.. jeg fikk vite at jeg skulle bli far: Har en følelse av at jeg kommer til å gjenta dette ihvertfall et par ganger i dette innlegget, men: Det kommer an på. Nå går ikke jeg akkurat rundt og drømmer om å bli far, av ganske mange forskjellige årsaker, men hvis uhellet først skulle vært ute ville jeg ihvertfall ikke tvunget moren til å ta abort, samme hvem moren hadde vært. For når det kommer til abort eller ikke abort syns jeg det er et valg som bare den gravide moren skal ta, ingen andre.

Hvordan jeg ellers hadde taklet saken hadde kommet veldig an på moren. Hvis moren hadde vært kjent for å være av den mer ansvarsløse typen som helst foretrakk å kaste mest mulig ansvar over på alle andre hadde jeg nok sett litt mørkt på det. Men hvis moren hadde vært en mer av den rettferdige 50/50-typen hadde jeg nok tatt det ganske greit, selv om jeg altså ikke i utgangspunktet har et ønske om å bli far.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

.. tryna offentlig: Haha, hva var det jeg sa.. xD Det kommer an på! Her tenker jeg det er først og fremst humøret mitt som skulle spilt den største rollen. Jeg kan ta en god del ting i livet ganske greit med en stor dose selvironi, til og med spøke en del om diverse ting som ikke går helt min vei, og gjøre et stort humoristisk nummer ut av det. Men… Jeg kan også la de samme tingene ødelegge minst en hel dag for meg om jeg i utgangspunktet ikke har det så alt for bra. Såå.

.. Ikke hatt penger på kortet i butikken: Da ville jeg først forsøkt å huske hvor mye jeg hadde igjen sist jeg sjekket kontoen, så sett på prislappen, og så forsøkt å ta bort de varene som jeg hadde hatt aller minst behov for der og da, og som ville vært minst stress for de ansatte å sette tilbake for meg.

.. vant i lotto: Haha, jeg skal prøve og ikke si det denne gangen.. Det dere vet. Men for å si det sånn, 50 kroner er helt ok, et par millioner er derimot en veldig god viagra.

.. prompa offentlig: Hvor offentlig? Og hvor høyt? Jeg skal ikke si det, jeg skal IKKE si det. Det, dere, vet. Hadde jeg sittet alene på bussen, altså ikke delt sete med noen, så hadde jeg nok ikke brydd meg. Kanskje ikke merket det engang. Hadde jeg derimot sittet like ved ei veldig hot lårhøne jeg overhode ikke kjente hadde jeg nok ønsket å hoppe ut av vinduet i håp om å få en rask og smertefri død.

.. spydd på kino: Her hadde jeg nok blitt flau samme hva, så her trenger jeg ikke en gang tenke på å skrive det jeg ikke har så lyst til å skrive en gang til. Men, dersom jeg hadde kunnet kontrollere det litt på forhånd hvor det hele skulle ende så hadde jeg nok siktet litt på en eller annen som hadde irritert meg en stund, hvis det hadde vært noen.

Men, uansett. Det er mange, mange år siden jeg spydde sist, og det er også en stund siden forrige gang jeg var på kino. Og akkurat nå tviler jeg litt på at jeg noen gang kommer til å gidde å gå på kino igjen. Ihvertfall alene.

.. rygga inn i en annen bil: Vet dere, det har nok skjedd. Spesielt på ungdomskolen var jeg ganske klønete og kunne fint gå inn i det ene og det andre, så skulle ikke forundre meg om jeg har rygget inn i det ene og det andre på den tiden. Forhåpentligvis en stillestående bil da.

Spørsmålene har jeg rappet fra bloggen til Ann Iren Dauvi!

Stay goregeous!

Dere!! Jeg kom akkurat på noe, igjen!

For.. Nå er jo en gang vår verden sånn at ingenting varer evig. Mest sannsynlig vil det også være en dag hvor denne bloggen plutselig ikke finnes lengre, en tid hvor noen andre plutselig kan lage seg en blogg med eksakt samme adresse som den dere leser på nå.

Og.. Nå er det ikke meningen å virke veldig selvopptatt her, men… Hvis jeg plutselig skulle falle fra Endors klipper i løpet morgendagen, og blogg.no bestemmer seg for å slette bloggen min 2-3 år senere på grunn av inaktivitet.. Og det skulle dukke opp en ny “fullstendigkaos”-blogg litt etter det igjen…

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

© Bildet er tatt fra scoopwhoop.com

Kan dere være så snill å senke den bloggen så langt under havet som overhode mulig da? Jeg mener – har ikke jeg gjort meg vel fortjent nå til å være den ENESTE bloggeren i hele UNIVERSET for evig og alltid med adressen fullstendigkaos.blogg.no? Jeg mener nemlig så!!

Så hver så snill og hjelp meg – bare tanken på disse tingene gjør at jeg får lyst til å dra på fargefylla….

Det finnes bare EN Kaptein Von Wunder-Chaos!

Stay goregeous!

Føler du titt og ofte at det du sa en gang da plutselig vender tilbake forså å bite deg kraftig i skinnskåla? Jeg føler så absolutt det! Eller… Nei – Det er ikke en følelse jeg har kjent på sånn veldig mange ganger forsåvidt, men når den først har grepet tak, ja, så har den virkelig gått inn for det, med hele kjeften som innsats. Ja.. Jeg tenker vi bare sier det sånn jeg xD

For noen år siden rakket jeg ned på det kjente og kjære “kommenter bloggen min, så skal jeg kommentere din”-opplegget. Jeg gjorde det klart at jeg KUN kommenterer de bloggene jeg virkelig liker, uavhengig om han eller hun liker Facebook-siden min, eller har lagt igjen noe som helst av livstegn på min blogg.

Vel, det er ikke helt sånn ting har blitt for meg nå. For det er strengt talt ingen hemmelighet at jeg sliter litt med det at folk er ikke så flink til å kommentere hos meg lengre, spesielt hvis man sammenligner med 4-5 år tilbake, noe det forsåvidt er flere årsaker til. Jeg skal ikke nekte for at jeg blant annet har en del innlegg som ikke er så lette å vite hva man skal si på etter å ha lest de, blant annet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Men så er det nå en gang slik at: Hvis man er den som stadig kommenterer noe hos noen, uten at vedkommende gidder å svare eller kommentere noe spesielt tilbake, ja så kan jeg forstå de som ikke gidder noe særlig mer etter en stund. Og det tror jeg nok har skjedd inne hos meg også, at jeg rett og slett har mistet aktive “kommentanter” (det er et ord, right?) fordi jeg ikke har vært flink nok til å gi de noe tilbake.

Nå mener jeg som sagt IKKE at dette er den eneste årsaken til at alle som var ganske aktive her inne før har sluttet å gi noe særlig lyd fra seg nå. Mange av de jeg gjerne hørte titt og ofte av fra før har simpelthen helt andre ting som opptar de i dag: jobb, familie, “hemmelige” elskere, også videre. Men jeg tror nok likevel at noen av de jeg har mistet i dag, fortsatt kunne ha skrevet her inne, om jeg bare hadde vært litt mer gavmild av meg for en tid tilbake.

Enyway. I løpet av de siste månedene har jeg blitt noe flinkere til å kommentere hos andre, selv om jeg ikke nødvendigvis syns at innleggene er sånn nevneverdig fengende. Og tro det eller ei, men jeg tror kanskje det har hjulpet. Bittelitt. For i det siste har det ihvertfall vært et par flere som har gitt lyd fra seg igjen, enn “bare” de to som kommenterte en gang i blant mot starten av året.

Igjen er jeg ikke helt sikker på hva årsaken til ting faktisk er, for alt jeg vet kan det hende det første og fremst ligger i at de som har kommentert litt mer igjen i det siste syns jeg har flere innlegg nå som er lettere å mene noe om. Eeeeeller noe helt annet. Men uansett, jeg tror ihvertfall ikke det har “skadet” at jeg faktisk har blitt flinkere på å vise ihvertfall litt interesse igjen nå for andre sine blogger.

Hvor viktig er det for deg at de du kommentarer hos kommenterer din blogg tilbake?

Stay goregeous!

På skolen er jeg… Historie. Ihvertfall inntil videre. Tenkt et par ganger på å gjøre “comeback”, men foreløpig har det bare ikke skjedd.

På shopping er jeg… Han som neppe kommer til å komme hjem igjen med særlig mye penger.

Hjemme alene er jeg… En blanding av meg selv og meg – også kjent som fullstendig kaos.

I diskusjoner er jeg… Han som snart skal få sitte igjen med en venn mindre.

På biltur er jeg… Stort sett han som kjemper for harde livet om å ikke kaste opp.

På flyet er jeg… Høyt oppe, sånn sett ingen forskjell på når jeg har sånn såkalt bakkekontakt.

I telefonen er jeg… Veldig, veldig sjelden.

På melding er jeg… Enten han veldig pratsomme, eller han totalt uinteresserte.

På internett er jeg… Stort sett litt mer hyggelig enn Trump.

På kino er jeg… Han som sitter og lurer på hvordan jeg mest effektivt kan kverke alle rundt meg, forså å komme unna med det.

På snapchat er jeg… Han som ingen liker.

På kjøkkenet er jeg… Akkurat som et knekkebrød, altså helt okey.

På treningsstudio er jeg… Ventet.

På tivoli er jeg… Han som ingen kjenner.

Spørsmålene har jeg rappet fra bloggene til Nora Piscopo og Hege Kristin – håper jeg er tilgitt <3

Stay goregeous!

Det begynner å bli noen år siden nå at blogg.no klikket mongo på meg og svartelistet meg totalt, forså å bestemme at jeg ikke lengre kunne ligge og sole meg på forsiden deres. For dere som har kommet inn i nyere tid virker dette kanskje noe virkelighetsfjernt, men jeg har virkelig en fortid som slem gutt her inne. Går man langt nok tilbake i arkivet kan man finne de mørkeste skriverier om, vel, egentlig alt mulig.. Og erotikk og nakenbilder kunne også være at jeg hadde strødd utover en og annen kaffe-kopp. Hot coffee indeed.

Til slutt var det noen i ledelsen som sa: “Nei, han fyren her vil vi helst ikke assosieres med lengre!”. Og vips var bloggen min “borte”. Jepp, den var faktisk nedlagt en stund, fullstendig uten noen form for advarsel (med mindre man tar med den superlange avtalen man skal godta før man registrerer seg som INGEN andre her inne har lest likevel…. Og vet dere hva det var som fikk begeret deres til å til slutt renne over? Et innlegg hvor jeg fantaserte om en fiksjonell verden hvor jeg var en superduper intelligent og svært dødelig leiemorder som bare tok ut de verste av de verste. You know – konemishandlere, barnemordere, rasister, nazister, en og annen sinnsyk diktator, også videre.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Dette likte altså ikke et eks antall av de moralistene som ihvertfall sjefet og bestemte her inne den gang da. Folk kunne visstnok tolke innlegget som om jeg oppfordret til kriminalitet, og det er fy-fy. Og selvfølgelig – Oppfordring av kriminelle handlinger skal man slå ned på, der er jeg helt enig. Men nå var det en gang ikke sånn at det var det jeg gjorde. SELV mener jeg ihvertfall at jeg gjorde det tydelig nok at dette først og fremst var ment som et “fantasi-innlegg”, og jeg syns en dag i dag at blogg.no-folka overreagerte ved å gjøre som de gjorde basert på hvordan enkelte KUNNE ha tolket det.

I ettertid har jeg også lurt på om de som tok denne avgjørelsen selv ikke helt forsto hva jeg egentlig mente med dette innlegget, for.. Er det noe som bare blir mer og mer tydelig i verden i dag så er det at det er jævlig mange folk der ute som ikke er så skrekkelig god på å skille “tullemus” fra “revolver”. Herregud, jeg har jo selv aspergers så jeg vet hvordan det kan være, men igjen – Jeg syns fortsatt en dag i dag at de overreagerte ved å legge ned bloggen min etter dette.

Heldigvis ble det en slags “lykkelig slutt” på denne historien likevel. For bloggen min eksisterer jo igjen nå, det har den gjort en god stund. Og det skyldes pretty much at jeg var veldig rask med å sende de mail da jeg oppdaget hva som har skjedd. Jeg ba på mine ødelagte knær om å få bloggen tilbake, noe jeg altså fikk, mot at jeg permanent slettet dette ene innlegget for godt. Og det skal sies – jeg syns det er litt interessant at dette innlegget er det ENESTE de konkret har krevd at jeg ikke får beholde i hele tatt, men man kan ikke forstå seg på alt her i verden heller, og alt i alt så er jeg jo mest glad for at det innlegget var det eneste, selv om jeg atter en gang syns det er litt snodig.

Ah – det er forresten en ting til jeg syns er viktig å legge til nå. Som dere alle sammen vet har jeg en “advarsel” som popper opp før man kommer ordentlig inn på bloggen min. Og for å si det sånn, den ble ikke satt opp først i går, nei, nei, nei – fakta er at den var der til og med FØR dette “jeg drømmer om å utrydde de slemmeste av de slemme”-innlegget. Jeg bare sier det. Har et par ting jeg kunne lagt til i denne sammenhengen, men satser på at ihvertfall de fleste er smarte nok til å tenke ut selv hvor jeg vil hen ved å nevne akkurat det. Og hvis noen måtte lure var det faktisk jeg selv som ba om å få denne “advarselen” “plugget inn”. Så det så.

Så har vi omsider kommet til HVORFOR jeg nå tar opp denne lille historien igjen. For selv om jeg fikk bloggen min opp og ut i friluft igjen nokså raskt, så ble det likevel gjort en aldri så liten forandring som siden ikke har blitt revasjert: Helt siden denne “hendelsen” har bloggen min ikke lengre vært mulig å se på noen av topplistene her inne, og det samme gjelder også innleggene mine. Ikke på forsiden til blogg.no og heller ikke på siden over bloggere fra Oppdal, OG jeg har heller ikke lengre anledning til å blogshoute.

Og det jeg nå lurer på.. Er det noe vits i å sende en aldri så liten mail hvor jeg ber om en ny sjanse? At jeg skriver en melding hvor jeg forklarer at “det var en gang en slem gutt som dere ville straffe, men som nå har lært, og vel, som per dags dato ihvertfall anser seg selv som en snillere og litt mer folkelig blogger sammenlignet med den gang, og som hadde blitt veldig glad om han fikk lov til å skinne litt på det alt for rosafargede partygulvet deres igjen?”. Er det noe vits? Jeg vet ikke, kanskje. Jeg lurer nemlig om blogg.no sliter litt med rasistiske følelser og fordummende fordommer når det kommer til litt mørkere bloggere som meg selv.

Eller, for å være enda mer konkret i det jeg egentlig-egentlig lurer på – Er det noen av dere flotte og kjekke lesere som har hatt en lignende opplevelse, men som likevel i ettertid har fått en ny sjanse til å ligge på listene igjen, og som også fått tilbake de “magiske” blogshout-evnene?

Syns du at bloggen min er støtende?

Stay goregeous!

Det hender en gang i blant, ikke så ofte som før, men der og da forekommer det likevel at jeg er innom tanken på å starte en ny blogg. Som regel er ikke tanken at jeg skal lage en ny blogg som skal erstatte denne her, men mer en blogg jeg kan ha ved siden av. Men, jo. Det har skjedd at jeg har vurdert å finne en fullstendig erstatter for denne bloggen også.

Jeg har blant annet tenkt på å opprette en blogg som jeg bruker utelukkende for å klemme ut de aller mest negative tankene og følelsene jeg kan ha fra tid til annen. En egen deppe-blogg, eller emo-blogg om du vil. Men jeg har også vært inne på tanken om å opprette en egen blogg som er laget for tull og tøys only, altså en såkalt revolver-fri sone.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Men så kommer jeg inn i meg selv igjen, og tenker følgende.. Hva var nå tittelen på den bloggen du fortsatt skriver og skranter på en dag i dag? Skal jeg virkelig være utro mot et av mine kjæreste mesterverk nå etter alle disse årene?.. Såå, etter et par runder til i retning både opp, ned, litt på skrått og til høyre så ender jeg likevel alltid opp med å la bloggen leve, og de såkalte xtra-bloggene har fortsatt ikke fått livets utløsning.

Og helt greit.. Jeg ser et par fordeler særlig ved at den mer depressive utgaven av meg skulle fått egen blogg. For det er vel ikke til å stikke under en eikenøtt at jeg nok har skremt bort en del folk som opprinnelig kom innom for litt mer useriøse innlegg ved å klemme til et og annet rett-fra-kjelleren-innlegg i ny og ne-he-he-he.. Men enn så lenge så kommer jeg til å fortsette å helle litt salt og pepper i den ellers så søte tekoppen jeg har av en blogg. Sånn en gang i blant.

Jeg har lenge vært veldig klar over at denne bloggen lider av diverse personlighetsforstyrrelser, men for å være helt ærlig – Det gjør jeg også!! Og det er vel også en av hovedårsakene til at jeg personlig liker bloggen min såpass godt selv. Når scroller seg gjennom den er det aldri helt godt å se hva men ender opp med å finne. Og for å være helt ærlig nok en gang – jeg liker det sånn. Det å ta turen innom denne bloggen er litt som å stikke hånda ned i buksa på en vilt fremmed person en sen natt på byen. Man vet aldri hva gjemmer seg der nede. And I freakin like it.

Slik jeg ser det er det bare en av flere måter jeg har klart å holde denne bloggen såpass unik på. Og det er mer eller mindre sånn jeg alltid har vært, og nok alltid kommer til å være. Jeg er og blir Kaptein Von Kaos den ustabilt stabile. Sånn, da hadde jeg plutselig ikke stort mer igjen å si for denne gang. Så blir det spennende å se hva som renner ut av rumpehullet mitt neste gang. Kanskje et nytt shopping-innlegg, kanskje et nytt dikt, kanskje et utrolig suicidalt deppeinnlegg, kanskje et litt mer seriøst innlegg hvor jeg skriver hva jeg mener og tenker om et eller annet random tema, eller kanskje til og med et nytt nakenbilde… Hm, det hadde forresten vært på tide nå.. Hm-hm-hmm.

Uansett. Jeg tror dagens budskap er følgende: Blir du lett sjøsyk? Hopp i havet!

Hvilke type innlegg foretrekker du å se når du tar turen innom?
Hva er ditt desidert beste/ verste minne fra nettopp denne bloggen?

Stay goregeous!

Kjære unike medskapninger, hva tenker dere egentlig om å delta i en aldri så liten konkurranse nå rett før den store månedsfinalen? Yezzzz, jeg snakker selvfølgelig om Halloween. 

Saken er.. Jeg har lenge vært av den oppfatning at absolutt ALLE har et eller annet mørkt og dystert i seg. Uansett hva slags blogg du har er jeg sikker på at individet bak (altså DEG) bærer på MINST et lite monster – innerst i den ellers så fargerike og unike sjela.

Det jeg vil ha dere til å gjøre, HVIS dere ønsker å delta er følgende:
1. Legg ut et innlegg på bloggen din med et eller annet skummelt og/ eller creepy bilde. Fortell leserne dine at du er med i konkurransen.
2. Fortell MEG at du er med i konkurransen ved å skrive “jeg er med”, og viktig-viktig: Gi meg link til bloggen din, slik at jeg finner det spesifikke deltaker-innlegget ditt.

Hmm, ja det var vel i grunnen alt. Hva bildet ditt måtte inneholde er helt og holdent opp til DEG. Det har ikke noe å si når det er tatt, det må gjerne være ti år gammelt, eller mer, det bryr jeg meg lite om.

Det eneste jeg krever er at bildet du stiller opp med er ditt eget (at du f.eks ikke har rappet det fra en skrekkfilm eller noe, for det er fy-fy!!), og at hvis det er noen på det så skal det ene og alene være deg selv. Eventuelt et dyr. Men INGEN andre mennesker enn eventuelt deg selv.

Fristen går ut den 30. oktober, så vinneren vil enten bli kåret da, eventuelt senest den 31. Og jeg kan bare ikke få sagt det tydelig nok: Absolutt ALLE er hjertelig velkommen til å delta, helt uavhengig av hvilken blogg dere måtte ha.

Så er det sikkert noen som lurer.. “Hva får jeg ut av dette hvis jeg faktisk vinner?” Vel, i tillegg til at vinnerbilde vil bli lagt ut i et eget innlegg her inne mot slutten av måneden, så vil også vinnerens egen blogg bli reklamert for mot slutten av hvert eneste innlegg jeg måtte legge ut her inne resten av året. Er ikke det kult, så vet jeg ikke hva som er kult. 😀

Stay goregeous!

Det sies at er det en ting disse såkalte gamlissene virkelig angrer på etter at de har nådd et viss stadie i livet så er det at de ikke var flinkere til å si at de var glad i forskjellige medindivider som de har møtt på livets landevei, før de så ble meid ned av dødens advokat forså å bli liggende i satans mørke og ensomme grøftekant og bare ende opp som et skjørt og forfallent minne.

Det begynner å bli en liten stund siden jeg fortalte dere at jeg faktisk setter pris på dere nå. Så før døden tar ut enda flere av dere snille, fantastiske lesere der ute – jeg er oppriktig ganske så, i hvertfall litt sånn derre glad i dere alle sammen. Dere som bare er innom og leser en gang innimellom, dere som sitter støpt som fast avføring, og dere som også tar dere tid til å kommentere enten dere har noe vittig å skrive, eller det stort sett bare er drit.

Hadde det ikke vært for dere vet jeg neimen ikke om jeg hadde giddet å fôre denne bloggen med det som har falt meg inn og ut de siste, OMG – seks årene!! Det har vært en turbulent reise, vi har vært gjennom både opp- og nedoverbakker. Seks år og livet mitt er minst like kaotisk nå som da jeg startet. Okei, nesten ihvertfall. Forskjellen er vel kanskje først og fremst at kaoset mitt er hakket mer organisert nå enn det har vært tidligere.

Ah, ja, så var det en ting til jeg vil si. I går satt jeg og irriterte meg litt ekstra over noe reklame-dritt her inne som har vært i veien for både det ene og det andre jeg har lagt ut en stund. Det har vært en stund nå hvor enkelte reklamer rett og slett har dekket for både deler av innlegg jeg har lagt ut, men også samtlige kommentarer jeg har fått. Og enda verre, og dette her oppdaget jeg beklageligvis først i går kveld; området hvor dere kan skrive inn navn, bloggadresse, forså å legge igjen en kommentar.

Med andre ord… Samtlige av dere har kanskje rett og slett opplevd i det siste at dere har hatt lyst til å skrive til meg her inne, men så har dere ikke fått det til ene og alene fordi reklamen har vært i veien for det området dere skulle ha kunnet skrivet til meg. Det beklager jeg veldig!! Heldigvis så ser det ut til å være løst nå da jeg sendte en mail til hjelpe-gruppen for blogg.no i natt, og nå skal det problemet endelig være ute av verden.

Så ja, nå skal det ihvertfall ikke være noe problem å kommentere her inne igjen. Men HVIS det skulle skje, vil dere være så überkind og fortelle meg om det ved å sende meg en privat melding inne på Facebook? Med mindre dere er en av de jeg har blokkert der inne skal dere enkelt og greit kunne finne meg ved å søke etter Aylar Von Kuklinski. Er ikke alltid jeg merker sånn selv med det første, tydeligvis… xD

Håper alle sammen får en strålefull helg med masse awesome dupleditter og krassefanter. Takk for at dere holder ut med meg fra tid til annen, og takk for at dere fortsatt gidder å stikke innom denne kanskje litt underlige firkanten av en blogg som på mange måter er blitt mitt tredje hjem her i livet.

Planer for kvelden?

Vi reblogges!

Foto: Rune Heggvoll.

Har man først opprettet en blogg så er muligheten for at man også vil at noen skal vite om den, lese den og gjerne også følge den stor. Selvfølgelig, det finnes noen få som oppretter en blogg først og fremst for seg selv, en blogg som eventuelt bare noen få utvalgte har tilgang til, men det er ikke akkurat disse jeg tenker å skrive til nå.

Når det er sagt. Du trenger ikke nødvendigvis være blogger i hele tatt for at dette innlegget skal “appellere” til deg. Du kan like så godt være en Youtuber, en ivrig Twitter-bruker, eller rett og slett bare være aktiv et eller annet annet sted hvor folk på en eller annen måte kan “følge” deg.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Før i tiden var kommentarer som “Fin blogg, kommenter tilbake?” omtrent like vanlig her på blogg.no som at Donald Trump og/ eller Hillary Clinton på en eller annen måte dekker de fleste store nettavisers forsider i dag. Eller, for alt jeg vet er det kanskje ikke så uvanlig nå heller.. Kanskje jeg er blitt en av få som rett og slett bare er heldig og ikke får disse kommentarene her inne lengre..

Noe jeg derimot fortsatt får en del av er en og annen kommentar på Instagram som gjerne har nada å gjøre med bildet kommentaren har havnet under, men som… Vel, her har dere et eksempel:

Denne “mykese” har helt rett i at jeg har en amazing Instagram-profil, men det å fortelle meg noe jeg allerede vet er egentlig bare å kaste bort tiden min og det liker sjeldent noe særlig i hele tatt. Og vet dere hva jeg liker enda mindre enn å bli gjort oppmerksom på ting jeg allerede vet? Smiger og smisk..

Egentlig burde jeg ha fjernet denne kommentaren for noen dager siden, jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det enda. Og jeg innser at det er en “fare” for at det faktum at jeg nå har tatt screenshoot av denne kommentaren forså å publisere dette bildet her inne nok går litt i mot hensikten jeg nå har ved hele dette innlegget da denne “mykese” nå får en ufortjent reklame for Snapchat-profilen sin, men i det minste har jeg nå et superkonkret eksempel å henvise til.

Dessverre tror jeg nok at den slags skamløs spam er kommet for å bli. Men det kan i det minste hende at jeg nå sparer meg selv for litt fremtidig smisk ved å nå være helt tydelig på et par ting..

Jeg følger generelt veldig få folk. Hvis jeg “følger” eller “abonnerer” på noe(n) noe sted er det simpelthen på grunn av en eneste ting: Den personen/ siden har noe som personlig interesserer meg. Jeg har ikke valgt å følge vedkommende for at h*n var så “søt” å “følge” meg først, jeg har ikke valgt å følge vedkommende fordi vi er nære venner, eller fordi vi deler blod. Jeg har heller ikke valgt å følge noen der ute i håp om å bli fulgt tilbake.

Eller… Okei, før i tiden kunne noen ha arrestert meg på det aller siste der. For det var jo en gang sånn at det å følge noen på blogg.no fungerte på samme måte som å sende venneforespørsel til noen på Facebook, en tid hvor det å følge noen krevde samtykke fra begge parter. Det HAR VÆRT en tid hvor jeg “fulgte” så hinsides mange blogger her inne for å være på flest mulig bloggeres nyhetsfeed at min egen nyhetsfeed stort sett bare var fylt opp med innlegg jeg egentlig ikke kunne brydd meg mindre om.

Så ja, det har vært en periode hvor også jeg var en mer eller mindre skamløs rævslikker. Men det er fortid nå. Det er ikke lengre særlig aktuelt å bringe opp lengre. Nå følger jeg kun noen ytterst få. Bloggere jeg personlig bryr meg om å følge, rett og slett fordi de ihvertfall innimellom publiserer innlegg som jeg enten finner underholdende eller interessant å lese.

Foto: Rune Heggvoll.

Kort oppsummert: Ikke kast bort tiden din på å prøve å overbevise meg om at jeg burde følge bloggen din av en eller annen grunn. Du må gjerne fortelle meg at du har en blogg, men da helst i form av en privat melding på Facebook. IKKE i form av en kommentar på veggen min. IKKE i form av en kommentar noe som helst sted, med mindre jeg har publisert et innlegg hvor jeg etterlyser blogger, Youtubere etc. å følge. Og please – gjør det kort!!

Ikke gidd å bruke tid på å skrive en lengre melding om hvorfor jeg burde følge deg. Det holder at du bare gir meg en link, så skal jeg sjekke det ut når jeg gidder. Liker jeg det jeg ser så følger jeg deg. Liker jeg det ikke, ja så holder det ikke om argumentene dine i den eventuelle meldingen du har sendt er aldri så godt skrevet. Godta det, eller risiker å bli blokkert på livstid. Sjela mi er langt i fra gratis, det samme er tiden min. Du bør virkelig være awesome for å gjøre deg fortjent til den.

Vi reblogges!

Til tross for at bloggen min ikke skimter like sterkt som den gjorde i dens store gullalder får jeg fortsatt rennende inn med spørsmål om hvordan i heiteste jeg får det til. Jeg har som regel enten latt være å svare i hele tatt, eller sagt det som det er at oppskriften bør forbli i “familien”.. Men akkurat i dag har jeg tenkt å være ørlite grei med dere.

Jeg kommer ikke til å dele alt, men nok til at dere ihvertfall vil klare å kjenne lukten av den suksessen jeg har ruget frem i årevis. Så ta frem penn og papir, og gjør deres notater før jeg angrer meg og fjerner dette høyst sjenerøse innlegget for godt.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

1 porsjon perfekt blogg:
200 gram helsprø selvironi
2 stk hardkokte hjernedeler
1 stk deilig kropp
10 stk usakligheter (minimumskrav)
2 dl nakenbilder
6 ss selvutlevering
2 ss alvor
1/2 ts skriveleifer
1/2 ts provoserende innhold

Når du så har samlet sammen disse ingrediensene, ta og legg de inn i bloggen din hulter til bulter så vil du etterhvert ende opp med en 15% fullstendigkaos-aktig blogg. Resten av oppskriften vil nemlig være låst inn på et sikkert sted til den dagen evolusjonen har gjort meg om til jord og dritt.

Vi reblogges!