Det er ikke så nøye hvilket sykehus Asperger diagnosen ble satt, men heller hvordan jeg reagerte da jeg fikk vite det. For det er ikke en rosenrød historie.
Ja, rød, men ikke på den rette måten.
Jeg var 17 eller 18.
Det ble kaos oppi hodet mitt fra første stund.
Var jeg dum?
Hva kom folk til å si hvis det stemte?
Jeg gikk gjennom mange tester før diagnosen ble et faktum.
I dagene før testingen kuttet jeg meg oppover armene.
Emo?
Den som sier det ordet skal få seg en på trynet.
Jeg sleit. Kom fra lukket avdeling.
Fortvilelsen var stor.
Det var alltid min metode.
(Jeg har nå klart å slutte.)
Samtidig visste jeg at Aspergers syndrom var det rette. Innerst inne forstod jeg jo klumsetheten min, fantasien, det store ordforrådet, ja, at alt hang sammen på sett og vis. Jeg forstod også hvorfor mamma nesten måtte sparke meg ut døren for å være med venner. Selv så jeg ikke helt poenget. Var jo så kul selv. Hadde min egen bestevenn. Dagdrømte dessuten dag ut og dag inn. Var kompis med Alexander Skarsgård, og gikk turer med Johnny Depp.
Jeg sliter med generell angst, og har kanskje utviklet psykoser i forbindelse med syndromet. Jeg sier “kanskje” fordi legen ikke har bestemt seg ennå. Psykosene kan også være en del av schizofreni.
Det er et helvete å være med folk. Lyder og lukter er så sterke, og det er bestandig en eller annen på bussen som MÅ kremte. Etter en sånn tur må jeg puste ut i minst to døgn. Det samme dersom jeg har vært på byen med venninner. Jeg skal nå beskrive hva som skjer i hodet mitt:
1) F***, må ta bussen! Jeg kan i verste fall miste busskortet ned på gulvet, og ikke klare å få det opp igjen, så jeg kan gi det til bussjåføren!
2) Jeg håper vi ikke blir så lenge i byen, det kan jo komme noen og voldta meg.
3) Herregud, husket jeg å låse eller slukke alle lys før jeg gikk hjemmefra?
4) Jeg har med paraply. Tenk hvis jeg glemmer den igjen her på bussen?
5) Han mannen bak meg ser mistenkelig ut. Tenk om han skal sjekke meg opp?
6) Nei, nei, nei, tenk om noen hacker seg inn på kontoen min via kortleseren?!
(I byen)
7) Tenk om jeg faller, og alle ser det?
8) Hva om noen ser på meg?
9) Hva om jeg mister tingene mine ut av vesken?
10) Hva om noen ukjente snakker til meg?
Etter en sånn runde på bussen, i tillegg til bytur, med tanker i hodet som godt kunne vært plassert et visst sted, lover jeg deg at jeg må ha pause i minst fire uker.
På videregående forstod ikke læreren meg.
Han hadde møtt mange med Aspergers i større grad enn meg, og tenkte det var en diagnose som ikke var så viktig. Da jeg sa jeg ville ha gymnastikk med spesialklassen, sperret han øynene opp. Men etterhvert fikk jeg helsesøster til å skrive under på en erklæring, ettersom jeg er en svært klumsete sjel, som ikke går så godt sammen med andre normale skapninger i sportssammenheng.
Læreren skulle også være der for meg, og hjelpe meg, men det skjedde ikke. Tredje året hadde gått helt supert, med god tilrettelegging fra en egen avdeling på skolen. Det fjerde, og nest siste, skulle fortone seg som et mareritt. I løpet av dette året var jeg innlagt to ganger, den siste gangen over to måneder. Jeg tviler ikke på at lærerens manglende forståelse hadde noe å si. Stort sett så folk rart på meg, og jeg hadde bare et par venner jeg kunne snakke sånn noenlunde greit med. Skolen var ikke hyggelig. Jeg fikk gode karakterer i historie og gym, men grunnet innleggelsen som varte i to måneder, ble det mindre bra i de andre, noe jeg skjemmes over.
I dag kan jeg stolt meddele at jeg får hjelp. Jeg har fått jobb, lar skolen ligge på is, og skal kanskje få et sted å bo der folk passer litt på meg.
Nå er jeg innlagt, men ser mulighetene.
“Always look at the bright side of life.”
Forfatter: Jenny – a slightly mad photographer




















