Er du en av de som har lagt igjen en og annen kommentar på en eller annen blogg i det siste, men aldri fått noe svar? Vel, det kan faktisk hende at vedkommende har svart deg, bare at du som med-blogger ikke har fått varsel om det likevel da du KAN ha glemt et eller annet viktig da kommentaren din ble sendt inn. Først og fremst, bare for å rydde all mulig tvil til side med en gang – Dette innlegget er forbeholdt de av dere som faktisk har en blogg. Så med andre ord er ikke dette innlegget veldig vesentlig å lese for dere som verken har noe blogg akkurat nå, og som ikke har noe plan om å opprette en i fremtiden heller.
Så alle kjære med-bloggere der ute, da var det oss igjen da! Grunnen til at jeg nå velger å skrive dette innlegget er at jeg har latt merke til at et par av dere som har kommentert den siste tiden, og som vet har en egen blogg her inne, likevel ikke har fått med noe profilbilde etter at jeg har godkjent kommentarene som dere har sendt inn. Og en av de vanligste feilene folk gjerne gjør er å kommentere uten at man er pålogget.
Så det aller første du MÅ være sikker på om du vil ha med profilbildet ditt, samt å motta et varsel når kommentaren din er blitt besvart er: VÆR PÅLOGGET når du er inne og kommenterer. Den andre feilen folk gjerne gjør er å glemme å legge inn blogg-adressen i URL-feltet som som oftest er å finne under “Navn” og “E-post”. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror du også må passe på at det står http:// i starten. Hvis bloggen din f.eks heter fullstendigkaos.blogg.no (noe den forhåpentligvis ikke gjør, hehe..) så skal det stå http://fullstendigkaos.blogg.no i “URL”-feltet.
Så, kort oppsummert.. SLIK sørger du for at kommentaren din både får med profilbilde, pluss at du får automatisk varsel etter at kommentaren din er blitt besvart:
1. Du MÅ i utgangspunktet ha en blogg. 2. Du MÅ være pålogget på blogg.no når du legger igjen din kommentar. 3. Sørg for at bloggadressen din er med i “URL”-feltet, og at det altså IKKE står igjen tomt eller noe.
Forresten, en ting til.. Dette er jeg ikke helt sikker på, men jeg TROR du også øker sjansen for å få med profilbildet om du f.eks heller kommentere fra pc eller mac, fremfor mobil. Men akkurat her er jeg altså ikke helt sikker da jeg veldig sjeldent bruker mobil for blogg selv. Mulig usikkerheten jeg har akkurat på det feltet i bunn og grunn skyldes at jeg glemte meg på et eller annet område den ene gangen jeg brukte mobilen til å kommentere en annens blogg fra for en tid tilbake.
God morgen alle vakre medskapninger, hottentotter, alveting, småtroll, rumperesere, bedrevitere, unnasluntere, pappa- og mammadalter!! Ja, for det er virkelig en bedre morgen vi er vitne til i dag. Ihvertfall for undertegnende meg, og det er jo det viktigste eller noe, sant?
Så til kilden til denne oppblomstringen av pervers glede og optimistisk hommør. Vet dere hva jeg fant ut like etter at jeg rullet opp øynene i dag? Jeg har fader tulle meg klart å komme meg opp på den lenge så etterlengtede og nærmest litt skumle topplisten til blogg.no (om det skulle herje noen tvil).
Tror dere meg ikke? Vel, jeg gråter ikke spilt melk av den grunn, for vet dere hva? Jeg har beviser! Mohaha – den hadde dere ikke regnet med, tenker jeg!
Tadda!! – bare se hvem som har kapret 149. plassen i dag. Det er meeeeeeggg!! (om det skulle være noen tvil)
Jeg er bare så utrolig fornøyd nå. Dette er noe jeg har drømt om i flere år, men jeg har aldri helt turt å håpe at det faktisk en dag skulle skje. Nå kan jeg trygt stryke enda et punkt på den noe morbida lista mi over ting jeg vil oppleve før jeg en vakker dag tusler ned i grava.
Tusen, tusen takk for alle sammen som har orket å følge med den siste tiden. Tusen takk til alle som har kommentert, lagt igjen likes og på en eller annen måte orket å gidde å støtte meg og min forskrudde verden. Jeg vet det ikke bare har vært lett, men nå har vi endelig, ENDELIG klart det!!
Ah, om jeg bare hadde hatt penger nå. Da skulle jeg spandert på meg en marsipankake…
Er det en fin dag i dag, eller ER det en fin dag i dag?
Så, rett på sak: Hva er det du egentlig kommenterer når du er innom en blogg? Som jeg nevnte for et par innlegg siden har jeg i en større grad nå blitt han som kommenterer et viss antall blogger i uken, i håp om å få noe tilbake. Gudene skal vite at jeg har forandret meg, for bare tanken på å bli en sånn blogger ville nok fått den 5 år yngre utgaven av meg selv til å lete etter en mørk og forlatt garasje å henge seg i.
Og jeg skal også innrømme at jeg ikke alltid leser ALT. Men jeg forholder meg likevel for god til å scrolle rett ned og bare svare på det ene spørsmålet som måtte finnes helt nederst, og jeg passer også på å ikke BARE lese overskriften, i tilfelle teit clickbait-felle.. Jeg syns rett og slett folk fortjener bedre enn det. Okei, jeg kan nok ha gjort det et par ganger når jeg tenker meg om, men i de aller fleste tilfellene har jeg ihvertfall lest 50% av innlegget det er snakk om, minimum.
Også syns jeg det er greit å vise litt respekt. Hvis jeg foreksempel ikke føler at jeg har NOE som helst på det innlegget å gjøre, så legger jeg ikke igjen noe heller. Hvis jeg ikke har noe positivt eller i det minste konstruktivt å si som jeg kan stå for og faktisk mene, så holder jeg kjeft, og går heller videre til et annet sted. For en ting er at jeg nok har blitt en litt mer “billig” blogger i det siste, men falsk eller ufin har jeg ihvertfall ingen planer om å bli, ihvertfall ikke med vilje.
En annen ting som har litt å si er selvfølgelig innleggenes lengde. Eller, antar at det ikke er noe selvfølge for alle, men for meg er det det. Desto lengre et innlegg er, desto større er sjansen for at jeg ikke orker å lese, med mindre det er om noe som jeg virkelig interesserer meg for. Ja, også har det litt å si om det jeg leser er skrevet på bokmål eller ikke da sjansen for at jeg bare dropper det hele også øker litt om noe foreksempel er skrevet på nynorsk.
De siste ukene har jeg gått rundt og vurdert noe frem og tilbake rundt særlig en ting. Og for å ikke kjede ihjel flesteparten av dere som allerede har lest om det jeg nå sikter til fra før, og for å ikke risikere å kjede ihjel meg selv i tillegg ved å gjenta alt jeg skrev for noen uker siden, så kan vi heller si det sånn at dere som ikke alt har lest om mine tanker om “en mulig tilgivelse” fra blogg.no-teamet kan klikke klikke dere inn her.
I dag tidlig tok jeg omsider sjansen, jeg sendte blogg.no en mail hvor jeg først fortalte litt om hvordan bloggen min en gang var før, og hvordan jeg selv i hvertfall føler at den er i dag, samt at jeg også valgte å nevne den ene spesifikke episoden som fikk bloggen min totalt kastet inn i dødens mørkeste venteværelse for en liten stund.
Jeg spurte så om det var mulig å gi bloggen min en aldri så liten prøveløslatelse, gi bloggeren i meg en ny sjanse til å skinne mer i det offentlige rom igjen. Og jaggu skulle det vise seg å funke! Nå kan jeg ENDELIG blogshoute igjen, nå kan folk ENDELIG se innleggene mine under “Siste blogginnlegg fra Oppdal” igjen, og i det hele tatt: Alle sperrene denne bloggen har “lidd under” de siste årene er nå hokus-pokus borte.
Så nå gjelder det “bare” å holde meg på riktig side av grensa fremover. Jeg kommer nok fortsatt til å få høre at jeg er litt drøy fremover, men forhåpentligvis ikke for drøy slik jeg tydeligvis var en gang tilbake. Og nå som disse sperrene er opphevet kan det jammen hende at bloggmotivasjonen min blomstrer enda litt høyere opp igjen også. For jeg skal ikke benekte at da de disse sperrene først kom i 2012, ja så gikk det en hel del utover litt av hvert… xD
Jammen, så var det visst søndag igjen da. Hvem skulle tro det for en uke siden, at om knappe sju dager så skulle vi altså være her igjen? Sprøtt!!
Vet dere hva mer som er litt sprøtt? Det faktum at jeg nå skal ha en splitter ny spørrerunde igjen. Sitter nemlig og lurer på om det kan være to år eller mer siden forrige gang, og siden da har jeg jo fått et par nye følgere og sånn, så.. Men jeg antar at det fortsatt er bedre sent enn aldri igjen?
Så kjære faste følgere, lesere og tilfeldige innom-dumpere, hva er det dere sitter og ruger på? Og igjen, for meg finnes det ingen spørsmål som er for personlige, så jeg ser INGEN grunn til at noen skal være redd for å spørre meg om HVA DET MÅTTE VÆRE. Spør meg om akkurat hva som helst, hva som helst i hele verden, og så skal jeg gjøre mitt aller beste på å svare dere.
Er litt usikker på om svarene kommer til å komme i video eller i skriftform, mulig jeg kommer til å gjøre begge deler. Hmm, kan ikke dere vote over det i kommentarfeltet mens dere samtidig er i gang med å sende meg spørsmål, så tenker jeg at vi sier det sånn at flertallet av dere skal få bestemme denne gangen.
Enyway, dere har frist til torsdag (27. april). Jeg gleder meg til å se hva dere har på hjertet! 😀
.. jeg fikk vite at jeg skulle bli far: Har en følelse av at jeg kommer til å gjenta dette ihvertfall et par ganger i dette innlegget, men: Det kommer an på. Nå går ikke jeg akkurat rundt og drømmer om å bli far, av ganske mange forskjellige årsaker, men hvis uhellet først skulle vært ute ville jeg ihvertfall ikke tvunget moren til å ta abort, samme hvem moren hadde vært. For når det kommer til abort eller ikke abort syns jeg det er et valg som bare den gravide moren skal ta, ingen andre.
Hvordan jeg ellers hadde taklet saken hadde kommet veldig an på moren. Hvis moren hadde vært kjent for å være av den mer ansvarsløse typen som helst foretrakk å kaste mest mulig ansvar over på alle andre hadde jeg nok sett litt mørkt på det. Men hvis moren hadde vært en mer av den rettferdige 50/50-typen hadde jeg nok tatt det ganske greit, selv om jeg altså ikke i utgangspunktet har et ønske om å bli far.
.. tryna offentlig: Haha, hva var det jeg sa.. xD Det kommer an på! Her tenker jeg det er først og fremst humøret mitt som skulle spilt den største rollen. Jeg kan ta en god del ting i livet ganske greit med en stor dose selvironi, til og med spøke en del om diverse ting som ikke går helt min vei, og gjøre et stort humoristisk nummer ut av det. Men… Jeg kan også la de samme tingene ødelegge minst en hel dag for meg om jeg i utgangspunktet ikke har det så alt for bra. Såå.
.. Ikke hatt penger på kortet i butikken: Da ville jeg først forsøkt å huske hvor mye jeg hadde igjen sist jeg sjekket kontoen, så sett på prislappen, og så forsøkt å ta bort de varene som jeg hadde hatt aller minst behov for der og da, og som ville vært minst stress for de ansatte å sette tilbake for meg.
.. vant i lotto: Haha, jeg skal prøve og ikke si det denne gangen.. Det dere vet. Men for å si det sånn, 50 kroner er helt ok, et par millioner er derimot en veldig god viagra.
.. prompa offentlig: Hvor offentlig? Og hvor høyt? Jeg skal ikke si det, jeg skal IKKE si det. Det, dere, vet. Hadde jeg sittet alene på bussen, altså ikke delt sete med noen, så hadde jeg nok ikke brydd meg. Kanskje ikke merket det engang. Hadde jeg derimot sittet like ved ei veldig hot lårhøne jeg overhode ikke kjente hadde jeg nok ønsket å hoppe ut av vinduet i håp om å få en rask og smertefri død.
.. spydd på kino: Her hadde jeg nok blitt flau samme hva, så her trenger jeg ikke en gang tenke på å skrive det jeg ikke har så lyst til å skrive en gang til. Men, dersom jeg hadde kunnet kontrollere det litt på forhånd hvor det hele skulle ende så hadde jeg nok siktet litt på en eller annen som hadde irritert meg en stund, hvis det hadde vært noen.
Men, uansett. Det er mange, mange år siden jeg spydde sist, og det er også en stund siden forrige gang jeg var på kino. Og akkurat nå tviler jeg litt på at jeg noen gang kommer til å gidde å gå på kino igjen. Ihvertfall alene.
.. rygga inn i en annen bil: Vet dere, det har nok skjedd. Spesielt på ungdomskolen var jeg ganske klønete og kunne fint gå inn i det ene og det andre, så skulle ikke forundre meg om jeg har rygget inn i det ene og det andre på den tiden. Forhåpentligvis en stillestående bil da.
Spørsmålene har jeg rappet fra bloggen til Ann Iren Dauvi!
For.. Nå er jo en gang vår verden sånn at ingenting varer evig. Mest sannsynlig vil det også være en dag hvor denne bloggen plutselig ikke finnes lengre, en tid hvor noen andre plutselig kan lage seg en blogg med eksakt samme adresse som den dere leser på nå.
Og.. Nå er det ikke meningen å virke veldig selvopptatt her, men… Hvis jeg plutselig skulle falle fra Endors klipper i løpet morgendagen, og blogg.no bestemmer seg for å slette bloggen min 2-3 år senere på grunn av inaktivitet.. Og det skulle dukke opp en ny “fullstendigkaos”-blogg litt etter det igjen…
Kan dere være så snill å senke den bloggen så langt under havet som overhode mulig da? Jeg mener – har ikke jeg gjort meg vel fortjent nå til å være den ENESTE bloggeren i hele UNIVERSET for evig og alltid med adressen fullstendigkaos.blogg.no? Jeg mener nemlig så!!
Så hver så snill og hjelp meg – bare tanken på disse tingene gjør at jeg får lyst til å dra på fargefylla….
Føler du titt og ofte at det du sa en gang da plutselig vender tilbake forså å bite deg kraftig i skinnskåla? Jeg føler så absolutt det! Eller… Nei – Det er ikke en følelse jeg har kjent på sånn veldig mange ganger forsåvidt, men når den først har grepet tak, ja, så har den virkelig gått inn for det, med hele kjeften som innsats. Ja.. Jeg tenker vi bare sier det sånn jeg xD
For noen år siden rakket jeg ned på det kjente og kjære “kommenter bloggen min, så skal jeg kommentere din”-opplegget. Jeg gjorde det klart at jeg KUN kommenterer de bloggene jeg virkelig liker, uavhengig om han eller hun liker Facebook-siden min, eller har lagt igjen noe som helst av livstegn på min blogg.
Vel, det er ikke helt sånn ting har blitt for meg nå. For det er strengt talt ingen hemmelighet at jeg sliter litt med det at folk er ikke så flink til å kommentere hos meg lengre, spesielt hvis man sammenligner med 4-5 år tilbake, noe det forsåvidt er flere årsaker til. Jeg skal ikke nekte for at jeg blant annet har en del innlegg som ikke er så lette å vite hva man skal si på etter å ha lest de, blant annet.
Men så er det nå en gang slik at: Hvis man er den som stadig kommenterer noe hos noen, uten at vedkommende gidder å svare eller kommentere noe spesielt tilbake, ja så kan jeg forstå de som ikke gidder noe særlig mer etter en stund. Og det tror jeg nok har skjedd inne hos meg også, at jeg rett og slett har mistet aktive “kommentanter” (det er et ord, right?) fordi jeg ikke har vært flink nok til å gi de noe tilbake.
Nå mener jeg som sagt IKKE at dette er den eneste årsaken til at alle som var ganske aktive her inne før har sluttet å gi noe særlig lyd fra seg nå. Mange av de jeg gjerne hørte titt og ofte av fra før har simpelthen helt andre ting som opptar de i dag: jobb, familie, “hemmelige” elskere, også videre. Men jeg tror nok likevel at noen av de jeg har mistet i dag, fortsatt kunne ha skrevet her inne, om jeg bare hadde vært litt mer gavmild av meg for en tid tilbake.
Enyway. I løpet av de siste månedene har jeg blitt noe flinkere til å kommentere hos andre, selv om jeg ikke nødvendigvis syns at innleggene er sånn nevneverdig fengende. Og tro det eller ei, men jeg tror kanskje det har hjulpet. Bittelitt. For i det siste har det ihvertfall vært et par flere som har gitt lyd fra seg igjen, enn “bare” de to som kommenterte en gang i blant mot starten av året.
Igjen er jeg ikke helt sikker på hva årsaken til ting faktisk er, for alt jeg vet kan det hende det første og fremst ligger i at de som har kommentert litt mer igjen i det siste syns jeg har flere innlegg nå som er lettere å mene noe om. Eeeeeller noe helt annet. Men uansett, jeg tror ihvertfall ikke det har “skadet” at jeg faktisk har blitt flinkere på å vise ihvertfall litt interesse igjen nå for andre sine blogger.
Hvor viktig er det for deg at de du kommentarer hos kommenterer din blogg tilbake?
Det begynner å bli noen år siden nå at blogg.no klikket mongo på meg og svartelistet meg totalt, forså å bestemme at jeg ikke lengre kunne ligge og sole meg på forsiden deres. For dere som har kommet inn i nyere tid virker dette kanskje noe virkelighetsfjernt, men jeg har virkelig en fortid som slem gutt her inne. Går man langt nok tilbake i arkivet kan man finne de mørkeste skriverier om, vel, egentlig alt mulig.. Og erotikk og nakenbilder kunne også være at jeg hadde strødd utover en og annen kaffe-kopp. Hot coffee indeed.
Til slutt var det noen i ledelsen som sa: “Nei, han fyren her vil vi helst ikke assosieres med lengre!”. Og vips var bloggen min “borte”. Jepp, den var faktisk nedlagt en stund, fullstendig uten noen form for advarsel (med mindre man tar med den superlange avtalen man skal godta før man registrerer seg som INGEN andre her inne har lest likevel…. Og vet dere hva det var som fikk begeret deres til å til slutt renne over? Et innlegg hvor jeg fantaserte om en fiksjonell verden hvor jeg var en superduper intelligent og svært dødelig leiemorder som bare tok ut de verste av de verste. You know – konemishandlere, barnemordere, rasister, nazister, en og annen sinnsyk diktator, også videre.
Dette likte altså ikke et eks antall av de moralistene som ihvertfall sjefet og bestemte her inne den gang da. Folk kunne visstnok tolke innlegget som om jeg oppfordret til kriminalitet, og det er fy-fy. Og selvfølgelig – Oppfordring av kriminelle handlinger skal man slå ned på, der er jeg helt enig. Men nå var det en gang ikke sånn at det var det jeg gjorde. SELV mener jeg ihvertfall at jeg gjorde det tydelig nok at dette først og fremst var ment som et “fantasi-innlegg”, og jeg syns en dag i dag at blogg.no-folka overreagerte ved å gjøre som de gjorde basert på hvordan enkelte KUNNE ha tolket det.
I ettertid har jeg også lurt på om de som tok denne avgjørelsen selv ikke helt forsto hva jeg egentlig mente med dette innlegget, for.. Er det noe som bare blir mer og mer tydelig i verden i dag så er det at det er jævlig mange folk der ute som ikke er så skrekkelig god på å skille “tullemus” fra “revolver”. Herregud, jeg har jo selv aspergers så jeg vet hvordan det kan være, men igjen – Jeg syns fortsatt en dag i dag at de overreagerte ved å legge ned bloggen min etter dette.
Heldigvis ble det en slags “lykkelig slutt” på denne historien likevel. For bloggen min eksisterer jo igjen nå, det har den gjort en god stund. Og det skyldes pretty much at jeg var veldig rask med å sende de mail da jeg oppdaget hva som har skjedd. Jeg ba på mine ødelagte knær om å få bloggen tilbake, noe jeg altså fikk, mot at jeg permanent slettet dette ene innlegget for godt. Og det skal sies – jeg syns det er litt interessant at dette innlegget er det ENESTE de konkret har krevd at jeg ikke får beholde i hele tatt, men man kan ikke forstå seg på alt her i verden heller, og alt i alt så er jeg jo mest glad for at det innlegget var det eneste, selv om jeg atter en gang syns det er litt snodig.
Ah – det er forresten en ting til jeg syns er viktig å legge til nå. Som dere alle sammen vet har jeg en “advarsel” som popper opp før man kommer ordentlig inn på bloggen min. Og for å si det sånn, den ble ikke satt opp først i går, nei, nei, nei – fakta er at den var der til og med FØR dette “jeg drømmer om å utrydde de slemmeste av de slemme”-innlegget. Jeg bare sier det. Har et par ting jeg kunne lagt til i denne sammenhengen, men satser på at ihvertfall de fleste er smarte nok til å tenke ut selv hvor jeg vil hen ved å nevne akkurat det. Og hvis noen måtte lure var det faktisk jeg selv som ba om å få denne “advarselen” “plugget inn”. Så det så.
Så har vi omsider kommet til HVORFOR jeg nå tar opp denne lille historien igjen. For selv om jeg fikk bloggen min opp og ut i friluft igjen nokså raskt, så ble det likevel gjort en aldri så liten forandring som siden ikke har blitt revasjert: Helt siden denne “hendelsen” har bloggen min ikke lengre vært mulig å se på noen av topplistene her inne, og det samme gjelder også innleggene mine. Ikke på forsiden til blogg.no og heller ikke på siden over bloggere fra Oppdal, OG jeg har heller ikke lengre anledning til å blogshoute.
Og det jeg nå lurer på.. Er det noe vits i å sende en aldri så liten mail hvor jeg ber om en ny sjanse? At jeg skriver en melding hvor jeg forklarer at “det var en gang en slem gutt som dere ville straffe, men som nå har lært, og vel, som per dags dato ihvertfall anser seg selv som en snillere og litt mer folkelig blogger sammenlignet med den gang, og som hadde blitt veldig glad om han fikk lov til å skinne litt på det alt for rosafargede partygulvet deres igjen?”. Er det noe vits? Jeg vet ikke, kanskje. Jeg lurer nemlig om blogg.no sliter litt med rasistiske følelser og fordummende fordommer når det kommer til litt mørkere bloggere som meg selv.
Eller, for å være enda mer konkret i det jeg egentlig-egentlig lurer på – Er det noen av dere flotte og kjekke lesere som har hatt en lignende opplevelse, men som likevel i ettertid har fått en ny sjanse til å ligge på listene igjen, og som også fått tilbake de “magiske” blogshout-evnene?
