Eksperter, leger, foreldre, lærere og “folk flest” diskuterer det. Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort. Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det “lille” vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.
Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom? Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot? Nei! Nei, nei og atter nei!
Jeg mener personlig at det skal man ikke. En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle. Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.
Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre… Osv. Men når man medisinerer bort det “negative” tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!
En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.
Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint. Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.
Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.
Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om. Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.
Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! 🙂
Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av. Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.
Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.
Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!
Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det! Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det. Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!
Jeg vil ikke være en av de som har virket for overtroisk etter min død, likevel er det enkelte ting som noen ganger virker for gjentagende til å være tilfeldig.
Var nettopp ute og trakk litt “frisk luft” i lungene. På vei hjem igjen kjørte min far forbi meg noen meter unna. Han så ikke meg, på grunn av at det var en del trær mellom oss, og en vei. Så jeg tenkte at jeg skulle se på klokka. Hvis jeg kommer på å si at jeg har vinket til han uten at han har sett meg så er det typisk han å spørre om tidspunktet.
Ja, hva var egentlig tidspunktet? Jeg sjekket altså klokken på mobilen; 12.21. Det bakerste tallet blir det fremste tallet baklengs, og omvendt.
Ok, det skjer igjen. I skrivende stund skulle jeg nettopp nå tilfeldig sjekke ut klokken… Hva er den når jeg skriver denne linjen? 13.14!
Nå har det altså skjedd to ganger på en dag at når jeg har sjekket klokken tilfeldig, så har tallene enten hvert speilvendte fra hverandre.. Eller så har det fremste tallet vært det tallet som i tallrekken kommer før det andre tallet, eller omvendt.
Dette er ikke bare i dag. Jeg sjekker ikke klokken så veldig ofte. Veldig sjelden. Poenget er at det så og si alltid har vært slike tall som nettopp 12.21, 13.14, 00.00 PRESIS, 01.10, 21.12, 11.11… Ja.. Dere skjønner?
Fotograf: Jannike Grøtte Warberg
Så kall meg gjerne gæern. Men jeg lurer på om det er noe mening med dette? Dette er ikke bevist. Kan jeg ha en sånn ubevist evne til å sjekke klokken på spesielle tidspunkter?
Det finnes folk som påstår de er synske. Det finnes folk som påstår de kan gjøre andre friske med tankekraft… Så hvorfor kan ikke jeg ha en ukjent evne, et forhold til tall som jeg ikke har oppdaget før? For alt jeg vet så kan det være en makt jeg sitter på som jeg ikke har fått brukt enda, en makt som består av veldig sjeldne evner som bare venter på å bli oppdaget. Evner som venter på å vekkes til live.
Jeg tror ikke på noen guder. Jeg tror ikke på noe øvre makter da slikt får være noe som tilhører de mer mentalt tilbakestående. Når alt kommer til alt tror jeg ikke at det er noe andre enn en større rekke tilfeldigheter. Men det er litt gøy å tenke over likevel. Hadde jeg tatt opp dette temaet i forrige uke hadde jeg vel hatt større sjanser for meningsfulle svar da tallet 42 er svaret på alt, altså var forrige uke, uke 42.
Den blonde, unge studenten Helen Lyle (spilt av Virginia Madsen) er tydelig fascinert av fenomenet rundt Candyman. Men er det bare et fenomen? Originalt skal Candyman ha vært en mann som var sønn av en slave. Han var en mørk mann, en god kunstner. Da han en dag fikk barn med en hvit kvinne ble han forfulgt, fanget. Hånden hans ble kappet av, han ble smurt inn i honning og deretter stukket ihjel av veps.
Helen får også høre om en kvinne som ble drept kort tid etter at hun så inn i speilet på badet, mens hun sa hans navn fem ganger, forså å slå av lyset.
Helen blir så fascinert av historien at hun bestemmer seg for å trosse alle advarslene hun får rundt den. Hun etterforsker saken, og trår så langt inn i den at hun ikke kommer ut igjen. En rekke nye, barbariske mord blir begått. Helen blir pågrepet fordi hun tilfeldigvis ender opp på åstedene idet politiet har kommet frem forså å finne henne i svært uheldige situasjoner som er umulige å forklare seg ut av.
Utenom bestevenninnen Bernie (spilt av Kasi Lemmons) er det bare mannen hennes Trevor (spilt av Xander Berkeley) som tror henne når hun påstår sin uskyld.
Candyman kommer stadig tettere og oftere innpå, og samme hva så blir hun ikke trodd. Alle tror hun er blitt gal.
Dette er en av de gode horror-filmene som virkelig har overrasket meg positivt! Den er grotesk slik jeg forventer at horror-filmer skal være. Men den er langt mer enn bare det. Historien i denne filmen er utrolig fangende. Dette er virkelig en av de bedre horror-fortellingene som er laget.
Den er ikke fæl bare for å være fæl, den er så mye mer. Du blir virkelig grepet hardt av Candymans krok, og han lar deg ikke puste ut før etter rulleteksten!
Slutten på denne filmen er en overraskende twist. Alt i alt har regissøren Bernard Rose gjort en sjelden god jobb med denne. Tony Todd kunne etter min mening spilt rollen som Candyman enda litt mer vemmelig, men det får bare være når filmen ellers er så god.
Til slutt vil jeg også gi et honnør til Philip Glass som har produsert den magiske musikken til dette verket av en stor bølge sort tilfredsstillelse!
Frykt og fobier finner vi i et hvert menneske. Frykt og fobier finner du om i veldig mange av mine innlegg her inne.
Det har gjennom de siste to årene blitt en del skriverier om ting som uroer og skremmer andre. Men hva er det egentlig jeg har av frykter?
Jeg har sagt til de fleste vennene mine at det ikke er veldig mye jeg egentlig lar meg skremme over, og det er fremdeles sant. Likevel skal jeg ikke si (eller skrive) at jeg er helt uten angst for noe, jeg heller. Jeg har ingen Freddy Kruger som forfølger meg i marerittene mine når jeg har falt i søvn. Nei, om natta er jeg egentlig veldig lite belastet for ting som plager meg, må heller innrømme at jeg hadde blitt mer tilfredsstilt enn plaget om jeg kunne få være jaktofret til Freddy.
I. At menneskerettigheter fjernes og det å være seg selv skal bli ulovlig Det jeg bruker mest tid på å bekymre meg over er at menneskerettighetene skal viskes ut av religiøse fanatikere, nazister, rasister og andre idioter. Når jeg foreksempel leser at den britiske islamisten Anjem Choudary har en visjon om å innføre sharia-lovene over hele verden som gjør at blant annet homofile skal henrettes og at utukt skal straffes med piskeslag så blir jeg oppgitt, provosert og jeg kan fort bruke alt for mye tid på slike fanatiske idioter. Generelt kjenner jeg en oppgitt følelse hver gang en eller annen idiot prøver å kjempe i mot noe som er helt menneskelig og naturlig.
Det er ikke bare religiøse fanatikere som forsøker å forby helt vanlige, menneskelige ting. Jeg er heller ingen tilhenger av huleboerne i Kvinnegruppa Ottar heller, selv om de ikke akkurat er farlige for noen sånn sett, og dessuten er de i tillegg veldig ufrivillig underholdende. Kort fortalt, jeg misliker alt som er i mot at folk skal få leve, og være seg selv. Jeg misliker fordommer, jeg misliker janteloven, jeg misliker ekstremister, fanatikere, nazisme, rasisme.. Ja, dere har forstått poenget. Kort sagt/skrevet er jeg redd for det som vil hindre folk i å leve, det som forsøker legge lokk på menneskelig natur!
II. Sykdom En annen ting jeg frykter er å bli alvorlig syk. Jeg tenker ikke nå på forkjølelse og innfluensa, men heller mer alvorlige sykdommer. Jeg er redd for å foreksempel bli så hjelpesløs at jeg er totalt avhengig av andre. Jeg er redd for å bli lam fra topp til tå, jeg er redd for å få en eller annen kreftsvulst som skal spise meg opp sakte og smertefullt. Kort fortalt, jeg er redd for alvorlige sykdommer, og da regner jeg også som langvarig depresjon som en sykdom, bare sånn at jeg også har skrevet det!
III. At noe fælt skal skje med mine nærmeste Det som nå er blitt punkt nummer tre er kanskje det som mange forventer skulle vært det første jeg skulle nevnt. Jeg snakker nå om frykter for at det skal skje mine nærmeste noe galt. Årsaken til at dette ikke ligger lengre opp er fordi at de overnevnte fryktene vekkes oftere til live, fordi det er så mye saker i media for tiden som jeg leser, og som gjør at det er de som hjernen min rett og slett husker best å bruke mest mulig tid på..
Men selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe forferdelig med noen av mine nærmeste. Jeg er redd for at vennene mine skal bli voldtatt og seksuelt missbrukt. Jeg er redd for at vennene mine skal forelske seg i en voldelig drittsekk og havne i et forhold som de vil få vanskeligheter med å komme ut av. Jeg er redd for at noen av mine nærmeste skal bli alvorlig syk. Jeg er redd for at noen av mine nærmeste skal dø, og at jeg må leve et langt liv uten å få snakke med de igjen.
IV. Frykten selv En god venninne, et godt forbilde og en god inspirasjon skrev for en stund siden til meg at man skal ikke frykte annet enn frykten selv. Det er jeg veldig enig i! For farligst av alt er nettopp frykt! Mange mener at frykt er det som gjør at vi overlever bedre da vi er mer forbredt på ting. Og ja, det er bra å være skeptisk til ting, men lar vi frykten overta så spiser den opp oss helt!
Den verste demperen for å leve ut sine drømmer og verdier er frykten! Den verste kreften som kan spise oss opp er frykten! Den verste fiender til oss selv og våre venner er… Frykten! Frykten har helt siden universets fødsel vært med på å skape tragiske hendelser. Mennesker har drept andre mennesker i frykt, rett og slett fordi de har vært anderledes! Folk har drept seg selv på grunn av frykt for morgendagen..
Frykt har gjort at uendelige mange individer har begått katastrofale avgjørelser. Så mest av alt burde den frykten jeg bærer mest på være nettopp det å ha andre frykter. Likevel er det faktisk bare på fjerdeplass av hva jeg bruker mest tid på å bekymre meg over.
Vi befinner oss på en av de mørkeste sidene av 2. verdenskrig. Adolf Hitler herjer i verden og mennesker i naziuniform jakter på mennesker som noen sadistiske udyr.
En gruppe unge kvinner ankommer konsentrasjonsleir nr. 5. Det de har til felles er en fortid som prostituerte. Kvinnene blir delt opp i to grupper. Den ene gruppen skal underholde og tilfredstille nazistene seksuelt, den andre gruppen skal brukes til forsking. Forsking som går utover kvinnenes liv dersom noe ikke går riktig vei.
I åpningscenen får vi servert ekte sorthvitt bilder som ikke er for de svakeste sjelene. Vi får se bilder fra virkeligheten av utellelige mange kropper. Tynne jøder som er blitt filmet før døden. Kort fortalt er introen til filmen en serie med harde bilder av lik, død og forferdeligheter.
Selve filmen er dog ikke en dokumentarfilm, men introen er da brukt for å forsterke virkelighetsinntrykket av historien. Vi blir minnet om at krigen faktisk har funnet sted, for nå 70 år siden.
En av mine favorittkarakterer i denne filmen er den mørkhudede dama Alina (spilt av Rita Manna). Man skulle kanskje tro at hun er en av de nazistene ville kvitte seg med fortest mulig grunnet hudfargen, men i stede ender hun opp som en av de faste elskerinnene til en av nazistene, som forøvrig driver med et dobbeltspill selv. Alina blir bedt av de andre jentene om å hjelpe de ut. De innser at de trolig vil dø likevel, så spørsmålet er om de vil dø i forsøket på å faktisk komme ut i det fri, eller om de vil bli drept når nazijævlene går lei de, eller når de ikke lengre er atraktive nok.
Når et rømningsforsøk mislykkes og jentene som prøvde seg på rømmen blir brent ihjel i et kammer, er nazistene snar med å fatte at de har fått hjelp av noen av de andre. Samtlige av jentene blir så lenket fast, og torturert på det mest smertelige. Blant annet har vi en scene hvor en av kvinnene får neglene sine revet av.
Heldigvis er det håp så lenge det enda finnes liv. Jentene er ikke helt alene om å ville komme seg til et bedre sted. En av jentene i leiren har nemlig en far som jobber blant forskerne. Med litt hell og hjelp får de gitt nazistene sin egen medisin med at noen av de blir gasset ihjel, men det er fremdeles nok å ta av før de er trygge og kan komme seg fri.
På slutten av denne filmen kommer det opp en tekst som vil vi skal huske hva som skjedde på den tiden. Til tross for at filmen ikke er en dokumentar er det en historie som godt kunne vært sann. Filmen får virkelig frem for umenneskelig og grotesk mennesker kan bli, og hvordan vi jakter på hverandre som dyr. Til å være såpass gammel som fra 1977 så er dette en film som virkelig overrasker i hvertfall meg positivt. Man kan selvfølgelig finne mange filmer som minner, både før og etter, men det gjør ikke filmen mindre verdt et øyekast for den del.
Jeg likte filmen. Musikken skal heller ikke klages på da den er både melodiøs, stemningsfull og vakker på sin passende måte. Dette er ikke en av de horrible filmene man nødvendigvis får sånn gladvold-følelse av, da den er forhåndsvis ganske mørk og trist så og si hele veien, men det får så være. Ikke alle filmer skal være sånn heller, selv om det er noe som hadde hjulpet på et høyere terningkast for min del.
Jeg håper virkelig at vi aldri helt slutter å la oss provosere og sjokkere av film. Vi tåler stadig mer enn før, men likevel dukker det opp en og annen film som provoserer. Man trenger ikke være ekstrem-Islamist for å la seg provosere eller følelsesmessig bli berørt av en, eller flere filmer.
Jeg har bestemt meg for å skrive litt kort om noen filmer som har brent seg fast i meg. Til dere som nå ikke er så glad i kjøtt, involler og blod, som vurderer å klikke dere ut av dette innlegget fordi dere tror jeg kun har tatt med slike filmer kan jeg berolige dere med at jeg har ikke det. Jeg har lage en liten liste over filmer av forskjellige sjangre og som av ulike årsaker har brent seg fast.
Til dere som ikke har sett disse filmene vil jeg på forhånd advare mot en rekke avsløringer av filmenes handlinger som kan ødelegge noen overraskelser dere ellers ville fått, om dere ikke visste om de på forhånd.
Handling: Når fire filmskapere blir meldt savnet etter å ha dratt til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer bestemmer professor Harold seg for å ta med seg et team i håp om å finne igjen disse ungdommene. Etter å ha lett litt med livet på spill finner de til slutt rester av disse unge menneskene, i tillegg til en filmopptakene. Harold reiser så hjem igjen og ser gjennom det som er filmet. Etter å sett gjennom filmen blir det bestemt at den skal brennes, og ikke vises til folket. Derfor husker jeg den: Cannibal Holocaust er en kontroversiell film med sterke bilder og scener som virker svært realistiske, provoserende og groteske. Noe de også er. En av de sterkeste scenene i denne filmen er scenen hvor disse fire ungdommene har jaget de innfødte i Amazonas-jungelen inn i stråhusene sine, forså å tenne på. Barn, kvinner og menn blir levende brent ihjel. I tillegg er dette en film som du vil huske spesiellt godt dersom du er en dyreelsker. Dyr ble nemlig slaktet, plaget, torturert og drept i virkeligheten under opptakene. Og til slutt den scenen som kanskje er best husket av “folk flest; scenen hvor en kvinne blir voldtatt av noen gutter, hvor vi etterpå får se at de har plassert kroppen hennes på et spyd.
Tidligere skrevet en anmeldelse om denne filmen som kan leses her!
Handling: Etter tre år i fengsel slipper omsider Derek Vinyard ut for drapet på to mørkhudede menn. Han får fort vite at hans lillebror Danny har blitt aktiv i nynazist-gruppen som han selv ledet før han ble fengslet. Han forsøker så godt han kan å holde familien sammen, holde en viss idyll oppe, og samtidlig få broren ut av nazimiljøet. Det skal selvfølgelig ikke være bare-bare. Derfor husker jeg den: I tillegg til at denne filmen har en trist slutt hvor Dereks lillebror blir funnet drept så har denne filmen en del scener som faktisk var så voldelige at den i starten var ulovlig å vise. Scenen som har vekket mest avsky eller begeistring (alt etter som) hos folk er scenen hvor Derek holder en mørk mann nede mot fortauet, tvinger han til å bite rundt fortauskanten og deretter sparke han i bakhodet.
Handling: Carrie er en ung, pen jente som er oppvokst uten noen far, men derimot med en ekstremt fanatisk og psykotisk mor. Når hun en dag får sin første menstruasjon i skolens dusjrom freaker hun ut. Hun løper mot de andre jentene og ber sårt om hjelp. Med tanke på sin religiøse, overbeskyttede mor vet hun ikke en gang at mensen finnes, og derfor blir hun naturligvis svært redd. De andre jentene på skolen håner henne og mobber henne på det grovestet. Det nærmer seg skoleball, og når Carrie til sin overraskelse blir invitert er hun naturligvis veldig skeptisk, spesielt med tanke på at gutten som inviterer er en gutt som kan velge hvem han vil, enda han har dame. Det viser seg at noen av jentene på skolen har koket sammen en djevelsk, umenneskelig plan for å offentlig ydmyke Carrie på det mest forsvarsløse – På ballet blir nemlig en større bøtte griseblod tømt over vakre, nypyntede Carrie, og den fineste kvelden i hennes liv ender opp med å bli den verste. Derfor husker jeg den: Først og fremst er dette en veldig provoserende film, spesielt for de som opplever eller har opplevd mobbing selv. Hovedpersonen Carrie blir psykisk og fysisk terrorisert på det groveste, selvtilliten hennes skal rives ned av det lille som finnes. Scenen jeg husker som mest nervepirrende er slow-motion-scenen hvor hun går opp mot scenen for å motta en pris, forså å få bøtta med griseblod over hele seg. I tillegg til alt blodet fra bøtta utvikler scenen seg til å bli enda mer amper når Carries sinne koker over, og med sine psykiske og overnaturlige evner dreper absolutt alle som ikke klarer å komme seg ut av skolen, også den personen som har vært hennes eneste og beste støtte – Nemlig lærerinnen hennes. Sluttscenen hvor en av de få overlevende går mot Carries grav mot slutten (ja, Carrie dør), full av dårlig samvittighet er også med på å tatovere seg inn i hjernen din.
Tidligere skrevet en anmeldelse på denne filmen som kan leses her!
Handling: Unge Karl Løvehjerte er alvorlig syk og vet selv at han om ikke lenge skal dø. Hans beste venn og støtte er storebroren Jonatan som forteller at når han dør vil han ende opp i en vakker eventyrdal som heter Nangijala, og at tiden i Nangijala er helt anderledes enn verdenen de nå lever i. Han forteller også at det vil føles som bare noen få dager for Karl uten Jonatan i Nangijala, mens for Jonatan vil det vare et helt liv før han skal få se broren igjen når han selv skal dø som en gammel mann. Ting blir derimot ikke som de tror og under en dramatisk brann ender det opp med at eldstebroren er den som dør først når han ofrer livet for å redde Karl. Noen dager etter Jonatans heltemodige død, dør også som forventet Karl av sykdommen. Brødrene treffes så igjen i Nangijala, og Karl er ikke lenger syk. Likevel skal det vise seg at ikke alt av bekymringer, lidelser og motgang er over. I dalen herjer og styrer nemlig den onde, maktsyke Tengil – En mann som tar menn fra sine familier, og tvinger dem til å jobbe til de til slutt ikke orker mer, forså å fôre dragen Katla med dem!
Derfor husker jeg den: Først og fremst fordi det første vi møter er en dødssyk gutt som knapt kan være rundt 11 år. Denne filmen har karakterer som har et veldig nært og sterkt vennskap, i tillegg til at vi blir knyttet tett til karakterene selv. I tillegg til scenen hvor unge Karl ligger i sengen å hoster og venter på å dø, har filmen scener som også vekker sinne i tillegg til tristhet. Scenen hvor Tengil peker ut menn i landsbyen Nangijala som skal være hans slaver til døden, sees gjerne med et tungt sukk. Det er vondt å se når disse mennene blir revet fra de enslige kvinnene og barna de har. Det gjør også noe med meg når en av mennene som protesterer mot Tengil blir henrettet forran hele byen etter å ha spyttet Tengil i ansiktet. Sluttscenen hvor brødrene Løvehjerte endelig har beseiret ondskapen i byen, men likevel møter på motgang når Jonatan er blitt lam av Katlas flammer, er også sterk. Spesielt når Karl forteller at han ikke lenger er redd for døden, og tilbyr seg å hoppe utfor kanten med Jonatan på ryggen, som da Jonatan ofret seg for han først. De velger altså å dø på nytt, forså å reise inn i enda en ny verden som skal være enda bedre enn Nangijala og den verden vi lever i.
Handling: Når to menn våkner opp i en og samme kjeller med en død mann mellom seg skjønner de at noe alvorlig har skjedd, og at noe er i ferd med å skje. Adam Faulkner har jobbet med å snike seg innpå folk for å ta bilder av de, bilder som kan brukes mot disse menneskene i ettertid. Dr. Lawrence Gordon er kirurg og jobber på et sykehus hvor de for en tid tilbake hadde en kreftsyk pasient ved navn John Kramer. Gordon mistenker at John kan ha noe med situasjonen deres å gjøre. Fastlenket prøver de så godt de kan å komme seg ut, evnen til å samarbeide settes på prøve, og de spiller et spill på liv og død. Når de kommer over èn kassetspiller og hver sin kasset får de hver sin beskjed om hva de skal gjøre for å overleve. Det viser seg at de har blitt plassert i kjelleren på bakgrunn av sine feil/uvaner i livet, og at mye av det som venter dem de neste timene er svært symbolsk med hva de har gjort av dårlige/umoralske valg. Derfor husker jeg den: Utvilsomt er dette en film som var svært original med sitt konsept da den kom ut. Dette er ikke en typisk vold-film som mange uvitne tror. I motsetning til mange andre filmer i samme sjanger har denne filmen en mer original historie med uventede twister. Moralske spørsmål taes opp. Men selvfølgelig, i tillegg til de moralske eller umoralske spørsmålene filmen stiller, så er dette også en skrekkfilm med morbide bilder og hendelser. Blant annet når en overvektig mann med fortid som selvskader ironisk nok må gjennom en jungel med piggtråder for å kunne fødes på ny.
Den scenen folk flest husker best er likevel når Dr. Gordon tar den skjebnesvangerte avgjørelsen om å skjære av seg foten forså å krabbe ut og hente hjelp til Adam som fremdeles er lenket fast. Heller ikke skal vi glemme den uventede twisten helt på slutten hvor mannen som har ligget helt stille i blod gjennom hele natten plutselig reiser seg, forså å rive av noe påklistret make up-blod som tyder på at han bare har vært dopet, forså å spilt død hele tiden – Og ja, den døde mannen midt på gulvet John Kramer.
Handling / Derfor husker jeg den: Til slutt skal jeg faktisk skrive litt om en norsk film som i motsetning til de overnevnte filmene ikke er fiksjon, men faktisk en dokumentarfilm fra virkeligheten. Filmen tar utgangspunkt i Bjørn Erik Andersens liv som kristen, men også homofil. Den 20. oktober 1992 forsvant Bjørn Erik fra der han bodde, og det tyder på at han tok sitt eget liv. Filmen inneholder intervjuer med hans beste venninne, hans foreldre og andre nære. Vi får også innblikk i sterke sitater fra Bjørn Eriks dagbok, og det er tydelig at han har slitt veldig sterkt med den han var, og ikke minst hvordan folk rundt ville takle at han var homofil.
Filmen er sterk på flere måter, blant annet fordi produsenten bak denne filmen har fått kommet så tett innpå de etterlatte, og fått såpass ærlige intervjuer og kommentarer fra dem. I tillegg er det de færreste normale som ikke vil bli provosert spesielt av flere utalelser som en kristen prest i filmen kommer med som går ut på at homofili er en synd som skal slås ned på og bekjempes. Filmen avsluttes med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sine syn på homofili om at de aksepterer homofili, men at vi ikke skal akseptere homofil praksis. Dette er en film jeg vil ambefale alle uansett religion og legning å se, til tross for at den er noen år gammel.
Det er lett å tro at vi lever som udødelige. Om ikke udødelige, så skal vi i hvertfall leve lenge enda. De fleste av oss.
Hvordan tørr vi egentlig ta det forgitt? Du utsetter å gjøre noe morsomt med en av dine nærmeste, fordi det kan vente med til etter helga. Mest sannsynlig vil det ikke skje noe, men hva vet vel du?
Ingen garanti finnes for at det skjer noe uforutsigbart. Noe alvorlig noe. Noe fælt. Noe som kan endre alt!
Å tenke at det verste kan skje, forså å gjøre mest mulig i frykt for “noe” er ikke sunt. Du skal ikke stresse, stress er få tjent med. I 2010 foreksempel var det registrert at 15110 menn var rammet av kreft. Og 13161 kvinner, totalt var det registrert 28271 krefttilfeller, og det bare i Norge.
Til tross for at i mange tilfeller av kreft er det mange ganger helbredelig kreft. Men vi har også uhelbredelig kreft, i Norge, og over alt.
Selvfølgelig, flere av oss skal gå gjennom livet uten å få diagnosen også. Men det er ikke “bare” kreften som kan ta fra oss det vi eier og har. Daglig blir også drap og selvmord begått i Norge.
Så skal vi heller ikke glemme alle de mer vanlige dødsårsakene. Ulykker, hjemme eller andre steder. Og det hjelper ikke å ikke bo i Nord-Norge for å unngå å dø i f.eks brann. Døden kommer og tar deg når den vil’
Du kan løpe så mye du vil på en tredemølle. Du kan trene så mye du vil. Døden finner deg alltid, uansett.
Jeg har ikke lyst å stappe noen full av triste tanker, bekymringer og paranoia. Men derimot vil jeg heller ikke dere skal leve i den naive forrestillingen om at det er helt trygt å vente, vente og utsette!
Elsker du noen, vis det. Brenner du for noe, tørr å gjør det. Ingen av oss har en garanti for evig liv. Det hjelper ikke hva du tror på, eller ikke tror.
Tørr du virkelig leve på utsettelser, venting og 100 000 fornuftige vaner og regler, tørr du å satse på at du kommer til himmelen etter døden? Eller et paradis med flere jomfruer enn du kan telle?
Du vet en ting, det er at du lever nå. Føles det ikke som om du lever, må du gjøre noe med det. Etter helga kan det være for sent. Har du tenkt på det?
Folk går skole for å bli noe. Man tar utdanning for å bli noe. Man pugger, puster og peser for å bli noe. Du går også skole for å lære noe. Utvikle noe. Finne ut av noe. Og igjen, bli noe.
Først skal man gjennom 7 år med barneskole. I førsteklassen er det mest lek, ute og innestund, kos og morro. I andre klassen skal vi bli flinkere til å lese, lære bokstaver. Lære å regne til 100. I 6. og 7. klassen hører vi så smått om karakterer, men det er likevel ikke noe vi får før ungdomskolen.
Så er barneskolen etter 7 år slutt. Nå skal du gjennom 3 år til med skole, på ungdomskolen. Ungdomskolen har du kanskje grudd deg litt til på forhånd, du var kanskje redd for at du ikke skulle få nye venner, mange av de du gikk med på barneskolen mister du kanskje litt kontakt med… Men ungdomskolen går likevel fortere unna, enn man forutser.
Nå er du ferdig med de påtvungne-skoleårene som alle norske barn skal ta. Du fullfører 10ende klasse og du kan nå gå videre på videregående om du vil det. Du velger å følge strømmen, hva skal du ellers gjøre når alle andre går på skole? Etter kanskje 1, 2 eller 3 år på videregående kjenner du deg noe skolelei og vurderer et friår. Nei, du bor fortsatt hjemme og der er det mor som bestemmer, eller kanskje du ikke gikk videregående? Hva vet vel jeg? Ikke har det noe med poenget mitt å gjøre uansett.
Det er klart, alt du går til, opplever, går gjennom er med på å forme deg mer eller mindre. Alle du snakker med gjennom årene, alt du leser, alt du gjør, hører og opplever er med på å påvirke hvem du er i ferd med å bli. Men er det virkelig sånn at man blir det man blir mest takket være skole?
Igjen kommer det selvsagt ann på fra skjebne til skjebne. Individ fra individ. Hvor mye skole man går, eller ikke. Men mitt budskap og mine tanker går i dette innlegget mer til oss som kanskje ikke gikk så mye skole. Vi som forsåvidt har gått barneskole, ungdomskole og videregående, men likevel kanskje ikke var så veldig til stede. Har ikke vi blitt noe også?
Se på meg! Møter du meg personlig møter du en person som har gått tilsammen 13 år skole, på papiret. Du møter også en person som spesielt de siste årene fikk så mange brev i posten grunnet fravær at vi sikkert snakker 3-4 brev hvert år, de siste 5-6 årene. Siste året hadde jeg godt over 50 prosent fravær, om ikke mer. Og så er det også et spørsmål hvor tilstede jeg var på skolen når jeg var det fysisk.. Jeg tipper at psykisk har jeg kanskje vært på skole sånn i 5-6 år.. De andre tilfellene var jeg enten hjemme, eller så var jeg på skolen men psykisk i en helt annen verden, en verden som jeg lever mest mulig i nå som jeg har kommet meg utenfor de teite murene, kalt skole.
Jeg skal ikke lage et innlegg for jeg på noen som helst måte oppfordrer til å gi faen i skole. Det er absolutt ikke det jeg prøver å si. Men det jeg sier at jeg har vært veldig lite tilstede i skoleundervisningen, både fysisk og psykisk, likevel føler jeg selv at jeg har blitt noe mer enn mange som faktisk har gått skole, har blitt.
Foreksempel er jeg en dyktig tegner, det var aldri noe jeg lærte på skolen. Jeg anser meg som en dyktig blogger når jeg virkelig gidder å ta bloggingen seriøst nok. Jeg har blitt en av de beste vennene du kan få dersom du først kommer gjennom og inn i min verden (kilde: det er det mine venner i alle fall sier, selv om de er få).
Nei, man trenger ikke skolegang for å bli noe. Den personligheten jeg har blitt er ikke den skolen har forsøkt å lage til meg. Jeg kan gå så langt å skrive at jeg egentlig nesten kunne stoppet å gå skole i 2./3.klassen med tanke på fag og den slags. Det eneste jeg kommer på som jeg har hatt bruk for, som jeg lærte på skolen var faktisk å skrive å lese. Alt det andre har jeg så og si glemt! Alt det andre jeg har av kunnskap og evner, har jeg plukket fra bøker de senere årene ETTER jeg var ferdig på skolen.
Ikke fikk jeg noen venner på skolen jeg har beholdt i senere tid. De vennene jeg har, som jeg holder på nå, de har jeg funnet helt på egen hånd over blogg.no, facebook og tilfeldige bekjentskapelser i bygda. Igjen noe skolen ikke har hatt noe med.
Så tørr å gå dine veier, innse at det er ikke nødvendig å gå mil etter mil med skolegang for å bli noe. Jeg anser meg som en kjempeperson innenfor de sjeldne verdiene og evnene jeg har. Livet handler om å finne seg selv, og det er noe du som individ må finne på egen hånd. I alle fall i de fleste tilfeller.
Gå med deg selv, ikke la andre finne opp dine verdier og egenskaper. Bli noe, bli noe individuelt! Ikke omgi deg i flokk! Individuel hilsen fra meg! ^^
Uansett hvor mye man ender opp med å drømme om den perfekte drømmekjæresten, ender de fleste opp med et individ som ikke en gang kunne vært tremeninngen til den personen man hadde i tankene. Livet er minst like fylt av overraskelser, forandringer og twister som kroppen til Davy Wathne er fylt av Coca Cola og uggen kroppsveske.
Det er flere som før meg har skrevet om sin såkalte drømmepartner. Mange av dere er 16 år og har alerede hatt 1-2 kjærester. Denne lista kommer derimot fra en 21-åring som har vært jomfru og singel hele livet.
Jeg tenkte at listen min skal inneholde fire punkter som vedkommende MÅ ha for at det i hele tatt skal være aktuelt med et forhold. Pluss fem punkter som hadde vært veldig flott om vedkommende hadde, altså såkalte bør ha-punkter.
Min kjæreste/samboer MÅ:
1. Være noen lunde sexy … Hvem vil egentlig ha en partner som ser ut som en potetsekk? Utseendet er ikke alt, og jeg er virkelig en av dem som syns at det er alt for mye fokus på utseende og kropp. Men på en annen side, er du ikke pen nok så er det helt utenkelig med et forhold. Hvis vi skal være kjærester må jeg i alle fall ha sett deg først, sånn at jeg vet du ikke er stygg..
2. Ikke være en kleptoman … Alt jeg eier og har er jeg grådig redd for. Hvis du er kleptoman kan du ikke bare glemme et forhold med meg, men mest sannsynlig også å være venn med meg i hele tatt. Har dui hele tatt en fortid med stjeling kommer jeg til å bruke alt for mye energi på å bekymre meg for at du skal ta noe under nesa på meg… Og da tenker jeg først og fremst ikke på at du skal nappe ut nesehårene mine mens jeg sover, forså å legge de ut på Ebay…
3. Være tålmodig, forståelsesfull og rettferdig … Alle som skal ha noe med meg å gjøre er bare nødt til å være tålmodig. Det er en god del ting med meg som enkelte synes går noe treigt, ting som mange andre tar forgitt.. Jeg kan aldri i livet leve med noen som ikke forstår meg eller i det minste aksepterer meg for den jeg er. Jeg er en tålmodighetstest å være i lag med.. Samtidlig kan du bare glemme å være i nærheten av meg dersom du er en kjip og urettferdig person!
4. Like små dyr og insekter … Jeg har pr dags dato fire rotter og en chilean rose hair tarantella. Du MÅ ikke elske edderkopper og rotter, men det er et must at du takler å leve med en som har den slags kjæledyr! Hvis ikke kan du se deg om etter en annen, jeg dropper ikke dyra mine til fordel for en kjæreste.
Min kjæreste bør:
5. Kunne elske seg selv … Jeg er selv et menneske som prøver å prioritere meg selv fremfor andre. Jeg elsker å ta bilder av meg selv og andre, og dersom du er et menneske som ikke unngår å bli tatt bilder av, filmet også videre, så er det et MEGAPLUSS – Dersom du er et menneske med stort elskov for deg selv, et menneske som elsker å bli tatt bilder av, bli filmet også videre – Da tror jeg vi kan passe bra sammen. Janteloven er noe dritt, og mennesker med lav selvtillit er slitsomt i lengden, og usexy…
6. Være et horribelt, morbid menneske … Du har kanskje merket at jeg er over “normalen” glad i skrekkfilmer, horror, zombier, morbide dukker og andre mørke, morbide ting. For å si det sånn, dersom du HATER sånne ting er det bare å glemme at vi noen gang skal være sammen. Du må ikke være en like stor fan som meg når det kommer til død og groteskheter, men hils Satan og han skal si det er en stor fordel!
7. Være glad i sex … Og når det er sagt, ikke sex hele tiden. Hadde du vært nymfoman så hadde ikke jeg taklet det. Men likevel, min kjæreste bør være glad i å ha sex. Hun bør ha baller, det vil si… Jeg ønsker ikke nødvendigvis en dame som tidligere har vært mann (selv om det skulle gått bra), men jeg ønsker en dame som tørr å prøve MYE innen for det sexuelle. Som har få grenser, og som foreksempel ikke er redd for å ha seg på et offentlig sted der det er fare for å bli tatt på fersken. Så kan heller noen ta meg på bananen 😀
8. Ikke elske barn … Jeg kommer ikke til å gi deg et barn. Jeg skal ikke si at jeg hater barn, men det er ikke langt unna. Jeg elsker barsnlige mennesker, men jeg takler ikke sånne ekte barn (bare falske barn, haha… eh, nei)… Jeg har mest lyst til å ta vært barn jeg finner, mose de sammen til en ball, forså å skyte de langt avgårde med en gedigen kanon! Sååååå, min drømmekjæreste har en fordel om hun er steril og ikke ønsker seg barn.
9. Ikke være religiøs … Jeg ser på de fleste religiøse som noen tullinger. Jeg er personlig LaVeyansk satanist, noe som vil si at jeg IKKE tror på Satan, men tror på og dyrker meg selv. På en annen side, dersom du generelt er en kul person som oppfyller de fleste av punktene over så skal det gå bra om du tror på en eller annen Gud, så lenge du bare er litt normalt religiøs og ikke fanatisk religiøs..
Sånn. Jeg gidder ikke melde meg på sånne datingsider. For min del kan jeg sikkert leve livet ut som singel. Men samtidlig så skal jeg ikke fornekte at jeg ønsker noen å leve med, men da MÅ vedkommende oppfylle alle de fire øverste punktene, og bør oppfylle flest av de fem siste! Hehe, sånn inn med t-skje..
Jeg kan som mange andre der ute helt sikkert skrive flere bind med årlange bøker om ting jeg synes er irriterende. Det er så utrolig mye uvaner, ufolk, uting, usteder og udotter omkring i vår verden som jeg kunne vært foruten at halelujah… Sånn, da fikk jeg sikkert irritert noen med at jeg smelte inn blasfemi å..
For første gang, kanskje ikke i historien, men i alle fall på lenge skal jeg nå lage et innlegg som inneholder tre alternativer. Innlegget handler for dere som ikke har skjønt det enda om ti ting som faller meg irriterende. Dere kan enten velge å se og høre meg si det i min nyeste video, eller dere kan velge å lese det, ellller dere kan være så elskverdige å gjøre begge delene… Eller drite i å gjøre noe av delene, ok, dere får faktisk fire alternativer.. Bortskjemte rasshøl..
Uansett, her har dere meg i videoversjon som syter ut om ti ting jeg synes kan være enten litt, jævlig, eller ekstremt irriterende!
Og her har dere tekstnarkomane de samme tingene i tekstversion:
1. Når folk tar min tid forgitt … Jeg er for dere som ikke vet det enda, ikke udødelig. Jeg har ikke allverden med tid før jeg dør, og jeg setter stor pris på folk som ikke kuler den alt for mye, og tror det. Det jeg snakker om nå er i tilfeller når jeg og en andrepart avtaler at vi skal møtes på en bestemt dato, men at vedkommende ikke klarer/gidder å komme med noe konkret tidspunkt og heller sier at hun/han ringer meg eller sender meg melding når det passer… Sist gang det skjedde ble jeg sittende hjemme/inne hele dagen å bare vente… Jeg ble veldig irritert, og vurderte å bare sende melding til vedkommende om at hun bare kunne drite i den avtalen likevel, fordi jeg har et liv jeg også – Og at hvis vi skal møtes får vi heller komme med KONKRET tidspunkt, og da skal også folk holde seg til det, og ikke komme 10-20 minutter eller i verste fall 1-4 timer forsent!
2. Barn! … De barna, de barna… For å sitere en venninne av meg, barn er som små levende dukker! Jeg har ikke noe i mot dukker egentlig, ikke babydukker heller.. Men jeg forakter det meste som puster og peser av barn. Spesielt de barna som stopper deg og skal spørre og snakke med deg om alt og ingenting, også kjenner de deg ikke – Men av en eller annen irriterende grunn har de såpass mye selvtillit, eller så er de bare for dum til å skjønne at man ikke stanser fremmede og tapper dem for tid, på svært irriterende samtaler, som regel smaltalk-temaer..Når jeg bruker tid på andre vil jeg gjerne ha noe utav det, det eneste jeg lærer og får utav barn er at jeg innser at jeg bare kan hate dem mer og mer..
3. Når blogg.no er fucka – På feil tidspunkt.. … Dette har skjedd en del ganger; Jeg har skrevet et innlegg, og når jeg trykker på publisering-knappen blir det ikke publisert fordi blogg.no har en eller annen feil, og jeg får enten opp en feilmelding, eller så viser det seg at jeg plutselig er blitt logget ut..
4. Ikke-venner som tror de er mine venner … Det er kanskje vanskelig for enkelte å skjønne, men ikke hele verden er min venn! Jeg liker nesten generelt ikke at folk kommer bort til meg for å snakke, spesielt ikke hvis det ikke er en av mine NÆRMESTE venner! Merk dere at det er forskjell på mine venner, NÆRMESTE venner og bekjente! Dere fleste er ikke noe problem da flertallet av dere bor milevis unna.. Men det finnes enkelte i Oppdalområdet som har litt vondt for det, og som er rammet av det overtrivelige Oppdalsyndromet som tilsier at man skal stoppe opp og ta seg en prat.. Om så jeg allerede står å snakker med noen, så er ikke det et klarsignal for at flere kan komme bort til meg, med mindre den personen jeg snakker med er en av dine nære da..
5. Nettbankens trege oppdateringer … Det er mulig dette ikke gjelder alle nettbanker, men min nettbank (Oppdalsbanken) funker fra tid til annen svært tregt. Problemet oppstår som verst når det tar så lang tid fra jeg har kjøpt noe, til pengene på det jeg har kjøpt omsider blir trekt i fra på saldoen min. Ofte ser det ut til at jeg i perioder har noen kroner mer, enn jeg egentlig har, noe som igjen kan resultere i at jeg da bruker penger jeg ikke skulle ha brukt, da det omsider viser seg at jeg har mindre enn jeg trodde. Ene og alene fordi banken er treig med å oppdatere den egentlige summen med penger som jeg har å rutte med..
6. Venner som “rømmer”/tilgjør seg på bilder … Innser nesten at jeg i fremtiden bør ha en huskeregel for hver gang jeg stifter nye bekjentskapelser. Det første jeg bør fortelle nye venner i fremtiden er at jeg elsker å ta bilder med folk, og hvis de ikke er glad i å bli tatt bilder av så bør de si ifra nå, sånn at jeg kan revurdere å ha vedkommende som venn, hehe…
Faktumet er at jeg missliker sterkt når jeg vil ta bilder med noen, og den andre ikke vil. Dersom vedkommende har en veldig dårlig dag eller noe sånt er det forståelig. Det er ikke sånn at jeg vil ta bilder hele tiden jeg heller.. Men nå snakker jeg om folk som generelt ikke vil ta bilder med andre. Problemet mitt er at jeg er såpass ego at jeg fort tror at det har noe med meg å gjøre når folk prøver å unngå å ta bilder med meg, i hele tatt..
7. Masete personligheter … Masete personligheter.. Huff! Lite er mer frustrerende med personligheter, spesielt på nettet som tror jeg er bestevennen deres kun fordi vi foreksempel er venner på facebook og kanskje har vært det en stund.. Folk som skriver til meg på chatten, og som skriver gjerne langt.. Det KAN være koselig, men jeg er veldig sær på hvem jeg vil sløse bort det hellige tidevannet mitt på. Det har vært noen som jeg har advart og sagt at jeg synes er masete, da jeg er en veldig ærlig person som ikke er redd for å si hva jeg mener.. Da det viser seg å ikke hjelpe, og folk etter en stund igjen fortsetter som før, DAAAAAAA!!!! Grr..
8. Feige venner som er ikke-venner … Det har opp gjennom historien vært en del venner som jeg misstenker egentlig er redd for å såre meg, og derfor ikke helt tørr å si ting som de egentlig er. Jeg synes det er veldig stygt gjort av folk når de vet at jeg liker dem godt som venner, og de ikke tørr eller gidder å si det rett ut som det er at de kanskje ikke er helt likesinnede..F.eks gamle venner som en gang bodde i Oppdal som flere gang har vært innom bygda, folk som har sagt/skrevet at vi sikkert kan møtes igjen og bla bla bla, også har jeg ikke hørt snurten av de når det har gjeldt.. Dersom noen synes jeg er kjedelig, teit eller av andre grunner egentlig ikke har behov for å være venn med meg, snakke med meg, skrive med meg også videre er det bedre å si det rett ut til meg, fremfor å gang på gang la meg håpe at ting kan bli som før (dersom det var bedre før), eller lignende.. Igjen, min tid er ikke uendelig!
9. Posten!!! … Dette trenger jeg neppe skrive mye om, men gjør det likevel for dere som ikke helt skjønner hvorfor jeg har posten på listen min.. Posten må være noe av det mest trege og minst fornuftige du kan komme borti, i Norge i dag, etter Nav så klart.. (Årsaken til at jeg ikke selv har Nav på listen er at jeg har så lite med de å gjøre at det gjør meg egentlig ikke så mye)..
Posten kan være supertrege med sine leveringer etter at noe er sendt fra avsender… Og poster tar sakte og sikkert selvmord med at de på unevnelige mange punkter er dyre!!
10. Høye, uønskede lyder … Dette er som regel noe jeg merker verst når jeg er hjemme.. Jeg har også naboer, og andre mennesker å ta hensyn til, folk som dermed også burde ta hensyn til meg tilbake! Ja, jeg synes det er litt irriterende med andres høye lyder, enten det er musikk, motorsag, snekring, eller helt andre ting som jeg hører irriterende godt!
Forresten, er du en skapning som leter etter positive innlegg så er vel ikke dette innlegget noe for deg. Og nå kan det hende jeg har irritert deg ved å ikke fortelle deg det på forhånd – Isåfall irriterer det meg at du er såpass treg i nøtta at du ikke klarte å forstå det selv før du har kommet helt til denne linja. Ok, egentlig så gir jeg faen! ^^
