Tenkte å slå til med et litt originalt innlegg her, igjen! Aldersforskjell har jeg så tynt blogget om før. Jeg har tidligere blogget om foreksempel de å ha eldre og yngre venner, og det å ha aldersforskjell i forhold. Denne gangen kan vi starte med et mindre generellt og mer presis eksempel.
La oss si at jeg, ja meg ja.. La oss si at jeg møter på en dame på 40 år. Jeg er for dere som ikke vet det 21 år. Faktumet er at vi begge er kåte, og vi vil knulle nå! Dersom jeg synes hun er flott, og hun heller ikke synes jeg er så alt for ille – Er det da noe galt med at vi skal ha oss? Unntaket er selvfølgelig at den eldre kvinnen er min egen mor eller noe sånt.
Mens jeg enda gikk ungdomskolen enda husker jeg godt enkelte samtaler vi gutta kunna ha. Der ble det fortalt at en gutt som er 2-3 år eldre enn meg, som bodde på et slags borettslag tilfeldig hadde fått over nabokjærringa rundt 40 år og at de hadde pult som to kaniner, og kort fortalt latt følsene få leve ut.
Jeg er ikke ute etter å oppfordre modne kvinner til å feie over alle kompisene til sønnen sin på 18 år, men jeg bare stiller spørsmål her. At jeg snakker om frivillighet her, tar jeg som en selvfølge at dere skjønner!
Modne kvinner har så gjerne mer å gi enn kvinner på foreksempel min alder. Desto eldre partnere man finner seg, desto bedre kan de gjerne være av sine seksuelle erfaringer. Minuset kan jo fort oppleves for den som er eldre å ha en som er flere hakk mindre erfaren. Men for å igjen snu det positivt: Tenk så fint felleskap det er at eldre kan lære opp de unge! Det kaller jeg for magi i hverdagen! <3
Men la oss til slutt si som følger… Vi har et menneske på 18 år og et annet menneske på 40 år. Den på 18 år så og si like sterke seksuelle erfaringer som den på 40, de begge har lyst på et knull nå – Er det egentlig noe i veien for at de skal gjøre det, så fremt vi HELST ikke snakker f.eks mor og sønn, datter og far, sønn og far, sønn og tante, eller andre eksempler som går under incest!
Så lenge man ikke begår voldtekt i noen form, og ikke gjør pedofile handlinger syns jeg folk skal knulle hvem de vil, når de vil!
Man sier at man skal elske og sette pris på den yngre generasjon. Man skal bare ikke fortelle det høyt at man har elsket? ^^
Hvis noen skulle stoppe meg på gata og spørre hva jeg personlig synes er galt med nordmenn flest, så hadde jeg satt pris på om jeg var synsk sånn at jeg på forhånd kunne fått tid til å skrive en liste som jeg kunne lese opp fra. Ikke at man trenger noe liste for å huske at det er mye jeg syns vi i Norge har å bli bedre på. Men det er faen så mye å ta av når man egentlig tenker over det, og jeg skulle gjerne fått med ALT!
Jeg vil starte med å utpeke at Norge fremdeles er et wannabe-land. Jeg-vil-men-får-det-ikke-til-mennesker er så og si overalt, og i veldig stort flertall. I alt for mange steder i landet vårt blir man sett rart på om man foreksempel spaserer ned til Bunnpris en tidlig tirsdag i nattbuksa og et par tøfler. Bor man i en av storbyene våre derimot driter man mer i det, heldigvis. Jeg er født i en bygd, som vasser over av tilbakestående wannabees. Vi vil så gjerne lage bra musikk, vi vil så gjerne lage legendariske filmer, vi vil så gjerne provosere, overaske, sjokkere, og gjøre noe helt fantastisk. Vi vil, men får det ikke til, rett og slett fordi veldig få i Norge har baller!
Ta skrekkfilmproduksjonene i Norge foreksempel. De fleste forsøkene på å lage skrekkfilm her til lands har mer endt opp som karakter-drama-thriller, ikke det jeg personlig kaller for skrekkfilm… Vi er rett og slett for beskjedne, for feige og alllllllt for selvhøytidelige! Kle deg anderledes, kle deg ekstremt og folk vil se rart på deg øyeblikkelig. Har du ikke en klestil som henger sammen er det galt, har du alt for sterke farger er det galt, er du alt for mørkkledd er det også galt.
Hva skjer dersom du er åpen om problemer, mørke tanker, og faktisk også til og med forteller at du faktisk tenker på selvmord? OPPMERKSOMHETSSJUK! Jeg har vært der, folk dømmer deg øyeblikkelig for å bare være ute etter oppmerksomhet dersom du faktisk er ærlig og skriver hyppig og usensurert om hva som faktisk foregår oppe i tankene dine, følsene dine og livet ditt. “Noe skal man holde privat, også”-holdningen er som kreft!
Jeg personlig beundrer de som tørr å gi såpass faen, at de heller velger å skrive om sine depressive, mørke tanker, fremfor å “ignorere de”. Det er selvfølgelig at venner av folk som sliter kan føle seg såret dersom vedkommende f.eks skriver at de føler seg ensom, at de ikke har venner, at ingen bryr seg også videre. Selv om dette ikke NØDVENDIGVIS er sant, så er det likevel gjerne en grunn til at noen føler det, og fremdeles har overlevd med disse holdningene og ordene uten at man til slutt har begått selvmord. Man er ikke nødvendigvis en løgner selv om man skriver hyppig om selvmordstanker, og likevel ikke enda har begått dem, til tross for om det har vært sånn kanskje i 10 år!
Folk som sier at slike folk er løgnere, og trenger å skjerpe seg… Etter min mening er det heller slike som trenger å skjerpe seg! Ingen får det i hvertfall bedre av at folk dømmer andre for å være “oppmerksomhetssyk”, “løgnere” osv…
Helt til slutt vil jeg skrive litt om folk som foreksempel har et prosjekt eller noe de driver med. Og i den sammenheng kan jeg foreksempel ta utgangspunkt i en del bloggere. Det er så mange som vil skrive noe, lage noe, mene noe. Problemet er at veldig mange her egentlig ikke har noe spesielt å formidle. Veldig mye blir produsert rett og slett bare fordi noen vil lage noe. Dersom man ender opp med å foreksempel lage en sang for å lage en sang, lage en film for å lage en film, drive en blogg kun for bloggingens skyld… Da mener jeg heller man burde gjort noe annet. For all del, folk skal få gjøre det de vil, det gjør vi uansett, og det er også det vi SKAL! For friheten skal vi beholde, av det som vi har igjen, av det som ikke overmaktsfolka har spist opp og fråtset til seg enda..
Men for å komme til poenget i de siste linjene: Dersom du kun blogger for å blogge, lager en film KUN for å lage en film… Da burde du heller ta deg en pause, og heller gjøre noe annet. For det er virkelig få av oss som lager gode blogger uten å legge noe personlig i det. Der har vi problemet, de fleste av oss legger gjerne ikke sjelen vår oppi det vi gjør. Enten gjør vi det ikke fordi vi har funnet på å gjøre noe som egentlig ikke er noe for oss, eller så tørr vi rett og slett ikke. Fordi vi er redd for hva andre vil si, vi er redd for å mislykkes.. Hvordan skal vi noen gang markere oss godt nok og vokse, dersom vi er redd for ha andre måtte mene?
Såå… Når du spør meg om hva jeg personlig mener feiler nordmenn flest: Vi er for dømmende, for selvhøytidelige og for feige!
Vi er redd for å være selvopptatt, fordi janteloven sier det er gæernt! Vi er redd for å tøye grensene, for da får vi høre det! Vi er redd for å motsi flertallet, for da kan vi bli knust… Vi er redd for å vise oss nakne, rett og slett, fordi nordmenn flest er opptatt av at noe skal man holde privat også… Og når jeg snakker om nakenhet, mener jeg ikke nødvendigvis utseendemessig, men også det å blotte meningene og tankene sine!
Jeg er i mot veldig mange av de holdningene vi fleste har, som bare er med på å holde oss selv nede. Vi skal tørre å skyve oss høyt oppe, vi skal tørre å være våre egne guder, vi skal få lov til å se ut AKKURAT SOM VI VIL, vi skal kunne tørre å vise innvoller på kino, vi skal kunne tørre å gå ut av huset; uten å frykte hva andre måtte mene, og hva det måtte gjøre med oss som den vi egentlig er skapt til å være!
Eaten Alive er en av flere kannibalfilmer som setter en sær bismak i kjeften på de fleste. Da den kom ut ble den straks forbudt i flere land, blant annet her i Norge. For de som har sett Mountain Of The Cannibal God, så er det en god del bilder derifra som er tatt og klippet rett inn i denne, enda denne filmen ikke er en oppfølger på MOTCG, og ikke en gang laget av samme folkene.
I hovedrollene finner vi den svenske skjønnheten Janet Agren i rollen som Sheila Morris, amerikaneren Robert Kerman i rollen som Mark Butler og Ivan Rassimov i rollen som Jonas Melvyn.
Filmen er regissert av Umberto Lenzi, samme mannen som også laget Cannibal Ferox.
I starten av denne filmen vitner vi til at en mann dreper flere mennesker ved å blåse kobragift-piler mot dem på åpen gate. Til slutt blir han avslørt, og i det han skal løpe fra politiet ender han opp med å bli påkjørt, og han dør. Politiet finner ingen id på han, og dermed vet de ingen andre ting enn at han nettopp har blitt påkjørt, og at han drepte et par mennesker før han selv døde.
Den amerikanske kvinnen Sheila (spilt av Janet Agren) blir etter denne mannens død tilkalt av politiet, og det viser seg han mannen har vært i nærheten av Sheilas forsvunnede søster Diana (spilt av Paola Senatore). Sheila bestemmer seg for å lete etter søsteren sin og får overtalt den noe vålgale mannen Mark Butler til å hjelpe henne, mot et klekkelig beløp. Når han blir lovet alt i kontanter setter de så kurs mot Ny-Guinea-jungelen.
Tidlig skal det vise seg at de har et svært tøft, hardt og grotesk eventyr forran seg. En ting er at de blir vitne til måten dyrene i jungelen dreper og spiser hverandre på, men noe som skal bli verre etterhvert er synet av andre mennesker som begår svært groteske handlinger mot hverandre. Til slutt blir de tatt til fange av den sadistiske, maktsyke og religiøse fanatikeren Jonas (spilt av Ivan Rassivmov). Det viser seg at Sheilas søster Diana befinner seg der, i live, men noe fjern. Vi finner fort ut at hun har blitt dopet, da dop er noe som går i ett i denne gale, gale religiøse sekten.
Etterhvert lures også Diana til å drikke det samme som søsteren har fått i seg. Stoffet gjør at hun plutselig føler seg veldig tiltrukket av Jonas, og er villig til å gå med på alt han vil. Når stoffet igjen slutter å virke føler de igjen hat og skam ovenfor han. En hver god eventyr og horror-film har sin matchoe helt, og i denne filmen er det Robert som er helten som skal kjempe med guts og blod for at ting skal gå godt før rulleteksen kommer.
Eaten Alive har sine grunner til at den har vært forbudt, da den er fylt med en rekke scener som inneholder detaljerte, usensurerte og grove voldscener. Den inneholder voldtekt, drap, kannibalisme, narkotika og masseselvmord. Filmens historien kan også minne en del om den sanne historien om pastoren Jim Jones som i 1978 fikk hele sin hjernevaskede, religiøse sekt til å begå selvmord, samt at han begikk også sitt eget liv selv.
For meg er dette atter en god kannibalfilm, men det trekker noe ned at den har “stjelt” bilder fra andre kannibalfilmer som The Last Cannibal World og Mountain Of The Cannibal World, attpå til har den også tatt noe av den samme bakgrunnsmusikken som ble brukt i sistnevnte.. Likevel er dette heller ingen dårlig film. Igjen er også faktumet at filmen inneholder dyredrap med på å ikke gi full terning.
Av de fire kannibal-filmene jeg har skrevet om denne uke er dette kanskje den som er mest spennende og nervepirrende, i alle fall mot slutten. Vi håper at våre venner skal klare seg og komme seg helskinnet hjem igjen, og spenningen er der absolutt.
Da var stunden omsider kommet til å skrive om kannibal-filmen som selveste Ursula Andress spilte hovedrollen i, i 1978. Mountain Of The Cannibal God er en italiensk horrorfilm, regissert av Sergio Martino. Dette er en film som også er kjent som Prisoner Of The Cannibal God og Slave Of The Cannibal God.
Ursula Andress er for dere som ikke vet det den kvinnen som er regnet som den aller første James Bond-piken som spilte mot Sean Connery i den første Bond-filmen “Dr. No”.
Susan Stevenson (spilt av Ursula Andress) har ikke hørt fra mannen sin, siden etter han la ut på en reise i Ny-Guinea. Hun bestemmer seg for å lete etter han, og får med seg sin bror Arthur (spilt av Antonio Marsina). De får også med seg et knippe til med hjelp.
Dette er den tredje filmen jeg anmelder denne uken som inneholder dyremisshandling, kannibalisme, grove drap og usensurerte scener, også på det sexuelle da vi blant annet får servert en scene hvor Ursula Andress sin karakter blir forsøkt voldtatt, og en scene hvor en mann har sex med en større gris.
Til slutt finner blir de funnet og tatt av en gjeng med kannibaler oppe i fjellet. Susan får se igjen sin man, men ikke på den måten hun hadde ønsket seg. Det viser seg at han er død, og grunnet noe han hadde på seg trodde altså disse huleboer-kannibalene at han var en Gud, og grunnet et fotografi de har funnet i lommen til Susans mann av han og henne, tror nå kannibalene at Susan er en Gudinne. Hun blir hengt opp på et slags kors av pinner, og pyntet til hun ser ut som en slags gud.
I tillegg til at hun og venne er vitne til en sexorgie hvor kannibalene har sex med hverandre og også dyr, blir de også vitne til groteske og uprovoserte drap på dyr, og også mennesker. Organer rives ut fra magesekken på de som spises, og de spiser akkurat som de skulle vært noen barn som er veldig glad i kjøttkaker..
Mountain Of The Cannibal God er igjen en noe sterk kannibalfilm, en kult-klassiker som bl.a “Cannibal Holocaust” og “Cannibal Ferox” som jeg altså har anmeldt tidligere. I motsetning til disse filmene er denne filmen bittebitte litt mindre grotesk, og mer en eventyr-film i tillegg til at den også er en grotesk horror-film.
Historien er god, skuespillerne leverer også. Musikken duger, og igjen har jeg slått ihjel halvannen time på en kannibalfilm som var verdt tiden. Også denne filmen har vært forbudt i Norge i en årrekke, noe som ikke er veldig uforståelig for de som tar en titt.
Alt i alt sitter jeg igjen med blandede følelser. Det som igjen trekker ned er nok en gang de scenene som inneholder dyredrap, noe jeg fremdeles ikke liker. I denne filmen er det også en edderkopp som blir spiddet, som er skummelt lik min Belle-tarantell, som i denne filmen kryper seg innpå en fanget Ursula Andress. Apropo Ursula er jeg ganske fornøyd med å endelig ha fått sett hennes helt nakne vagina og pupper i en yngre, usensurert utgave. Sånt setter man pris på (uten at det påvirker terningresultatet).
Etter man har fylt 21 år burde man kanskje begynne å bli voksen nok til å slutte å nedverge andre idioter offentlig på sin egen blogg. Men jeg kan bare ikke dy meg. Det finnes enkelte mennesker på denne jorda som fremdeles er såpass tilbakestående i hodet at de tror de er kul hvis de roper krenkende, stygge og nedvergende ting til folk som er annerledes og kanskje ikke så populær blant alle i bygda. Jeg er utvilsomt en som en del i nærheten synes er noe i særeste laget, gjerne negativt. Spesielt er det en del yngre mennesker som er yngre enn meg selv som ikke vet bedre enn å rope ting som “forbanna homsejævel” og sånn, noe som har skjedd rundt det året jeg brukte mest sminke for 2 år siden.
Jeg så ei jente i dag som er sånn ca. på ungdomskole-nivået (i hodet et lite, lite ynkelig barn), og hun har tøffet seg ovenfor meg noen ganger for en stund tilbake. Som regel hvis jeg går og hun sykler raskt forbi. Har aldri opplevd henne noe tøff i kjeften de gangene hun går, liksom ikke like lett å komme seg fort unna etter å kastet ord-bombene da. Hehe. Jeg så henne, med en gjeng venninner nettopp mens jeg var ute å handlet. Da så det egentlig mer ut som hun fikk litt hastverk med å komme seg lengst mulig unna og greier. Igjen et ynkelig eksempel på at de som prøver å være tøffest og bråest i kjeften som regel kan være en av de feigeste vi kan komme over på denne jorda.
Jeg elsker rett og slett slike mennesker. Det er slike ynkelige folk som får meg til å tenke at det finnes de som har et par hakk mindre oppe i hodet enn meg. Og jeg vet når det kommer til alt at jeg faktisk har en hel del oppe i hodet! Til bursdagen min skal jeg skaffe meg et bur med slike “mobbere”, jeg skal lene meg tilbake i sofaen mens jeg lar de skrike ut de verste ordene de kommer på til meg, mens jeg bare ler meg skakk og kanskje tryner i pop-corn-skåla, rett og slett fordi jeg klarer ikke holde meg!
Det er rett og slett tusenvis ydmyke tapere i verden. Vi har alle vært borti sånne avskum som sliter såpass at de må oppføre seg bedritent mot andre for å selv føle at de duger. Og så lenge de orker så skal de få holde på for min del, for det er ingen som klarer å rive meg av min høye hest, i hvertfall ikke med ord og kommentarer. Dersom noen skulle tråkke meg på tåen slår jeg uansett bare så hardt tilbake at de skulle ønske de lot vær med å gjøre noe i utgangspunktet. Hevn er ikke alltid nødvendig, som regel unødvendig, men enkelte ganger skal man slå fingrene av sine fiender.
Men i dette tilfelle er det virkelig ikke noe vits i å bruke tid på å hevne seg, i hvertfall ikke på den gruppa mennesker jeg sikter til nå. Til syvende og sist er det bare synd på dem, og burde fått hjelp med å skru på plass hodet sitt litt ^^ Slike mennesker er som sauer. De går i flokk. Og man kan egentlig ikke hate sauer, kan man vel? ^^
Cannibal Ferox er bare en av flere filmer fra 80-tallet som ble forbudt i Norge i sin tid, som har vært forbudt helt til senere tid. I filmen møter vi tre antrepologer som drar til regnskogen i Amazonas for å bevise for verden, en gang for alle at kannibalisme ikke eksisterer, og at heller er en ondsinnet mye som noen har skapt. Tidlig må de innse at de er nødt til å spasere til fots da bilen deres blir sittende fast i gjørme. Man skulle kanskje tro at de innfødte i nærheten, samt giftslangene og alle de andre farlige dyrene skulle bli deres største hovedbekymring og fiende, men der tar de feil.
Det som derimot skaper de verste problemene for dem er når de møter på kokainvraket Mike Logan (spilt av Giavanni Lombardo Radice) som har med seg sin skadde venn Joe (spilt av Walter Lucchini). Mike forteller en skekkelig historie om at de har blitt torturert og lidd på det groveste av de såkalt kannibalene, og de blir trodd. Ettersom tiden går svimer Joe av på grunn av skaden i armen, og mye tyder på at han vil blø ihjel med tiden.
Det viser seg at Mike er en veldig forstyrret person, noe våre antrepologvenner snart fatter mistanke om, og også får bekreftet av Joe kort tid får han dør. Det viser seg nemlig at Mike har lurt de innfødte på det groveste, han har stjelt fra de og attpå til torturert en av de ved å kjære ut øye og penis, samtidlig som de andre innfødte var stengt inne i trange bur i vann med blodsugende innsekter og dyr. Det var også Mike som skal ha skadet Joe.. Antopologene forstår nå hvorfor de innfødte reagerte med frykt og hat da de kom, inntil Mike dukket opp i bildet hadde de trodd at hvite mennesker var rettferdige og snille vesener..
De får til slutt en hevn, en hevn som går utover flere enn bare verstingen Mike. Antropologen Rudy forsøker å flykte, men gjemmer seg på feil sted da han prøver å skjule seg i vannet, noe som resulterer i at han blir spist av fiskene, mens det som dreper han til slutt er når han får en nål inn i kroppen av de innfødte som har hørt han skrike. Den skjønne kvinnen Pat Johnson (spilt av Zora Kerova) er ikke hakket heldigere når hun blir hengt opp etter puppene i noen kroker til hun blør ihjel, samtidlig som hennes venninne Gloria (spilt av Lorraine De Selle) blir tvunget til å se på. Gloria er den eneste som klarer å flykte, forså å komme tilbake til der hun kommer fra.
Til tross for alt hun har sett og opplevd velger hun å lyve for resten av menneskeheten, og gir ut en bok som dokumenterer at kannibalisme ikke vinnes. Faktumet er at kannibalismen i Amazonas kun ble vekket i live igjen etter uhandlingene til Mike. For å sitere Gloria selv; vold avler vold..
Filmen er på flere måter noe lik filmen jeg skrev om i natt, “Cannibal Holocaust”. Den har mye av de samme budskapene. I tillegg har også denne filmen enkelte scener hvor dyr lider og slaktes. Blant annet en skillpadde som vi får se slaktes. Ellers er det også en del scener i denne filmen hvor det ikke er mennesker som slakter dyrene, men heller oppgjør mellom dyrene selv. Foreksempel er det en scene hvor en slange tar livet av en mindre ape. Dette er ikke en like bra film som Cannibal Holocaust (som dette forøvrig IKKE er noe oppfølger av), men likevel scorer heller ikke denne filmen lavt hos meg. Musikken i denne filmen er også god, stemningen er der og igjen har jeg kommet over en film som etter min mening har bedre kvalitet enn mye av det som produseres i dag.
Før jeg ruller terning skal jeg legge til at denne filmen har vært forbudt i Norge helt til filmtilsynet omsider bestemte seg for å tillate den i 2005, mot at den fikk aldersgrense 18 år. For meg var det faktum at den har vært totalforbudt så lenge en god nok grunn til å se den. Og jeg angrer ikke.
Selv kalde mennesker som meg har evnen til å ha mareritt i blant. Fortsatt er ikke jeg den som er så heldig å drømme om maniacer, motorsagmassakere, kannibaler, zombier, de døde, monstre, tortur også videre.. Det jeg vil drømme om får jeg ikke lov til. I stede for drømmer jeg slike mareritt som plager meg, deprimerer og skremmer.
Marerittet mitt var tredelt og veldig basert på to typiske ting som folk med asperger syndrom liker dårlig; overbefolkning og forandringer. For det første var hele Oppdal totalomgjort til en enda stor by. Bygda var plutselig fylt av gondoler som kjørte over bakken, store skyskrapere av glass også videre… Noe som også har resultert i at Oppdals befolkning hadde vokst uendelig mye mer enn jeg håper noen gang skjer..
I tillegg hadde Islam tatt mer eller mindre over Norge. Jeg drømte noe om at det var to muslimske soldater med langt skjegg og gevær som sto og bevåktet diversje bygninger og at de hadde rettighet til å skyte de som eventuelt måtte gjøre noe som er galt i deres verden.. Og sist, men ikke minst drømte jeg at min beste venninne Sara skrev til meg over facebook-chatten dagen før hun skal besøke meg i Oppdal, at hun ikke kan komme likevel. Det verste av det mest realistiske jeg kan tenke meg nå er å gå gjennom en lang uke i uka som kommer, uten at jeg får sett snurten av henne her likevel…
Var noe gretten og ikke superhappy da jeg sto opp i dag. Da jeg hadde våknet hadde jeg glemt det med overbefolking, byforandring og muslimmakt.. Derimot lå jeg og tenkte som om det marerittet med Sara var realitet, det tok meg faktisk en stund fra etter jeg hadde våknet til jeg forsto at det bare var noe jeg drømte, og at hun ikke i virkeligheten hadde skrevet det til meg i natt..
Såå, ja. Hvorfor kan ikke jeg få drømme de koselige tingene… De drømmene om kannibaler, zombier, seriemordere, kirkebranner, verdens undergang, Jack The Ripper, Slender Man, osv? Og hvis du leser denne linja Sarapusen min; du kan bare glemme å ikke komme til Oppdal likevel, såfall vil Norge snart høre om enda en bortføring 😛 Neida…
Blæh, for en start på dagen..
Vi reblogges med mindre jeg ikke henger meg i en tanntråd..
Da har jeg nettopp sett ferdig en av de mest makabre, sinnsyke, barbariske og kompromisløse filmene som jeg noen, noen gang har sett. Helt siden filmen kom ut i 1980 har den vært kjent for sin nådeløse, usensurerte og svært provoserende kost.
Etter premieren på denne filmen ble faktisk regissøren Ruggero Deodato arrestert fordi folk trodde skuespillerne på filmen ble drept i virkeligheten. Etter å selv sett denne filmen med egne øyne faller det ikke meg som noe rart over hodet.
Filmen er så stygg og heselig, og spesielt med tanke på at filmen nå er såpass gammel så er det for meg nesten et mysterium hvordan de laget de verste scenene til filmen. For ting ser så ekte ut, måten alt er filmet på og laget. Det finnes ikke en eneste scene der man tenker at det kan være animert, at det er dukker eller noe sånt.
Det som derimot er ekte i denne filmen er slakting av diverse dyr. Før vi har sett ferdig filmen vitner vi til virkelige slakt på blant annet en ung ape, en slange, en større edderkopp (på størrelsen av den jeg eier), et villsvin, en skilpadde og en nesebjørn. Alle disse dyrene var dyr de kom over på stedet.. Og heller ikke disse scenene har sine tendenser til å være raske, fort ferdige eller pene. Spesielt scenen hvor en ung apeunge får halve hodet kappet vekk er sterk kost for de fleste.
Vel, så til handlingen. I begynnelsen av filmen får vi vite at et filmteam er meldt savnet. Etter at fire unge ungdommer reiste til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer har verden siden ikke sett eller hørt fra dem. Professoren Harold Monroe (spilt av Robert Kerman) tar med seg et team for å lete etter dem. Når de møter på de såkalt kannibalene/ de innfødte, blir Monroe og teamet mottat med fiendtlig velkomst. Til tross skepsisen de møter, klarer de å bygge opp en tillit til folket rundt, og alt går til forholdene ganske smertefritt. Harold og gjengen klarer omsider å finne det savnede filmteamet, det vil si restene av dem. De finner også filmrullene deres, og tar med de hjem igjen til New York.
Det filmrullene inneholder er altså materialle som man ikke titter på mens mann spiser. Ettersom rullene ruller og går får man se stadig mer og mer at de fire ungdommene viser seg å være de verste djevlene. I stede for å lage en seriøs og ærlig dokumentarfilm får vi bevist at de plaget de innfødte på det mest utenkelige, grove vis. Selvfølgelig, det som de har filmet som beviser at de har gjort fæle ting for å lage film hadde de vel tenkt å klippe vekk, for å selv fremstå mer som helter…
Det Harold og noen andre får sett er at mens de fire unge filmskaperne enda levde begikk grove, umenneskelige handliner, som strider i mot alt som loven tillater.
En av de sterkeste scenene er når de jager de innfødte i et stråhus, forså å tenne på de. For å skremme de til å holde seg innenfor strøhuset bruker de høye geværlyder siden dette er oppfinnelser som de innfødte ikke har sett og hørt før. Scenen hvor flere av de innfødte blir brent levende er sterk, og det er både menn, kvinner og også barn som blir brent ihjel av de pr-kåte, egoistiske og umenneskelige ungdommene.
Sterk er også en scene hvor en av jomfruene blant de innfødte blir holdt ned i gjørma av to av gutta, mens tredjemann filmer, og jenta i teamet reagerer på at de kaster bort film på “pornofilm”. Den innfødte jomfruen blir voldtatt, og senere får vi se at hun har blitt drept da kroppen hennes har blitt plassert på et spyd. Etter å ha plassert henne på et spyd spiller de som om de ikke kan forstå hvem som har gjort dette, og hvem som i hele tatt kan gjøre noe så ondt.
Jeg går utifra at jeg ikke trenger å fortelle hvorfor de fire ungdommene ble funnet drept til slutt? Professor Harold nekter at han vil være med å utgi denne filmen, og at det er helt uakseptabelt og respektløst ovenfor de innfødte på Amazonas, og også ovenfor publikum dersom de hadde valgt å klippet den slik at folk skulle tro noe annet enn hva som egentlig skjedde.
Det blir bestemt at filmen brennes, og etter det er gjort spaserer Harold noe oppgitt, og stiller spørsmålet; hvem er de ekte kannibalene?
Cannibal Holocaust er etter min personlig mening noe av det mest fantastiske jeg har sett. Det jeg selvfølgelig ikke liker med denne filmen er at dyreslakt-scenene er virkelige. Ser vi bort fra det så er dette en veldig, veldig god film. Den provoserer og setter et sterkt preg, selv på meg. Likevel er det godt å vite at i hvertfall menneskedrapene i filmen er fiksjon, altså skuespill og veldig godt tilgjort juks!
Musikken er også så stemningsfull at det kan ikke beskrives. Cannibal Holocaust har brent seg inn i sinnet mitt, mest sannsynlig for all tid. Dette er en film man ikke glemmer at man har sett, uansett hvor mye jævlig man har sett fra før. For de som klarer horror-sjangeren, og har en sans for grindhouse-sjangeren er denne filmen et must man ikke kan ignorere.
Vi skal forresten ikke glemme å nevne at denne filmen har vært totalforbudt i mange land, blant annet vårt eget land Norge. Den har vært sentral i videovold-diskusjoner helt siden den kom ut. Dette er en sterk kult-klassiker og det som skiller den mest ut fra andre kannibal-filmer på 70- og 80-tallet er filmens realisme og uvanlige vakre stemningsmusikk som er laget av Riz Ortolani.
Terningkast Skulle sårt likt å gitt denne full pott, men med tanke på at disse dyrene måtte lide, og attpåtil dø for denne filmen så får jeg meg likevel ikke til å gi en sekser. Det skal også sies det er utgitt en annen version da disse scenene er klipt vekk.
Insekter er noe som ville fått mange av oss til å freake ut som de freakene vi menneskene er. Men for den vakre jenta Corvino (spilt av Jennifer Connelly) er insekter og dyr venner av henne. Corvino har nettopp kommet inn på en sveitsisk internatskole, og det meste virker til å være normalt og idyllisk i starten. Alerede første natta får hun vite at det går en gal morder rundt på stedet som har drept flere jenter på hennes alder.
Det er ikke bare en evne til å være venn med insekter hun har fått, hun har også en evne til å gå i søvne. Når det forekommer dukker hun opp på steder hvor det foregår umenneskelige ting. Når hun så våkner opp igjen husker hun ingenting av hva hun har følt, opplevd, sett eller hørt.
De danske medelevene er smålig redd henne, og visker og tisker bak hennes rygg. Hun blir mer og mer et mobbeoffer, av den grunn at hun er anderledes. Lærerne, legene og de andre ansatte på skolen ser heller ikke ut til å være stort klokere enn elevene. Derimot noen gamledagse, trangsynte naut.
Corvino får seg heldigvis en venn i nærheten også, en entomolog ved navn John McGregor (spilt av Donald Pleasence), samt den litt smågale apen hans. John ender etterhvert med å være den eneste som ikke tror at Corvino er noe djevel, slik de andre tror grunnet at hun kan kontrollere insekter. Han er utvilsomt en av de mer smarte i området. Etter at hun får en rekke tips tar hun med seg en meddetektiv for å løse drapsgåtene, detektiven hun får med seg er en flue..
Drapene foregår ofte og hurtig, og hun begynner å bli stresset i frykt for å dø selv. Med litt hjelp av en gammel entomolog, en flue og en ape skal hun trå inn i sitt mest morbide og verste mareritt noen sinne. Det viser seg at en av de voksne på skolen hennes har betydelig større kontakt med morderen, og at noen hun har møtt flere ganger er rav, sprute gal.
Phenomena er en italiensk-amerikansk horror-film av beste sort. Det som derimot er noe fortvilende er når karakterene som snakker amerikansk for det meste, plutselig går over til italiensk, og når det går over til italiensk er det alt for tydelig at det er dubbet. Til tross for smådubbingen, og en del andre snåle valg filmskaperne har gjort er dette en sjelden god film innen den rette sjangeren.
Jeg er såpass fornøyd med filmen at jeg har hengt opp en plakat på kjøleskapet som fulgte med ^^
Filmen er skapt av geniet Dario Argento som også har jobbet med filmer som Deep Red, Dawn Of The Dead, Suspiria og Masters Of Horror-tv-serien. Dette er også et horribelt kunstverk med gyldent soundtrack. I tillegg til en uforglemmelig kjenningsmelodi har vi også musikk fra både Iron Maiden, Andi Sexgang, Motörhead og Bill Wyman. Filmen er et must for alle skrekkfilm-fanatister!
Du kan prøve å knuse meg. Du kan prøve å ruinere meg. Du kan prøve å ta fra meg alt.
Men til syvende og sist sitter jeg med djevelens joker. Jeg har en kraft dine kryp bare kan misunne. Jeg har en evne dere aldri kan få.
Min herre skaper sine evige flammer. Jeg vil sette ild på alt du hadde nært. Jeg vil spre smerte i alt du hadde kjært.
Til syvende og sist er det djevelens barn som vinner. Du dømte meg, og det var jeg helt ok med. Men da du tråkket på mine sorte tær, sparket jeg tilbake.
Jeg er hevnerens blomst. Jeg representerer sinne, hat og frykt.
Kun noen utplukkede røtter skal jeg gro til en blomst. Dere som vil hindre meg, vil bli revet opp som rottent gress. Verden er min hage, jeg er den dominante gartner.
Hor deg ikke i livet mitt uten at jeg får noe tilbake! Ta ikke min tid som din, forgitt.
Redd er jeg ikke for skitt på mine fingre. Redd er jeg ikke for blod på mine hender.
Trå varsomt. Hvis ikke, du vil angre du i hele tatt åpnet porten. Så du ikke skiltet jeg hang opp? Hvis ikke, jeg advarer dere nå. Bli min venn, eller la vær. Du vil ikke være min fiende!
