydelig x-factor, hun har variasjon, og hun har baller (nei, tenker ikke nå på at hun er mann). Attpåtil har hun et tydelig budskap om å være seg selv slik også Arch Enemy og Manson har i sterk grad.
La meg gjøre en kort oppsummering: Jeg liker at det finnes en tydelig x-factor, at det er variasjon i tekst og melodi, at man hører hva som blir sunget/growlet, at det helst er noe brutalt, usensurert, direkte og rocka, og så er det et pluss om budskapet er noe som jeg brenner for på en eller annen måte.
Hva er det du ser etter når du skal finne noe å høre på? Hva er dine kriterier?
Du ser inn i kamera. Du sitter i dusjen. Foran deg har du et ark med ti snodige ting du skal si. Du har over seks år med skuespillererfaring, en erfaring som ikke hjelper hele veien.
Nei, for saken er nemlig at til tross for hvor lenge jeg har jobbet med skuespill og slik før så hender det likevel at jeg sprekker eller at andre ting skjærer seg. Det var tilfelle i dag tidlig mens jeg satt i dusjen og spilte inn opptakene til “10 ting man aldri trodde jeg skulle si”-videoen. Originalvideoen som endte på 2 minutter og 11 sekunder etter ferdigklipping, ble nemlig på over 12 minutter.
Nå tenkte jeg å dele 5 minutter og 33 sekunder med dere, som dere hittil ikke har fått se. På tide å vise dere noen av fliringen og tabbene som dukket opp under forsøkene.
Blitt noe lite aktivitet her i det siste. Aktiviteten har egentlig blitt sjeldnere og sjeldnere. Men for dere som har lest de siste innleggene, håper jeg i alle fall at mange forstår det.
Likevel har jeg hatt bloggen i tankene, selv om jeg ikke har fått gjort så mye. Jeg har nemlig forsøkt å motivere meg til å fullføre en video som jeg fikk ideen til for rundt en måned siden, men som jeg ikke har fått samlet meg til å ferdiggjøre, før nå. Jeg vil først og fremst si takk til ti gode venner av meg som har hjulpet meg med å finne på hva jeg skal si, da faktisk alle replikkene mind, er skrevet av ti forskjellige bekjente av meg.
Vil også for andre gang dette året takke den fantastiske, mørke stemmen til Jan Dalchow som igjen har vært veldig behjelpelig med å være voice-over i videoene mine.
For dere som ikke helt vet hvem Jan Dalchow er; Det er han som hadde fortellerstemmen i Trekant sesong 2 på Nrk 3, det er han som er fortelleren i Robinsonekspedisjonen på Tv3 og han har også dubbet en rekke andre tv-serier, og også tv, film og radio-reklamer.
Så takk til alle mine ti venner som har hjulpet med å finne på ti ting jeg skulle si, og takk til Jan! ^^
Håper dere likte den. Og hvis jeg skulle være så overbevisende i denne videoen, må jeg understreke at alt jeg sier her er ting ANDRE har bestemt at jeg skulle si.
Det å være forelsket eller betatt fører gjerne med seg en del (lovlige) rusfølelser. For faktumet er at når man blir veldig, veldig glad i noen så får man en slags beruset følelse. Mange gjør, tenker og sier ting de kanskje ikke hadde sagt til vanlig.
Man må være splitter ny her inne, eller rett og slett bare dum dersom noen ikke har fått med seg at det er noen jeg har fått sterke følelser for.
Det jeg tenkte dette innlegget skulle handle om er det faktum at denne tilstanden har forandret en del ting i meg, tankemessig og holdningsmessig. Foreksempel har denne situasjonen gjort meg noe bløtere og mykere enn til vanlig, ikke minst sårbar. Spesielt når jeg tenker på dette mennesket blir alle følelsene i meg mye sterkere. Er det noe vanskelig blir jeg fort ekstra nedfor, aggressiv og deprimert, er det noe fint kan jeg bli ekstra glad enn til vanlig.
Men i tillegg har denne forelskelsen gjort at jeg selv ikke føler jeg er bra nok lenger dersom jeg ikke matcher en slik drømmetype som jeg vet eller tror hun helst skulle hatt. For realiteten er at dette er en ugjensidig forelskelse, noe jeg så gjerne vil gjøre noe med. Og det er helt klart veldig, veldig vondt for den som da er forelsket og veldig betatt. Jeg har rett og slett sklidd mer og mer “vekk fra meg selv”, på noen måter.
Det mest konkrete eksempelet jeg kan komme med er at jeg liker ikke å ha langt hår. Jeg liker ikke å ha skjegg, jeg synes det er ubehagelig, og jeg får ofte litt angst om jeg får det for langt…. Eller det blir forstyrrende eller distraherende på en eller annen måte, for meg…. Så er det jo sånn at den personen jeg har blitt sykelig betatt av foretrekker langt hår på folk, og har sagt ved flere anledninger at hun synes det er veldig sexy, og ja… Så for noen netter siden lå jeg og tenkte på dette. Kort fortalt er alt jeg tenker på nå, hvordan bli best mulig likt av denne personen. Og jeg har masse å gå på.
Foreksempel så har jeg veldig vanskeligheter med å tilfredstille henne i å være en venn hun kan snakke om fester og den slags. Jeg sliter med å være en hun kunne ha drukket i lag med (og drikking er som kjent noe som gjør at folk ofte kan komme nærmere…), jeg kan ikke engang være en hun kan snakke med tatoveringer, og hårrelaterte ting med. Jeg føler meg så depressiv bare jeg tenker på hvor langt unna jeg står unna å bli den perfekte vennen hun hadde fortjent, men som jeg kanskje aldri kan bli for henne.
Og det jeg skal skrive nå er vanskelig for meg å skrive om siden det er en av flere ting som ødelegger mitt image, men jeg har rett og slett vært på kanten av å gråte ved flere anledninger, fordi jeg ikke kan bli den personen jeg sterkt skulle ønske jeg kunne bli for henne.
Før syntes jeg det var tåpelig med slike personer som vil forandre seg for andre, men nå har jeg dessverre blitt mer og mer av de som skulle ønske at jeg var som en av de kjendisene, og da spesielt de som hun liker og ville gjort ALT for… Jeg kommer bare så aldri til å bli en av dem… Og ja, slå meg i ansiktet nå for å være stakkarslig..
Jeg skulle så utrolig ønske at jeg var den gutten hun bare savnet når jeg ikke var til stede. Og at jeg betydde like mye for henne, som hun betyr for meg. Jeg blir lett sjalu dersom noe er viktigere enn meg. Og jeg vet også at det er veldig ynkelig av meg. For det er jo svært naturlig at det er flere ting som er viktigere og som gleder henne mer. Foreksempel så bor ikke jeg i nærheten av denne personen, så det er helt naturlig at det foreksempel er en del gutter som hun kan få sterkere følelser for enn hun noen gang kan få for meg, og dermed også gjøre andre ting sammen med enn meg, rett og slett for det kan finnes folk som hun er sterkere knyttet til, følsesmessig.
Jeg blir sliten av meg selv, og jeg har feilet så til de grader spesielt de siste ukene. For det er ikke til å fornekte at enkelte ting angående min forelskelse har blitt vanskeligere enn jeg skulle ønske. For jeg har blitt besatt av tanken på at jeg ikke er bra nok, og frykten for at det en dag vil dukke opp noen. Samtidlig er det også vanskelig for meg om det er snakk om fester, som jeg har nevnt tidligere, siden det ikke er uvanlig at det kan skje det ene og det andre i sosiale anledninger, enten det er julebord, bursdag, fest, konsert, eller bare besøk. Jeg blir veldig såret av å tenke disse tankene, og det skal veldig lite til for at noen av de skal dukke opp. Akkurat nå skal det ikke mer til enn at jeg slår opp en hvilken som helst nettavis.
Leser jeg foreksempel en artikkel om sex, så tenker jeg på henne, mer og mer henne med andre enn meg selv. Leser jeg en artikkel om overgrep blir jeg redd for alt som kan skje med henne, at hun skal bli ranet på gata, at hun skal bli påkjørt, at hun skal bli voldtatt, at noen skal lure i henne noe farlig…. Kort fortalt klarer jeg å koble svært mye til noe som har med henne å gjøre, eller helst ting jeg bare er veldig redd for skal skje. For jeg elsker henne, og jeg blir for hver dag som går mer og mer redd for å miste henne.
Men nå har innlegget klart å handle om litt mer enn bare det jeg tenkte først. For det jeg i utgangspunktet tenkte å fortelle, var det faktum at jeg nå har begynt å tenke veldig mye på hvor mye jeg må endre på meg, for at jeg kanskje skal ha et håp om å vekke noen følelser i henne for meg, som hun ikke har i dag. Skal jeg gro håret, skal jeg ikke? Burde jeg gjøre det jeg kan for å være mest mulig hard slik at hun kan drikke med meg, eller snakke om forskjellige ting jeg synes er vanskelig? Jeg har så mange handycap. Og jeg er veldig lei meg for alt jeg ikke er, som jeg skulle vært for at hun skulle like meg mer enn bare en god venn…
Burde jeg kutte kontakten med henne? Skulle jeg kutte kontakten med hun som bare har vært snill med meg, og som har vært den beste vennen etter min bestefar døde for 10 år siden? Skulle jeg kutte kontakten med, forså å svikte en god venn kun fordi jeg har fått vanskelige følelser jeg ikke lengre har kontroll på. Det jeg søker nå, og desperat trenger er hjelp. Til tider har jeg blitt så depressiv at jeg har tenkt på å dø… Men samtidlig har jeg øyeblikk hvor jeg tenker at jeg SKAL klare dette, UTEN å kutte henne ut. Hvis jeg bare forsøker, så kan det gå bedre ettert hvert?
Tankene er mange. Og jeg har også vaiet mye frem og tilbake. En ting er sikkert. Det gjør vondt nå, og det kan hende jeg kan gjøre ting verre ved å kontakt med henne med tanke på at det er fort gjort at jeg sier og gjør ting som vil gjøre ting verre… Samtidlig er det også en fare for at hun finner seg lettere nyere og bedre venner å bruke tiden på, om jeg trekker meg unna mye lengre, noe jeg har gjort en stund. Og jeg vet også at jeg vil angre om jeg bare kutter kontakten, uten å prøve en stund til…
Jeg føler meg så utrolig hjelpesløs og alene akkurat nå. I dag var det nok en dag hvor det var veldig tungt og ikke minst vanskelig å stå opp. Tanker jeg har klart å holdt bort en stund har sakte, men sikkert begynt å snike seg inn igjen i livet mitt. Jeg føler meg så grusomt ensom, jeg har lyst til å bare gråte, men det får jeg ikke til. Alle vennene mine bor liksom bare på internett… Det føles sånn. I virkeligheten bor de jo på forskjellige steder rundt i landet… Jeg har ikke lyst til å være alene mer. Jeg har lyst til å se mer til likesinnede venner. Jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste… Skulle ønske jeg slapp å leve hver eneste dag helt alene….
Har INGEN likesinnede igjen i hjembygda… Og jeg har heller ingen jeg kan spørre om å se til dyrene mine mens jeg eventuelt skulle reist og besøkt noen. Jeg har ingen å gå til… Ingen jeg føler jeg kan snakke med… Alt har blitt så tungt nå at jeg føler at det blir for heavy til at jeg kan snakke med noen… Selvmordstankene mine har kommet tilbake… I dag tidlig lå jeg i sengen og bare ønsket at jeg var død… For det er så uendelig vondt å leve så ensom som jeg er nå. Jeg føler meg ensom blant familien min her hjemme, jeg føler meg ensom blant de bekjente jeg har her i Oppdal.
Og igjen kan jeg heller ikke reise og besøke de jeg føler jeg har noe til felles med… Fordi jeg ikke har noen som er aktuell på noen plan til å passe på de fire rottene mine og tarantellaen. Og jeg er bare ikke et sånt ansvarsløst menneske som reiser i fra dyrene mine… Hvis det kun hadde vært for tarantellaen min kunne jeg spurt flere, for der er det bare å være innom en gang dagen for å fylla opp vannskåla. Men med rottene er det altså mer ansvar… I tillegg til det så er rottene mine ikke veldig vant med mennesker dessverre, de vil absolutt ikke bli holdt, så det er umulig å legge de inn i buret etter at det er renset og maten er byttet ut og sånn… De har bodd hele sitt liv så og si i butikk, og jeg har heller ikke gjort det jeg kan for at de skal bli vant til å bli holdt… De vrir seg unna, og kan fort bite.
Hele livet mitt føles nå som en meningsløs vits.. Jeg lever svært ensformige, kjedelige, lange og nå også depressive dager. I tillegg til alt dette er jeg ulykkelig forelsket, og sjalu… Det har igjen blitt et mareritt å lese inn på enkeltpersoners blogger og facebooksider. Jeg får vondt inni meg av å lese om andre som har besøk, er på besøk hos noen, folk som skal på fest, folk som har fått kjærste… Det minner meg om masse ting jeg føler er et stort mangel i min hverdag, og det gjør meg igjen svært trist. Akkurat nå har jeg bare lyst til å forsvinne fra alt. Det er uansett ikke så mye å forlate lenger, føler jeg…
Jeg har rett og slett begynt å gi opp. Og det å motivere meg til noe…. Det funker ikke…
Unnskyld for at jeg deler dette. Jeg vet at jeg ikke burde. Men bloggen min er av en eller annen det eneste stedet jeg føler jeg kan skrive ut om ting… Da føler jeg meg liksom ikke så slem, som om jeg hadde skrevet direkte til en venn… Enda jeg vet flere av mine venner leser bloggen min………..
Unike, kreative ildsjeler i Norge er en utryddelsetruet art. Men, de finnes så vidt det er. Villkatten bak Devil Dolls er en slik sjel, som jeg nå synes fortjener noe ekstra oppmerksomhet for sitt enestående, perfeksjonistiske arbeid.
Har tidligere vist dere mine dukker Fluffy, Bloody Mary og Candy. Har veldig nylig blitt den veldig heldige eier av tre helt nye dukker som jeg bare må vise dere. Men før jeg viser dere noen bilder av de, vil jeg gjerne vise dere alle seks dukkene mine i en video som jeg laget i dag. Alle dukkene er altså laget av en og samme person, og for å komme til facebooksiden hennes trykker du her!
Og her har dere noen helt ferske bilder av både de nyeste og de “gamle” dukkene mine. All the family. Rett og slett <3
Og helt på slutten er hele gjengen samlet til et stort familiebilde. The Kuklinski family. Portrait of an doll family. <3
Hvem sier egentlig at jeg er ensom?
Da vil jeg ønske alle en strålende tirsdagskveld. Og du, SJEKK UT DEVIL DOLLS PÅ FACEBOOK! (hvis ikke dreper jeg deg) (kødda).. (Neida, jeg mente det!).
Grodd fast i mitt eget hull De som sier at livet bare er deilig skal jeg personlig trå en stein langt opp i rumpa på. Livet er ikke bare bra, hærlig, deilig og godt. Se til helvete å bare innse det med det samme.
Jeg har rett og slett fått nok. Fått nok av folk. Fått nok av omverdenen. Mest av alt er jeg lei av meg selv, om jeg skal være ærlig.
Når man begynner å føle at ting blir bra, så raser alt sammen foran øynene på deg. I natt har jeg igjen hatt problemer med å sove umiddelbart. Jeg har fått såpass nok akkurat nå at jeg i det siste har vurderte å kutte ut absolutt alt! Mitt største problem er at jeg blir alt for fort knyttet til enkelte mennesker. Og når det dukker opp noe som jeg ikke liker, da blir jeg en veldig usmakelig, arrogant og dårlig venn å ha med å gjøre. Ikke at jeg er en så utrolig kul og bra venn ellers heller, egentlig… Det er en ting jeg vet at jeg er god på, og det har jeg fått hørt en del også, og det er at jeg som regel er en ganske snill og vennlig person.. Men utenom det så er jeg ikke en spesielt god venn..
Jeg foreksempel har aldri reist og besøkt noen utenfor Oppdal… Og det har jeg lyst til, men jeg har aldri spart noe særlig til å reise, og nå er situasjonen den at jeg ikke trenger å spare til hotell eller hytte som jeg måtte før, siden folk har kommet seg på egen hybel og slik der det er lov med besøk… Så nå er det kun billett til tog/buss jeg trenger penger til, og det er easy match… Men neida, jeg får ikke reist nå heller, og da grunnet et annet problem jeg ikke hadde før i august.
Nå er situasjonen sånn at jeg har fire rotter jeg ikke kan reise fra. Jeg elsker rottene mine, og jeg kan ikke la det skje noe med dem. Jeg har INGEN til å passe de… Hadde jeg kun hatt Belle (tarantellaen) så hadde det gått bra, for der er det bare å stikke hånda inn med vann til skålen en gang om dagen. Men med rottene så er det litt mer å gjøre. Også kan jeg ikke ta de med heller. Jeg har absolutt ingen venner eller bekjente her som tørr eller kan se til de noen dager..
Dessuten så er jeg sånn at om jeg hadde funnet noen så kommer jeg til å tenke alt for mye på hva som kan gå gæernt når jeg selv ikke har 100% kontroll. Skulle det skje dem noe mens jeg er borte så er det bare min feil uansett! Sååå, så lenge jeg har de så sitter jeg fast i denne bygda… Og jeg får ikke besøkt de vennene jeg skulle besøkt for lenge siden… Når jeg ikke er på et bestemt sted og har helt kontroll over noe selv, så freaker jeg ut. Det å være autist og ha asperger suger akkurat nå, merker jeg..
Innerst inne i den jævla nøtta mi vet jeg at det er bare jeg som kan gjøre noe med det. Nettopp derfor har jeg også tatt det valget å ikke ha kontakt med noen nå.
Sjalusien dreper meg snart.. Det eneste jeg klarer å tenke på er en ting som for meg føles ekstremt vanskelig nå. Og det er samtidlig en privatsak som ikke egentlig gjelder meg.. Hadde jeg ikke hatt såpass problemer med enkelte deler av selvtilliten min så hadde det sikkert gått litt bedre enn det gjør nå…
Det er aldri noen som kommer til å forstå. Jeg lever i en verden der jeg er den eneste som er jomfru av alle mine venner, og det er ikke uten grunn! Jeg er ikke en god person, og jeg er sykelig sjalu. Hvis jeg uheldigvis får vite at noen jeg er noe betatt av foreksempel har hatt sex med, eller kysset eller gått hånd i hånd med noen andre, da mørkner det for meg. Og det har skjedd egentlig flere ganger, ved flere forskjellige venninner jeg har likt oppover åra.. FML.
Den JÆVLA jula… Så er det snart jul.. Gleder jeg meg til det? Nei, jeg gjør ikke det! Jeg hater jula, intenst og hardt! Jeg har blogget om dette i fjor, og sikkert året før der også, så jeg skal drite i å gjenta tidligere skriverier så alt for mye…
Generelt har jeg det bedre om jeg er alene, fremfor at jeg er med noen som får meg til å føle meg mer ensom. Her i nærheten finnes det ingen verken av venner eller familie jeg gidder å feire jul med, rett og slett fordi jeg er så forskjellig fra de.. Bare for å gjøre det kort.
Derimot finnes det mennesker som jeg kunne feiret jul med om det var det om å gjøre. Men de bor alt for langt unna, og i motsetning til meg så har de andre av enten familie eller venner å være i lag med. Jeg har altså familie jeg KAN feire jul med, men grunnet at jeg er så forskjellig på så mange måter så går det bare ikke for meg…
Meget kort fortalt føler jeg meg veldig ensom… Jeg føler meg så anderledes på så mange måter… Og jeg sliter med å gjøre meg forstått, til og med hos mine nærmeste venner… Føler jeg.
Har jeg fått tømt meg nå? Nei, jeg har ikke det…. Det er så mye hat, depressivitet, usikkerhet og smertelige følelser i sinnet mitt, at jeg umulig kan skrive ut eller snakke ut… En annen ting… Jeg vil ikke snakke med folk, rett og slett fordi jeg er redd for å virke sytete om jeg snakker til noen. Og jeg er også redd for at jeg plutselig skal bli avhengig av å snakke, om jeg først starter. Det har faen meg hendt før, og det har også kostet meg vennskap… Fordi det til slutt bekket det over, og jeg snakket bare om negative ting som jeg opplever og tenker på. Derfor kan jeg ikke snakke med folk lenger… Jeg ønsker ikke være en belastning for noen.. Dessuten føler jeg ikke at noen bryr seg lenger uansett…
Så var det en ting til… Men det har jeg laget en liten video om… Et lite hint om hva denne videoen handler om er posten…
Helt på tampen. Det er trolig lite vits i å ringe meg. Jeg har telefonen på lydløs, og har stengt så og si verden ute… Da kan den i hvertfall ikke skade meg lenger.
Hvem faen er du? Hvem er du som har gjort meg forlegen? Hva er det du hadde som ikke jeg har? Snakker vi langt hår og stilfult skjegg? Snakker vi lang, kjekk og romantisk? Snakker vi elegant, morsom og snill? Generelt bedre kar enn meg? Ikke at så mye skal til, jeg bare spør…
For hvert minutt som går føler jeg på hatet. Hatet mot deg jeg aldri har møtt. Jeg hater deg så mye at det får meg til å hate meg selv. Kjenner nå ingen skam for mitt hat, jeg bare hater.
Ikke er det din feil egentlig at jeg hater deg så mye. I teorien kunne det hvert hvem som helst, så ikke ta mitt hat mot deg personlig…
Men nå er situasjonen engang slik den er. Jeg burde helst hate meg selv, men velger deg.
Så hvem er du egentlig? Hva har du som ikke jeg har? Har du mer spennende interesser? Bærer du på finere klær? Hvor mye kjekkere er du enn meg selv? Og, hvorfor er ikke jeg deg?
Jeg skjønner nå at jeg ikke har en sjanse. Ikke mulighet til å måle meg med deg. Hun valgte deg, og det må jeg leve med. Faen skal vite at det svir, føler for å grine. Men tanken er like tom som resten.
Jeg har opplevd dette før, burde forutsett det. Du er ikke den første, og sikkert ikke den siste. Skulle ønske du aldri eksisterte.
Kanskje hadde jeg hatt en sjans om du var død. Kanskje hadde det vært meg og henne nå.
Hvis det bare ikke var for deg. Hvis det bare ikke var for meg. Men jeg skal trekke meg vekk. Du må uansett bo nærmere enn meg.
Og uansett hva jeg skriver. Jeg antar du har vunnet.
Uansett hva jeg gjør. Vil nok du alltid være et kryp i mitt sinn. Men det var altså krypet som ble valgt. Jeg føler for å knuse deg. Tråkke deg i stykker med mine sko. Tørke deg opp og kaste deg i do. Men da antar jeg at jeg i alle fall aldri har sjans.
Jeg får bare rusle videre. Alene, i en blytung verden.
Jeg ber deg om en siste ting. Ta godt vare på henne. Hun er alt jeg elsker i hele verden. Jeg håper du fortjener din plass.
En hatefull mann og hans spilledåse En hatefull mann og hans spilledåse. Han sitter der i kroken sin. Han sitter der i mørkets lys. Spilledåsa går om igjen. Litt slitt, men den virker.
Han kjenner låta så godt. Repeat hele livet. Det mørke refreng har igjen startet. Han vet hvordan alt vil ende. Han har hørt det mange ganger før. En dyster melodi går igjen og igjen. En hatefull mann og hans spilledåse.
Dåsas magi er så forutsigbar. Det dukker opp folk der og da. De blir i hjertet, og forlater han igjen. Hele visa kjenner han så godt. Så godt, på en så vond måte.
Alt er gjort før, bare med andre instrumenter. Han sitter igjen å venter på refrenget. Refrenget av ensomhet. Refrenget av forakt. Refrenget av egoisme. Refrenget av sjalusi. Refrenget av tap.
En hatefull mann og hans spilledåse. Visa er snart ved sin ende. Han trekker den opp igjen. Alt starter så på nytt. Han vet igjen hvordan det vil gå. Han har hørt den samme visa mange ganger. Likevel fortsetter han i det samme, gamle spor.
