Å sprade ut i midt på natta på en hverdag er ikke noe alle gjør. Jeg gjør det. Mørkefrykt er noe jeg ikke har. I alle fall ikke i skremmende stor grad.
Tankene som ligger i hjernens innerste grop blir gjerne litt av en annen sort, når man er ute i natta, enn de er på en lys dag. Spesielt det å gå på en sti, omringet av trær og en elv er en følelse som ikke kan beskrives korrekt nok. Fantasien blir satt på prøve. I alle fall dersom det ikke finnes noen form for lys, annet enn det lille som man får ut av mobiltelefonen.
Plutselig skvetter selv jeg til. Noe lavtflaksende holdt nettopp på å treffe meg. Kunne det være noe så nusselige som ei forvirra flaggermus ut på tokt? Etter det høyeste berg av sannsynlighet er jeg alene der ute. Skulle det skje noe, måtte jeg vente til daggry før en tilfeldig forbipasserende kunne finne meg og hjelpe meg fra noe som eventuelt skulle ha hendt meg.
Vel, fare finner man over alt, og jeg vil nesten påstå at det er skumlere ut i dagslys blant mange gæerne folk som vi lever i sus og dus med, fremfor å spasere ut i mørket hvor det eneste selskapet man får er av noen fugler, og kanskje noen små mus, rotter eller lemmen?
Å gå rundt i mørkeste natta med høylytt rock på begge ørene, så man ikke hører noe annet er gjerne litt dumdristig for noen, da man ikke hører så godt hva som er rundt. Samtidig er det jo unektelig en måte å bli mindre paranoid på. Jeg mener, det er utrolig lite lyder som skal til, for at man skal bli sengevæter. Bare det at ei lita mus løper i gresset, kan være skummelt nok for noen så lenge man bare hører de små lydene litt fjernt, uten å kunne se hva man frykter det skulle være.
For meg er ikke natta koblet med frykt, ikke automatisk i alle fall. For meg er mørket og natta koblet til ro, inspirasjon og fred i sjela. Jeg slapper mye bedre av, enn om jeg er ute i dagens lys. Jeg kan ikke noe for det, men jeg er veldig skeptisk til mennesker, sosial angst så det holder. Er ikke redd for menneskene i seg selv, men det er sykelig mange prestasjoner hos andre jeg ikke hæler. Ut i skogen slipper jeg de masete tenåringene, de skrullete voksne opdalingene, og alle de andre i nærheten jeg ærlig sagt bare synes er teit.
Nei, slå av lyset. Og du gir meg ro. For natta er en god venn. Kos og hygge er vel og bra, men morbiditet og en sort tåkenatt er så mye, mye bedre!
Det har tatt en stund, men nå er omsider mulig å se hvilken av mine 1241 innlegg som er mest lest! Dersom dere nå rører musa over “Mest leste innlegg” så vil dere se liste over de 10 mest besøkte innleggene.
Stor takk til Kirsten som har hjulpet meg nok en gang på bloggfronten. Forresten, skal sies det var veeeeeldig mye sex og nakenhet i de dere har foretrukket å lest og sett på ^^ Grisunger ^^
Hvem skulle tro at en diktskrivende nerd av et mobbeoffer en gang i tiden skulle bli det største sjokkrock-ikonet i moderne tid? Nå er det kanskje noen som skulle sett at det sto; “et av de største”, fremfor det jeg har skrevet.
Vel mannen som jeg skal skrive nå har aldri “bare” vært et av de største sjokkrock-ikonet, han ER det største sjokkrock-ikonet!
Hans navn VAR Brian Hugh Warner, hans navn ER Marilyn Manson! Er det noe denne hærligheten ikke liker så er det at folk bruker Brian-navnet, i alle fall ikke mens fansen er til stede. Brian Hugh Warner var en gang en veldig sjenert, søt gutt. Den gutten forsvant den dagen Marilyn Manson gjorde sin fremtreden, og forble.
Et av Mansons første møter med rock`n roll var gjennom den presentasjonen kristne gav han. Jepp, veldig ung ble han nemlig plassert til Heritage Christian School i Ohio (USA). Der ble han fortalt at dersom han lyttet til “bad music” som Ozzy Osbourne, Alice Cooper, Kiss, David Bowie, også videre, så ville det straffe seg, og han ville havne i helvete og brenne for evig tid.
Han bestemte seg selvfølgelig for å komme seg vekk fra denne skolen fortest mulig, spessielt med tanke på at han mente den var mer for å skremme folk, fremfor å praktisere religion. Og det skal sies at hans meninger om religiøs fanatisme virkelig har preget store deler av karrieren han senere skulle få. Hvis dere søker etter sanger som Antichrist Superstar, The Fight Song, The Love Song eller Disposable Teens så vil dere finne bare noen smuler. For det har virkelig blitt en del låter fra denne mannen de siste 20 årene som oppfordrer folk til å tenke selv, fremfor å la noen eventuelle Guder “tenke for deg”.
På 90-tallet ble Manson anklaget for å ha påvirket to unge gutter til å ta livet av flere medelever på en skole i Columbine. 20. april 1999 gikk nemlig Eric David Harris (født 9. april 1981) og Dylan Bennet Klebold inn på skolen de gikk på og skjøt vilt rundt seg, 12 skoleelever ble drept, samt 1 lærer, og 24 personer ble skadd. Tragedien endte med at de begikk sine egne liv, i stede for å overgi seg til politiet. Årsaken til at Manson ble anklaget av så alt for mange etterpå, skal blant annet være fordi disse guttene skal ha hørt på musikken hans og også var kledd i mørkt. Dette ble det senere laget film om, og av ingen andre enn Michael Moore, som samtidlig tok seg bryet å intervjue Manson om saken. På slutten av intervjuet ble han spurt om hva han ville sagt til disse guttene om han fikk sjansen. Til det svarte han at han ville ikke si noe som helst, han ville høre hva DE hadde å si, siden han mente at det var det ingen som hadde gjort!
Manson har alltid vært en nerd. En gang nerd, alltid nerd. Før folk flest overhode hadde hørt om han var han blant annet intervjuet i et tv-program på MTV i Brasil. At han da ble intervjuet var svært tilfeldig, og flaks. Han hadde tatt bilde av tven fra et program og brukt stillbilde som trykk i en matboks han viste frem til de som var der, der og da. I det øyeblikket kunne han for de som tilfeldig så på programmet der og da virke som en veldig sær nerd, som sikkert ikke så mange ville tro ville bli noe særlig stor. Så feil kunne man ta.
Det som Marilyn Manson tar i, har forresten en merkelig evne til å bli hans eget. Han har utvilsomt covret svært mange sanger oppover årene. Altså, laget egen version av låter som andre har skrevet og fremført før. I tillegg til at han har covret mange kjente sanger som “This is Halloween” fra filmen Nightmare Before Christmas, David Bowie-låten “Golden Years”, Depeche Mode`s “Personal Jesus”, Eurythmics “Sweet Dreams”, Gloria Jones “Tainted Love” eller Carly Simon`s “You`re so vain” (der Manson i sin coverversion fikk med Johnny Depp på både gitar og trommer og som produsent), så har han også tatt melodien til Black Sabbath-låten “Ironman” og laget sin egen tekst/sang, som da ble til “Sam son of man”. Skal også nevnes at Manson i sin låt “My Monkey” stjal litt av teksten til en låt som seriemorderen Charles Manson skrev på 60-tallet.
Og når vi nå snakker om Charles Manson, så er det meget naturlig å ta frem forhistorien til Marilyn Mansons navn. Marilyn Manson er satt sammen av to kjente personligheter som på 60-tallet var meget store, kjent for å være på to forskjellige sider av spekteret. Marilyn er tatt fra Marilyn Monroe, glamourmodellen, filmskuespillerinnen og gudene vet. Manson er som dere sikkert nå har fått nok tid til å gjette, tatt fra nettop Charles Manson som med sin sekt drepte rundt 12 personer på to døgn i 1969. Marilyn Manson er ansiktet til det gode og det onde, kvinnen og mannen i et og samme fjes.
Og kombinasjonen mellom kvinnelig og mannlige opptredner har han på sin måte klart å kombinere på meget oppfinnsomt vis. For en ting er at denne mannen er noe forfengelig, men han har også utellelige ganger opptredt i kvinneklær, og rett og slett vært ei skikkelig sexbombe av noe som kan minne om en veldig rocka transvestitt.
For noen år tilbake ble biografien “The long hard road out of hell” utgitt. Tittelen kunne ikke vært stort mer treffende, og ærlig. For Manson har virkelig levd et tøft liv, da og nå. I tillegg til en ikke veldig snill bestefar så har han også vært ett av de alt for mange menneskene i verden som har fått kjenne mobbing på kroppen. Mobbing har selvfølgelig vært enda en ting fra barndommen som har preget han videre i livet, noe som man skal være jævlig dårlig i engelsk for å ikke høre, dersom man hører på intervjuer eller låter med han. Enten dårlig i engelsk, eller DØV.
Marilyn Mansons mest gjentatte budskap til en hel verden er enkel: Hver deg selv, og aldri, ALDRI la noen fortelle deg hva du skal være, hva som er rett og hva som er galt i DITT LIV!
Folk sier at The Beatles er større enn Jesus, hvilket som også vil si at Marilyn Manson er større enn Satan. På 90-tallet var han en periode prest i The Church of Satan, som ble skapt av Anton LaVey som i sin tid oppfant den laveyanske satanismen. I Anton LaVeys siste bok før han døde, så fikk også Manson skrive noen forord. I et intervju med Dagbladet i 2000 tok Manson delvis avstand fra sin deltagelse i den satanistiske kirken, og sa at han lyttet til dem, samtidlig som han var uenig i noe. Hvilket som egentlig faller meg helt normalt, da det bør være litt sånt med alt man kommer over av religion og genellt andre ting i livet.
Mange mener at Manson ikke helt “har vært seg selv” de siste årene. Hvis man lytter til albumene “Eat me, drink me” og “The High End Of Low”, hører man en tydelig mer personlig og deprimert Manson enn man var vant til før. Mye av dette skal visstnok ha med bruddet med skuespillerinnen og modellen Evan Rachel Wood (kjent som blant annet vampyrdronningne i tv-serien “True Blood”) å gjøre. I musikkvideoen “Heart Shaped Glasses” var Evan en av de største rollene i det som da var Mansons nye hit.
I 2009 kom altså “The High End Of Low”, som da ble en enda større deppeplate enn “Eat me, drink me” fra 2006. Spessielt på denne platen kunne man høre at bruddet med unge frøken Wood hadde satt sine spor. I tillegg er det verdt å nevne at han har vært gift med Dita Von Teese, forholdet varte i rundt 2 år.
Marilyn Manson har lenge vært mitt største idol, og er utvilsomt ikke gått ut på dato i mitt hode! Så lenge musikken hans eksisterer, noe den vil gjøre inn i evigheten, så trenger egentlig ikke andre musikere å levere noe. For Marilyn Manson er egentlig alt musikkbransjen trenger, synes JEG! ^^
Forsvarsløshet får en annen bismak når det kommer til å falle for forelskelsens sverd. Du snek deg inn i livet mitt, som en muslim i Norges land.
I starten var du bare ei av mange jeg hadde funnet på blogg.no. Jeg hadde lagt deg til som venn, og du kommenterte der og da noe av det jeg la ut. Lite visste jeg da hvilken venn du skulle bli for meg, i fremtiden.
Det var ikke før høsten i fjor at godtonen mellom oss begynte å gnitre, som lyden av et barn som åpner sine første pakker på julaften. En god lyd, en følelse av vennskap. Noe magisk som ikke videre kan beskrives.
Natta ble lang, den aller første samtalen. Du satt der, og jeg satt et annet sted i vårt felles land. Du skulle jo på skolen etterpå, lite hjalp det når samtalen ikke eide en stoppgrense. Den første samtalen ble godt over 6 timer lang. Hva snakket vi om? Jo, vi snakket om mase rart, mye tullball, litt alvor og mye kos.
Dagen etterpå hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg hadde holdt deg våken hele natta. Jeg skulle bare være hjemme som vanlig, men du hadde dine plikter på skolen å utføre.
Timene gikk, dagene gikk. Snart hadde vi kommet inn i et helt nytt år. Siden den samtalen hadde vi begynt å kjenne hverandre mer og mer. Vi kommuniserte ofte sammen over nett. Den aller første dagen i år snakket jeg med deg, og din tremening som også har blitt en uerstattelig god venn for meg. Virkelig, helt fabelaktige venninner av meg begge to!
Våren komm og vinteren gikk. Du hadde lagt planer. En av de var stikk i strid med din overkommende. Men du turte det likevel. En vakker mai-dag i år løp jeg buksene av meg en tidlig morgen for å komme før ditt tog. Jeg rakk det sånn akkurat. Husker du?
Du hadde sovet lite, og var trett etter timer med reising. Ut av toget kom du, med lett bagasje og solbriller over dine magiske, små, uskyldige øyne. Plutselig ble jeg smålig sjenert. Ikke sånn som på nettet. Jeg ville kose og klemme deg, men det var du som tok initiativet. Dagene bare to før du måtte reise hjem igjen, langt vekk fra Oppdal. Du skulle hjem igjen til nasjonaldagen, 17. mai. For meg ble de dagene så mye mer enn jeg kunne håpe og tro på å få oppleve. Jeg er glad jeg fikk dele de med deg. Jeg hadde vansker for å ta farvel, desto større vansker med å skjule at jeg ville gråte. Vi holdt rundt hverandre kanskje ett minutts tid på stasjonen, så kom toget. Du var litt stresset, og forsvant inn.
Jeg orket ikke å stå å se på at toget dro avgårde med deg. Så jeg snudde så fort du hadde gått inn. Med det samme jeg snudde meg kom alle tårene, nå var du borte så nå kunne jeg omsider bare gi faen. Jeg gråt som et sårbart barn hele veiene hjem, flere så meg, men jeg ga faen.
Impulsivt skjedde det noe da jeg kom inn døra. Det vil si etter at jeg hadde brutt sammen, og sittet på gulvet en stund. Jeg fant frem videokameraet, og spilte inn en hilsen til deg, en takk for verdens flotteste dager. Tårene kom mer enn tydelig med i videoen, men jeg brydde meg ikke. Jeg ville vise hvor ufattelig glad jeg var i deg.
Du er oppmuntringen i livet mitt. Jeg unner deg alt godt i hele verden. Du er for meg verdens flotteste menneske. Du er så ung, og har alt forran deg. Du er smart, du er pen. Morsom og god, du har en varme som jeg aldri har kjent før.
Om det aldri kan bli du og meg som i parr, så vil du uansett alltid være den beste vennen jeg kan få. Jeg unner deg den beste du kan få på kjærlighetens vei – Om det er meg eller noen annen, det vet bare fremtiden. Hva du måtte føle, og tenke om dette her, er ikke det viktigste. Hvis du skulle finne noen andre enn meg, jeg forstår det. Jeg vil aldri ønske å stå i veien for deg, jeg vil være den som hjelper deg, uansett hva!
Du fortjener den beste, og jeg er ikke sikker på om jeg er den, om jeg har nok å strekke til med, nok å tilby, om jeg er den rette for deg. Igjen, det betyr ikke noe – For nok en gang, for alltid vil du uansett være min beste venn, og det er mer enn nok for lille meg.
Min bestevenn har du vært i snart ett års tid. Jeg vil bare si noe helt til slutt. Uansett hvordan ting skulle ende, hvor vi måtte befinne oss på kloden. Uansett hvor stor avstanden måtte være rent geografisk. Du vil alltid være i tankene mine, og jeg elsker deg som bare fy!
Å være god og alltid der for andre er vel og bra. Virkelig, det er virkelig en god egenskap å være en som alltid stiller opp for andre, til tross for at en selv allerede har et veldig tungt lass med byder som gjør at ryggen din snart er i ferd med å knekke.
Å være en som folk regner med er der når de har sine behov er noe som også kan være litt selvdestruktivt innimellom. Dessverre så er det innimellom ikke alltid mulig å være superman, 24/7. Det å ALLTID ha på telefonen i tilfelle noen skulle ringe det, det å alltid si ja til det folk ber deg om, det å generellt alltid være en god venn for andre, uansett hva, kan fort være å bli en god idiot mot seg selv.
For i det sekundet du bestemmer deg for å stille opp for folk, gang på gang, på gang er rollene satt. De er blitt til de som herved er blitt avhengig av deg, mer eller mindre. Og du er den som finner deg i å fly fra det ene til det andre såre individet. Det å plutselig bryte det brødet når det har stått der en stund, og blitt hardt – Er en jævlig vanskelig jobb.
Vonde vaner er vonde å snu, så også gode! For å unngå de verste situasjonene der man ender opp i en slik situasjon, er det greit å bestemme enkelte grenser på forhånd. Hva er det greit å si nei til? Hva kan du si nei til, uten at du er en sviktende, dårlig venn?
Man må nemlig trøste alle som gråter og trenger en arm å lene seg på. Lasset kan til slutt bli veldig tungt å bære, og desto flere som lener seg på armen din, desto større er sjansen for at den snart brytes av.
Først bør du tenke på, hvem det er som er dine virkelige venner. For den verste fellen mange går i når det kommer til dumsnillhet, er å hjelpe de som ikke gidder å hjelpe deg tilbake når rollene snues om, og det er du som er den mest sårbare som seiler på sjøen med et rødt flagg i hånden med ordet “Hjelp”.
For det andre, hvor alvorlig er situasjonen? Trenger du foreksempel ryke ut en natt for at noen ikke finner igjen et par dvder, og gråter fordi han eller hun ikke får sett favoritt-filmen sin, som han/hun har sett minst 50 ganger før? Og om vedkommende har blitt syk, eller føler seg dårlig? Er det selvforskyldt?
La oss foreksempel si at noen er blitt syk fordi vedkommende av en idiot har pådratt seg noe, grunnet.. Tja, ta foreksempel drikking som et tema. I det tilfelle ville jeg kanskje tenkt at vedkommende hadde best av å ikke få alt for mye trøst, og heller burde lære bedre av sine egne feil – Fremfor å kreve at du orker å være trøstevenn på telefonen eller slave på andre måter…
Kort og enkelt, enkelt og kort: Sett deg en grense – Hold deg til den. Å hjelpe andre er en veldig god sak, VIRKELIG. Men ikke la noen kreve at du skal gidde, klare, orke eller gjøre alt.
Blir noen sure for at du ikke kan eller vil! Ja, så er det ikke deg det sier mest om!
Tomt! Helt tomt! Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal skrive i dette innlegget. Jo.. Jeg kan starte med at jeg har vært ut i natt. Laget film og sånn!
Videoen min har et fjasete budskap! Hva hadde dere ellers forventet buckface? Det er tross alt meg vi snakker om. Jeg frykter galehjemmet etter at samtlige har sett den.
Men hva gjør man vel ikke når man er overtrett? Jeg bare lurer, hvem har vel ikke gjort det samme?
Ok, jeg skal ikke nekte. Jeg elsker denne videoen selv, men det er bare fordi det er en veldig viktig person i livet mitt med i den.
Se den så skal dere se om dere klarer å få øye på den sjarmerende personen!
Haha! Får jeg ikke flere pokerere på facebook nå så kan alt bare være det samma XD Og hva jeg har tatt for noe? Nei, jeg tar ikke noe, jeg holder meg til loven. Altså, jeg stjeler ikke!!! XD
Videoen min viser i alle fall noe, klart og tydelig: Kunst kan være så mangt!
Selv om ikke Hotel Cæsar er det man tenker på først når man ser meg, så har jeg hatt et viss engasjemang til den såpa for noen år tilbake. Faktisk er det kanskje bare rundt 10 episoder jeg har gått glipp av, av rundt 2500 episoder!
Satt på dass for noen minutter tilbake. Ja, toalettet er det stedet som får meg til å tenke på Cæsar. Så begynte jeg å tenke på litt norske skuespillere. Hvem som ikke har vært med i Cæsar, enda. De fleste kjente skuespillerne i Norge er alerede brukt, og vel så det.
Men det finnes fortsatt noen som ikke har tittet huet innom hotellet, forså å skli ut et vindu på det såpeglatte gulvet og ende opp som en av de døende eller komaliggende gjestene.
Her er en liten topp 5-ønskeliste over norske skuespillere jeg gjerne skulle likt å sett i Hotel Cæsar.
1. Aksel Hennie Aksel Hennie er nok en av de skuespillerne vi bare kan drømme om å se i serien. Han er en svært etterspurt skuespiller, som ble spessielt stor også internasjonalt etter Max Manus. Nå er han blant annet med i den nyeste Die Hard-filmen med Bruce Willis i hovedrollen, som har premiere i 2013.
2. Otto Jespersen For de fleste er Jespersen mest kjent som en hard komiker som snakker rett fra levra, og som har blitt politianmeldt for blant annet å brenne det amerikanske flagget og bibelen. Han ble også politianmeldt for “jødehets” under Torsdagsklubben med Thomas Giertsen og Silje Stang.
Før Torsdagsklubben hadde han også egne show på Nrk der hele Norge kunne se han spille de litt stakkarslige karakterene Birger, Nazi-Per og min satanistiske favoritt, Barron Blod.
Han har også medvirket som en av de største rollene i den store, norske filmen Trolljegeren, og er også stemmen til en av mammutene i Istid-filmene.
3. Finn Schau Finn Schau er for mange kjent som sjefen i Ica-reklamene som gikk for en stund siden. Han har for det meste jobbet på scenen på Nationaltheateret, men har også vært medvirket i film og tv-serier, som blant annet den kontroversielle action-filmen Izzat. Schau er også far til den kjente sjokkrockeren og morromannen Kristopher Schau.
4. Hege Schøyen Mange husker kanskje Hege Schøyen i Midt I Smørøyet på Nrk1, der hun har vært programleder. Hege er en utrolig spessiel kvinne, med noe for seg selv. Komiker, skuespiller og masekråke langt etter hælene. Hun er 55 år, og likevel en kvinne jeg kunne tenkt meg å ligge med, da hun virkelig fremdeles har en slags sexappeal. På tv har hun blant annet spilt i Hos Martin, og Hege & Holmen. Hun har også sammarbeidet med Vazelina Bilopphøggers en del ganger, for ikke å snakke om Dizzie Tunes eller Øyvind Blunck.
5. Øyvind Blunck Øyvind Blunck er en gal, gal morroman. Også kjent under aliaset Fridjof. Karakteren Fridjof har blitt så populær i Norge at han også har fått egen film. På 70-tallet kunne hele landets barn le og forundre seg med han i Klabb og Babb. Han har også levert en del på det musikalske, for det meste under andre karakterer som “Reidar”. Øyvind Bluncks eks-kone har forresten vært med i Hotel Cæsar, da han frem til 2008 var sammen med Guri Schanke, som altså spilte i de første årene i Cæsar.
Åja, så har han også spilt en litt forunderlig politimann i seks av de gamle Olsenbanden-filmene!
Tenkte at jeg skulle si noen ord og meninger om invandring generellt, men så ble det vel heller mange ord om Islam, muslimer. Som en god del ting har jeg også meninger om islamister, og folk som går rundt og slaver for Allah livet ut. I og med at det nettopp er blitt kjent at Norge har blitt terrortruet av “Ansar al-Sunna” en gruppe med logo som også brukes av Al Quida, så er det sikkert en del som nå er forbredt på en rasende video på grensen av rasistisk fra min side?
Så kald og ufølsom. Med et hjerte frøsset ihjel. Barnemorderen!
Alene skapte vekte han frykt i så mange. Alene ville han fortelle oss hva som var galt. Alene sto han og pekte på de utenifra. Alene ble han i ettertid pekt på, av vi innenifra. Barnemorderen!
Med sitt ansikt smørt utover et helt land. Med en kvalme spredt utover en hel verden. Med et hat kastet mot det han fryktet så sårt. Barnemorderen!
Måtte han en dag knekke sammen. Måtte hans ansikt og stemme bli glemt. Men måtte vi aldri glemme dagen, og de han drepte. Måtte vi aldri glemme hva som skjedde. Men igjen, måtte vi bare glemme mannen bak.. Barnemorderen!
