fullstendigkaos Bloggen du ikke vil erkjenne ovenfor vennene dine at du faktisk liker!

Jeg håper virkelig at vi aldri helt slutter å la oss provosere og sjokkere av film. Vi tåler stadig mer enn før, men likevel dukker det opp en og annen film som provoserer. Man trenger ikke være ekstrem-Islamist for å la seg provosere eller følelsesmessig bli berørt av en, eller flere filmer.

Jeg har bestemt meg for å skrive litt kort om noen filmer som har brent seg fast i meg. Til dere som nå ikke er så glad i kjøtt, involler og blod, som vurderer å klikke dere ut av dette innlegget fordi dere tror jeg kun har tatt med slike filmer kan jeg berolige dere med at jeg har ikke det. Jeg har lage en liten liste over filmer av forskjellige sjangre og som av ulike årsaker har brent seg fast.

Til dere som ikke har sett disse filmene vil jeg på forhånd advare mot en rekke avsløringer av filmenes handlinger som kan ødelegge noen overraskelser dere ellers ville fått, om dere ikke visste om de på forhånd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Cannibal Holocaust (1980)

© Bildet er tatt fra sandgent.co.uk

Handling: Når fire filmskapere blir meldt savnet etter å ha dratt til Amazonas for å lage dokumentarfilm om kannibalstammer bestemmer professor Harold seg for å ta med seg et team i håp om å finne igjen disse ungdommene. Etter å ha lett litt med livet på spill finner de til slutt rester av disse unge menneskene, i tillegg til en filmopptakene. Harold reiser så hjem igjen og ser gjennom det som er filmet. Etter å sett gjennom filmen blir det bestemt at den skal brennes, og ikke vises til folket.

Derfor husker jeg den: Cannibal Holocaust er en kontroversiell film med sterke bilder og scener som virker svært realistiske, provoserende og groteske. Noe de også er. En av de sterkeste scenene i denne filmen er scenen hvor disse fire ungdommene har jaget de innfødte i Amazonas-jungelen inn i stråhusene sine, forså å tenne på. Barn, kvinner og menn blir levende brent ihjel. I tillegg er dette en film som du vil huske spesiellt godt dersom du er en dyreelsker. Dyr ble nemlig slaktet, plaget, torturert og drept i virkeligheten under opptakene. Og til slutt den scenen som kanskje er best husket av “folk flest; scenen hvor en kvinne blir voldtatt av noen gutter, hvor vi etterpå får se at de har plassert kroppen hennes på et spyd.

Tidligere skrevet en anmeldelse om denne filmen som kan leses her!

American History X (1998)

© Bildet tatt fra thisdistractedglobe.com

Handling: Etter tre år i fengsel slipper omsider Derek Vinyard ut for drapet på to mørkhudede menn. Han får fort vite at hans lillebror Danny har blitt aktiv i nynazist-gruppen som han selv ledet før han ble fengslet. Han forsøker så godt han kan å holde familien sammen, holde en viss idyll oppe, og samtidlig få broren ut av nazimiljøet. Det skal selvfølgelig ikke være bare-bare.

Derfor husker jeg den: I tillegg til at denne filmen har en trist slutt hvor Dereks lillebror blir funnet drept så har denne filmen en del scener som faktisk var så voldelige at den i starten var ulovlig å vise. Scenen som har vekket mest avsky eller begeistring (alt etter som) hos folk er scenen hvor Derek holder en mørk mann nede mot fortauet, tvinger han til å bite rundt fortauskanten og deretter sparke han i bakhodet.

Carrie (1976)

© Bildet er tatt fra dbcovers.com

Handling: Carrie er en ung, pen jente som er oppvokst uten noen far, men derimot med en ekstremt fanatisk og psykotisk mor. Når hun en dag får sin første menstruasjon i skolens dusjrom freaker hun ut. Hun løper mot de andre jentene og ber sårt om hjelp. Med tanke på sin religiøse, overbeskyttede mor vet hun ikke en gang at mensen finnes, og derfor blir hun naturligvis svært redd. De andre jentene på skolen håner henne og mobber henne på det grovestet. Det nærmer seg skoleball, og når Carrie til sin overraskelse blir invitert er hun naturligvis veldig skeptisk, spesielt med tanke på at gutten som inviterer er en gutt som kan velge hvem han vil, enda han har dame. Det viser seg at noen av jentene på skolen har koket sammen en djevelsk, umenneskelig plan for å offentlig ydmyke Carrie på det mest forsvarsløse – På ballet blir nemlig en større bøtte griseblod tømt over vakre, nypyntede Carrie, og den fineste kvelden i hennes liv ender opp med å bli den verste.

Derfor husker jeg den: Først og fremst er dette en veldig provoserende film, spesielt for de som opplever eller har opplevd mobbing selv. Hovedpersonen Carrie blir psykisk og fysisk terrorisert på det groveste, selvtilliten hennes skal rives ned av det lille som finnes. Scenen jeg husker som mest nervepirrende er slow-motion-scenen hvor hun går opp mot scenen for å motta en pris, forså å få bøtta med griseblod over hele seg. I tillegg til alt blodet fra bøtta utvikler scenen seg til å bli enda mer amper når Carries sinne koker over, og med sine psykiske og overnaturlige evner dreper absolutt alle som ikke klarer å komme seg ut av skolen, også den personen som har vært hennes eneste og beste støtte – Nemlig lærerinnen hennes. Sluttscenen hvor en av de få overlevende går mot Carries grav mot slutten (ja, Carrie dør), full av dårlig samvittighet er også med på å tatovere seg inn i hjernen din.

Tidligere skrevet en anmeldelse på denne filmen som kan leses her!

Brødrene Løvehjerte (1977)

© Bildet er tatt fra filmweb.no

Handling: Unge Karl Løvehjerte er alvorlig syk og vet selv at han om ikke lenge skal dø. Hans beste venn og støtte er storebroren Jonatan som forteller at når han dør vil han ende opp i en vakker eventyrdal som heter Nangijala, og at tiden i Nangijala er helt anderledes enn verdenen de nå lever i. Han forteller også at det vil føles som bare noen få dager for Karl uten Jonatan i Nangijala, mens for Jonatan vil det vare et helt liv før han skal få se broren igjen når han selv skal dø som en gammel mann. Ting blir derimot ikke som de tror og under en dramatisk brann ender det opp med at eldstebroren er den som dør først når han ofrer livet for å redde Karl. Noen dager etter Jonatans heltemodige død, dør også som forventet Karl av sykdommen. Brødrene treffes så igjen i Nangijala, og Karl er ikke lenger syk. Likevel skal det vise seg at ikke alt av bekymringer, lidelser og motgang er over. I dalen herjer og styrer nemlig den onde, maktsyke Tengil – En mann som tar menn fra sine familier, og tvinger dem til å jobbe til de til slutt ikke orker mer, forså å fôre dragen Katla med dem!

Derfor husker jeg den: Først og fremst fordi det første vi møter er en dødssyk gutt som knapt kan være rundt 11 år. Denne filmen har karakterer som har et veldig nært og sterkt vennskap, i tillegg til at vi blir knyttet tett til karakterene selv. I tillegg til scenen hvor unge Karl ligger i sengen å hoster og venter på å dø, har filmen scener som også vekker sinne i tillegg til tristhet. Scenen hvor Tengil peker ut menn i landsbyen Nangijala som skal være hans slaver til døden, sees gjerne med et tungt sukk. Det er vondt å se når disse mennene blir revet fra de enslige kvinnene og barna de har. Det gjør også noe med meg når en av mennene som protesterer mot Tengil blir henrettet forran hele byen etter å ha spyttet Tengil i ansiktet. Sluttscenen hvor brødrene Løvehjerte endelig har beseiret ondskapen i byen, men likevel møter på motgang når Jonatan er blitt lam av Katlas flammer, er også sterk. Spesielt når Karl forteller at han ikke lenger er redd for døden, og tilbyr seg å hoppe utfor kanten med Jonatan på ryggen, som da Jonatan ofret seg for han først. De velger altså å dø på nytt, forså å reise inn i enda en ny verden som skal være enda bedre enn Nangijala og den verden vi lever i.

Saw (2004)

© Bildet tatt fra barparblog.wordpress.com

Handling: Når to menn våkner opp i en og samme kjeller med en død mann mellom seg skjønner de at noe alvorlig har skjedd, og at noe er i ferd med å skje. Adam Faulkner har jobbet med å snike seg innpå folk for å ta bilder av de, bilder som kan brukes mot disse menneskene i ettertid. Dr. Lawrence Gordon er kirurg og jobber på et sykehus hvor de for en tid tilbake hadde en kreftsyk pasient ved navn John Kramer. Gordon mistenker at John kan ha noe med situasjonen deres å gjøre. Fastlenket prøver de så godt de kan å komme seg ut, evnen til å samarbeide settes på prøve, og de spiller et spill på liv og død. Når de kommer over èn kassetspiller og hver sin kasset får de hver sin beskjed om hva de skal gjøre for å overleve. Det viser seg at de har blitt plassert i kjelleren på bakgrunn av sine feil/uvaner i livet, og at mye av det som venter dem de neste timene er svært symbolsk med hva de har gjort av dårlige/umoralske valg.

Derfor husker jeg den: Utvilsomt er dette en film som var svært original med sitt konsept da den kom ut. Dette er ikke en typisk vold-film som mange uvitne tror. I motsetning til mange andre filmer i samme sjanger har denne filmen en mer original historie med uventede twister. Moralske spørsmål taes opp. Men selvfølgelig, i tillegg til de moralske eller umoralske spørsmålene filmen stiller, så er dette også en skrekkfilm med morbide bilder og hendelser. Blant annet når en overvektig mann med fortid som selvskader ironisk nok må gjennom en jungel med piggtråder for å kunne fødes på ny.

Den scenen folk flest husker best er likevel når Dr. Gordon tar den skjebnesvangerte avgjørelsen om å skjære av seg foten forså å krabbe ut og hente hjelp til Adam som fremdeles er lenket fast. Heller ikke skal vi glemme den uventede twisten helt på slutten hvor mannen som har ligget helt stille i blod gjennom hele natten plutselig reiser seg, forså å rive av noe påklistret make up-blod som tyder på at han bare har vært dopet, forså å spilt død hele tiden – Og ja, den døde mannen midt på gulvet John Kramer.

Be – Skitne, syndige meg (2001)

© Bildet er tatt fra kjellemann.wordpress.com

Handling / Derfor husker jeg den: Til slutt skal jeg faktisk skrive litt om en norsk film som i motsetning til de overnevnte filmene ikke er fiksjon, men faktisk en dokumentarfilm fra virkeligheten. Filmen tar utgangspunkt i Bjørn Erik Andersens liv som kristen, men også homofil. Den 20. oktober 1992 forsvant Bjørn Erik fra der han bodde, og det tyder på at han tok sitt eget liv. Filmen inneholder intervjuer med hans beste venninne, hans foreldre og andre nære. Vi får også innblikk i sterke sitater fra Bjørn Eriks dagbok, og det er tydelig at han har slitt veldig sterkt med den han var, og ikke minst hvordan folk rundt ville takle at han var homofil.

Filmen er sterk på flere måter, blant annet fordi produsenten bak denne filmen har fått kommet så tett innpå de etterlatte, og fått såpass ærlige intervjuer og kommentarer fra dem. I tillegg er det de færreste normale som ikke vil bli provosert spesielt av flere utalelser som en kristen prest i filmen kommer med som går ut på at homofili er en synd som skal slås ned på og bekjempes. Filmen avsluttes med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland sine syn på homofili om at de aksepterer homofili, men at vi ikke skal akseptere homofil praksis. Dette er en film jeg vil ambefale alle uansett religion og legning å se, til tross for at den er noen år gammel.

Har tidligere skrevet om denne filmen i dette innlegget!

Vi reblogges!

Det er lett å tro at vi lever som udødelige.
Om ikke udødelige, så skal vi i hvertfall leve lenge enda.
De fleste av oss.

Hvordan tørr vi egentlig ta det forgitt?
Du utsetter å gjøre noe morsomt med en av dine nærmeste, fordi det kan vente med til etter helga.
Mest sannsynlig vil det ikke skje noe, men hva vet vel du?

Ingen garanti finnes for at det skjer noe uforutsigbart.
Noe alvorlig noe. Noe fælt. Noe som kan endre alt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å tenke at det verste kan skje,
forså å gjøre mest mulig i frykt for “noe” er ikke sunt.
Du skal ikke stresse, stress er få tjent med.
I 2010 foreksempel var det registrert at 15110 menn var rammet av kreft.
Og 13161 kvinner, totalt var det registrert 28271 krefttilfeller, og det bare i Norge.

Til tross for at i mange tilfeller av kreft er det mange ganger helbredelig kreft.
Men vi har også uhelbredelig kreft, i Norge, og over alt.

Selvfølgelig, flere av oss skal gå gjennom livet uten å få diagnosen også.
Men det er ikke “bare” kreften som kan ta fra oss det vi eier og har.
Daglig blir også drap og selvmord begått i Norge.

Så skal vi heller ikke glemme alle de mer vanlige dødsårsakene.
Ulykker, hjemme eller andre steder.
Og det hjelper ikke å ikke bo i Nord-Norge for å unngå å dø i f.eks brann.
Døden kommer og tar deg når den vil’

Du kan løpe så mye du vil på en tredemølle.
Du kan trene så mye du vil.
Døden finner deg alltid, uansett.

Jeg har ikke lyst å stappe noen full av triste tanker, bekymringer og paranoia.
Men derimot vil jeg heller ikke dere skal leve i den naive forrestillingen om at det er helt trygt å vente, vente og utsette!

Elsker du noen, vis det.
Brenner du for noe, tørr å gjør det.
Ingen av oss har en garanti for evig liv.
Det hjelper ikke hva du tror på, eller ikke tror.

Tørr du virkelig leve på utsettelser, venting og 100 000 fornuftige vaner og regler, tørr du å satse på at du kommer til himmelen etter døden? Eller et paradis med flere jomfruer enn du kan telle?

Du vet en ting, det er at du lever nå.
Føles det ikke som om du lever, må du gjøre noe med det.
Etter helga kan det være for sent.
Har du tenkt på det?

© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Folk går skole for å bli noe. Man tar utdanning for å bli noe. Man pugger, puster og peser for å bli noe.
Du går også skole for å lære noe. Utvikle noe. Finne ut av noe. Og igjen, bli noe.

Først skal man gjennom 7 år med barneskole.
I førsteklassen er det mest lek, ute og innestund, kos og morro.
I andre klassen skal vi bli flinkere til å lese, lære bokstaver. Lære å regne til 100.
I 6. og 7. klassen hører vi så smått om karakterer, men det er likevel ikke noe vi får før ungdomskolen.

© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så er barneskolen etter 7 år slutt. Nå skal du gjennom 3 år til med skole, på ungdomskolen.
Ungdomskolen har du kanskje grudd deg litt til på forhånd, du var kanskje redd for at du ikke skulle få nye venner, mange av de du gikk med på barneskolen mister du kanskje litt kontakt med… Men ungdomskolen går likevel fortere unna, enn man forutser.

Nå er du ferdig med de påtvungne-skoleårene som alle norske barn skal ta. Du fullfører 10ende klasse og du kan nå gå videre på videregående om du vil det. Du velger å følge strømmen, hva skal du ellers gjøre når alle andre går på skole?
Etter kanskje 1, 2 eller 3 år på videregående kjenner du deg noe skolelei og vurderer et friår. Nei, du bor fortsatt hjemme og der er det mor som bestemmer, eller kanskje du ikke gikk videregående? Hva vet vel jeg? Ikke har det noe med poenget mitt å gjøre uansett.

Det er klart, alt du går til, opplever, går gjennom er med på å forme deg mer eller mindre. Alle du snakker med gjennom årene, alt du leser, alt du gjør, hører og opplever er med på å påvirke hvem du er i ferd med å bli.
Men er det virkelig sånn at man blir det man blir mest takket være skole?

Igjen kommer det selvsagt ann på fra skjebne til skjebne. Individ fra individ. Hvor mye skole man går, eller ikke.
Men mitt budskap og mine tanker går i dette innlegget mer til oss som kanskje ikke gikk så mye skole. Vi som forsåvidt har gått barneskole, ungdomskole og videregående, men likevel kanskje ikke var så veldig til stede.
Har ikke vi blitt noe også?

Se på meg! Møter du meg personlig møter du en person som har gått tilsammen 13 år skole, på papiret. Du møter også en person som spesielt de siste årene fikk så mange brev i posten grunnet fravær at vi sikkert snakker 3-4 brev hvert år, de siste 5-6 årene. Siste året hadde jeg godt over 50 prosent fravær, om ikke mer.
Og så er det også et spørsmål hvor tilstede jeg var på skolen når jeg var det fysisk.. Jeg tipper at psykisk har jeg kanskje vært på skole sånn i 5-6 år.. De andre tilfellene var jeg enten hjemme, eller så var jeg på skolen men psykisk i en helt annen verden, en verden som jeg lever mest mulig i nå som jeg har kommet meg utenfor de teite murene, kalt skole.

Jeg skal ikke lage et innlegg for jeg på noen som helst måte oppfordrer til å gi faen i skole. Det er absolutt ikke det jeg prøver å si. Men det jeg sier at jeg har vært veldig lite tilstede i skoleundervisningen, både fysisk og psykisk, likevel føler jeg selv at jeg har blitt noe mer enn mange som faktisk har gått skole, har blitt.

Foreksempel er jeg en dyktig tegner, det var aldri noe jeg lærte på skolen. Jeg anser meg som en dyktig blogger når jeg virkelig gidder å ta bloggingen seriøst nok. Jeg har blitt en av de beste vennene du kan få dersom du først kommer gjennom og inn i min verden (kilde: det er det mine venner i alle fall sier, selv om de er få).

© Foto: Jannike Grøtte Warberg

Nei, man trenger ikke skolegang for å bli noe.
Den personligheten jeg har blitt er ikke den skolen har forsøkt å lage til meg. Jeg kan gå så langt å skrive at jeg egentlig nesten kunne stoppet å gå skole i 2./3.klassen med tanke på fag og den slags. Det eneste jeg kommer på som jeg har hatt bruk for, som jeg lærte på skolen var faktisk å skrive å lese. Alt det andre har jeg så og si glemt! Alt det andre jeg har av kunnskap og evner, har jeg plukket fra bøker de senere årene ETTER jeg var ferdig på skolen.

Ikke fikk jeg noen venner på skolen jeg har beholdt i senere tid. De vennene jeg har, som jeg holder på nå, de har jeg funnet helt på egen hånd over blogg.no, facebook og tilfeldige bekjentskapelser i bygda. Igjen noe skolen ikke har hatt noe med.

Så tørr å gå dine veier, innse at det er ikke nødvendig å gå mil etter mil med skolegang for å bli noe. Jeg anser meg som en kjempeperson innenfor de sjeldne verdiene og evnene jeg har.
Livet handler om å finne seg selv, og det er noe du som individ må finne på egen hånd. I alle fall i de fleste tilfeller.

Gå med deg selv, ikke la andre finne opp dine verdier og egenskaper.
Bli noe, bli noe individuelt! Ikke omgi deg i flokk!
Individuel hilsen fra meg! ^^

Uansett hvor mye man ender opp med å drømme om den perfekte drømmekjæresten, ender de fleste opp med et individ som ikke en gang kunne vært tremeninngen til den personen man hadde i tankene.
Livet er minst like fylt av overraskelser, forandringer og twister som kroppen til Davy Wathne er fylt av Coca Cola og uggen kroppsveske.

Det er flere som før meg har skrevet om sin såkalte drømmepartner. Mange av dere er 16 år og har alerede hatt 1-2 kjærester. Denne lista kommer derimot fra en 21-åring som har vært jomfru og singel hele livet.

Jeg tenkte at listen min skal inneholde fire punkter som vedkommende MÅ ha for at det i hele tatt skal være aktuelt med et forhold. Pluss fem punkter som hadde vært veldig flott om vedkommende hadde, altså såkalte bør ha-punkter.

Min kjæreste/samboer MÅ:

1. Være noen lunde sexy
… Hvem vil egentlig ha en partner som ser ut som en potetsekk?
Utseendet er ikke alt, og jeg er virkelig en av dem som syns at det er alt for mye fokus på utseende og kropp.
Men på en annen side, er du ikke pen nok så er det helt utenkelig med et forhold. Hvis vi skal være kjærester må jeg i alle fall ha sett deg først, sånn at jeg vet du ikke er stygg..

2. Ikke være en kleptoman
… Alt jeg eier og har er jeg grådig redd for.
Hvis du er kleptoman kan du ikke bare glemme et forhold med meg, men mest sannsynlig også å være venn med meg i hele tatt. Har dui hele tatt en fortid med stjeling kommer jeg til å bruke alt for mye energi på å bekymre meg for at du skal ta noe under nesa på meg… Og da tenker jeg først og fremst ikke på at du skal nappe ut nesehårene mine mens jeg sover, forså å legge de ut på Ebay…

3. Være tålmodig, forståelsesfull og rettferdig
… Alle som skal ha noe med meg å gjøre er bare nødt til å være tålmodig.
Det er en god del ting med meg som enkelte synes går noe treigt, ting som mange andre tar forgitt..
Jeg kan aldri i livet leve med noen som ikke forstår meg eller i det minste aksepterer meg for den jeg er. Jeg er en tålmodighetstest å være i lag med.. Samtidlig kan du bare glemme å være i nærheten av meg dersom du er en kjip og urettferdig person!

4. Like små dyr og insekter
… Jeg har pr dags dato fire rotter og en chilean rose hair tarantella.
Du MÅ ikke elske edderkopper og rotter, men det er et must at du takler å leve med en som har den slags kjæledyr! Hvis ikke kan du se deg om etter en annen, jeg dropper ikke dyra mine til fordel for en kjæreste.

Min kjæreste bør:

5. Kunne elske seg selv
… Jeg er selv et menneske som prøver å prioritere meg selv fremfor andre.
Jeg elsker å ta bilder av meg selv og andre, og dersom du er et menneske som ikke unngår å bli tatt bilder av, filmet også videre, så er det et MEGAPLUSS – Dersom du er et menneske med stort elskov for deg selv, et menneske som elsker å bli tatt bilder av, bli filmet også videre – Da tror jeg vi kan passe bra sammen. Janteloven er noe dritt, og mennesker med lav selvtillit er slitsomt i lengden, og usexy…

6. Være et horribelt, morbid menneske
… Du har kanskje merket at jeg er over “normalen” glad i skrekkfilmer, horror, zombier, morbide dukker og andre mørke, morbide ting. For å si det sånn, dersom du HATER sånne ting er det bare å glemme at vi noen gang skal være sammen. Du må ikke være en like stor fan som meg når det kommer til død og groteskheter, men hils Satan og han skal si det er en stor fordel!

7. Være glad i sex
… Og når det er sagt, ikke sex hele tiden. Hadde du vært nymfoman så hadde ikke jeg taklet det. Men likevel, min kjæreste bør være glad i å ha sex. Hun bør ha baller, det vil si… Jeg ønsker ikke nødvendigvis en dame som tidligere har vært mann (selv om det skulle gått bra), men jeg ønsker en dame som tørr å prøve MYE innen for det sexuelle. Som har få grenser, og som foreksempel ikke er redd for å ha seg på et offentlig sted der det er fare for å bli tatt på fersken. Så kan heller noen ta meg på bananen 😀

8. Ikke elske barn
… Jeg kommer ikke til å gi deg et barn.
Jeg skal ikke si at jeg hater barn, men det er ikke langt unna. Jeg elsker barsnlige mennesker, men jeg takler ikke sånne ekte barn (bare falske barn, haha… eh, nei)… Jeg har mest lyst til å ta vært barn jeg finner, mose de sammen til en ball, forså å skyte de langt avgårde med en gedigen kanon! Sååååå, min drømmekjæreste har en fordel om hun er steril og ikke ønsker seg barn.

9. Ikke være religiøs
… Jeg ser på de fleste religiøse som noen tullinger.
Jeg er personlig LaVeyansk satanist, noe som vil si at jeg IKKE tror på Satan, men tror på og dyrker meg selv.
På en annen side, dersom du generelt er en kul person som oppfyller de fleste av punktene over så skal det gå bra om du tror på en eller annen Gud, så lenge du bare er litt normalt religiøs og ikke fanatisk religiøs..

Sånn. Jeg gidder ikke melde meg på sånne datingsider. For min del kan jeg sikkert leve livet ut som singel. Men samtidlig så skal jeg ikke fornekte at jeg ønsker noen å leve med, men da MÅ vedkommende oppfylle alle de fire øverste punktene, og bør oppfylle flest av de fem siste! Hehe, sånn inn med t-skje..

Vi reblogges!

Jeg kan som mange andre der ute helt sikkert skrive flere bind med årlange bøker om ting jeg synes er irriterende.
Det er så utrolig mye uvaner, ufolk, uting, usteder og udotter omkring i vår verden som jeg kunne vært foruten at halelujah… Sånn, da fikk jeg sikkert irritert noen med at jeg smelte inn blasfemi å..

For første gang, kanskje ikke i historien, men i alle fall på lenge skal jeg nå lage et innlegg som inneholder tre alternativer.
Innlegget handler for dere som ikke har skjønt det enda om ti ting som faller meg irriterende.
Dere kan enten velge å se og høre meg si det i min nyeste video, eller dere kan velge å lese det, ellller dere kan være så elskverdige å gjøre begge delene… Eller drite i å gjøre noe av delene, ok, dere får faktisk fire alternativer.. Bortskjemte rasshøl..

Uansett, her har dere meg i videoversjon som syter ut om ti ting jeg synes kan være enten litt, jævlig, eller ekstremt irriterende!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og her har dere tekstnarkomane de samme tingene i tekstversion:

1. Når folk tar min tid forgitt
… Jeg er for dere som ikke vet det enda, ikke udødelig. Jeg har ikke allverden med tid før jeg dør, og jeg setter stor pris på folk som ikke kuler den alt for mye, og tror det. Det jeg snakker om nå er i tilfeller når jeg og en andrepart avtaler at vi skal møtes på en bestemt dato, men at vedkommende ikke klarer/gidder å komme med noe konkret tidspunkt og heller sier at hun/han ringer meg eller sender meg melding når det passer… Sist gang det skjedde ble jeg sittende hjemme/inne hele dagen å bare vente… Jeg ble veldig irritert, og vurderte å bare sende melding til vedkommende om at hun bare kunne drite i den avtalen likevel, fordi jeg har et liv jeg også – Og at hvis vi skal møtes får vi heller komme med KONKRET tidspunkt, og da skal også folk holde seg til det, og ikke komme 10-20 minutter eller i verste fall 1-4 timer forsent!

2. Barn!
… De barna, de barna…
For å sitere en venninne av meg, barn er som små levende dukker! Jeg har ikke noe i mot dukker egentlig, ikke babydukker heller.. Men jeg forakter det meste som puster og peser av barn. Spesielt de barna som stopper deg og skal spørre og snakke med deg om alt og ingenting, også kjenner de deg ikke – Men av en eller annen irriterende grunn har de såpass mye selvtillit, eller så er de bare for dum til å skjønne at man ikke stanser fremmede og tapper dem for tid, på svært irriterende samtaler, som regel smaltalk-temaer.. Når jeg bruker tid på andre vil jeg gjerne ha noe utav det, det eneste jeg lærer og får utav barn er at jeg innser at jeg bare kan hate dem mer og mer..

3. Når blogg.no er fucka – På feil tidspunkt..
… Dette har skjedd en del ganger;
Jeg har skrevet et innlegg, og når jeg trykker på publisering-knappen blir det ikke publisert fordi blogg.no har en eller annen feil, og jeg får enten opp en feilmelding, eller så viser det seg at jeg plutselig er blitt logget ut..

4. Ikke-venner som tror de er mine venner
… Det er kanskje vanskelig for enkelte å skjønne, men ikke hele verden er min venn!
Jeg liker nesten generelt ikke at folk kommer bort til meg for å snakke, spesielt ikke hvis det ikke er en av mine NÆRMESTE venner! Merk dere at det er forskjell på mine venner, NÆRMESTE venner og bekjente! Dere fleste er ikke noe problem da flertallet av dere bor milevis unna.. Men det finnes enkelte i Oppdalområdet som har litt vondt for det, og som er rammet av det overtrivelige Oppdalsyndromet som tilsier at man skal stoppe opp og ta seg en prat.. Om så jeg allerede står å snakker med noen, så er ikke det et klarsignal for at flere kan komme bort til meg, med mindre den personen jeg snakker med er en av dine nære da..

5. Nettbankens trege oppdateringer
… Det er mulig dette ikke gjelder alle nettbanker, men min nettbank (Oppdalsbanken) funker fra tid til annen svært tregt.
Problemet oppstår som verst når det tar så lang tid fra jeg har kjøpt noe, til pengene på det jeg har kjøpt omsider blir trekt i fra på saldoen min. Ofte ser det ut til at jeg i perioder har noen kroner mer, enn jeg egentlig har, noe som igjen kan resultere i at jeg da bruker penger jeg ikke skulle ha brukt, da det omsider viser seg at jeg har mindre enn jeg trodde. Ene og alene fordi banken er treig med å oppdatere den egentlige summen med penger som jeg har å rutte med..

6. Venner som “rømmer”/tilgjør seg på bilder
… Innser nesten at jeg i fremtiden bør ha en huskeregel for hver gang jeg stifter nye bekjentskapelser. Det første jeg bør fortelle nye venner i fremtiden er at jeg elsker å ta bilder med folk, og hvis de ikke er glad i å bli tatt bilder av så bør de si ifra nå, sånn at jeg kan revurdere å ha vedkommende som venn, hehe…

Faktumet er at jeg missliker sterkt når jeg vil ta bilder med noen, og den andre ikke vil. Dersom vedkommende har en veldig dårlig dag eller noe sånt er det forståelig. Det er ikke sånn at jeg vil ta bilder hele tiden jeg heller.. Men nå snakker jeg om folk som generelt ikke vil ta bilder med andre. Problemet mitt er at jeg er såpass ego at jeg fort tror at det har noe med meg å gjøre når folk prøver å unngå å ta bilder med meg, i hele tatt..

7. Masete personligheter
… Masete personligheter.. Huff!
Lite er mer frustrerende med personligheter, spesielt på nettet som tror jeg er bestevennen deres kun fordi vi foreksempel er venner på facebook og kanskje har vært det en stund.. Folk som skriver til meg på chatten, og som skriver gjerne langt.. Det KAN være koselig, men jeg er veldig sær på hvem jeg vil sløse bort det hellige tidevannet mitt på. Det har vært noen som jeg har advart og sagt at jeg synes er masete, da jeg er en veldig ærlig person som ikke er redd for å si hva jeg mener.. Da det viser seg å ikke hjelpe, og folk etter en stund igjen fortsetter som før, DAAAAAAA!!!! Grr..

8. Feige venner som er ikke-venner
… Det har opp gjennom historien vært en del venner som jeg misstenker egentlig er redd for å såre meg, og derfor ikke helt tørr å si ting som de egentlig er. Jeg synes det er veldig stygt gjort av folk når de vet at jeg liker dem godt som venner, og de ikke tørr eller gidder å si det rett ut som det er at de kanskje ikke er helt likesinnede.. F.eks gamle venner som en gang bodde i Oppdal som flere gang har vært innom bygda, folk som har sagt/skrevet at vi sikkert kan møtes igjen og bla bla bla, også har jeg ikke hørt snurten av de når det har gjeldt.. Dersom noen synes jeg er kjedelig, teit eller av andre grunner egentlig ikke har behov for å være venn med meg, snakke med meg, skrive med meg også videre er det bedre å si det rett ut til meg, fremfor å gang på gang la meg håpe at ting kan bli som før (dersom det var bedre før), eller lignende.. Igjen, min tid er ikke uendelig!

9. Posten!!!
… Dette trenger jeg neppe skrive mye om, men gjør det likevel for dere som ikke helt skjønner hvorfor jeg har posten på listen min.. Posten må være noe av det mest trege og minst fornuftige du kan komme borti, i Norge i dag, etter Nav så klart.. (Årsaken til at jeg ikke selv har Nav på listen er at jeg har så lite med de å gjøre at det gjør meg egentlig ikke så mye)..

Posten kan være supertrege med sine leveringer etter at noe er sendt fra avsender… Og poster tar sakte og sikkert selvmord med at de på unevnelige mange punkter er dyre!!

10. Høye, uønskede lyder
… Dette er som regel noe jeg merker verst når jeg er hjemme.. Jeg har også naboer, og andre mennesker å ta hensyn til, folk som dermed også burde ta hensyn til meg tilbake! Ja, jeg synes det er litt irriterende med andres høye lyder, enten det er musikk, motorsag, snekring, eller helt andre ting som jeg hører irriterende godt!

Forresten, er du en skapning som leter etter positive innlegg så er vel ikke dette innlegget noe for deg. Og nå kan det hende jeg har irritert deg ved å ikke fortelle deg det på forhånd – Isåfall irriterer det meg at du er såpass treg i nøtta at du ikke klarte å forstå det selv før du har kommet helt til denne linja. Ok, egentlig så gir jeg faen! ^^

Vi reblogges!

Hittil har vel familien min vært svært fraværende i mitt mørke bloggunivers.
Men bare så det er sagt – De finns!

Man skulle vel helst håpet på at jeg er en engangsoppfinnelse, en eneste robot eller noe som ble laget på en forskrudd, morbid fabrikk i Japan (der alt kommer fra), men nei.. Jeg er dessverre et menneske av kjøtt og blod. Og jeg har også familie, noe som tilsier at jeg “deler” mitt blod med andre, hehe..

Jeg tenkte at jeg i slutten av uken skulle presentere dere for min søster. Dere har så smått sett noen bilder av henne tidligere, nå får dere henne i levende bilder da jeg har gjort et lite intervju for at dere skal bli bedre kjent med min eneste søster. Hehe.

Se mitt videointervju med søss her:

Og her har dere som eventuelt er interessert bloggen hennes:
deepcomatose.blogg.no

Rock`n roll bitches!

Vi reblogges!

Av ganske mange sære spill viser Lollipop Chainsaw seg til å være en av de beste, og særeste jeg har vært borti noen gang!
I natt satt jeg oppe til klokken var nesten fem, jeg har omsider fullført spillet på det letteste vanskelighetsnivået. Nå vil jeg skrive litt smått om spillet i håp om at jeg skal friste flere av dere til å teste samme skjebne.

Først og fremst, hva slags spill er Lollipop Chainsaw! Kan for dere eldre lesere legge til at vi ikke nå snakker om Ludo eller andre brettspill, Lollipop Chainsaw er et konsoll-spill. Et veldig, veldig underholdende, fjasete, smågrotesk, mannsjåvenistisk, morsomt, rosa spill. I spillet styrer vi karakteren Julie Starling (som Tara Strong har stemmen til) som helt tilfeldig fyller 18 år på den dagen spillet tar utgangspunkt i. Hun er en cheerleader, en godtemoms og en skikkelig gladjente, med en bitte liten, mørk hemmelighet. Hun er også zombiejeger, da hun drepte sin første zombie som bare noen måneder gammel.

I starten av spillet er det tidlig morgen, Julie har 18 årsdag og mens hun presenterer spillerne for hvem hun er og den slags så oppdager hun at hun er i ferd med å komme for sent til skolen. Hun kaster seg over sykkelen sin og trår det hun kan for å komme frem. Når hun er fremme oppdager hun at hun skal få helt andre ting å tenke på, enn å delta i skoleundervisningen denne bursdagen.. Skolen er nemlig angrepet av zombier, noe som også viser seg at hele byen er i løpet av dagen.
Hun åpner opp baggen hun har med, hvor det ligger en rosa motorsag. Det som gjelder fra og med nå er å slakte ned det hun kommer over av zombier, og samtidlig redde flest mulig mennesker fra en zombie-skjebne.

Første brett i dette spillet foregår altså på Julie sin skole. Det første som slår meg er hvor lett spillet er på det letteste nivået. Det andre som slår meg er hvor tegneserieaktig spillet er, noe jeg skal innrømme at jeg liker. Nå snakker jeg ikke bare om grafikken, men hele settingen. Dersom noen foreksempel er i nødfare, så er det som regel en firkantet tekstboks som signaliserer SOS, altså at folk er i nød. Det skal også nevnes at dette spillet er fylt opp med masse forskjellig god musikk, alt fra heavy rock, til mer tenåringspop! I menyen på spillet hører vi foreksempel The Runaways-låten Cherry Bomb. Spillet gir det også jevnlige muligheter til å oppgradere ting og tang. På veien får du nemlig ofte anledning til å kjøpe nye ting for pengene du har tjent underveis. Du kan kjøpe nye antrekk for sølvpenger, eller du kan kjøpe f.eks nye kamptriks/kampbevegelser og andre saftige ting med gullmyntene dine. I shoppingsmenyen hører vi forresten Chordettes-låten “Lollipop”, en sang man kan bli litt lei av dersom man er den som ofte benytter seg av sjansen til å shoppe i spillet.

© Bildet tatt fra pixelperfectmag.com

© Bildet tatt fravideogamer.com

Julie har forresten en såkalt boylover, eller kjæreste om du vil. Ganske tidlig i spillet skjer det noe tragisk med han som gjør at Julie bestemmer seg for å ta en noe original avgjørelse for å redde hans liv. Hva hun faktisk gjør, vil jeg overlate til dere andre å finne ut. Det vil ikke jeg ødelegge ved å fortelle nå.
Det skal også legges til at hvert brett i spillet har en egen person eller et monster som du må nedkjempe på slutten, før du kan gå videre til nytt brett. Disse skapningene er de vanskeligste utfordringene i spillet, men heller ikke de er spesielt vanskelig i min mening, i alle fall ikke på vanskelighetsgraden “Easy”.
Spillet er stappfylt med en del sexuelt relaterte replikker mellom Julie og kjæresten (som du på en eller annen måte klarer å ha med deg, selv etter at han teoretisk sett skulle vært død). Og i tillegg til alle zombiene og bossene vi skal nedkjempe er det også andre utfordringer som dukker opp. Blant annet er det et spill i gymsalen på skolen hvor vi skal kappe av 100 zombiehoder som i løpet av en viss tid skal lande i basketball-kurv, noe som ikke er bare-bare med tanke på at det jevnlig dukker opp en keeper som også er zombie.

Alt i alt er det veldig mye hopp og sprett i spillet, og sykelig mye energi. Julie lever forresten på godterier, eller kjærlighet på pinne. Det er det som gir henne energi til å overleve! Julie sin familie er også tett innpakket i spillet da vi får god assistanse fra hennes to søstre og hennes far i løpet av dagen. Vi hører også fra Julies mor der og da, men det er kun via telefon, og en snutt på slutten av spillet etter vi har sett ferdig rulleteksten.

© Bildet tatt fra 4logpc.com

© Bildet tatt fra gorepress.com

Jeg synes Lollipop Chainsaw er så underholdende, så blodig frekt og så unikt at jeg bare måtte dele det med dere. Det er mulig å få kjøpt på både Play Station 3 og Xbox 360, absolutt ikke et angrekjøp dersom du har sansen for slasher-sjangeren, pop-musikk, zombier, pervers humor, tegneserier, heavy rock og Commandore 64, hehe.. Sistnevnte vil jeg ikke avsløre hva jeg mente med, før dere spiller det selv.

SPILL DET!

Vi reblogges!

Tenkte å slå til med et litt originalt innlegg her, igjen!
Aldersforskjell har jeg så tynt blogget om før. Jeg har tidligere blogget om foreksempel de å ha eldre og yngre venner, og det å ha aldersforskjell i forhold.
Denne gangen kan vi starte med et mindre generellt og mer presis eksempel.

La oss si at jeg, ja meg ja.. La oss si at jeg møter på en dame på 40 år. Jeg er for dere som ikke vet det 21 år.
Faktumet er at vi begge er kåte, og vi vil knulle nå! Dersom jeg synes hun er flott, og hun heller ikke synes jeg er så alt for ille – Er det da noe galt med at vi skal ha oss? Unntaket er selvfølgelig at den eldre kvinnen er min egen mor eller noe sånt.

Mens jeg enda gikk ungdomskolen enda husker jeg godt enkelte samtaler vi gutta kunna ha. Der ble det fortalt at en gutt som er 2-3 år eldre enn meg, som bodde på et slags borettslag tilfeldig hadde fått over nabokjærringa rundt 40 år og at de hadde pult som to kaniner, og kort fortalt latt følsene få leve ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er ikke ute etter å oppfordre modne kvinner til å feie over alle kompisene til sønnen sin på 18 år, men jeg bare stiller spørsmål her.
At jeg snakker om frivillighet her, tar jeg som en selvfølge at dere skjønner!

© Bildet tatt fra signsbypost.com

Modne kvinner har så gjerne mer å gi enn kvinner på foreksempel min alder. Desto eldre partnere man finner seg, desto bedre kan de gjerne være av sine seksuelle erfaringer. Minuset kan jo fort oppleves for den som er eldre å ha en som er flere hakk mindre erfaren.
Men for å igjen snu det positivt: Tenk så fint felleskap det er at eldre kan lære opp de unge! Det kaller jeg for magi i hverdagen! <3

Men la oss til slutt si som følger…
Vi har et menneske på 18 år og et annet menneske på 40 år. Den på 18 år så og si like sterke seksuelle erfaringer som den på 40, de begge har lyst på et knull nå – Er det egentlig noe i veien for at de skal gjøre det, så fremt vi HELST ikke snakker f.eks mor og sønn, datter og far, sønn og far, sønn og tante, eller andre eksempler som går under incest!

Så lenge man ikke begår voldtekt i noen form, og ikke gjør pedofile handlinger syns jeg folk skal knulle hvem de vil, når de vil!

Man sier at man skal elske og sette pris på den yngre generasjon. Man skal bare ikke fortelle det høyt at man har elsket? ^^

Hvis noen skulle stoppe meg på gata og spørre hva jeg personlig synes er galt med nordmenn flest, så hadde jeg satt pris på om jeg var synsk sånn at jeg på forhånd kunne fått tid til å skrive en liste som jeg kunne lese opp fra.
Ikke at man trenger noe liste for å huske at det er mye jeg syns vi i Norge har å bli bedre på. Men det er faen så mye å ta av når man egentlig tenker over det, og jeg skulle gjerne fått med ALT!

Jeg vil starte med å utpeke at Norge fremdeles er et wannabe-land. Jeg-vil-men-får-det-ikke-til-mennesker er så og si overalt, og i veldig stort flertall. I alt for mange steder i landet vårt blir man sett rart på om man foreksempel spaserer ned til Bunnpris en tidlig tirsdag i nattbuksa og et par tøfler. Bor man i en av storbyene våre derimot driter man mer i det, heldigvis. Jeg er født i en bygd, som vasser over av tilbakestående wannabees.
Vi vil så gjerne lage bra musikk, vi vil så gjerne lage legendariske filmer, vi vil så gjerne provosere, overaske, sjokkere, og gjøre noe helt fantastisk.
Vi vil, men får det ikke til, rett og slett fordi veldig få i Norge har baller!

Ta skrekkfilmproduksjonene i Norge foreksempel. De fleste forsøkene på å lage skrekkfilm her til lands har mer endt opp som karakter-drama-thriller, ikke det jeg personlig kaller for skrekkfilm… Vi er rett og slett for beskjedne, for feige og alllllllt for selvhøytidelige!
Kle deg anderledes, kle deg ekstremt og folk vil se rart på deg øyeblikkelig. Har du ikke en klestil som henger sammen er det galt, har du alt for sterke farger er det galt, er du alt for mørkkledd er det også galt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva skjer dersom du er åpen om problemer, mørke tanker, og faktisk også til og med forteller at du faktisk tenker på selvmord? OPPMERKSOMHETSSJUK!
Jeg har vært der, folk dømmer deg øyeblikkelig for å bare være ute etter oppmerksomhet dersom du faktisk er ærlig og skriver hyppig og usensurert om hva som faktisk foregår oppe i tankene dine, følsene dine og livet ditt. “Noe skal man holde privat, også”-holdningen er som kreft!

Jeg personlig beundrer de som tørr å gi såpass faen, at de heller velger å skrive om sine depressive, mørke tanker, fremfor å “ignorere de”.
Det er selvfølgelig at venner av folk som sliter kan føle seg såret dersom vedkommende f.eks skriver at de føler seg ensom, at de ikke har venner, at ingen bryr seg også videre. Selv om dette ikke NØDVENDIGVIS er sant, så er det likevel gjerne en grunn til at noen føler det, og fremdeles har overlevd med disse holdningene og ordene uten at man til slutt har begått selvmord. Man er ikke nødvendigvis en løgner selv om man skriver hyppig om selvmordstanker, og likevel ikke enda har begått dem, til tross for om det har vært sånn kanskje i 10 år!

Folk som sier at slike folk er løgnere, og trenger å skjerpe seg… Etter min mening er det heller slike som trenger å skjerpe seg!
Ingen får det i hvertfall bedre av at folk dømmer andre for å være “oppmerksomhetssyk”, “løgnere” osv…

Helt til slutt vil jeg skrive litt om folk som foreksempel har et prosjekt eller noe de driver med.
Og i den sammenheng kan jeg foreksempel ta utgangspunkt i en del bloggere. Det er så mange som vil skrive noe, lage noe, mene noe. Problemet er at veldig mange her egentlig ikke har noe spesielt å formidle. Veldig mye blir produsert rett og slett bare fordi noen vil lage noe. Dersom man ender opp med å foreksempel lage en sang for å lage en sang, lage en film for å lage en film, drive en blogg kun for bloggingens skyld… Da mener jeg heller man burde gjort noe annet. For all del, folk skal få gjøre det de vil, det gjør vi uansett, og det er også det vi SKAL! For friheten skal vi beholde, av det som vi har igjen, av det som ikke overmaktsfolka har spist opp og fråtset til seg enda..

Men for å komme til poenget i de siste linjene: Dersom du kun blogger for å blogge, lager en film KUN for å lage en film… Da burde du heller ta deg en pause, og heller gjøre noe annet. For det er virkelig få av oss som lager gode blogger uten å legge noe personlig i det. Der har vi problemet, de fleste av oss legger gjerne ikke sjelen vår oppi det vi gjør. Enten gjør vi det ikke fordi vi har funnet på å gjøre noe som egentlig ikke er noe for oss, eller så tørr vi rett og slett ikke. Fordi vi er redd for hva andre vil si, vi er redd for å mislykkes.. Hvordan skal vi noen gang markere oss godt nok og vokse, dersom vi er redd for ha andre måtte mene?

Såå… Når du spør meg om hva jeg personlig mener feiler nordmenn flest:
Vi er for dømmende, for selvhøytidelige og for feige!

Vi er redd for å være selvopptatt, fordi janteloven sier det er gæernt!
Vi er redd for å tøye grensene, for da får vi høre det!
Vi er redd for å motsi flertallet, for da kan vi bli knust…
Vi er redd for å vise oss nakne, rett og slett, fordi nordmenn flest er opptatt av at noe skal man holde privat også…
Og når jeg snakker om nakenhet, mener jeg ikke nødvendigvis utseendemessig, men også det å blotte meningene og tankene sine!

Jeg er i mot veldig mange av de holdningene vi fleste har, som bare er med på å holde oss selv nede.
Vi skal tørre å skyve oss høyt oppe, vi skal tørre å være våre egne guder, vi skal få lov til å se ut AKKURAT SOM VI VIL, vi skal kunne tørre å vise innvoller på kino, vi skal kunne tørre å gå ut av huset; uten å frykte hva andre måtte mene, og hva det måtte gjøre med oss som den vi egentlig er skapt til å være!

Vi reblogges!

Eaten Alive er en av flere kannibalfilmer som setter en sær bismak i kjeften på de fleste.
Da den kom ut ble den straks forbudt i flere land, blant annet her i Norge. For de som har sett Mountain Of The Cannibal God, så er det en god del bilder derifra som er tatt og klippet rett inn i denne, enda denne filmen ikke er en oppfølger på MOTCG, og ikke en gang laget av samme folkene.

I hovedrollene finner vi den svenske skjønnheten Janet Agren i rollen som Sheila Morris, amerikaneren Robert Kerman i rollen som Mark Butler og Ivan Rassimov i rollen som Jonas Melvyn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Filmen er regissert av Umberto Lenzi, samme mannen som også laget Cannibal Ferox.

I starten av denne filmen vitner vi til at en mann dreper flere mennesker ved å blåse kobragift-piler mot dem på åpen gate. Til slutt blir han avslørt, og i det han skal løpe fra politiet ender han opp med å bli påkjørt, og han dør. Politiet finner ingen id på han, og dermed vet de ingen andre ting enn at han nettopp har blitt påkjørt, og at han drepte et par mennesker før han selv døde.

© Bildet tatt fra videotapeswapshop.co.uk

© Bildet tatt fra monsterhunter.coldfusionvideo.com

Den amerikanske kvinnen Sheila (spilt av Janet Agren) blir etter denne mannens død tilkalt av politiet, og det viser seg han mannen har vært i nærheten av Sheilas forsvunnede søster Diana (spilt av Paola Senatore). Sheila bestemmer seg for å lete etter søsteren sin og får overtalt den noe vålgale mannen Mark Butler til å hjelpe henne, mot et klekkelig beløp. Når han blir lovet alt i kontanter setter de så kurs mot Ny-Guinea-jungelen.

Tidlig skal det vise seg at de har et svært tøft, hardt og grotesk eventyr forran seg. En ting er at de blir vitne til måten dyrene i jungelen dreper og spiser hverandre på, men noe som skal bli verre etterhvert er synet av andre mennesker som begår svært groteske handlinger mot hverandre.
Til slutt blir de tatt til fange av den sadistiske, maktsyke og religiøse fanatikeren Jonas (spilt av Ivan Rassivmov). Det viser seg at Sheilas søster Diana befinner seg der, i live, men noe fjern. Vi finner fort ut at hun har blitt dopet, da dop er noe som går i ett i denne gale, gale religiøse sekten.

Etterhvert lures også Diana til å drikke det samme som søsteren har fått i seg. Stoffet gjør at hun plutselig føler seg veldig tiltrukket av Jonas, og er villig til å gå med på alt han vil. Når stoffet igjen slutter å virke føler de igjen hat og skam ovenfor han.
En hver god eventyr og horror-film har sin matchoe helt, og i denne filmen er det Robert som er helten som skal kjempe med guts og blod for at ting skal gå godt før rulleteksen kommer.

Eaten Alive har sine grunner til at den har vært forbudt, da den er fylt med en rekke scener som inneholder detaljerte, usensurerte og grove voldscener. Den inneholder voldtekt, drap, kannibalisme, narkotika og masseselvmord.
Filmens historien kan også minne en del om den sanne historien om pastoren Jim Jones som i 1978 fikk hele sin hjernevaskede, religiøse sekt til å begå selvmord, samt at han begikk også sitt eget liv selv.

© Bildet tatt fra bt.eutorrents.me

© Bildet tatt fra grotesqueinfestation.blogspot.com

For meg er dette atter en god kannibalfilm, men det trekker noe ned at den har “stjelt” bilder fra andre kannibalfilmer som The Last Cannibal World og Mountain Of The Cannibal World, attpå til har den også tatt noe av den samme bakgrunnsmusikken som ble brukt i sistnevnte..
Likevel er dette heller ingen dårlig film. Igjen er også faktumet at filmen inneholder dyredrap med på å ikke gi full terning.

Av de fire kannibal-filmene jeg har skrevet om denne uke er dette kanskje den som er mest spennende og nervepirrende, i alle fall mot slutten. Vi håper at våre venner skal klare seg og komme seg helskinnet hjem igjen, og spenningen er der absolutt.

Alt i alt en god film, i mine øyne!

Terningkast

Vi reblogges!