Jeg ligger i mørket og kan føle stillheten brer seg over meg. Ikke en lyd å spore, ikke et eneste drypp. Er det dette som er fred? Er det dette som er harmoni? Jeg ligger her alene. Alene ja, men slettes ikke ensom.
Alt jeg en gang behøvde har jeg nå fått tak i, og alt det andre slår jeg rokk om senere. Jeg lader opp til en ny dag. En ny natt. En ny hva det enn måtte være når jeg skyver lokket ned fra kisten igjen, forså å snike meg tilbake til de fattiges palass.
Om noen timer skal jeg nok en gang tappe de søte sure for de edruelige røde små. Jeg skal totalt rive de fra hverandre, en etter en. Og når jeg er ferdig med barna griper jeg fatt i foreldrene deres.
Det er mening i å gjemme seg. Ingen vits i å løpe.
Jeg har drevet med dette så lenge jeg kan huske. Det er bare så vidt jeg minnes noe fra min tid som pust og pese på to store stygge. Så mye, og samtidig så lite har skjedd siden da. Siden den gang har jeg grodd meg seks nye, hårete og grå. Jeg har plantet mitt ego i dine etterkommeres jord. Jeg har dyrket meg erfaring og kynisme. Kraft og kjærlighet.
Jeg elsker meg selv, men stadig faller jeg uti egen selvmedlidenhet. Og når det skjer får jeg knapt rørt meg. Og hvis jeg prøver er det nesten så alle beina mine revner fullstendig av, og det er nesten så jeg drukner i min egen gule gugge.
Jeg bare blir liggende klistret til min egen dritt over en lang, lang tid. Men jeg kommer meg alltid ut igjen. Alltid. Og vipps så er jeg nok en gang mettere enn på veldig lenge.
Er jeg for eller i mot krig? Helt ærlig, jeg vet da faen.. Og jobber jeg egentlig for eller imot meg selv? Vel.. Stort sett så vil jeg vel mitt aller beste, antar jeg, selv om det har hendt et par ganger for mye at jeg med vilje har spent bein på meg selv i det offentlige rom. At jeg har båret meg selv mot gapestokken, og bedt om å få kastet stein og dritt i retning trynet mitt. Så joda, jeg har en god venn i meg selv jeg, men jeg har også en nemesis som virkelig gjør det han kan for å rive meg sønder og sammen om han først får muligheten. Og den muligheten har jeg dessverre gitt han, litt for mange ganger. Og jeg kan høre han rope og skrike igjen nå, det er et helvetes leven skal jeg si. Og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å stri i mot. Før eller siden kommer han jo ut igjen.
Daglig er det så alt for mange kamper som må bekjempes. Skal jeg egentlig ta sjansen på de turene? Hva om alt går galt? Hva om det nok en gang dukker opp en ubehagelig, lei misforståelse gjør at jeg og de splitter lag? Det har jo skjedd før, er faktisk ikke så alt for lenge siden sist. Så hvilken garanti har jeg egentlig for at jeg må gjennom dette helvete igjen? Ingen. Jeg vil så veldig gjerne. Jeg kommer meg aldri videre fra ensomhetens mørke hvis jeg ikke prøver, men igjen.. Jeg er redd. Redd for å fucke til igjen. Og er det egentlig noe vits i å fortsette med denne bloggen? Jeg mener, jeg har jo blitt alt for opphengt i disse statistikk-tallene blant annet. Det går utover hverdagen min når jeg ikke får de til. Og den (altså bloggen) ligger konstant og freser inn i hodet mitt når jeg forsøker å konsentrere meg om andre ting. Så hva er egentlig vitsen?
Og hva med Youtube-kanalen min? Spillene mine? Vennene mine? Filminteressen min? Treninga? Kjæresteprosjektet? I hele tatt – livet. Når jeg prioriterer en ting har jeg alltid litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe annet. Og hvis jeg først prioriterer noe annet, ja det er det noe helt annet enn det igjen som popper opp i hodet mitt og maser: “du skulle ikke heller prioritert litt mer tid på meg da?”. Det er revne likegyldig hva jeg gjør. Hvis jeg gamer tenker jeg å bloggen. Hvis jeg blogger eller lager noe til Youtube har jeg gjerne dårlig samvittighet ovenfor vennene mine. Hvis jeg er sammen med noen venner blir det lett så jeg tenker at jeg heller skulle vært alene igjen, og bare gjort noe helt, helt annet. Og hvis jeg igjen er alene og gjør noe helt, helt annet.
I kveld vil jeg bare takke deg for at DU er den idioten du er. Jeg kan rett og slett ikke få sagt nok ganger hvor mye jeg prissetter all din komplette ignoranse, hvor sterkt jeg ELSKER all din uendelige arroganse og idioti. Du er rett og slett helt sjef – sjefen over dumskap og uvitenhet. Det er slike som deg som gjør verden til et bedre sted å være. Det er mennesker som deg som dundrer løs med sitt ustoppelige ego, og sin forfengelighet alle burde se opp til. Det er mennesker som DEG som driter i klimaendringer, og som bare fortsetter, og fortsetter å spise måltid på måltid med ekte KJØTT, og som attpå til skryter av det i sosiale medier alle burde hatt som sitt o store forbilde.
Det er simpelthen bare helt fantastisk at slike som deg er til. Slike som deg som gauler høyt og skriker, og BJEFFER, KJEFTER og SMELLER for den minste lille ting uten å engang høre sin egen stemme. Det er slike som deg som rett og slett er helt sjef. Et forbilde av dimensjoner. Et idol som absolutt skulle vært masseprodusert, ja rett og slett bare pøst ut med unger til det ustanselige. Takk for at du er den uvitende drittsekken av en sjef som du tross alt er. Og takk for at du ikke er den sjefen du tror at du er. Hadde verden vært uten deg hadde slike som meg ikke hatt noen mening med livet. Uten mennesker som deg ville verden vært et friskere, fredeligere, og kanskje til og med et mindre selvisk sted, og DET er det ingen som ønsker. Er det vel? Jeg elsker alt ditt hat, jeg skjønner all din idioti, og jeg lar meg simpelthen inspirere av ditt totalt uinspirerte vesen.
FY FAEN for en jævlig kjip start på dagen jeg skulle få i dag.. For allerede da jeg la meg i går kjente jeg at det igjen begynte å strømme på med litt depressive tanker og følelser knyttet til min bursdag som er I DAG. Jepp – i dag blir jeg nemlig 27. Og hadde det vært opp til MEG skulle det bare ha stoppet nå. Jeg vil ikke bli eldre enn dette her. Jeg vil ikke at hørselen, synet, smaksløkene mine skal svekkes mer og mer de neste par årene. Jeg har ikke behov for flere rynker, dårligere bein, generelt degraderes bare mer og mer, jeg vil AV dette toget – nå!! Så.. Noen vampyrer der ute som vil hjelpe??
Men uansett: Etter en stund klarte jeg omsider å sovne inn. Og rundt 4-tiden i natt fant jeg ut at det var på tide å stå opp igjen. Det første jeg gjorde da var helt random å sjekke innom nettbanken. Det angrer jeg kinda litt på at jeg gjorde nå. For så fort jeg fikk logget meg inn var jeg i ferd med å få et nytt angstanfall, og jeg var også på nippet til å begynne å gråte.. Det viste seg nemlig at Nav hadde overført en betaling på 515 kroner i går. Det første jeg tenkte var at dette var den vanlige, månedlige utbetalingen min som det nå hadde skjedd noe veldig, veldig feil med.
Så kom det ene mareritt-scenariotet bare rennende inn etter det andre. Jeg så for meg at jeg måtte gjøre noe så nedrig som å spørre huseieren min om det ville gå greit at månedens husleie og strøm heller kunne vente til NESTE måned.. Og at jeg kort fortalt måtte leve på alle sparepengene mine og ende opp med å tømme alle de forskjellige sparekontoene mine innen denne perioden er over.. Og jeg kødder ikke med dere nå når jeg sier at jeg var veldig på nippet av å begynne å gråte. For hadde ting vært så ille som jeg først reagerte med å tro så hadde jeg mistet så mye. Jeg kunne blant annet bare kysse alle “ferieplanene” mine for denne sommeren adjø, bare for å nevne noe.
Vanligvis liker jeg å starte “dagen” med å ligge og lese litt på senga, før jeg deretter slenger på meg noen klær og går ut en tur. Men for å si det sånn. Den lese-delen var bare å glemme. Jeg var alt for opprørt, stresset og ufokusert der og da til at det kunne la seg gjøre. Så i stede stressa jeg meg med å komme meg ut av huset så fort som mulig, prøve å få litt frisk luft, og prøve så godt jeg kan å rett og slett bare holde hodet kaldt. Men etter en liten stund tenkte jeg at jeg heller burde sitte hjemme i sofaen, prøve å få kontakt med noen andre som får penger fra Nav. Sjekke at jeg ikke er den eneste. Sjekke at det ikke er noe JEG har gjort galt, også videre.
Så.. Jeg rasker meg hjem igjen, og etter en samtale med mamma over telefon, samt en skriftlig samtale med ei venninne gjennom Messenger får jeg vite følgende: Jeg er ikke alene. Og etter en liten stund til finner jeg og min venninne ut følgende via nettsiden til Nav: Grunnbeløpet for pensjon, uføretrygd og overgangsstønad økte litt den 1. mai. Deeeerfor har det kommet en EKSTRA utbetaling for disse ytelsene nå i midten av juni. Og hovedbetalingen, altså den vanlige, ja den kommer som normalt rundt den 20. juni. HERRE-MOTHERFØKKINGS-GUD!! Da jeg leste dette.. Det er LEEEENGE siden jeg har vært SÅ FORBANNA LETTET!!.. Så.. Nå er verken bursdagen min, ferieplanene mine, helgen, eller resten av den neste måneden totalt lagt i ruiner, depresjon og angst-helvete likevel..
Okei greit, nå skal jeg prøve å anstrenge meg litt her for å ikke få det til å fremstå som jeg har det fælere enn hva som er realiteten.. *presser nyrene skånsomt innover – ut igjen!* GURI MALLA JALLAH SOM JEG KJEDER MEG!!.. Jeg vet man ikke skal klage på sånt da det finnes så mye verre ting å bli utsatt for her i verden som facerape (er det fortsatt en ting?) og Ole Ivars (igjen – er det fortsatt en ting?), samt at det gjerne er i kjedsomhetens hjørne man plukker opp nye, kreative ideer som man så kan ta med seg hjem og melke morsmelka ut av, BUTT STILL!! Det føles som jeg er blitt 38 år liksom – og jeg er bare 26 xD – eventuelt 27 om dette innlegget leses i morgen eller noe..
Jeg vurderte å kaste noen ned ei trapp litt tidligere i dag, dere vet, sånn bare for moro skyld, men innså at det kanskje er litt i slemmeste laget så DERFOR ble det ikke noe av det.. Var også innom tanken på å besøke noen, men så kom jeg på at jeg neppe har noen venner i nærheten som har fri eller som ikke ligger i komma akkurat nå, eller som har satt sitt endelige punktum. Så da sitter jeg her da og stiller spørsmålstegn på spørsmålstegn, etterfulgt av en rekke utropstegn, og lurer på hva i Helsinki er det jeg egentlig gjør med dette såkalte livet mitt????!!!!!!!!! Ikke greit..
Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det.. Please følg meg på Instagram.. Hvis du ikke allerede gjør det..PLEASE IKKE FØLG MEG PÅ INSTAGRAM – HVIS DU ALLEREDE GJØR DET!
Tadda!! – her har dere de ni feteste Instagram-bildene (i en noe beskåret utgave, dere må inn på profilen min for å se de i sin opprinnelige form) jeg har publisert siden forrige “Insta lately”-innlegg!:
Okei.. Jeg vet ikke om folk er klar over det, men fakta er at jeg blogger litt sånn i ny og da. Har ikke holdt på sånn veldig lenge, så har ikke så alt for mange erfaringer i ryggmargen, enda. Men når det er sagt så har jeg likevel så smått begynt å forstå hvor utfordrende det å blogge faktisk kan være, og til tider er. Men før jeg skriver noe mer nå vil jeg bare gjøre det klart at den listen jeg snart skal begynne å skrive ikke nødvendigvis er særlig representativ for andre enn meg selv. <3
Jeg vil ikke at noen skal bli krenket og føle at jeg generaliserer på noe vis, så derfor er det veldig viktig for meg å understreke at de punktene under først og fremst sikkert kanskje bare gjelder meg selv. Beklager så veldig om noen blir lei seg eller noe sånt nå.. Please ikke hat på meg. *uimotståelig kattefjes*
∇ Komme på ideer Δ En blogg skriver ikke seg selv. Og det er heller ikke sånn at Foto Knutsen, eller Foto Ludvigsen for den saks skyld smeller inn gøyale fotosynteser eller bilderier for deg i ny og ne heller. Og det å komme på nye ideer.. Hva skulle jeg ha fylt bloggen med i går liksom?.. Ja, sånne ting synes ihvertfall jeg kan være noe herk i reiret da, for å si det sånn.
∇ Skrive tittel Δ Pappa sa en gang til meg at du kan fiske så mye du vil, men du får intet innhold i magen om du ikke legger ut en god nok tittel først. Husker ikke helt hva han sa sånn ordrett egentlig, men det var noe sånt, mener jeg å huske. Uansett.. Tittel. Det er så vanskelig noen ganger det. For det skal liksom være saklig på en måte, men samtidig skal det jo være litt fresht også liksom, om dere skjønner?? For det er mye ungdommer og sånn som leser blogg har jeg skjønt, og ungdommen liker det jo litt fresht?
∇ Ha gode nok bilder Δ Jeg syns det er sånn skikkelig vanskelig å vite hva jeg skal ta bilder av noen ganger. Sånn SKIKKELIG vanskelig, liksom. For akkurat som tittel og innhold skal jo også bildene og fotosyntesen være liksom litt sånn freshe da. Så noen ganger, når jeg kommer opp med en god ide til noe jeg kan skrive hender det at jeg bare tapper den ned igjen fordi jeg skjønner at jeg aldri kommer til å klare å ta noen kule nok bilder som vil passe til akkurat det innlegget. Og det å stjele bilder fra andre er bare SÅ Fy Fysesen.. Jeg kjenner ei fra Sogn som gjorde det en gang, og for å si det sånn – Vestlandslefsa hennes mugnet opp, og fikk prikker like etterpå – Karma is still a biatch!
∇ Ikke bruk folk som eksempler Δ Dette er så utrolig viktig. For når man lager en blogg syns jeg det er reelt at man holder seg interessant, og at man skriver om ting som andre kan relatere til, både når det kommer til forholdet man har til seg selv, men også andre!! Og det er HER det begynner å bli så skummelt. For ihvertfall så syns jeg at det er så utrolig hard to get liksom å skrive om ting som kanskje spesielt gjør meg litt oppgitt, UTEN at må gå inn på noe veldig spesifikke eksempler med spesifikke personer. Så da er det som oftest bare best å la være. Jeg vil ihvertfall aldri henge ut noen på noen som helst måte. ALDRI!!
∇ Ikke skriv for lange innlegg Δ Man må rett og slett ta litt hensyn til at folk ikke bare kan sitte og lese inne på bloggen din hele dagen. Og hvis du attpå til har et lite ønske om å få tildelt litt klapp og klem i hyggestund-feltet er det veldig viktig at du ikke skriver for langt, eller for mye. Med mindre du vil at bestemoren din skal være den eneste som leser det du skriver da. For gamle folk har tid til å lese blogg. Men siden det ikke er så mange igjen av dem, er det viktig å tenke litt på de unge også som det teoretisk sett er mest av.
Helt, helt til slutt vil jeg bare fortelle dere at jeg akkurat har begynt med Youtube. Jeg har laget en kanal som jeg har kalt for Storliboy, og jeg hadde blitt kjempeglad om så mange som mulig hadde hatt lyst til å komme å besøke meg der inne også. Og kanskje også trykke på denne derre røde knappen hvor det står Adoptere eller noe på. Ja, dere skjønner hva jeg mener når dere ser den.
Livet er slettes ingen spøk. Ei heller er døden. Jeg anser meg selv STORT SETT som en fyr som er ganske flink til å nyte livet, og samtidig HOLDE MEG I LIVET. Men noen ganger er det lettere sagt enn gjort. Når sant skal sies gambler vi mer eller mindre med døden hver-eneste-dag!.. Foreksempel: Alt vi spiser, eller IKKE spiser er på en eller annen måte med på å øke og minske sjansene for en eller annen bekmørk sykdom som bare ligger og venter på å få tatt deg rett ned, ned, ned.
Men det er ikke bare hva vi velger å helle i oss som har noe å si. HVOR vi måtte befinne oss til en hver tid, og med HVEM, kan være MINST like skjebnesvangert, eller skal jeg si… KATASTROFALT!! Ja, som dere skjønner, i dag hadde jeg altså tenkt at vi skulle ta et aldri så lite dypdykk nede ved dødens grenseland – her har dere 3 historier fra livet med hvor jeg faktisk KUNNE ha dødd!:
Må forresten kinda beklage for at jeg virker litt daff og umotivert i denne videoen.. MEN på en annen så går det kanskje helt greit siden det uansett ikke er et veldig LIVLIG tema som står på menyen i dag.. xD Og sist, men desidert ikke minst så vil jeg nok en gang virkelig råde dere til å ta en titt innom Youtube-kanalen til min super-fantastiske venn SILJE som altså var den som klarte å inspirere meg til å lage denne video-snutten i dag – Hun fortjener alle de subsa hun kan få!! 😀
Bare EN gang til.. Bare en!.. Det verste er at det funker, gang på gang. Jeg vet så inderlig godt innerst inne at den “siste runden” absolutt ikke blir den siste runden, men at jeg ihvertfall går løs på 15 runder til etter denne runden her. Likevel er det stadig en del av meg som tror litt på mine egne løgner der og da, og som lar meg fortsette.
I fjor høst gjorde jeg nemlig noe så genialt som å kjøpe meg spillet Plague Inc til PS4. Et strategi-spill som går ut på at man skal spre en eller annen bakterie over hele verden, og stort sett også sørge for at hele jordens befolkning dør ut før forskerne har greid å komme opp med en motgift og deretter kurert folk og fe. Et strategi-spill som har visst seg å være SYKT avhengighetsskapende.
Her har dere en aldri så liten “snutt” som viser hva jeg prater om..:
Og helt siden i høst har jeg ikke tall på hvor mange dager jeg har tenkt at jeg bare skal spille litt, maks 15 minutter eller noe, men til slutt har endt opp med å sitte der i minst tre timer. Og tror dere ikke at jeg attpå til greide å lure meg selv til å kjøpe mobilvarianten også her forleden?
Flere som har blitt bitt av denne såkalte basillen?
