Det er nesten litt nifst hvor fort livet kan forandre seg, syns dere ikke? Det man knapt tenker over der og da som noen handling i hele tatt kan brått få STORE konsekvenser for en. Foreksempel: Det var en gang hvor jeg gikk i butikken, mer eller mindre slik som jeg hadde pleid å gjøre i noen år allerede der og da. Plutselig fikk jeg for meg at jeg skulle teste ut TINE Iskaffe, så jeg tok med meg en kartong (eller to) hjem. Likte det ikke. Likte det overhode IKKE!! Syntes det smakte skikkelig dritt, og jeg slet virkelig med å få drukket opp. Vurderte lenge å bare tømme hele faenskapet i vasken, men jeg drakk opp. Til slutt. Det tok tid, men jeg klarte det. Til slutt.
Nå kanskje to år senere har jeg fortsatt ikke fått meg til å tømme det satans skvulpet i vasken. Siden denne ene skjebnevangerte handleturen har jeg brukt hundrevis av kroner på Tines iskaffe, jeg har simpelthen blitt helt hekta. Det går ikke en dag uten, rett og slett. Og skulle det først gå, ja så går det meg riktig så dårlig den dagen. Jeg blir en potensiell drapsmaskin rett og slett, kan til og med finne på å slå ihjel ei jente, faktisk. Så, ja, nei. Tine Iskaffe, det må jeg rett og slett ha for å fungere sånn noen lunde. For å ikke drepe noen, si!..
Ps: Dette innlegget er ikke sponset om noen skulle lure på det. MEN hvis noen i Tine gjerne VIL sponse meg så tar jeg gjerne i mot en telefon eller to 😉 Men helst mail da! #telefonskrekk
ZzzZZZZzzzzzzzzzzzz… Åh, heeei! Sitter du og leser blogg sånn på morraskvetten du da? For isåfall får jeg vel gjøre mitt for å underholde deg litt før du må dra på jobben, krasje i loppekassa, eller hva nå du måtte ha for slags planer om en liten stund, eller to. Hva jeg har gjort på i natt? Altså, var det ikke nå meningen at jeg skulle underholde deg litt da?? Hvis jeg på død og liv må fortelle deg hva jeg har holdt på med i natt så tror jeg du kommer til å sovne inn nokså kvikt for å være helt ærlig.
Hmm.. Sovne inn, ja.. Sånn apropos nettopp det.. Jeg har faktisk gjort NOE som kan være av din interesse denne natten, sånn når jeg tenker meg om. For sånn like rundt midnatt fikk jeg som jeg pleier å få på den tiden av døgnet nok en gang en glimrende, og svært så beskjeden ide, nemlig at jeg skulle lage en aldri så liten video om smått og stort jeg gjerne kunne tenkt meg å oppleve før jeg en vakker og nitrist dag på SVÆRT så dramatisk vis ramler ned i min bekmørke kiste.
Vi har alle vært der. Ute tordner det som et riktig uvær. Og regnet pøser så kraftig ned at det ikke hadde vært noe poeng i å bruke paraply, og regnklær er tross alt for degoser, det vet jo alle. Så da sitter man plutselig mer eller mindre fanget inne i sitt eget hjem, med minimalt av elektriske duppeditter tilgjengelig for man er tross alt ikke en idiot som vil risikere å få ting ødelagt av lynet. Og verken regnet eller tordenværet ser ut til å ha noen ende, så hva kan man da egentlig gjøre?
Tips 1: Drikke ekkel kaffe mens du ser på de siste videoene fra dine favoritt Youtubere på mobilen. Tips 2: Knull livet av alle bamsene dine (hvis du har noen), eventuelt en kjæreste, en venn, eller noen som er sånn midt i mellom (husk bare å få tillatelse til det først). Tips 3: Sitte muse stille og forbanne deg over alt du ikke får gjort mens uværet holder på. Tips 4: Prøv å skaff deg kjæreste via sosiale medier på mobilen. Tips 5: Vaske?.. Tips 6: Prøv å få fisket opp den ene sjampo-flaska som har ligget klemt bak dusjen nå i årevis. Tips 7: Onani, onana, onaneeeeeeraaa. Tips 8: Skriv et dikt om ditt favoritt pålegg. Tips 9: Prøv å stikke tunga inn i stikk-kontaktene i det eksakt samme sekundet lynet slår ned (anbefales ikke med mindre du har husket å skrive testamentet og fortalt alle dine nærmeste hva de betyr for deg) Tips 10: Skriv et klagebrev til den oransje presidenten hvor du ber om å få Nordpolen bombet fordi du ikke fikk det du ønsket deg til jul. Tips 11: Legg til SÅ MANGE SOM MULIG av venners venner og venners venners venner på Facebook, og tell så hvor mange forespørsler du får sendt før muligheten til å sende flere på et par uker er blitt blokkert.
Riktig så god morgen alle sammen. Har dere sovet godt og sånn? Jeg håper dere har sovet godt og sånn. ELLER at dere har hatt en gøyal og interessant våkennatt dersom dere har valgt, eller mer ufrivillig vært våkne denne natta. Ja, her sitter jeg altså igjen og klintrer litt på tastaturet mens jeg venter på at butikkene skal åpne slik at jeg får handlet inn litt middagsmat, noe jeg GLEMTE da jeg var og handlet på Remaen i går! xD Vel.. Uansett! – jeg tenkte bare jeg skulle smelle til med en aldri så liten anbefaling jeg nå, for i forigår begynte jeg omsider på Sophie Elises selvbiografi “Selvbilde”. Dette til tross for at jeg nesten aldri har vært inne og lest på bloggen hennes, og når jeg først har gjort det har jeg STORT SETT endt opp med å bare se på bildene.
Men ja. Nå har jeg altså begynt på boka hennes. Og gud bedre rulle, den jenta kan å skrive. Ikke at jeg er overrasket på noen måte. For selv om jeg knapt har lest noe av det hun har skrevet fra før så har jeg jo lest litt, og det jeg har lest tidligere har jeg jo absolutt ment vært veldig bra, det er bare at.. Jeg er ironisk nok ikke noe særlig til noen bloggleser, sånn generelt. Leser knapt min egen blogg, si. Men uansett. Jeg har ikke kommet sånn kjempelangt med “Forbilde” enda (tror jeg har kommet til side 43), men det jeg har lest foreløpig – jeg elsker det. Det er absolutt, tydeligvis, ikke en bok man leser først og fremst for å komme i bedre humør. For ihvertfall er det jeg har lest til nå ganske så mørkt og jævlig. Men ting er så UTROLIG GODT og bra beskrevet. Og selv om jeg aldri har vært jente selv av hva jeg kan huske, så kjenner jeg meg likevel en del igjen i tankene og følelsene som er beskrevet om man bare bytter ut “små” pupper, motepress og diverse med et par andre ting.
Så ja. Selv om jeg ikke har kommet halvveis engang enda vil jeg likevel anbefale dere denne boka her og nå. Og jeg mener ikke er så nøye hva slags forhold du måtte ha eller ikke til Sophie Elise fra før av. Dette er en bok som jeg er helt brennsikker på appellerer til MANGE av dere som er unge akkurat nå, samtidig som jeg også tenker at vi som begynner å bli, og som ER “litt” eldre, også har ganske meget godt av å lese denne boka, rett og slett fordi den gir et så utrolig godt innblikk i hvordan det er å vokse opp, og være ung i det samfunnet vi lever i nå. Særlig de av dere som har barn selv som snart kommer i, eller som ER i tenårene akkurat nå mener jeg faktisk bør lese denne boken for å kunne få en litt bredere forståelse for hva barna deres trolig går gjennom akkurat nå. Ja, også hvis du av en eller annen grunn har valgt å bli lærer, eller på en eller annen måte har en del med yngre mennesker å gjøre, eller snart kommer til å få det – LES “FORBILDE”!
… hvis vi skal fokusere på den siste meldingen JEG har sendt, så var det en halvtrist smiley. Og hvis dere veldig gjerne vil at jeg skal fortelle om den aller siste meldingen jeg har mottatt så må jeg dessverre skuffe dere da jeg ikke vil gå innpå hva som sto i den, eller hvem som sendte den, da det er litt sånn privat.
Kyss
… det fikk jeg fra eksen min for sånn tre år(?) siden. Eller telles faktisk alle de hundre gangene jeg har kysset og sugd meg selv på armen som et slags forsøk på å hisse meg selv opp under en og annen tukleakt?
Film
… jeg PRØVDE å se “Alladin” i dag tidlig, altså den gamle Disney-tegnefilmen, men gadd ikke se den ferdig sånn der og da fordi: 1. jeg har sett den før. 2. Jeg er ikke så veldig in to Disney-movies enymore, såå.. Da kan jeg kanskje heller si “Fifty Shades Darker” da det var den siste filmen jeg faktisk så ferdig. Jupp.
Innkjøp
… ikke helt sikker, men tror det må være et par postere jeg bestilte fra EMP her om dagen, som alle henger meget fint i stua mi nå! ^^
Måltid
… fire skiver brød med kalverullade, ost og majones. Pluss et eple og en Yoghurt.
Sang
… Alice Cooper – I`m Eighteen.
Crush
… med fare for å virke ørlite materialistisk her nå tror jeg faktisk at jeg må si de plakatene jeg nevnte for dere i ste, sooooom jeg ikke gidder å bruke tid på å ta bilder av forså å redigere og greier og greier akkurat nå (sorry, not sorry)..
… det må nok være den “Sjokskallen” jeg unnet meg i helgen!
Blogg
… det var nok Andrea Sveinsdottir sin, som forøvrig også er grunnen til at jeg nå sitter og “jobber” med dette lille innlegget! ^^
Krangel
… bortsett fra meg selv?.. Meg selv! Jeg finnes i maaaange slags utgaver, okei?
Latterkrampe
… kan faktisk ikke komme på sist jeg hadde skikkelig latterkrampe. Men sist gang jeg derimot trakk en litt smilebåndet var ihvertfall da jeg så Marthe og Fredrik fra “The FML show” teste ut hvordan det er være lenket fast til hverandre i 24 timer med håndjern.
ADVARSEL: Dette innlegget kan for enkelte virke noe depressivt og dystert. Hvis du for tiden sliter med, eller nokså nylig har slitt med depresjon og dystert tankemønster er dette innlegget kanskje ikke noe du bør lese med det aller første. Leses på eget ansvar.
Har du noen gang hørt om karusell-gutten? Jimmy Crack var hans navn. Som barn gikk Jimmy mye for seg selv. Og rett som det var sto han utenfor byens store tivoli mens han drømte seg bort og glante på alle de andre barna som helt sikkert hadde det ti tusen ganger morsommere enn han selv, fordi de hadde hverandre, og de hadde alle en plass på karusellen. Jimmy derimot hadde bare seg selv, ja og så et par fantasivenner. Men han var ikke dum, han visste innerst inne at de ikke teltes, ikke egentlig, fordi de fantes bare i hans hode. De hadde riktignok aldri sveket han. De snakket aldri dritt bak ryggen på han, og de holdt han aldri for hån når han dukket opp i et par teite filler foreldrene hans hadde tvunget på han. Men igjen, de var jo bare fantasi. De var ikke ekte.
Natt og dag gikk han rundt i sitt eget hode og bare drømte om å en dag få muligheten til å ta den samme store karusellen som alle de andre barna. Han visste aldri helt sikkert hvorfor, men det hele virket av en eller annen grunn bare så spennende, så annerledes fra det lille han selv kjente til og hadde prøvd. Og hvis han bare turte å sette seg på den samme karusellen som alle de andre trengte han ikke Ken og Morten mer, eller noen av de andre fantasi-skapningene fantasien hans hadde skapt. Da kunne ting endelig skje mer på ekte. Da kunne han slutte å drømme, slutte å fantaser, og i stede leve helt på ordentlig som alle andre. Som alle de normale barna i byen.
Ettersom årene gikk begynte Jimmy stadig å kjenne seg litt tøffere. Og til slutt kom endelig den store dagen han hadde ventet på så lenge, dagen hvor han omsider hadde klart å samle til seg nok mot. Så han slengte på seg noen klær, pusset tennene, og løp så ut for å endelig kunne sitte med på den store karusellen. Men i det samme han var fremme og karusellen hadde begynt å spinne kjente Jimmy fort at han var begynt å bli litt uvel. Det var da slettes ikke sånn det skulle være? Joda, det var litt gøy også, men etter en liten stund kjente Jimmy at han hadde fått nok. Han ville av. Han ville tilbake til alt det trygge, alle fantasi-vennene, alle luftslottene. Men nei, nå var det for sent.
“Du er en av oss nå”, ropte Ole Marius som satt rett ved siden. “Nå er du endelig blant de normale”, skrek Mari Ann som satt fem seter unna. “Jeg vet du syns det virker rart, men du lærer å venne deg til det etter hvert”. “Er det ikke litt deilig også? Jeg mener nå trenger du ikke dikte opp vennene dine mer. Greit nok, det er ingen av oss som egentlig liker deg noe særlig, men fordelen med oss er at vi er veldig god til å late som, og vi er i det minste for real!”. “Haha, du er så dum du!”. “Ikke ta deg nær av det. Du lærer deg å leve med det etterhvert, som Karsten nettopp sa. Vi sårer kanskje følelsene dine, men vi er i det minste ikke noe dum fantasi”. Jimmy ville av. Han ville av nå, men han var nærmest lenket fast til karusellen, og den ville simpelthen ikke stoppe.
Etter et par år hadde barna på karusellen stadig blitt færre, og færre. Noen hadde vært litt uheldige med sikkerhetsbeltene og ramlet ut helt ufrivillig, mens andre hadde fått nok og funnet en måte å komme seg ut på. “Det er slikt som skjer. Hva hadde du egentlig trodd? At alle skulle smile og le sammen i fellesskap helt inn i evigheten?”. “Jeg vet det er brutalt, men sånn er det bare. Karusell er ikke for alle. Noen faller simpelthen av før den en dag stopper av seg selv, ja også er det de som bare ikke takler det mer, og finner en måte å hoppe av på. Du må bare venne deg til det du som alle oss andre. Hvilke andre valg har du egentlig? Ja nettopp, ja. Ingen tingen!”.
På dette tidspunktet var Jimmy så svimmel som han aldri hadde vært før, men det var ikke stort annet å gjøre enn å vente på at karusellen en dag skulle stoppe, av seg selv.
Hmm, okei. Kanskje er jeg ikke så grei å ha med å gjøre som samtlige av folk og fe har villet ha det til fra endetarm til annen rang, og kanskje er jeg ei heller et så slem og miserabel som JEG SELV vil ha det til oppi mitt eget lille hode.
Men er det en ting jeg vet både sikkert, men ja, også visst, ja så er det at jeg har begått noen ganske heavy shitts synder opp gjennom åra, på den kroppen min var formet som et lite, trasig barn. Who nose? Who leg? Who heart? And.. Who the fuck just farts?? 😮
Fra tid til annen blir det skrevet et og annet inne på denne bloggen som ikke stemmer helt med fakta faen. Årsakene til dette varierer, men alt kan kort fortalt kokes ned til at forfatteren/ undertegnende er det man trygt kan kalle for “ørlite” ustabil. Foreksempel ble samtlige av leserne her inne for en stund siden så og si “løyet” rett opp i ansiktet da de en gang i uken fikk servert innlegg etter innlegg som alle ble presentert som seriøse ikke-fiksjonelle hverdags-innlegg, men som i den virkelige verden bare var ren fantasi fra en annen heeeelt verden. Disse innleggene ble riktignok ALLTID slengt rett inn i Eventyrland-skuffen, men da uten at noen av leserne ble gjort obs på det, og eventuelt måtte finne ut av det heeelt på egen hånd.
I tillegg har flere innlegg som faktisk er basert på sanne historier fra undertegnede sitt liv stadig fått en egen evne til å bli noe overdrevet. Og det kan også tenkes at enkelte nokså vesentlige detaljer fra tid til annen ikke har kommet så altfor tydelig frem, eller ikke blitt nevnt i hele tatt, av årsaker som ikke ser ut til å få livets rett her inne heller denne gang. Denne bloggen er også STAPPFULL av ironi og sarkasme. Så tolker du stadig ting ganske så bokstavelig har jeg bare en ting å si: VELSIGNE DEG!! <3 TAKK FOR AT DU BIDRAR TIL Å GI MEG ET HAKKET MER INTERESSANT LIV ENN JEG STRENGT TALT FORTJENER! <3 <3
Sånn nå og da hender det at jeg vurderer å bli litt tydeligere på hva som er sukker og salt, og hva som først og fremst bare er kunstige søtningstoffer, men DA hadde trolig interessen for å drive denne bloggen tørket betraktelig ut etter ei lita stund, så mest sannsynlig kommer de av dere som fremdeles måtte ha ork til å følge denne bloggen videre trolig til å bli ført litte grann “bak lyset” også inn i fremtiden.. Sorry, not sorry! 😮
Misforstå meg helt korrekt!! Jeg liker Youtube, jeg FORGUDER Youtube. Men i likhet med alt annet jeg roser opp og ned i elementet så har også den røde tuben et og annet som til tider får meg til å klikke herfra og til Monte Carlo.
Og siden jeg ikke lengre føler at det er særlig sunt å brenne inn med all frustrasjonen på egenhånd lengre, så tenkte jeg nå at det var på høy tid med en ny “Ting som irriterer”-video, så kan vi nok en gang lide litt i det felles skapet.
Sett dere godt til rette, eventuelt bli liggende som den daurotta vi alle en dag skal bli, for nå skal jeg fortelle dere noe dødsfett. Det var en gang ei drue som het Thea. Som druer flest kom også Thea fra en ganske stor familie. Thea kom dessuten også fra et svært eksotisk land hvor hun drev og hang hele sitt edruelige liv. Et sted hvor det var så varmt at undertegnende aldri i sin villeste fantasi kunne plassert verken høyre eller venstre brystvorte. Plutselig en dag ble de som eide Thea svært syk, faktisk så syk at det var det sykeste legen deres noen gang hadde sett. Det var rett og slett intet annet å gjøre enn at skjebnen bare måtte komme og innhente dem alle som en på flekken. Så.. Før noen ante ordet av det var både mann og kone, ja og til og med legen like død som ei sviske.
Og nå kan dere bare tenke dere hva som skjedde med Thea og familien? De ble ved et par snodige tilfeldigheter forvandlet til rosiner (legg gjerne igjen en “like” om du ble noe sjokkert nå). Og som rosiner flest ble de så hatet av mange, men også ELSKET og regelmessig SUGD og SLIKKET på av en hel drøss andre. Ja.. Og slik har det også vist seg å gå med flere av mine prosjekter opp gjennom. For når sant skal sies har også jeg greid å produsere et og annet “gull”, uten at jeg verken hadde prøvd noe særlig på det, eller hatt sånn veldig trua på forhånd. Foreksempel: ikke alt jeg har publisert på YouTube opp gjennom er videoer jeg akkurat føler at jeg la noe særlig arbeid, tid eller sjel i den gangen jeg “jobbet” med de. Ja faktisk har jeg jo laget “et par” videoer som jeg ikke egentlig hadde sånn kjempe trua på der og da, men som jeg likevel har skjønt skulle bety et og annet for en og annen, deriblant meg selv, sånn i etterkant – POSIHIVT! 😀
Tro det eller la vær, men “Leverposteidiktet” var faktisk ikke et prosjekt jeg brukte særlig mye krefter på. Årsaken til at det i hele tatt ble til var at jeg kjedet meg, og.. Ja. Det var i grunn det. Jeg logget meg en kveld inn på blogg.no, begynte å skrive på et dikt, og sånn 5 minutter senere anså jeg diktet som ferdig. Så tenkte jeg..: Hvorfor ikke bare lage en video også? Så jeg tok på meg litt sminke og begynte så å filme meg selv fra forskjellige randome vinkler mens jeg mer eller mindre leste opp det jeg akkurat hadde skrevet. Og til min store overraskelse ble både blogginnlegget og videoen nokså populær på MEGET kort tid, til tross for hvor latterlig lite arbeid jeg faktisk hadde lagt i de.
Og om noen skulle lure: Personlig er jeg egentlig ganske glad i denne halvautistiske diktpoeten selv også! Ellers hadde jeg neppe gitt den en remake og en oppfølger – for å si det sånn 😮
“De mest vanlige trekkene ved aspergers syndrom”
Andre video ut er også et “prosjekt” som jeg ihvertfall mener ble laget fordi jeg simpelthen bare kjedet meg. Fra før av hadde jeg skrevet litt på bloggen om min ene diagnose aspergers syndrom, men jeg hadde ikke SNAKKET noe særlig om det inne på den røde tuben. Så plutselig en dag bestemte jeg meg for å bare sette opp en enkel, liten liste på mobilen, forså å gå ut til et random sted hvor det helst ikke skulle være så mange andre, ja også var det bare å slå på kamera og bable i vei. Og det er mulig jeg husker feil, men jeg tror ikke jeg brukte noe særlig mange “takes” og slikens heller her. For meg personlig er ikke det å prate om as så utrolig interessant lengre, så det er altså sjeldent noe jeg gidder å legge så mye sjel i å gjøre, MED MINDRE folk spør meg om noe da.
Men til tross for den noe fraværende interessen, til tross for at jeg selv nå sitter og tenker at jeg godt kunne formulert en del ting i denne videoen hakket bedre, at det ikke hadde gjort noe om jeg ga det hele ihvertfall litt flere “takes”, ja så ser det ihvertfall ikke ut som resten av omverden bryr seg så mye på det. For er det en video som virkelig har blitt delt av folk og fe over mitt landstrakte land, og som jeg faktisk har fått en god del positive henvendelser fra i ettertid, ja så er det faktisk denne!
“FUNFACT”: Dette er per dags dato den videoen som har absolutt flest views inne på kanalen min, da den nokså nylig passerte 15k. 😀
“Black, white and blue”
Okei, før jeg skriver noe mer: DENNE har ikke fått sånn alt for mye oppmerksomhet fra resten av folket enda (altså fra dere, *kremt, kremt, host, hark, hark*). Den har knapt fått noe views, og i hele tatt.. Dette er IKKE en av mine mer populære videoer. Men når det igjen er sagt så er ihvertfall JEG meget fornøyd med denne her. For nok en gang har vi med å gjøre en video som jeg så og si bare skøyt på impulsen, uten noe særlig planlegging på forhånd. Og nok en gang brukte jeg også her kriminelt lite tid på selve produksjonen. Det til tross: Dette er faktisk en av mine personlige favoritter en dag i dag, sånn fire år senere. Og i motsetning til mange andre videoer jeg har gjort så har denne snutten faktisk et budskap som jeg syns jeg har klart å legge inn på en ganske spektakulær, og samtidig ikke alt for “up in your ace-face”.
Noen som har lyst til å gjette hva budslapet i “Black, white and blue” egentlig er?
“Et møte med veggen”
Helt til slutt tenkte jeg å legge ved en “gullsnutt” som jeg selv ikke er så glad i lengre i dag, men som ihvertfall så ut til å bli godt likt av en del andre så og si i det sekundet den var blitt delt på Facebook. For etter bare de 10 første minuttene hadde “Et møte med veggen” fått flere likes inne på fjesboka. Det er ikke noe jeg har opplevd særlig ofte verken før eller etter, og etter min mening har jeg laget en del videoer som er en hel del bedre produsert og generelt bedre, morsommere og “kulere” enn denne her. Men jeg skal ikke klage. Folk likte den inne på Facebook, og den ble ikke så altfor upopulær inne på Deg-Tuben heller, så det er da noe.
Og jeg vet ikke om jeg skal gå så veldig inn på alle de tingene som får meg til å cringe litt på helt feil måte med denne videoen. Men jeg kan si såpass som at jeg blant annet hadde gjort en klippejobb her som hjemsøker meg en dag i dag, og da er det ikke først og fremst klippen av videoen jeg sikter til, hvis dere skjønner..
Men helt ærlig: Liker du best svisker eller rosiner??
