fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

Det er ikke svært ofte at temaet asperger syndrom popper opp. For alt jeg vet har jeg flere venner som kanskje ikke engang vet at jeg har diagnosen. Likevel, det hender noen spør.

At folk spør syns jeg er en bra ting. Ikke så flott med folk som bare tror, uten å spørre for å være sikker.
Utenomom «Hva er egentlig asperger syndrom for noe?», så er spørsmålet «Hva er de mest vanlige trekkene hos en med asperger?», mest spurt.

(For dere som vil høre og se meg snakke om de mest vanlige trekkene ved asperger syndrom kan dere se denne)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ja, la oss begynne. Jeg har ikke hele dagen på meg skal dere vite. (Ok, jeg har).
Asperger syndrom er en tilstand eller diagnose om du vil, som man er født med. Det er ikke en farlig tilstand i den forstand, men det er en funksjonshemning som gjør at vi som har det får en rekke utfordringer med ting i hverdagen som “folk flest” kan ta forgitt. Det er ikke noe som er smittsomt, og i de fleste tilfeller er det noe man lærer å beherske bedre når man har blitt eldre.

Så skal jeg rul(l)e videre til det som jeg ser på som de mest vanlige trekkene for folk med autisme. I hvertfall er de punktene under de jeg selv har mest å stri med en dag i dag.

Mangel på sosial interesse/forståelse
Felles med oss aspergere er en viss mangel for sosial interesse eller sosial forståelse.
Det er ofte sånn at vi ikke føler det helt store behovet for å omgi oss med andre mennesker, og for min del opplever jeg stadig at jeg vil at samtaler flest skal avsluttes fortest mulig. Jeg syns folk flest er drit kjedelige, og totalt ikke verdt min tid.

Om jeg ikke synes sosial kontakt er kjedelig, så er det oftest noe jeg rett og slett ikke føler store behovet eller vitsen med.
Kort oppsummert: Mangel på sosial interesse og forståelse er noe av det mest typiske ved asperger.

Det skal OGSÅ sies at selv de beste vennene mine har til tendens å være uinteressante. Men da merker de det som regel fort selv, tror jeg. Og helt til slutt fungerer de fleste av oss veldig dårlig dersom vi har flere mennesker rundt oss, altså takler i hvertfall jeg mennesker i flokk VELDIG DÅRLIG.

Jeg blir nervøs og urolig, fysisk og psykisk, når mennesker blir til mengder, store eller små grupper, skal jeg forholde meg til noen bør det helst være toppen to om gangen. Men det kommer litt ann på HVEM de personene er, hvor nære de er, og hvor gode venner vi er. Når jeg bodde hjemme var det som regel sånn at jeg etterhvert ikke spiste middag eller lunsj sammen med foreldrene mine og mine to søsken. Mens de satt og spiste sammen, satt jeg som regel helst alene på rommet mitt. Jeg hater som regel å spise i lag med andre, noe foreldrene mine ikke alltid har aktseptert som igjen har ført til krangler og slik. Men de forsto at de måtte bare gi opp etter det var gått noen år. Man bør absolutt ikke tvinge folk med autisme til å spise ilag med andre, om det ikke er hundre prosent NØDVENDIG/KRISE.

Panikk ved forandringer
Det skal for min del ikke mye til for at jeg skal freake ut av noe som jeg plutselig oppdager er forandret på. Jeg er foreksempel en person som er veldig dårlig på å fjerne gamle innlegg her på bloggen, med mindre det ikke er noe jeg har publisert som jeg virkelig finner veldig elendig eller uinteressant i dag.

Blir noe generelt borte for meg så kan jeg låse meg helt, og bli et veldig vanskelig menneske å få kontakt med. Hvis noe er flyttet på innenfor min arena, altså mitt hjem, som jeg IKKE har flyttet på / forandret på selv, så er det ukult for å si det sånn.

Jeg kan også finne det noe vanskelig dersom nære venner plutselig skulle få seg noen nye venner eller kjæreste som jeg er redd for kan ta min plass.

Avtaler som endres på eller kanselleres er bare enda flere eksempler på ting jeg kan ta ille opp.

Smale interesseområder
Her kommer vel punktet som flest av dere har merket best.
Med mennesker med asperger finner man som regel et noe smalt interesseområde.

Det er ikke så veldig mye som er interessant og som fenger, derimot er interessene våre noe vi er som oftest er mer enn bare litt over gjennomsnittet opptatt av.

Hos meg er det for det meste bare horror-relaterte ting som gjelder, i tillegg til bloggen og film. Jeg ser veldig mye film, og jeg bruker de fleste timene jeg er våken på ting som har med horror eller andre makabre ting å gjøre. Jeg tenker gjerne på horror om dagen, og det kan også følge meg til sengs.

Jeg kan få en ide til bloggen som blir så sterk at jeg ikke klarer å legge den fra meg før jeg har gjort ideen om til virkelighet.

Jeg anser meg selv som en levende leksikon på spesielt Hotel Cæsar (som er noe av det få jeg brenner for utenfor horror-stadiet). Og det av den grunn at Hotel Cæsar er den interessen jeg har beholdt lengst av de jeg har hatt. Jeg kan masse folk flest ikke kan om hvem som har vært med, hvem som har vært sammen med hvem, hvem som døde i hvilket årstall, også videre.

De smale interesseområdene har også for meg ført til at jeg nå har søkt om ung uføre, da jeg helt har gitt opp å kunne fungere med å jobbe med noe av det som er av tilbud i Oppdal. Yrkes- og interessemessig skulle jeg ikke bodd i Norge i hele tatt. Motivasjon er ikke-eksisterende om jeg ikke får fokusere på det jeg virkelig brenner for. Jeg er selverklært perfeksjonist innen det jeg brenner for, og en null innen det jeg ikke bryr meg om.

Kort fortalt: Interessene våre er som regel noe vi er veldig INTENST opptatt av, og de er også veldig smale. Og; hva enhver person med asperger interesserer seg for er UTROLIG INDIVIDUELT, slik som hos andre mennesker uten diagnosen.

Misforståelse ved ironi, sarkasme, spøk og billedlig tale
Ironi, spøker, sarkasme, og folk som snakker i bilder er enda en ting som oftest er en stor utfordring å forholde seg til.
Jeg kan forstå noe av det som har med ironi, men jeg skal innrømme at jeg sliter kanskje mer enn mange av dere har hørt meg innrømme. Asperger tar som regel ting veldig bokstavelig, og det gjelder å være klar og tydelig for å unngå misforståelser.

Hm, ja. Har ikke stort mer å si om akkurat den saken.

Helt til slutt vil jeg legge til at mennesker med as har en tendens til å virke klossete, og misforståtte. Mange kan også ha et noe utfordrende forhold til ordforrådet sitt, og til å kunne forklare seg til å gjøre seg forstått.

Skal også legge til at de forskjellige vanskene varieres i grader fra person til person. Jeg har ofte fått høre fra folk som har jobbet med autister at jeg er en av de best fungerende med diagnosen som de har vært borti. Så, hvor store de forskjellige utfordringene er varierer VELDIG fra person til person.

Uten det onde ville vi ikke hatt det gode.
Og uten det gode ville vi ikke hatt det onde.

Ja, for hva er vel godhet uten ondskap?
Hvordan kan vi vite hva som er godt, hvis vi vet hva som er ondt?

Dette er et spørsmål som har svermet litt i tankene mine en god stund.
Jeg er uten tvil bestemt på at disse to tingene skaper hverandre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hadde det ikke vært for at verden er full av forferdelige ting, så hadde vi brydd oss mindre om oss selv, og hverandre.
Når vi hører om og vitner til fæle hendelser blir vi minnet om at det kunne ha skjedd oss selv, eller noen av de vi er glade i. Dermed blir vi også mer bevisst på at vi skal passe godt på de vi er glade i, vise at vi bryr oss om hverandre, og forsøke å gi oss selv og hverandre et best mulig liv.

Etter 22. juli i fjor gikk det opp for oss at det er ikke bare utenlands at umenneskelige ting skjer.
Det er ikke bare alle andre steder at folk blir drept, det er ikke bare alle andre steder at terror skjer, det kan også skje på norsk jord.

Jeg tror at denne massakeren gjorde at i hvertfall noen av oss ble mer bevisst på å elske de vi har rundt oss best mulig mens vi enda har sjansen. Likevel ble ikke Norge et bedre land å bo i. Selv etter 22.07.11 hører vi stadig om nye drap, voldtekter, diskrimineringer, utestengelser, tilfeller av mobbing, også videre.

Jeg frykter at jeg har alvorlig rett når jeg nå skriver at vi vil oppleve lignende igjen, om ikke flere ganger verre.

Likevel, noen av oss ble mer bevisste på at vi ikke skal ta våre venner forgitt.
Generelt vet jeg om en del mennesker som har blitt varmere av de mer de vonde opplevelsene livet har kommet med. En av de mest omtenksomme, fornuftige og gode menneskene jeg vet av er de som har vært borti veldig mye forjævlige ting.
Folk som har opplevd mye selv, blir smarte nok til å ikke dømme og plage andre like lett.

De vennene av meg som derimot ikke har opplevd like mye, opplever jeg kan være raskere til å dømme, og kanskje ikke er like bevisste på å ta like godt vare på seg selv og folk rundt, som de som altså har opplevd mer på kortere tid.

Ondskap former godhet.
Selvfølgelig skaper ondskap ondskap også.
Men uten ondskap ville vi igjen ikke ha hatt godheter på samme måte som vi har i dag.

Vi trenger å bli minnet på fæle ting.
Vi trenger å se og høre om ting mange av oss helst ikke vil tenke på.
Nettopp fordi vi på den måten blir mer bevisste på å passe på de vi har, med kjærlighet, forståelse, respekt og vennlighet.

Fjerner vi det onde, fjerner vi også oss selv.
Uten ondskap ville vi ikke vært her i dag.
Uten ondskap ville verdens befolkning rett og slett vært tilintetgjort!

Så, takk Satan (vår indre demon) for den ondskapen han gir oss, sånn at de gode menneskene kan leve og formere seg videre.

På en annen side, hva vet vi egentlig om hva som er godt og ondt?

Vi reblogges!

God ettermiddag kjære omverden.
Dere, dere, meg selv og meg selv!

En del av dere er med på å bryte meg ned. Stå i veien for mine drømmer. Knuse det jeg står for.
Som en slave for deres makt har jeg latt meg piskes, nesten ihjel. Dere kan ikke se noe blod, ikke enda.
Men det dere kan se, om dere ser etter, er et blikk av angst og hat.

Det virker som dere har festet et band til min hals. Det virker som dere gir meg nødeløst støt når jeg bryter deres lover.
Dere er over alt. Deres tanker kan lett overføres til andre, som et virus som ingen ende vil ta.
Alt jeg noen gang har bygget opp kan dere rive ned med arroganse, med deres uevner for å produsere frykt.
Helvetes lenker strammer seg rundt mine marg og bein. Med et lite grep kan dere knuse mine involler når dere vil det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere kan få meg innlagt. Dere kan si at det er jeg som er syk, fordi dere gjorde meg svak. Fordi dere rev ned mine drømmer. Hat avler intet mer enn hat, og hat er frøet som får vold og masseødeleggelser til å spire opp.

Psykisk terrorisme er den verste henrettelsen av alle.
Jeg kan kjenne deres blikk av stikkende nåler skrape nedover huden min. Inn mot mitt hjerte.
Alt jeg kan føle nå er en svakhet. Energien har dere slitt ut av meg, forså å stange mitt selvbilde så hardt ned mot fortauet at det gikk i knas.

Dere er verden!
Dere er alle dere rundt!
Dere er du som nå leser!

Dere er meg. Dere er mitt!
Dere er alt, og ingen – Intet konkret er Dere!

Dere er meg selv!
Min verste fiende, og min beste venn!

Skulle jeg blåse alle Dere dere,
skulle jeg blåse kun Dere meg selv?

Den jeg må leve med, og den jeg må overleve.

Vi reblogges!

Usunn fokus
Utvilsomt har jeg til tider vært noe krass mot mennesker med en eller annen form for religion.
Jeg har kommet med utspill som jeg egentlig kunne latt vær å bruke, da en del av de har vært ord og setninger som kan virke veldig krenkende og sårende.

Ved flere enn bare en anledning har jeg kommet med linjer som “tilbakestående idioter” og lignende om både kristne og muslimer. Har ikke skrevet noe om andre type religioner enn akkurat de to.

Nå for tiden er det en del nyheter om radikale muslimer, og Farmen-deltageren Andreas Nørsterud. En mann med gamledagse holdninger og meninger som ikke hører hjemme noen sted i dag.
Selv har jeg ikke sett noe på Farmen i år, rett og slett fordi jeg eier ikke interesse. Men jeg har likevel sett noen enkeltklipp på nett som holder mer enn nok.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Farmen-Andreas har blant annet kritisert det at menn og kvinner sover på samme rom uten å være gift, han har kritisert at kvinner ikke kler seg sømmelig nok og at de da ikke respekterer tilværelsen rundt.. Og før han deltok på Farmen skal han ha skrevet en kommentar et sted på nettet hvor han har uttalt at homofil praksis burde vært straffet.

Det har også kommet frem at denne “mannen” hadde en baktanke med deltagelsen, nemlig å bli kjent nok til å øke sjansen i å lykkes med å starte en ny type sekt som mener noe av det samme som han selv.

Jeg trodde verden hadde nok sekter, og at vi var kommet lengre i 2012, men nei da.

HELDIGVIS finnes det en god del religiøse mennesker som IKKE har samme holdninger som denne “mannen”.
Nå kjenner jeg ikke til mange religiøse mennesker, da de fleste av mine venner er enten humanetikere eller satanister, men jeg vet av noen. Faktisk har jeg ei god venninne som tror på Jesus, som bærer det kristne korset rundt halsen sin daglig, og som anser seg selv som kristen.

Når jeg nå tenker over det håper jeg ikke hun har lest noen av de sterkeste innleggene mine hvor jeg har kommet med utsagn som “tilbakestående idioter” om folk med religiøs tro. For det er forskjell på å være troende, og å være fanatiker.

Denne venninna jeg trekker frem nå er ikke den jeg har mest kontakt med, men vi har hatt våre samtaler på telefon, på nett, og vi har møttes så vidt i virkeligheten. Hun er en jente man kan si og mene mye om, men hun er verken tilbakestående, eller en idiot. Hun er ikke fanatisk, hun er til og med lesbisk kristen! Så igjen, ikke alle kristne skal draes under samme kam, selv om jeg fort glemmer meg og har til tendens til å nettopp dra alle religiøse under samme kam.

Et av de største årsakene til at jeg har har noen ganske sterke fordommer til religion er først og fremst at jeg aldri har hatt noen skikkelig nære forhold til noen med religiøs tilknytting, verken familie eller venner. Når jeg har lest eller hørt om religion har det som regel vært via blogger til fanatikere, artikler om fanatikere (nå for tiden har det blitt usunt mye lesning om muslimske ekstremister), YouTube-videoer av fanatiske mennesker med holdninger og tanker som jeg ikke har mye til overs for.

Jeg har lest en del innpå enkelte kristen-fanatiker-blogger. Både funnet jenter og gutter i veldig forskjellige aldre, men med veldig like, skremmende holdninger.

Ja, jeg bruker når sant skal sies alt for mye energi på å bekymre meg over at fanatiske mennesker skal ta for mye plass i samfunnet (noe de forsåvidt alt gjør). At de en gang skal ta over makten, og at det vil ta livet av veldig mange rettigheter folk har i dag, forså å totalforandre samfunnet til et strengt sted å være der folk ikke lenger skal få si nøyaktig hva vi vil og mener.

Jeg er redd for at ytringsfriheten skal kveles enda mer enn den alerede har blitt, jeg er redd for at sensuren vil vokse mer enn den alerede har vokst. Jeg føler meg personlig truet av mange religiøse holdninger, og nettopp fordi jeg har følt at fremtidens frihet er såpass truet, så har jeg til slutt låst meg sånn inn i den frykten at det kommer ut som hat veldig ofte når jeg skal utale meg om noe som har med religion å gjøre.

Jeg sliter rett og slett å tenke på religion uten at det vekkes negative følelser i meg.
For tiden er jeg veldig innestengt i min egen verden. I hele dag har jeg totalignorert når folk har forsøkt å fått kontakt med meg.

Det har kort fortalt blitt for mye av en del ting i det siste. Jeg har blant annet lest den ene artiklen etter den andre, sett den ene repotasjen etter den andre, og frykten for det jeg nevnte over, ELLER at det snart vil forekomme nye terrorangrep igjen har tatt alt for mye fokus og energi hos meg nå. I det siste har det vært for det meste om Islam, som sagt. Jeg syns ikke vil trenger slippe inn flere muslimer inn i landet vårt nå, og det faktum at flere “norske” Islamister nå har dratt til utlandet for en eller annen trening, skremmer!

Og nå kommer en av de grunnene til at jeg har vært mer fraværende de siste dagene.
At jeg ikke har bloggen noe stort i det siste er som jeg har nevnt før at jeg har bestemt meg for å satse mer på kvalitet enn kvantitet. Men når det er sagt har jeg samtidlig ikke motivert meg noe i hele tatt for å finne noe å skrive om, og når jeg først har kommet med en ide har jeg tenkt som følger: At det ikke er noe vits i å gjøre noe lengre, før eller siden vil alt bli sensurert og fjernet, og glemt uansett!

“På krigsstien” med tidligere “venn”
I tillegg har jeg vært truet av en tidligere “venninne” til å slette to videoer jeg har lagt ut. Denne såkalte “eks-venninna” er ikke noen jeg har laget videoer med. Derimot har jeg laget to videoer til henne, hvor den første snakket jeg varmt om henne og utalte en del om hvor mye jeg digget henne og bloggen hennes, og den andre var en video jeg la ut kreditert til henne julaften i fjor da hun ble nummer 24 i adventskalenderen jeg hadde her på bloggen. Dette var videoer hun viste hun ble glad for da, noe jeg skjønte på forhånd siden vi snakker om en tidligere blogger som er over gjennomsnittet opptatt av seg selv, og som tydelig elsker oppmerksomhet.

I januar skrev jeg et innlegg om arrangert utroskap, hvor jeg skrev mine meninger om temaet.
Vedkommende som har andre meninger om utroskap enn meg mente jeg var dømmende og fant det forkastelig at jeg hadde skrevet det innlegget hvor jeg var i mot konseptet. På hennes fanside/tilhenger-side på facebook hadde vi samme dagen en liten diskusjon om temaet utroskap, og da jeg følte at hun var veldig keen på å nedverge meg dersom jeg skrev noe som ikke var riktig faktamessig, eller noe hun var uenig i så begynte jeg å miste mer og mer respekt. Og jeg skrev et eller annet til henne på privat melding om at jeg syntes hun var en dårlig eller falsk venn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg mener å huske at jeg skrev at hun enten var en falsk eller dårlig venn.

I og med at jeg fra før visste at hun er kjent for å nedverge folk som tråkker henne på tærne, og at hun er veldig kvass og spydig når noen ikke er enig med henne, så kunne jeg kanskje latt vær å kommentere i første omgang da det hele startet med at jeg leste en status på fansiden hennes der hun gikk litt til angrep mot en jente/dame som vistnok var fordømmende mot utroskap. Da jeg selv heller ikke syntes så særlig om utroskap, arrangert eller ikke, så valgte jeg å skrive litt om hva jeg mente, følte og trodde, og det falt som dere skjønner ikke helt i god jord.

Samme dagen kuttet hun totalt kontakt med meg, slettet meg både som venn på facebook og blogg.no.
Først for to dager siden ringte hun meg og truet med å gå til politiet dersom jeg ikke fjernet de to videobloggene jeg hadde spilt inn i fjor høst/vinter. Jeg vil igjen få minne om at dette er videoer jeg laget på et tidspunkt jeg enda hadde respekt for henne, og at det ikke er noe i noen av de videoene som virker krenkende, eller som er laget for å håne henne på noe som helst vis. Uansett, hun har bestemt seg for at de skulle fjernes, så det har jeg altså gjort.

Dagen før hun ringte hadde hun postet en kommentar på bloggen min hvor hun ba om dette, samtidlig som hun også hadde fått en av våre fellesvenner på facebook til å gi en beskjed til meg. Årsaken til at hun hadde brukt en fellesvenn av oss er at det ikke går ann å sende meldinger til meg på facebook, med mindre man er venn med meg. Uansett, jeg svarte til denne fellesvennen at jeg skulle fjerne de to videoene dersom hun fjernet en video hun har laget om meg.

I løpet av den telefonsamtalen med denne eks-bloggeren fikk jeg klar beskjed om at det ikke har eksistert noen video hvor hun snakker om meg. Videoen hadde noen sekunder som var om meg var en video som i utgangspunktet handler om det faktumet at jenter ofte blir kalt for horer, mens gutter ikke blir. Så hadde hun tatt frem en gutt med en blogg som et eksempel, som jeg trodde kunne være meg. Hun beskrev i denne videoen gutten som over 18 år, at han er jomfru, at han skriver bare om sex, at det har vært lagt ut nakenbilder med erigert penis og at han ved flere anledninger hadde sutret over at han vil føle seg elsket også videre.

Rundt den tiden hun kuttet kontakt med meg var en tid hvor jeg av en del andre fikk høre at det hadde blitt veldig mye fokus på sex her inne. Jeg er 21 år, altså over 18 år, og jeg er fortsatt en dag i dag jomfru. Jeg har som mange av dere vet skrevet en del deprissive innlegg hvor folk lett kan ha trodd at jeg satt å gråt bak tastaturet, mens jeg har skrevet om hvordan jeg skulle ønske jeg var mer elsket og hadde en kjæreste til tider. OG jeg har lagt ut bilder av meg selv hvor man kan se alt, det eneste som ikke stemte med de beskrivelsene hennes var det med erigert penis. Jeg har ikke lagt ut bilde av min erigerte penis, derimot har jeg lagt ut bilde hvor SKYGGEN av min erigerte penis har kommet frem gjennom noe toalettpapir. Den gutten hun snakket om snakket hun om på en noe slem og kynisk måte, og jeg trodde altså at det var meg – Og jeg håper det er flere enn meg som mener at jeg hadde gode grunner til å mistenke det uten at jeg blir sett på som innbilsk eller ustabil av den grunn.

Da jeg tok opp at jeg trodde hun snakket om meg i denne videoen, da hun ringte meg søndag, fikk jeg høre at jeg var så utrolig ustabil og at jeg måtte stikke hodet ut av medisinskapet. Hun la også på så fort hun hadde kommet med sin ordre, uten at jeg skulle få si noe som helst. Fikk også en melding hvor hun skrev noe om at jeg hadde et problem og at dette var mine farger og ikke hennes.

Foto: Jannike Grøtte Warberg.

Poenget er (for å gjøre det kort): De to videoene hun har bedt meg om å slette, de er fjernet. Det holdt ikke å skrive om overskriftene og sånt på de, de skulle totalfjernes!

I og med at den ene videoen altså tilhørte innlegg nummer 24 i julekalenderen jeg hadde på bloggen i fjor, har jeg like så godt slettet alle 24 innleggene, samt kategorien “Julekalender 2011”, siden jeg ikke ser stor mening i at det innlegget skal være på nettet når ikke videoen jeg laget kan det. Og når jeg da følte at innlegg nummer 24 ikke kunne ligge der lenger, så ble det også litt rart med en julekalender hvor siste innlegg manglet, derfor har jeg altså fjernet hele 24 innlegg fra bloggen.

Jeg har som dere vet asperger syndrom. Når man har den diagnosen er det veldig vanskelig å takle det å bli kritisert såpass som jeg føler jeg har blitt av hun, uten at jeg føler jeg har gjort noe galt. Og nesten like ille for en autist som meg er det med forandringer, spesiellt når de forekommer i så stor grad innenfor noe av det jeg brenner og engasjerer meg mest for.

Så helt til slutt vil jeg komme med hovedårsaken til hele dette innlegget!
De største årsakene til at jeg har manglet motivasjon til både å blogge, snakke med noen som helst, og i hele tatt stå opp, har vært overdose med bekymring for fremtiden med tanke på det jeg har skrevet om religion og kveling av ytringsfrihet ovenfor, men det som faktisk har gått mest innpå meg de siste dagene har vært nettopp denne, tidligere “venninna”.

Jeg er en person som takler forandringer svært dårlig, og jeg bruker generellt en god del tid på å bekymre meg for fremtiden med tanke på skumle forandringer. Jeg er en person som kort sagt faller veldig fort ut av kontroll dersom noe uforutsigbart forekommer.

Så helt til slutt til dere som har vært bekymret for meg, og forsøkt å fått kontakt uten å lykkes. Jeg beklager…
Det er fortsatt stor sannsynlighet for at jeg blir vond å få kontakt med, men nå vet dere som har lest dette i alle fall hvorfor.

Vi reblogges!

Så sitter jeg her igjen, i den kvelende tåken.
Ikke lett å skille, mellom venner og fiender.
Alt jeg gjør føles så meningsløst, så dumt.
Mine tanker om døden blir igjen et tema.

Når andres godhet blir til for godhetens skyld
føler jeg at jeg like gjerne kan holde alt inn.
Jeg tror ikke lenger at noen egentlig vil forstå,
jeg tror ikke engang jeg vil bry meg om de gjør.

Hva vet vel andre om hva som brenner her inne?
Hva godt vil føre med seg å dra dem mot samme bål?
Jeg skulle slippet taket fra heksedama da jeg kunne,
nå okkuperer hun meg, og destruerer bare mer og mer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mine hender står i flammer, de er ikke lenger kreative.
Mine bilder om håp og forbedring har blitt til aske.
Jeg kunne like gjerne dødd akkurat nå.
Men jeg innser en ting.

For å kunne dø, må man kunne leve.
Akkurat nå er jeg verken levende eller død.
Jeg er ikke en gang i koma, jeg er ingen!
Min identitet eksisterer ikke, den er borte.

Jeg må kunne stå opp igjen for å ta grep.
Rart hvor vondt det føles å være ingenting…

Jeg er misfornøyd!
Rett og slett, vanskeligere var det ikke å starte dette innlegget. Nå kan jeg fokusere om fortsettelsen.

Ja, jeg er misfornøyd.
Faktisk har jeg vært litt i dårlig humør i de siste dagene.

Spesielt var jeg ikke så jævlig fylt av glede i går.
Følte på en måte at dagen i går var en dag hvor jeg sløste bort tiden min.
Skulle jeg i hele tatt stått opp i går?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ok, så forferdelig ille var det ikke.
Men likevel, jeg er misfornøyd.

Derfor tenkte jeg her og nå at jeg skal sette opp en liste over ting med forbedringspotensiale, eller rett og slett bare ting jeg er misfornøyd med. Med eller uten håp for forbedring.

I. Kontakt med venner
Først og fremst er jeg misfornøyd med min egen evne til å kommunisere med mine venner på. Jeg er misfornøyd med innsatsen min på en del måter. Jeg har aldri vært flink til å holde på noen lenge. De fleste vennene mine snakker jeg med en sjelden gang, og da blir det gjerne sånn at en av partene (jeg eller den andre) skriver “Hei”, så skriver vi litt.. Også er det plutselig ingen som har noe mer å skrive. Samtale slutt.

Jeg er dårlig på å motivere meg til å være en god venn i lengden.
Det jeg er god på er å trøste og muntre folk når noen har det vanskelig. Det er virkelig en god egenskap jeg vet jeg har, som jeg har fått høre en del ganger at jeg har. Men det å være interessant i lengden, det å kunne snakke ofte med en og samme person over tid, og den slags.. Det er for meg et problem, tydeligvis.

Jeg er mer flink til å rote det til..

II. Kvalitet på hobbyene mine
Nest etter mine lave evner til å sosialisere med andre, og å være en god venn i lengden så er jeg misfornøyd med kvaliteten min angående hobbyene mine. Først og fremst bloggen min.

Når det er sagt så skal jeg legge til at jeg selv føler jeg har overgått meg selv litt i det siste, på en positiv måte.
Alle som har fulgt meg en stund har sikkert latt merke til at jeg skrev flere innlegg i uken for litt siden, enn jeg har gjort i de siste ukene.

Rett og slett har jeg følt at mange av de innleggene jeg har skrevet, har vært søppel. Og hvorfor det?
Jo, først og fremst for at jeg ofte har tvunget frem innlegg, kun for å ha noe å oppdatere bloggen med daglig.

For det andre; Jeg har stresset med å få til x antall innlegg pr. dag.
Har lenge hatt som mål å ha 3 innlegg daglig, og da har det blitt mer kvantitet fremfor kvalitet! I tillegg har det ført til at jeg fortere har gått lei hele bloggen.

Nå har jeg derimot utfordret meg selv i å være mer tålmodig. Jeg tar meg mer tid på hvert enkelt innlegg før publisering. Og jeg legger kun ut det som jeg er fornøyd med. Og jeg ser nå at det har lønt seg. Har alltid hatt et veldig godt tall med lesere. Har alltid hatt hundrevis med lesere. Men etter at jeg nå har fokusert på kvalitet fremfor kvantiteten, så har jeg faktisk gått enda litt mer opp i populæritet!

III. Klesstilen min
Egentlig blir det litt feil å skrive om klesstilen min på en liste over ting jeg er misfornøyd med. Jeg er ikke misfornøyd med den, det er jeg aldeles ikke! Sannheten er mer den at jeg skulle ønske at den var anderledes. Det som er så innmari kjipt er at de type klærne jeg har mest lyst på i hele verden er klær som ikke finnes på norske butikker. Norge har kort fortalt et alt for smalt og ensformig marked.

Så, hvorfor ikke bestille fra utlandet?
Jo, det skal jeg forklare kort. Årsaken til det er at når man bestiller fra andre land enn det landet man befinner seg i får man fort det som kalles for toll. Toll er dyrt! Eller, det kan fort bli det.

I tillegg til at toll gjerne er dyrt, er det ikke sånn at jeg får vite den eksakte prise totalprisen på forhånd. Toll er noe som kommer i ettertid.. Og jeg er en person som mildt sagt takler usikkerhet, overraskelser og denslags veldig dårlig. Derfor holder jeg meg (dessverre) kun til det jeg finner i Norge.

Ha, angående klær så får jeg nesten et punkt til å føre opp; Jeg er misfornøyd med å være gutt da man finner bredere utvalg for jenter, også innenfor den stilen jeg brenner for! Urettferdig..

Og når vi er inne på det; Dette gjelder ikke bare i forhold til klær, men også ting generelt!

IV. Kostholdet
I motsetning til punktet over er dette et punkt jeg er misfornøyd med.
Jeg spiser sjelden. Jeg spiser lite variert. Dvs; Jeg har forbedret meg en del, sammenlignet med hvordan jeg var før.

Jeg har blitt noe mer forfengelig de siste åra.
Jeg har lært meg at kvisene er ikke lenger min venn, men de er som noen uønskede, nye landsmenn som snikerobrer trynet mitt.

Jeg forsøker foreksempel å spise mindre pølse med brød, da ketsjup blant annet er noe jeg har lært er fy-fy for huden. Jeg har så og si sluttet å spise potetgull. Rent sukker er noe jeg holder meg mest mulig unna. Jeg vil fortsette å leve livet, og man SKAL falle ut noen ganger. Men ikke daglig.

Men det er først og fremst ikke hva jeg spiser som er mitt største problem for tiden, men hvor sjelden jeg spiser. Jeg spiser som sagt alt for lite, noe som resulterer i lav energi og at jeg blir lettere sint, frustrert og irritert.. Ikke bra.

Sånn. Da skal jeg finne meg noe frokost og forhåpentligvis bygge opp litt mer positivitet rundt meg.
Vi reblogges!

Kjære alle mine disipler!
Vi lever i en verden full av bedrageri, løgn, svik og misbruk. En verden full av respektløse, uvitende og ulojale mennesker som tapper andre for tid, energi og kraft. Uten å gi stort tilbake.

Det er ikke slik vi skal ha det.
Det som er så synd er at dere fleste der ute lar folk få holde på. Har dere virkelig så lav selvrespekt?
Naivitet er en skummel fiende. Å la noen tråkke på deg en gang, er invitasjon til å la det skje igjen.
Lar du det skje en andre gang lar du det også skje en tredje, og mest sannsynlig en fjerde, femte og sjette også.

Når det så har blitt en vane er det vanskelig å kutte den.
Har du latt noen skuffe deg etter x antall ganger har du en eneste idiot å takke. Deg selv!

Det handler om å kjenne sin begrensning, og å respektere den.
Det handler om å våge å kutte ut slike mennesker som sløser tid livstid.
Dessverre er det typisk norsk å være både naiv, dumsnill og det å ha en alt for stor uvane til å tilgi, selv når man burde gjøre seg selv den tjenesten å ikke gjøre det. Det at folk lar seg skuffe ser likevel ikke til å være en grunn til at folk tørr å gjøre det tilbake, selv om det hadde vært som fortjent.

Hva glemmer du da?
Jo, du glemmer for det første at du ikke lever evig.
Du glemmer også at du hadde gjort vedkommende en forbedrende lærepenge når han/hun/de da hadde lært at man kan ikke ta folk like forgitt lenger – Da du i såfall er en av de som har latt det frøet spire og gro, enda du visste at det ikke var sunt!

Folk som gang på gang beviser at de ikke kan holde avtaler. Folk som gang på gang bruker din tid, uten at du får stort tilbake. Folk som sløser med tiden din.. Slike mennesker fortjener ikke å bli sett på noe annet enn et patetisk menneske.
Menneskeheten er en skam, for det meste!

Det finnes noen sjeler som er lojale, gode, ærlige og varige.
De er det dessverre ikke mange av. Men det gjelder å finne de veldig få menneskene som faktisk er verdt tiden din, fremfor å menge seg med den gjengen av sauer som fremdeles veldig mange av oss tilgir gang på gang av en usunn uvane, eller fordi vi har så liten tro på oss selv at vi ikke tror vi vil finne noen bedre. Og til slutt, uansett hvor irriterende slike mennesker kan være: Ikke hat dem, for da har du igjen latt tiden til gå til spille på borkastede krefter.

Dessuten, hvorfor skal man hate sauer?

Vi reblogges!

Eksperter, leger, foreldre, lærere og “folk flest” diskuterer det.
Så fort noen får en diagnose eller sykdom er det gjerne sånn at vi skal medisinere det bort.
Vi har i dag medisner mot nesten alt. Noe av det “lille” vi sitter igjen med, som vi enda ikke har fått utryddet er kreft og religion.

Men hva med autisme? Hva med aspergers syndrom?
Er det noe vi som har det bør ta medisiner mot?
Nei! Nei, nei og atter nei!

Jeg mener personlig at det skal man ikke.
En ting er at asperger syndrom gjerne byr på en del utfordringer for oss som har det. Ting som andre folk tar forgitt, som for oss er veldig vanskelig å få til, forstå, eller takle.
Hva de forskjellige utfordringene er, varierer fra individ til individ.

Og ja, det å gi medisiner til noen med asperger kan gjøre at vedkommende får bedre livskvalitet på enkelte områder. At man kan få sove bedre, at man kan takle bedre å være ut blant andre… Osv.
Men når man medisinerer bort det “negative” tar man også vekk mye av det positive som diagnosen gir!

En med asperger har ofte høyere motivasjonsvansker enn ikke-autister på ting som ikke ligger hjertet nærmest. Dersom det ikke er noe man brenner så og si over gjennomsnittet normalt for, så er det ofte et helvete å motivere seg til det.

Derimot er vi ekstremt gode og konsentrerte om vi bare får holde på med det vi aller helst vil. Det er nemlig det vi er til for, i tillegg til mye annet fint.
Hvis vi får bearbeide og dyrke det vi brenner for, så er vi i stand til å gjøre en god del store og unike underverker. Mozart hadde asperger syndrom, han skrev sin første symfoni som 8 år gammel. Hadde han tatt medisiner hadde han mest sannsynlig ikke vært kjent en dag i dag.

Vi med asperger er veldig perfeksjonister på våre områder. Jeg er foreksempel veldig perfeksjonistisk på hvordan jeg skal ha det her hjemme. Og hvordan jeg IKKE skal ha det.

Jeg er veldig kresen på hva jeg skal skrive om, og ikke skrive om.
Og jeg ser veldig gode resultater i bloggingen min som er en av mine største interesser i dag.

Enda jeg har publisert veldig lite her inne i de siste ukene, så har jeg hundretalls med faste lesere hver dag. Så noe må jeg gjøre rett! 🙂

Før jeg begynte med bloggingen laget jeg laaange amatørfilmer, gjennom 5 år (2006-2012) har jeg ene og alene fått med godt over 200 forskjellige mennesker til å medvirke i filmene mine som det har blitt 60 stykker av.
Før filmingen laget jeg tegneserier konstant mellom perioden 2002-2006.

Og allerede før 2002 (da var jeg 11 år) var jeg hyppig etterspurt av HELE klassen på rundt 15-20 stk om å skrive en historie eller lignende som læreren vår kunne lese i matpausen.

Hadde jeg medisinert meg så hadde jeg ikke kunne fullført de prosjektene jeg er mest stolt av med like gode resultater. Jeg tviler i alle fall på det!

Til tross for alle utfordringene som kommer med på kjøpet, er det verdt det!
Jeg har asperger syndrom, og jeg er stolt av å ha det.
Det jeg er stolt av, vil jeg verken dempe eller drepe!

Vi reblogges!

Jeg vil ikke være en av de som har virket for overtroisk etter min død, likevel er det enkelte ting som noen ganger virker for gjentagende til å være tilfeldig.

Var nettopp ute og trakk litt “frisk luft” i lungene. På vei hjem igjen kjørte min far forbi meg noen meter unna. Han så ikke meg, på grunn av at det var en del trær mellom oss, og en vei. Så jeg tenkte at jeg skulle se på klokka. Hvis jeg kommer på å si at jeg har vinket til han uten at han har sett meg så er det typisk han å spørre om tidspunktet.

Ja, hva var egentlig tidspunktet?
Jeg sjekket altså klokken på mobilen; 12.21.
Det bakerste tallet blir det fremste tallet baklengs, og omvendt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ok, det skjer igjen. I skrivende stund skulle jeg nettopp nå tilfeldig sjekke ut klokken… Hva er den når jeg skriver denne linjen? 13.14!

Nå har det altså skjedd to ganger på en dag at når jeg har sjekket klokken tilfeldig, så har tallene enten hvert speilvendte fra hverandre.. Eller så har det fremste tallet vært det tallet som i tallrekken kommer før det andre tallet, eller omvendt.

Dette er ikke bare i dag. Jeg sjekker ikke klokken så veldig ofte. Veldig sjelden. Poenget er at det så og si alltid har vært slike tall som nettopp 12.21, 13.14, 00.00 PRESIS, 01.10, 21.12, 11.11… Ja.. Dere skjønner?

Fotograf: Jannike Grøtte Warberg

Så kall meg gjerne gæern.
Men jeg lurer på om det er noe mening med dette?
Dette er ikke bevist. Kan jeg ha en sånn ubevist evne til å sjekke klokken på spesielle tidspunkter?

Det finnes folk som påstår de er synske. Det finnes folk som påstår de kan gjøre andre friske med tankekraft… Så hvorfor kan ikke jeg ha en ukjent evne, et forhold til tall som jeg ikke har oppdaget før? For alt jeg vet så kan det være en makt jeg sitter på som jeg ikke har fått brukt enda, en makt som består av veldig sjeldne evner som bare venter på å bli oppdaget. Evner som venter på å vekkes til live.

Jeg tror ikke på noen guder. Jeg tror ikke på noe øvre makter da slikt får være noe som tilhører de mer mentalt tilbakestående. Når alt kommer til alt tror jeg ikke at det er noe andre enn en større rekke tilfeldigheter. Men det er litt gøy å tenke over likevel. Hadde jeg tatt opp dette temaet i forrige uke hadde jeg vel hatt større sjanser for meningsfulle svar da tallet 42 er svaret på alt, altså var forrige uke, uke 42.

Vi reblogges!

Candyman,
Candyman,
Candyman,
Candyman…
Candyman!

Den blonde, unge studenten Helen Lyle (spilt av Virginia Madsen) er tydelig fascinert av fenomenet rundt Candyman. Men er det bare et fenomen? Originalt skal Candyman ha vært en mann som var sønn av en slave. Han var en mørk mann, en god kunstner. Da han en dag fikk barn med en hvit kvinne ble han forfulgt, fanget. Hånden hans ble kappet av, han ble smurt inn i honning og deretter stukket ihjel av veps.

Helen får også høre om en kvinne som ble drept kort tid etter at hun så inn i speilet på badet, mens hun sa hans navn fem ganger, forså å slå av lyset.

Helen blir så fascinert av historien at hun bestemmer seg for å trosse alle advarslene hun får rundt den. Hun etterforsker saken, og trår så langt inn i den at hun ikke kommer ut igjen.
En rekke nye, barbariske mord blir begått. Helen blir pågrepet fordi hun tilfeldigvis ender opp på åstedene idet politiet har kommet frem forså å finne henne i svært uheldige situasjoner som er umulige å forklare seg ut av.

Utenom bestevenninnen Bernie (spilt av Kasi Lemmons) er det bare mannen hennes Trevor (spilt av Xander Berkeley) som tror henne når hun påstår sin uskyld.

Candyman kommer stadig tettere og oftere innpå, og samme hva så blir hun ikke trodd. Alle tror hun er blitt gal.

Dette er en av de gode horror-filmene som virkelig har overrasket meg positivt!
Den er grotesk slik jeg forventer at horror-filmer skal være. Men den er langt mer enn bare det. Historien i denne filmen er utrolig fangende. Dette er virkelig en av de bedre horror-fortellingene som er laget.

Den er ikke fæl bare for å være fæl, den er så mye mer. Du blir virkelig grepet hardt av Candymans krok, og han lar deg ikke puste ut før etter rulleteksten!

© Bildet tatt fra thisgirldigshorror.blogspot.com

© Bildet tatt fra thisgirldigshorror.blogspot.com

Slutten på denne filmen er en overraskende twist. Alt i alt har regissøren Bernard Rose gjort en sjelden god jobb med denne. Tony Todd kunne etter min mening spilt rollen som Candyman enda litt mer vemmelig, men det får bare være når filmen ellers er så god.

Til slutt vil jeg også gi et honnør til Philip Glass som har produsert den magiske musikken til dette verket av en stor bølge sort tilfredsstillelse!

Terningkast

Vi reblogges!