Onsdag 2. januar, kl. 04.18 I det DENNE setningen blir skrevet så har jeg allerede brutt litt med et av målene jeg har satt meg for dette året: Start dagen med frokost.
Da jeg først slo på lyset på soverommet i dag var det nemlig ikke sånn at det første jeg gjorde var å kaste meg i dusjen, forså å gå løs på dagens første måltid. I stede gikk jeg rett inn på kjøkkenet og tok frem Hotel Cæsar-flaska mi som jeg fylte med vann, før jeg så gikk tilbake i senga og la meg under dyna med Sophie Elise. Ja, eller ihvertfall den siste boken hennes da jeg fremdeles har det andre der til gode.
Og akkurat det er forsåvidt innafor i min uskrevne bok. Men hva gjør jeg så etter å ha pløyd meg gjennom de 22 første sidene? Jo jeg kler på meg, velger meg ut hvilke klær jeg skal skifte til når jeg EN ELLER ANNEN GANG finner ut at jeg skal dusje i dag, forså å sette meg ned i sofaen hvor jeg så slår på pcen og bestemmer meg for å blogge.
Jaja, men det er ikke så ille, bare du har holdt deg til å prioritere dette ene innlegget så, dette innlegget er jo ikke SÅ langt, tenker du kanskje? Neida, men innen dette innlegget er publisert har jeg – kjenner jeg meg selv rett – brukt en del tid på å se over det en rekke ganger, og trolig har jeg også klart å overtale meg selv om bare “en ting til” x10 før jeg omsider har greid å slå av maskina igjen, kommet meg i dusjen og OMSIDER fått begynt på frokosten.
Dette høres helt sykt ut, men det er like fult helt sant: Jeg har faktisk ikke sovet siden i fjor. For helt etter at 2018 takket for seg har Jon Blund simpelthen ikke vært å finne noensteds og jeg vurderer nå seriøst å melde han savnet. Kan det være at han ble skutt ned av disse rakettene som fartet opp og ned i rommet i går? Man skulle kanskje tro at han hadde nok erfaringer nå med den slags, men det er klart at det å nærme seg en såpass steinhøy alder som Blundern nå har kommet ved er heller ikke noe man skal ta sånn veldig lett på.
Okei, nå ble jeg visst akkurat for trett til å skrive noe mer, så da passer det igrunnen VELDIG BRA at jeg i stede bare kan slenge inn en aldri så liten video-snutt som jeg filmet i natt for å dokumentere alt det som bare ikke skjedde. Annet enn i.. Der inne.
Da var altså 2019 begynt. Ute smeller det som bare rakkern og jeg sitter stille i furuheimen for meg selv sammen med min gode venn Spider-Man, og gir egentlig ganske f.a.e.n – dvs. i RAKETTENE. Syns det er litt digg at det nå er et helt nytt år igjen, men raketter har jeg ikke brydd meg om å like siden jeg var veldig liten. Syns helt ærlig veldig lite om akkurat den biten disse nyttårsskiftene. MEN for at jeg ikke skal starte opp dette nye året med å være sånn altfor fise-biter lar jeg heller bare det kruttet få ligge til en annen gnag 😂
Bildet dere nå ser over denne litt stusselige teksten tok jeg sånn like ved midnatt natt til i dag da jeg bestemte meg for å ta noen rykende ferske bilder som etter planen skulle blitt strødd litt etter litt utover blogg og MEH de neste par dagene. Men like etter at bildet ble tatt, ja så tillot ikke kamera meg å knipse noen flere da batteriet simpelthen hadde for lav energi. Så da ble det bare dette ene bildet.
Litt uklart og også litt mystisk, samtidig som det også har sine mer klare og trygge sider. Noe mørkt, men ikke helt uten sine lyspunkter. Et bilde som langt i fra er perfekt, men som absolutt kunne vært langt mer “uheldig” på såpass mange måter at HEIII DU!
Ja, sånn sett så syns jeg igrunn dette bildet oppsummerer de siste 365 dagene ganske så okey, og med DET takker jeg faktisk for meg – sånn for denne gang!
På mandag er det helt og holdent over. På mandag skytes rakettene opp mens vi ved midnatt sakte, men sikkert kan begynne å vinke 2018 farvel. På mandag gjør vi oss klar til et nytt og forhåpentligvis godt år. På mandag, ja det er da det hele skjer. Igjen.
Men FØR begravelsen og FØR bursdagsfesten bryter sånn ordentlig ut i latter, skrik og ikke-edruelig allsang så tenkte jeg at jeg skulle gå litt løs på de såkalte nyttårsforsettene og målene jeg på begynnelsen av året akkurat hadde satt i det som skulle bli (og ble) årets første episode av “Aylars videodagbok!”, som dere kan se (om igjen?) HER!
Og nå kan jeg tenke meg at dere er SKIKKELIG spente alle som en – har jeg klart å holde disse såkalte forsettene mine, eller har det gått mer eller mindre i gulvet alt sammen som den litt sørgmodige julemiddagen til tante Grete lille jul? Veeeel:
1.“Bli en litt mer kontroversiell blogger” SÆRLIG på tampen av 2017 følte jeg at jeg hadde brent inne litt for lenge med litt for mange ting jeg bare ikke hadde orket eller turt å si eller skrive høyt om. Så når året begynte å nærme seg slutten var det en stemme inni hodet mitt som sa “i 2018 skal du pokker meg bli litt “hardere” igjen!”. #jegharikkeengangfylt50
Og det føler jeg på sett og vis at jeg har klart. Samtidig som jeg føler at jeg ikke har gjort noe “kontroversielt” for kontroversens skyld, for å krenke noen, såre noen og ETC. Men for å slippe å sitte inne med en frustrasjon som bare har vokst og vokst seg stadig større fordi jeg bare ikke har orket ellet turt å skrike ut mine meninger og synspunkter.
Det jeg derimot er litt “skuffet” over i år er at det ikke har vært så mye for meg personlig å ta tak i, så sånn sett føler jeg “dessverre” at 2018 har vært et litt kjedeligere år enn det 2017 var, SÆRLIG når det da kom til folks krenk-o-rama som virkelig nådde nye høyder det året med blant annet “politisk ukorrekt” ulv, for å nevne noe.
2.“Bli flinkere til å klippe videoene mine” Her har jeg vel egentlig ikke så veldig mye å legge til annet enn at videoene mine har hatt en tendens til å hatt litt vel mye dødtid og generelt en del unødvendig “dritt” som ikke burde fått lov til å se dagens lys overhode tidligere i år, og DET føler jeg virkelig at jeg har blitt flinkere til å gjøre noe med i år. Ja, jeg tror faktisk ikke at jeg har klippet noe noen gang så mye som jeg nå har gjort i 2018.
Og for de av dere som nå har sett den “Takk for meg”-videoen som jeg la ut onsdags kveld og tenkt at jeg gjorde en litt slakk jobb med å vel knapt klippe noe i den i hele tatt. Det var altså meningen. Hadde jeg klippet eller på andre måter redigert den mer enn hva jeg gjorde så føler jeg at det ville ødelagt for den feelingen jeg ønsket at folk skulle sitte igjen med etter å ha sett den, da jeg rett og slett VILLE at den videoen skulle skille seg litt ut fra det det meste andre jeg har gjort ellers på kanalen dette året.
3.“Gå på strippeklubb” Vel.. Det var et tidspunkt på noen uker i sommer hvor jeg helt opprinnelig trodde og litt håpte at dette kunne bli noe av da jeg hadde litt kontakt med en kvinnelig medskapning som jeg absolutt ikke tror hadde vært vond å be om å bli med på noe sånt. Men så skjedde det et par ting som gjorde at det altså ikke skjedde noen ting. Så ikke noe strippeklubb på meg dette året heller, gitt.
4.“Bli flinkere til å si fra/ si imot” Tro det eller ei, men jeg kan være nokså konfliktsky til tider. Og det er ikke noe jeg ser på som ene og alene negativt, men absolutt ikke noe som er utelukkende positivt heller. For iblant så bør og SKAL man kunne si fra om det foreksempel er noe en annen i rommet sier eller gjør som du rett og slett mener er feil eller burde vært sagt/ gjort annerledes.
Og ikke bare kan du ende opp med å gjøre deg selv en tjeneste ved å faktisk tørre å si fra, men du kan også på sett og hvis bidra til å hjelpe den du mener har gjort eller sagt noe feil også ved å minske at han eller hun gjør den samme feilen igjen. For enkelte mennesker er rett og slett bare ikke så selvbevisste bestandig, og nei.. Det ble litt feil. VI ALLE trenger litt hjelp fra andre mennesker til å se egne feil og mangler EN GANG I BLANT!
Og vel.. Jeg skal ikke si at jeg IKKE har blitt noe flinkere til dette i år. Men samtidig så kommer jeg på ihvertfall tre nokså konkrete episoder fra i sommer/ høst hvor jeg i ettertid har tenkt at DER burde jeg helt klart ha sagt NOE fremfor å bare tie og holde kjeft (er fullstendig klar over at de tingene ligger i samme tullekopp!), som jeg dessverre endte opp med å gjøre der og da.
5.“Gjøre “comeback” på Facebook!” Ja.. Og så var vi omsider kommet til det nyttårsforsettet/ målet som jeg i dag i bunn og avgrunn tenker at.. Godt kunne vært byttet ut med helt annet.
For gjennom store deler av 2017 så ble det en del sutring fra min side for at jeg ikke fikk så mye likes og kommentarer på ting og tang som jeg selv mente at jeg hadde fortjent mer av. Og nå så er dette noe jeg faktisk skjemmes litt over, og når jeg tenker meg over det så tror jeg at jeg gjorde det allerede litt da også. Altså at jeg egentlig visste innerst inne at den sutringen min ble litt for dum, og at hvis dette virkelig betydde så mye for meg så kunne jeg blant annet bli flinkere til å ikke legge ut “så mye” stuff mens folk flest enten var i seng, på jobb eller på skole. Og helt ærlig.. Særlig flere av de profilbildene som nærmest knakk ryggen på meg fordi de bare hadde fått 5 -10 likes etter sånn 6-12 timer.. Vel, la oss si det sånn at jeg I DAG skjønner godt hvorfor de aldri passerte 40 verken den gang eller siden. For å si det sånn.
Men ehm, ja. 2018 skulle altså bli det året jeg skulle bli flinkere på å rette opp i disse “feilene” slik at jeg igjen kunne bli “stor på Facebook”. Og tja.. Jeg har vel på sett og vis lyktes litt. For ihvertfall tror jeg at det er litt flere som aktivt har lagt igjen spor etter seg i høst enn hva det var i fjor høst. Men det som nå er bittelitt komisk er at i 2018 så har jeg faktisk ikke brydd meg sånn nevneverdig om det, og det er mulig at det igjen er ihvertfall litt av årsaken til at jeg faktisk har fått litt mer “oppmerksomhet” igjen der inne nå også.
Så dere vet hva man sier. Den som ikke leter. Den finner. Og den som ikke vil, han skal. Også videre, også videre, også videre.
Hvordan har det gått med dine forsetter/ mål for 2018?
Klokken er i skrivende stund 14.53 og jeg har akkurat reist meg opp fra sengen, kledd på meg og sammen med en kartong iskaffe plassert meg foran pc og storskjerm. Så hva var det som egentlig skjedde? Hvordan kom jeg egentlig hit igjen? Jeg mener, for noen dager siden hadde jeg jo døgnrytmen i min hule hånd. Hvor tok den så av veien? Jeg var så fornøyd med meg selv for at jeg hadde klart å legge meg rundt klokken 21-23, og at jeg hadde greid å stå opp rundt klokken 7 eller 9 i godt over en uke på rad. Og nå har det hele altså sklidd litt ut igjen. Som verdens glatteste penis i verdens styggeste soloppgang.
Jaja, jeg skal forøvrig ikke sitte her og late som jeg syns det er det alt for store mysteriet. For jeg sitter jo på den store fasiten selv, og jeg er utmerket klar over hva som står skrevet. Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv. Det er ingen som har tvunget meg til å sitte oppe til klokken 4, 5, 6 igjen. Jeg er en min egen herre, mitt eget herredømme. Det er mitt rot og MITT kaos som nå kan til for at jeg igjen er ute og rangler NOK EN GANG. Nei.. Nok skriveri. Nå skal jeg se om jeg har et bilde å legge til i dette innlegget, også skal jeg ta meg en tur ut og handle litt.
Gjennom mine blodårers løp har det vært en hel masse jeg har ønsket meg av både materialistiske, men også ikke-materialistiske ting. Ja, også har det selvfølgelig vært en del ting jeg helt klart IKKE har ønsket meg. Og blant disse tingene finner vi barn!! For meg er det simpelthen så og si komplett uforståelig at noen faktisk ønsker seg egne barn, SÆRLIG med tanke på hvilken verden vi lever i i dag. Også er det særlig en ting jeg finner litt VELDIG paradoksalt hos mange av de som nå har egne barn, eller som per dags dato ønsker seg det. Og det er at en ganske stor del av disse menneskene ser ut til å anse seg selv som ganske lite egoistiske. Men er det først noen der ute som virkelig egoistisk, ja så er det faktisk de som går rundt og ønsker seg en mini-utgave av seg selv. For meg er det simpelthen noe av det mest egoistiske et menneske i dag kan produsere. Så jeg tenker som så – til neste år kan vel de av dere som nå måtte føle dere litt krenket heller ta å sette opp SELVINNSIKT som nummer 1 på ønskelistene deres. For DET hadde dere ihvertfall trengt.
Men når DET igjen er sagt så må folk selvfølgelig få gjøre som de vil. For det er ikke sånn at jeg er sånn veldig i mot at folk lager seg egne barn. Men jeg syns i det minste at de dette gjelder kan ta og se seg selv i speilet og si “hei jeg heter (sett inn et navn), og jeg har en slags narsissistisk personlighetsforstyrrelse!”. For jeg mener.. Det er jo ikke sånn at det er ulovlig å adoptere i Norge heller akkurat. Og etter min mening syns jeg langt flere heller burde adoptert barn, fremfor å sette NOK et nytt stakkarslig individ til jords selv. For realiteten er en gang dessverre sånn at det er alt for mange barn rundt om kring i hele verden som (for å si det mildt) burde hatt et bedre og tryggere sted å bo. Ja, også er det ikke akkurat sånn at vi enda har løst alle de store, og stadig mer omfattende klimautfordringene som herjer og ødelegger hus, hjem og menneskeliv verden over heller.
Men ihvertfall. Til dere som ønsker dere egne barn, eller som har det – helt greit for meg. Men KOM IKKE HER og si at dere IKKE er egoistiske, og kom ihvertfall ikke å si at vi som IKKE ønsker oss egne barn er egoistiske!..
Se det – da var enda “lite” et eventyr omsider “over”. Timene har vært lange, og timene har unektelig vært mange, men i kveld så kom jeg omsider frem i “mål”. Jeg har mistet mange på min vei. Ja, jeg har vel gjennom de siste ukene skapt flere fiender enn jeg har funnet nye venner, men nå er det altså over. Jeg har herved fullført hovedhistorien i Red Dead Redemption 2.
Et praktfullt mesterverk på så ufattelig mange måter at det er ikke noen vits i å prøve å gjøre det hele kort her inne. For enten får jeg ta og skrive den milevis lange anmeldelsen spillet hadde fortjent, eller så får jeg bare la være å skrive noe særlig som helst, annet enn at dette er et spill ALLE burde prøve en gang uansett hva.
Jeg har ihvertfall kost meg M A S S E, og selv om jeg nå omsider har “rundet” main storyen etter sånn 50-60-timer (??), ja så har jeg fremdeles en del timer igjen før jeg føler meg fullstendig “ferdig” med det. For ja.. Det er en lekekasse med nærmest uendelige mange muligheter. Og hvem vet, kanskje tar jeg og spiller hele spillet fra scratch en dag også. Det har det ihvertfall fortjent! Argh!! Kan forresten noen hjelpe meg med å få all den sanda ut fra skoene mine? Enyone?? Nei?.. Vel, damn you all!!
