Fortjener jeg tilgivelse?

Det begynner å bli noen år siden nå at blogg.no klikket mongo på meg og svartelistet meg totalt, forså å bestemme at jeg ikke lengre kunne ligge og sole meg på forsiden deres. For dere som har kommet inn i nyere tid virker dette kanskje noe virkelighetsfjernt, men jeg har virkelig en fortid som slem gutt her inne. Går man langt nok tilbake i arkivet kan man finne de mørkeste skriverier om, vel, egentlig alt mulig.. Og erotikk og nakenbilder kunne også være at jeg hadde strødd utover en og annen kaffe-kopp. Hot coffee indeed.

Til slutt var det noen i ledelsen som sa: “Nei, han fyren her vil vi helst ikke assosieres med lengre!”. Og vips var bloggen min “borte”. Jepp, den var faktisk nedlagt en stund, fullstendig uten noen form for advarsel (med mindre man tar med den superlange avtalen man skal godta før man registrerer seg som INGEN andre her inne har lest likevel…. Og vet dere hva det var som fikk begeret deres til å til slutt renne over? Et innlegg hvor jeg fantaserte om en fiksjonell verden hvor jeg var en superduper intelligent og svært dødelig leiemorder som bare tok ut de verste av de verste. You know – konemishandlere, barnemordere, rasister, nazister, en og annen sinnsyk diktator, også videre.

Dette likte altså ikke et eks antall av de moralistene som ihvertfall sjefet og bestemte her inne den gang da. Folk kunne visstnok tolke innlegget som om jeg oppfordret til kriminalitet, og det er fy-fy. Og selvfølgelig – Oppfordring av kriminelle handlinger skal man slå ned på, der er jeg helt enig. Men nå var det en gang ikke sånn at det var det jeg gjorde. SELV mener jeg ihvertfall at jeg gjorde det tydelig nok at dette først og fremst var ment som et “fantasi-innlegg”, og jeg syns en dag i dag at blogg.no-folka overreagerte ved å gjøre som de gjorde basert på hvordan enkelte KUNNE ha tolket det.

I ettertid har jeg også lurt på om de som tok denne avgjørelsen selv ikke helt forsto hva jeg egentlig mente med dette innlegget, for.. Er det noe som bare blir mer og mer tydelig i verden i dag så er det at det er jævlig mange folk der ute som ikke er så skrekkelig god på å skille “tullemus” fra “revolver”. Herregud, jeg har jo selv aspergers så jeg vet hvordan det kan være, men igjen – Jeg syns fortsatt en dag i dag at de overreagerte ved å legge ned bloggen min etter dette.

Heldigvis ble det en slags “lykkelig slutt” på denne historien likevel. For bloggen min eksisterer jo igjen nå, det har den gjort en god stund. Og det skyldes pretty much at jeg var veldig rask med å sende de mail da jeg oppdaget hva som har skjedd. Jeg ba på mine ødelagte knær om å få bloggen tilbake, noe jeg altså fikk, mot at jeg permanent slettet dette ene innlegget for godt. Og det skal sies – jeg syns det er litt interessant at dette innlegget er det ENESTE de konkret har krevd at jeg ikke får beholde i hele tatt, men man kan ikke forstå seg på alt her i verden heller, og alt i alt så er jeg jo mest glad for at det innlegget var det eneste, selv om jeg atter en gang syns det er litt snodig.

Ah – det er forresten en ting til jeg syns er viktig å legge til nå. Som dere alle sammen vet har jeg en “advarsel” som popper opp før man kommer ordentlig inn på bloggen min. Og for å si det sånn, den ble ikke satt opp først i går, nei, nei, nei – fakta er at den var der til og med FØR dette “jeg drømmer om å utrydde de slemmeste av de slemme”-innlegget. Jeg bare sier det. Har et par ting jeg kunne lagt til i denne sammenhengen, men satser på at ihvertfall de fleste er smarte nok til å tenke ut selv hvor jeg vil hen ved å nevne akkurat det. Og hvis noen måtte lure var det faktisk jeg selv som ba om å få denne “advarselen” “plugget inn”. Så det så.

Så har vi omsider kommet til HVORFOR jeg nå tar opp denne lille historien igjen. For selv om jeg fikk bloggen min opp og ut i friluft igjen nokså raskt, så ble det likevel gjort en aldri så liten forandring som siden ikke har blitt revasjert: Helt siden denne “hendelsen” har bloggen min ikke lengre vært mulig å se på noen av topplistene her inne, og det samme gjelder også innleggene mine. Ikke på forsiden til blogg.no og heller ikke på siden over bloggere fra Oppdal, OG jeg har heller ikke lengre anledning til å blogshoute.

Og det jeg nå lurer på.. Er det noe vits i å sende en aldri så liten mail hvor jeg ber om en ny sjanse? At jeg skriver en melding hvor jeg forklarer at “det var en gang en slem gutt som dere ville straffe, men som nå har lært, og vel, som per dags dato ihvertfall anser seg selv som en snillere og litt mer folkelig blogger sammenlignet med den gang, og som hadde blitt veldig glad om han fikk lov til å skinne litt på det alt for rosafargede partygulvet deres igjen?”. Er det noe vits? Jeg vet ikke, kanskje. Jeg lurer nemlig om blogg.no sliter litt med rasistiske følelser og fordummende fordommer når det kommer til litt mørkere bloggere som meg selv.

Eller, for å være enda mer konkret i det jeg egentlig-egentlig lurer på – Er det noen av dere flotte og kjekke lesere som har hatt en lignende opplevelse, men som likevel i ettertid har fått en ny sjanse til å ligge på listene igjen, og som også fått tilbake de “magiske” blogshout-evnene?

Syns du at bloggen min er støtende?

Stay goregeous!

Komplett Wunder-Chaos

Det hender en gang i blant, ikke så ofte som før, men der og da forekommer det likevel at jeg er innom tanken på å starte en ny blogg. Som regel er ikke tanken at jeg skal lage en ny blogg som skal erstatte denne her, men mer en blogg jeg kan ha ved siden av. Men, jo. Det har skjedd at jeg har vurdert å finne en fullstendig erstatter for denne bloggen også.

Jeg har blant annet tenkt på å opprette en blogg som jeg bruker utelukkende for å klemme ut de aller mest negative tankene og følelsene jeg kan ha fra tid til annen. En egen deppe-blogg, eller emo-blogg om du vil. Men jeg har også vært inne på tanken om å opprette en egen blogg som er laget for tull og tøys only, altså en såkalt revolver-fri sone.

Men så kommer jeg inn i meg selv igjen, og tenker følgende.. Hva var nå tittelen på den bloggen du fortsatt skriver og skranter på en dag i dag? Skal jeg virkelig være utro mot et av mine kjæreste mesterverk nå etter alle disse årene?.. Såå, etter et par runder til i retning både opp, ned, litt på skrått og til høyre så ender jeg likevel alltid opp med å la bloggen leve, og de såkalte xtra-bloggene har fortsatt ikke fått livets utløsning.

Og helt greit.. Jeg ser et par fordeler særlig ved at den mer depressive utgaven av meg skulle fått egen blogg. For det er vel ikke til å stikke under en eikenøtt at jeg nok har skremt bort en del folk som opprinnelig kom innom for litt mer useriøse innlegg ved å klemme til et og annet rett-fra-kjelleren-innlegg i ny og ne-he-he-he.. Men enn så lenge så kommer jeg til å fortsette å helle litt salt og pepper i den ellers så søte tekoppen jeg har av en blogg. Sånn en gang i blant.

Jeg har lenge vært veldig klar over at denne bloggen lider av diverse personlighetsforstyrrelser, men for å være helt ærlig – Det gjør jeg også!! Og det er vel også en av hovedårsakene til at jeg personlig liker bloggen min såpass godt selv. Når scroller seg gjennom den er det aldri helt godt å se hva men ender opp med å finne. Og for å være helt ærlig nok en gang – jeg liker det sånn. Det å ta turen innom denne bloggen er litt som å stikke hånda ned i buksa på en vilt fremmed person en sen natt på byen. Man vet aldri hva gjemmer seg der nede. And I freakin like it.

Slik jeg ser det er det bare en av flere måter jeg har klart å holde denne bloggen såpass unik på. Og det er mer eller mindre sånn jeg alltid har vært, og nok alltid kommer til å være. Jeg er og blir Kaptein Von Kaos den ustabilt stabile. Sånn, da hadde jeg plutselig ikke stort mer igjen å si for denne gang. Så blir det spennende å se hva som renner ut av rumpehullet mitt neste gang. Kanskje et nytt shopping-innlegg, kanskje et nytt dikt, kanskje et utrolig suicidalt deppeinnlegg, kanskje et litt mer seriøst innlegg hvor jeg skriver hva jeg mener og tenker om et eller annet random tema, eller kanskje til og med et nytt nakenbilde… Hm, det hadde forresten vært på tide nå.. Hm-hm-hmm.

Uansett. Jeg tror dagens budskap er følgende: Blir du lett sjøsyk? Hopp i havet!

Hvilke type innlegg foretrekker du å se når du tar turen innom?
Hva er ditt desidert beste/ verste minne fra nettopp denne bloggen?

Stay goregeous!

HALLOWEEN-KONKURRANSEN 2016!

Kjære unike medskapninger, hva tenker dere egentlig om å delta i en aldri så liten konkurranse nå rett før den store månedsfinalen? Yezzzz, jeg snakker selvfølgelig om Halloween. 

Saken er.. Jeg har lenge vært av den oppfatning at absolutt ALLE har et eller annet mørkt og dystert i seg. Uansett hva slags blogg du har er jeg sikker på at individet bak (altså DEG) bærer på MINST et lite monster – innerst i den ellers så fargerike og unike sjela.

Det jeg vil ha dere til å gjøre, HVIS dere ønsker å delta er følgende:
1. Legg ut et innlegg på bloggen din med et eller annet skummelt og/ eller creepy bilde. Fortell leserne dine at du er med i konkurransen.
2. Fortell MEG at du er med i konkurransen ved å skrive “jeg er med”, og viktig-viktig: Gi meg link til bloggen din, slik at jeg finner det spesifikke deltaker-innlegget ditt.

Hmm, ja det var vel i grunnen alt. Hva bildet ditt måtte inneholde er helt og holdent opp til DEG. Det har ikke noe å si når det er tatt, det må gjerne være ti år gammelt, eller mer, det bryr jeg meg lite om.

Det eneste jeg krever er at bildet du stiller opp med er ditt eget (at du f.eks ikke har rappet det fra en skrekkfilm eller noe, for det er fy-fy!!), og at hvis det er noen på det så skal det ene og alene være deg selv. Eventuelt et dyr. Men INGEN andre mennesker enn eventuelt deg selv.

Fristen går ut den 30. oktober, så vinneren vil enten bli kåret da, eventuelt senest den 31. Og jeg kan bare ikke få sagt det tydelig nok: Absolutt ALLE er hjertelig velkommen til å delta, helt uavhengig av hvilken blogg dere måtte ha.

Så er det sikkert noen som lurer.. “Hva får jeg ut av dette hvis jeg faktisk vinner?” Vel, i tillegg til at vinnerbilde vil bli lagt ut i et eget innlegg her inne mot slutten av måneden, så vil også vinnerens egen blogg bli reklamert for mot slutten av hvert eneste innlegg jeg måtte legge ut her inne resten av året. Er ikke det kult, så vet jeg ikke hva som er kult. 😀

Stay goregeous!

From all of me to all of you

Det sies at er det en ting disse såkalte gamlissene virkelig angrer på etter at de har nådd et viss stadie i livet så er det at de ikke var flinkere til å si at de var glad i forskjellige medindivider som de har møtt på livets landevei, før de så ble meid ned av dødens advokat forså å bli liggende i satans mørke og ensomme grøftekant og bare ende opp som et skjørt og forfallent minne.

Det begynner å bli en liten stund siden jeg fortalte dere at jeg faktisk setter pris på dere nå. Så før døden tar ut enda flere av dere snille, fantastiske lesere der ute – jeg er oppriktig ganske så, i hvertfall litt sånn derre glad i dere alle sammen. Dere som bare er innom og leser en gang innimellom, dere som sitter støpt som fast avføring, og dere som også tar dere tid til å kommentere enten dere har noe vittig å skrive, eller det stort sett bare er drit.

Hadde det ikke vært for dere vet jeg neimen ikke om jeg hadde giddet å fôre denne bloggen med det som har falt meg inn og ut de siste, OMG – seks årene!! Det har vært en turbulent reise, vi har vært gjennom både opp- og nedoverbakker. Seks år og livet mitt er minst like kaotisk nå som da jeg startet. Okei, nesten ihvertfall. Forskjellen er vel kanskje først og fremst at kaoset mitt er hakket mer organisert nå enn det har vært tidligere.

Ah, ja, så var det en ting til jeg vil si. I går satt jeg og irriterte meg litt ekstra over noe reklame-dritt her inne som har vært i veien for både det ene og det andre jeg har lagt ut en stund. Det har vært en stund nå hvor enkelte reklamer rett og slett har dekket for både deler av innlegg jeg har lagt ut, men også samtlige kommentarer jeg har fått. Og enda verre, og dette her oppdaget jeg beklageligvis først i går kveld; området hvor dere kan skrive inn navn, bloggadresse, forså å legge igjen en kommentar.

Med andre ord… Samtlige av dere har kanskje rett og slett opplevd i det siste at dere har hatt lyst til å skrive til meg her inne, men så har dere ikke fått det til ene og alene fordi reklamen har vært i veien for det området dere skulle ha kunnet skrivet til meg. Det beklager jeg veldig!! Heldigvis så ser det ut til å være løst nå da jeg sendte en mail til hjelpe-gruppen for blogg.no i natt, og nå skal det problemet endelig være ute av verden.

Så ja, nå skal det ihvertfall ikke være noe problem å kommentere her inne igjen. Men HVIS det skulle skje, vil dere være så überkind og fortelle meg om det ved å sende meg en privat melding inne på Facebook? Med mindre dere er en av de jeg har blokkert der inne skal dere enkelt og greit kunne finne meg ved å søke etter Aylar Von Kuklinski. Er ikke alltid jeg merker sånn selv med det første, tydeligvis… xD

Håper alle sammen får en strålefull helg med masse awesome dupleditter og krassefanter. Takk for at dere holder ut med meg fra tid til annen, og takk for at dere fortsatt gidder å stikke innom denne kanskje litt underlige firkanten av en blogg som på mange måter er blitt mitt tredje hjem her i livet.

Planer for kvelden?

Vi reblogges!

Kjære blogg-horer der ute…

Foto: Rune Heggvoll.

Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.

Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal “appellere” til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan “følge” deg.

Før i tiden var kommentarer som “Fin blogg, kommenter tilbake?” omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..

Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som… Vel, her har dere et eksempel:

Denne “mykese” har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..

Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en “fare” for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne “mykese” nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.

Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..

Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg “følger” eller “abonnerer” på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så “søt” å “følge” meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.

Eller… Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg “fulgte” så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.

Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.

Foto: Rune Heggvoll.

Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please – gjør det kort!!

Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.

Vi reblogges!

Den PERFEKTE blogg! (oppskrift)

Til tross for at bloggen min ikke skimter like sterkt som den gjorde i dens store gullalder får jeg fortsatt rennende inn med spørsmål om hvordan i heiteste jeg får det til. Jeg har som regel enten latt være å svare i hele tatt, eller sagt det som det er at oppskriften bør forbli i “familien”.. Men akkurat i dag har jeg tenkt å være ørlite grei med dere.

Jeg kommer ikke til å dele alt, men nok til at dere ihvertfall vil klare å kjenne lukten av den suksessen jeg har ruget frem i årevis. Så ta frem penn og papir, og gjør deres notater før jeg angrer meg og fjerner dette høyst sjenerøse innlegget for godt.

1 porsjon perfekt blogg:
200 gram helsprø selvironi
2 stk hardkokte hjernedeler
1 stk deilig kropp
10 stk usakligheter (minimumskrav)
2 dl nakenbilder
6 ss selvutlevering
2 ss alvor
1/2 ts skriveleifer
1/2 ts provoserende innhold

Når du så har samlet sammen disse ingrediensene, ta og legg de inn i bloggen din hulter til bulter så vil du etterhvert ende opp med en 15% fullstendigkaos-aktig blogg. Resten av oppskriften vil nemlig være låst inn på et sikkert sted til den dagen evolusjonen har gjort meg om til jord og dritt.

Vi reblogges!

Ann Helen er kul!

Like før forrige måned var ferdig med sin siste dans kastet jeg lys på noen gamle bilder jeg har tatt for denne bloggen for en stund tilbake. Jeg ba dere pent og truende om å peke ut det bildet dere personlig fant mest forstyrrende, mot at jeg på et eller annet vis i gjengjeld skulle kåre en av dere som herved skulle få litt reklame-tid i hele ti innlegg fremover (fra og med det du leser på nå).

Nå er den heldige vinneren kåret, og det ble ingen andre enn Ann Helen Selveste Selvesen som mente at følgende bilde var mest “forstyrrende” av følgende årsak:

“Vinner av mest forstyrrende blir *trommevirvel* bilde F. Hvorfor? Fordi det tydeligvis er en mannegreie å være naken, men fortsatt ha sokkene på.” – Ann Helen Selveste Selvesen.

Takk for alle innspill som kom inn, Ann Helen og Anne Grethe.
Til alle dere andre som valgte å ikke delta og som nå angrer bittert som en sitron.. Det kommer alltid en ny sommer etter går dagens vind.

Vi reblogges!


– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no

Mobilvennlig? Ja, saklig..


© Bildet er tatt fra newton.ac.uk

Kall meg gjerne en snurrekukk, men angående det innlegget jeg postet i går om mobilvennlig design – Jeg har ombestemt meg!

Jeg har gått noen runder med meg selv (hvem ellers?) siden da og kommet frem til at jeg liker det “mobilfientlige” designet bedre enn alternativet. Okei, ja, det går dessverre utover enkelte deler av innleggene mine som da blir tildekket av reklame (snikreklamisering ass..), og det er egentlig ille nok…

Men dessverre så er realiteten sånn at med dette såkalte “mobilvennlige” designet (synes ærlig talt det ikke er så mobilvennlig det heller nå..) så er det første man blir møtt med når man åpner bloggen et hav av det som ser ut som koder. En drøss med tall og bokstaver som ihvertfall ikke sier meg noe særlig.

Man må liksom bla seg tre loddrette sider ned før man omsider finner blogginnholdet, og når man finner det er det ikke det aller vakreste synet. Greit nok, det er ingen reklame som blottlegger seg foran selve innleggene lengre, men i denne alternative utgaven hadde det nesten vært like greit. For du store ramadan så stygt og kjedelige det “mobilvennlige” designet blogg.no har ordnet er…

Så, kort fortalt. Jeg har nå gått tilbake til det “mobilfiendtlige” igjen, dere som er mer utsatt får heller se om dere finner en app som kan gjøre susen. Noe ala AdBlock eller noe..

Jeg kunne sikkert funnet noe spesifikt for dere, men jeg har en mørk følelse av at de verste naziene som styrer denne bloggplattformen ikke hadde satt så inderlig mye pris på det, derfor får dere ingen slike linker av meg her og nå.

Vi reblogges!

Mobilvennlig – inntil videre


© Bildet er tatt fra youtube.com

Tenkte bare å komme med en kort oppdatering angående et valg jeg nettopp har tatt med tanke på dere som foretrekker å bruke mobil når dere titter innom bloggen. Eller som kanskje ikke har noe annet valg.

Den siste tiden har det vært noe problematisk å kunne lese enkelte av mine innlegg, samt enkelte kommentarer da den fordømte reklamen rett og slett har stilt seg foran. Dette kommer av at jeg ikke før nå har valgt å hake av for å gi denne bloggen et mobilvennlig design. For jepp, det er et alternativ.

Årsaken til at jeg har latt være er kort fortalt at jeg syns det såkalte “pc-designet” denne bloggen har er så fantastisk at jeg vil at ALLE skal kunne se det uansett om man er på pc, mobil, nettbrett eller whatever.

Men dessverre så lar ikke det seg gjøre per dags dato, MED MINDRE man altså velger å akseptere at deler av det jeg har skrevet blir tildekket av den skamløse reklamedritten.

Jeg håper at dette bare er veldig midlertidig, at jeg snart kan velge å gi tilbake dere mobilbrukere det “ikke mobilvennlige designet” igjen, UTEN at det går på bekostning av innholdet i innleggene og kommentarfeltet. Men inntil da ser det ut som vi må holde ut med den gråe, stygge veggen. Til syvende og sist er det vel fortsatt ikke det ytre som er det viktigste?

Vi reblogges!

Ta vare på bloggen din!

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Da det hele startet
Når jeg først startet denne bloggen januar 2010 trodde jeg neppe at den fremdeles ville være sånn noen lunde i drift seks år senere. I oppstartsfasen tror jeg ikke at jeg egentlig hadde særlig troen på at jeg ville bli særlig aktiv på bloggfronten i hele tatt.

Før jeg “sjekket inn” hos blogg.no hadde jeg i en liten periode en blogg på msn.no sine sider, og jeg tror at på den tiden (når jeg opprettet blogg.no-bloggen) så var jeg egentlig litt lei av det konseptet. Og når jeg ser tilbake så var jeg ikke akkurat superaktiv de første månedene her inne. Jeg var faktisk mye mer aktiv på msn.no den perioden jeg blogget der enn den aller første perioden jeg hadde her inne.

Men så skjedde det noe magisk. Jeg oppdaget en tidlig morgen det fantastiske fenomenet kalt bloggshouts. Jeg kunne betale 15-30 kroner for å få akkurat de innleggene jeg ville på forsiden av blogg.no for en viss periode. Genialt. (Det er forresten ikke en mulighet jeg har lengre, men det er en annen historie..)

Plutselig var det flere som la merke til det jeg gjorde. Kommentarene strømmet inn, besøkstallene steg, og egoet mitt like så. Det som først bare var en liten ting jeg hadde å skrive til der og da (som “ingen” visste om) var nå nærmest blitt en avhengighet, et daglig høydepunkt, en venn.

Ikke “bare” ble jeg “sett” av en rekke forskjellige folk rundt om kring i “hele” Norge, jeg ble også mer lagt merke til i bygda enn jeg var før. Folk stoppet i plutselig opp og spurte om jeg ville være med på bilder, folk stoppet meg for å fortelle at de digget det jeg gjorde. Ja, også var det de som ikke var like stor “fan” og som valgte å signalisere det ved å blant annet rope mindre hyggelige ting etter meg. Men enkelte tilbakestående vil man alltid møte på fra tid til annen.

Bloggens rolle gjennom tidene
Okei. En ting er at denne bloggen de siste seks årene med jevne mellomrom har vært et gedigent egoløft for meg, et tidsfordriv og innimellom en oppslukende hobby, men den har også bringet med seg noe helt uerstattelig.

Jeg er ikke helt sikker på antallet, men takket være denne bloggen har jeg fått noen helt awesome venner som jeg har hatt noen ganske fantastiske stunder med. De fleste vennskapene har dog vært veldig midlertidige, men det er likevel noen som fremdeles står her en dag i dag, Bestevenninna mi f.eks, som jeg nå har kjent i ca. 5 år.

Men la oss nå se litt tilbake og fokusere på hva det egentlig er denne bloggen har fått av innmat de siste årene. Først var den bare en nokså kjedelig dagbok som jeg kun oppdaterte der og da når jeg husket på det.

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Så hadde den plutselig blitt til et slags magasin og en prekerstol som tok for seg alle verdens forskjellige temaer som toppbloggere, incest, mobbing, falske venner, folk flests forskrudde syn på nakenhet i forhold til f.eks vold, og selvfølgelig ble det et og annet innlegg om satanisme også.

Det er vel heller ikke feil å si at bloggen fra tid til annen har vært et freakshow. For, joda, jeg har blogget om ganske mange viktige temaer gjennom tiden, og flesteparten av de innleggene syns jeg en dag i dag at jeg har gjort på en veldig konstruktiv og god måte også.

Men det har jammen vært mye tull her også. Hvis dere tar en titt på samtlige av kommentarene jeg har fått på noen av de innleggene jeg har linket til over (med rød og tykk skrift) så ser dere hva jeg mener. Med mindre dere er en av de som er enige i det som er blitt skrevet, da.

Men.. Det har også vært et og annet sirkusnummer fra undertegnendes side også, helt klart uten tvil. Først og fremst på en god måte etter min egen mening, men det har og vært et og annet som ikke har vært like bra også. Og nå tenker jeg først og fremst på den ene lange perioden som brang med seg en del selvmidlidenhet og depressive skriverier.

Men når det igjen er sagt så angrer jeg ikke egentlig på det heller, for jeg syns man skal få lov å “syte” litt INNIMELLOM, og det å “tømme” meg i offentligheten har faktisk vært noe som har funket for min del, INNIMELLOM. Men det er først og fremst når jeg har latt det gå for langt, og det har blitt for mye av det i for lange perioder at jeg mener at det ikke har vært bare like “greit”.

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Jeg forstår om i hvertfall samtlige er litt forvirret og kanskje ikke helt skjønner hva jeg mener nå. Jeg skal forsøke så godt jeg kan å forklare det siste der litt bedre. Det jeg mener er at jeg er GLAD jeg har vært såpass ærlig, usensurert og direkte som jeg har vært i de mest depressive og suicidale periodene mine med tanke på at det faktisk har gjort at enkelte der ute har følt seg mindre alene om ting, som igjen har ført til at i hvertfall samtlige har tatt kontakt, fortalt at de også har det sånn, også har plutselig jeg følt meg mindre alene om ting for en stund også.

Men all den dokumenteringen jeg har gjort har også gjort det lettere for meg å huske på i senere tid at jeg tross alt har vært gjennom vanskeligheter tidligere, men at jeg har kommet ut av det, og det igjen har altså gjort enkelte utfordringer i nyere tid litt enklere å takle.

Ta vare på minnene!
Men litt tilbake til de mer “morsomme” innleggene mine igjen. Dækern jeg har gjort og skrevet mye rart. Ikke bare har jeg skrevet ganske så rett frem-innlegg om veldig mange forskjellige ting, jeg har også skrevet en hel del dikt, fan fictions, originale historier, og i det hele tatt.

Jeg er fullstendig klar over at jeg nok en gang bryter janteloven her nå, men mye av det jeg har gjort syns jeg faktisk en dag i dag er jævlig bra. Spesielt med tanke på at jeg enda var såpass ung når jeg skrev mye av det. Jeg vil anbefale dere som liker dikt og sånn å ta en titt innom bloggkategoriene Dikt og Selvskrevne historier. Som sagt, det er mye rart å finne der om man bare gidder å lete litt.

Jeg skal snart runde av nå, men først må jeg få frem til selve baktanken med dette innlegget. Jeg vet det er mange blogger der ute som har blitt slettet, mange av bloggeren selv. Noen av årsakene folk har hatt for å gjøre det kan jeg forstå, mens andre ikke.

Uansett. Budskapet mitt er fremdeles følgende – Tenk deg GODT om før du sletter en blogg. Særlig om det er noe du har lagt en del tid i. Hvis bloggen din bare har 2-3 innlegg som du har rablet ned i farten, og det er en stund siden nå kan jeg forstå det. Men hvis bloggen din har rundt 15 innlegg eller mer, og det er i hvertfall noe av det du har gjort som du innerst inne ihvertfall tror kan ha den minste verdi å se tilbake på om noen år – IKKE LEGG DEN NED!

Jeg har ikke tall på hvor mange venner og bekjente jeg har vært litt irritert på de siste seks årene fordi de har lagt ned bloggen sin. En ting er at de selv ikke har trodd de ville savne den i ettertid, men en annen ting er leserne. For å si det på en annen måte, det er et par blogger til et par venner av meg jeg gjerne skulle likt å gått innpå igjen nå, men som jeg ikke kan fordi de ikke finnes mer xD

– Bildet er tatt av Sigrid F. Storli.

Sånn. Nå har dette innlegget blitt lengre enn langt nok. Jeg har for en stund siden fått stemplet på plass alle poengene jeg hadde med å opprette dette innlegget i utgangspunktet. Til syvende og sist tror jeg ikke at jeg nå krymper sannsynligheten så veldig for at enkelte av dere medbloggere der ute måtte finne på å faktisk fjerne bloggen deres om dere først får det for dere at dere vil gjøre det. Men jeg kan ihvertfall håpe på at noen av dere vil tenke dere om tre ganger ekstra.

I hvertfall, selv om jeg også har vært på tanken en del ganger, også i nyere tid så er jeg likevel sjeleglad for at bloggen og dens syke innhold fremdeles lever i beste velgående. Det er rett og slett utrolig hva man kan begynne å huske (både i positiv og negativ forstand) når man først ser seg litt tilbake.

Hva har din(e) blogg(er) betydd for deg?

Vi reblogges!