Det har gått en stund siden vi sist snakket sammen nå. Siden vi sist kranglet. Siden jeg sist oppførte meg så ondskapsfullt ovenfor deg og dine, og du som alltid aldri svarte med noe annet enn ren godhet tilbake. Siden den gang har jeg tenkt. Mye. Jeg har tenkt på alt jeg burde gjort annerledes. Alt det jeg gjorde, men aldri skulle ha gjort. Alt jeg aldri gjorde, men definitivt burde ha gjort. Alt det gode jeg ga deg, men som du definitivt hadde fortjent så mye mer av. Og selv etter at jeg til slutt valgte å forlate deg, forlot du meg aldri tilbake. Og du sluttet aldri å gi.
Og jeg vet hva du sitter og tenker nå. Jeg trenger ikke tenke sånn lengre. Du har gått videre. Du er ikke sint mer. Du er ikke lei deg lengre. Du har tilgitt, og syns at jeg heller burde fokusere på alle de gode tingene vi hadde sammen. Ikke sant? Og tro meg, jeg har virkelig prøvd. Tross alt så var det jo de det var mest av når alt kommer til stykke, var det ikke? Men likevel.. Jeg klarer aldri helt komme over at jeg behandlet deg så jævlig alle de gangene klørne mine igjen begynte å komme frem. Jeg klorte deg til blods, og du bare lot meg gjøre det. Og du tilga meg, gang på gang. Hvorfor?..
Ingen dager har noen sinne vært helt like, og sånn skal det forhåpentligvis fortsette å være. Selv alle disse eneggede tvilling-dagene er helt kliss klass like når alt kommer til alt. Hva slags dag dette her er, for meg, ja det vet jeg ikke enda da jeg såvidt bare har startet på den. Men foreløpig så merker jeg at jeg savner en viss energi, en god porsjon motivasjon, for ikke å snakke om INSPIRASJON som jeg når sant skal sies føler jeg var ganske bortskjemt med allerede FØR jeg våknet ordentlig visse dager for en ukes tid siden – *kremt* – da jeg blant annet ikke hadde en pc som virket som den skulle. Men dere vet hva man sier.. Det er som oftest før det store spetakkelet at det er stille en stund, så før vi aner det smeller jeg nok til med noen skikkelig tvilsomme greier igjen! xD
Haaaaaaaaaaaaaaalllllloeeeennn! Har dere det bra? Hvordan JEG har det?? Naww, dere er bra søte da.. Nei, jo, jeg har det igrunnen ganske greit. Akkurat karret meg ut av kjøkkenet etter å ha tatt oppvaska med bittelitt hjelp fra my boys Harm og Hegseth. Men, det er ikke de jeg har tenkt å dedikere dette innlegget til i kveld. Det har seg nemlig sånn at jeg har en liiiiten oppdatering å komme med angående mitt litt schizofrene forhold til 13 Reasons Why. For i går så kom jeg jo frem til at jeg var fornøyd med å ha sett den første episoden av sesong 2, men at jeg trolig ikke skulle gidde meg til å se resten. Vel, det varte bare i et par timer, så forsvant sola, og “emo-kidden” i meg poppet frem igjen. Og TRO meg: den bekmørke emo-gutten i meg lever fortsatt i beste velgående.
.. Og nå sitter jeg og tenker at det først og fremst var tre grunner til at jeg var såpass bestemt på at 13 Reasons Why egentlig ikke var noe for meg der og da – 1: Det var fremdeles sol og varme ute – jeg blir som kjent litt gretne-Petter av sol og varme. 2: Denne sesongen starter med en tatovering-sekvens – alle som har fulgt meg en stund bør vite nå at jeg får temmelig fort noia av sånt, og har jeg først fått slengt slike scener i fleiser blir jeg gjerne litt ekstra farvet av det en stund etterpå. 3: Jeg har så og si bodd på Paradise Hotel den siste måneden. Så overgangen fra Hotel Tull og Fjas til 13 Nitriste ble litt i overkant røff. Man kan på en måte sammenligne det med å omsider komme hjem igjen etter å ha tilbragt en langhelg med verdens beste venner. Jeg trives (stort sett) ganske greit her hjemme, men når man akkurat har kommet hjem igjen fra verdens beste vennehelg.. Ja, dere skjønner tegninga.
Enyway: Etter at jeg ved midnattstider hadde gått meg en tur med Ozzy i bånd, kommet meg hjem igjen, og kokt meg et par veggis-pølser, bestemte jeg meg for å gi 13 Reasons Why sesong 2 en sjanse til. Og for å si det sånn: Alle de falske “nei, dette er ikke en serie for meg. Jeg er ikke en sånn en serie-dude”-tankene fra noen timer tidligere var plutselig like forduftet som sunn fornuft i det hvite hus etter at USA hadde valgt å peke ut en muggen appelsin som sin neste president. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange episoder det ble i natt, men jeg tror at jeg ihvertfall slukte tre episoder helt rått før jeg omsider fant det for godt å legge bein og innvoller tilbake i kista. Så da vet dere det! ^^
I løpet av den siste måneden har jeg sett intet mer enn hele TRE sesonger av Paradise Hotel Norge, dvs. de tre sesongene man kan se UTEN noe reklame som betalende medlem på viaplay.no. Men i går når jeg omsider fikk sett ferdig sesong 10 gikk jeg plutselig tom for reklamefrie Paradise-episoder. Noe som igrunn passet meg helt fint da jeg merker jeg er litt lei akkurat nå. Jeg syns fortsatt det er gøy å stalke enkelte deltakere og sånn, men jeg er litt lei av at det så og si nesten bare har vært Pærra jeg har sett på når jeg først har sett på noe i den siste tiden.
.. Så i kveld bestemte jeg meg for å se første episode av 13 Reasons Why, sesong 2. Men allerede nå lurer jeg på om det er noe jeg skal gidde å fullføre. Og hvis jeg kommer til å gjøre det, hva vil isåfall være grunnen? Først av alt.. Jeg er en av de som mener at mange faktisk kan ha godt av denne serien. Det er en rekke foresatte der ute som kan få øynene åpnet opp litt, bli litt mer beviste på hvordan det er å være ung i dag. Og så ser jeg for meg at det er en del som sliter med et eller annet som kan finne en slags trøst i denne serien, få en slags bekreftelse på at man ikke er alene. Ja, også mener jeg også at serien generelt kan bidra til å gjøre folk mer bevisste på hvordan enkelte handlinger og ORD faktisk kan påvirke andre, både i negativ og positiv forstand.
Og ja.. Jeg sitter her og tenker nå.. Hvorfor skal jeg se sesong 2 av 13 Reasons Why? Er jeg en forelder? Nei. Går jeg på skole eller noe sånt nå? Nei. Blir jeg mobbet eller trakassert av noen? Ikke som jeg vet. Har jeg nylig blitt det? Ikke som jeg vet. Anser jeg meg selv som et dårlig menneske som trenger en oppvekker sånn at det ihvertfall er et lite håp om at jeg får gått litt inn i meg selv og revurdert en del ting i livet? Vel.. Jeg er absolutt ikke perfekt, men akkurat når det kommer til hvordan jeg oppfører meg ovenfor andre så TROR jeg ihvertfall at jeg ikke har noe å ha dårlig samvittighet for. Og om så var er jeg litt usikker på om 13 Reasons Why “forandrer” meg mer enn det første sesong eventuelt var i stand til.
Og helt, helt ærlig. Årsaken til at jeg så første sesong er først og fremst fordi jeg er veldig opptatt av blant annet tv-serier og film. Første sesong av 13 Reasons Why var på et tidspunkt noe “alle” snakket om. Og sånn sett en serie jeg da naturligvis ble veldig nysgjerrig på og følte at jeg “måtte” se, bare for å ha sett den, sånn at jeg kunne danne meg en mening om den. Og det gjorde jeg. Jeg likte serien, jeg koste meg ikke med den, men jeg syntes at serien tok opp en rekke viktige tema på en god og modig måte. Så.. Jeg har med andre ord sett 13 Reasons Why. Første sesong.. Men hvorfor skal jeg egentlig se sesong 2?
Her og nå er det i grunn bare EN eneste grunn til at jeg har litt “lyst” til å se andre sesongen, og det er ene og alene fordi jeg har lyst til å se en av guttekarakterene få sin lenge etterlengtede straff. Eller med andre ord: den eneste grunnen til at jeg er litt keen på å se sesong 2 er rett og slett på grunn av et viss hat. Og det mener jeg personlig er et litt feil utgangspunkt for å se på en serie, ihvertfall når det står der som det eneste. Så, ja, nei.. Når alt kommer til alt bør jeg nok bare la denne serien ligge. Jeg har sett sesong 1, jeg likte den sesongen ganske greit. Men av forskjellige grunner jeg ikke har klart å samle opp tretten stykk av (enda), så ser jeg altså ikke det store poenget i å se ferdig sesong 2.
Det sies at alle valg man tar i løpet av livet ALLTID har to sider. En mørk, og en lysere side. På mandag fikk jeg hjelp av min hellige skaper til å degradere/ oppgradere seks-setersen min til en tre-seters. Aller helst ville jeg at den skulle bli til en fire-seters, men det var visst ikke et alternativ i følge skaperen, på grunn av et eller annet jeg ikke forsto noe av.. Alternativene i følge han var enten å fortsette å ha en seks-seters, eventuelt gå for en fem-seters, eller en tre-seters. Men en fire-seter.. Det var visst ikke aktuelt. Det gikk visst ikke, og igjen – jeg fatter virkelig ikke hvorfor.
Men greit. Siden jeg personlig ikke ville ende opp med en laaaang fem-seters uten hjørne (på seks-setersen var det nemlig et hjørne i midten) så bare “måtte” jeg gå for tre-seters. Og i dag tidlig testet jeg ut hvordan det er å sove på den, og.. Nå syntes jeg ikke seks-setersen var den beste å sove i heller, men tre-setersen er IHVERTFALL et mareritt for meg og min fem meter lange kropp. Og når jeg først har lagt meg for å sove på en såpass ukomfortabel sofa så påvirker det også tydeligvis drømmene mine. Klarte nemlig å drømme at jeg hadde fått tilsendt en rekke videoer på snap av noen ukjente “menn” som hadde bundet fast ei venninne av meg i en garasje som de slo og sparket, mens hun bare gråt og gråt, og mot slutten sa en av de at hvis jeg ikke slutter å skrive til henne blir det bare enda verre for henne enn det allerede var.
Nei, vet dere hva.. Jeg fatter ikke hva som liksom skal være så herlig med det sommerværet som såpass mange priser opp i skyene nå. Det er greit at det ikke trenger å være så veldig kaldt, men kom igjen da.. 23 grader er det nok en gang nå som denne linja blir lagt – 23 grader!! Og dette synes folk og fe altså er så flott, dette synes folk er deilig. Nei, jeg sitter her bare jeg og tenker: er det rart at jeg ikke kommer helt overens med “folk flest”? Er det rart at jeg stort sett velger å legge meg i min kiste om dagen, og heller velger å stå opp igjen når månen og det hellige nattemørket titter frem? Jeg synes ikke det. Neida, sommeren er flott den. Det syns jeg helt oppriktig, og i løpet av det siste året har jeg faktisk skiftet fra å være vintermenneske til å bli mer et sommermenneske. Men det er først og fremst når mørket har senket seg, og “folk flest” har gått i hi.
Til syvende og sist er jeg jo en vampyr. Jeg er en kreativ ildsjel som rett og slett ikke fungerer optimalt når det er så varmt som det er nå. Jeg er ikke nødt til å være i bevegelse hele tiden, men jeg HATER å nærmest sitte stille og fokusere på “ingenting”. For meg er det rett og slett selvmord. Jeg kunne foreksempel aldri dratt til syden i flere dager og bare ligget på en solseng og “nytt livet”. Hadde jeg prøvd meg på det hadde hele meg rett og slett brent opp – kropp som sjel. Da kunne jeg like gjerne latt meg arrestere for så å bli innesperret på en glattcelle i helvete i et par døgn. For psyken min hadde det ihvertfall gjort samme nytten. Nei, nå tror jeg jammen at jeg har sagt det jeg hadde å si, for denne gangen. Nå skal dere som liker sol og varme få lov til å dyrke de perverse greiene deres i fred, så kan jeg heller gå og legge meg. “God natt” alle sammen! ^^
Jeg sitter fra min sofa, har tatt verden med storm. Mitt tastatur er mitt maskingevær, og jeg har ammo for flere trillioner av år. Har vært i krigen lenge, så jeg vet hvordan man leker dette spillet. Folk den gang kalte meg stygg, mente jeg ikke var bra for meg selv, at jeg gjorde mine foreldre til skamme. Jeg har blitt ledd av på gata, har blitt pekt på, og forsøkt hånet. Men for hver gang flokken har kloret og bitt har jeg bare vokst meg et nytt hode.
Jeg har øyne over alt. Jeg kan se hva du tenker, jeg kan høre hva du føler. Ingenting med deg og ditt pakk og pikk forundrer meg mer. Du er like forutsigbar som gårsdagen. Like kjedelig som en død hest. Du lever ditt liv gjennom meg. Du ser ned på meg. Du hater meg. Du elsker meg. Jeg er alt du skulle ønske at du var. Jeg er alt du aldri kommer til å bli. Jeg er lever din våteste drøm, og jeg er ditt livs verste mareritt.
Så kom nå, og kyss meg i støvet. Sug mine lemm til du dåner. Bygg meg opp ved å riv meg ned. Jeg livnærer meg på ditt hat, dine fordommer, din uendelighet av tid. Jeg spiser deg opp, og jeg tar med alle dine venner, og jeg sluker ALT. Jeg er en kannibal fra en annen verden. Jeg er hele ditt liv, og jeg er hele din vei til døden. Jeg er død. Jeg er liv. JEG. ER. DEG.
Åtte dager skulle det ta. ÅTTE DAGER! For natt til søndag den 20. skjedde som nevnt i forrige innlegg det som bare MÅTTE skje. Mens jeg var ute og knipset noen bilder i natten bestemte pcen seg for å få både prolaps, hjerneblødning, hjerteflimmer, skyte sin egen grav-syndrom, og attpå til alzheimers x100.. Men i går derimot kom doktor Pa-Pa-Pa innom en snartur. Og kort historie kort: Babyen min ble til slutt helbredet, og nå kan jeg ENDELIG vise dere de fantastiske bildene som jeg VET dere har gledet dere så mye til å se, at det nærmest har gått løs på både melkekartong og tranflaske.
Ja.. Jeg hadde ikke helt trodd at jeg noen sinne skulle komme til å skrive et blogginnlegg fra mobilen, men det er visst blitt det eneste alternativet mitt nå.. For greia er at for noen timer siden sa jeg ja til en ny oppdatering fra Windows. Jeg satte den i gang, og gikk så ut i natta for å ta noen bilder som jeg opprinnelig skulle ha sittet og redigert nå. Men den gang ikke.
For nå har det vist seg at noe galt har skjedd i forbindelse med den nye oppdateringen og samme hva jeg prøver å gjøre kommer jeg stadig tilbake til dette:
Og nå, i denne skrivendes stund har jeg forsøkt alle alternativer.. Men samme hva jeg prøver, sluttresultatet blir alltid det samme. Så nå sitter jeg her og tenker at jeg bare må vente til pappa logger seg på Facebook Messenger senere i dag. Cause he is maybe my only hope right now.. Uansett, hører dere ikke noe mer fra meg på en stund, så vet dere ihvertfall hvorfor..
