Høstens fargepreg har kommet. Grønnfargen begynner å gi mer og mer til rom for de andre fargene vi kjenner til, før det sakte og for noen fort nok visner og forvandles til en kald, deilig, mørk og velfortjent vinter.
Jeg har vært ute med fotokameraet mitt, tatt noen bilder. Vel og merke blir ikke originalbildene lagt ut, denne gangen har jeg tenkt å gi dere et lite beskjedent lass med bilder som jeg har redigert litt på. De fleste redigert i forskjellige stiler.
Tiden er ikke alltid den beste venn. Bestevenner skal sammerbeide for at ting skal gå unna med minst mulig smerter og ubehag. Det er ikke sånn at tiden utsetter meg for smerter og ubehag, men derimot en ubehagelig lang ventetid. Dagene nå går nemlig ut på vente til høstferien, da jeg får et veldig etterlengtet besøk. Hjernefilteret har låst seg på veldig ensidige tanker, det går veldig mye i det besøket jeg gleder meg satans mye til. Dersom alt går som håpet på er det fra og med i dag 11 dager til.
11 dager, det er normalt sett ikke lange tiden. Nå er det lang tid. For meg. Det positive er jo at jeg får utfordret kreativiteten i meg. Og jeg kan også benytte denne førtiden som en trening på å konsentrere meg mest mulig på andre tanker. I går foreksempel klippet jeg meg nesten skallet igjen, det er noe jeg ville gjort uansett de nærmeste dagene. Jeg hadde også en del hjemme-ting å gjøre som å ta oppvaska o.s.v.
Må si det hadde hjulpet en del om en viss pakke fra cdon som ble sendt fra de torsdag forrige uke hadde kommet. Nå er det fredag, en uke senere. 8 dager har det gått, og jeg har ikke sett snurten til den… Jeg frykter at posten har rotet den bort, det har hendt en gang før for rundt 2 år siden… Det er to spill jeg venter på. Lollipop Chainsaw og Lord Of The Rings: War In The North.
Jeg tror rett og slett at pakka er rotet bort, har ikke sjekket posten helt enda i dag.. Men.. Hadde jeg hatt råd skulle jeg kjøpt et lass med Red Bull, forså å virkelig stått på her på bloggen. Har nemlig funnet ut at de mest kreative bloggerne jeg følger selv, går så og si på Red Bull. Det er ikke en hemmelighet at koffein og taurin er med på å gi mer energi, og samtidlig mer sjerpet konsentrasjon. Jeg vil ha de vingene daglig, da skulle jeg flydd og laget en litt høyere og bedre blogg for meg selv!
Ja, så hva skjer egentlig med at jeg skriver på hverdagsinnlegg? Don`t ask me, ask the timewarp!
Tenkte å lage en liten liste med bakdeler og fordeler ved å være uføre. Hva man ser på som positivt og negativt får være opp til en hver enkelt individ.
Har selv vært uten jobb i månedvis grunnet min situasjon, min psyke og helse. Og tenkte jeg skulle ramse opp noen ting jeg merker ved å være uten jobb eller skole.
* Man slutter å glede seg til ferier og helger * Man får en del tid til å tenke på ting andre ikke får tenkt like mye på * Det kan være ekstra fort gjort å føle seg ensom dersom man ikke bruker tiden kreativt * Man kan sove så lenge man vil * Man kan ligge i sofaen å dra seg i snabelen og likevel få betalt * Man kan bruke tiden mer på det man vil bruke livets få sekunder, minutter, timer, dager og år på <3 * Personlig føler jeg at jeg vokser og dyrker meg selv bedre, da jeg ikke blir tvunget til å være i nærheten av tilfeldige utplukkede grupper mennesker som jeg har lite felles med, at jeg rett og slett blir mindre påvirket av folk jeg ikke vil bli påvirket av, ved å ha en større frihet til å unngå folk selv, da jeg slipper å gå noe sted jeg ikke egentlig vil
Siden første menneskets fødsel har vi elsket og fråtset oss i andres historier. Skumle historer, glade historier, morsomme historier, ekle historier. Vi går aldri lei, vi blir aldri helt mett. Jeg er ikke den som vanligvis deler ut så mange historier til folk egentlig, men akkurat nå har jeg en som jeg bare velger å offentliggjøre. Ta den med en klype salt, finn fram godsakene og la meg fortelle hva jeg har på lager.
Som sagt ikke en skrekkhistorie, men den er i det minste noe creepy..
Allright, this is maybe the only vblog I ever will make on English, so enjoy it. Dont even know whay Im doing this. I guess I like to show that i can do things i can`t.
Yesterday a very vierd idea come into my head. Why not make a video when Im talking about good things in my life since I very mutch talk about dark and heavy stuffs? And just to make it even vorse, I will speak on a language I dont really can!
Å koke sammen to mareritt til å bli til ett, ser ut til å være den mest perverse og mest geniale ideen jeg har sett på filmlerettet på lenge. Når et våkent og et sovende mareritt settes sammen til en film er det kun de sterkeste som vil få overleve.
Hvem har vel ikke hørt om “Nightmare on Elm Street”-filmene, og “Friday the 13th”-filmene?
A Nightmare On Elm Street I 1984 slapp New Line Cinema ut den aller første “Nightmare on Elm Street”-filmen. Denne filmen skulle bidra sterkt til å skuespilleren Robert Englund en plass blant de helt uforglemmelige seriemorderne i den fantastiske skrekkverdenen. I rollen som Freddy Krueger ga han barn over en hel verden en god grunn til å ikke legge seg tidlig, helst ikke legge seg å sove i hele tatt. Handlingen i denne serien er bassert på historien til den i utgangspunktet litt uskikkelige karakteren Freddy. Som levende menneske var Freddy en mann som hadde veldig god kontakt med barn, og gikk litt over grensen når det kommer til hva man kan tillate seg å gjøre. Da sannheten om Freddys overekstreme tilknytting til barn kommer frem, bestemmer foreldrene i (den oppdiktede) byen Springwood seg for å ta saken i egne hender, fremfor at retten skal gjøre det.
Freddy blir en sen natt altså myrdet av en flokk rasende foreldre, brent levende. Foreldrene vandrer hjem igjen og tror nå at de har beskyttet barna mot flere overgrep… Vel, man kunne ikke bommet verre. For da de drepte (u)mennesket Freddy Krueger, skapte de samtidlig en annen Freddy, som skulle vise seg å bli mye, mye verre!
For hva hjelper det at Freddy er død, så lenge han enda finnes i traumene og minnene til offerne, og de pårørte. Freddy Krueger står fort opp igjen fra de døde, og bestemmer seg for å hevne seg, ved å drepe barna i landsbyen, mens de sover.. I drømmene deres! Den eneste måten han nå kan få tak i barna, er dersom de faller i søvn. Da, og bare da kan han terrorisere dem. På en helt annen måte enn han kunne før, og attpå til, dersom han dreper de i drømmene, så dreper han de også i den virkelige verden. Med andre ord skulle det heretter bli svært vanskelig å skille mellom fiksjon/drøm og virkelighet!
“Nightmare of Elm Street” var også den første kjente filmen som Johnny Depp var med å spilte i, da han hadde rollene som en av de unge offerne til Krueger.
Friday The 13th I 1980 kom den aller første “Friday the 13th”-filmen ut. Denne er for mange regner som en av de mest originale førstefilmene med konseptet undommer som er på tur for å drikke, pule og ha det morro, forså å bli drept av en psykotisk seriemorder.
I den første filmen blir Camp Crystal Lake åpnet igjen etter å ha vært stengt i årevis grunnet en tragisk drukningsulykke. Syv unge leirledere ser frem til en idyllisk sommer sammen med gjester, sang og leker. Det blir sang, det kommer gjester, og det blir leker. Det de ikke helt hadde regnet med er at det snart skal utvikle seg en lek noe utenom det de hadde sett for seg, en lek av det mer morbide. Et ustabilt uhyre er nemlig i nærheten, fult av vrede og hat… Og en pervers lyst og et gedigent behov for å drepe. Som forsvarsløse høner blir den ene sjelen etter den andre slaktet ned på grotesk vis. Et levende mareritt har startet!
Filmen(e)s seriemorder Jason Voorhees hadde en traumatisk barndom. Han ble mobbet på den mest uforsvarlige måte av de andre barna, og pådro seg dermed psykiske arr og et hat som uskyldige i ettertid skulle få lide for. I det den første “Friday The 13th” går mot rulleteksten, er 13 mennesker drept.
Freddy Vs. Jason
På en måte er denne filmanmeldelsen ganske ulik andre anmeldelser jeg har skrevet, da jeg aldri før har skrevet om flere filmer i tillegg til hovedfilmen. I “Freddy Vs. Jason” gjør Freddy Krueger (som også her blir spilt av Robert Englund) det han kan for å fortsette sin terror. Grunnet det faktum at flere har glemt han, og nesten ingen frykter han lenger så har han ikke den styrken han sårt trenger. Freddy ser sitt snitt, og får en djevelsk god ide. Han går inn i drømmene til en annen seriemorder. Helt riktig; Jason Voorhees!
I sin morbide drøm får Jason beskjed om å dra til Elm Street. Barna der har vært veldig uskikkelig, og Jason blir “bedt” om å dra dit for å skape litt frykt. Jason er ikke noen man trenger be to ganger, og før vi vet ordet av det er en ny blodorgie fylt av barbariske og svært oppfinnsome, groteske drap et faktum. Igjen.
Det første offeret i denne filmen blir slaktet i en seng i det samme huset hvor de kjente Elm Street-drapene fant sted. Politiets bekymring for at Freddy Krueger er tilbake popper opp, og når den unge jenta Lori Campbell (spilt av Monica Keena) overhører navnet “Freddy Krueger” blir Freddys plan med å bruke Jason omsider høstet, og drømmen begynner å vokse nok en gang til en tragisk virkelighet. Frykten om Freddy sprer seg som ild i tørt gress, og fortere enn pesten begynner de dødelige drømmene å ta form. Men når Freddy igjen har kommet tilbake er han altså ikke den eneste. Det Freddy ikke viser en alt for stor begeistring til er når Jason får til uvane å drepe offerne hans, før han selv. En duell mellom de to blir satt i gang, og spesiellt på slutten av denne filmen får vi noen hærlige kampscener mellom kanskje filmhistoriens to mest uforglemmelige skrekksymbol, fra to forskjellige verdener og filmer!
Nevnes skal det også at Sean S. Cunningham som har regissert og produsert den første “Friday the 13th” står som en av flere produsenter bak på denne, noe som også Robert Shaye gjør som har vært med i produksjonen på flere av “Nightmare on Elm Street”-filmene.
Filmen er som porno for sadiskiske horrorfans som meg selv. Musikken er rocka så det holder. Og en ting er sikkert, man skal ikke frykte annet enn frykten selv.. Og; Denne filmen utsetter søvnen din i alle fall med 1 time og tre kvarter!
Terningkastet har for min del aldri før vært klarere. Det er ingen tvil. Jeg tror neppe jeg skal bekymre meg for overdrivelse når jeg nå skriver at dette er den råeste og beste filmen jeg har sett dette året!
Da jeg sto opp i dag var det til et litt forunderlig syn. Overasket ble jeg ikke, men litt forundret. Rottene mine har nemlig prestert å flytte huset sitt noen centimeter, attpå til veldig skjeivt. Og best av alt; tre av fire hadde nærmest stengt seg selv inne da de hadde flyttet huset slik at døren ble sperret for med tanke på buret.
Ja, uten at jeg trenger å forklare kan dere egentlig se det litt snåle “påfunnet” deres selv, på denne videoen:
Da den udramatiske redningsaksjonen var ferdig, var det klart for litt lek og morro. Ut i det fri, vel, det vil si, på rommet mitt. Er for mange katter og sånn utenfor til at jeg tørr ha de ute. Dessuten har jeg ikke noe spesiell plass å ha de på heller utenfor leiligheten.
Uansett, en stund siden jeg tok bilder med de nå, så da var det på tide med noen oppdaterte bilder i dag!
Rottegjemsel.
Her er et endelig bildebevis på at de slåss iblant.
Nybegynnerforsøk på en 69?
Da skal jeg spise, og også vurdere å klage til posten. Cdon sendte meg en pakke torsdag, nå er det tirsdag. To spill, et play station 3-spill og et xbox 360-spill.. Pakken har ikke kommet i dag heller. Derimot kom en annen pakke fra cdon jeg bestilte i helga, nemlig bluray-filmen “Freddy vs. Jason”! ^^
Musikk skaper liv, musikk tar liv. Bokstavelig talt, i flere betydninger. I flere tusener av år har menneskeheten latt seg forføre av kjente ansikter og stemmer. Det er ikke måte på hva en fanskare har gjort for forbildene sine. Ja, fans har til og med begått selvmord grunnet sine idoler.
Carlos Gardel var en mann som i sin tid hadde en ganske trofaste gjeng tilhengere. Gardel flyttet til Argentina med moren bare fire år gammel. Han ble tidlig kjent som «El Morocho del Abasto» som oversatt til norsk blir «Den mørke fra Abasto». Abasto sluttet som 16 år på skolen for å fokusere mest mulig på sang og musikk.
Som veldig mange andre mer kjente talenter startet han med å opptre mest på resturanger og kafeer i nabolaget. I 1912 duellerte han mot sangeren José Razzano i tango, men det ble så vanskelig å kåre en vinner at man heller kan si det ble uavgjort. De neste femten årene skulle disse to opptre sammen.
Gjennom sine år klarte han å skape mye magiske øyeblikk, og ilag med dikteren og journalisten Alfredo Le Pera komponerte de sammen klassiske tangoer som Mi Buenos Aires querido, Soledad, Golondrinas, Volver og El día que me quieras.. Attpåtil komponerte han i tillegg til tangoer også milengas, zambas, rancheras, tonadas, tristes og estilos.
Mot slutten av 1920-årene flyttet han tilbake til Europa (han ble nemlig født i Frankrike, hvor han bodde sine 4 første år) og ble så en enda mer populær og respektert mann. Faktisk ble han argentinas første verdensstjerne, en stjerne som snart skulle slukne fra vår klode. Mange bruker uttrykket “Det er bra å gi seg mens man er på topp”, Gardel derimot døde mens han var på topp. Sammen med blant annet Le Pera omkom han da to fly krasjet på en rullebane i Columbia.
Millionvis av fans ble knust sønder og sammen da den kølsvarte nyhetene ble kjent. Og igjen skal vi snakke bokstavelig talt, for flere av tilhengerne ble Gardels bortgang så hard at de valgte å gjøre slutt på sine liv. Antall suicidale fans som tok sine liv, og ikke bare forsøkte det ved å misslykkes er ukjent, men det var helt klart en god del, særlig med tanke på at flere av de som begikk selvmord aldri hadde møtt Gardel.
Ja, vi har idoler i dag med beundrere som burde søkt hjelp for lenge siden. Men hvor lenge siden er det vi egentlig hørte om at flere fans har tatt sine liv etter en stjernes død? Michael Jackson, Justin Bieber, Marilyn Manson, Lady Gaga, Madonna og alle dagens stjerner, kan nok ikke måle seg med den mørke og mystiske Carlos Gardel. Er det virkelig som de gamle sier, at ting var bedre før?
I kjedsomhetens navn er det mye man kan tilatte seg å bruke tiden på.
En av de tingene er å teste ut folk. Nå har ikke jeg veldig mange rundt meg å teste på live, så derfor bruker jeg rett og slett dere. Jeg håper dere er ærlige når dere eventuelt kommenterer tilbake, etter å ha sett denne videoen her:
