Hva har Adolf Hitler, Jim Parson, Marilyn Manson, Tone Damli Aaberget og Justin TIMBERLAKE til felles. Jo, de har på en eller annen måte klart å blitt kjendiser, bare i helt forskjellige grupper.
Så kommer vi til punkt nummer 2. De er alle mennesker. Eller har vært. Kjendishysteri har eksistert i flere århundre. Det er ikke noe nytt som har kommet, akkurat som det meste i samfunnet kidsa tror er helt nytt, men som egentlig er ELLGAMMELT!
Der ute i verden finner vi all slags fans. Vi finner de mer “normale” fanskrypa som har noen helt spessielle forbilder som de setter høyere enn andre – Mer sånn som meg selv.
Så har vi også de som har som hobby å reise landet eller verden rundt, bare for å få flest mulig bilder av seg selv og en haug med kjendiser. Sier ikke det er noe galt i noe av det jeg har tatt opp nå. Faktisk så beundrer jeg på en måte de som har fått møtt så mange “store” “stjerner”, enten det er bare i Norge, eller også kjendiser utenom.
På en annen side. Og her kommer det “dype” poenget. Hvorfor? Hva er greia? Hvorfor tenker så uendelig mange av oss “vanlige” på kjendiser som spessielle? Den ENESTE grunnen er for at de på et eller annet tidspunkt ble oppdaget av en eller annen smart kis, som bestemte seg for å enten trykke fjeset deres i et eller annet blad, tv-program eller film… Eller spille inn stemmen til vedkommende på en eller annen maskin, forså å mainstreame det.
Folk som får ansiktet sitt vist i et blad, plaketer i byen, plakater på en buss, på tv o.s.v, blir automatisk sett på som noe vi ikke anser oss selv som. Vanlige folk er liksom ikke sett på som like talentfull som kjendiser, av andre vanlige mennesker, bare fordi de er… Ja, mindre kjent.
Det er i bunn og grunn ganske synd. For det finnes SÅ utrolig mange ukjente mennesker i verden som er SÅ UTROLIG MYE MER talentfull enn mange som er eller har vært kjendis.
Å være kjempekjent er ikke nødvendigvis en styrke eller noe positivt, og det å være anonym og ukjent er ikke nødvendigvis å være mindre verdt, en svakhet eller noe negativt. Tvert om!
Nå er det ikke lenge før flere tusen norske jenter vil ofre livene sine igjen, ene og alene på grunn av en homofil guttevalp som enda ikke har snublet ut av skapet. En fyr som ikke direkte har fremstått som om han er mot voldtekt, da han svarer at alt skjer for en grunn. Han(hun?) er en religiøs valp og heter for Justine.
Jeg er nok ikke en av de som kommer til å øke min suicidale evner ved å løpe ut i veien i 2013. Verken for Justin Bieber, Ozzy Osbourne, Marilyn Manson, Lady Gaga eller andre “STORE” mennesker som måtte finne på å dukke opp.
Missforstå meg rett. Budskapet mitt er kort og enkelt. Kjendiser GENERELT er ikke mer eller mindre spessielle enn UKJENTE FOLK generelt!
Et smil sier så mye om en person. Det sier om en er lykkelig, eller bare later som.
Å se om noen later som er ikke alltid lett. Jeg vil ikke gjøre det vanskelig for dere.
Min beste venn er milevis unna. Spise og søvn-problemer kommer og går. I hjembygda har jeg veldig få venner. Sosial angst har jeg slitt med hele livet. Er for psykisk syk til å fungere i arbeid. Haterne mine har begynt å like meg. Fansen har begynt å glemme meg. Tidligere venner fra Oppdal tar seg ikke tid til å møte meg når de en sjelden gang er i bygda. Sliter fortsatt med en slags form for selvpining – Som få vet av. En av mine nærmeste er misstenkt for kriminelle handlinger. Og jeg selv har ikke troa på 5 år til på denne planeten.
Fredag var det blitt. Jeg har nettopp gjort ferdig min tredje video på en uke hvor jeg snakker ut om et spesielt tema. I kveld er det pelsdyroppdrett som står for tur. Mine meninger etter denne videosnutten burde være klinkende klar, med mindre du er både blind og døv eller bare jævlig idiot.
Hvis jeg tråkket på noens tær i denne videoen håper jeg virkelig at det kjentes, og gjorde vondt. For mennesker som driver med oppdrett av dyr, har jeg ingen ting til overs med. Absolutt ingenting!
Slike ting er bare en da en grunn til å hate menneskeheten for mitt vedkommende.
Se nøye på den tittelen, altså overskriften! Se hva jeg kaller meg selv, og la det være helt klart. Det skal ikke bli en vane for dere å lese at jeg kaller meg selv det jeg gjør nå. En menneskelig idiot!
Av de tre ordene er det kun et ord som provoserer slike som meg. Det er ordet “menneskelig”. For er det noe jeg ikke liker så er det mennesker slik jeg ser på ordet “menneske”. Idiot går helt greit, men menneskelig.. Det blir noe nedvergende for en som avskyr menneskeheten i så stor grad som meg.
Dessverre ble jeg født som et menneske. Hadde jeg fått velge hadde jeg valgt mellom å ikke bli født i det hele tatt, det hadde vært det beste – Eller så hadde jeg valgt å få være en vampyr, eller noe i den duren.
Likevel – Det er ikke min forakt til menneskeheten som står som tema i denne runde. Det er mer en pervers bitterhet peket mot meg selv. Eller bitterhet.. Jeg vil egentlig ikke bruke det uttrykket, for jeg er egentlig ikke bitter. Jeg er mer kald, kvalm. Lei.
Samtlige av dere har jo merket dere det kjøleskap-bildet jeg tok i går. Samtlige har også sikkert merket dere hva som lå plassert i kjøleskapet, sett borti fra en autist med litt spise og søvn-problemer, samt evnen til å ikke sosialisere “normalt” med andre kryp på vår vakre jord overhode.
Jeg sikter kort fortalt til 6 bokser energi drikker. 4 Monster-bokser, 1 Red Bull og 1 Cult boks. I skrivende stund er kun 1 av de boksene enda utømt. Det er ikke bare at jeg har tømt de i løpet av gårdagen. Men det skulle også forekomme så grådig fort, as usual.
Sånn sett trenger jeg ingen bitch i livet mitt, som mange andre. Jeg er jo min egen bitch! Men jo, ja.. Har jeg sovet i natt? Nei tenk, jeg har ikke det.
Skal jeg fortelle hvordan natta mi har vært? Det er ikke uhyre spennende, eller viktig. Men, siden jeg har lite å fôre tiden min med så tidlig på denne fredagsmorgenen, så gjør jeg det.
Som vanlig startet det med at jeg en god stund var veldig oppe psykisk. Jeg var unaturlig glad, hyper, kreativ og veldig dessverre også kanskje litt morsom – Såfremt du deler min oppfattelse av hva som er morsomt i verden, noe dere fleste av dere neppe gjør. Jadda, jeg var veldig hyper, veldig positivt til det meste i livet en stund – Skremmende nok! Så kom den sklia… Alt som skytes opp i en fart, skal som regel falle ned i samme tempo. Jeg intet unntak!
Jeg gikk fra å være oppi 100 til å være på 0, på 2 sekunder.. Igjen skulle nødlandingen forekomme selvfølgelig mens jeg var i kommunikasjon med min beste venninna Sara, over facebook-chatten. Heldigvis, har hun blitt såpass vant til mine uvaner nå, at jeg tror det går bra. Da jeg merket at jeg “forsvant”, skrev jeg veldig kort at jeg hadde bestemt meg for å ta natta, og bare legge meg. Logget vel egentlig også av før hun skulle få rekke å svare, enda en typisk-meg ting.
Jeg pusset tenna mine, og gikk etterpå å snakket til rottene mine. I minst 3 minutter. Ja, jeg sto inntil buret, med veldig lav stemme, og snakket til rottene mine. For mange er det kanskje normalt, for meg er det IKKE det… Jeg sto tett inntil buret og sa til de minst 3 ganger at jeg var glad i de, akkurat som de forstår et kvekk av hva jeg sier uansett. I tillegg til at de så ut til å gi faen. Hva skal jeg egentlig forvente? Uansett, jeg sa masse sånne tøffelhelt-ting, og sa god natt til de. Tro meg, det hadde jeg egentlig ikke trodd om meg selv. Og det skulle bli verre.
Da jeg fikk lagt den katastrofale kroppen min ned i senga, så begynte jeg å si navnene på ALLE jeg kom på inni meg før jeg skulle tillate meg å falle i søvn. Ikke spørr, jeg aner ikke helt hvorfor.. Jeg bestemte meg for å tenke navnene på ALLE mine nærmeste venner, og egentlig ganske mange enn de også. Folk som er helt sikkert sur på meg, folk jeg vet er irritert på meg, og ja.. Poenget er at jeg falt ned på et VELDIG sentimental og ydmyk nivå. Og jeg skulle plutselig tenke veldig godt om alle, og håpe at ingen av verken mine venner eller uvenner skulle ha det vondt, eller dø bort… Koselig det, og ikke noe gæernt i å ønske folk det beste. Det er ikke det jeg skriver, det er bare at det er utrolig irriterende når hjernen min får det for seg at jeg må komme på absolutt ALLE jeg vet om eller bare har HØRT OM for at hvis jeg ikke gjør det, kan de i verste fall dø av en eller annen SYK årsak i løpet av natta, eller før jeg våkner igjen….
Og NÅ sitter jeg å lurer på hvorfor i HELVETE jeg forteller dere dette, mens fingrene bare fortsetter å skrive.. Jeg er kvalm.. Jeg er dritlei, og jeg har fått fra å være SYKT ydmyk, til å bare være irritert, pesimistisk og lei igjen. Med andre ord, jeg er på bedringenes vei, og blir mer og mer meg selv igjen XD..
Ok, jeg har fire baguetter som ligger og venter på at jeg skal kjære de opp. Jeg har faens ikke lyst på baguetter, eller noe som helst av mat eller drikke. Men med tanke på at jeg nesten ikke har unnet meg mat den siste uken bør jeg vel tvinge meg til noe snart for å ikke havne på et eller annet forbanna sykehus XD….
EN TING… Enkelte av dere har naturligvis latt dere provosere av at jeg i gårkveld publiserte en videoblogg om min mening om barn. Ha det bare klinkende klart. Er det noe jeg ikke angrer på så er det at jeg gjorde den videoen. Og nei, det var ikke noe jeg bare lagde p.g.a energiboksene. De meningene jeg på min “useriøse” måte sa da, er de samme som jeg har om barn NÅ, og som jeg har hatt om barn de siste årene… Jeg har intet å beklage, og kommer ikke til å gjøre det. Hvis noen absolutt ikke liker det jeg skriver eller sier… Hvorfor i helvete er du innpå her? Jeg er en provoserende person, jeg er et rasshøl uten like. Godkjenn det, eller pell rævhølet ditt, ja RÆVHØLET DITT til der du enn måtte finne på å plassere det, andre steder enn på bloggen min……..
Først og fremst, gratuler meg med en sabla oppfinnsom overskrift!
Ok, da var vi ferdig med den saken, og jeg kan herved fortsette videre til punkt nummer to: Temaet! Barn..
Hvorfor jeg finner på å snakke ærlig om barn, spesielt i rusa tilstand.. Hvorfor jeg gjør det, aner jeg ikke. Jeg er i en rusa tilstand i den forstand at jeg har trykket i meg flere bokser energidrikke enn psyken min egentlig er bygd opp for å takle. Og det er for meg det nærmeste jeg kommer rus!
Men jeg elsker å hoppe på planken, så hva ofrer jeg vel ikke for mine små venner, altså DERE! Det mest ironiske er at jeg snakker om 80% av leserne mine som jeg mistenker er nettopp… Barn!
Så igjen.. Jeg begår gledelig sosialt selvmord. Vel, jeg har stått opp fra de sosialt døde flere ganger før. Så jeg er vel en katt på det med sosialt liv. I guess!
Ok, nok vrøvl fra meg, på tide å la dere høre min muntlige mening om det som var meningen å snakke om nå… Barn!
Da skal jeg slå meg til ro. Nei, det kan jeg bare glemme. Men jeg skal holde meg vekk fra bloggen til blodet mitt roer seg ned, og hjertet mitt slutter å banke som om det vil sprekke når som helst.
Til alle som fortsatt er glad i meg! Elsker dere også, tror jeg.. Helt på tampen: Tusen takk til Kirsten (kiddys.blogg.no) som har laget logoen dere ser i øverste hjørne til høyre på denne videoen! <3
Egentlig så er det jeg skal skrive om nå, noe jeg egentlig gir litt blanke i. Det skal nemlig dreie seg om dere andre som leser bloggen min som har blogg selv.
Det er ikke veldig mange blogger jeg gidder å lese sånn fast. De få det følger kan jeg telle på en hånd. sortgrim.blogg.no (min favoritt for øyeblikket), sarahelenem.blogg.no, kiddys.blogg.no, det er de tre jeg følger med, og en sjelden gang er jeg innom vaniljeogpepper.blogg.no og sprinterella.blogg.no. + at det er noen andre småblogger jeg kommer på å klikke innom sånn 2-3 ganger i måneden.
Enyway, det var ikke hvem jeg følger og ikke følger som skulle være temaet for dette innlegget. Det er nemlig noen av dere bloggere der ute som må ha en helt psykelig mening om hva som er lett å lese uten at det er irriterende. Tenker ikke på hva dere skriver om, men hva som er BAK bokstavene.
For det er noen, spessielt yngre eller veldig gamle bloggere over 50 som ikke kan bedre. Og som av en eller annen uforståelig grunn velger å ha bakgrunn der det skal stå noe. Bakgrunn bak teksten i bloggen, kan gå! For all del, men da bør det ikke være alt for mange farger i den.
Bakgrunnen bør helst være så lys som mulig, og skriften mørk! Omvendt blir bare slitsomt for øyene igjen. Jeg synes det er slitsom med lyse bokstaver i alle fall.
Sånn. Da var det ute av verden. Dere styrer helt selv. Men dette er bare et råd. Ikke alle kan være like perfekt og flink som meg på bloggfronten, er ikke det jeg sier, men er lov å se LITT leselig ut, er det ikke?
Abort er et valg, en avgjørelse og et spørsmål for veldig mange kvinner verden over. De er heldige de kvinnene som har det valget mener jeg, jeg synes synd på de som blir tvunget å ta abort eller ikke ta abort, spessielt visst tvanget er av motsatt vilje av det kvinnen ønsker selv.
Men det er ikke tvang jeg skal snakke om i kveld. I kveld har jeg tatt meg noen minutter. Tenkt litt på saken, hva mener jeg om abort?
Å stå på sidelinjen, et godt stykke unna de andre er noe jeg har gjort hele tiden. Det skulle være tøft å begynne på barneskolen. Lek og morro første året, alvoret økte etterhvert.
Noe av det tidligste jeg husker jeg strevde med, som alle andre fikk til.. Var å sykle. På barneskolen gikk jeg i en klasse på rundt 16 elever. Jeg var den eneste som måtte kjøres til forskjellige steder de gangene det var sykkeltur på ferdet.
Det tok meg minst fire år mer enn alle de andre å lære meg dette. Så og si alle kunne det fra 1.klassen av, om ikke tidligere. Jeg mestret ikke sykling uten at noen holdt rundt og støttet meg før 5. klassen sånn cirka. Det var ille. Ikke betyr det noe i det store bildet, men det føltes veldig sårbart der og da.
For meg var det ikke noe mål å lære meg å sykle for syklingens skyld. Årsaken til at jeg til slutt bestemte meg for å prøve en siste gang, var grunnet alle andre rundt meg. Spesielt min beste og eneste venn, farfar. Jeg ville ikke at han skulle dø før jeg kunne sykle. Og jeg klarte til slutt å sykle, og da var det første jeg gjorde å løpe rett fra der jeg bodde, til farfar og farmor. Bestemor satt på kjøkkenet, og jeg spurte hvor bestefar var. Bestemor svarte at han lå på rommet sitt og hvilte, og jeg pilte opp for å fortelle at jeg endelig hadde klart det.
Det var en stolt bestefar jeg vekket opp fra dypsøvnen den ettermiddagen. Og det var en stolt, liten gutt som vekket sin bestefar. Sånn cirka ett år senere, døde han. Verden min braste sammen. Den eneste gode vennen jeg hadde var borte. Men, jeg rakk i alle fall å sykle før det var for sent. For hadde det ikke vært for det, så hadde jeg kanskje gitt faen i hele syklinga. Til tross for at jeg ble ertet for det på skolen. Men hva gjorde vel det, hva var det jeg ikke ble ertet av på skolen?
Det var ikke bare syklinga jeg hang alvorlig langt etter med. Kan dere huske alle de gangeprøvene vi skulle gjennomgå på skolen? Eller drit i de, husker dere det med deling? Jeg var den eneste i klassen min som ikke forsto hvordan man skulle sette opp, og regne ut deling. Og vet dere hva, jeg kan det ikke enda. Jeg visste hvordan man skulle regne ut pluss, minus og gange. Men deling? Nei.
Jeg hatet det. Jeg hatet deling. Jeg ville forstå hvordan man regnet det ut, og jeg prøvde. Jeg strevde, jeg strevde. Men i en hver matteprøve på barneskolen, og i mattetentamen senere på ungdomskolen, så var nettopp det med deling det jeg bare skrev helt randome svar på, eller lot være å svare på i hele tatt! I tillegg til alt med vekt, gram, kilogram, meter, mil, centimeter og sånn… Kort sagt, jeg mestrer ikke ting som har med mål og deling å gjøre. Gjorde det aldri på skolen, gjør det ikke nå.
Men, det har ikke alltid vært jeg som har kommet sist. Vist vi ser bort i fra at jeg i tillegg er den eneste av de jeg gikk i klasse med på barneskolen på 16-18 personer og også den eneste av de jeg gikk i klasse med på ungdomskolen på rundt 26 personer, som aldri har hatt kjæreste, så kommer jeg faktisk på noe jeg i alle fall var raskest av guttene på.
Yeahyeah, jeg var den første av guttene som kom i puberteten. Det vil si, jeg var den første av guttene som begynte å få skjegg, hår rundt kuken, kviser…
Vet dere, det forekom allerede i 6.klassa. Kan si at det er noe opp-ned med hormonene mine. Er det ikke typisk, når jeg først skulle være førstemann i noe, så var det noe man helst ikke skal være den eneste og første på! Mens jeg ufrivillig ble kastet inn i det hysteriske morsomme helvete kalt stemmeskiftet, hadde fortsatt de andre guttene i klassen sin vanlige barnestemme. Hærlig! Nei, ikke egentlig..
Hvordan er det med meg nå?
Jo, jeg jobber ikke. Jeg er snart ung uføre. Jeg takler ikke å jobbe, i hvertfall ikke med noe av det som er av tilbud for meg i Oppdal. Jeg tilbringer mesteparten av livet mitt alene, dag for dag. De beste vennene jeg noen gang har hatt, etter min farfars død i 2002, bor milevis unna.
Jeg er enda jomfru, har aldri en gang vært litt beruset. Og jeg ligger veldig på sidelinjen. Aldri vært på mer enn en fest i hele mitt liv.
Det er så mye jeg vil prøve, mye jeg vil få til. Jeg vil, jeg vil.. Men igjen, jeg får det ikke til! Gjør du?
ADVARSEL! Teksten som kan leses i dette innlegget kan for enkelte virke veldig provoserende. Som leser tar du selv ansvar for det du måtte velge å gjøre – Etter at jeg har kommet med en liten forhånds-advarsel! Budskapet i denne teksten er først og fremst ikke mine meninger om eller mot utroskap, men mer i mot religion.
Kvinnens urenhet En skambitt kvinne henger opp etter taket i rustne kroker. Hun dingler rundt og blodet har for lengst gått til hode på henne.
Hun har gjort noe hun skulle ha gjort ugjort. Straffen skulle bli seks uker lang.
Under henne kryper det masse rotter og mus. Hun kjenner knapt sine følelser. Hun husker ikke lengre sine foreldre. Hun husker ikke sine barn!
Bortover ryggen har hun ni lange arr. Ett arr for hver forbrytelse. Ett arr for hver mann hun knullet.
Midt på gulvet står en kiste. I den kisten ligger gifteringen. Påminnelsen om han hun såret. Påminnelsen om hvem som hang henne opp.
Slim og gammel dritt renner ut av munnen hennes. I mørket er det så mørkt, at hun knapt kan se. En stank av sin egen dritt er det eneste hun kjenner. Ja, og selvfølgelig en smule selvforrakt. Og sist, lysten på å dø.
Et menneske er ikke bygget for å tåle denslags. Hun kan avslutte det når som helst. Mellom tennene har hun fått påtapet en kapsel. Biter hun over, er all smerten over. Men vet du hva? Hun vet det selv. Hun fortjente det.
For innerst inne såret hun mannen sin mest. Hun såret han mer enn hun nå sårer han. Da hun var utro, hun føler deg selv. Helvete hun har kjent på i kjelleren var fortjent.
Måtte Gud straffe henne så lenge han vil. Måtte Guden hennes selv bestemme når det er over. Den kristne, urene kvinnen føler hun har seg selv å takke. Hva bibelen sier om hennes forbrytelser vet hun godt. Hun vil så gjerne forlate verden, nå, men det er for tidlig. Til da, måtte hun bare henge til hjertet sier stopp!
